MUSIKK
Velkommen tilbake, kjære tenåringsforelskelse! Undertegnedes kjærlighet for R&B hadde sitt utgangspunkt i min storesøsters Mariah Carey-kassetter på begynelsen av 90-tallet, og den legendariske stemmen fra Huntington, New York var også med videre inn i hiphop-årene som fulgte takket være sine samarbeid med alt fra Ol' Dirty Bastard til Puff Daddy. En guilty pleasure og flammende tenåringsforelskelse, som i de senere år kanskje har tatt divataktene litt vel langt – selv om det er vanskelig å forstå om den nå 45 år gamle, champagneglade sangerinnen lar oss le av eller med henne. Til tross for diverse obskur oppførsel både i intervjuer og resten av hennes stjerneopplyste
Hollywood-liv, tror jeg faktisk det siste er tilfelle, noe hennes seneste album indikerer sterkt. Det er nemlig skikkelig bra, og ikke bare bra til å være Mariah Carey i 2014. Med en viss troverdighetsrisiko involvert må jeg faktisk gå så langt som til å si at magien fra 90-tallet er tilbake. Jeg vet ikke med deg, men dette kvalitets-comebacket gleder i alle fall undertegnede stort! Vi burde muligens ha husket hvor bra den Miguel-gjestede førstesingelen «Beautiful» var, men det skal litt til for at den musikalske hukommelsen holdt koken fra utgivelsen for et helt år siden. Det er derfor med ferske ører vi kan sette på det gospelinspirerte åpningskoret «Cry» og tenke «Ja, se her ja … Mariah er tilbake i godformen jo!», før den velkjente droppen (og bassen) til Mike Will Made It tar oss videre til sexy «Faded» – som uventet nok ikke handler om Careys champagne-drikking, men falmede
bilder av en gammel elsker. Kjærleik fra fortiden blir det så også på Nas-gjestede «Dedicated» – en HitBoy-produsert, old school-hyllende godbit som nærmest hyler etter en video med baggy Tommy Hilfigerklær og gyngende hender i været rundt et badebasseng i Hamptons. Med unntak av den malplasserte og rimelig fæle partylåta «Meteorite» (merkelig nok produsert av Q-Tip), fortsetter resten av skiva i dette vakre retro-Mariah-sporet, helt fram til sistelåta «Heavenly» og hennes glimrende cover av George Michaels «One More Try». Upåklagelig hjulpet av både kirkeorgel og gospelkor, slik at man skulle tro at TV2 nettopp hadde begynt å sende Helene og Gutta. La meg bare slenge det ut der – denne skiva er det beste Mariah Carey har levert siden Butterfly i 1997, og DET mine damer og herrer, er litt av en presentasjon. Mathias Rødahl
svenske skogene de har oppholdt seg i tidligere. Svenske skoger har kanskje alltid slitt med et omdømmeproblem som malmfulle og mørke, men broderfolkets grønne lunger fikk et solid oppsving da søstrene Söderberg åpnet opp en liten lysning med sin Youtube-versjon av Fleet Foxes’ «Tiger Mountain Peasant Song» i 2007. De unge og ustelte svenske søstrene brukte gjenklangen i hjemskogen som et startskudd (tenk plante, ikke pistol), og resten er svensk country- og folköl-historie, som man kanskje sier. Med «Tiger Mountain Peasant Song» åpnet de opp for det som til slutt har blitt tre album, og siden har
søstrene jobbet utrettelig med å fylle lysningen med instrumenter. Skal man ha flere instrumenter, må man ha mer plass, og større lysning betyr færre trær, så sånn har det altså blitt: First Aid Kit har beveget seg fra et sparsommelig lydbilde over til et mer orkestrert, arrangert og tungt. Denne gangen har de kuttet ned enda flere trær for å lage fløyter og fioliner og litt mer steelgitar, americanakrykken som crossover-artister litt for ofte lener seg på. Grunnen til denne litt søkte skogsallegorien er for øvrig ikke rotfestet i et sevjetørstig tre-hat tuftet på vårlig skogsallergi, men heller som en hendig krykke å lene det litt ubestem-
melige innrykket som sitter igjen etter å ha hørt Stay Gold på. Alt er helt greit, men en del av av låtene høres mer ut som tamme sjangerutforskninger enn noe annet. Det er også greit nok, men de faller til sten/jordgrunn når de ikke makter å utforske sjangeren på en mer interessant måte. På meg virker det som om First Aid Kit fortsatt holder seg i lysningen i svenskeskogen, uten å våge å gjøre annet enn å kutte ned de nærmeste trærne for å skape mer armrom. Jeg tror det vil bli virkelig interessant først når de trår lenger utenfor det landskapet de har skapt for seg selv. Daniel Ramberg
MARIAH CAREY Me. I Am Mariah … The Elusive Chanteuse DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC
5
SAM SMITH In The Lonely Hour CAPITOL RECORDS/UNIVERSAL MUSIC
Fortreffelig ensomhet fra «Latch»-gullstrupen Få artister kan skimte med en mer perfekt karrierestart enn Sam Smith, som ikke bare fulgte bransjelæreboka til punkt og prikke ved å ikke bare levere én, men to av fjorårets mest imponerende gjesteopptredener. Joda, jeg vet at «Latch» egentlig ble gitt ut i 2012, men det store mainstream-gjennombruddet kom utvilsomt via Disclosures kritikerfavoritt-debut Settle, og ga dermed den britiske gullstrupen en oppsiktsvekkende dobbel liste-eksponering side om side med Naughty Boy-storhiten «La
5
La La». Når 22-åringen nå endelig albumdebuterer på egenhånd, er det derimot milevis fra festsinglene mange lyttere nok forbinder ham med. Istedet for å ri videre på suksessoppskriften fra nevnte godlåter, disker soloartisten Sam Smith heller opp det som lett kan vise seg å være årets vakreste balladesamling – med åpningssporet og singelen «Money on My Mind» som eneste skikkelige up-tempobidrag. Albumtittelen er mildt sagt beskrivende for flesteparten av de ti låtene, som i stor grad tar oss med inn i Smith sitt såre verden av tapt kjærlighet og alt det innebærer av falske lovnader, destruktive skuffelser og bunnløst savn. Temaer de fleste av oss nok kan kjenne seg igjen i. In The Lonely Hour lefler
med flere forskjellige sjangre – fra klassisk pop til gospel og kassegitarrock – men lener seg hele tiden stødig på soulfundamentet i Smith sin himmelsendte vokal. Sangeren har selv beskrevet In The Lonely Hour som resultatet av en periode med egen sorg, og til tross for den korte spilletiden (33 minutter – journ.anm) er de tåredryppende høydepunktene mange – inkludert personlige sippefavoritter som «Leave Your Lover», «I'm Not The Only One», «Not In That Way», «Lay Me Down» og John Legend/ Beyonce-nikkende «Stay With Me» og «Life Support». Dermed er alle kjærlighetssorg-rammede altså advart – for dette er triste greier. Trist, men utrolig vakkert. Mathias Rødahl
FIRST AID KIT Stay Gold ÖPPNA LANDSKAP
De unge svenskene i First Aid Kit har kommet til det vanskelig tredjealbumet, men gjør det kanskje litt for lett for seg selv. På Stay Gold har søstrene Klara og Johanna Söderberg tatt med seg forrige albums produsent Mike Mogis, som på sin side har tatt med seg blant annet Omaha Symphoni Orchestra og komponist Nate Walcott (Bright Eyes, Broken Bells, Rilo Kiley). Det er tydelig at ambisjonene er «større og mer», samtidig som de forflytter seg adskillig nærmere americana og rootsrock enn de
4
Crowbar SYMMETRY IN BLACK
Kjøtt og poteter Den dagen Crowbar begynner å eksperimentere er det over, men det kommer kongene av sumpete New Orleans-sludge selvsagt aldri til å gjøre. Selv når Kirk Windstein jobber med sideprosjekter som Kingdom of Sorrow (med Hatebreeds Jamey Jasta) er han aldri veldig langt fra sin vinnende formel. Du kan kalle Crowbar sludgens svar på Slayer. Eller Iron Maiden, om de bare hadde gitt ut to plater. Sludge meta l sin Ivar-hylle. Du veit hva du får. Kjøtt og poteter, uten dikkedarer. Enkle, tunge, seige og bluesete riff på nedstemte gitarer som høres ut som de blir traktert av seks meter høye anleggsarbeidere, mens Godzilla hamrer løs på slagverket. En brølete bluesvokal som tilsynelatende kommer fra langt under jordens overflate. Vakkert og i sakte film. Sjefen sjøl er Kirk Windstein. Han har lagt spriten på hylla, og konfronterer demonene sine på Symmetry in Black, deres sterkeste album på ei stund. Fra åpningstonene på førstespor «Walk With Knowledge
5
60
06/2014
Wisely» sparkes i gang er all frykt for at livet som avholdsmann skal ha gjort Kirk rundere (haha, journ. anm.) i kantene forsvunnet. Raseriet, frustrasjonen, angeren og faenskapet han projiserer er så ektefølt at nakkehårene reiser seg. «The Taste of Dying», «Reflection of Deceit». Titlene sier sitt, og det er digg å høre en plate om disse temaene som slår og sparker i stedet for å sutre og kokettere. Unntaket, den akustiske klagesangen «Amarithine». Når han avslutter nidvisa med å sårt hulke fram «I’ll Never Walk Alone» er det i alle fall ikke et fotballag han snakker om, snarere et av de sterkeste og mest personlige metalløyeblikkene i år. «There’s Nothing I Can Do/ That Changes What Is True/I Look Straight In To The Future» følger han opp med på «The Foreboding». Når støvet senker seg rundt den avsluttende instrumentalen «The Piethy of Self-Loathing» er du glad Kirk holdt kjeft de siste fem minuttene og lot deg få en mulighet til å fordøye Symmetry in Black. Et nesten perfekt album fra et revitalisert Crowbar, som er nær å tangere deres mest klassiske 90-tallsperler. Jørgen Nordeng