50
ââ
ANMELDELSER FILM FOTO: JULIA CERVANTES/A24
FOTO: ERIC CHAKEEN / UNITED INTERNATIONAL PICTURES
FOTO: SF STUDIOS
A HIDDEN LIFE Regi: Terrence Malick Premiere: 10.01.2020
THE LIGHTHOUSE Regi: Robert Eggers Premiere: 24.01.2020
UNCUT GEMS Regi: Benny- og Josh Safdie Premiere: Netflix, 31.01.2020
Den tilbaketrukne Hollywood-auteuren har de siste Ärene hatt problemer med Ä gjÞre publikum blide med sitt nye filmsprÄk av vide, hÄndholdte, dansende bilder. A Hidden Life kan virke som et slags comeback, der samme signaturstil brukes til Ä fortelle en lineÊr og virkelighetsnÊr, men like fullt dypt Ändelig, historie. Franz JÀgerstÀtter var en virkelig person, en Þsterrisk nazimotstander som dÞde i fengsel etter Ä ha nektet Ä avlegge Hitler-eden. Han dÞde i stillhet, og Þyenvitner beskrev ham som uvanlig rolig fÞr henrettelsen. Hva oppnÄdde han med sitt stille opprÞr? Hvor blir det av ringvirkningene til disse livene som ikke har historisk signifikans? De fÊrreste av oss lever liv som kommer til Ä fÄ synlige konsekvenser for ettertiden, men vi opphÞyer det individuelle sjelelivet til tross. I vidvinkel-linsa til Malick skjer akkurat dette, det nÊre blir stort. Bakgrunnen rommer utrolige mengder innhold, i dette tilfellet fjell, tÄke og ruvende Äkre. Det er ikke bare livet utenfor historiebÞkene som er gjemt, det er ogsÄ livet i denne pastorale landsbyen. Svaret pÄ dette spÞrsmÄlet er noe man finner svaret pÄ i sÞken etter Gud, om man skal tro Malick. Og overtalingsevnen er forfÞrende. Med sensuelle fortellerstemmer og gjentakende temaer i sprÄk og bilder blir man lullet inn i en tankesirkel, etter hvert som man skjÞnner at filmen ikke kommer til Ä gi svar. Den lar deg vÊre alene, og lar vÊre Ä avbryte i et insisterende hÞyt antall minutter. Hva du fÄr ut av filmen er opp til deg selv. Ludvig Furu
Etter Ă„ ha blitt vist grĂ„ himmel, svarte klipper, Ăžde omgivelser og truende stillhet fĂ„r vi se Willem Dafoe prompe hĂžyt mens han tisser i en potte. Dette er sĂŠrdeles toneangivende for resten av denne marerittaktige skipperskrĂžna. Det som gjĂžr The Lighthouse til en forfriskende film er at den til tross for Ă„ passe perfekt inn i den tidsriktige bĂžlgen av art-horror fĂžles litt som den kunne vĂŠrt laget nĂ„r som helst. Utover den gammeldagse settingen er tematikken tidlĂžs: Ă„ brytes ned av isolasjon og press, hjelpelĂžshet i mĂžte med naturkrefter og hva som skjer nĂ„r menn heller vil lyve og drikke sprit enn Ă„ bearbeide fĂžlelsene sine. Filmen fremstiller mildt sagt ikke tiden da MENN VAR MENN og gjorde ORDENTLIG ARBEID som noe Ă„ hige etter. Robert Pattinson og Willem Dafoe er perfekte i hovedrollene, som ikke er noen overraskelse, i og med at disse har vist seg Ă„ vĂŠre mestere av ville blikk og frynsete nerver i filmer som henholdsvis Good Time og Speed 2. Dafoe ser ut som et levende Christian Krohg-maleri, mens barten, arbeidsklĂŠrne og det intenst fysiske skuespillet gjĂžr at Pattinson vekker assosiasjoner til Buster Keaton, eller Charlie Chaplin i Modern Times. Dialogen kan best beskrives som ramsalt. Filmen er full av konstraster, ikke bare mellom lys og mĂžrke, men ogsĂ„ i bildenes stĂžrrelse, der kropper og ansikter oftest enten opptar hele bildet eller fremstĂ„r som smĂ„ flekker omgitt av bekmĂžrke rom og blek, grĂ„ himmel. Bruken av svart/hvitt og det nesten kvadratiske bildeformatet bidrar ikke bare til den tidlĂžse fĂžlelsen, men ogsĂ„ til fĂžlelsen av innestengthet. Nesten helt fri for konvensjonelle skrekkfilm-skremsler til fordel for trykkende dĂ„rlig stemning â kvernende maskineri, tungt regn, ubehagelige scener med sinte mĂ„ker alle som har blitt overfalt av fugler utenfor McDonalds kan relatere til â som av og til sklir ut i voldsomme hallusinatoriske utblĂ„sninger. Selv om filmen eksplisitt refererer til sjĂžfartsmarerittene til Melville og Coleridge minner den vel sĂ„ mye om Lovecraft. Det er en sjeldent vellykket fremstilling av den altomfattende skrekken over bĂ„de natur, kropp, andre mennesker, arbeid og tilvĂŠrelsen generelt. Eirik KjĂžs Usterud
Safdie-brĂždrene har klart det umulige: Ă„ lage et enda mer stressende og klaustrofobisk urbant mareritt enn Good Time. «Jeg kan ikke takke de her nok for at de har fĂ„tt kritikere til Ă„ si noe fint om meg for fĂžrste gang pĂ„ 30 jĂŠvla Ă„r», sa Adam Sandler nylig, under en prisutdeling i New York. Selv om Sandler vant mange kritikerhjerter med Paul Thomas Andersons Punch Drunk Love, omgĂ„s han fortsatt mange fiender, til tross for Ă„ vĂŠre den mest populĂŠre skuespilleren i vĂ„r tid â tildels takket vĂŠre Netflix og et sofapublikum som hater forpliktelser. Men valget av casting hadde ikke vĂŠrt oppsiktsvekkende om rammeverket ikke hadde vĂŠrt sĂ„ bra som det er. Uncut Gems fĂžles som et eneste langt adrenalinrush, en bil i full fart mot en fjellvegg, der vi fĂžlger Howard Ratner i en nedadgĂ„ende, kaotisk gambling-spiral. Det ligger en nesten gammeldags karikert kritikk av kolonialismen i overtonene, der vi fĂžlger juvelen fra Etiopias slavedrevede gruver og deretter fra hĂ„nd til hĂ„nd pĂ„ eiere, den ene mer besatt enn den andre. Som i Parasite innehar steinen en hellig kraft, en fascinasjon filmen ogsĂ„ lykkes med Ă„ dra oss inn i via vakker CGI, der vi dykker inn i steinen og dens fraktal-aktige mĂžnster. Man kan skryte av mye i denne filmen, dens fascinasjon og kunnskap om miljĂžet den skildrer, de fargerike birollene, den fantastiske musikken til Daniel Lopatin, men hoveddrivkraften kommer i all hovedsak fra Sandler. PĂ„ mange mĂ„ter er den dypere i sitt mĂžrke enn Good Time, men den fĂžles ogsĂ„ i stĂžrre grad som en forviklingskomedie. Latteren sitter lĂžst fordi vi klamrer oss nervĂžst til den. Det er en tragedie at en av Ă„rets stĂžrste filmhendelser ikke blir Ă„ kunne sees pĂ„ det store lerretet. Ludvig Furu
4
5
FOTO: HBO
CURB YOUR ENTHUSIASM, SESONG 10 Regi: Larry David Premiere: HBO, 20.01.2020 Det fÞles som et pliktlÞp Ä si at det har skjedd mye med mÄten vi snakker om humor siden Curb fÞrst hadde premiere for 20 Är siden. Det er allerede skrevet for mye om hva det er greit Ä tulle med (svaret er fremdeles alt), og det har aldri vÊrt spesielt interessant. SÄnn sett er det mest forfriskende med sesong 10 av Curb det som ikke har forandret seg siden premieren i 1999. David ser, i motsetning til tidligere kollega Jerry Seinfeld, fremdeles ikke ut til Ä bry seg om meta-diskusjoner om humor. Han holder stÞ kurs i hybridbilen sin og fortsetter Ä lage humor om det som til enhver tid er de mest betente temaene, uten at det gjÞres et stort poeng ut av det. Vitsene om #metoo, Trump og rase verken begynner eller slutter med en sytete selvrefererende monolog om PK-kultur og cancelling. Og i motsetning til standupkomikere med platte trans-fiendtlige vitser, er Curb faktisk morsomt. Utenom nye referanser fÞlger serien sin vante oppskrift. Larry lar seg fremdeles irritere av sosiale normer og havner i krangler med alle han mÞter. Den eneste forskjellen er at han i 2020 velter el-sparkesykler, er omgitt av MAGAcapser og havner i problemer fordi alle plutselig har begynt Ä legge merke til at manageren Jeff ligner pÄ Harvey Weinstein. Marco Reinertsen
5
6
