22 KUNST
Det er ikke bare Nord-Korea som ikke forstår hensikten med bæsj, mensen og sæd i kunst, skal man tro Sløseriombudsmannen. Hvor mye skal staten gi til drittkunst? Morten Traavik tar debatten til scenen.
KUNST AV, MED OG FOR FOLK SOM HATER KUNST
I
DOKUMENTARFILMEN FRA i fjor, War of Art, reiser Morten Traavik til Nord-Korea sammen med en liten gruppe kunstnere med et mål om å, hvis ikke utveksle kultur, så i det minste krasje kulturer sammen. Guidene prøver å kompromittere og sabotere prosjektet gjennom hele turen, og de fleste fremvisningene de har planlagt ender med å være synlige for bare et fåtall reiseledere – som reagerer enten uforstående eller mistenkelig høflig. I et av de kontrollerte seminarene viser lydkunstneren Nik Nowak sine prosesserte opptak av forskjellige insekter, og gir et headset til en av de nordkoreanske guidene. Han tar umiddelbart av seg headsettet og rister på hodet. En annen byråkrat som blir vist et abstrakt maleri er klar i sin dom: «For meg er ikke dette kunst!». War of Art viser veggen mellom oss og dem. Nordkoreanere har ikke utviklet språket til å beskrive abstrakte kunstkonsepter som bevegelse og rom og forstår dermed ingenting med de moderne kunstuttrykkene. – Nordkoreanerne har sterke meninger om hva som er kunst og ikke. Men det er også kanskje nettopp det flest har til felles med nordkoreanere – den manglende forståelsen i møte med merkelig kunst. VEGARD VINGE ER en av Norges største og mest anerkjente scenekunstnere. Han har satt opp populære, gigantiske produksjoner i utlandet sammen med makkern sin, Ida Müller, og vunnet Kritikerprisen her hjemme. I desember ble det publisert en Facebook-post av en video fra en performance der han blant annet spruter maling ut av rumpa, og maler med penselen stukket opp i nevnte «ställe». Kommentarfeltet, like hatefullt som lattermildt, forteller oss én ting: i denne posten er han kun en fyr med en rumpe som spruter maling. Posten kom fra en side som kaller seg Sløseriombudsmannen. Med sitt årvåkne vaktbikkjeblikk over hvem og hva som sløser bort skattepengene våre har siden opparbeidet seg litt over 50.000 engasjerte følgere. Alle får gjennomgå. Trønderske gangbang-klubber, sleipe etterlønn-ordførere og utedoer til 17 millioner skattekroner. Men den hardeste støyten er det kultursektoren som tar. Saken nådde voksenmedias søkelys etter at Frps Silje Hjemdal i Stortingets spørretime la inn et spørsmål til den ferske kulturministeren Abid Raja om hvorvidt dette er kunst han står inne for å støtte. Hun viste også til en rekke andre kunstverk som bruker mensen, bæsj, sæd og andre virkemidler i den gata der. Abid Raja svarte bæsjekunsten «er veldig viktig for meg å kjempe for».
Til og med Odd Nerdrum slang seg inn i debatten tidligere i år. «Pengene kunne blitt brukt til å kjøpe inn mine verker», sier mannen som bare akkurat slapp unna fengsel for grov skattesvindel i 2017.
da store deler av det norske kunstmiljøet gikk jo inn i en slags Greta Thunberg-aktig massepsykose for å forsvare selve teaterforestillingens «ytringsfrihet», som ingen på noe tidspunkt hadde stilt spørsmålstegn ved.
Hvordan skal man kunne ha en meningsfylt samtale mellom to så vidt forskjellige holdninger til kunst? Den ene side siden mener kunstnere bokstavelig talt bæsjer vekk penger, og den andre at alle kritikere er høyreekstreme kommentarfeltkrigere.
Hvorfor skjedde det? – Det at norske, statsfinansierte kunstnere går i fakkeltog og skanderer «be om unnskyldning, Erna», fordi statsministeren som svar på et spørsmål, hadde sagt at folka bak teaterforestillingen burde la være å spekulere i gjerningsmenn før etterforskningen var klar ... Man kunne jo trodd det var Gadaffi som skulle styrtes ut fra patoset i det hele.
– Jeg tror kanskje at folk som befinner seg langt i fra kunstmiljøet, som derfor ikke har noen sosial kapital investert i å være enig med folk og derfor late som de liker ting, kan tillate seg å være mye mer ærlig og rett frem. I MAI SKAL Morten Traavik samarbeide med den kontroversielle og anonyme Facebook-siden om å sette opp et teaterstykke på hovedscenen under Festspillene i Bergen. Målet for forestillingen blir å diskutere hva som bør, og kanskje viktigere, hva som ikke bør få offentlig støtte. Alle er invitert til Sløserikommisjonen 2020, både tilhengere og motstandere. Hvordan stykket blir rent konkret er ennå ikke sikkert. Kanskje blir det slåsskamp, kanskje blir man enige. Det kan til og med hende at en viss slovensk filosof med nervøse tics kommer. Vi møter Traavik i Oslo i forbindelse med festivalvisningen av en ny, kanadisk dokumentar han medvirker i sammen med blant annet Ai Weiwei, Propaganda – the Art of Selling Lies. «KULTURPROFILEN», står det på capsen hans. – Det er jo en Sløserikommisjon. Og en kommisjon pleier å munne ut i anbefalinger. Så her vil vi ha et panel av drevne opinionsdannere og folk med kulturell bakgrunn. Ikke minst Sløserimannen sine egne følgere, som både i sanntid og med fysisk tilstedeværelse kommer til å bedømme de eksemplene på kunstsløsing vi velger å trekke frem. Sammen med publikum skal de gi sine anbefalinger om å fortsette sløseriet eller å kneppe igjen pungen. Traavik annonserte prosjektet som en respons til Aftenposten-kronikken «Det vonde teateråret», og stiller i innlegget spørsmålstegn med teaterskribent Per Christian Selmer-Anderssens negative innstilling til reaksjonene rundt Ways of Seeing. – Nå ble jo det en mindblowing totalkunstinstallasjon i seg selv, på grunn av at det viste seg det var hun labile-Laila som hadde iscenesatt alt. Fra mediedebatten til truslene. Og ikke minst siste akt,
Er det ikke nettopp det kunstnere streber etter, da – å provosere, utfordre? – Jo, det er jo en av de eldste åpningtalekjisjéene, at kunsten skal «stille spørsmålstegn ved det bestående, overskride grenser» og så videre. Men i virkeligheten er det svært få som egentlig vil provosere eller bli provosert. Det er altfor risikabelt. Det som klarer å skape et ekte ubehag, er jo faktisk ubehagelig på ordentlig, ikke sant. Julie Rongved Amundsen fra Scenekunst.no virker svært kritisk til Sløseriombudsmannen og stiller spørsmål om du kommer til å «legitimere» det de står for. Er kunstnere for sensitive for kritikk av egen eksistensberettigelse? – Norske kulturarbeidere er i en unik posisjon i verden når det gjelder kombinasjon av sjenerøs kulturpolitikk og politisk armlengdes avstand. Etter å ha jobbet i samfunn der maktstruktur og kultur er ett og det samme, så virker det for meg at det er veldig lett for oss å glemme hvor jævlig godt vi har det. Overbeskyttelse gjør at man overvurderer sin egen viktighet og sin egen integritet som kunstner. «Skal vi plutselig måtte forsvare oss, nå, liksom? Skal vi plutselig argumentere for hvorfor vi trenger pengene? Det burde jo være selvsagt at vi skal få så og så mye penger?» Såvel som å avmystifisere Sløseriombudsmannen og hans agenda inviterer Sløserikommisjonen 2020 like fullt den smått selvfornøyde venstresiden til en mental, filosofisk, kunstnerisk og moralsk øvelse. De må ifølge Traavik kunne spørre seg selv: er det så selvsagt å motta alle disse pengene? – Jeg er jo selv statsfinansiert fra nesetipp til ræv, men det minste vi kunstnere kan gjøre som en liten gest til dem som lønner oss er å i hvert fall vise en slags villighet til å stille oss selv under lupen av og til. Kanskje det ikke bare er rasister, populister, pensjonister, Resett, Hitler og så videre som er undrende til bruken av deler av kulturbudsjettet. Vi må kunne vende
«
TEKST LUDVIG FURU FOTO KRISTINE WATHNE
Jeg er jo selv statsfinansiert fra nesetipp til ræv.
blikket mot oss selv også. Det virker ikke som om alle er like sugne på å gjøre det. «Velkommen til Festspillene i Bergen, stedet der unyansert hvit mannlig populistisk dritt skal få flyte fritt på hovedscenen!», skrev Kai Johnsen, professor i regi på Teaterhøgskolen i kommentarfeltet på scenekunst.no tidligere i år. Hva som vil skje på scenen vet ennå ikke Traavik selv engang. Dette vitner om en selvoppfattelse fra kultursektoren han mener er feil – at norsk kunst og kultur er mangfoldig. – Kunst- og kultursektoren, og mediesektoren for den del, til tross for alle støtteordninger til nettopp mangfold, integrering og så videre, forblir jo omtrent like mangfoldig som et Ku Klux Klan-stormøte, bare med motsatt politisk fortegn. Det er den mest monolittisk venstreliberale samfunnssektoren du får. Dette er prakteksemplet på å ikke se bjelken i sitt eget øye. Når Kai Johnsen, Norges hviteste mann på seksti pluss, går ut helt rabiat mot en forestilling han ikke vet noe om, fire måneder før premiere, og kaller det hvit, mannlig populistisk dritt … Men kommer ikke stykket til å illustrere en slags verdikamp mellom høyre- og venstresiden? – Sløseriombudsmannen har et grunnleggende liberalistisk syn på verden og på ytringsfriheten. Han mener at hvis Resett vil lage sak på greiene han holder på med, så vær så god. Eller Dagbladet, Vi Menn og så videre. Meg bekjent har han derimot så langt ikke fått noen henvendelser fra for eksempel Klassekampen, Morgenbladet eller Dagsavisen. Det er vel mer at denne delen av media ikke vil bli skitne på de nye sneakersene sine i et så komplekst og for dem eksotisk terreng. Så sånn sett blir det litt vel populistisk å plassere det ansvaret på Sløseriombudsmannen selv, at ikke et mer variert spekter av mediene skriver om ham så langt. Hva kunne løftet debatten? – Mye av problemet i norske debatter generelt er hvor humørløs den er. Hvor ufattelig seriøst folk tar seg selv og det de står for. Og ikke minst hvor seriøst de tar problemstillingene. De fleste av oss, bevisst eller ubevisst, sitter litt fast i en forestilling om at det gravalvorlige er mer autentisk enn det lekne og humoristiske. Du har sagt at så lenge det finnes humor, så går det an å samarbeide. – Apropos det, så skal Žižek også være