Ingen Kim - ingen kos
Nord-Korea-ambassadør, Morten Traavik er invitert til Pyongyang for å sette opp norsk rockeopera på nasjonaldagen vår. Har dere blitt for gode venner, Morten? Tekst Ole-Morten Algerøy Illustrasjon Morten Traavik Sør-Varanger, 2011: To nord-koreanske masseinstruktører instruerer et kom pani av norske NATO-soldater akkurat slik det passer dem. Februar i år: Youtube-videoen der fem nordkoreanske ungdommer spiller «Take On Me» på trekkspill går viral og blir sett av to millioner mennesker i løpet av kort tid. Sammenhengen mellom de to? Ansvarlig for begge deler var den norske kunstneren Morten Traavik. Kimsalabim: Nå har Komiteen i Nord-Korea invitert ham til Pyongyang. Kan han være så snill å sette opp et norsk festspill for dem? Det er mindre enn fire år siden Traavik besøkte Nord-Korea for første gang, den gangen under dekke av «en veldig sær vennskapsforening». Så noe må ha skjedd i mellomtiden. Er det lov å kurtisere fienden på denne måten? NATT&DAG sporer opp den potensielle overløperen i Bergen. Der sitter han og drikker øl på Bølgen & Moi. – Den gangen i 2008 rasket jeg med meg en gammel discokule under armen som jeg poserte med foran en rekke symboltunge steder og monumenter, sier han. – Det hadde en kunstnerisk baktanke, for jeg var innstilt på å undersøke hva som var mulig og ikke mulig å gjøre i Nord-Korea. Man skulle kanskje tro at å ta med seg slike symboler på vestlig dekadanse inn i det «aller helligste» ville være et ganske umulig prosjekt, men det gikk bra og jeg fikk følelsen av at det kunne gå an å tøye grensene ytterligere. Så du bestemte deg for å sette i gang en omfattende kulturutveksling. Hvordan fikk du med deg Kim-familien på laget? – I Nord-Korea har de en offentlig instans som heter Committee for Cultural Relations with Foreign Countries of the Democratic People’s Republic of Korea, eller Komiteen som jeg foretrekker å kalle den, med stor K. Det er deres jobb å promotere nordkoreansk kultur i utlandet, en oppgave de naturligvis er ganske usikre på hvordan de skal gripe an, dette er jo et veldig isolasjonistisk land. Jeg fikk anledning til å prate usjenert med et par av komitémedlemmene og fortalte dem at jeg kunne være en viktig ressurs for landet, og siden har vi hatt en veldig god tone. Hvordan samsvarer bildet politikere og media gir oss av Nord-Korea med ditt inntrykk av landet? – Jeg vil si at det samsvarer cirka tretti prosent med det fulle bildet. Det vi får se av Nord-Korea er det de lokale myndighetene vil at vi skal se, det er militærparader og Kim Jong Il og sånn, propaganda de bruker for å si de er sterke og kjører sin greie, ikke kødd med oss liksom. Personlig har jeg aldri sett
én positivt vinklet nyhet om Nord-Korea i vestlige media før «Take on Me»-videoen ble lansert. Enten handler det om hvor bisarr personkulten rundt Kim-familien er, eller om sult og nød, eller om at de har atomvåpen og kommer til å starte en tredje verdenskrig. Jeg fornekter ikke at de har en ekstremt strengt, nærmest religiøs personkultus eller at det er et veldig autoritært system, men folk drar fremdeles på piknik og drikker seg fulle, forteller grisevitser og ser på fotball og blir forelsket og har et hverdagsliv og gjør mange av de samme tingene som vi gjør. Det er ikke et land av roboter som går omkring i dødelig angst for å gjøre noe feil. Vil du anbefale folk å ta turen? – Jeg har lest en del reiseskildringer av folk som har vært i Nord-Korea som føler at de blir møtt med mistenksomhet og fiendtlighet. Og jeg tror på det de sier, eller jeg tror i hvert fall at opplevelsen er reell for dem, men mine erfaringer med nordkoreanere har utelukkende vært positive. Man kan nesten begynne å lure på hvor stor andel av disse negative opplevelsene som kun er forutinntatte forventninger om hvordan nordkoreanerne skal være. Jeg tror flere som så trekkspillvideoen hadde vanskelig for å begripe at en person kan være nordkoreaner og musiker på samme tid, skjønner du hva jeg mener? – Ja nettopp! Og det er dét jeg vil prøve å si, at there is more to it, liksom. Bare det faktum at nordkoreanske ungdommer kan spille vestlig popmusikk og se ut som om de har det gøy ble jo en verdenssensasjon! Det brøt så totalt med folks forestillinger. Spørsmålene media stilte handlet om hvordan dette gikk an, om ungdommene var blitt truet til å spille musikken. Er videoen anerkjent av nordkoreanske myndigheter? – Nordkoreanere flest har ikke tilgang til internett, men Associated Press fikk jo gjøre et oppfølgingsintervju med trekkspillerne etter hjemkomsten der de gleder seg over hvor mye oppmerksomhet prosjektet har gitt dem både i og utenfor hjemlandet. Så det er tydeligvis ingenting de skammer seg over. Kan du fortelle litt om prosjektet du gjorde i Sør-Varanger tidligere i år? – I februar gjennomførte jeg den så langt mest omfattende delen av denne kulturutvekslingen. Som en av festivalkunstnerne på Barents Spektakel i Kirkenes inviterte jeg en gruppe på elleve nordkoreanere til å være medarbeidere i mitt kunstprosjekt «The Promised Land». Fem av dem var de nå verdenskjente trekkspillerne, to av dem var instruktører i Arirang (gigantiske massegymnastiske billedspill, jou. anm.) og tre av dem var offisielle representanter fra Komiteen. I forkant av denne forestillingen sendte jeg ut
trekkspillvideoen til noen få pressekontakter og da tok det helt av. Forsvaret hadde jo også en finger med i spillet? – Ja, det ble det en del debatt om! Vi trengte 256 personer som kunne utgjøre menneskelige piksler i disse arirang-bildene vi ønsket å presentere. I lengre tid så det ut til at vi bare skulle ende opp med 30-40 frivillige, men så fikk jeg med meg 220 vernepliktige fra garnisonen i Sør-Varanger. Det ga liksom prosjektet en ekstra dimensjon. Ja, det endte jo med at Frps Morten Høglund i Stortingets spørretime spurte Forsvarssjefen om han mente det var «uproblematisk og tjenestemessig fornuftig å benytte uniformerte soldater fra Garnisonen i SørVaranger i kunstprosjekter som fremstilles som nordkoreansk propaganda». Dette var vel første gang en nordkoreaner instruerte en NATO-soldat? – Kanskje siste gang også, vi får se! Eller kanskje blir det begynnelsen på et langt og vakkert vennskap? Jeg opplever ofte at arbeidene mine utløser sterke reaksjoner, både positive og negative, og det er jo det man vil. Jeg tror ikke det er så mange andre norske kunstnere som har fått flere av prosjektene sine omtalt fra Stortingets talerstol. Ikke at dét er noe man skal henge over peisen, men det viser i alle fall at man berører noe som er større enn vanlig gallerikunst. Finnes det noen fellesnevnere for hvordan du arbeider som kunstner? – En teknikk jeg ofte bruker er at jeg tar en populærkulturell form, fyller den med et annet innhold eller andre koder enn de forventede og ser hva som skjer. Vil du definere arbeidene dine som politisk kunst? – Helst ikke, men jeg slipper vel ikke helt unna. Jeg er ganske skeptisk til kunst som politisk virkemiddel, da politikk handler om å overbevise folk om at din mening er den rette. Jeg ønsker at kunsten min skal stille spørsmålstegn. Er provokasjon for deg et mål eller middel? – Et middel. Jeg håper i hvert fall at det fremstår slik. Folk som kun blir provosert av prosjektene mine, slike som Frp-Høglund, tror jeg ikke er særlig interessert i, eller i stand til, å se de kunstneriske dimensjonene. Jeg håper og tror at prosjektene mine har en verdi i seg selv som sanselige, intellektuelle og følelsesmessige kunstopplevelser.
Fortell om Festspillene og 17. mai-feiringen i Pyongyang! Blir det kransekake og korpsmusikk? – Det blir i alle fall svele, akevitt og utdrag fra en nasjonalistisk, norsk rockeopera: «Jonas Fjeld, den blonde kjempe» (basert på en bokserie av Øvre Richter Frich fra mellomkrigstiden, jou. anm.). I tillegg blir det en utstilling av fotografer som på en eller annen måte tar for seg Norge og det norske, og en konsert bestående av et norsk repertoar, fra Grieg via Knutsen og Ludvigsen til og med a-ha. Det var faktisk Komiteen sitt forslag at jeg skulle arrangere en norsk festival i Pyongyang på nasjonaldagen vår. Nok en gang ble jeg overrasket. Jeg tenkte at jøss, det var jo et jævlig sprekt forslag! Hvilke reaksjoner har du fått fra Gahr Støre og gjengen? Prosjektet ditt bør vel kunne anses som relasjonsbyggende arbeid? – Utenriksdepartementet er veldig godt orientert om at dette pågår, men de er veldig redde for å blande seg inn, forplikte seg og delta. De er redde for å brenne seg. Den norske ambassaden i Korea nekter også å involvere seg, noe jeg synes er veldig selvmotsigende. Hvor streng er kunstsensuren i Nord-Korea? – Det finnes ikke frie kunstnere i NordKorea. Der jobber kunstnere kun på bestilling, noe som fra et vestlig ståsted er både eksotisk og skremmende. De jobber i store fabrikker hvor alt er byråkratisert: det er et departement for billedkunst, et for skulptur, et for mosaikk og så videre. Men trekkspillerne er et eksempel på at de jobber på et ekstremt høyt nivå. Den asiatiske kulturen er mye mer opptatt av reproduksjon og tekniske ferdigheter enn av konsepttenkning. Så det er ikke slik at før 1948, da Nord-Korea ble dannet, var alle koreanere konseptkunstnere. Dette bygger på en nasjonal kultur og en holdning som allerede fantes der. Du mener å ha opplevd statlig sensur i Norge? – Ja. «Yes/No» (to panservogner henholdsvis dekorert med ordene YES og NO, jou. anm.) ble stoppet av forsvarsledelsen, og til «Miss Landmine» (missekonkurranse for landmineofre i Kambodsja, jou. anm.) fikk jeg tildelt flere millioner i støtte fra Kulturrådet som i siste liten ble stoppet fra politisk hold. En vedvarende erfaring jeg har gjort meg er at den største motstanden jeg møter, er fra folk i min egen kultursfære.
De er også et folk som drar på piknik og drikker seg fulle, forteller grisevitser og ser på fotball og blir forelsket.
Morten Traavik (f. 1971) er aktuell med De første norske festspillene i Nord-Korea. De arrangeres i hovedstaden Pyongyang 17. mai. Ta turen da vel! www.traavik.info 26
5/2012