TV
DOUCHEBAGS IN A PENTHOUSE TEKST Aksel Kielland Når dette står på trykk er åttende sesong av den amerikanske reality serien Bad Girls Club snart ferdig. Bad Girls Club går ut på at et knippe emosjonelt og psykologisk ustabile kvinner i tyveårene1 skal tilbringe noen uker sammen i et hus. Det er det hele; i Bad Girls Club finnes ingen det konkurranser, ingen utstemming og ingen premier. Men ettersom deltakerne er utstyrt med den uslåelige kombinasjonen av lettantennelig temperament, patologisk eksponeringsbehov og dårlig oppdragelse, blir det desto mere vold og dramatikk. Enhver sesong av Bad Girls Club inneholder flere neveslåsskamper enn alle sesongene av Jersey Shore til sammen. I tillegg får man servert en stri strøm av tradisjonell realityvisdom («jeg står
for det jeg har gjort», «jeg angrer ingenting», etc.), og mobbing som er så ribbet for finesse og kunstferdighet at den i sammenligning får enhver norsk ungdomsskolejente til å fremstå som selveste Machiavelli. Bad Girls Club er med andre ord et av de fremste bevisene på nøyaktig hvor langt den amerikanske realitybransjen har kommet i å akseptere sin rolle som freakshowets rettmessige arvtaker. Men hva så? Programmer som Toddlers & Tiaras (Alana «The other girls must be crazy if they think they’re gonna beat me, honey boo-boo child!» Shannon) og Wife Swap (King Curtis «Bacon is good for me!» Holland) har for lengst bevist at amerikanske realityprodusenter ikke har noen sperrer når det kommer til å utnytte mennesker som bør beskyttes mot seg selv,
på det groveste. Og programmer som Cheaters og The Jerry Springer Show har avstedkommet langt mer spinnville realityøyeblikk enn hva Bad Girls Club kan by på – særlig etter at sistnevnte innførte menn i gorillakostymer og sikkerhetsvakter uten bein som faste innslag på scenen. Men i disse programmene gir i det minste produsentene inntrykk av at de har ambisjoner utover det å plassere et knippe utskudd foran kamera og dytte dem i siden med en pinne til de gjør noe morsomt. I Bad Girls Club finnes derimot ingen slike illusjoner. Innimellom slåsskampene og den psykologiske terroren snakker jentene seg imellom om at målet med programmet er å vokse som menneske og legge av seg sine mindre aktverdige tilbøyeligheter, men dette er et aspekt som aldri kommuniseres direkte til publikum. Snarere fremstår det som en slags overlevingsmekanisme – noe deltakerne selv konstruerer for å bøte på den kveldende følelsen av meningsløshet som mangelen på struktur gir opphav til. Jersey Shore er tuftet på konseptet om at deltakerne er såkalte guidos; solariumsbrune menn og kvinner som er genetisk disponert for ustilighet og har én eller annen vag tilknytning til Italia. Produsentene kan dermed forsøksvis gjemme seg bak en syltynn illusjon av antropologisk verdi, selv om det er åpenbart for alle som har sett programmet at konseptet utelukkende er konstruert i den hensikt få mest mulig spektakulær oppførsel ut av det som har vist seg å være en bemerkelsesverdig karismatisk gjeng. I Norge har TV3s Paradise Hotel vært et halvhjertet forsøk på noe av det samme, men takket være det norske skamvettet, ender det alltid opp som en slags folkehøgskolereunion for solariumsbrune Deli de Luca-ansatte. Enten er nordmenn for empatiske – eventuelt ikke
spektakulære nok i sin uspiselighet – til at konseptet virkelig fungerer, eller så er den norske medieverdenen enda ikke stor nok til at det virkelig lønner seg å gjøre en langvarig og helhjertet innsats på rasshølfronten. I et internasjonalt perspektiv ser det imidlertid ut til at Jersey Shore og Bad Girls Club bare er begynnelsen. Det blir mer og mer åpenbart at reality-TV ikke har som mål å si oss noe om oss selv eller være et alternativ til den manusbaserte fjernsynsunderholdningens manglende kontakt med virkeligheten. Utover det faktum at de er billige å produsere, er realityprogrammenes fremste eksistensberettigelse publikums umettelige appetitt på å se skamløst selvtilfredse og oppmerksomhetssyke mennesker leve ut sin indre idiot på mest mulig uspiselig måte. I fremtiden kommer ingen amerikanske realityserier til å ta seg bryet med å late som om de er noe annet enn mer eller mindre fantasifulle påskudd for å samle et knippe uforglemmelig ufordragelige personer under samme tak og så la det stå til. Hollywoodtrenden med å oppkalle filmer etter sitt eget high concept (Snakes on a Plane, Tower Heist) kommer utvilsomt også til å gjøre seg gjeldende også her, og snart kan man se frem til programmer som Bitches in a Mansion, Douchebags in a Penthouse og Ignorant Assholes in International Waters. Før eller siden vil denne trenden også nå Norge. Inntil videre spankulerer de sørgelig ukarismatiske Bad Girls Club-deltakerne hvileløst rundt i sine kremfargede Block Watneherregårder, på evig jakt etter en mening med livet, en mening med programmet eller i det minste en ordentlig slåsskamp. Eimen av desperasjon blander seg med lukten av vodka, frykt og overprisede extensions. I lydmannens øyne skimter man ren og skjær likegyldighet. I Chile smelter en isbre. I år bruker jorda 366 dager rundt sola.
1. Produsentene kvier seg dog ikke for å lyve på alderen dersom de skulle ha en eksepsjonelt eksplosiv trettiåring for hånden.
74
3/2012