Mobbeoffer med ADHD og Aspergers Syndrom. Nå er Superkidzen TV-tryne og partyfikser med kultstatus for en hel internett-generasjon. TEKST ØIVIND VOGT FOTO CHRISTIAN BELGAUX «DET ER SUPERKIDZEN, for faen!» En gjeng menn i begynnelsen av 20-årene kommer rett mot oss, og roper så det gjaller i hele Skippergata. Simen gir dem et nonchalant vink og nikker høflig. Straks de har passert smiler han. «Oppmerksomhet er en fantastisk følelse», sier han, før han drikker opp bunnslammet i en reisepils fra bussturen. Vi er på vei til utestedet Karma, der den selvtitulerte partyfikseren «Superkidzen» er
1
«
A
ansvarlig for kveldens arrangement. Karma er et av få utesteder med 18-årsgrense i Oslo sentrum, og Simen forventer minst to hundre tenåringsgjester denne kvelden. Deres største konkurrent er «Trompeten», en karaokebar som i flere generasjoner har vært en stående utelivs-vits i hovedstaden. Mobilen piper. Skjermen viser et nakenbilde av en jente som definitivt ikke hadde kommet inn på verken Karma eller Trompeten uten falsk legitimasjon. «Det er mange fulle jenter som sender bilder av seg selv uten klær», sier Simen, og bruker begge hendene til å dra det halvlange håret stramt bakover.
Jeg tenker utenfor den svarte boksen. 04/2013
Liker du det? – Når jeg er full er det morsomt, men når jeg er edru tenker jeg: «Hvis du skal vise meg puppene kan du vel heller gjøre det foran meg?». Gjengen som gjenkjente ham kan fortsatt høres fra lenger ned i horestrøket. – Oppmerksomhet er en rus, og man blir helt hekta på det. Kan du beskrive den følelsen? – La meg beskrive det med Superkidzens ord: Det føles som en «spermoppløsning». HAN HAR EN helt særegen måte å formulere seg på. «Jeg skal ikke legge alle over samme kam». «Jeg tenker utenfor den svarte boksen». Simen startet å blogge under aliaset «Superkidzen» som 16-åring, og i løpet av et par år ble den til dels selvbiografiske og særdeles festfokuserte bloggen en av landets mest populære. I kjølvannet av den digitale suksessen kom jobbtilbud fra utelivsbransjen og lokal-TV, før Thomas Seltzer denne vinteren tok ham inn i varmen hos NRK 3. Hvor går egentlig skillet mellom Simen og Superkidzen? – Simen er meg. Det er han jeg er når jeg er hjemme alene, eller med venner som
kjenner meg godt. Superkidzen er en rolle. Det er han som alltid går rundt med tre damer rundt seg. Han er mye drøyere. Simen forklarer med sin umiskjennelige skarre-r. – Superkidzen drar den lenger enn det alle andre tør. Når det er sagt er Simen ganske drøy sammen med venner han også. Jeg er født drøy i musa. Latteren høres fiktiv ut, men er det ikke. Tilbake til denne bloggen som startet alt. Midt mellom blogginnlegg om russetid, damer og alkoholkonsum, var Simen påfallende åpen om sin fortid som mobbeoffer. – Det startet første skoledag og varte til siste. Hvem var mobberne? – Det var alltid gutta som slengte dritt. Jeg ble kalt bighead, vannhode, alien, albino, rotta, albinorotta, og så videre. De stengte meg ute. Det var veldig vanskelig sånn sett, jeg følte meg ensom. Hvordan reagerte du? – Da det sto på tenkte jeg jo at jeg hadde mest lyst til å drite i hele livet, og bare forsvinne. Jeg prøvde å ta selvmord et par ganger, men kom meg aldri så langt. Heldigvis var det mange jenter som hadde forståelse for hans situasjon, sier han.