FILM
Filmskaperen Mads Brügger tøyer ikke bare sjangerkonvensjoner, men loven i sin siste dokumentar. Tekst Håvard Nyhus Foto Johan Stahl Winthereik I en nøkkelscene i kinoaktuelle Ambas sadøren har den danske regissøren Mads Brügger blitt invitert til en liten pygméstamme et sted langt inne i jungelen i Den sentralafrikanske republikk. Brügger, som har gitt seg ut for å være sendebud og diplomat fra Liberia, har løyet og sagt at han ønsker å bygge og drive en fyrstikkfabrikk. Når han omsider ankommer leirhyttene langt der inne, er det angivelig fordi han er på jakt etter arbeidskraft. For å forberede den ventende stammen – «for å gjøre dem blide og medgjørlige» – har en gruppe mellommenn vært innom et døgn i forveien og skjenket dem (barn inkludert) fullstendig dritings. Resultatet er bedrøvelig: en stolt stamme ribbet for all verdighet; sjanglende og desperat dansende – alt for å tekkes Den hvite mannen som kanskje kan gi dem en sårt tiltrengt jobb. «This is what the NGO people don’t understand», gliser Mads, mens han iakttar spetakkelet og fyrer opp en feit sigar: «You can really have fun in Africa.» Kan vi omskrive dette til: Dette er hva andre dokumentarfilmskapere ikke skjønner,
du kan virkelig lage morsomme dokumentarfilmer fra Afrika? Mon det. NATT&DAG fikk iallfall audiens hos filmskaperen. Hei, Mads! I din forrige film, den prisvinnende dokumentarfilmen Det røde kapel (2006) reiste du til Nord-Korea forkledd som kommunistisk teaterdirektør. Denne gangen fortsetter du rollespillet, men nå som skruppelløs diplomat i Den sentralafrikanske republikk med ridestøvler, mansjettknapper og gin & tonic til frokost. Forskjellen er at du denne gangen ikke bare foregir å være noe du ikke er – nei, du kjøper diplomattittelen og ter deg deretter. Var det en barriere som det kostet litt moralsk kapital å krysse? Eller var det bare gøy? – Det var en barriere som jeg VILLE krysse, altså komme over på den andre siden av rollespillet. Så når dagen var slutt og støvet hadde lagt seg, ville man være nødt til å si: «Enten vi liker det eller ei, så er han jo diplomat». Det synes jeg er interessant, selv om det moralsk sett er på gyngende grunn, og selv om det ikke bare var gøy. Det var også knaldskørt og til tider sterkt kvalmefremkallende. Til den danske avisen Information sier du: «Som genre er dokumentarfilm om Afrika ved
at synke sammen under sin egen vægt. Alle kan lave væsentlige og anstændige Afrikadokumentarer uden at få snavs på fingrene, men uanset hvor væsentlige og anstændige de er, så er der næsten ingen, der gider at se dem». Er det suksesskriteriet for deg? Høye seertall? – Slett ikke, men jeg synes det ville være veldig kjedelig om det kun var 500 mennesker som så filmen. Jeg har tross alt arbeidet med den, on and off, siden 2007, og jeg synes den er for viktig til at den dør i stillhet. Heldigvis er det mange som har sett filmen på kino i Danmark. Du har laget en veldig annerledes Afrika-dokumentar som ikke handler om hungersnød og barnesoldater, men som søker tilbake til kolonialtidens Afrika – det Afrika som Joseph Conrad, Graham Green, Ernest Hemingway og Hergé la sin elsk på. Kan jeg lese filmen som et romantisk prosjekt? Et forsøk på å trekke opp noen forbindelseslinjer til en svunnen tid og til disse ikoniske forfatterne? – Ja, det er en både nostalgisk og vemodig film. Symptomatisk nok for den hvite manns posisjon i Afrika i dag, er alle de hvite menn som er med i filmen – meg selv inkludert – tragikomiske, karnevalske og tegneserieaktige
Den hvite mann er en nedadgående stjerne i Afrika, det eneste som er igjen er bittersøte erindringer om den gang vi satt ved bordenden.” 66
3/2012
figurer. Den hvite mann er nemlig en nedadgående stjerne i Afrika, og tilbake er kun de smertefulle og bittersøte erindringer om den gang vi satt ved bordenden. Slik sett handler også filmen om fantasier: hvite menneskers fantasier om Afrika, og sorte menneskers fantasier om hvite mennesker. Jeg er jo den sorte fantasi om den ultimative hvite businessmann/diplomat – og heri ligger selvfølgelig også en overlevelsesstrategi: Når afrikanerne ser meg, tenker de: «En mann som går kledd slik, og oppfører seg på den måten, må være utrolig rik, utrolig mektig og utrolig idiotisk – så ham vil vi ikke slå ihjel.» I et skjult kamera-opptak forteller stabssikkerhetssjefen i Den Sentralafrikanske republikk, en svært tykkfallen tsjekkisk fremmedlegionær (mens han drikker en flaske vodka), at Frankrike betrakter den afrikanske staten som sin egen private sparekasse («barnebidrag») og at de utnytter landets enorme reserver av olje, titan og diamanter etter sitt eget forgodtbefinnende. Sikkerhetssjefen forteller også at Frankrike daglig flyr over landet og utmerket godt vet hvor opprørsgruppene til enhver tid befinner seg. Informasjon de velger å ikke dele med ledelsen i landet, da Frankrike ønsker at landet skal være så ustabilt som mulig. Har disse påstandene skapt noen reaksjoner i Frankrike? Hvor troverdig er sikkerhetssjefen som kilde? Det hører med at fyren rekker å bli henrettet i et attentat før filmen er ferdig. – Min fornemmelse er at han var sær-