FILM Martha Marcy May Marlene Regi: Sean Durkin Skuespillere: Elizabeth Olsen, Sarah Paulson, John Hawkes, Hugh Dancy, Brady Corbet, Christopher Abbott Hvis alle andre hoppet fra en bro … Kultisme er fascinerende, hva? Fra Mansons familie til Jonestown-tragedien og ufo-skrullingene i Heaven’s Gate, er det noe pirrende med en gruppe individer som tilsynelatende blir kollektivt sinnssyke. Det fungerer også utmerket som filmatisk utgangspunkt, både i dokumentarer om legendariske psykopater og deres tilhengere, eller spillefilmer som Mysterious Two og The Believers hvor massegalskap blir fremstilt på en forførende måte. Da jeg hørte at Martha Marcy May Marlene skulle handle om en jente som har rømt fra en slik kult, måtte jeg derfor jobbe med å holde forventningene nede. Få filmer klarer å leve opp til slikt, men denne gang overgikk faktisk filmen det jeg håpet på. Den er vakkert filmet og kløktig sydd sammen til en fortelling som skaper en hypnotisk opplevelse av å miste kontrollen. Grad-
5
vis svøpes du inn i et forlokkende utopi, før du plutselig oppdager at du er innpakket i ondskap så påtrengende at du vil avskrive det som innbilt. «Do you ever have that feeling where you can’t tell if something’s a memory or if it’s something you dreamed?», lurer hovedpersonen, og det kryptiske manuset illustrerer nettopp det. Stilen er ulmende low-key uten å sensasjonalisere eller forsøke å sjokkere, og den største overraskelsen er at Olsen-tvillingene har en tredje søster som faktisk har talent. Elizabeth Olsen drar filmen nesten helt alene, med noe hjelp fra den merkverdig karismatiske kultlederen John Hawkes, som ønsker velkommen med et forståelsesfullt blikk og ravende autoritet. Det kan gå litt tregt til tider og noen scener blir en smule repetitive. Du får ingen tilfredsstillende svar, men det som gjør premisset så tiltrekkende er nettopp at det ikke er til å bli klok på. Derfor er den sømløse reisen mellom oppslukende vanvidd og angstdrevet refleksjon kanskje noe av det nærmeste vi kan komme en slags forklaring. Torgeir Blok Premiere 9. mars
Jarle før Klepp Kompani Orheim Regi: Arild Andresen Skuespillere: Vebjørn Enger, Kristoffer Joner, Cecilie Mosli, Glenn André Viste Bøe, Eili Harboe, Rolf Kristian Larsen, Henrik Mestad, Andreas Cappelen For et fjes! Sårt, åpent og tilgjengelig. Dette er Jarle Orheim før farsnavnet forlates – Jarle før Yngve og Jarle før Klepp. En ung gutt med hvit hud, rødlig lugg og fortsatt blussende kinn. Som vet at pappaen drar familien ned, men som fortsatt tror – litt – på forandring. Jarles tiltagende ubehag er godt skil-
4
dret: den bristeferdige ferdighusidyllen, de tross alt hyggelige øyeblikkene med faren, de tross alt hyggelige stundene med moren. Dialogen er godt skrevet, 80-talls koloritten passe trist og passe påtrengende, og skuespillerne bærer stoffet med en nøktern intensitet. Nok en gang ser vi Kristoffer Joner som et bunnløst plaget menneske. Som så mange ganger tidligere er ikke castingen bare pinlig riktig, men tolkningen ubehagelig god. Også Cecilie Mosli i rollen som Jarles mor, bidrar til å gi den lille familien – kompani Orheim – den tyngden og troverdigheten historien trenger. Og ny av
året, vakkert og naturlig spilt med en klang av Roy Anderson-regi, Jarle selv, Vebjørn Enger. Men potent stoff, godt skuespill og følsom scenografi skaper ikke nødvendigvis tilfredsstillende dramatikk. Vi introduseres mer eller mindre umiddelbart for oppvekstskildringens drivkraft – farens alkoholisme og morens manglende evne til å bryte ut. Men til tross for tiltagende drama, Jarles gryende opprør: punk, politikk og nye venner, ender jeg likevel opp med å savne noe. Scener som tydeligere formidler de bekmørke nyansene. Noen temposkift som sterkere kommuniserer fortvilelsen,
det bunnløse og det absolutt håpløse. I all hovedsak er det et godt grep at hverdagen tilsynelatende er den samme etter hvert overtramp og hver skuffelse, at stillheten på kjøkkenet forblir like uskyldig og like ladet, at lyset holder seg melankolsk og gråblått uavhengig av handlingen. Men selv det stillfarne og uuttalte kan ha en rikere og dypere resonansbunn, en mer variert ladning og like viktig, et bedre driv. Du vet, Drive, Shame og så videre, uten sammenligning forøvrig. Godt gjort, vel spilt og nesten helt bra. Ragnhild Brochmann Premiere 2. mars
3/2012
69