FILM ANMELDELSER
LOVE (3D) Regi: Gaspar Noé Med: Karl Glusman, Aomi Muyock, Klara Kristin Oppløsning av samleiet. En sjelden gang vet man fra åpningsbildet at «ja! Denne filmen elsker jeg!». Sist gang jeg opplevde det var med Ulrich Seidls Paradis: Kjærlighet, og nå skjedde det endelig igjen, med Gaspar Noés nydelig destruktive cum-in-your-facekjærlighetsdrama. Åpningsbildet stiller til skue et par som tilfredsstiller hverandre på en seng – vanlige kropper i positurer som kunne gitt dem en naturlig plass i et renessansemaleri. Det virkelig fascinerende er ikke hvor usensurert bildet er – en erigert penis her og en vagina der er ikke unheard of på film – men
6 RAGNHILD BROCHMANN
THE END OF THE TOUR James Ponsoldt, 2015 Jason Segel spiller David Foster Wallace med en monumental tilstedeværelse og en dypt rørende varme i fjorårets beste pratefilm. På norsk kino først nå.
hvor hverdagslig det er skildret. Hun runker ham og han fingrer henne, men ingen av dem ser ut til å få nevneverdig nytelse ut av det. Det er noe ikke bare rutinepreget, men urovekkende mørkt og mekanisk over det som utspiller seg foran oss, og i det spiller Noés regi en nøkkelrolle. Han er ikke en filmskaper som går for sjokkeffekten alene – det er sjela di han er ute etter. Love er først og fremst, som tittelen høylydt påpeker, en historie om kjærlighet. Ja, den inneholder mengder av sexscener, og Noé er sjelden redd for å dvele ved dem, men med mindre du er aseksuell og/eller lever i en generisk romantisk komedie, er det nå engang slik at kjærlighet som varer over tid medfører sexscener. Riktignok er skuffende
få av dem akkompagnert av Funkadelics «Maggot Brain», som du også vil erkjenne etter å ha fortært Love, som har et beundringsverdig ballsy lydspor hvor både John Frusciante, Bach og Koudlam finner sin naturlige plass. Historien er denne: Filmskaperen Murphy våkner ved siden av sin unge kone Omi og deres sønn av at telefonen ringer. Det er moren til Murphys ekskjæreste Electra. Dette utløser et skred av minner, og gjennom dagen erindrer Murphy sitt intense, lidenskapelige og seksuelt overskridende tidligere forhold. Love er ikke den visuelle månelandingen som Enter the Void (2009) var, og mangler et par hestelengder på Irreversibles (2002) narrative briljans, men filmen veier opp
for begge deler ved å være nærmest mesterlig banal. Ta for eksempel sekvensen hvor Murphy ligger naken og sårbar ved siden av én etter én av eksene sine, og forteller dem at «vi skal være sammen for alltid». Sekvensen er såpeskummende eksplisitt, men likevel noe av det sanneste jeg har sett formidlet om kjærlighet på et lerret i nyere tid. Enkelte av Noés banaliteter er til å riste på hodet av, som når han gir oss et frontalskudd av en ejakulerende penis eller lar hovedpersonen levere en monolog om at han ønsker å lage film full av snørr, tårer og sperm. Men samtidig, i en film som er så til de grader skåret ned til menneskeligheten, i all dens enkelhet: hvorfor ikke? Martin Øsmundset Premiere 5. februar
tunnelsyn billedliggjøres; i en gudsforlatt hverdag tviholder han på det nærmeste mål og mening han kommer. Filmens fotfølging skaper likevel en distanse, særlig fordi point of view unngås. Observatørrollen overgår naiv innlevelse, og à la et naturprogram iakttas det studerte objektet i en form hvor individualitet opphører. Saul er et menneske, mer enn en person(lighet), og beretningen blir metaforisk. Som en hvemsomhelst, blir Saul en representasjon, nedstrippet til sine grunnleggende bestanddeler, frarøvet ytre lag. Og hva ligger til grunn? Kjærligheten, sterk og ren som den sannhet den er. Filmens konsentrerte form forblir en smakssak. Jeg anerkjenner alt den oppnår, og forbanner alt den forhindrer. Dens styrke er dens svakhet, og filmen er bastant rundt satte premisser. Sistnevnte er ikke nødvendigvis en enkel sak å akseptere, men én ting er sikkert: Sauls sønn er mer enn «nok en film om andre verdenskrig». Kristine Tingvik Aas Premiere 19. februar
THE ASSASSIN Regi: Hou Hsiao-Hsien Med: Qu Shu, Chang Chen, Satoshi Tsumabuki Alt om min morder. Det finnes mange vakre filmer, men sjelden kommer det en med så hakeslepp-utløsende, visuell skjønnhet som The Assassin. Periodefortellingen artikuleres for det meste gjennom maleriske tablåer, som like fullt handler om filmskaping – ikke gjengivelse av billedkunst. I de stille omgivelsene beveger hovedpersonen Nie Yinniang (Qu Shu) seg lynraskt; hun er en effektiv snikmorder, trent til å drepe korrupte embetsmenn i 800-tallets Kina. Skorpelagte sår fra fortiden klør når Yinniang utkommanderes for å drepe Lord Tian Ji’an (Chang Chen); han er hennes fetter og var mannen hun skulle gifte seg med før hun forsvant for 13 år siden. Detaljene er forvirrende, men de undertrykte minnene er enkle å absorbere. Fra en opparbeidet distanse trenger følelsene seg frem. Regissør Hou HsiaoHsiens sirlige dybdekomposisjoner og bruk av naturlig lys skaper en romfølelse i hvert
THE PEARL BUTTON: VANNETS MYSTERIUM Patricio Guzmán, 2015 Dokumentar om Chiles mørke historie: vannets undervurderte betydning og kolonimaktenes rovdrift vevd sammen under en kosmisk himmel à la Malick. SIX BY SONDHEIM Lapine, DeWilde & Haynes, 2013 HBO-dokumentar om komponisten og musikallibrettisten Steven Sondheim. Du behøver ikke like musikaler for å elske å forstå faget med øynene til Sondheim.
MARTIN ØSMUNDSET
PRESIDENTEN Aaron Sorkin, 1999–2006 Jeg går gjennom en fase hvor jeg heiser det amerikanske flagget til topps og velter meg i Sorkins virkelighetsfjerne maskingeværdialoger så ofte jeg kan. CREED – THE LEGEND OF ROCKY Ryan Coogler, 2015 Hands down den beste siden den første. Cooglers kjærlighet til Rocky-universet er simpelthen rørende. And the Oscar goes to … Sylvester Stallone! INHERENT VICE Paul Thomas Anderson, 2014 For meg kan den best beskrives som en Paul Thomas Andersonvariasjon over The Big Lebowski, og det kan man simpelthen ikke si om noen annen film.
54
FEBRUAR 2016
SAULS SØNN Regi: Laszlo Nemes Med: Géza Röhrig, Levente Molnar, Urs Rechn, Todd Charmont, Sándor Zsótér Noe å ha i bakhodet. Handlingen er lagt til konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau, og året er 1944. Tittelbæreren er en ungarsk jøde, tilhørende den såkalte Sonderkommando. Med rødt kryss på ryggen tvinges han til å bistå massehenrettelser. Blant medfangene planlegges en flukt, men Saul er for opphengt i å finne en rabbiner til å be for et guttelik fra gasskamrene. Sauls sønn er mer og mindre enn jeg forventet. Filmen er ingen tårevåt renselsesreise av typen som forlater deg ved endt seanse. Den er heller ikke først og fremst en historisk beretning om holocaust. En tankenøtt er den imidlertid, og det av filmatiske mer enn tematiske grunner. Forpakningen er autentisk. Menneskemylder fyller de nakne rommene, klangfylte skritt understreker hulheten. Paletten er vassen,
5
og radmagre kropper slepes langs betonggulvet. Det er til beundring og frustrasjon at miljøskildringen forblir et bakteppe, redusert til en ytre utrustning forbeholdt sidesynet – til detaljer i forbifarten. For det er ikke her filmens fokus ligger. Vi har hørt historien før, vi kjenner til faktaene – synet av massegraver ble vi servert på mellomtrinnet. I stedet snevrer kameraøyet seg inn på Sauls bakhode. Som en «styggen på ryggen» henger vi over ham, der han trenger seg gjennom det foruroligende landskapet. Uten avstikkere formaner foto at det er mannen og ikke situasjonen i seg selv som betyr noe. Det er den indre reisen, forsterket av det ytre. Halvnære utsnitt dominerer, og stedsetablerende totalbilder uteblir. Med lange tagninger og kvadratisk 4:3-format, blir filmuttrykket intenst og klaustrofobisk. Behovet for pusterom oppstår jevnlig, og grepet kan føles påtvunget, ensformig og monotont. Man får selv følelsen av å være fanget, samtidig som karakterens
6
bilde som virker hypnotiserende. Stearinets flammer blafrer rolig i de lange tagningene innendørs, der konfrontasjonene plutselig kan oppstå. Kampsekvensene i The Assassin er flott koreografert, men radikalt annerledes enn hva man har sett tidligere i wuxia-sjangeren. Til tross for et par magiske elementer iscenesetter Ho de intime oppgjørene realistisk, som i kontrast utspiller seg gjennom akutte klipp. The Assassin er basert på en gammel martial artsnovelle, og finner sted under Tang-dynastiet. Med tanke på filmens billedsterke kvaliteter er det interessant at Hou har brukt nettopp malerier i forarbeidet, for å oppnå en så historisk korrekt visualitet som mulig. Periodeestetikken kommer særlig til sin rett i interiøret, der hvert møbel og hver gardin fylles med en isolert verdi i de vakre motivene. Som visuell opplevelse er The Assassin enestående, skutt på 35mm-film som kommer til sin rett på stort lerret. En klarere kinoanbefaling er det ikke mulig å komme med. Sveinung Wålengen Premiere 29. januar