REPORTASJE
«
Portrettene er basert på det første bildet av objektet på Google.
Men det er ikke humoren i Bushs malerier som tiltrekker meg. Han er langt mer interessant når han søker innover i seg selv, eller utforsker motiver som han formodentlig har sett for seg med sitt indre øye. Det er mulig han er en dårlig menneskekjenner. Etter noen minutters leting etter den unnslippende sannheten som hadde bragt meg til museet, fant jeg meg stående i et hjørne med en av de små damene, insisterende på at presidentens tidlige verker var bedre. Det er rart å si om George W. Bush. Noe av det rareste som har blitt skrevet om Bush er boka The Madness of George W. Bush: A Reflection of Our Collective Psychosis fra 2006, av den buddhistiske healeren Paul Levy. Med stadige referanser til Carl Gustav Jung argumenterer Levy for at Bush er smittet av et mentalt virus som vi, alle menneskene i verden, har konstruert i vår felles underbevissthet, og at den moderne virkeligheten egentlig er en unison drøm som er påkalt av og påkaller denne sykdommen. Dermed er den virkelige virkeligheten blokkert for oss som er smittet. Det er avanserte greier. Etter å ha lest i boka en stund, blir man usikker på om det er Bush, Levy eller en selv som egentlig er gal, og det er vel kanskje nettopp det som er Levys poeng og storhet: vi er på en måte alle gale, smittet med den samme galskapen. Den eneste forskjellen er om vi er klar over det eller ikke2. Et eksempel: Da Ariel Sharon døde i januar i år ble det meddelt meg via push-melding mens jeg tilfeldigvis satt på en bar på formiddagen med to kompiser og drakk bloody Mary. En av oss hadde bursdag, og vi hadde bestilt tre bloody Mary, noe som selvfølgelig gjør det umulig å ta seg selv på alvor. Man bestiller ikke bloody Mary midt på formiddagen uten på sett og vis å ta avstand fra seg selv. Man kan si at det føltes som om vi fortalte en altfor omfattende vits allerede da vi satt der ved bordet. Så kommer beskjeden om Sharon. Og her sitter altså tre unge menn med interesse for internasjonal politikk, og Ariel Sharon er død.
Hva forventes av de tre unge mennene? Skal de ikke oppsummere et langt og kontroversielt liv i sentrum av midtøstenkonflikten? Skal de sende bloody Mary-ene tilbake og heller be om tre kaffe, før de begynner å drøfte Sharons gåtefulle, unilaterale tilbaketrekning fra Gaza i 2005, og lar det gli sømløst over til en diskusjon om dagens Libanon og regionens framtid? Et av flere åpenbare problemer med å drikke bloody Mary i en seriøs samtale, er at det er så klønete å drikke. Enten må man lytte og nikke interessert mens man forsøker å komme til på glasskanten uten å få selleristangen i øyet, ellers må man stadig avbryte resonnementene sine med små sugerør-pauser. De tilfredse smattelydene alene er uutholdelige. Men vi gjør det beste ut av det. Til å begynne med går samtalen ganske ydmykt for seg, men så blir man jo varm i trøya. Ja, etter hvert havner man til og med kanskje på litt for dypt vann. Det trekkes paralleller. Det spekuleres. Og hvis de to bartenderne ikke allerede hadde fått nok av de tre unge mennene da Noam Chomsky-referansen ble trukket opp av hatten, er i hvert fall det neste som skjedde mer enn noen formiddagsbartender kan tåle. Her må jeg først få påpeke at bordet vi satt ved var uvanlig vinglete. Dette må være et velkjent problem i den aktuelle baren. Mens samtalen var på sitt mest skråsikre, da den ene av kompisene mine tok tak i bordet i midten av en påstand, som for å sette seg til rette før han leverte den briljante slutningen, begynte bordet å vakle. Sakte film. Jeg sverger til dagen jeg dør at den andre kompisen min rakk å si «Nei, fy faen» i et resignert tonefall, før den ene bloody Maryen gikk i gulvet. En eksplosjon av glass og is og i det hele tatt (ifølge engelsk Wikipedia kalles bloody Mary «verdens mest komplekse cocktail»). Vi tilbød oss å rydde opp selv. Det tok to hele doruller og en klut å nærme seg rent gulv. Men så, da sjokket hadde lagt seg, og vi hadde begynt å akseptere denne nye virkeligheten, at det skjedde, skulle jeg bare komme til under bordet for å tørke vekk en siste liten pytt. Og for
å komme ordentlig til måtte jeg støtte meg på noe. Jeg støttet meg på bordkanten og bordet begynte å vakle, og ja, gratulerer med dagen. I begynnelsen forsto jeg denne hendelsen best som en allegori for norsk ungdoms rolle i verden. Vi prøver å være en del av den, å bry oss og å involvere oss i det som skjer der ute, men vår egen dekadanses banalitet kommer hele tiden i veien; bloody Mary-er faller stadig i gulvet. Men nå forstår jeg at den egentlig er et invertert uttrykk for Levys kollektive Bushpsykose. Levy skriver at sykdommen har «demoniske egenskaper», den besetter oss som en selvdrivende kraft som styrer oss og omgivelsene, i tillegg til å lure oss til å tro at det som skjer og det vi gjør, som denne hjerneparasitten får oss til å gjøre, er helt normalt. Det var psykosen som fikk Ariel Sharon til å trekke seg ut av Gaza3 og det var den som sendte ham i koma. Det var psykosen som fikk bloody Mary-ene til å falle i gulvet. Det var antagelig psykosen som fikk oss til å bestille dem i det hele tatt. Og dersom George W. Bush har en verdensomspennende hjerneparasitt som gjør ham gal, og hans galskap er vår galskap, er også maleriene hans en refleksjon av vår underbevisste kreativitet. Det er kanskje derfor de slår meg som så gjennomgripende, selv om de er mindre effektive når de søker inn i andre enn i seg selv (og dermed oss). Tenk på det slik: Alle mennesker er grunnleggende alene. Jeg kan ikke vite nøyaktig hva du føler og omvendt. For å komme nærmere hverandre har vi funnet opp dette vi kaller språk. Når du leser dette kan jeg håpe på at du føler deg litt nærmere meg og tanken på at du er en person som leser dette, hjelper meg litt. Men den nådeløse sannheten er at det ikke funker helt. Vi klarer aldri å ta på de ekte tingene. Vi kommer et stykke, absolutt, men det er fordi vi har organisert virkeligheten vår etter språket, slik at vi tror at virkeligheten finnes i det, at det vi beskriver er det som er, eller at
«
Flere av maleriene er geniale.
det som er, kan beskrives. Men det finnes ting man ikke kan beskrive. Da sikter jeg ikke bare til den slags som Paradise Hotel-deltagere og fotballspillere kaller «ubeskrivelig», for til og med Wittgenstein sier det. Man kan være så språklig god man bare vil, det vil alltid være noe der det ikke går an å sette ord på. George W. Bush var aldri god med språk. Han sa så mange dumme ting at det fantes en hel industri basert på å gjengi dem på suvenirer. Moren min hadde en av kjøleskapsmagnetene4. Men finner du en samtidig malekunstner som når lenger i å si noe sant enn tidlig George W. Bush, vil jeg vite om det. Da vi skulle til å forlate museet, ble vi møtt i resepsjonen av ambulansepersonell som kom trillende på en tom båre. Jeg skulle på do, og på veien spurte jeg en vakt om hva som hadde skjedd. – A woman fell, sa han. Da jeg kom ut av toalettet møtte jeg ambulansepersonalet igjen, på vei ut av dametoalettet med en eldre dame på båren. På veien ut i det svimlende lyset ble det litt teit. Jeg havnet bak gjengen med båren og holdt akkurat litt for høyt tempo på gangstien ut mot veien, slik at jeg ble gående helt oppi dem. Jeg stanset litt opp og lot dem få noen meters forsprang før jeg fortsatte, men da de kom ned til veien der ambulansen sto, og svingte båren for å løfte den inn bak, fikk jeg plutselig direkte øyekontakt med hun som hadde falt. Å se bort virket respektløst, så jeg prøvde å gi henne et tappert, medfølende blikk gjennom all mysingen, men hun stirret bare helt uanfektet tilbake på meg. Vi så sånn på hverandre noen sekunder mens de åpnet ambulansedørene. Så åpnet hun munnen, og oppkast falt ut og ned på asfalten.
Hvis du allerede her tenker «veeent nå litt, George W. Bush-museet?», så ja, alle amerikanske ekspresidenter har sitt eget museum, ofte i nærheten av der de vokste opp. Fra forfatterbioen i den nyeste boka hans Dispelling Wetiko: Breaking the Curse of Evil (2013): «In 1981, Paul Levy experienced what his doctors considered to be a nervous breakdown. In actuality, it was a spiritual awakening…». Boka kommer også med en anbefaling fra Sting (det står bare «Sting»), som jeg virkelig håper, og slett ikke utelukker, at er den ekte Sting: «The world would be a better place if everyone read this book. His vision is a royal gift to all of us. It makes me want to sing. Bravo!» 3 Jeg har for så vidt en teori om hvorfor dette var rasjonelt og i tråd med Sharons tidligere politikk, som jeg gjerne diskuterer over en cocktail. 4 «I know the human being and fish can coexist peacefully», sagt i en tale om en demning i Michigan i 2000, og åpenbart bare en dårlig levert vits. 1 2
22
07/2014