MUSIKK
Anmeldelser + Intervju + Kommentar
KLASSIKER
MEGET BRA
BRA
SKEPTISK
TRIST
FAIL! LOL
Nydelige harmonier, pianosoloer og rytmer smelter han sammen ... Anmeldelse side
Det er vanskeligere å vurdere hva som er «bra» og hva som er «dårlig» innenfor den musikken vi driver med. Intervju med Pjusk på side
61
A-Laget klarer å virke både troverdige og kredible ...
64
Anmeldelse side
61
SKIVER KEVIN COSSOM (Hook vs. Bridge 2) (N.A.R.S.)
Jevn godbit fra stjernenes bakmann. 27 år gamle Kevin Cossom er en av mange dyktige R&B-folk der ute som tjener til smør på skiva ved å skrive for andre artister (blant annet Grammy-nominerte «Knock You Down» med Keri Hilson, Kanye West og Ne-Yo, samt R.Kelly-hooket på Young Jeezys «Go Getta»), men som også prøver seg på egenhånd. Sangeren fra Philadelphia/Orlando jobber for tiden med sitt kommende debutalbum, men har allerede sluppet et par mixtapes, inkludert Hook Vs. Bridge fra 2009, som nå altså har fått en oppfølger. Hvorfor skriver dere så mye om mixtapes/gatealbum, tenker du kanskje? Vel, ofte er de strengt tatt mye bedre enn albumene som blir sluppet og alltid ser ut til å fokusere mer på hva som blir forventet av en artist nå om dagen, enn hva de faktisk har i seg av artistisk kreativitet. Så føkk et kommersielt kjedelig album, og bruk heller tiden på gratisutgivelsene som ofte viser mer av artistens spennende sider. Hook vs. Bridge 2 er absolutt en av disse, og byr på en imponerende rad godlåter som kan spilles fra start til slutt uten skipping … noe som jo kommer godt med når du (selvfølgelig) har skiva i bakgrunnen mens du bumper & grinder. Med ti spor på plakaten, er dette en konsentrert godbit som holder seg i det rolige hjørnet, og Cossom viser fram sine låtskriveferdigheter med fin-fine bidrag som «Vegas Love», «Touch Me», «Love Thru The Speaker» og interluden «Excuses», som jeg alltid blir like skuffet over lengden på (01:22).
5
CHROMATICS Kill for Love (ITALIANS DO IT BETTER/UK-IMPORT)
Til å dø for. Fra åpningssporet, «Into the Black» (en cover av Neil Youngs «My my, hey hey») setter i gang, til de siste dronene på sistesporet «No Escape» ebber ut, så sitter man med en følelse av å høre noe stort. Det har gått nesten fem år siden Chromatics slapp forrige plate, og de har brukt tiden godt, tydeligvis. Kill for Love er til tider så imponerende at det blir vanskelig å skrive om den, i hvert fall uten å bli banal. Plata er som de romantiske tenåringsfortellingene til M83, bare med et råere, alvorligere anslag. Der M83 formidler en flyktig følelse av liv og død, formidler Chromatics en ganske reell følelse av liv og død. Kill for Love er et ganske perfekt utrettet prosjekt. Her går lange dronete partier og passasjer av hvit støy hånd i hånd med hjerteknusende synth-pop. Det
6
er en plate som ikke legger skjul på hva den er brygget på, jamfør Neil Young-coveren, men også «Running from the Sun», som tar åpningsakkordene til «Time After Time» av Cindy Lauper, og lar dem gå gjennom låta som et lengtende mantra. Men den mest referansetunge låta her er nok tittelsporet, som tar stemningen sin fra Cocteau Twins, gitarspillet fra New Order, fraseringen fra Bruce Springsteen («Human Touch») og sikkert en hel masse andre greier jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, og koker det sammen til noe unikt og eget. Det er vanskelig å plukke frem noen outstanding låt her, men «Kill for Love» er en het kandidat. Men den har så mye konkurranse at å gå gjennom den blir en fåfengt øvelse på denne tilmålte plassen. Det må sies at nær perfekte poplåter ikke er den eneste kunsten som utøves på Kill for Love. De behersker også hvileskjærene på fortreffelig vis. Noen ganger fungerer de som etterlengtede pauser blant de emosjonelt
utmattende poplåtene, som på «Broken Mirrors», mens andre ganger fungerer de som omen på hva som kommer, som den dronende «The Eleventh Hour». En ensom monoton bassgang går her over i lyden av knitrende vinyl og ekkolodd, som igjen kulminerer i Cindy Lauper og «Running from the Sun». Denne øvelsen i å trekke lytteren opp, for så og slippe ut følelsestung pop, er høyst effektfull. Et annet aspekt som taler for at Kill for Love vil bli stående igjen som en av bautaene fra plateåret 2012 er at den er nettopp det, en bauta. Det er 90 minutter fordelt på 17 spor, som egentlig aldri daler i kvalitet. Det eneste man kanskje kan si er negativt om den, er at den tar for mye fra deg, det blir overveldende. Jeg har ennå ikke klart å høre denne plata i sin helhet, uten å måtte ta en pause etterpå. Men samtidig blir det tåpelig å holde det i mot den. Jeg sa jo det var vanskelig å ikke bli banal. Håvard Ringen
Det hadde vært en jævla fin låt, god damnit! «Motivated» er en annen morsom, liten sak om de gangene man strengt tatt faller mer for noens ytre verdier enn de indre kvalitetene («Only cause you’re beautiful, I tried to make you mine/Hoping that anything else would fall into line/Listening to my body and ignoring my mind»), mens Cossom også holder det ærlig på «Things People Do», om hvor desperate vi noen ganger blir når det kommer til å sikre seg litt naken hud fra det motsatte kjønn («The things people do for sex/Like cheat on
your new girl with your ex/Some people may even betray they best/The things people do for sex/It’s 3 am, I’m sending you a drunk text»). Og som jeg også nevner i anmeldelsen av Verse Simmonds glimrende Sex Love & Hiphop-tape, er det definitivt mer godsaker å plukke av på R&B-fronten enn det man kanskje får inntrykk av noen ganger, det gjelder bare å lete litt lenger enn norsk spalteplass. Vel, hvis du ikke sjekker ut den kjempefine gratisblekka NATT&DAG da selvfølgelig! Mathias Rødahl
E-40 The Block Brochure: Welcome To The Soil
slutten av tiåret. E-40 fortsatte som om ingenting har hendt, og har holdt seg flytende, og vel så det i snart 30 år. Jeg kan ikke raljere så mye om karrieren hans uten å avsløre meg selv som en regelrett fanboy, men regner med folk har fatta skissa til nå. At Earl Simmons lærte oss at han ikke var verdens største (no Big Pun) liveartist under fjorårets norgesbesøk gjør ikke plateproduksjonen hans mindre imponerende. I 2010 og 2011 leverte han en 1-2 knockout i året
(SWI/HEAVY ON THE GRIN ENT./EMI/IMPORT)
Tjukken blåser litt til i overflødighetshornet. De sier at man ikke kan bli gammel i hip hop eller eldes med stil. E-40 er unntaket som bekrefter regelen. De fleste andre vestkystrappere som slo igjennom tidlig på 90-tallet gikk på trynet etter at gangstarapen måtte vike plass for jiggy-æraen mot
5
5/2012
59