Film Kommentar
20 21 22 23 24
Skjermdump: Titus
Titus (1999) Produsert av Bannon. Han skrev også et eget, uprodusert manus med samme navn. Rotten Tomatoes: 66%
Skjermdump: Titus
Titus Andronicus er Shakespeares første tragedie. Grunnstrukturen er som i en moderne rape/revenge sjangerfilm: Etter å ha kommet tilbake fra kriger i nord blir generalen Titus (Anthony Hopkins) utnevnt til keiser i Roma. Men som resultat av noen plottnødvendige komplikasjoner blir Titus’ sønner drept og hans datter voldtatt og lemlestet. Selv blir han lurt til å kutte av sin egen venstrearm. Som man kan forvente fører dette til en betydelig grad av hevnlyst. Titus går møysommelig til verks og avliver keiseren, hans kone, hans sønner, kompanjonger og hoff på måter som skal påføre maksimal mengde smerte, frykt i dødsøyeblikket og publikumsvennlig blodutgytelse. Titus’ personlige vendetta ledsages i tillegg av selve Romerrikets undergang i det de indre intrigene eskalerer. I Shakespeares tekst rammes det hele inn i et glorete språk som virker malplassert, tematikken tatt i betraktning. Når Onkel Andronicus finner sin niese med avkuttet tunge og beskriver det fysiske lidelsene med et «shall I compare thee to a summers day»-esque språk får man følelsen av at Shakespeare ikke tar det som skjer helt alvorlig. Og det er tydelig at regissør Julie Taymor har tatt Shakespeares cue: Hun begynner (og fortsetter) filmen som en pastisj av forskjellige epoker og symboler. Det Romerriket vi blir presentert er en blanding av fascistisk Italia, rockestil fra slutten av nittitallet (tenk røde skinnjakker), Warhammer, jazzsaksofon og koreografert koreansk samuraifilm i skogssetting. I det hele tatt gir det hele et dissonant preg, som et barnerom der leker med helt ulike estetiske hypoteser blandes sammen i et stort kaos: Playmo, legomenn, duplotraktorer, Baby Born og hjemmebrente cd-er påklistret ortografisk inkorrekte titler i Wordart. Som den tyske, og i norsk pop-sammenheng utrolig navngitte, Shakespeare-viteren Markus Marti formulerer det: «Bak et overfladisk lag av kulturelt gloss lurker en Mister Hyde [Justin Trudeau?] der våre sivilisatoriske oppnåelser og betydninger ligger på toppen av en veldig stygg materiell base [«lock her up, lock her up!» roper de] som vi prøver å gjemme, glemme og ignorere [en slags stille majoritet?]». Konsekvensen er, fortsetter Marti, at hvis ord blir gjort til kjøtt igjen så vil det vise seg at selve sivilisasjonen vår – loven, samfunnet og språket – er basert på en opprinnelig inhumanitet utgjort av voldtekt, hevn og kannibalisme. Den implisitte antagelsen, i stykket og i filmen, er at det er dit vi også til slutt er på vei: Til en Titusesque undergang.