FILM FADING GIGOLO Regi: John Turturro Med: John Turturro, Woody Allen, Vanessa Paradis, Sharon Stone og Liev Schreiber Turturro goes Allen. John Turturros femte film som regissør er en av ytterst få der Woody Allen spiller uten å regissere selv. Filmen er også så nært en Woody Allen-film det går an å komme, uten å faktisk være det. Da det lille antikvariatet til Murray (Allen) går konkurs, finner han ut at den beste måten å tjene penger på er å prostituere sin beste venn, blomsterhandleren Fioravante (Turturro). Selv skal han være hallik. Fioravante får gigolonavnet Virgirl, og sammen skal de tjene store penger. Planen funker som bare det – i starten. Den likegyldige, men empatiske Fioravante blir fort en favoritt hos sine velstående kunder,
4
X-MEN: DAYS OF FUTURE PAST Regi: Bryan Singer: Med: Jennifer Lawrence, Hugh Jackman, James McAvoy, Michael Fassbender, Halle Berry, Ellen Page, Anna Paquin, Peter Dinklage, Ian McKellen, Patrick Stewart I går var i dag i morgen. Det er vanskelig å la seg bli overvettes engasjert av X-Men-filmene. De har vært underholdende og fornøyelige, men det har vært noe uforløst over hele serien, som med X-Men: Days of Future Past teller sju filmer totalt. En følelse av «nesten, men ikke helt», preget av manglende visjon utover det å tjene inn produksjonskostnadene (og litt til). Allikevel, om vi ser bort fra The Last Stand (la oss se bort fra The Last Stand), har filmene vært på en oppadgående kurve der spesielt First Class og The Wolverine har vist evne og vilje til å ta kontroll over dette tegneserie-uni-
verset, fremfor å la det kontrollere hva man som filmskaper kan tillate seg å gjøre. Der karakterene i de første filmene først og fremst var et sett evner og mutasjoner med en personlighet på toppen som et ubeleilig, men nødvendig tillegg, har de utviklet seg til å bli mer komplekse karakterer, som tilfeldigvis er mutanter – mutanter med historier som ikke kan reduseres kun til evnene de innehar. Trenden fortsetter med Days of Future Past, muligens den beste filmen i rekken så langt. Om du allerede er tilhenger av X-Men-filmene, er det lite sannsynlig at du vil bli skuffet av dette kapittelet, hvor en krig mellom mutanter og mennesker har sett menneskene trekke det lengste strået i form av «sentinels» – uovervinnelige drapsroboter utviklet ved hjelp av Mystiques DNA. Det eneste håpet for å hindre komplett utslettelse er å projisere Wolverines bevissthet
tilbake i tid og forhindre Mystique fra det personlige hevntoktet som leder til hennes fangenskap og slik sørge for at drapsrobotene aldri blir oppfunnet. Et univers hvis regler bestemmes av hvilke mutasjoner man velger å utstyre karakterene med virker i utgangspunktet for arbitrært til å kunne leve seg inn i, men i Days of Future Past utnyttes grenseløsheten til fulle ved å manipulere tid og rom på måter filmenes premiss alltid åpnet opp for, men som de før nå manglet ambisjoner til å utforske. Samtidig perfeksjoneres kunsten å gjøre god underholdning av hver enkelt mutasjon – spesielt er det en fryd å se på hvordan Blinks portaler og Quicksilvers tidsperspektiv filmes. Med sitt tredje forsøk har Bryan Singer tatt kontroll over dette universet. Det eneste som gjenstår nå er å virkelig ville noe med det. Trond Gausdal Premiere 23. mai
A MILLION WAYS TO DIE IN THE WEST Regi: Seth MacFarlane Med: Amanda Seyfried, Charlize Theron, Liam Neeson, Neil Patrick Harris, Giovanni Ribisi, Seth MacFarlane Farmerly Guy. Bonden Albert (MacFarlane) er en ynkelig fyr med noen sauer langt ute i den villeste vesten i Arizona i 1882. Etter at Albert pingler ut av en duell, forlater hans lunefulle kjæreste Louise (Seyfried) ham for en barskere mann. Når en mystisk og vakker kvinne ved navn Anna (Theron) rir inn i byen, lover hun Albert å hjelpe ham med å finne tilbake motet, og å forhåpentligvis lære ham å skyte. De to begynner selvsagt å falle for hverandre. Snart dukker den beryktede forbryteren (og Annas tidligere ektemann) Clinch (Neeson) opp for å ta hevn. Vil bonden ha noe å stille opp med mot denne banditten?
Multitalentet Seth MacFarlane har regissert, produsert og ikke minst skrevet manus til filmen, basert på sin egen roman. Nevnte vi at han også spiller hovedrollen? Den feige og usikre Albert hører definitivt ikke hjemme i denne tiden eller på dette stedet. Her skal man være «bold, fearless and tough as iron». At han mister sin kjæreste Louise i åpningsskuddvekslingen, er filmens sentrale pådriver. Det fører til at han mister det lille han har av mot og selvfølelse. Men det er ikke det eneste han mister. Gjennom filmen mister han også sauene sine hele tiden, som gjør det mulig med morsomme sidesprang fra hovedfortellingen. Replikkene er gjennomgående kjappe og morsomme, som «Get ready, I’m about to shoot a full load at your cans» når det er snakk om å skyte på blink med pistol. Det hele er tydelig gjennomtenkt, og
den enorme ørkenen er vakker og fryktinngytende som bakteppe for fortellingen, med slående, klassiske bilder av sand, stein og det golde landskapet i Arizona. Det kunne ha vært morsommere. Spesielt noen av de unødvendig mange penisvitsene kunne ha vært (om)skjært fra fortellingen. Filmens lavmål er en sekvens av meget forvirrende Family Guyproposjoner hvor noen av karakterene får akutt diaré og må drite i cowboyhattene sine. Heldigvis er det flere høydepunkter som veier opp for det; for eksempel den perfekt absurde sekvensen hvor Albert drikker peyote med lokale indianere og hallusinerer at sauene hans danser, synger og snakker med ham. Ved bruk av de erfarne skuespillerne Charlize Theron og Liam Neeson får man også litt dybde og alvor inn i filmen. Det balanserer godt med det komiske. Siren Løkaas Premiere 30. mai
4
5
70
06/2014
og Murray får blidgjort sin kone og fem barn med ny sofa. Men da Fioravante blir introdusert for den sterkt praktiserende jødiske enken Avigal (Vanessa Paradise) blir situasjonen mer komplisert. Legg til en sjalu Liev Schreiber i den jødiske nabopatruljen og en klisjéaktig nevrotisk Allen, så skjønner du fort tegningen. Filmen har fra noen hold fått kritikk for å spille på stereotypier mot jøder, men de ortodokse jødene kunne like godt vært innflyttede italienere eller irer, for den slags skyld. Hovedpoenget til regissør Turturro er (etter min mening) å fremstille et noe klisjéaktig, homogent Brooklyn-nabolag hvor alle følger med på hva alle foretar seg. Noen vil kanskje påpeke at filmen ufarliggjør det å selge sex for penger, men Turturros gigolo er på ingen måte verre enn f.eks. Mia Sorvinos Oscar-vinnende rolle som luksusprostituert i Mighty
Aphrodite fra 1995. Filmen er full av små, underfundige morsomheter, vakre oversiktsbilder, folk som spiller baseball i gatene og lett gjenkjennelige New York-nabolag – slik vi kjenner dem fra Allens filmer fra hjembyen. Sharon Stone og Sofía Vergara dukker opp i morsomme biroller som elskovssyke gigolokunder, mens Turturro selv er god som den lakoniske Fioravante. Fading Gigolo glir ikke inn i filmhistorien som en milepæl, men er du ute etter en og en halv time med hyggelig og vittig New York-stemning, er filmen verdt å få med seg. Når Allen-kjenning Bob Balaban dukker opp i slutten av filmen i en liten rolle som advokat, er det ikke lenger noen tvil. Den lille, bebrillede nevrotikeren har funnet sin arvtaker. Han heter John Turturro. Jon Sæter Premiere: 27. juni