MUSIKK
CIARA Ciara (SONY MUSIC)
Mens Beyonce og Rihanna har knekt den kommersielle koden, sliter en rekke av deres artistsøstre med å videreføre sin R&B til mainstream-markedet. En av dem som har strevet spesielt lenge, er Ciara, den en gang så lovende sangerinnen fra Atlanta. Med en relativt komplett pakke bestående av en forholdsvis god sangstemme, store danseferdigheter og ikke minst et svært tiltalende utseende, var det mange som så for seg en stor karriere da Ci-Ci debuterte med «Goodies» og «1, 2 Step» i 2004. Men selv om hun klarte å levere et par gull- og platinaselgende singler også i årene som fulgte, har det nå gått fire år siden hennes forrige store hit, «Love Sex Magic» med Justin Timberlake, til tross for at hit-duoen, The-Dream og Tricky Stewart for eksempel tok seg av hele produsentjobben på hennes forrige album, Basic Instinct (som forøvrig kun har solgt 116.000 eks. siden releasen i 2010). Nå har 27-åringen derimot blitt fri fra plateselskapet Jive Records, som hun skylder mye av sine problemer for, og funnet et nytt hjem hos Epic, hvor hennes
4
selvoppkalte femtealbum ble sluppet i begynnelsen av juli. At hele moroa blir sparket i gang av Nicki Minaj er ikke akkurat noen drømmeåpning i mine ører, men albumet er absolutt et lite steg opp fra hennes seneste utgivelser. På det personlige planet har Ciara slitt med det småoffentlige bruddet med 50 Cent, og etter en kort periode på armen til NBA-stjernen Amare Stoudemire, ser det nå ut til at frøkna endelig har funnet seg til rette sammen med artistkollegaen Future. Han hjelper passende nok også til på albumets to beste spor, «Body Parts» og «Where You Go», som ikke minst er produsert av Mike Will Made It, årets store nykommer på beat-fronten, og nok også fyren Ciara burde ha gikk større spillerom denne gangen, da samarbeidet dem i mellom ser ut til å fungere bra. Som vanlig klarer nemlig ikke Ciara å holde fokuset hele veien, til tross for andre fine spor som «Supert Turnt Up», «DUI» og «Backseat Love». Heldigvis holder hun det i alle fall kort med elleve spor, og dermed føles skiva mer sammenhengende, men hvis du kun skal kjøpe ett R&B-album denne sommeren, burde nok ikke dette være valget ditt. Mathias Rødahl
Hei, bloggen!
KEVIN GATES Stranger Than Fiction BREAD WINNERS ASSOCIATION
Boka, unnskyld, mixtapen var bedre Albumet klarer ikke helt å følge opp de skyhøye standardene som mixtapen satt, den vanligste klagesangen i 2013. Denne gangen er det ikke så langt unna, heldigvis. New Orleans-rapperen Kevin Gates sin Luca Brasi Story står fremdeles som årets kanskje beste rapalbum i undertegnedes øyne, uten egentlig å være et album. Kevin Gates ble kjapt soundtracket til vinteren 2013, og det føltes som en komplett artist hadde ankommet. Kevin Gates hadde sin egen stil, og hørtes mer troverdig ut enn vi kan huske fra noen andre i det siste. Han beskriver gatene og underverdenen, livet og døden med samme selvfølgelighet og tilstedeværelse måte som Scarface, og det med mer følelser enn en sesong av Dr. Phil. Z-Ro er også en naturlig sammenligning, både på grunn av det melodiske, men også fordi Stranger Than Fiction, i likhet med Luca Brasi Story, grenser til full emo. Det hviskes gjennomtrengende, det gryntes, brøles og hulkes. Kevin Gates formelig lever igjennom mikrofonen, og har en formidlingsevne som lett kan putte ham opp der på stjernehimmelen med de store gutta. Mens Luca Brasi Story var hakket mer sammenhengende, er denne runden litt mer avslappet. Skal jeg klage, så havner det på pirkenivå. Det er kun «Careful» som fremstår som unødvendig, og gjør at gåsehuden får hvilt seg. Selv «Thinking With My Dick» med renessansemannen Juicy J, kler både plata og Kevin, all den tid den egentlig er utenfor den komfortsonen vi vil ha ham. For når Kevin Gates lar deg komme under huden, så er han en av få som klarer å gi meg frysninger. Baton Rouge-rapperen står for meg som en av de vi skal knytte høyest forventninger til fremover. Når jeg nå har nevnt 2pac, Scarface, Lil Boosie og Z-Ro i samme anmeldelse, så er det ikke fordi han er der enda, men fordi det er så inderlig godt å høre noen som velger den veien, Young Money-affiliasjon til sides. Får håpe han holder seg der. Jørgen Nordeng
5
56
8/2013
ACE HOOD Trials & Tribulations CASH MONEY/YMCMB UNIVERSAL REPUBLIC/IMPORT
Stakkars Ace Hood. En av de teknisk mest habile rapperne de siste årene, attpåtil med et par solide hitsingler på cv-en. Ikke noen Busta Rhymes, akkurat, men det er ikke sjeldent ett lite høydepunkt når Florida-rapperen med den energiske fremtoningen dukker opp på posse tracks og remixer. Likevel sliter Ace Hood med å nå opp i førstedivisjonen, We The Best og Cash Money til tross. Etter at han våkna opp i en splitter ny Bugatti tidligere i år, har profilen hans steget atskillige hakk, men han har ikke maktet å utnytte dette helt. Selv om det er lett å argumentere at det er Mike Will Made It sitt treige monster av en beat, kombinert med hook fra årets refrengsjef Future og vers fra sjefsbaws Rick Ross som har mye av æra for Bugatti-sukessen. Han forsøker på flere: «We Them Niggas» faller heilt igjennom, mens «Outchea» med Lil Wayne på slep er en fin venterett til neste
3
blockbuster … som vi dessverre ikke finner på Trials & Tribulations. Ace Hood er allerede på sitt fjerde album, og legger nå alle kortene på i håp om at det skal ta han fra hyggelig bekjentskap til uunnværlig familievenn. Nihilistisk traprap spes ut med forsøk på å gå inn i de store guttas verden med Nas-aktig ærlighet gjennom historiefortellinger om hans avdøde barn og den slags. Han kler det faktisk av og til: Anthony Hamiltion-gjestede «The Come Up» har en soultung boombap-produksjon som kler Ace godt, samtidig som man minnes på hvor utrolig godt herr Hamilton kler lettere dramatisk, sjeleøkende hiphop. Det blir derimot mye av det gode, all den tid Ace Hood ikke er noen Biggie Smalls, ei heller Slick Rick. Faktisk er han best når han hustler hardt, ruller bekymringsløst rundt i Bugattien, og drar den ene akrobatflowen etter den andre ut av ermet. Da er det lett å like Ace Hood, men man må kanskje slå seg til ro med at han er best i små doser. Jørgen Nordeng
RICH GANG Rich Gang YOUNG MONEY/CASH MONEY REPUBLIC/IMPORT
«Without a doubt, this album is one of the best group albums to date», påstår Cash Money-grunder Ronald «Slim» Willliams. Det er feil på flere plan. Rich Gang er i teorien navnet på ei supergruppe bestående av medlemmene fra Young Money og Cash Money, YMCMB. Ei broket forsamling, for å si det mildt. Mange enorme talenter, fra Busta Rhymes via Drake til Mystikal, men å få denne gjengen til å høres sammensveisa ut på plate er en vanskelig oppgave. Det prøver da heller ikke sjefsgeneral Birdman på heller. Det virker mest som han bruker det som et redskap for å relansere egen solokarriere, eventuelt å rydde på harddiscen. Drake, Young Moneys store melkeku og kommersielle ledestjerne, glitrer for eksempel med sitt fravær. Artister som ikke har noe med YMCMB å gjøre får utfolde seg solo, for eksempel Rick Ross. Sistnevntes «50 Plates» er et mer enn greit nok spor til tjukkasen å være, men føles malplassert. Med andre ord: Rich Gang inneholder ei artig nok lita rekke med bangere med liten sammenheng, i tillegg til et par radiofrierer som i disse bitre, gamle ører høres anstrengte ut. Likevel vil kanskje Flo Rida og Limp Bizkit-assisterte «Sunshine» være nettopp det som gjør at vi husker denne skiva. Som samleplate godkjenner vi derfor under tvil, mens som gruppeplate eller hva intensjonen var, feiler den på alle felt. Rick Ross sin Self Made vol. 1 er prakteksempelet på hvordan den typen skive gjennomføres. Nå er ikke Wale, Pill og Gunplay de mest innlysende sengekameratene heller, men Rozay fikk det til å høres naturlig ut, og kombinerte det med uhørt stødig produksjon. Rich Gang mangler pondus, fokus og soleklare høydepunkter. Bare sorgen er det ikke. Den nysigna crooneren Detail gir YMCMB litt rnb-håp. Mystikal er tilbake, og er i langt bedre form enn man skulle venta seg. «Tapout» og «Panties To The Side» blir nok twerka og skålet til frem til nyttår, og det er respekt å få Lil Wayne til å høres ut som han gjorde I Carter 2/3-tiden. Men det er ikke nok. Jørgen Nordeng
3