FILM HERCULES Regi: Brett Ratner Med: Dwayne Johnson, Ian McShane, Ingrid Bolsø Berdal, Aksel Hennie, Tobias Santelmann, John Hurt Nordmenn i Hellas Når blockbuster-regissør Brett Ratner igjen har laget noe stort og 3Daktig, vet vi hva man får. Masse action, flotte effekter og ikke all verdens med dybde. Men heldigvis er det hele tre norske skuespillere på rollelisten. Hercules starter som ethvert helteepos. Vi får en kjapp gjennomgang av halvgudens største bragder. Hercules som dreper en enorm løve, Hercules som tar livet av sjømonsteret Hydra, og Hercules som knerter en mammut. Videre blir vi nærmere kjent med guden Zevs uekte sønn, gestaltet av Dwayne «The Rock» Johnson, med parykk og større kropp enn noensinne. Med seg har han et bråket ensemble av leiesoldater. Disse består av en grasiøs og pil og bue-skytende Ingrid Bolsø Berdal, en glefsende dyrisk Aksel Hennie, samt Rufus Sewell og veteranen Ian McShane. Gjengen får i oppdrag av lord Cotys av Thrakia (John Hurt) å beseire den onde Rhesus (Tobias Santelmann) som tyranniserer
landet. Etter hvert viser det seg at hvem som er ond og hvem som er god kanskje ikke er så enkelt som først antatt, og Hercules og gjengen slites mellom moralske avveininger. Som sjangerfilm er Hercules i høyeste grad vellykket. Slagscenene er flotte, rekvisittene «ekte», og to tusen statister på settet gjør at sluttproduktet ikke kjennes altfor dataanimert. Det er lett å trekke parallellene til filmer som 300 og Troja, og når Hercules roper kamprop til krigerne sine, føles det nærmest som en kopi av Gerard Butlers opptreden i førstnevnte. Heldigvis er spilletiden minre. Der 300 og Troja tikket inn på to timer eller mer, varer Hercules i under en time og førti minutter. Det er en klok vurdering; tiden holder i massevis. De norske skuespillerne er med på å gjøre filmen mer seerverdig. Bolsø Berdal er knalltøff som pil og bue-kyndig actionheltinne, mens Hennie er mer dyr enn menneske som den plagede Tydeus. Santelmann får litt lite tid på skjermen, men er god som Rhesus, i filmens avsluttende del. Uten dem kunne det fort blitt i overkant mye av Ian McsShanes tidvis forferdelig svulstige visdomsord og fremtidsprediksjoner. Jon Sæter Premiere 1. august
SEX TAPE Regi: Jake Kasdan Med: Jason Segel, Cameron Diaz, Rob Lowe, Jack Black, Ellie Kemper, Rob Corddry, Rob Lowe Lavt skydekke Annie (Cameron Diaz) og Jay (Jason Segel) blir kjærester som studenter, og har masse sex. Altså, ikke bare litt sex, men masse, masse, masse sex. De er helt gærne, ass! Har sex dagen lang. Gjør ikke annet enn å ha sex. Sex, sex, sex. Fram til de gifter seg da, selvfølgelig. Selv om de har lovt hverandre at de skal fortsette å være like kåte på hverandre selv når de blir (gisp!) middelaldrende og foreldre og det hele, går det jo selvfølgelig ikke sånn, for alle vet jo at det ikke går an å ha sex når man er gift og har barn. Så i stedet sitter Annie og blogger på mammabloggen sin om hvor mye sex de hadde i gamle dager, det var så mye sex altså, det tok bare aldri slutt da, og om de siiiiinnsyyyyke ereksjonene mannen hennes hadde på den tiden. Han jobber forresten på radio og går sikkert gjennom 10 000 iPader i året. Og hva er vel mer naturlig å bruke en av disse iPadene til, enn å spille inn en hjemmevideo av den «voksne sorten» en kveld ungene
er borte? Bare man husker å slette den jævla videoen etterpå, da. Men hva er det du sier, automatisk synking til iCloud? Gulp. Det hender jeg trekker på smilebåndet av noen greie klysevitser (som regel fra/på bekostning av Rob Lowes businessmann-karakter), men jeg syns det taler for seg at det morsomste som kommer på er at Jason Segel kaller tissen sin for «Nostracockus». Resten av tiden er han stort sett bare Marshall fra How I Met Your Mother, og Cameron Diaz prøver litt for hardt å passe inn i rollen som sliten småbarnsmamma i suburbia, uten at det helt funker. Et par ganger i løpet av Sex Tape satt jeg og tenkte for meg selv at filmskaperne skal ha kred for å prøve å lage en slags romantisk komedie, med sexscener og det hele, med småbarnsforeldre i hovedrollene. Det er da litt forfriskende, er det ikke, at det ikke bare er unge, perfekte 20-somethings som får ha sex på film? Men så forsvinner hele det poenget i samme sekund som det er formulert. Det hjelper ikke med gode intensjoner når sluttresultatet er så begredelig. Helene Aalborg Premiere 25. juli
4
GUARDIANS OF THE GALAXY Regi: James Gunn Med: Chris Pratt, Karen Gillan, Zoe Saldana, Bradley Cooper, Dave Bautista De vergeløse James Gunn, som for noen år siden ga oss indiefilmen Super, en sjarmerende, mørk og tidvis voldsom film om en outsidersuperhelt og hans sidekick, har nå fått betydelig større og flere superhelter å holde styr på, men selv om Guardians … har galaktiske dimensjoner, evner Gunn å holde begge beina trygt på bakken. Her får vi servert er en perfekt tegneserieadapsjon, noe jeg for få år siden ga opp og ikke lenger trodde var mulig. Det var som om film og tegneserie ikke var forenlige størrelser. Selv om enkelte adapsjoner bød på gode filmopplevelser, føltes både Spiderman-, Ironmanog Captain America-filmene et stykke unna Marvel-tegneserienes enkle logikk, kjappe oppbygging
6
og storskala oppgjør. Verre ble det når alle Marvels superhelter skal ha sin egen introduksjonsfilm, enkelte opptil flere ganger. Heldigvis er det ingen av heltene i Guardians som vies noen lengre introduksjon. Etter en kort møte med hovedperson Peter Quill (alias; Starlord), spilt av Chris Pratt, kastes vi inn i historien uten langdryge bli-kjentmed-sine-krefter-klisjeer. Du er neppe klokere eller mer reflektert når du forlater kinosalen etter Guardians, men følelsen av å følge karakterer du liker på en rundtur i galaksen har ikke vært sterkere siden de første tre Star Wars-filmene. At Gunn ser sin sjanse til å bruke Marvels suksess og nærmest ubegrensede ressurser til å relansere Space-Opera sjangeren, hvor fremmede verdener kun er et steinkast unna, og sivilisasjoner møtes i episke romslag, er nærmest for godt til å være sant for en gammel sci-fi entusiast. Gunn er tro mot det dystre, visuelle landskapet i tegne-
serien; fargerike nebualer pryder bakgrunnen, filmens sith-aktige superskurker holder til på driftende asteroideflak og i mørke gravkammer-aktige romskip. Science-fiction-duppeditter fyller hvert rom og en overflod av velsminkede statist-aliens befolker det enorme filmlandskapet. Gunn gjør et poeng ut av at utenomjordiske ikke kjenner jordisk popkultur, med referanser til åttitallspopmusikk og filmer. Filmens ene jordboer, Starlord, har med sin punktlige sarkasme mye moro på sine utenomjordiske kollegers bekostning, mens filmens mest utradisjonelle helt (de er alle utradisjonelle), The Rocket Rakoon, har en morbid sans for practical jokes. Stemmen til Bradley Cooper sitter vel så godt som pelsen til den vaskebjørnaktige skapningen, og drar veksel på de samme nevrotiske revolvermonologene som i Silver Linings Playbook. Martin Parker Premiere 1. august
2
DEN TYSKE LEGEN Regi: Lucia Puenzo Med: Natalia Oreiro, Diego Peretti, Alex Brendemuhl, Elena Roger, Alan Daicz, Guillermo Pfening Tyskland-Argentina I Patagonia i Argentina er Enzo, Eva og deres tre barn på reise mot en liten havneby hvor familien har planer om å starte et nytt liv. På veien møter den jødiske familien en veltalende og hyggelig tysk lege som kaller seg Helmut Greger. De tar ham med seg på turen og etter hvert blir han en del av familien. Eva er høygravid
3
66
07/2014
og bare lykkelig for å ha en lege i nærheten. Snart får han også passe på barna deres uten tilsyn. Året er 1960. Det denne intetanende familien ikke vet, er at de har plukket med seg selveste Josef Mengele, også kjent som «dødsengelen» på grunn av sine bedrifter i Auschwitz. Filmen (Original tittel: Wakolda) tar seg god tid og lar publikum samle bevis på veien. Den tyske legen er aldri prangende eller melodramatisk. Dette er mest av alt slags dagligdags skrekkhistorie om det hjelpsomme og lavmælte monsteret i
familiens midte. Basert på filmskaperens roman med samme tittel, er dette en spennende og åpenbart fiktiv thriller. Dessverre klarer ikke filmen å holde på hemmeligheten om legens identitet veldig lenge. Man vet nesten fra første stund hvilken lege det er snakk om. Litt mer suspens hadde gjort seg. Jeg savner også en historisk kontekstualisering. Hvorfor – og hvordan – fant så mange tyske krigsbrytere veien til nettopp Argentina? Siren Løkaas Premiere 25. juli