POLITIKK
Om å lage glansbilder av oss selv basert på vrengebilder av andre. Av Frode Helmich Pedersen Stadig oftere hører vi innvandrere bli møtt med krav om å tilpasse seg «norske verdier». Det er dette som ligger i ordet «integrering»: Vi krever at de som bosetter seg i Norge på permanent basis gjør sitt beste for å bli som oss. Alternativet er det såkalte «utenforskapet», altså dette at innvandrere ikke nødvendigvis av seg selv vil nærme seg «det norske», men i stedet kan bli fristet til å lage parallelle samfunn innenfor Norges grenser. Grupper av fargede medborgere som ikke forholder seg til «norske verdier» – hva kan være mer truende? Den økte innvandringen de ti siste årene har bidratt til å skjerpe nordmenns blikk på seg selv: Hvem er vi egentlig, og hva er egentlig norske verdier? Det ligger i kortene at vi gjerne vil beskytte disse verdiene, men det forutsetter jo at vi vet hva de er. Behovet for å komme til klarhet i dette spørsmålet resulterte på 1990-tallet i Bondevik-regjeringens verdikommisjon, som i ettertid er mest berømt for ikke å ha kommet frem til noe som helst. I senere tid er det blitt mest vanlig å nevne verditriaden demokrati, likestilling og menneskerettigheter, uten at noen i fullt alvor ville påstå at det er noe særnorsk ved slike honnørord. «Det er typisk norsk å være god», hevdet Gro Harlem Brundtland i et nå beryktet reklamefremstøt på vegne av sitt folk. Mye tyder på at hun traff spikeren på hodet. For når vi skal betrakte oss selv, er vi bemerkelsesverdig positivt innstilt. Det norskeste av alt, kunne man si, er oppfatningen om at det i Norge fins verdier som ikke eksisterer noen andre steder på kloden. Likevel har vi altså problemer med å forklare hva disse er. Blant forslagene har vært turgåing, dugnad og den egalitære samfunnsfølelsen som finnes på bygda. Men som følge av globalisering og urbanisering, er slike tradisjonelle verdier i ferd med å miste sin betydning. Dermed blir spørsmålet enda mer presserende: Hva er det som kjennetegner det norske? Spørsmålet kan ikke lenger besvares ved å kikke til hverandre. Det er først når vi ser på de andre at vi gjenkjenner hva som forener oss. Altså ved å observere hva vi ikke er. Hva er vi ikke? Vi er ikke totalitære, vi er ikke kvinneundertrykkende, og vi er ikke fanatiske. Dette har vi tidligere kanskje ikke vært så bevisste på, men nå er vi blitt det, takket være 28
5/2012
en helt bestemt figur: Den muslimske mannen. I ham ser vi alt vi ønsker å bekjempe, i ham gjenkjenner vi vrengebildet av oss selv. Først idet vi tar avstand fra denne mannen, denne mullaen, først da erfarer vi det vi har felles med hverandre. Derfor trenger vi ham: han bekrefter vår norske identitet. På samme måte som Superman trenger Lex Luthor, trenger nordmenn den fundamentalistiske muslimen. Hvorfor er dette et problem? Saken kan belyses ved å kaste et blikk på antisemittismen som spredde seg i Tyskland på 1920-tallet. Hvorfor var det så viktig for vanlige tyskere å ta avstand fra en skikkelse som de selv ikke nødvendigvis hadde noen negative erfaringer med? Svar: fordi jøden som figur hadde en ideologisk funksjon. Jøden var ikke tysk, men en dekadent kosmopolitt, en skikkelse uten røtter, en person som ikke var til å stole på. Kort sagt: Han var ikke «oss», og ved ikke å være oss, bekreftet han det nasjonale fellesskapet. En konsekvens av dette synet var at jøden ble betraktet som uforbederlig og uintegrerbar – en parasitt på den tyske samfunnskroppen. Hvis man hadde betraktet jødene som mennesker på lik linje med andre mennesker, ville de straks ha mistet sin ideologiske funksjon. Derfor var det så få antisemitter som var beredt til å nyansere sitt bilde av jøden på bakgrunn av konkrete erfaringer med virkelige jøder. Noe av det mest skremmende ved denne ideologiske innstillingen var at de påståtte ugjerningene utført av jøder ikke skjedde fordi jødene var onde eller usosiale, men fordi de var jøder. Parallellen mellom antiislamisme og antisemittisme er ikke bare en historisk assosiasjon, men et veldokumentert fenomen på den europeiske høyresiden. Den svenske journalisten Anders Malm har i boken Hatet mot muslimer (2009) i detalj påvist hvordan svenske nasjonalister i løpet av de ti-femten siste årene bevisst har erstattet jødehat med antiislamisme. Det er med andre ord ikke så vesentlig hvem man hater, poenget er at den forhatte må være egnet til å oppfylle sin ideologiske rolle. Og her er den muslimske mannen perfekt: Ved hele sitt utseende, sitt skjegg, sine gevanter, er det som om han inkarnerer alt det vi er imot. Så kan man naturligvis spørre: Er det ikke tross alt legitimt at det bedrives religionskritikk i norske aviser? Skal vi ikke for eksempel kunne kritisere muslimers kvinneundertryk-
kelse av frykt for å tråkke på ømme religiøse tær? Og må vi ikke tross alt skille mellom det hatefulle grumset som piskes opp på nettavisenes kommentarfelter og velbegrunnet islamkritikk? Hvis det bare var dette det var snakk om, ville det vært lett å svare ja. Men dette er ikke sannheten om norsk presses fremstilling av muslimer. Selv om ingen seriøs, norsk avis ville ha trykket generelle angrep på islam på lederplass, forteller avisene likevel nesten daglig sine lesere at muslimer fortjener å bedømmes nokså hardt. Et eksempel: For en tid tilbake kunne man i en rekke norske aviser lese en nyhetssak om to afghanske jenter som hadde fått ansiktene sine skadet av syre kastet på dem av mannlige familiemedlemmer. Jeg tenkte: Har dette skjedd i Oslo? Nei, det viste seg at det hadde skjedd i en afghansk landsby. Hvorfor bringer norske aviser nyhetssaker fra det rurale Afghanistan? Jeg mener, selv svært brutale mord på Filippinene eller i Kongo har vanskelig for å finne veien til norske avisspalter. Hvorfor akkurat syreangrep i Afghanistan? Jeg tror ikke det er så lett for norske avisredaksjoner å svare oppriktig på dette spørsmålet. For grunnen er like åpenbar som den er ubehagelig: Negativt stoff om muslimer og islam er blitt en egen industri i Vesten. Det selger nettopp av den grunn jeg her har antydet: Vi liker å riste på hodet av disse muslimene. Ved å rakke ned på dem bekrefter vi oss selv som humane, opplyste og liberale. Når folk på ytterste høyrefløy plutselig snakker som om de var likestillingsforkjempere, er det grunn til å bli mistenksom. Når Siv Jensen snakker om «vår tids viktigste utfordring», dreier det seg nettopp om islam sitt forhold til kvinner – et tema som var så godt som ukjent for norske avislesere frem til 1990-tallet. Jensen er ikke redd for å trekke drastiske paralleller når hun beskriver sin frigjøringskamp på vegne av kvinner i den muslimske verden: «Denne kampen er et avgjørende slag for menneskeheten, slik bekjempelsen av nazisme og kommunisme har vært det. Kvinner i vår del av verden har av og til vanskelig for å fatte hva dette handler om», sier hun i et intervju med Vårt Land (28. des). Ja, hva handler det egentlig om for Jensen? Dersom det hadde handlet om å støtte kvinnesaks-organisasjoner i den islamske verden, så hadde det ikke vært grunn til
å klage. Men Frp yter meg bekjent ikke noen støtte til slike organisasjoner. I stedet sanker de stemmer ved å spille på våre fordommer om kvinneundertrykkende muslimske menn. Men hvis denne mannen faktisk var slik som Jensen antyder, hvordan kan det da ha seg at en rekke muslimske land (Indonesia, Pakistan, Tyrkia, Bangladesh, Senegal med flere) velger seg kvinnelige statsledere? Og dersom du, kjære leser, aldri har tenkt over dette spørsmålet, så kan du notere deg det som enda et bevis på hvordan du påvirkes ved å lese norske aviser. Faktum er at det, basert på det samlede bildet av muslimer som skapes i norsk presse, ikke er helt ufornuftig å trekke den konklusjonen som ble trukket av den utskjelte bloggeren Fjordman. Han skriver: «Er islamsk lære grunnleggende voldelig? Ja. Kan islam reformeres? Nei. Kan islam forenes med vår måte å leve på? Nei. Finnes det noe slikt som et moderat islam? Nei. Kan vi fortsette med å la muslimer bosette seg i våre land? Nei.» Av dette kan det bare følge én ting: muslimene må bekjempes med alle midler. Fjordmans muslim har her nøyaktig samme ideologiske funksjon som jøden for antisemitten, og har ellers intet med virkeligheten å gjøre. For dersom man gikk til den virkelige verden og undersøkte de siste hundre årenes voldshandlinger fra et nøytralt ståsted, måtte man konkludere med at det er Vesten, ikke islam, som er grunnleggende voldelig og som ikke lar seg reformere. Hvor mange islamske stater har bombet og invadert andre land de senere årene? Hvor mange verdenskriger har de startet? Hvor mange atomvåpen har de? Hvor mange klasebomber har de tjent seg rike på å produsere? Dersom vi virkelig ville skape en særnorsk verdi som ikke var fremtredende noe annet sted på kloden, i hvert fall ikke i globalpolitisk sammenheng, har jeg et forslag: Evnen til å utøve selvkritikk. Hvis norsk presse primært hadde vært interessert i å undersøke forbrytelser og overtramp som vi selv eller våre allierte var involvert i, hadde den politiske virkeligheten blitt en helt annen. Vi ville da også hatt mindre behov for å lage glansbilder av oss selv basert på vrengebilder av andre. Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturforsker ved Universitetet i Bergen.
Nordmenns blikk på seg selv er skjerpet: Hvem er vi egentlig, og hva er egentlig norske verdier?