2012-februar-trondheim.pdf by NATT&DAG

TRONDHEIM 2 - FEBRUAR 2012 // FANTASI OSLO 8 - SEPTEMBER 2011 // SMAK

INTERVJU MED ET FOSTER: JEG SNAKKER RETT FRA LIVMORA.”

MADS ERIKSENS FANTASIVERDEN HIGHASAKITE ANDERS MALM ANJA CARR ALEKSANDER NORDAAS TIM HECKER +++

Mads Eriksen / Foto: Oscar Stoltenberg Johansen

WWW.NATTOGDAG.NO WWW.NATTOGDAG.NO

ANMELDT: LANA DEL REY LINDSTRØM RICK ROSS SHAME MULDVARPEN MISSION: IMPOSSIBLE 4 +++ KOAGULERT KULTUR: HVORFOR VERDEN STOPPET PÅ 90-TALLET

& MØTER ATLE MAAØ

Natt&Dag - Siden 1988

Hvem sier at ikke alle kan reise på første klasse?

Den helt nye

Hyundai i40 fra

kr 275.950,-*

Da Hyundai lanserte sitt nye slagord «New Thinking. New Possibilities.» ønsket vi å utfordre etablerte sannheter. Vi ønsket å bevise at en vanlig familiebil kan leveres med egenskaper og utstyr du hittil bare har funnet i luksusbiler – og i40 viser at vi har fått det til. Hyundai i40 er en helt ny stasjonsvogn. Den har markedsledende ytelse på alt fra plass til sikkerhet, forbruk og utslipp, og en rekke teknologiske løsninger du tidligere bare har forbundet med langt dyrere biler. PS: Her kunne vi sikkert ha skrevet noen ord om kjøreglede og komfort, men slikt oppleves best på egen hånd. Send SMS i40 til 2012 for å bestille prøvekjøring av i40, og oppdag hvorfor Hyundai er verdens raskest voksende bilmerke.

www.hyundai-i40.no

Ubegrenset kjørelengde

*Lokale frakt- og leveringsomkostninger tilkommer. Drivstoff forbruk blandet kjøring: fra 0,43 l pr mil. CO2 utslipp: fra 113 g/km. Bildet kan avvike fra tilbudt modell. Vi tar forbehold om trykkfeil og endringer.

GEVIR 30432

Foto: Simen StrĂ¸m Braaten

Jeg brenner for kreativitet, og ønsker meg en jobb hvor jeg kan leve av det jeg skaper. Du kan skape fantastiske ting med fantasien, men gode ideer kommer som regel ikke av seg selv. Hardt arbeid, riktig verktøy og kreative teknikker gjør susen, og som student eller elev hos Noroff hjelper vi deg med alt dette. Og mer. Du kan godt si vi hjelper deg med å holde fast ved drømmen, så du kan bruke resten av livet på å leve ut – og leve av – ditt kreative potensial. Noroff er i dag en av Norges ledende utdanningsinstitusjoner

Du treffer oss på landets største utdanningsmesser. Besøk

innen kreative fagretninger som design, film, musikk, spill, 3D

standen vår og ta en prat med våre hyggelige og hjelpsomme

og animasjon. Vi tilbyr også studier innen IT og sikkerhet,

lærere, ansatte og studenter. Delta i spennende konkurranser

samt videregående utdanning innen media og kommunikasjon.

og visning av studentarbeider. Du kan også få demonstrert

Vi har avdelinger i Kristiansand, Oslo, Bergen, Stavanger,

og prøve ut det samme utstyret som studentene våre bruker.

Fredrikstad og Trondheim. I tillegg tilbyr vi nettstudier innen

Inngangsdøren til Noroff er veien inn i et stort kreativt miljø.

de fleste fagretningene og samarbeider med universiteter og

Vi derfor har gleden av å invitere deg til fagdager med mye

høyskoler i utlandet for å tilby studentene våre bachelorgrader.

moro, workshops og kreativ inspirasjon ved alle våre skoler!

Til høsten starter vi opp Noroff University College, der vi

Følg med på våre nettsider www.noroff.no eller våre

tilbyr egne bachelorgrader i animasjon, spillutvikling og digital

Facebook-sider facebook.com/noroff for eksakte datoer

etterforskning. Skolen er lokalisert i Kristiansand, men vi tilbyr

og ytterligere informasjon.

også fjernundervisning til satelitter i Oslo og Bergen.

Gjør noe med drømmen. Sjekk ut www.noroff.no

TRONDHEIM - FEBRUAR 2012 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger ERIK SÆTER JØRGENSEN erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no

Fotografer CHRISTIAN BELGAUX STEPHEN BUTKUS RICHARD ERIKSEN PER CHRISTIAN HOLM OSCAR STOLTENBERG JOHANSEN SIRI KALDAL ELISE DARLING SKOGRAND

Illustrasjon ANDREAS TYLDEN NIKOLAI FREUND INGRID ROGNSTAD KRISTOPHER HERNHOLM MARIUS PÅLERUD Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN ESPEN HAUKAAS JOHNNY JENSEN ALEKSANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

STORMFLO ........................................................................................................................................................ 12 ROSAORDENEN ................................................................................................................................................ 14 EN KOAGULERT VERDEN ................................................................................................................................. 17 INTERVJU MED ET FOSTER .............................................................................................................................. 20 UFRI FANTASI ................................................................................................................................................... 22 FOTOSERIE: MATILDA ...................................................................................................................................... 24 UTELIV: KONSERT/KLUBB ............................................................................................................................... 32 LITTERATUR: ANDERS MALM .......................................................................................................................... 40 KUNST ............................................................................................................................................................... 42 MOTE/SHOPPING ............................................................................................................................................ 44 MUSIKK: TOSOMHETEN ................................................................................................................................... 46 MUSIKK: LANA DEL REY, BLACK BANANAS, DREAMON ............................................................................... 49 FILM: VENTETIDENS GULLALDER ................................................................................................................... 56 FILM: MULDVARPEN, THIS MUST BE THE PLACE, SHAME ............................................................................ 60 FILM: BEGRENSNINGENS KUNST ................................................................................................................... 64 TV/SPILL ........................................................................................................................................................... 66 POLITIKK: VILLIGE VESTEN ............................................................................................................................. 68 NATT&DAG MØTER ATLE MAAØ ...................................................................................................................... 70

Økonomi NETLEDGER

Skribenter OLE-MORTEN ALGERØY TORE ANDVIG WENCHE SUNDT BENDIXVOLD TORGEIR BLOK GAUTE BROCHMANN SIRI BROCHMEIER BØRGE BRUTEIG ANDREAS DAHL CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN INGER LISE HAMMERSTRØM RASMUS HUNGNES TORSTEIN HØE JONAS HÅGENSEN SIRI KALDAL AKSEL KIELLAND KARI KRISTENSEN JOAKIM LANGFJÆRAN LASSE LERVIK TETE LIDBOM ODA LINDHOLM SIREN LØKAAS JØRGEN NORDENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD NYHUS MATHIAS RØDAHL ELISE DARLING SKOGRAND HANS CHRISTIAN SKOVHOLT VEGARD SKJERVHEIM ODA SOLBERG ANDREAS CAPPELEN RAGNHILD TOFT BROCHMANN ANDREAS TYLDEN MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN THEA ØSTERBERG HÅVARD RINGEN

INNHOLD

Ø M E R KE T ILJ

Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 66.000 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo

Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

Trykkeri

WWW.NATTOGDAG.NO 8

Natt&Dag takker: Trondheim Calling, Magnus Skatvold & Spætt Media, Anders Langfjæran og kompani, Lars Bølviken, Amish82, Galvan Mehidi og Eline Kjøl Berg for en flott jobb under Natt&Dag Trondheimsprisen!

WWW.NATTOGDAG.NO 30

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

2/2012

Akademika.no har alle pensumbĂ¸kene dine! Bestill nĂĽ og fĂĽ opptil 35% rabatt

www.akademika.no

OVERHØRT

5 I BAG’EN MED ANDREW RYCE ASC «Relevations» (PERC TRAX)

Drum-n-bass-produsenten ASC prøver seg på techno og resultatene er brutale. Jeg elsker hvordan den nesten ødelagte basstrommerytmen presser resten av låta frem til overflaten – det er en nesten stygg metallisk lyd som står i kontrast til resten av arbeidet hans. Når omsider basslinjen og melodien kommer inn, blir det en av de mest overbevisende eksemplene på ’metallisk funk’ jeg har hørt på en god stund.

3 1

Slik andre menn med monstrøse handlinger på samvittigheten historisk sett ofte er blitt beskyldt for å ha en undertrykt lidenskap for å sutte snabel, går det nå SM-rykter om mannen med Norges mest kjente initialer.

Gjennom arbeid for Resident Advisor, Pitchfork, FACT Magazine og XLR8R har Andrew Ryce blitt en av de mest toneangivende kritikerne av klubbmusikk. Vi er stolte av å presentere de fem låtene han har mest tro på i måneden som kommer.

BODDIKA & JOY O «Froth» (SUNKLOWUN)

I mars-nummeret for to år siden intervjuet vi en frittalende fyr som blant annet kunne fortelle oss at: “Jeg var sammen med ei litta søt frøken fra Uppsala da jeg var 39. Hu var 17. I ettertid har jeg blitt god venn med faren hennes. Han er to år yngre enn meg. Første gang jeg besøkte dem var ganske sprøtt. Hadde med begge rottweilerne mine i en knøttliten leilighet, men var jævlig trivelig, da. Snakka med foreldra om 80-tallet og greier. Men du vet, leiligheten hadde bare sånne tynne lettvegger, og jeg husker første morgenen litt sånn fyllesyk, håret rett til værs og en halvfeit i buksa, der satt hele familien og spiste frokost mens jeg hadde straffa dattera hele natta så sengen inne på jenterommet smalt og dundra i hele leiligheten.” I ettertid ble han visstnok konfrontert av familien, hvorpå han NEKTA for at han hadde stilt opp, og påsto intervjuet var fiktivt. Synd vi har det på tape. Og bilder fra dassen på lanseringsfesten.

Jeg er ganske sikker på at all oppmerksomheten vil gå til den herlige og snodige låta «Mercy», men hvis man snur plata finner man «Froth», som er minst like absurd. Som de fleste av denne duoens låter så langt er den sentrert rundt en latterlig enkel bassrytme. Så hard at den føles ut som et spark i magen. Satt sammen med en monoton rytme som kun flørter med det å være en ’melodi’, og en ullen vokal som snøvler seg gjennom låta, sitter du igjen med en forvirrende feberfantas av en låti, som likevel føles befriende i all sin galskap.

1 1

OSKAR OFFERMANN «Drive me home please» (WHITE)

Denne fyren er på vei til å bli en av de houseprodusentene jeg følger tettest, og dette er en av mine favorittspor av det han har laget. Masse rom og plass i låta til å la et fint organisk perkusjonsfundament vokse. Høres litt ut som en blanding av Italians Do It Better og Smallville, med en lekker synthlinje som plasserer seg et sted mellom tradisjonell dyp house og moderne balearisk musikk.

2 1

OBJEKT «Porcupine» (HESSLE AUDIO)

Som med Boddika og Joy O samarbeidet er det nok a-siden som kommer til å få mest oppmerksomhet på denne, men b-sporet «Porcupine» er et drømmebryllup mellom techno og bassmusikk som fortjener oppmerksomhet. Et av de første virkelig bra sporene på Hessle på virkelig lenge. Hyperaktiv synkopert perkusjon som jobber seg opp til klimaks før sangen sklir ut i en dyp fase med utstrakte akkorder – som dub-techno, men uten den virkelig tunge følelsen. Partiet når trommene kommer tilbake, mot slutten av låta, er rett og slett euforisk. Alt Scuba prøvde å gjøre på «Adrenalin»-singelen blir gjort mer effektivt på «Porcupine» .

4 1

VOICES FROM THE LAKE «S.T. - Vftl Rework» (PROLOGUE)

En remix av et Donato Dozzy-spor fra en Japansk veldedighets-CD blir igjen omarbeidet av Voices From The Lake. En lekker sak som totalt overgår orginalen. De erstatter orginalens techno-tunghet med skjøre, nesten tranceaktige rytmner, og gir rom for en drivende melodi som dekoreres med en stille kavalkade av droner og klimprete perkusjonselementer. Et sant bevis på at techno kan fremkalle en tåre i øyekroken like mye som andre sjangere.

1 5

KONKURRANSE

En ung humorist fra Nydalen skal visstnok være tekstforfatteren bak monologene til en eldre flaggbrenningskomiker.

VINN BILLETTER TIL TURBONEGER OG KICK-KONSERTER PÅ VULKAN UNDER ÅPNINGEN AV SNOWBOARD-VM NATT&DAG har fått et knippe billetter fra våre gode naboer i Atomic til to av det vi tror kan bli årets feteste konserter, Kick, og Turbonegers ”comeback” og første konsert på norsk jord siden 2009, med den nye, britiske vokalisten Tony Sylvester.

Vil du være med? Send inn navnet ditt til konkurranse@nattogdag.no for å delta i trekningen.

Så snart snøen har lagt seg, tar det ikke lang tid før nordmenn, store som små, kaster seg ut i skisporet. Og i snart 150 år har Nitedals fyrstikker hatt en fast plass i manges tursekk. Det er vi glade for, siden 5 øre av hver eneste eske går til Hjelpestikkefondet. GOD TUR!

2/2012

Låta «Baby Can’t Stop» får en ekstra betydning nå som en elektronikavokalist stadig hacker Facebook-profilen til eks-kjæresten for å chatte med alle jentene på vennelista og si at de er dårlige i senga.

SKJERPINGS! Vi var alltid så happy med Mucho Mas i Hegdehaugsveien, men stedet har blitt elendig den siste måneden: kald mat, slapp salsa, ingen av servitørene kan norsk, de er uoppmerksomme og spiser middag i baren i stedet for å yte service til de forbannede middagsgjestene.

Microsoft University gir deg betalt opplæring, sertifisering og jobb.

Våre partnere søker 70 nye medarbeidere innen utvikling, rådgivning og salg. Søk i dag, så kan du sikre deg jobben allerede nå: www.microsoft.no/university

Søknadsfrist: 1. mars 2012

1 søknad = 17 potensielle jobbtilbud!

TIDENS ÅND

OVERHØRT

DET BLÆS PÅ TOPPEN I en artikkel fra Travel Daily News viser deg seg at Trondheim topper lista over verdens dyreste by å bo i, tett oppfulgt av Stavanger og Zürich. Det er jo litt LOLz i og med at det ikke hadde trengt å blitt sånn. Vi oppfordrer alle til å lære av oss: Ikke la kommunepolitikerne deres spille bort kommunepengene på Bingo slik at de kommunale avgiftene blir høyere og alle videregåendeskoler blir lagt ned. Sånn kort fortalt.

1 1

RADIKALISERING OG SNIK-KONFORMISERING “Hvis du er bekymret for at noen du kjenner er radikalisert eller er i ferd med å bli det, kan du kontakte politiet for råd og veiledning.” Slik lyder ordene fra PST har lagt ut et telefonnummer på regjeringens nettsider hvor folk kan ringe om de ramler over eller observerer noen som viser sterke tegn til radikalisering. Hm? Har vi virkelig ikke kommet lengre enn da Gerhardsen-regjeringa overvåket såkalte ”kommunister”? Statsminister Stoltenberg oppfordrer alle til å bli digitale nabokjerringer – og med det skal man ikke ringe anonymt til PST hver gang man kommer over en fyr på IRC som sier ”pakkis” eller ”kulturmarxist”, hvor vanskelig er det for folk å være enige om at de er uenige? HERREGUD, BLIR VI OVERVÅKA?

2 1

MILJØMARXISTER OG SØRPE Været må være det største samtaleemnet mellom enkeltmennesker i historien, og nå har vi fått et parti som endelig tar det på alvor. På SV’s hjemmesider kan du nå lese bloggposten ”Vi må gjøre noe med været”. Natt&Dag vil gjerne forurense mindre for at været skal bli likar imorra, men da skal vi jaggu meg se kjappe resultater altså dere. Litt ekstra kildesortering nå i vår så blir det oppholds i hele juni. Vi vil gjerne få kjefte litt ekstra på Trondheim SV her; har dere sett den sørpa eller? Nå må dere skjerpe dere altså.

3 1

STÅ PÅ KRAVA Etter 22. juli vokste alvoret frem i det norske folk, og stadig flere ble samfunnsengasjerte. Her i Trondheim er vi så klart like engasjerte som før og lager stor diskusjon om hvilken farge RBK skal ha på tredjedrakten sin. Stå på krava! Demonstrer!

4 1

SVINDLE SVINDLERE A.K.A SCAMBAITING Ah, internett. Alle med interesse for uventede utfall av open sourceanarki og primal menneskelighet sluppet løs i digitalform, kan glede seg over fenomenet scambaiting. Vi snakker om det å svindle svindlere, primært de innen feltet «419» – også kjent som de nigerianske nettsvindlerne. En sverm av forum og nettsider har dukket opp den siste tiden der forskjellige svindelkunster blir diskutert, og en populær sjanger er å lure de nevnte svindlerne fra homofobiens høyborg (du husker den nye nigerianske anti-homo-loven? «Eat da Poo Poo»?), til å la seg avbilde i rosa dameundertøy, sminke og gjerne en vaskekost eller ti i hendene. Bildebevisene legges så ut til allmenn skuelyst og mye skadefro, anonym, hvit latter. Det hele har sparket i gang et komplekst og etisk ambivalent nettverk av offer- og bedragerirelasjoner. Hvem lurer hvem? Hvem er offer for hvem? Er man selv ansvarlig når man biter på et svindelforsøk? Er det rasistisk? Er det morsomt eller ondskapsfullt eller, gud forby, begge deler?! Selv Wikipedia er forvirret: «(Scambaiting) is, in essence, a form of social engineering that may have an altruistic motive or may be motivated by malice. It is primarily used to thwart the Advance-fee fraud scam and can be done out of a sense of civic duty, as a form of amusement, or both.»

5 1

TWEET OUT Ablegøyerne og halvmesterhjernene bak NRK3suksessen Trygdekontoret prøvde seg på Tweet4Tweet, et program av og med twitter. Nå hadde jo vi litt trua siden skarpingen Øyvind Vogt skulle være med - men det spiller ingen rolle. Poenget med twitter er jo nettopp å få fram poenget sitt med 140 tegn - når man da skal diskutere det etterpå, er det jo poengløst. Tipper uansett at T4T får skyhøye seertall og blir suksess. Glem ikke Trygdekontoret.

6 1

ROCKEKJERRINGER Et par musikkaktører er misfornøyde med musikktilbudet til Natt&Dag så de kastet oss ut og tok inn Massiv i stedet. HAHAHA. Vi vil da gjerne få tillegge at vi er en kulturavis som omhandler tjue prosent musikk - og kan fortelle at bandintervjuer er det kjedeligste i hele verden: “Hei, hva kan du fortelle oss om den nye plata?” “Vi er blitt voksnere siden sist” “No shit, sherlock - det er jo fem år siden sist” “Hvordan ser framtidsplanene ut? “Vi skal bruke tiden mye i studio og på konserter” “No shit, sherlock” “Hva synes du om musikktilbudet i Trondheim?” “Vi synes Trondheim har mange flinke folk” “No shit, Sherlock” “Hva er det kuleste som er skjedd i år?” “At Refused gjør comeback” “Herregud, selvfølgelig er det det, trenger ikke spille i band for å forstå det”

7 1

«DEN NYE HUMOREN» Vi leter fortsatt. Vi finner den ikke.

8 1 LUGG

9 1

John Olav Nilsen har fått seg ny sveis. Og nye venner? Bergensdelegasjonen vår traff ham på nachspiel på arkitektkontoret 3W. «Måtte bare prøve noe nytt», som han sa. Siktet han til sveisen eller miljøet?

Bobler: Seapunk, solstorm, Sverre Goldenheims penis, «komikk = vrengt sorg», Facebook timeline, labradoodles, 100 politifolk vs. 30 demonstranter, arveoppgjør, knullegutt, lolafterparty.com, Karen Marie Ellefsen som Lisbeth Salander. 10

2/2012

MÅNEDENS DRINK Baransvarlig Chris Grøtvedt på Theatercafeen har valgt ut månedens drink for å kunne se frem imot sommeren.

... Vår alles kjære toillbaill Sveinung Sundli har bedt Kriminalomsorgen om å få ta samfunnsstraffen (Fyllekjørte igjen, red. anm) sin ved å jobbe som frivillig under Pstereo som ønske nummer én. Kan han ikke be om å få være backup til Big K.R.I.T. når han ankommer samme festival, ekskusivt? Raw Juice + Mad Decent = Sant! Slick Shoota aka Marius G. Mevold har utgitt en remix av Dave Heartbreak på ikke akkurat ukjente Diplos plateselskap Mad Decent og ryktene sier det kommer ut en hel EP med Slick Shoota på nevne label også. Kudos!

MOJITO L’ THEATERCAFEEN 4 cl Pampero Blanco 8-10 Mynteblader 4 limebåter 2 barskjeer hjemmelaget eucalyptus sukker 1 dash Fee Bothers Mint Bitter 2 dasher The Bitter Truth Orange Bitter Sodavann

KONKURRANSE

Trondheimskunstnerne Erik Tidemann, Alex Stav og Frank Karen, nå bosatt i Bergen og Oslo skal til det store eplet New York og utøve kunsten sin for amerikanerne. Vi ønsker lykke til! Førstnevnte har forresten utstillingen “Giantskullboss” i februar og mars her i Trondheim. Sikkert ikke nytt for nettnerder og hip-hop nerder, men kudos på trykk fortjener de. Blant andre har Ali Reza, Øyvind Holen, Martin Bjørnersen og en drøss med andre hip-hophoder slått seg sammen og dannet nettsiden (les: bloggen) jubel.fm. Før jul hadde de en aldri så liten wulekalender og i 2012 fortsetter de med andre sprell av og med hip-hop, samt annen jubelmusikk. En ekstra godbit er at de har tatt vare på gamle anmeldelser av rap-skiver skrevet av regionsaviser på nittitallet. Anbefales alle musikkelskere. Hvil i fred, Captain Charisma, lev vel Magne Gisvold. Etter ti år som hipster-DJ legger Magne Gisvold Captain Charisma død. Vi håper likevel å få se og høre han være DJ Magne og regner med vi kan leie han inn som “party DJ” i ny og ne. Gabrielles nyeste singel ”Inn i deg” er produsert av ingen ringere enn Tomas Smågesjø, kjent i gamlere dager som Don Tomaso - klapp på hodet! Vi håper med det samme Smågesjø ikke hadde noe med teksten å gjøre. Herrelighet, for en ukristelig tittel! Oppi all “Spellemankrisen” så er det kommet fram endel oppskiktsvekkende nyheter som at Natt&Dag Trondheim-redaktør og undertegnede har vært Kaizers-fan. Dette bekreftes av redaksjonen. Tilgi oss! Til Trondheim Kommune: KAN NOEN FJERNE DEN JÆVLA BLOMKÅLSUPPA UTENFOR BLOKKA MI? Hilsen Wenche.

VINN EN HELSIDES ANNONSEPLASS I NATT&DAG Sjekk ut TORO sin Facebook side!

TEKST REDAKSJONEN Kjære lesere! Nå har Toro åpnet reklamelommeboka si og SPANDERER like så godt en helsides annonse til 12 forskjellige kulturarrangementer!

Så hvis du har noen bøtter med sementerte, men geniale festivalideer på loftet, er dette en god gammaldags ”gylden mulighet” til å brande seg selv og samtidig fylle hullene i landets kulturtilbud.

Gå inn på Facebooksiden til Toro for å delta.

PS. Det må nevnes at man ikke nødvendigvis må arrangere festival, og alle som vil arrangere noe oppfordres til å søke!

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med VIP’s, gullkort, kompiskort, søster- og familiepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt, Band Aid, dj-foran-navnet-ditt-rabatt and the list goes on and on. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite priser om ikke forutsetter flørting, toalettvisitter eller noe i garderobeveien. Som halvlitersentusiaster har vi regnet om prisene til 0,5 når noen serverer pingle-øl (*0,4), øl i shotglass (0,33) eller pappa-øl (**0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time; fredag klokka 22:00. Etter dette dobler noen prisen og setter på en covercharge på en hundrings, mens andre fortsetter med det samme hele kvelden – men nå vet du i alle fall hva du får servert ute akkurat når Skavlan er på tv-en inne.

Mormors stue .................................... 37

Brukbar .............................................. 67

Fru Lundgreens .................................. 39

Supa .................................................. 67

Ricks ................................................ * 39

Pair’a’Dice ......................................... 57

DownTown ....................................... * 31

Frakken ............................................ * 67

Crash ............................................... * 61

Krambua ............................................ 68

Familien ............................................. 49

Den Gode Nabo ................................. 69

Bakgården Bar og Spiseri ................. 68

Lille London ....................................... 71

Barmuda .......................................... * 62

Bari .................................................... 69

Vista ................................................. * 62

Bar Circus .......................................... 45

Cafe Løkka ......................................... 61

Kos ..................................................... 72

Blæst ................................................. 66

Raus .................................................. 69

Olavs Pub .......................................... 65

Vega ................................................... 84

Bær & Bar ......................................... 66

Lille London ....................................... 71

TIBE T:ATTOO foto: Ronny Manuel Danielsen, styling: Hege Biermann

FRUEN

FRA HAVET

Onkel Henry var i sin tid en av Tröndelags

mest stolt av var en havfrue. Det gikk mange havfruen hadde reddet Onkel Henry fra en Onkel Henry hadde fått henne i garnet rett utenfor Smöla. Tatoveringen ble så kjent at

Tattoo Shop i dag drives av hans etterfölgere. varer fortsatt heldigvis for alltid.

100% GARANTERT BLEKK OG SPRÖYT ONKEL HENRYS TATTOO SHOP Carl Johans gate 3, 7010 Trondheim

facebook.com/onkelhenrys

2/2012

STORMFLO Det hender at Mads Eriksen forlater tegnebrettet, og går rundt som en vanlig Stormtrooper. TEKST JOAKIM LANGFJÆRAN FOTO OSCAR STOLTENBERG JOHANSEN Mads Eriksen tegner tegneserier og lever av det. På fritida kler han seg ut og leker Star Wars. Vi dro på kostyme-workshop for å finne ut hva som foregår i hodet på en tegneserieskaper og hvordan man blir en vaskeekte Stormtrooper. M er tydeligvis en slags selvbiografi basert på ditt eget liv som tegneserietegner og livet i en blokkleilighet sammen med kjæresten din, Madammen. Ville folk blitt overrasket om de visste hvor mye av dette som faktisk har skjedd på ordentlig? – Ja. Haha, svaret du får er ja. Men det går liksom igjennom et filter da. Også har jeg blitt bedre på alltid å ta notater hvis noen sier noe morsomt. Ja, er svaret på spørsmålet. Svaret er avgitt. Er det riktig? Jaja, det er riktig det. Er serien på sett og vis en virkelighetsflukt til en surrealistisk, men bedre verden? – Ja, ikke bare er serien en virkelighetsflukt, men å jobbe med serien er en virkelighetsflukt i seg selv. En ting jeg fant ut da jeg hadde en liten pause fra tegninga, er at jeg i veldig stor grad lager meg en boble når jeg jobber, hvor jeg stenger ut hverdagslige ting og setter meg i en viss sinnsstemning. Gjerne fremkalt av kaffe og snus? – Kaffe, snus, mye Knutsen og Ludvigsen, en halvtime med Ren & Stimpy-filmer, en god runde innenfor Star Wars og fandomnettsider, Boing Boing, Reddit og litt sånt for å se hva som yrer i popkulturen. Men det er jo et fjolleyrke da. Det har faktisk vært vanskelig på mange måter. Jeg kommer jo fra en klassisk streit arbeiderfamilie med rørleggere, hjelpepleiere og sivilingeniører og sånt. Så det føles fryktelig rart. Du nevnte jo drømmejobben til å begynne med, jeg kan fremheve at jeg drømte om to ting som liten, det ene var å bli astronaut, det andre var å bli serietegner. For min del kunne jeg like gjerne sittet her som astronaut og blitt intervjuet av Astronaut-bladet. Men serien i seg selv er jo en virkelighetsflukt. Det merker man kanskje når man leser den, fordi det er jo ikke en serie som tar opp de store alvorlige temaene. Jeg har forkastet idéer fordi jeg har syntes det har vært for krast. Jeg er redd for å sprekke den bobla. Det skal være en tone. Jeg har en magefølelse på hva det skal være. Et par ganger har jeg jo touchet borti det. Det jeg kanskje har vært argest på er jo at jeg er ateist. På et tidspunkt ble kristendomsdebatten veldig koblet mot homofilidebatten, rettigheter for homofile og sånt, så jeg har jo engasjert meg litt i det. Adresseavisa ble jo anmeldt for blasfemi av en prestefrue fra Selbu for noen år tilbake på grunn av serien min. Det var rett oppunder jul så det var

liksom kulminasjonen av hele religionskjøret. Julealbumet solgte veldig bra det året. God PR. Men utover det er serien stort sett tøys og fjas. Folk jeg har pratet med, spesielt kjærestepar, sier de kjenner seg igjen i serien. Er det noe du anser for å være et varseltegn av noe slag? – Hehe, jeg lagde noen striper hvor vi drev og jagde hverandre i banan og jordbærkostymer en gang i tida. Da fikk jeg endel interessante leserbrev, det må jeg jo si. Det er mye folk med... … store problemer? – Neei, så lenge de får utløp for det på den måten er det jo greit. Så lenge de ikke står ute i gata og skremmer unger og sånt. Folk må få drive på med hva de vil. Det er jo 2012 tross alt. Men jeg har mange par som kjøper serien til typen eller dama si. Det er litt som det jeg sa isted, jeg er glad jeg har klart å holde serien såpass åpen og bred. Jeg kan både gjøre soloting med Mads og andre ting med Madammen. Dessuten har jo Øyvind en lang ninjasekvens. Jeg kan gjøre alminnelige par-ting i sofakroken, for så å gå ut og jakte på gullfiskspøkelser. Pondus har jo utviklet serien ved å la rollekarakterene få barn. Er det noe du har vurdert selv? – Jeg har tenkt over det flere ganger. I begynnelsen var jo serien et veldig godt bilde av det som var hverdagen, men mye har endret seg siden det. Så jeg måtte ta en beslutning på et tidspunkt på om jeg skulle la serien endre seg også, men de har blitt sine egne personer. Karakterer som eksisterer utenfor meg, slik som forfattere gjerne sier. Jeg har alltid syntes det høres kvalmt og teit ut, men det er jo faktisk slik det fungerer. Så serien er vel fryst. Jeg har alltid vært veldig interessert i tegnefilm. Jeg er fascinert over hvordan tegnefilmen alltid går tilbake til status quo. Det begynner alltid forfra igjen. I tillegg er det jo i motsetning til eksempelvis Pondus og Rocky en tegneserie med noe mer surrealistisk innslag. Når jeg sier det slik virker det jo veldig planlagt, men det bare ble slik mens jeg gjorde serien. Jeg er veldig glad jeg ikke har spikret slike ting, ikke har adresse og ikke har nøyaktig outline av leiligheten. At karakterer kan komme og gå og en dag kan Mads være astronaut og en annen dag være i butikken. Det er lite som ikke er lov i serien. Jeg kan gjøre hva faen jeg vil. Men det er viktig å ha en viss forankring, at det ikke er helt spennvilt og gæærnt hele tida. En fyr i tredveårene og samboeren som bor i en leilighet på en plass, også foregår ting innenfor de rammene. Så hvis du får et barn i virkeligheten … – Hvis noen gir meg et barn? Enten at noen gir deg et barn eller at du og kjæresten din lager et barn … – At vi stjeler et barn?

Eller kjøper et på svartebørsen, det er mange muligheter. – Eller finner et i kornåkeren. … finner et barn i kornåkeren, og du får et helt nytt vitsegrunnlag. Vil du da integrere det i serien? – Jeg tror det nesten er uunngåelig jeg, det har jo skjedd med andre serieskapere som har fått barn også. Jeg er veldig spent på hva som skjer i Nemi nå fordi Lise har jo fått to. Det fungerer jo ikke så bra akkurat i Nemi, men jeg ser det dukker stadig opp folk med barnevogner i serien. Så jeg tror det er sånn der en veldig livs-forandrende opplevelse og blablabla har jeg hørt folk som har barn si. De maser alltid om det, så jeg tror det er uunngåelig at det ikke påvirker deg i en retning. Du har ved et par anledninger lagd striper rundt det faktum at du faktisk jobber med tegneserier, mens Madammen derimot har en «ordentlig» jobb. La oss si det finnes et parallelt univers med en Mads Eriksen som ikke er det minste interessert i tegneserier, men lik deg på alle mulige andre måter. La oss kalle ham Madsternativ. Hva jobber Madsternativ med? – Nå tror jeg du har vært og sett i skisseboka mi for jeg sitter og jobber med en storyline som går ut på akkurat dette. Men det er faktisk et punkt som det gjenstår å avgjøre; hva han egentlig driver med. Hva som er diametralt motsatt av det å være serietegner. Fordi jeg og AntiMads som jeg har kalt ham bytter plass. Det blir den neste stripa jeg jobber med. Så de som vil vite svaret på spørsmålet må følge med i M? – Det må de. Det kommer en heftig storyline på 15-16 striper om det. Det er også en ting man kan gjøre. Stripeformatet er jo ganske lite og søtt, men man kan fortelle lengre historier bare i stripeform. Hvordan er veien fra en idé til en ferdig stripe? – Jeg har en slags form for shorthands som består av å lage thumbnails med kommentarer. Av og til er det bare noen ord, noen ganger kommer idéen ferdig i hodet og noen ganger må det jobbes lenge og vel med. Nå har jeg en stripeidé med Cato Zahl Pedersen hvor jeg spør om han har spilt holosjakk med en wookie. De fleste barn har god fantasi, men det avtar ofte når de blir voksne. Føler du at du er heldig? – Ja, siden jeg har klart å gjøre det til en levevei er det jo supert, men det er ikke alltid like heldig nei. Jeg er fryktelig dårlig på sånne hverdagslige praktiske voksenting. Det kommer ofte i konflikt med den bobla. Men det ville vært verre å sitte med det samme hodet hvis jeg ikke hadde hatt serien. Nå har det jo vært en slags pop-kulturell blomstring hvor man får lov til å være ungdom, og ikke nødvendigvis trenger å gå med slips og dress

og få åtte barn og stasjonsvogn etter fylte en og tjue. Dessuten tror jeg kanskje samfunnet tar bedre vare på sånne som meg nå. Jeg leste en gang at Pippi Langstrømpe ville fått en fin samling diagnoser og påfølgende medisinering hvis hun hadde eksistert på ordentlig. Tenker du av og til at du ville blitt lagt inn om du ikke hadde fått utløp for fantasien via tegneserier? – Haha, det har vært perioder hvor jeg har sittet veldig lenge og jobbet iallfall, og kanskje vært i den bobla i tre uker i strekk. Litt sånn at når man går ut døra tenker man at man er en robot som sitter i hodet og styrer kroppen og ser på menneskene fra utsiden. Da er det på tide å komme seg ut og få tatt seg en øl og treffe folk. Det er kanskje de øyeblikkene jeg synes virker litt skumle. Men nei, ved siden av et ganske heftig Peter Pan-kompleks tror jeg ting henger ganske bra sammen. For å leve av tegneserier så er det jo ikke bare å sette seg ned og tegne serier, det er mye ved siden av også. Du må jo kunne levere sånn noenlunde på deadline. Så du har en liten partisjon oppi hodet som holder styr på ting? – Ja, det kalles vel for compartmentalization. Den smarte rasjonelle delen på ene siden og gærnedelen på den andre siden. Men partisjon likte jeg egentlig mye bedre. Jeg har en liten voksen-partisjon på et par MB, reservert for praktiske voksenting. Man må jo faktisk drive business og gjøre PR og sånne ting som jeg gjerne skulle ønske jeg slapp, men det er jo en del av gamet det også. I perioden hvor jeg lagde én stripe om dagen måtte jeg jo ta meg i nakken og lage striper i både fyllesyken og ordentligsyken, og satt med masse feber og var ute og kastet opp mellom strekene. Men man måtte jo levere. Noen vil kanskje kalle tegneseriestriper for banal vitsefortelling, men du har på sett og vis eksperimentert med mediet ved å tegne utradisjonelle striper som utfordrer konvensjonene. Ser du på deg selv som en kunstner? – Nei. Ikke i det hele tatt. På en god dag hvor jeg synes jeg har jobbet godt og vært flink føler jeg meg som en håndverker. Tegneserier kan for all del være kunst, men jeg er ikke så glad i det der kunstbegrepet og jeg tror ikke det passer så godt i stripeform. Det er et såpass begrenset medium. Men jeg tror ikke så mange i dag ser på tegneseriemediet i helhet som banalt lengre, eller det finnes sikkert noen idioter på Henie Onstad Museet som synes det, men at selve stripemediet er banalt, det er det nok mange som synes. Det er vel noe jeg har kjempet med. Det var nok også derfor jeg brukte litt ekstra tid på å presse ut litt mer originale ting, som du sier utfordre den klassiske treruters «setuppremise-punch»-stripa. 2/2012

Filmer basert på tegneserier har vært veldig populære de siste årene, til tross for et relativt smalt tegneseriemarked i forhold. Hva tror du er årsaken? – Det vet jeg ikke. Det smitter heller ikke så veldig over. Det har en liten sjokkeffekt akkurat der og da, når Batman er på kino skal folk ha Dark Knight fordi det står i avisartikler og sånt, men så går det over. Det sier jo litt om fokuset også, at det stor grad har vært på stripeserier de siste årene. Men tegneserier har alltid vært en nisjeinteresse, alt utover Donald Duck og Pondus. Slik kommer det vel antageligvis også til å fortsette. Kanskje folk bare er late, det er jo enklere å sette seg ned å se en film enn å lese tegneserien. Hvilke tegneserier leste du da du vokste opp? Alt. Absolutt alt. Fra Donald selvfølgelig til endel superheltserier og sånt. Også vokste jeg jo opp i en velsignet tid for tegneserier fordi du fortsatt hadde mange dyktige serieskapere som ikke hadde blitt bitter eller gal enda, som produserte veldig mye bra materiale. Alan Moore jobbet for DC. Frank Miller drev med Daredevil. John Byrne tegnet og skrev Superman, X-Men og Alpha Flight. Det var en fin tid. Mange norske talenter i Pyton. Også kom jo både Watchmen og Dark Knight som slo ned som en bombe. Etter det var det ikke så artig med superheltserier lenger. I tillegg hadde jeg en fem år eldre bror som handlet endel bra serier, både norsk og amerikansk undergrunn. Daniel Clowes, Chris Ware og Peter Bagge … Så jeg leste mye blandet, og det gjør jeg jo fortsatt. Du er godt likt i nerdemiljøet på grunn av de utallige obskure populærkulturelle referansene du lurer inn i stripene dine. Bruker du mye tid på research og faktasjekk eller er du rett og slett et slags autistisk vandrende leksikon? – Forferdelig mye tid på research og faktasjekk. Det er faen ikke tull engang. Ofte kan det være jeg finner en referanse, men den fungerer liksom bare greit. Det perfekte vil jo være å finne den perfekte referansen. Den perfekte referansen er i den stripa hvor vanlige folk får med seg vitsen, men bare de som kan referansen får med seg referansen. Jeg vil gjerne at stripa skal fungere på de to nivåene. Men jeg har faktisk blitt mye større geek

av å lage serien enn jeg var da jeg begynte. Jeg kan mye mer om Star Wars nå enn da jeg begynte for sju år siden. Nå må jeg i tillegg prøve å henge med. Jeg spiller de siste spillene og holder meg noenlunde oppdatert på tegneserie-, film- og seriefronten og sånt. Før var jeg nok litt mer selektiv og så færre serier og leste færre tegneserier. Så jeg har faktisk vokst som geek av serien. Det tar mye tid altså, det er jo veldig hyggelig men jeg kunne helt sikkert lagd en enklere serie. Så det har blitt en del av jobben? – Knallhard del av jobben. Å spille Battlefield og sånt. «Beklager redaktør, jeg må dessverre legge på for å se Ren & Stimpy-boksen igjen.» Høres grusomt ut. Men på fritida, når du ikke fråtser igjennom scifi-serier og fantasyfilmer fra åttitallet, liker du å kle deg ut som Stormtrooper. Er ikke det litt barnslig? – Jo. Det er det. Det er kjempebarnslig. Svaret er ja. Hva er forskjellen mellom LARP (live action role-playing) i skogen og å være in-character Stormtrooper på festival? – Det er vel det at vi forsåvidt ikke har noe story. Vi har ikke noen plotline å spille ut. Vi har jo noen sånne spill vi gjør av og til. Vi har et spill som heter Droidhunt hvor vi spiller ut scenen hvor sandtrooperne jakter på R2D2 og C2PO med publikum. Publikum får utlevert små lapper med droider som vi prøver hanke inn i beste sandtrooper-stil. Så vi har jo noen sånne små leker hvor vi får være litt mer in-character. Men vi prøver jo å balansere det også. Når vi er på barneavdelinga legger vi lista litt lavere. Det er viktig at ungene ikke blir vettskremte og begynner å grine. Men så har vi andre ganger hvor vi får være med å spille eller gjøre sketsjer og sånt, det er jo kjempeartig. Også er det kanskje mer flaut å si «firebolt!» enn å si «move along, move along.»? – Jasj, tja, for meg er det kanskje det, men for andre er det … nei, lev og la leve. Jeg er en fyr som kler seg ut i et Stormtrooper-kostyme så jeg har ikke så mye jeg skulle sagt om folk som kler seg ut i manga-kostymer. Du sa barneavdelinga. Driver dere med veldedighet? – 501st Legion er jo først og fremst en kostymeklubb, men vi driver også med veldig mye veldedig og frivillig arbeid i tillegg. Nå

vi er ute og gjør scifi-conventions har vi ofte fotostands og sånt, hvor vi samler inn penger som uavkortet går til veldedighet. Vi har jobbet med blant annet Røde Kors og UNICEF, og her i Trondheim er vi hver halloween på barneavdelinga, hvor vi kler oss ut og deler ut sukkertøy og knekk og tar bilder med ungene og herjer litt med dem og sånt. Det er en flott bonus som gir deg en litt bedre følelse tross alt når du gjør det du gjør. Så det er vel veldedighetsdelen. På den siste oversikten jeg så var det allerede i oktober i fjor, og kun i USA, dratt inn over $2.000.000 og as we speak er det en australier som går på tvers av Australia fra Perth til Sydney i Stormtrooperdrakt. Han har samlet inn 45.000 australske dollar til inntekt for «Starlight Children’s Foundation». Det gjør jo det hele mer meningsfylt. Også gir det Imperiet et bedre omdømme. – Ja, det er klart vi har endel å gjøre på PR-biten. Men det er jo også litt av dealen vi har med LucasArts. Vi får være i fred fra advokatene deres og får bruke trademarkene til LucasFilm mot at alle pengene vi tar inn går til veldedighet. 501st Legion og søsterorganisasjonen Rebel Legion er de eneste to Star Wars-klubbene som har de rettighetene. Vi har ganske tett kontakt med LucasFilm, hvis du ser George Lucas på en rød løper med en rekke Stormtroopers bak er det jo oss. Det er vi som blir kontaktet av både av LucasFilm og lisensholderne til LucasFilm. Nå skal vi eksempelvis gjøre en troop for Hasbro og Toys’R’Us, også har vi troopa for Legoland og sånne ting. Forklar på en enkel, og ikke skremmende måte, hva som skal til fra man leser dette intervjuet til man har et fiks ferdig Stormtrooper-kostyme? – Aller først tar du kontakt med Nordic Garrison (url i faktaboks). Så lurker du på forumet en liten stund til du får en følelse for tonen. Så gir du lyd fra deg om at du har lyst til å skaffe et kostyme, gjerne til en av oss her i Trondheim, vi har vært veldig flinke til å ta imot folk. Så betaler du masse penger (500010 000 kroner), så går det et par uker før du får en kjempestor brun pappeske i posten full av sånne Ikea-deler og uten bruksanvisning. Så ringer du meg gråtende klokka fire om morgenen over pappeska di. Så tar jeg med

meg resten av gjengen og kommer og hjelper deg. Vi går løs på drakta di og peker og viser og klipper og limer og pusser og koser oss, og herjer litt og tar noen pils innimellom. Etter sånn tre til seks måneder skulle du være oppe å gå. Da tar du bilde av drakta di og sender til klubben for å få den godkjent, og dermed er du en del av gjengen. Det var da ikke så ille? Nei, ikke i det hele tatt. Har du noen gode råd til Ola Nordmann som vurderer å verve seg i The Imperial Army? – Gjør det, gjør det. Det er kjempeartig. Forbannet fin gjeng med folk og er veldig sosialt. Innebærer litt reising for den som liker det, vi er jo spredt over hele verden. Hvis du er ute og reiser og befinner deg mutters alene i Berlin er det bare å poste noe på den tyske garnisonens hjemmesider og ’pling’, dukker det opp et par drikkekompiser som viser deg rundt. Det er veldig broder/søsterskapsånd i klubben. Du er 501st og da er du bestekompis med alle andre 501st-folk. Det er litt sånn rørende og vakkert av og til. Det er veldig mye klemming og veldig mye hygge. Fin alkoholkultur også. Høres veldig trivelig ut. Når er neste gang de sivile kan se Stormtroopers i Trondheim? – Det blir tiende februar. Vi skal troope på premieren av The Phantom Menace 3D. Da skal vi få skranglet sammen en gjeng, blant annet deg, Joakim. Jeg håper drakta er ferdig til da. Det er planen. Det kommer sikkert veldig mange lesere fra NATT&DAG. – Jeg håper det. Jeg håper de alle identifiserer seg som lesere av NATT&DAG, og at de har lest artikkelen og at det var derfor de kom. Kanskje de kan ha en liten NATT&DAGbadge? Som dere kan sende med bladet?

En fyr som kler seg ut i et Stormtrooperkostyme har ikke så mye han skulle sagt om folk som kler seg ut i manga-kostymer.”

Mads Eriksen er kjent for tegneseriene Gnom og M. M publiseres i Dagbladet og det svenske Pondus-bladet, samt i hans eget tegneserieblad som kort og godt heter M.501st Legion er en verdensomfattende Star Wars-relatert kostymeklubb med over 5000 medlemmer i 47 land. 501st Nordic Garrison er en nordisk gren som omfatter Norge, Sverige, Danmark og Finland. Det vektlegges at kostymene er «screen accurate». Stormtroopers er elitesoldater fra Star Wars-univset.Mer info: www.nordicgarrison.net 14

2/2012

Hvem vil du skal bestemme din framtid?

Ingen av oss har kontroll over hva som skal skje i morgen. Men noen av de valgene du tar i dag vil i stor grad påvirke din framtid. Vil du for eksempel være med å utforme teknologien vi skal bruke, drømmer du om å tegne framtidens hus eller ønsker du å bli verdens beste fransklærer? For ti år siden fantes verken Facebook, CO2-kvoter eller nasjonen Montenegro. Hvem vet hvordan verden ser ut i 2022. Utviklingen skjer fort, og det gjelder å henge med i svingene. Faktisk er det mange som i dag utdanner seg til jobber som ennå ikke finnes.

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier

Hvilke valg tar du i 2012 som fører deg dit du vil være om 10 år? Uansett hva framtiden bringer, tilbyr NTNU studier som gjør deg bedre rustet til å møte den. Vil du vite mer om hvordan det er å være student ved NTNU?

Bli kjent med NTNU

Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. mars. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde hos haugenbok.no!

20.000 t i t ler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

Hvor var du den dagen du forstod at tiden har stanset? I år er det tyve år siden det skjedde noe nytt. TEKST GAUTE BROCHMANN ILLUSTRASJON INGRID ROGNSTAD EN TILSTAND AV STILLSTAND Utviklingen går ikke bare fremover, den øker også frekvensen. I dag vil ethvert nytt hipsterkrumspring bli blogget ut av Williamsburg og lande på en iPad på Vindern – eller i Vladivostok for den saks skyld – i løpet av 0,14 sekunder. Tanker og trender har ingen hindringer hva tid og rom angår, syklusene blir stadig kortere og verden mer omskiftelig. Ulike tendenser avløser hverandre fortløpende og det aller nyeste er alltid den ultimate valutaen. Slik har det alltid vært, og slik er det i stadig større grad. Alle vet det. Det er simpel barnelærdom. Eller? For selv om forutsetningene for en kreativ spleisefest med transglobalt omfang er større enn noensinne, er skaperkraften nesten fraværende. Og den har vært det lenge. Vi lever i en så sirumpa periode at vår eneste nyvinning må sies være en slik desperat mangel på originalitet at det utgjør et historisk imperativ. De ulike mediene følger sine respektive baner, men alle er fanget av den samme gravitasjonen: Vår kulturelle utvikling har stått på stedet hvil i gode tyve år. Film, mote, musikk, kunst, litteratur og design og estetikk som sådan: Alle har hvert på sitt vis unngått å fornye seg selv siden inngangen til 90-tallet. Dette kan kanskje fortone seg som en vel radikal påstand, men bevisbyrden er overveldende straks vi velger å låne øye eller øre til den. Artikler om retrobølgen og kulturell stagnasjon preger internasjonale publikasjoner om du ser etter. Sjekk for eksempel Kurt Andersen-artikkelen i siste nummer av Vanity Fair. Men egentlig er det enda mer effektivt å rusle inn i en brukthandel og bla i et tilfeldig magasin. Uten å kikke på årstallet. Moteseriene viser bilder av spedlemmete, outrerte, unge mennesker med halvbustede hår, lettere distansert holdning og definert retroinspirert stil. Musikksidene preges av hip-hop, pop-ikoner eller selvbevisste hipsterband. Det

spekuleres i hvordan Tarantino, Lynch eller Coen-brødrene vil stake ut den videre kursen for filmmediet. Mens kunsten er så post-altmulig at kategorier er overflødige. Det kan være den aktuelle januarutgaven av iD. Eller et tilfeldig nummer fra 92-årgangen. Ikke bare hva innhold angår – også grafisk stil, format, reklamer og fremtoningen som sådan ville lignet så mye at selv profesjonelle ville slitt med å datere dem. Og hvis dere fortsatt ikke kjøper logikken, reverser metoden og mål utviklingen fra 1992– 2012 mot tilsvarende tidsintervall: 1972– 1992. Se for dere en kar med viltvoksende kinnskjegg, enorm skjortekrage og minimalt med ironisk sans; hånd i hånd med ei dame uten bh under den blomstrete kjolen, på vei til et politisk møte i en skranglete folkevognbuss. Eller alminnelige næringslivsledere med skulderlange hårmanker, brilleinnfatninger som veide en halv kilo og frisk sleng i buksebena: Ikke bare de ekstreme arketypene, men hele verden av 1972 hadde vært tidsreisende på linje med vikinger med brynje og hjelm om de hadde gjort entré ved inngangen av 90-tallet. Ser du TV fra 1972 er det bilder fra the lost world. Mens det drøyeste med et NRK-tilbakeblikk til 1992, er hvor lite Jon Herwig Carlsen og Karen Marie Ellefsen har forandret seg på tjue år. Går vi videre bakover i historien, er mekanismen den samme: Tenk dere en ung, dresskledd mann som tiltaler alle utenfor familien med «De» og hans unge venninne hvis opprør består i to åpne knapper i blusen: Begge går de med hatt og begge defineres de som voksne i en alder av en-og-tyve år. Vi skriver 1952, populærkulturen finnes ikke og «ungdomstid» er ukene rundt konfirmasjonen. Tyve år frem i tid til et post-Beatles, postWoodstock-samfunn har verdens utseende endret seg fundamentalt – både to og tre ganger. Og det er ikke noe underlig med det: Gjennom hele kulturhistorien, fra renessansen og fremover, har nye stilarter avløst gamle, der mantraet har vært at endringene har vært stadig mer omfattende. 2/2012

Og enhver idiot ville sett det med det samme. Hvor slående er ikke kontrasten til bilder fra Gulfkrigen der gutta henger ut i ørkenen og hører på Naughty by Nature. Er du mindre enn godt skolert i rap eller utvikling av amerikansk krigsmateriell, er den situasjonen også nåtid. 2012. Det er ingen forskjell.

Helt til noe skjedde. På midten av åttitallet begynte prosessene å sakne farten. Som mainstream utgjorde selvsagt pasteller, skulderputer og hockeysveis umiskjennelige karakteristika, men under den brusende overflaten, hadde strømmen begynte å stanse opp. Som om et århundre med løpske subkulturer, mutasjoner og stadige overskridelser ved tiårets avslutning sementeres: 90-tallet handler fra starten av om å gjenoppdage klassiske idealer og gjenbruk. Og det gjør det beviselig fremdeles også – attpåtil på samme ironisk uforpliktende måte da som nå. Vi har bare byttet ut kritisk historielesning med det som den britiske skribenten Simon Reynolds på treffende vis beskriver som «en generell stemning av eklektisk ironi» i sin bok Retromania. Alle kjenner plateåret 1991. Etablerte sjangre kulminerer mens en serie subsjangre løftes opp fra undergrunnen; begge sementerer de et uttrykk som i dag fremstår som uendret, eller i det minste utviklet i langsomt tempo langs ferdigstiplede løp. Rap og elektronika blir mainstream, poprocken skaper sin siste ikke-retro-sjanger med grungen. Her hjemme får vi en sort metallscene som verden ikke visste fantes. Siden den gang har vi ikke sett annet enn gjenbruk og gamle ideer på nytt; en gjennomgående fusjonering av musikkhistorien der en alt-er-lov-holdning har ført til at vi i dag står igjen med én populærmusikalsk sjanger, eksemplifisert ved en svart sangerinne som er photoshoppet beige og produsert og mikset slik at hun høres ut som Justin Timberlake. Eller omvendt. Filmskaperne vi idag regner som nyskapende, var etablerte navn allerede for tyve år siden. Ikke bare de som er nevnt innledningsvis, men folk som David Fincher, Abbas Kirostami, Lars Von Trier og Pedro Almodovar, for å ta en håndfull regissører som var Cannes-favoritter da som nå. Eller Woody Allen, Ridley Scott eller Martin Scorsese for den saks skyld. Og selv om deres respektive karrierer løper pent av sted, er det absurd å tenke på at ingen har evnet å utfordre deres hegemoni i løpet av disse tyve årene som har gått. 1990 endret måten vi så film på: Før Reservoir Dogs og Miller’s Crossing var vold enten jævlig tøft eller skikkelig ekkelt. Nå er det bare morsomt og ufarlig. Fordi film herfra og ut er grunnleggende ironisk. Med populærkulturen – ikke virkeligheten – som referansegrunnlag. En fantastisk bedrift og nyvinning som gav god energi i et par-tre år. Siden har det ikke skjedd noe som helst. Jeg er ikke ferdig ennå: Fashion og trend har blitt et absurd teater der retrospiralen løper som et dypt møbiusbånd som ingen klarer å frigjøre seg fra. Veien ut av åttitallets eksess var gjenoppdaget minimalisme og klassiske idealer. Disse ledet straks til 40-50-60-70-tallet som rotasjonsgrunnlag for referanser. Nå er 90-tallet på vei inn igjen for fullt. Se på et 1992-cover av Harper’s Bazar der Linda Evangelista annonserer «The Era of Eleganse». Det var renhetsidealer og tidløshet da. Som alle forsidene på ACNE-paper nå. Hva kunsten angår, hadde man i 1992 for lengst gått lei av at alt er lov. Den største entusiasmen rundt dekonstruksjonismen og postmodernismen hadde avtatt, og man stod tilbake med en situasjon der kunstnerisk praksis i all hovedsak handlet om å kommentere kunsten som institusjon og praksis. Hvis ingen tror på kunsten, på forskjellen på bra og dårlig kunst, eller forskjellen mellom kunst og ikke-kunst – hvordan skal man da lage verkene som definerer samtiden? For å gå konkret inn på noen spesifikke bransjer: Sett i sammenheng med hva tidligere tiår har stått for av definerende uttrykk og kulturelle bautaer, er de siste tyve årene så å si helt tomme. Tenk dere et klipp fra Vietnamkrigen med lyden av Jimi Hendrix over bildene. Vi er øyeblikkelig hensatt til en annen, helt spesifikk og umiskjennelig æra. 18

2/2012

FORTAPELSE VS. SKAPELSE Så kan jo dette avfeies som et nostalgisk hjertesukk – en personlig følelse av at ingen ting lenger oppleves så sterkt i min barndoms grønne dal. Vel, det er ikke tilfelle her. Den stagnasjonen jeg peker på startet lenge før min kulturelle bevissthet. Alt var ikke bedre da jeg vokste opp på 90-tallet. Det var klin likt. Og det hadde vært det en god stund. Og allerede da var det gamle raddiser som hylte og skrek om at ungdommen må være rebelske og handlekraftige slik de selv hadde vært det. 68-ere som tutet oss ørene fulle om at vi må skylde på forbrukersamfunnet, på overload av kommersielle medier eller en eller annen usynlig overstyring som trekker oss ned og sløver oss. Dersom vi leter etter årsaker til stagnasjon, tror jeg imidlertid at det blir å starte i feil ende. Det er vi selv som velger mekanismene vi er underlagt. Vi lever tross alt i et demokrati der vi kan endre ting om vi føler for det. Spørsmålet bør vel heller være: Hvorfor gidder vi ikke? Hvorfor velger vi å bevege oss i stadig mindre sirkler der vi ikke bare resirkulerer bilene vi kjører, klærne vi går i, filmene vi ser og musikken vi hører på – men selve tenkesettet vårt? Hvorfor? Prøv å Google en Audi 1992-modell. Du vil se en bil slik vi kjenner biler; ikke akkurat fresh, men langt fra noen veteran. Sammenlign 92-modellen med tilsvarende modell fra 72, og du har et rent klenodium. Det påfallende er imidlertid at innenfor lakk og look er endringene betydelig større i vår egen tid. For akkurat som kulturen i hele sin bredde har koagulert, kan situasjonen synes å være motsatt i den verden som de ulike mediene forsøker å representere: Politikk, økonomi, miljøspørsmål og ikke minst teknologi, har i løpet av de siste to tiårene snudd vår virkelighetsforståelse på hodet. I 1992 var det øst mot vest, to supermakter, USA og USSR. Vi snakket i fasttelefon og data var sci-fi. Bærekraft handlet om hjemmedyrkede grønnsaker. Muslimene var heltene fra Balkan-krigen. En evig diskusjon er om kunsten speiler verden eller verden kunsten, der standardsvaret er at det går begge veier. Men ikke nødvendigvis i like stor grad til enhver tid. Det kan hevdes at de i perioder med stivbente samfunnsformer og stabil verdensorden, er kulturlivet som har forspranget. At de radikale stemmene ligger mange år foran hovedfeltet og uttrykker den verden som er på vei. Sett i lys av dette, vil enkelte hevde at vi lever i en notorisk ustabil krisetid ledsaget av løpsk teknologi. En tid der ingen er i stand til engang å forstå rekkevidden av den miljømessige, økonomiske eller digitaliserte virkeligheten vi hver dag forholder oss til – og langt mindre utrykke den på en måte som oppleves som sterkere enn virkeligheten selv.

Problemet med en slik argumentasjon, selv om jeg tror det er noe sant i den, er at verden alltid har vært et kaotisk sted. Usikkerhet og følelsen av en ukontrollert ekspanderende og ustabil verden, var like stor i kolonitiden eller under Cuba-krisen. Det som skiller dagens problemer fra gårsdagens er ikke er at våre er mer kompliserte, det er fraværet av kreativitet i måten vi forholder oss til dem på. I Klassekampen og Le Monde skrives det side opp og side ned om det besynderlige faktumet at selv nå, midt i kapitalismens største krise noensinne, er venstresiden ute av stand til å komme opp med alternativer. Selv vi, som står i stormens øye, der en ideologisk skapt tyfon raser rundt ørene våre,

makter ikke å komme med ideologiske tilsvar. Det protesteres, så visst, men selv Occupy Wall Street-bevegelsen er definert av at de er en løs sammenslutning som egentlig ikke står for noe som helst. Selv såpass alvorlige problemer som planetens undergang i form av menneskeskapte klimaendringer, adresseres via etablerte konvensjoner og konforme forum der handel med klimakvoter er ansett som det beste virkemiddelet. Uten at noen ser ut til å være i stand til å tenke ut en alternativ strategi, langt mindre snakke høyt om den, eller, Gud forby, forsøke å få den gjennomført.

SLITET MED Å VITE Det sies at generasjonene fra 90-tallet og fremover er ødelagt; at forbrukersamfunnet har kvestet all dømmekraft og empati. At internett, spillkultur og nye og gamle medier har gjort oss mer avstumpede, mindre kritiske og i det hele tatt ganske så åndelig svekket. Jeg tror det er en feilvurdering. Problemet er det motsatte. Vi er for smarte. For kritiske. Ikke at Ola og Kari er så brainy at det gjør noe, men kollektivt sett vet vi rett og slett for mye. For å forfølge en trend til dens logiske konklusjon trengs et minstemål av naivitet – eller i det minste en vilje til å akseptere spesifikke standarder uten å distansere seg. Og for å skape en trend, trenger du folk som følger trenden. Når vi ikke gjør opprør mot kapitalismen, designer nye biler eller skaper radikale ungdomsbevegelser, er det fordi slike virksomheter krever et moment av tro. En tilstand der man slutter å stille spørsmål eller ta forbehold. Posisjonen synes imidlertid umulig i det øyeblikk du bevisstgjøres de sosiale kategorier den slags fanatikere sorterer under. Kulturteoretikernes yppersteprest, Terry Eagleton beskriver dette i sin betimelig titulerte After Theory der slike relativistiske strømninger settes opp som vår tids fremste bumerke. I praksis betyr det at den uttalte ironibølgen fra tidlig 90-tallet for lengst er over, men at den har skyllet oss fra tørt land, og vi er vasket ut i en strøm som sakte driver oss til havs. Den stranden vi forlot tilhører et land der vi trodde på ting. Kall den for den moderne verden eller hva som helst. Poenget her er så konkret som at når vi først har hatt en generasjon som ser seg selv utenfra og er bevisst på tings iboende flertydighet, er det ingen vei tilbake til troskyldigheten. Dagens unge kan ikke gjøre opprør ved å gjenskape en eller annen blåøyd, ny-ærlig motreaksjon. I stedet må vi pent la strømmen føre oss videre til vi finner et nytt land og nytt fotfeste. Hasse Hope kan snakke om en ny alvorsgenerasjon, men når «alvor» er en trendlabel man bevisst velger seg, hvor alvorlig er det egentlig? Du kan ikke bestemme deg for å være inderlig. Enten er du det, eller så er du det ikke. Alle bevisste forsøk leder automatisk til selvbevisst affeksjon. Tenk Jack Kerouac i 52 eller Hunter S. Thompson i 72. Begge uttrykte de sitt syn på verden gjennom kompromissløse livsførsel og en umiskjennelig ærlighet. En livsførsel som i seg selv endret tanken om hva samfunnet var og kunne være. Man kan kanskje si at de bare spilte roller, men poenget er ikke hva de egentlig var, men at de fremstod så overbevisende at folk trodde på dem og lot seg bevege. I 1992 ble alle som forsøkte seg på noe lignende automatisk sortert i en kategori for romantiske kunstnermyter. Redusert til en type, ble kulturradikalisme komplett passé. En person som forsøkte å bli en Kerouac eller Thompson for 90- eller 00-tallet var enten: a) en posør uten substans; b) en komplett idiot; eller c) så bevisst på rollen han eller hun

spilte at vedkommende ikke kunne gjøre den troverdig og ville ende opp som frivillig eller ufrivillig komisk. I møtet med disse alternativene skygget naturligvis folk med kulturelle ambisjoner unna. I stedet for å produsere musikk, film, kunst og klær der kunstneren blottstiller seg eller utbasunerer radikale standpunkter, valgte dagens kunstutøvere et tryggere alternativ: å kommentere tidligere tiders kunstetterlatenskaper. Jeg skal ikke hevde at Kurt Nilsen og Gitarkameratene hans tenker over dette når de traller på cover-låtene sine, eller at folk flest ser på seg selv som postmodernister. Men det trenger de heller ikke, man er automatisk og ufravikelig underlagt sin egen tid, enten man vil eller ei. Folk flest var ikke modernister på 60-tallet heller. Men de catchet automatisk opp på moderne uttrykk. Når gamle kunstformer; film, poesi, kunst, musikk, arkitektur, har mistet sin brede gjennomslagskraft utover underholdningsverdien, er det fordi de ikke lenger makter å nå frem til folk. Og det er ikke publikum sin skyld. Når T.S. Elliot, Picasso eller Bergman hadde bred appell i samtiden, var ikke det fordi folk var så mye mer skolerte enn nå. Men det som ble uttrykt betød noe, det rørte samtiden. I dag vil artister med ambisjoner utover entertainment bare nå frem til de som aktivt velger det; de som bevisst leter etter alternative måter å se verden på. Det brede lag av befolkningen har imidlertid erstattet slike sysler med den naturlig postmoderne eksersisen det er å iscenesette seg selv. Ikke så merkelig da, at den store litterære begivenheten i løpet av denne tyveårsperioden er verket til en mann som tar denne selvdyrkelsen til et slags uttalt nullpunkt. Hvem jeg tenker på? Hint: initialene hans er KOK. HVA BLIR FREMSIDEN AV FREMTIDEN Da jeg som barn på tidlig 90-tall begynte å kjøre ski i Hafjell, tilhørte bakken tre meget lett gjenkjennelige grupperinger. Snowboardere med baggy klær og ekstravagante Bula-luer; telemarkkjørere i vadmelsbukser og med hjemmespikket trestav; og slalåmfolket med sine fargesterke skidresser og hjelm, skydd og foraktet av de andre grupperingene. Og det stanset ikke ved klærne. De på brett likte å fylke seg midt bakken for å hoppe, trikse og slacke. Telemarkingene likte seg best dypt inne i skauen. Mens alpinistene kjørte porter. Tre religioner. Å bytte disiplin var å konvertere, et dypt verdivalg man ikke tok lett på.

Men snart endret dette seg. I løpet av fire-fem år, møttes alle stilmessig på midten. Ved inngangen til 00-tallet fusjonerte trekløveret fullstendig, slik at alpinski nå nesten er enerådende, redesignet slik at lekenheten fra snøbrettkulturen og kjøregleden fra telemark er inkorporert. Utover det har det ikke skjedd all verden, annet enn en gradvis foredling av dette ene produktet. Dette understrekes ved at ski- og snowboardfilmer nå er identiske med de som ble produsert for femten år siden. Litt glattere og smoothere, jo da, men som uttrykk? Helt uforandret. Et talende bilde på hvordan et tilfeldig felt langt utenfor de tradisjonelle kulturelle disiplinene følger akkurat samme mønster, uten at noen noensinne har formulert en teoretisk tanke. Jeg sier ikke at det er bra eller dårlig. Men konstaterer at samme mekanisme griper inn i alle kulturer: Vi foredler det eksisterende, men skaper ingenting nytt. En samlet skiverden har brukt tyve år på å kultivere en hybrid. Terje Håkonsen skapte en helt ny sport i løpet av et par sesonger. Slik har verden blitt. Og er det kan hende like greit? I stedet for å rase rastløst fra prosjekt til prosjekt tar vi oss tid til å dvele og foredle det vi allerede holder på med – uten å bry oss om hva det egentlig betyr. Javel, så klokka har stanset. Javel, 2032 blir akkurat som i dag. Er det så big deal? Jeg mener, da kan vi jo se inn i framtiden også.

1992 = 2012: HISTORIEN REPETERER SEG SELV FILM

MOTE

1992: Aladdin 2010-tallet: Biler 2 Den store gjenoppfinnelsen av animert film som ultimat pengemaskin kom på starten av 90-tallet og har fortsatt med uforminsket kraft frem til i dag. Dagens Aladdin ville vært tegnet på data, men ellers er alle Disney-verdiene intakt i dagens filmer. Ikke minst nyvinningen av ironi som kom for fullt med ånden Genie som helt uproblematisk var troverdig eventyrfigur og tidsreisende wiseguy som parodierte Kjell Kristian Rike på en gang.

1992: Vox Pop 2010-tallet: Vox Pop Navnet på serieportrettmetoden utviklet av I:d og The Face på midten av 80-tallet. Ut med inautentiske modeller – inn med ekte kids. Rett-opp-og-ned-fotografier av motens egentlig protagonister, den stilbevisste gateungdommen: Claire, 22, shop girl, vintage dress, mum’s jacket, H&M-stockings. Fortsatt nytt i -90, stadig nyttig nå. Britisk subkultur da, standard visningsformat nå. Fra I:d, til the Sartorialist og Hanneli Musapartas hjemmeside. Motebloggens høyre ben, kjendispressens venstre.

1I 1992: Unforgiven 2010-tallet: True Grit Clinter’n spiller seg selv som gammel, Jeff gestalter John Wayne, men formelen er den samme: Western handler ikke lenger om et sted ute på prærien, men amerikansk filmbransje på 50- og 60-tallet. Et perfekt eksempel på den sjangermessige selvbergingen og retroelskende nostalgien som ble innledet på tidlig 90-tall og fortsetter med uforminsket styrke.

V 1

1992: Reservoir Dogs 2010-tallet: Drive Frem til 90-tallet var vold brutalt, entydig og tøft. Fra og med Tarantino endrer dette seg til å bli det nye kool. Blandingen av bevissthet om at det er fiksjon du lager, annen film som fremste referansegrunnlag og et element av ironi uansett hva som vises, har vært så skoledannende at det er lett å glemme at det en gang var annerledes. Et så effektivt grep at ingen hittil har kommet seg løs.

II 1

1992: Darkthrone - A Blaze In The Northern Sky 2010-tallet: Throne Of Katarsis - Ved Graven A Blaze In The Northern Sky er på ingen måte en original utgivelse, men forandret altså (norsk) metal fundametalt i 1992. 20 år senere gis den fortsatt ut under forskjellige navn og konstellasjoner

1992: Turbonegro - Hot cars And Spent Contraceptives 2010-tallet: The Carburetors på Melodi Grand Prix Rocken er tidløs og kommer aldri til å dø selv om Stein Østbø (VG) skrev nekrologen allerede på midten av 90-tallet. LOL. Si hva du vil om Turbo anno 2012, men i 1992 var bandet så bredbeint og ekte at selv Iggy Pop burde skiftet navn til Iggy Poop. To tiår senere står fem aldrende menn i unison YMCA-drakt og spiller de samme riffa uten snev av verken ironi eller troverdighet.

II 1 1992: Batman Returns 2010-tallet: The Dark Knight Rises Batman Returns markerer sammen med animasjonsfilmen den definitivt sterkeste trenden i dagens filmverden. Superheltfilmer/oppfølgere har siden den gang blitt en egen industri, som tross teknisk oppgradering i all hovedsak følger akkurat det samme mønstret som for tyve år siden. Understreket av at dagens Christian Bale i likhet med Michael Keaton har Frank Millers definerende Retro-Batman fra sent 80-tall som fremste forbilde.

III 1

1992: Frida 2010-tallet: Jørgen + Anne = Sant Vi har ikke glemt gamle Norge, og selv om vi nesten ikke lagde film for tjue år siden, biter vi oss i halen allikevel. Med Frida får vi et radikalt brudd ungdomsfilm som sosiopolitisk sirkus-noir fra Wam & Vennerød eller Løkkeberg. Der erstatningen er basert på smarte, ærlige og selvbevisste pubertetsportretter. En jevn strøm av relativt gode filmer fulgte over to tiår, med den veldig gode, nært beslektede Jørgen + Anne som en foreløpig kulminasjon.

IV 1

1 II 1

1992: D.I.Y 2010-tallet: D.I.Y Do It Yourself. Punkernes styligetos ble popularisert med grungekongen Kurt Cobain, enklere tilgang på secondhand-klær og billigkjedenes stadig bedre fortolkninger av elegant, men casual catwalkmote: steinvaska jeans, svarte tights, gjennomsiktige damebluser, tømmerhoggerskjorter, «personlige hodeplagg» og upretensiøse tøysko. Begynnelsen på nedstrippet og kalkulert miss-match som den eneste veien til individuell, kreativ og autentisk stil. I 1992- burde du helst kjenne din undergrunnscene for å ligge i moteteten, i dag gjør Top Shop, Monki og Acne jobben for deg: mykt preslitte jeans, retro-refererende skinnjakker og t-skjorter i bomullsstoffer like behagelig tynne som kjært arvegods fra 80-tallet.

1992: Hennes & Maurits 2010-tallet: Hennes & Maurits Når og hvordan fikk du dine første moteklær? For mitt vedkommende dreide det seg om Hennes & Maurits Rowells, butikkjedens postordrealternativ. Et merke i sin egen rett á la Levis, og norske bygdebarns første kjennskap til en komplett moteverden med ulike subgenre: Rocky, Hennes, Casual, Kids. Kjole til mamma, snekkerbukse til meg. Lite visste vi at H&M handlet om avansert trendkopiering. Og kanskje var det uvesentlig. Da som nå. Bransjens beste og billigste catwalkekvivalenter, look no further.

III 1

Gerhard Richter Documenta 9 Hva: All klassisk kunst fortsetter uten at noen bryr seg Ingen gidder lenge å spørre om maleriet er dødt. Fordi svaret uansett ikke spiller noen rolle. Gamle helter som Richter var hot shit i 1992 og er det fortsatt. Det finnes ufattelig mange mennesker som hater alt som bare lukter av alt de feilaktig kaller modernisme, og siden kunsteliten har malt seg inn i et hjørne ved å si at alt er kunst og at alt er like god kunst, vel, så får de bare innse at dette er noe de er nødt til å leve med. Som i Richters tilfelle er helt OK, selvsagt.

IV 1

Norge får en samtidskunstscene! Hva: Museet for Samtidskunst og Astrup Fearnley Om vi setter det litt på spissen, og det gjør vi, så hadde ikke Norge noen samtidskunstscene før 1990. Joda, foto, installasjon, performance og alle andre sprell eksisterte, men godt på utsiden av etablissementet. Endringen ved starten av 90-tallet og frem til nå kan ikke overvurderes. 1992 setter samtidig startskuddet for det fenomenet vi kjenner så godt: At det ikke er kunstneren, men Institusjonen, kuratoren og kritikeren som tar over som de mest definerende aktørene.

V 1

1992: Bill Clinton 2010-tallet: Barack Obama USA ledes av «Den første sorte presidenten».

1992: Benchmark Hva: Frank Gehry begynner å tegne Guggenheim i Bilbao Når det nye Guggenheim-museet i Bilbao åpnet dørene i 1997, hadde det vært på tegnebrettet i noen år, det vil si: Inne i data’n til Gehry. Og det som kom ut, ble hyllet som en de-konstruktivistisk triumf og masse teoretisk tant og fjas Frank selv slo fast at var helt på siden: Museet innleder i stedet en tid der datamaskiner gir økt frihet til å skape akkurat de former man ønsker, paret med en tidsalder der det ikke finnes ideologiske begrensninger.

POLITIKK

III

IV 1 1992: CC Cowboys - Tigergutt 2010-tallet: Plumbo - Råkk’n Råll Harry Ruralrock har alltid solgt mer i distriktene enn hva storbyeliten mener er bra. Ja, du kommer ikke lenger enn Ring 3 om du ikke spiller sleivete post-springsteenrock med en dæsj country, jovialt glimt i øyet, Jack & Jones-kolleksjonen fra 2001 og «folkelige» tekster på ungdomsskolenivå. Tiden står stille på bøgda.

Banksy Første soloutstilling Hva: Opphevet skillet mellom høy og lav en gang for alle Ja, dere, det var faktisk en gang hvor man faktisk kunne si at noe ikke var kunst. Alt hadde vært lov lenge i 1992, men du måtte liksom være kunstner med stor K for å ha det privilegiet. Der graffitigutten og stensil-fantomet Banksy markerer et klart vannskille, ved at gata ble tatt inn i galleriet – som gatekunst. Ingen skiller, alt er lov.

1992: 1992 2010-tallet: 1992 Her kunne vi ha skrevet «retro», men idet retro nå er ’92 om igjen, holder det å finne frem Twin Peaks, Beverly Hills 90201, Calvin Kleins undertøysreklamer Versaces yppige postergirls og et bilde av a-ha. Når du har gjort dét, kan du legge bildene ved sidene av et tilfeldig utvalg American Apparelreklamer, den siste designkampanjen til H&M (med Versace) og en tilfeldig gatemoteserie fra Brooklyn, Brick Lane eller Grünerløkka. Penere nå, mer ekte da.

GENERELT

V 1

KUNST

MUSIKK 1992: Ole Ivars - Lørdagskveld 2010-tallet: Ole Ivars - 34 Noen ganger er det mer enn greit å vite hva man får. Hvorfor reparere noe som ikke er ødelagt? Men det går an trimme sjappa litt, også. Selv etter 34 plater.

1992: Kate Moss 2010-tallet: Kate Moss Oppdaget og unnfanget av fotograf Corinne Day for The Face i 1990. Den skranglete jenta som brøt og omdefinerte supermodellparadigmet ledet av Cindy Crawford og Claudia Schiffer. Ut med klassisk skjønnhet, inn med egenart, sårbarhet og hardkokt businessteft. Supermodellen ikke lenger forstått som «den vakreste», men «hun som har dét». Kvaliteten «it» innstiftet som en kjendis’ viktigste egenskap: evnen til fortløpende å definere og redefinere looken til en ny era. Tyve år senere er Kate Moss fortsatt modellenes udiskutable ener, Vogues grande dame, fotografenes yndling og indiemotepressens rebellprinsesse.

1992: Boris Jeltsin 2010-tallet: Vladimir Putin Russisk makt konsolideres på udemokratisk vis og diktaturet får bare et annet ansikt. Pressefriheten innskrenkes.

II 1

1992: Benchmark Hva: TV-seriene Friends og Seinfeld Frem til 1990 var livet noe du levde fra innsiden og ut. Du kunne gjøre karriere eller gjøre opprør, men uansett fordi du trodde at det ene eller andre betydde noe. Men så, rett fra New York: Selve hverdagslivet, Jerry og Georges berømte «nothing» er ikke bare den naturlige konsekvensen av å leve. Tvert imot, dette er bare en ting som alle andre, noe man kan se utenfra, romantisere og iscenesette. I form av daglig selvrealisering og små ritualer som kunne snakkes om i det uendelige i en situasjon frigjort fra familie og fortid. Facebook var bare et forsterkende middel, i hodene våre var vi gryende superstjerner i våre egne liv allerede i 1992.

II 1

1992: Benchmark Hva: Ford Mondeo lanseres Ford legger 80-talls-favoritten Sierra i graven og ser seg om etter en ny modell som kan fange fremtiden. Svaret er Mondeo, som kommer i 1992 og har rullet av samlebåndene siden. Med dempet fremtoning og håndbrekket på når det kommer til nye designløsninger, fremstår modellen som symptom på hele periodens manglende vilje til å gi tekniske kvantesprang et adekvat formspråk.

III 1

Damien Hirst debuterer Hva: Opphavet til the Postmoderne superstArtist Verdens rikeste kunstner med to milliarder på bok. Som tidligere kunsthøvdinger á la Warhol gjør han hva han vil, men som eksponent for ironigenerasjonen, avdeling kunst, har han ikke bare frihet i form av å kunne lage film eller male eller få en fabrikk til å male for seg: Med Hirst spiller det ikke noen rolle med teori – om han er sell-out eller businessmann eller kunstromantisk. Let’s face it, kunst handler om smartness: Et oppløst, amoralsk og regelfritt uttrykk for en amoralsk, oppløst, regelfri samtid.

II 1

Nicolas Borrid Hva: Relasjonell estetikk og farvel til teorien Da tekstene til Borrideau ble samlet og gitt ut i 1999, hadde han i lengre tid påpekt at publikum, institusjon, interaksjon kunstner – verk – betrakter var like viktig / viktigere enn kunsten i seg selv. Et poeng alle som har vært på en vernissasje vet er sant. Akkurat som det ikke kan forklare hele kunsten. Vår franske venn demonstrerte dermed to ting som har vært sant siden. A) Du går på utstilling for å se på folk og B) Teori fungerer ikke lenger.

III 1

1992: Gro Harlem Brundtland 2010-tallet: Jens Stoltenberg Etter en årrekke i sjefsstolen, oppnår Norges Statsminister landsmoder-/landsfader-status.

III 1

1992: Afghanistan (feat. Sovjet) 2010-tallet: Afghanistan (feat. USA) Da: Den Sovjet-støttede republikken bryter sammen. Landet kastes ut i borgerkrig mellom konkurrerende mujahedin-krigsherrer. Nå: Den USA-støttede republikken bryter sammen. Landet kastes ut i borgerkrig mellom konkurrerende mujahedinkrigsherrer.

IV 1

1992: Ny vår i Øst-Europa 2010-tallet: Ny vår i de arabiske landene Løfterike revolusjoner med navn fra botanikkens verden avløses av resignasjon og avmakt. En følelse av «var dette alt?» synker inn.

V 1

1992: Benchmark Hva: Civilization, Premiership Manager, Wolfenstein 3D Yeye, vi vet at multiplayermulighetene og grafikken er bedre. Men på fantasifronten, er det nesten ufattelig hvordan alle sjangrene allerede var etablert, eller ble snekret sammen akkurat på dette tidspunktet: Sport og managerspill, adventure og første person skyting, strategi og plattform. Alle konseptene var her allerede. Angry Bird, eat your hearts out!

IV 1

1992: Benchmark Hva: Hva som helst, la oss si en tallerken 70-tallstallerkner har sånn hippie-tegning dekor eller oransje blomster mens 80-tallstallerkner har trekanter og firkanter i sterke farger og swatch-klokke-look. Og så: 90-tallstalerkner – klassisk hvit med liten retro-touch. 00-tallstallerkner – klassisk hvit naturell. 10-tallstallerkner – klassisk hvit craftmanship detalj.

V 1

2/2012

Lesbesex med Ane Dahl Torp. Å waterboarde Fredrik «Jenny» Skavlan. Telefoner fra Westerdals. Norges nye samfunnskommentator snakker ut om å sitte inne. Dette er saken: I oktober ifjor twitret kunstner Marianne Aulie meldingen “BABY! <3 <3 <3”. Snart kunne hun fortelle at hun altså ventet sitt andre barn. Så sa hun at barnefaren skulle forbli hemmelig. Så lurte alle på hvem faren var. Så sa Aune Sand at han var faren. Så sa han at Marianne var vidunderlig å elske med, og at han fikk en brunst av gammel storhet over seg og at hun ble gravid på første forsøk. OG SÅ røpet Marianne at hun allerede hadde utviklet et spesielt forhold til det strenge fosteret. Som hun fortalte: «Barnet snakker til meg fra magen. Det sier ifra om at dette skal vi gjøre, eller dette skal vi ikke gjøre. Det er helt magisk. En kveld jeg skulle på kino og middag, sa det for eksempel ifra om at ’Nei, du skal bare på kino’. Andre ganger gir den beskjed om at jeg bare skal slappe av på sofaen.» Som første avis i verden fikk NATT&DAG eksklusiv audiens hos Marianne Aulie og Aune Sand sitt frittalende foster. Spenn deg fast.

TEKST EMMA CLARE GABRIELSEN ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM Hei, foster! Har du selvironi? – Den er tilstedeværende, ja. Men den er vag og tvetydig. Det blir som å spørre om Nils Gunnar Lie har skjegg. Har han det? La oss legge Nils Gunnar Lie til side en liten stund og heller snakke om deg: Hvordan går det?  – Det går bra. Blir litt lenger.  How come? – How cum. Nååååh, du dro et ordspill! Good for you. – Takk. 20

2/2012

Kan jeg få en stemningsrapport? Hvordan ser det ut der inne? – Ikke så verst. Litt som det plysjkammerset i Blue Velvet. Lunt. Dúst orange lys. Benjamin Bergmann har faktisk dekorert min mors livmorvegg. En spennende, livlig café-scene. Er det sant? – Ja, helt sant. En «brokete forsamling» forestiller det. «Horer», «skjøger», «levemenn» og «bohemer» hulter til bulter. «Krøplinger». «Drankere». «Vagabonder.» Hei! Der er det jaggu en «harlekin» og! Høres ut som det jevne nachspiel på … – Det høres vel mer ut som B. Bergmann er fullstendig mongoloid i hodet sitt.

Og hva er så du? – Jeg er vel en «levemann» selv. Eller «playgirl» som det heter på det engelske sprog. Beste erobring hittil? – Jeg har faktisk ligget med Ane Dahl Torp. Rimelig stolt over det. Crazy lesbian. Gratulerer, hvordan gikk du fram? – Min far måtte «do the talking». Og så kom hun inn for å se på Bergmann-maleriet. Det ene tok det andre, og slik var det. Hva gjør du akkurat nå? – Jeg hører stemmene til mor og far på utsiden. Hva sier de? – De ser en del på Lynsj, da. Og Syber-

berg. De diskuterer. Mamma er cinefil, heter det det? Cineast? Men kjære Marlon Brando Aulie Sand … – Er DET navnet mitt? Marlon? Marlon Sand? Er jeg gutt nå plutselig? EMMA SVAR. Nei jeg glemte meg! Beklager. Du er nok en jente. – Marlene Sand? Er det meg? Happy? – Hmmm, nei, det skulle vel gå greit? De vet vel hva de gjør? De er ikke HELT ute av kontroll disse foreldrene mine? Eller? Det er du som er insideren her. – In the belly of the beast? Jeg har litt problemer med å se ting «fra utsiden», ja. Fill me in.

Snu på det: Hva er det største problemet med samfunnet vårt, sett fra innsiden? – Usikker. Det finnes bare én kanal å tune inn på her. Neida. Foreldrene mine har forresten fått tak i en kopi av den legendariske The Day The Clown Cried. Sett den? Jerry Lewis? Nei … Er ikke fullt så kultivert som deg. Skal du bli kunstner også eller? – Er de kunstnere, mor og far? Har hatt mine mistanker til mor, men far og? Hva DRIVER han med? Han har da en og en halv film på rullebladet: DIS fra 1995 og så er den dette filmdiktet Dådyr som han har holdt på med siden slutten av nittitallet. Også er’n veeeeeeeeldig glad i damer. Ass-man. Så er han flink til å steke vafler og har en lei tendens til å bli slått ned. – Hmmmm, er han en rumpe-entusiast? An ass-man? Er det min mors rumpe som engasjerer? Jeg klandrer ham ikke, den er VELDIG fin sett fra innsiden. Er du glad i ræv du og? – Som det sies: I’m not an ass man. I’m a tit man. I like big-ass boobs. … hvor får du den humoren din fra? Den er ikke like tilstede hos foreldrene dine? – Ikke? Humoren kommer fra livmoren. Eller, vent nå litt: «Jenny Skavlan har hatt fingeren mellom bena»-tweeten til mor di var jo veldig morsom, synes jeg. Hørt noen flere vitser? – Er ikke vitser rimelig … dødfødt? Jeg føler at mor og far er omgitt av latter i alle fall. Hører humring rett som det er. Champagne, kalles det. – Champagne og hån? Er det HÅN? Jeg har et fint ordtak: Uansett hvor kua går så følger rumpa etter. Hva synes du? Hva mener du med dette? – Jeg mener at det også kan forstås i overført betydning: Uansett hvor dådyret snur seg så er stussen bak. Du som har sittet inne en stund, har du noen tips til fosteret til Lars Vaular og kjæresten Malin Kaos (som forøvrig er i smilegift-intervjuet på siste side i dette nummeret, red. anm.)? Du snakker jo «så rett fra levra». – Jeg snakker rett fra livmora. Touché. – Det beste tipset jeg kan gi er å se etter åpninger der ingen andre ser. Alltid hodet først. Vi prøvde å komme i kontakt med ovennevnte foster via samme type telepati som vi brukte for å nå fram til deg. Men til ingen nytte. Hvorfor kommer vi bare igjennom til deg? – Jeg er vel spesiell, da. Mottakelig. En dag her for litt siden kom det faktisk et skarpt og hvitt lys opp gjennom livmorhalsen. Det var ikke mamma som satt og kopierte rumpa på Allkopi, var det? Hva for en sponsoravtale er det hun har fått? Det er et samarbeid der Allkopi reproduserer Aulie/Sands verker, altså skanner inn og trykker på nye materialer – slik at kunsten blir tilgjengelig for flere. – Og hver fugl synger med sitt nebb, som det også heter. Nebb meg her og nebb meg der. Det er mye snakk om «nebb» ute på byen. Hva er dette såkalte «nebbet» alle skvaldrer om? Hæ? Er du full? – Hysssj. Vent litt, jeg leser VG og Dagbladet. Det er noe skriverier om mamma der. «Skavlan tegnet gravid Aulie splitter naken, med en sint klovn over skulderen og melk sprutende ut av brystet.» Denne Fredrik Skavlan må passe seg litt. Å ja? Or else..? – I will fetus on his grave. I’ll go midwifeal on his ass. Hvorfor går han under kallenavnet «Jenny»? Er han homo? Denne Fredrik «Jenny» Skavlan virker som han er litt full av seg sjøl. Ja, det kan bli litt mye «Jenny» noen ganger. – Jeg er verken redd ham eller den ekle kona hans. Hva ville du gjort om du endte opp på et rom med de to? – Fredrik «Jenny» og kona? Da ville jeg tatt frem waterboardet mitt – det går på fostervann by the way – og fosterwaterboardet dem noe GRUNDIG. Har du lest noe av Bård Torgersen? – Lord Waterbård mener du? Jeg begynte

på Alt skal vekk – som han også omtalte som en «litterær utskrapning» – det ble litt mye for meg. Paranoid. Jeg la den bort. Men mamma smugfølger forelesningene hans på Westerdals, bare så du vet. Det er der hun får ideene til «mediestunts» og så videre. Er du redd for å bli «utskrapet»? – Ehhhh, ja? Okay. Du trenger ikke ta DEN tonen … – Hmmm, hvorfor ikler denne dragartisten Fredrik «Jenny» seg Ramones-klær? (…) … sorry, de ringte fra Westerdals … you were saying? Har du blitt kontaktet av Westerdals allerede? – Ja, de vil at jeg skal holde et foredrag. Se for deg DET du! Ja. Ser det for meg. – Mikrofon har jo alltid vært et fallossymbol. Så … – READ MY MOTHER’S KJØNNS-LIPS, for å si det sånn. Hvis du kunne valgt foreldre selv, hvem ville du valgt? – Hmmmm, dette kan muligens virke sårende, men … foreldrene til Richard Pryor, kanskje? Moren din er villig til å amme deg til du blir tre år, hvordan stiller du deg til det? – Har hun sagt det? Er ikke regelen at man ikke skal amme noe som GÅR? Døh! Det er min oppgave å stille spørsmålene her! Hvor ble du unnfanget? – Jeg ble unnfanget i Tangier, faktisk. Det var på den tiden jeg lå i pappas venstre testikkel og var, som alle s-celler, nervøs for at han skulle gå hen og klappe laksen. Slå apen. Kvele jøden. En stille Anders. Hva det nå heter. Trives du best i livmor eller testikkel? – Testiklestad! Jeg ble unnfanget under slaget på Testiklestad. He he, ja, du er meg en liten kriger. Førstemann til egget var du óg. – Jeg vet. Det var hard konkurranse. Jeg utsvømte en hel drøss med fager-rumpede jenter. Samt et par filmregissører. Den neste Kubrick kom ikke frem. Hva kan Norge vente av deg? Du er den neste …? – Den neste Hal FOSTER. HA HA HA! Jeg mener det, jeg blir kunstteoretiker. Hva er din første teori, miss Foster? – Hmmm … «Recreational Aesthetics» heter den. Spa, sjampis og såkalt spekulativ realisme i «skjønn» forening. En fondue-gryte av spennende tanker. En rivendes DIS-kurs … Hvordan er været der ute i dag? Ikke for å snakke om været, altså. Jeg lurer virkelig. Vel, nå er det mørkt ute. – Her er det mørkt inne. Backer du NATT&DAG eller foreldrene dine i PFU-klagen som følge av denne samtalen? – Nå synes jeg NATT&DAG har fått mye her, på tide å backe familien etter dette. Som han Tolstoy skrev: «All happy families are alike; each unhappy family is unhappy in its own way.» Familien Sand/Aulie har godt av å være litt «alike» de au. Eller? ELLER? Er det ikke bra at folk er litt forskjellige da? – Jeg lå og så på VGTV i den sedvanlige fosterstillingen her om dagen, og fikk med meg det «dyptgående» Intervjuet gjort av han VG-kvisa Mads A. Andersen som hadde en såkalt åpenhjertig samtale med far. Én ting irriterte meg enda mer enn trynet til VG-Mads, som forøvrig er mer pretto enn krystallstjerna til onkel og champagnesprettinga på taket her til sammen: Far snakket om det han synes er vakkert her i livet, og så er det eneste journalisten henger seg opp i hvordan far får disse jentene til å stille opp. Er dere kommet så langt inn i den kyniske medieavgrunnen der ute i VIRKELIGHETEN at det ikke går an å ta inn over seg at folk kan kle av seg eller opptre lykkelige av, ja, ren og skjær lykke? Men faen da, det er ikke noe FEIL ved at far synes nakne nitten-år-gamle jenter som løper gjennom åkre er vakkert. Når slutta noe vakkert å få lov til å være vakkert? Hæ? Jeg er mer bekymret over at hele Norge griner og synes det er vondt, vakkert, vanskelig og viktig at verdens døveste mann AKA Anders Danielsen Lie tar selvmord i Oslo, 31. august. «Kom igjen, liksom.» Så, så. Det kommer til å årne seg, dette. – Det gjøkke det, vøtt. 2/2012

29 28

26 38

37 39

40 23 41 21

19 20 18

69 74

80 78

71 75

64 68

45 61

47 49 48

90 50

10 8

9 7

58 52

6 5

92 3

2 1

55 53

57 56 54

Lite ironisk, da. Fantasysjangeren er den minst fantasifulle av dem alle. TEKST LINDHOLM/BROCKMEIER ILLUSTRASJON NIKOLAI FREUND Mulighetene er uendelige. Allikevel ender vi stadig opp med mer av det samme. Samme matpakke som igår. Samme kafeen som forrige gang. Samme hotell som forrige sommer. Vi venter på fortsettelsen av en gammel historie, heller enn å skrive en ny. Stikkordet begynner på t og ender på rygghet. Ålreit, så om vi jakter på tryggheten i hverdagen, velger vi kanskje å kompensere med det motsatte når vi leser om drager, trollmenn og romskip? Vel, svaret på det er … NEI. Vår påstand: Fans av fantastisk fiksjon lengter om mulig bare enda mer etter trygghet enn andre gjennomsnittsmennesker. Litteraturkritikeren Vladimir Propp (18951970) hadde en teori om at det kun eksisterer syv grunnfortellinger og at alle historier som noensinne er fortalt bare er varianter av disse. Fantasysjangeren klarer seg tilsynelatende fint med et enda smalere register. Og ikke tro at det blir bedre med tiden. At sjangeren har en rikholdig backkatalog å spille på, har slett ingen frigjørende funksjon – det er snarere noe som knebler: Det blir bare flere sjangerkonvensjoner som skal bekreftes, flere cues å sertifisere . Tendensen er derfor klar: Fantastisk fiksjon blir stadig mindre fantasifull. I sjangre som lener seg tungt på mytologi og kulturarv er det kanskje ikke spesielt overraskende. Det viser seg at man kan smelle sammen en kassasuksess i bokbransjen, tv-bransjen eller filmbransjen ved å kaste et par-tre mer eller mindre (reaksjonære) klassiske elementer i gryta og røre rundt. Formelbasert fantasi er trygt,

underholdende og tilgjengelig i stor skala. Se bare på den massive oppslutningen rundt Firefly/Serenity!1 At unge menn og særlig kvinner lar (amerikansk) filmindustri diktere hva de bør fantasere om, kan umulig være en god ting. På den annen side, så gjør det jo formelbasert sjekking noe enklere. Og hvem har sagt at standardiserte romanser ikke er gøy? Forelsket i nabojenta eller kanskje sitter du inne og ruger på Den Neste Store Norske Fantasy-filmen? For å få fisken på kroken er det bare å sette flest mulig av følgende punkter i system: 1. TREKANTDRAMA Det finnes tusen forskjellige varianter av trekantdramaet. En traumatisk trekant skaper spenning og investerer publikums følelser fra første øyeblikk. Her er et knippe potensielle varianter: a) Kvinne møter mystisk mann med ubeleilig døgnrytme. Fenges fryktelig av dette. Nytt og spennende, si! Familien er skeptisk, men kjærligheten overvinner som kjent alt. Dessuten, 200 års erfaring i sengen gjør noe med mojo’en din. Ikke minst utholden heten. Men vent! Noen har vært oppe om nettene ENDA lenger enn din opprinnelige utkårede. Viking er han og. Valgets kvaler.2 b) Gutt og jente vokser opp sammen. En dag går verden under og gutt og jente kastes ut på flukt i verdensrommet, i samme, trange fremkomstmiddel. Bittersøt musikk oppstår. Det er litt ekkelt, men også veldig, veldig deilig. Men de forbudte følelsene er for sterke og kjærlighet blir til hat. Gutt søker

Fans av fantastisk fiksjon lengter om mulig bare enda mer etter trygghet enn andre gjennomsnittsmennesker.” 22

2/2012

utvei gjennom nye kvinnelige bekjent skaper. Jente lurer på hvor faren hennes er. Jente vender tilbake til ødelagt jord og gifter seg med atlet. Jente gnir nytt forhold i ansiktet på bror/Gutt. Gutt søker trøst hos trygg og pålitelig partner. Men ingenting er som søskenkjærlighet! Gutt og jente, bror og søster. Er det så farlig a?3 c) Gutt redder Prinsesse og har usedvan lig god kjemi. Etter å ha havnet i uføre (enda en gang) må Gutt og Prinsesse reddes av Mann. Mann og Prinsesse har en stormfull relasjon. Mann ofrer seg for Prinsesse, og hun står nå fritt til å dyrke sin kjærlighet for Gutt. Trollmann dukker opp! Han kan fortelle at kjærligheten de har for hverandre strengt tatt skyldes ned komst fra samme livmor, heller enn triggede hormoner. Æsj. Mann er heldigvis ikke død allikevel og kan tilfredsstille prinsesses lyster. Mistanke reises også rundt hvorvidt Gutt kanskje egentlig liker gutter.4 d) Kampsportutøver møter Mystisk Mann. Nysgjerrighet vekkes. Problem oppstår. Mystisk Mann viser seg å være skyteskive for utøverens spesi fikke kampsortgren (kalles heretter Skyteskive). Kampsportutøver og Skyteskive forsøker platonisk forhold, da de ikke kan leve uten hverandre. Platonisk forhold mellom mann og kvinne umulig. Resulterer i kjønnslig omgang ved porten til helvete. Porten åpnes. Noen år senere dukker ny skyteskive opp. Denne gangen blond. Da platonisk forhold mellom mann og kvinne for lengst har vist seg å være umulig, innledes dramatisk, seksuelt forhold som ender med at Blond Sky teskive ofrer seg for at Kampsport utøver kan nå neste turnering.5 e) Jente flytter til ny by og møter mys tisk gutt. Gutt glitrer og syns klumsete og selvutslettende jente er fantastisk (selvsagt …!). Jente blir venner med

spennende Varulv. Glitrende Gutt innser at spennende Varulv er bedre for Selvutslettende Jente og drar til Italia. Selvutslettende Jente kaster seg ut i stadig mer risikofylt ekstremsport, da hun a) ikke kan leve uten Glitrende Gutt b) hallusinerer om Glitrende Gutt ved å flørte med døden. Varulv blir irritert. Glitrende Gutt reddes fra brennende stjerne og frir til Selvutslettende Jente. Selvutslettende Jente innser at det må giftemål til før hun kan få seg et ligg. Selvutslettende Jente sier ja. Det nye paret drar på bryllupsreise til Sør-Afrika og blir gravide på første forsøk. Hurra! Men! Glitrer babyen og? Ja. Det er dumt. Baby utarmer Selvutslettende Jente på rekordtid innenifra. I det det viser seg at fostersekken også glitrer, må Glitrende Gutt trå til med tenner. Monsterbaby viser seg heldigvis å være Varulvs store kjærlighet. Hurra! Selvutslettende Jente dør, men våkner snart med ett nytt glitrende ytre.6

2. SKJØNNHET Ingen vil se en småtjukk og kvisete ungjente la seg forføre av tynntjukke korpstapere med fett hår. Selv Todd Solondz7 har gitt opp slikt. Og skulle du mot formodning befinne deg i et miljø fullt av utenomjordiske skapninger med mer eller mindre humanoide trekk, vil det garantert være én aktuell partner tilstede som er like pen som deg (det finnes alltid minst én type aliens som er klin like mennesker). Dessuten: Selv de styggeste skapninger er vakre på film. Senest bevist ved at Nicholas Hoult er spådd å få pikene til å dåne gjennom sin gripende zombiekarakter i den kommende Twilight-filmen. En kjekk zombie …? Og kanskje skyldes dette oppvekst på 1990-tallet, men Ellijah Wood var ikke akkurat STYGG som hobbit han heller. Til og med Rosie Cotton8 ble ganske så snyggt portrettert. Likhetstrekkene mellom fantastisk underholdning og tenåringskomedier er aldri større enn på dette punktet. Stikkord: She’s all that.

20 21

29 22 26

12 16

13 15

23 25

6 24

48 37 4

71 70

68 57

67 58 66

59 65

60 61

3. SEKSUELL SPENNING MED PÅFØLGENDE ANGST I en situasjon hvor (vanligvis) en vakker ung kvinne dras mellom to vakre og tilsynelatende unge menn er det innlysende at den seksuelle kjemien simpelthen gnistrer. Men ikke alltid umiddelbart. For når den sjelsettende kjærligheten melder seg er det umulig å forstå omfanget av den, og den fysiske attraksjonen kan kjapt feiltolkes som avsky. Kvalme? Svimmelhet? Iskalde grøss? Kjærlighet begynner som kjent med krangel. Men veien mot sengekos kan være seig og komplisert. For hva om din utvalgte sitter fast i en barnekropp? Betyr det at din kåtskap er lovstridig, eller veier det tyngre at niåringen du lyster etter har levd i to hundre år? Og dersom du forelsker deg når din utkårete er nyfødt, hvor lenge må du vente før du kan geleide henne inn i elskovsreiret ditt? Her må moralfilosofien settes på prøve. Eller, hva om du vil dele din nyinnkjøpte Hästen-seng med en lyssky skapning med overnaturlig luktesans? Ikke bare vil du på månedlig basis måtte låse deg inne på badet om natten når tante Flo er på besøk, men sengen vil jo selvsagt knuses på første forsøk. Dette blir dyrt. Når det er sagt, er det også relasjonsmessige utfordringer med kjønnslysten mellom attraktive karakterer. For dersom én trekkes mellom to må det jo velges. Og hvem skal velges? Den trygge, høflige, elegante, men akk så traurige middelalderprinsen eller den fyrrige, frekke og utilregnelige utfordreren? Kan man velge begge? Skal man rett og slett velge venninna? Betyr det at man er lesbisk, eller er det bare en fase? Noe må uansett gjøres. For hva er verre enn å miste møydommen utenfor ekteskap/ til en tilfeldig bekjent? Det må da vitterlig være å beholde den for alltid. Og hva

om jomfrudommen gror igjen etter endt samleie? Spørsmålene er mange, og det er slett ikke sikkert man kommer seg uskadet gjennom, no pun intended. 4. FRYKT Det vil alltid være en ytre fare å frykte. Et slags monster. Men den største fare vil alltid komme innenfra («nothing to fear but fear itself»), og helst er hovedpersonen truet av sine egne hormoner. Lar du deg forføre av feil grunn, eller av feil skapning, kan det ha stor betydning. For husk, ingen seksuell omgang uten alvorlige konsekvenser. Dette vil forandre livet totalt. For alltid. a) Døden. Eller, ikke nødvendigvis DØ DEN, da. Men du mister i det minste sjelen din, bare spør David Boreanaz.9 b) Evig partnerskap. Gir du bort blom sten din, vil mannen som får den alltid eie en bit av deg. Det er romantisk, men noe kjedelig i evigheten. Ikke kommer man seg ut av uføret, heller. For hvem vil så pløyd jord, egentlig? c) Graviditet. Ligger du med noen, blir du gravid. Sånn er det bare. It’s math. På første forsøk, sverger. Det er ikke bare virkelighetens Unge Mødre som snubler forbi kondomhylla. Og dersom elskoven er et resultat av ekte kjærlig het, da vil mannens sekret nødven digvis inneha magiske kvaliteter som fører til at selv vampyrer kan smelle ungjenter på tjukka. Med et monster foster som spiser deg innenfra inntil du dør. Og blir vampyr (se 1e). Nå er ikke sex den eneste grunnen til å være redd for Døden. På en måte representerer jo Døden det ukjente, og enhver hovedperson med respekt for seg selv vil enten møte en

hjelper på veien, eller selv ha en forhistorie preget av tåke og hukommelsestap. Hvilket bringer oss til neste punkt: 5. UKJENT BAKGRUNN Hvem er han? Hvor kommer han fra? Og hvorfor er han bare oppe om natten? Hvorfor har han slike mystiske piercinger? Alle disse spørsmålene og flere til, kan forklares med følgende punkter: a) Indre fiende. Trusselen ligger i hoved personen selv, den ukjente indre fiende. Hvis man faktisk kjenner seg selv på andre, skulle en tro man til enhver tid var omringet av vampyrer, monstre og mordere. Et barn vil ut av vommen, men hvilken vei? Klokken slår tolv og hvilket monster blir kveldens not so bell of the ball? b) Skjulte handicap. I eventyrenes verden blir karakterer med uheldige handicap gjerne (midlertidig) hjulpet av så vel onde dronninger som magiske gud mødre. Den store kjærligheten er vanskelig, og vil som oftest møte utfordringer i form av ubeleilig døgn rytme/elementavhengighet, eller util gjengelighet, om du vil. For dersom man som halvt fisk avstandsforelsker seg i en prins vil dating-mulighetene være svært begrensede. Reker og hvitvin i vannkanten er hyggelig, det, men i lengden noe traurig. c) Superkrefter. Svimmel? Kvalm? Klissete på håndleddene og har mistet speilbil det? Da har noen sannsynligvis blitt utsatt for en type forvandling og nye talenter må skjules for omverdenen. 6. OPPFØLGEREN Kanskje det beste konseptet ved all fantastisk underholdning. Publikum vil nødvendigvis til

enhver tid ha mer av ovennevnte elementer. Og hva er mer naturlig enn bare å fortsette historien i det uendelige? Dette resulterer i historier som beveger seg fremover i samme fart som en gjennomsnittlig amerikansk såpeserie for å kunne fylle stadig flere utgivelser. Én oppfølger, minst, er uunngåelig, da å skape et helt fantastisk univers for kun én bok tross alt er bortkastet arbeid. Og vips! Så er du der. Bok blir film. Film blir oppfølger blir skoledagbøker, plakater og DIY-fanprodukter solgt på etsy.com. Og cd-utgivelser. Men hva skjer i virkeligheten? Hvordan reagerer virkelighetens publikum på fantasiens fantasiløshet? Ungdomsjenter skriker seg hese etter hulbrystete menn i tyveårene. De står i kø utenfor bokhandelen ved midnatt når oppfølgeren slippes. De ligger i telt utenfor kinoen for å få billetter til filmpremieren. De tilbringer helgen på Harry Potterton på Colosseum kino. Deretter går de hjem for så å innse at de aldri selv vil tangere denne eksistensielt absolutte kjærligheten som kan gi dem evig liv. En skuffelse som skaper tomrom som kan fylles på to måter: 1. Oppfølgeren (se punkt 6.) 2. Utenomekteskapelig (og kanskje også utenomkjærlig) samkvem med hulbrystede tenåringsgutter (evt. eldre om du befinner deg mer enn fem mil fra nærmeste storby) som fører til graviditet (se punkt 4: Dødsfrykt) som igjen fører til alenemødre (se punkt 4c), som gjerne gjør suksess på TV, eller kanskje helst på blogg (hvor de deler sine tanker om den altomfattende kjærligheten de nå føler for sitt barn). Norsk filmindustri oppfordres herved til å utvide satsingen på fantastiske historier med en filmserie basert på Margit Sandemos klassiske epos Sagaen om Isfolket. Den burde inneha alle ovennevnte elementer, og flere til. Umiddelbar og garantert suksess!

1. I et hav av forskjellige tiltak har fansen blant annet samlet inn flere millioner dollar til oppfølgerfilmer og arrangerer enorme veldedighetsvisninger på bursdagen til skaperen av serien; Joss Whedon. Pengene doneres selvsagt til hans favorittorganisasjon. 2.Jfr. True Blood. 3.Jfr. Battlestar Galactica. 4.Jfr. Star Wars. 5.Jfr. Buffy. 6.Jfr. Twilight. 7.Amerikansk filmregissør og skaperen av kultfilmen Welcome to the Dolllhouse, der stygge Dawn Wiener lever verdens verste liv. 8.Fru Samwise Gamgee. I LOTR, ja. 9.Mest kjent som Angel i Buffy, vampyrenes skrekk. De siste årene har han vært spesialagent i serien Bones. 2/2012

Ullvest Velouria Vintage Skjorte Cos Smykke Modellens eget

Foto Richard Eriksen H책r/makeup/styling Lotte Shephard/Pudder Modell Sofie/Heartbreak Assistent Marte Borg 24

2/2012

Bluse Topshop Genser Velouria Vintage SkjĂ¸rt Velouria Vintage

2/2012

Skjorte Fretex SkjĂ¸rt Fretex

2/2012

Ullvest Velouria Vintage Skjorte Cos Smykke Modellens eget

2/2012

Bluse Zara Genser Acne

2/2012

Spring i s f u n flirty &

C o lo r f u l

VAG A B O N D 5 5 0,-

VAG A B O N D 4 9 9,-

bronx caprice c l o u c o n v e r se d e p e c h e f r e d p e r r y ke d s l a c o st e marc merrell mexx m j u s m o h e d a n i l so n o sc a r i a r e e b o k r e p l a y r i e ke r tamaris ten points tommy hilfiger vagabond

S a n d v i k S v e i e n 17 6 , S a n d v i k a . b y h av e n , t r o n d h e i m . J e S S h e i m S t o r S e n t e r , J e S S h e i m . k a r l J o h a n S g at e 14 , b o g S ta d v e i e n 3 - 5 , S t e e n & S t r Ă¸ m m a g a S i n , o S l o . n o r d b y S h o p p i n g c e n t e r m e l l e r S ta , S t r Ăś m S ta d . w w w. n i l S o n S h o e S . c o m

TRONDHEIMSPRISEN

TRONDHEIM CALLING @ BYSCENEN, BRUKBAR&SUPA FREDAG 27. JANUAR

NESTE NATT&DAG FEST: TORSDAG 2. MARS PÅ FAMILIEN

2/2012

KONSERTGUIDE

Makaroni. Jeg sa MED makaroni.

AURA NOIR + NEKROMANTHEON + ONE TAIL, ONE HEAD Blæst, lørdag 4. februar 23. mars kommer Aura Noirs femte skive, Out To Die, og stadfester en gang for alle at Aura Noir er Norges desidert beste og feteste black thrash metal-band, med gitarist Blasphemer (tidligere Mayhem) tilbake for fullt. Nekromantheon er bastardbroren til Obliteration og ga ut nylig kritikerroste Rise, Vulcan Spectre til terningkast seks i Dagbladet. Trondheims egne One Tail, One Head fronter den såkalte ”Nidrosian black metal”-scenen og har i løpet av 2011 markert seg på den europeiske scenen med sine intense og brutale liveshows. Det er lenge mellom bra metallkonserter i Trondheim, men med denne sinnsyke line-upen – tre av Norges mest spennende og interessante metallband akkurat nå – er det stor sjanse for at dette blir årets.

Dagens forrett Dagens kjøtt Dagens fisk Charcuterie og ost Ost Dagens dessert

fra

kr. 80,kr. 150,kr. 150,kr. 150,kr. 65,kr. 70,-

Vi setter gjerne sammen måltidet til en 3-retters meny. Pris kr. 285,-

Nyhet

MAT PÅ LØRDAGER! Credo Bar tar nå imo t gruppebestillinger (min 10 pe rs.) på lørdager mellom kl. 19 .00 og 21.00. Må bestilles 2 dager i forveien.

Konserter

KRAST Familien, torsdag 9. februar Krast startet opp på Kvikne med en idé om at livet ikke blir fullverdig uten å spille i band. Åtte år senere er det den samme tanken som driver dem. Etter at medlemmene hadde tatt en pause og jobbet med forskjellige prosjekter kom de alle fram til at livet ikke var det samme uten Krast. Før de tok pausen hadde de rukket å spilt godt over 60 konserter, på alle slags scener fra mørke klubbscener i Oslo til utendørs på blant annet Storåsfestivalen og Samisk Musikkfestival i Kautokeino. Nå har alle blitt voksne, og musikken har vokst med bandet. Det dystre har blitt enda dystrere, det myke har blitt enda mykere og musikkopplevelsen større. Vi ønsker velkommen tilbake.

08/02 Chip Taylor 20/02 Sommerfuglfisk 27/02 Israel Nash Gripk

28/02 AstroSonic 20/03 Will & Demeyer 26/03 Truls Rønning

Orkester

Klubb

04/02 + 10/03 Rhythm ple asure

DJ Thom Brodda & DJ SuperChris

THE HEX 3B, lørdag 4. februar The Hex er en energisk sekstett med opphav nord for polarsirkelen, nærmere bestemt malmmetropolen Narvik. Debutalbumet Tyrannosaurus Hex er hardtslående og melodiøst, kompromissløst og fengende. Halsbrekkende trommer, aggressive gitarer og drivende melodier; Tyrannosaurus Hex er et album som vil få blodet til å bruse og adrenalinet til å sprute. På plata lykkes bandet utrolig godt med å overføre den sterkt selvantennelige energien fra konsert til plate. Lydbildet er krydret med finurlige detaljer og overraskende innslag som afrikanske trommer og elektronikk inn i mellom gitarer, bass, trommer og insisterende brøl fra en vokalist godt utenom det vanlige.

og Dupree med venner.

KYLESA Samfundet, onsdag 8. februar Kylesa kommer fra Savannah, Georgia og har helt siden starten for ti år siden mikset

SONDRE LERCHE Samfundet, fredag 10. februar Sondre Lerche fikk raskt også en karriere i hele Europa, og gradvis også i USA. I 2005 flyttet han til Brooklyn, og vi her hjemme hørte ikke så mye mer fra ham. I april kom han med ny plate, og har til og med vært hjemom for å gjøre promo og for å finne The Voice. Han skal spille på en rekke festivaler i 2012, men i sommer er det så mye annet fett å få med seg, så hvorfor ikke ta denne på vinteren? Toveiskommunikasjon har vi hørt.

ST. HELEN PEEVISH PENFRIEND Blæst, fredag 10. februar St. Helen startet som et hardcoreband i 2006, men gikk over til å spille god pop. De valgte å beholde energien, men å utvide sitt musikalske inspirasjonsregister. Her kjøres det hardt på med chorus, falsetter og koring, som lett får deg til å drømme deg bort mot Gøteborgs sterke poptradisjoner. Med EP-en As Low As It Can Be (2009) ble St. Helen Ukas Urørt. Med dette fulgte deltakelse på samleskiva Trondheim Calling i januar 2010 og påfølgende Trondheim Calling Turné i hele Norge. Med nominasjon til Årets mest lovende band på Ut Awards og spillejobber på blant annet Pstereo og Vinjerock ble 2010 et bra år for bandet. Bandet slipper nå debutplata Hear Me And You Will Believe Me, Leave Me And You Will Complete Me, en skikkelig pop-plate fra Trøndelag. Peevish Penfriend kan best beskrives som punk’n’roll: Harde gitarer, fengende refrenger,

metal med sjangre som stonerrock, psykedelia, crust punk og sludge-metal. Eksperimentering er stikkordet når det gjelder kvartetten som allerede har fått

Piken i røyken.

særegen vokal og med et liveshow og en liveerfaring få platedebutanter fra Trondheim kan påberope seg. Med om lag 60 konserter på cv-en har Peevish blitt et av de mest erfarne bandene fra Trondheims generasjon av nyere band. Debutplata Home For Evangelical Boys sies å være ulikt alt som har kommet fra Trondheim før. Utgitt av MBN, produsert av Jonas Skybakmoen, mikset av Eskil Næss og mastret av Chris Sansom i Propeller Studio. JAYHAWKS Byscenen, onsdag 29. februar For oss som så Jayhawks på Øya i sommer er vi helt enige med alle kritikere, det var en herlig konsertopplevelse, definitivt noe man vil oppleve en gang til! Dagbladet trilla terningkast seks og skrev: «Mark Olson og Gary Louris var countryrocksjangerens Lennon/McCartney, og det er en lykke at de har funnet hverandre igjen.» Med det nye albumet Mockingbird Time er The Jayhawks tilbake med den klassiske besetningen fra første halvdel av 90-tallet. Albumet får toppkritikk overalt. Dagbladet triller en ny sekser. Avisa melder om «Jayhawks på sitt beste» og utdyper: «Harmoniene, selve varemerket til Louris og Olson, sitter som de skal og de har gravd dypt ned og funnet tilbake til den gode låtskriveråren.» VG melder om «Bittersøt, tidløs musikk» og skriver: «Ti sekunder ut i åpningssporet kjenner man at kjemien er til stede i alle ledd – og i Jayhawks-sammenheng har den aldri vært mer høyspent.»

legendestatus i enkelte miljø, og som slo gjennom for fullt i 2009. Fem album er så langt gitt ut, det siste på diskografien heter Spiral Shadow , og fikk en fantastisk mottakelse da det kom ut i 2010. Musikken har blitt beskrevet som mørk psych-metal og som en blanding av Black Sabbath, Black Flag og Pink Floyd – med to trommeslagere og tre vokalister kan Kylesa ganske enkelt beskrives som tungt. Pitchforck.com ga albumet karakteren 8.4 av 10 og inkluderte Kylesa på listen over de femti beste albumene i 2010.

Facebook: se Credo update AV: WENCHE SUNDT BENDIXVOLD

2/2012

KLUBB Vi starter klubbguiden med å meddele at Slick Shoota har en remix av Dave Heartbreak ute på Diplos plateselskap Mad Decent. Sjekk ut Mad Decents hjemmeside for å høre. Mer fra denne mannen kommer, følg med bassheads! Månedens klubbguide er forresten veldig, veldig pen. Så heldige vi klubbtrøndere er <3

DISKOTEKET VS BRUKBAR BrukBar/SUPA og Diskoteket, fredag 3. februar Oioioi. Basstasjonen BrukBar vs diskoteket Diskoteket. Andy Cuts tar med seg Seratoen og platene sine over til Diskoteket, mens gamle bikkjer vender hjemover for en kveld. 2 Tete & En Badehete eller Diskotete om du vil tar tak i BrukBar mens Fella tar over SUPA. Du vet hva det går i, det blir hunks, funks, soul, disko, house, og ja, kanskje litt YO fra Tete også. Vi tenkte bare minne om at nå er det lenge siden vi så Fella formelly known as Ninjasheriff spille bassrap nede på gamle SUPA. Dette blir nok en festlig kveld. Funktion One på begge plasser, så det blir mer enn nok lyd.

WORK THAT DREAM FT. CHMMR & LUKE JAYWALKER Diskoteket, lørdag 11. februar Ja, du vet jo hvem Chmmr er. Men vet du hvem Luke Jaywalker er? Trondheim teamer opp med Oslomann Luke J som forrige gang i oktober på Diskon hvor du fortsatt kan nyte «åttitalls pop, post og proto, instant

house-stuk og en og annen helt moderne sviske». Herrelighet, så trendy. O’ CAPTAIN! MY CAPTAIN! (THE DEATH OF CAPTAIN CHARISMA) BrukBar/SUPA, lørdag 18.02.12 Ektemann, pappa og eks-hipster Magne Gisvold feirer ti år som Captain Charisma med en foreløpig avslutningsdato. Den erfarne platerytteren trekker seg fra spilling under sitt alias Captain Charisma, og markerer det med en heidundrandes fest. Vi lukter indierock av den lettere sorten, electroclash, new wave og annet trendy fra denne karismatiske mannen. På spørsmål om hvilke fem låter han trykket tettest til brystet svarte han at det ble som å adoptere vekk de ungene som ikke var flinkest på skolen. Så dramatisk, Captain. Likevel er det nok stor sjanse for å få høre disse fem låtene denne hete jubileumsnatten: ERIC BURDEN & WAR «Paint It Black» (medley) ESG «Erase You» BLOC PARTY «Banquet» HOLY GHOST! «Hold On» K.I.M. «Party Machini» (BAG RAIDERS REMIX) RUB’A’DUB FEAT DAVID RODIGAN Blæst, lørdag 18. februar Trondheim begynner å bli bortskjemte på denne fronten – David Rodigan gjester nemlig Rub’A’Dub igjen! Mads Walldén og hans alltid glade ven-

ner inviterer oss til igjen å danse med denne ikke akkurat ukjente mannen på Blæst. For de aller fleste, trenger ikke David Rodigan noe videre introduksjon: Denne mannen er en levende legende med røtter i roots reggae som har tatt det videre til BBC Radio KISS FM og klubbmiljø. Som plateprater og radiohode har han holdt ting ekte i over tretti år, men anser seg ikke og blir heller ikke ansett som gammel av den grunn. Du vet, når pappan din hoppet av alt etter Rolling Stones, er Sir Rodigan gjerne et par mikser før deg. Og du vet at i reggaeland så er mikrofonen en selvfølge. Møteplikt yo! sier RubA’Duberne selv, så da skjønner du tegninga? 150 kroner for å få oppleve en levende legende, og en krølla femtilapp for medlemmer. HELE FITTA & SALVADOR SANCHEZ PRESENTERER PUNANI SS Diskoteket, lørdag 25. februar Fitten og godguten Salvador - som rett ut i fra eventyret: Norges mest populære fitte Hele Fitta teamer up med sin gode venn Salvador Sanchez fra beryktede Darkside of the Force og gir oss en cuntbuffet uten like; Punani SS. Dette betyr som før alt fra sofistikert gangsterrap til disko og hiphouse – produksjonsduoen har remikset alt fra G-Side til Nils Bech og King Midas. Tenkte jeg skulle bruke den resterende plassen til utallige ordspill på det kvinnelige kjønnsorgan, men du skjønner, det er gjort så utrolig mange ganger før. En varm , blaut og god (ja, hva er det som er det, hæ?) fest blir det, og vi dukker opp.

Geekshow.

JUMP CUTS PRES.: IN FLAGRANTI (US/CH) BrukBar/SUPA, lørdag 25. februar Disse to er mer og mindre vel bevandret på diskolandskapets pene og myke stier, så vi kan forvente house og lettere disko, skimrende elektro, klassisk åttitalls Berlin og Chicago, organisk og skittent - samt noe mer eller mindre minimalt. Disse to trenger vel ikke noen større introduksjon nå, men vi gjør det likevel; Andy Cuts er BrukBars egen bartender og booker som har snurret alt fra indierock til new wave og nå disko. Chmmr er den folkeskye hipster-djen med utgivelser på Luna Flicks og Relish Recordings. Sammen er de Jump Cuts og et must å få med seg for klubbhoder og diskodansere. Denne kvelden kommer også den meget erfabrne DJ-duoen In Flagranti bestående av Sasha Crnobrnja og Alex Gloor, som Jump Cuts selv, godt inspirert av det som foregikk på den italienske kosmiske scenen fra slutten av sytti- og tidlig åttitall, med andre ord; electro, disco, afro, rock, funk og dub. Fra Basel i Sveits på åttitallet flyttet disse to over til New York og dannet på nittitallet det nå over femten år gamle plateselskapet Codek Records. I fjor slapp de albumet Worse For Wear som er godt inspirert av 70- og 80-tallets New York City – deres favorittepoke og sted, hvor de også har gått gjennom gamle samples og vokaler på nytt og tatt det inn i et nyere og moderne landskap. Dette blir en vakker kveld for ungdom og godt voksne nede på SUPA.

WHOSE HOUSE?!!? + HOETELL BrukBar/SUPA, lørdag 4. februar Én stykk vaskeekte hip-hoper i Tribe Called Quest-tee, et stykk househode med jugendsveis og en studenthipster med bart. Både Juri Gagarin og Knut Kopernik har holdt på som mer og mindre seriøse DJs i Trondheim i mange år allerede, men disse to ble for alvor varme i trøya i 2011. Bak Bra:Tvedt skjuler Gaute Bragtvedt seg, musikkredaktør for Radio Revolt. Som BrukBar selv sier, har Juri

G varmet opp for både DJ Quik og Questlove og klart å blande det meste av svart musikk med et teknisk tilsnitt som ikke ligner grisen, Knut Kopernik blitt spilt av P3s Dj Friendly og har hatt spillejobber både i tigerstaden og London i avdelingen dyp men også lettbent house, mens Bra:Tvedt gjennom Technovikingene og Revolt pushet det ferskeste og mest classy av ny klubbmusikk. Disse tre samler seg sammen bak samme mikser med to låter hver i slengen og

viser deg oppe på BrukBar hvem som er junior boss aka triple trouble i Trondheims klubbscene, mens jenteduoen Hoetell av og med Christine Dancke og Silje Borgan riv ned veggan nede på SUPA med drum n bass, juke, dubstep og jenterap. Farsken så god stemning, tipper vi!

KLUBB: KARI KRISTENSEN

2/2012

UTELIV

BA acting BA scenography

TASTING Nordregate 24 Nei, det er ikke snakk om å tazte priv, det er snakk om den engelske betydningen av ordet, altså «smaking». Etter at det heller mislykka konseptet «No. 24» fikk en treg start og attpåtil eksploderte(!) utover gata i en gasseksplosjon som snytt ut av Hollywood (ingen alvorlig skadd, bank i bordet), stod lokalene tomme en viss tid. Nå har restauranten «Tasting» tatt over roret og lover oss gull og grønne skoger. Sjappa åpna dørene i November 2011 og er en del av hotellet (P-hotels) som ligger i samma bygningen, en kombinasjon som erfaringsvis kan være veldig heldig for totalopplevelsen. Deres egen hjemmeside er full av det vanlige restaurant-babbelet «god mat, ikke dyrt, god service» osv, så de har vel ikke akkurat funnet opp kruttet når det kommer til konsept, tenker jeg, men en rask titt på menyen avslører at det er en tanke bak navnet. Kveldsmenyen er full av «tasting-platters», gjerne ment for deling mellom to eller flere personer, som har en mengde av små smaksopplevelser omtrent som tapas. Vin som passer til de forskjellige rettene har de også, og tar du den helt ut kan du gå for «Tasting Meny Deluxe» med vinpakke, og få kjøkkenets fineste råvarer servert i utfordrende kombinasjoner med matchende vin. Prisene er ikke så dumme heller. Åpent for lunsj mandager fra 11:00 til 15:00, Tir-Tor fra 11:00 til 23:00; i helgene 11:00 til 01:00. Stengt søndag.

D A

no rw eg

a sk Li

tic : tis ncil R r a ou o c Ke be M lly rt eg C W St op ils ua pe on r t r/ Pa vo l

vis

gl is

rfo

iti

application deadline: March 1 www.hiof.no/scenekunst

HjerteRom, lol!

ia n * join us at the NTA Info Day at Black Box Teater Oslo 4.2., 15.30-18.00 or at the NTA Open Day in Fredrikstad 16.2., 12.00-14.00 !

BRASSERIET Frimurerlogen, Kongens gate 3 Brasserie er et fransk ord som i sin opprinnelse betyr bryggeri og var en plass du fikk øl og mat som matchet dette. Denne betydningen er for lengst glemt fra vokabularet og brasserie brukes i dag om tradisjonelle restauranter med et uformelt preg, men hvor du fortsatt får god mat, og gjerne god vin. Litt finere enn bistro, litt mer avslappa en restaurant. Trondheim har uansett fått seg et nytt brasserie. Det åpnet i september 2011, og har nå fått kjørt seg inn gjennom julebordsesongen. Brasseriet slår et slag for tradisjonell husmannskost som karbonade med ertestuing og egg og bacon på lunsjmenyen, men har også mer kulinarisk utfordrende alternativer for den mer kresne. Hovedmenyen byr på franske klassikere, og her finner du både foie gras, fransk løksuppe og bouillabaisse. Utvalget i vinkartet er heller ikke til å kimse av, selv om prisene kanskje er i stiveste laget. En liten med ordentlig bar har de også, så her får du altså servert skikkelige drinker og cocktails, og ikke bare standardutvalget (les: Skinn Tonic). Brasseriet har alt i alt en totalpakke som burde tilfredsstille enhver. Åpent Man-Tors 11:00 – 23:00, Fre-Lør 11:00 – 01:00; stengt søndager.

ZO Brattørgata 7 Helt til slutt må det nevnes at Trondheim mot slutten av januar får et nytt tilskudd på

uteliv/bar/nattklubb-treet. De gamle ringrevene Michael Gjevik og Ezpen Zelbo tar med seg en smukk 71 grader nord-stjerne og snekrer sammen nattklubb-

konseptet ZO. Har du bodd lenge nok i byen husker du imidlertid Dali og Cherrox, og da vet du også med stor sannsynlighet hvilket frekt lokale vi snakker om; tre etasjer med mat, bar og nattklubb. Selv lover de byens beste italienske pizza, casual lounge og musikk du trolig har sunget på Singstar eller eventuelt spilt på Guitar Hero på vorspielet. I kjelleren ryktes det om en egen mafiaspot i god Chesterfield stil, så da er det bare å kjøpe seg elektrisk sigar på ebay. Åpent i ukedagene fra 18 til sent, samt lørdag og søndag kl 12 til sent.

UTELIV: TORSTEIN HØE

2/2012

TRONDHEIMSPRISEN 2011 KA KAO M USI KK PR ESENTER ER

pa en torsdag VA R E N 2 0 1 2

And the winners are... Vi takker for en flott kveld med bare toppfolk, og gleder oss allerede til neste år!

Årets Mat / Restaurant:

MATUTE

Årets Kunst:

ERIK TIDEMANN

Årets Mote / Design / Shopping:

ONKEL HENRYS TATTOO

CAFE LOKKA Gratis inngang gratis kakao

19/1 Anne Lene Hagglund 02/2 Flashback caruso 16/2 Espen Haugland MosdOl 01/3 Out Of His Hands 15/3 postiljonen 29/3 The avalanche 19/4 Sturle Dagsland 17/5 Sigurd Julius

Årets Scenekunst:

TOLVSKILLINGSOPERAEN AV BERTHOLT BRECHT TRØNDELAG TEATER

k a k a o m u s i k k . n o / pa a e n t o r s d a g

Årets Bar / Uteplass:

CAFÉ LØKKA

Årets Klubbnavn:

RAW JUICE

Årets Album:

LIKE RATS FROM A SINKING SHIP «WE GET ALONG LIKE A HOUSE ON FIRE»

Årets Live Act:

Årets Navn / Trondheimsprisen 2011:

SORGENFRI

Sorgenfri ble nominert med følgende begrunnelse: “Om du noen gang irriterte deg over å å måtte betale trettiseks prosent skatt eller toppskatt for den saks skyld, er det på tide å ta seg en titt på Sorgenfri-selgerne. Magasinet koster femti kroner – halvparten går til selgeren. Og ja, her snakker vi provisjon uten fastlønn. Har man noen gang havnet skjevt ut her i livet, kan man alltids velge å være anonym, men man kan også velge å gå ut, gjøre et stykke innsats og vise at man er en del av nyttesamfunnet. Sorgenfri har vokst seg større og større og blitt en selvfølge blant trøndere å ha i huset. Fra å måtte kjempe seg inn på kjøpesentre og flere plasser i byen, er Sorgenfriselgerne blitt en viktig del av det levende miljøet i Trondheim og setter preg på gatebildet ved å billedgjøre styrke, vilje og mot. Selve magasinet, ledet av redaktør Dag Rønning, er blitt stadig større, kommer ut hyppigere og har etablert seg som et magasin flere kjente ansikter foretrekker å portretteres i. Et magasin fylt opp av livshistorier som gir mange mennesker håp. Bravo!”

2/2012

gir bort

500.000 kr i reklameplass til ditt kulturarrangement Kreativitet og kunnskap er ikke alltid alt. Er du konsert- eller festivalarrangør? Skal du stille ut kunst eller sette opp et nytt teaterstykke? Har du laget film men trenger hjelp til markedsføring? Påmelding på TOROs facebookside! Vi vil hjelpe ditt arrangement!

Som stolt sponsor av Trondheimsprisen gratulerer vi alle vinnerene: Årets Restaurant MATUTE Årets Kunst ERIK TIDEMAN Årets Mote/Design/Shopping ONKEL HENRYS TATTOO Årets scenekunst TOLVSKILLINGSOPERAEN AV BERTHOLT BRECHT TRØNDELAG TEATER

Årets Utested CAFÉ LØKKA Årets Klubbnavn RAW JUICE Årets Skive ”W EGET ALONG LIKE A HOUSE ON FIRE” LIKE RATS FROM A SINKING SHIP Årets Live Act 22 Årets Navn/Trondheimsprisen 2011 SORGENFRI

Du rekker alltid en god middag før du må løpe for å rekke konserten!

TILSA TT

KON

IKKE RINGSMID

TORO Velbekomme legger til rette for en sosial og aktiv fritid ved å levere en hel serie med ferdigretter du kan nyte før du løper ut døra. Nå kommer tre nye smaker med inspirasjon fra India og Thailand - helt uten konserveringsmiddel. Sjekk ut TORO sin Facebook side!

TEMA: KONSPIRANOIA

Ett wax som ger en relativt naturlig Grekisk-Romersk stil på ditt hår ifråga styrka och flexibilitet. Tänk “Slippery when wet” circa. Gnid in nävarna med en klick Flott Topp nr 1 och applicera i fuktigt eller snustorrt hår. Forma sedan din egen vinnande stil.

Ensam är stark! En stark lera med matt effekt som ger utrymme för både definition och rörelse. Tänk Chuck Norris. Gnid in nävarna med en klick Flott Topp nr 2 och applicera i fuktigt eller kruttorrt hår. Skapa sedan ditt eget vinnande bidrag!

En paste som boostar volymen, är stark och samtidigt ger en glans som gör många människor avundsjuka. Billy Idol möter Ghandi ungefär. Applicera Flott Topp nr 3 i torrt eller otorrt hår – sedan är allt upp till dig! Lite av en win-win situation.

Kräver ditt hår tuffa tag? Flott Topp nr 4 är ett vax som håller din frisyr i kontroll även vid styv kuling. Hård men rättvis! Ta lite vax i nävarna och limma in det i lätt fuktigt eller jättetorrt hår. Bli en vinnarskalle!

2/2012

PÅ KANT MED HVERDAGEN TEKST LASSE LERVIK Det oppstod et sysselsettingsvakuum da trygdevesenet vedtok at kronisk utmattelsessyndrom også var verdt en og annen fast skilling i måneden, i likhet med fiktive nakkeskader og fantomsmerter i ryggraden. Folk med rullingsfingre har blitt lei av Big Brother og Mess-TV med årene, de trenger stimuli, og de er flere enn noen gang. De sosiale mediene har, som spådd i «Brave New World», maktet å fylle hverdagen til de tiltaksløse med mening. All produksjon forblir konstruktiv produksjon, og meningsanarkiet gir alle en berusende følelse av betydning idet de avleverer tordentaler om kriger de ikke vet hvor er, sendeplanen til MAX og hemoroidene sine. Alle meninger er verdifulle meninger, for faen. Men noen lar seg ikke avspise med et innbilt talerør hvor vi alle sitter pal, klare til å høre ekkoet av den sureste gallen innpakket som sliten stand-up. Du har en gjeng kunnskapstørste revolusjonære, som stadig oppsøker ny viten. Som ikke slår seg til ro før de kommer til bunnen av hele det jævla rottereiret vi kaller et samfunn. VÅKN OPP, KIS I en litt tidligere verden hadde disse holdt seg til å spekulere i om ordføreren brenner drue selv, eller hvor alle pengene fra utelivsdriften ble av. Men etter at Youtube gjorde oss alle til deltakere i AFV, har de koblet seg rett opp på sentralnettet, og fått idiotien rett inn i tinningen. Vranglæren har aldri vært så tilgjengelig og ferdigfordøyd som nå. For hvem faen gidder å sette seg inn i moderne politikk, samfunnsmekanikker eller vitenskapelig teori når man kan høre en hasjpsykotisk narr kjerne ut visdom om teknologi og vedtak med fengende forkortelser i store bokstaver. Det er lettere å få hodet rundt Zeitgeist og Loose Change enn hvordan man etterprøver teser og hvorfor man ikke får feriepenger og lønn samtidig. Så nå må vi tekkes en armé av gærninger som vil romvesenknullinga til Stoltenberg og chemtrails til livs. Bevisbyrden er hos oss ignorante sauer som mer enn gjerne tar på oss skylappene og gir jødegullet merverdi, ikke de som spinner fabler om Thurn Und Taxis, Rothschild og sånt noe. Ikke tro at du har mer pondus enn han kisen som stammer over panfløytemusikk i videobloggen sin. APATISK HVERDAGSLIV Det er selvsagt for mye forlangt at det er noen struktur oppe i det hele, og liberale tolkninger koker ned til ei kjøttsuppe hvor frimurermafiaen er en etablert sannhet og man er en stortosk for å tro at kondensstriper fra fly kan forklares med vitenskap. Har vi virkelig blitt så blaserte av åtte til fire-virkeligheten at vi legger igjen godviljen i kommentarfeltet på Dagbladet? Skepsis er en fantastisk egenskap, som dessverre har blitt erstattet med trangen til å rive hus. Vi gidder ikke å vente på at micropizzaen blir ferdig, langt mindre at påstandene våre holder vann. Det er klart at det er mer spennende å føle seg som Jessica Fletcher når man sjekker emballasjen på SALMA-laksen enn å innse at ting egentlig funker overraskende greit. Så i stedet for å rette lupen mot de områdene hvor samfunnet slår sprekker, vil man heller treffe åra på første forsøk. Du skal være bra gomp for å tro at vi lever i en episode av The Brady Bunch, men ukritisk

videreformidling av annenhåndspess er like konstruktivt som å gå i fakkeltog. Still et kritisk spørsmål, for faen. TRØNDERRAPPEN LAGER BØLGER Trøndersk kultur har også leflet med disse tingene. Rapperen Bad Spit skapte mye oppsikt med den glimrende EP-en Cassandra Syndrom i 2005, et begrep som artig nok henspiller på de som avfeier legitim kritikk som vrøvl. Og han har utgitt store mengder samfunnskritisk materiale med velfunderte referanser til tungt esoterisk litteratur, kompleks psykologi og religionshistorie. Sørsia Gerilja-tilknyttede Kaptein på Skuta har også utgitt noen konspirasjonsteoretiske låter hvor han sampler rikskonspiratør Leo Zagami som sier at «Stoltenberg is a motherfucker» og tar opp tematikk som det velkjente kaksemøtet Bilderbergerkonferansen. Felles for dem begge er at de er dyktige, erfarne musikere som presenterer bastante meninger uten særlig boltrerom. Jeg er ikke helt brilletosk nok til å kreve kildehenvisninger og systematisk argumentasjon fra musikere, men denne typen videreformidling har vært symptomatisk for mange av kildene til konspiranoiaen. Røverhistorier og fleksibel bevisføring erstatter den velbegrunnede metodikken som benyttes når intellektuelle ellers enes. GJØR DET RETT Derfor blir det også et problem når ellers lettpåvirkelige, spenningssøkende folk panisk begynner å lete etter sammentreff uavhengig av hva faen de skyldes. Kortene fra «verden går til helvete i 2012 på kommando fra Illuminati» blandes med «Mossad dreper arabiske meningsbærere»-bunken, og bindeleddene diktes opp i en miks av noiawiki-en Xiandos, bøttetrekk og Youtube. Så har du en del folk som ønsker å punktere slike tendenser før alt går til Brekstad. Det finnes et sammensurium av etablerte vitenskapsmenn, surmaga bloggere og engasjerte studenter som alle har mer eller mindre konstruktive begrunnelser for hvorfor den moderne konspiranoiaen ofte består av fabler, fantasier og virkelighetsforstyrrelser. Det er ikke så jævlig viktig hvem av dem som har rett. Noen konspirasjoner stemmer nødvendigvis, andre er helt på styr. Det essensielle er å bli kvitt skrulleargumentene, så man kan ha diskusjoner som vanlige folk. Om bivirkningen er at trygdehverdagen blir litt mindre Indiana Jones så er det helt okay, altså. TYPISK NORSK Kanskje er det et sunnhetstegn for tingenes tilstand her på berget at man så lett adopterer enhver forklaring på det man ikke forstår. Eller stadig leter etter nye kontroverser å hive i arkivet. Med nær urealistisk økonomisk stabilitet, verdens mest fleksible fallnett og en god og gammelmodig hverdag, kan nok ting bli ubehagelig stille for mange. Når ting virkelig raser og det er grunn til å brette opp ermene, piler vi like gjerne til nettdebatter og fakkeltog som faktiske demonstrasjoner. Det er nok mange der ute som skulle ønske at vi dro en Paris og satte fyr på halve byen og veltet biler hver gang driten traff ventilasjonsanlegget, men vi er for norske til det. Det er kanskje et personlig nederlag å innse at alt som foregår oppi hodet ikke nødvendigvis henger på greip utenfor. Men du verden så mye lengre vi kommer.

TEGNESERIE

Daredevil #1

TEKST AKSEL KIELLAND Det er ingenting som sier «veltilpasset, fremadstormende ung mann» som en stor bunke pornografiske tegneserier. Og hvis man skal trekke fram én trend som preget amerikanske tegneserier i 2011 var det kunstnerisk ambisiøs porno. Antologiene Thickness og Sock kunne skilte med noen av de beste arbeidene Jonny Negron, Michael DeForge, Brandon Graham og Noel Freibert publiserte ifjor, og den plutselige interessen for griseri blant unge tegnere fikk flere av de mest lesverdige amerikanske kritikerne til å skrive lange tekster om tegneserieporno. Robin Bougie har de siste årene arbeidet utrettelig for å holde den amerikanske pornotradisjonen i hevd, med utgivelser som Dear Mr. Bougie, Maximum Superexcitement, antologien Sleazy Slice og tidsskriftet Cinema Sewer, og Josh Simmons’ bidrag i Sleazy

Slice #3 var en av de beste amerikanske tegneseriene i 2009. Kritiker Matt Seneca, som etterhvert begynner å få dreisen på sexscenene i sin nettserie Affected, har lansert tanken om at sextegneserier er for Europa hva superhelttegneserier er for Nord-Amerika. Fra et håndverksstandpunkt dreier det seg i begge tilfeller til syvende og sist om å skildre menneskekropper i relasjon til omgivelsene, og mens amerikanerne som alltid er mest komfortable med spektakulær, konsekvensløs vold, tenker europeerne mykporno så fort noen nevner ordet «anatomi». To av den europeiske tegneseriens største tegnere har da også gjort brorparten av sin karriere innen tegneserier av varierende pornografisk hardhet. Faktisk er det i Norge vanskelig å oppdrive arbeider av Guido Crepax som ikke inneholder minst én penetrasjon per side (The Man from Harlem er et hederlig,

The only difference between this ’intervention’ and a surprise party is y’all nerds forgot to bring the syrup, son!” – Johan Galtung

På jakt etter sommerjobb?

men kjedelig, unntak). Milo Manara har på sin side tegnet en haug tegneserier basert på anstendige manus, men i hans hender blir de automatisk pornografiske, selv i de ytterst sjeldne tilfellene hvor man ikke engang ser så mye som en brystvorte. Når det kommer til porno og japanske tegneserier dreier det seg om en materie som er så omfangsrik, grumsete og uoversiktlig at det på alle måter føles tryggest å holde seg langt, langt unna, selv om Brandon Graham iblant legger ut formalistisk interessante faksimiler på sin nettside royalboiler.wordpress.com. For fans av mer kuriøse (dvs. mer stuerent kuriøse) saker, kan man anbefale PictureBox’ utgivelse av Takashi Nemotos Monster Men Bureiko. Samme forlag arbeider etter sigende også med en stor omfattende utgivelse med den alltid like fortreffelige King Terry. En anbefalingsspalte som dette er i henhold til sjangeren raus med rosen, og det kan dermed være vanskelig å skjelne helhjertede anbefalinger fra uoverveid hyperbol utgytt i opplysningsøyemed. Derfor følger her en forsøksvis liste over de beste nye tegneserieutgivelsene undertegnede leste i 2011. Blant utgivelsene som ikke nådde opp finner man: Optic Nerve #12, Thickness #1-2, Xombi

#1-6, Animal Man #1-4, Blaise Larmees 2001, Lose #3, Gangsta Rap Posse #2, og Prison Pit #3. Kramers Ergot #8, Yuichi Yokoyamas Color Engineering, CFs Sediment og Drew Beckmeyers Everything Unseen #2 hadde sikkert også vært på lista dersom jeg hadde fått lest dem i tide. 2011s beste tegneserieutgivelser er uansett (i alfabetisk rekkefølge): Batman Incorporated #7 (Grant Morrison & Cliff Burnham, DC Comics) Batman Incorporated: Leviathan Strikes! (Grant Morrison, Cameron Stewart & Cliff Burnham, DC Comics) Daredevil #1-3 & 7 (Mark Waid, Paolo Rivera & Marcos Martin, Marvel Comics) Everett (Connor Willumsen, www.connorwillumsen.com) Ganges #4 (Kevin Huizenga, Fantagraphics) Garden (Yuichi Yokoyama, PictureBox) Hellboy: The Fury (Mike Mignola & Duncan Fegredo, Dark Horse Comics) Love & Rockets: New Stories #4 (Gilbert & Jaime Hernandez, Fantagraphics) Det offisielle nyttårsforsettet for 2012 er dermed å gjøre neste års oppsummering mindre hvit, mannlig og amerikansk.

Sommerjobbmesse 2012 NAV EURES (www.eures.no) arrangerer sommerjobbmesse i Oslo. Her møter du flere spennende bedrifter som har behov for ferievikarer i sommer. Sted: Oslo Kongressenter, Samfunnssalen (ved siden av Sentrum Scene) Arbeidersamfunnets plass 1, 0181 Oslo Tid: Mandag 5. mars kl. 13.00 - 17.00 Velkommen! Husk å ta med flere eksemplarer av oppdatert CV.

2/2012

LITTERATUR

Anders Malm (f. 1980) debuterte i 2009 med novellesamlingen Våkenetter. Romanen Massemenneske (2012) er hans andre bok. Den er ute på Aschehoug nå.

Når han ikke skriver bøker vil Anders Malm aller helst være usynlig. TEKST THEA ØSTERBERG FOTO CHRISTIAN BELGAUX Oslo, en tirsdag ettermiddag: Til å være en forfatter som skriver om å bevege seg umerkelig blant massene i storbyen, er det påfallende lett å identifisere Anders Malm der han sitter med en halvliter i hånda inne på Aku Aku i Oslo. Skjegget og hårsveisen er nøyaktig slik det så ut da jeg googlet han, og der sitter han, innerst i lokalet, akkurat slik han sms-et. Nøyaktig hva er det som gjør Massemenneske til en dystopi? Mot slutten av romanen synes hovedpersonen å forsone seg med visse aspekter av samfunnet han lever i. – Dystopien forholder seg til samfunnet som karikaturtegningen forholder seg til den karikerte. Trekk i samtiden forstørres og forvris, men likevel er det en sannhet der. Jeg hadde lyst til å skrive en dystopi fordi jeg tiltrekkes av det postapokalyptiske. Det harde og fabrikkaktige, og det morbide og ekle fascinerer meg også. Det samfunnet som skisseres i boka ser jeg for meg som et slags Bjørvika, det er et landskap nesten uten mennesker. Om man går der på kveldstid er det mennesketomt, bare glass og betong.

Kan man lese romanen din som en kritikk av det norske samfunnet? – Kanskje ikke nødvendigvis en direkte kritikk, men jeg forsøker å vise til en utvikling som bekymrer meg. I boka skriver jeg om «Det store synlighetsprosjektet», og det foregår jo et stort synliggjøringsprosjekt nå ved at vi selv gjør oss synlige gjennom å dokumentere livene våre frivillig. Dermed kan også myndigheter og storkonserner lagre mer informasjon om oss som de kan bruke til sin fordel. Man vet for eksempel at Facebook selger personopplysninger, og hvem kan vel vite hvor opplysningene ender opp og hva de brukes til? Er det så farlig å leve i et kontrollert samfunn hvis man er et ærlig menneske? Er det ikke bare kriminelle som har noe å frykte? – Nei, det er bevist at lagret informasjon har blitt brukt til forferdelige ting opp i gjennom, for eksempel under andre verdenskrig og jødedeportasjonene. NS hadde et helt enkelt adressearkiv som gjorde det lett for dem å finne norske jøder og sende dem til tilintetgjørelsesfabrikkene. Når man vet at enkle informasjonsarkiver har blitt brukt til noe så forferdelig før, kan man bare tenke seg til hvor omfattende dagens informasjonslag-

Oslo er den tredje mest overvåkede byen i verden.” 40

2/2012

ring er. Nå kan man nærmest rekonstruere en persons liv gjennom informasjonen som fins på Facebook. Hva er negativt ved det? – Når man vet så mye om en person, kan man studere reaksjonsmønstre og hvilke beslutninger man gjør på basis av det de vet. De vet hva du gjør på hvilket beslutningsgrunnlag, og da kan man begynne å snakke om tankekontroll og sånt. Det er farlig, for det gjør at man kan kontrollere mennesker etter hvert. Steven Pinker kom nettopp med boka The Better Angels of Our Nature der han hevder at verden aldri har vært fredeligere, og at den positive utviklingen bare vil fortsette. Bryter ikke dette litt med tesen din? – Jeg leste faktisk et motsvar til Pinker om at det ikke er så enkelt som han fremstiller det i boka. Clockwork Orange handler jo også om hvor langt man er villig til å gå for å holde et samfunn trygt. Totalitære samfunn som Nord-Korea har nesten ikke kriminalitet, men til hvilken pris? Er det verdt å kaste friheten på båten for å gjøre et samfunn trygt? Hva må endres for at vi ikke skal ende opp i den dystopien du fremstiller i Massemenneske? – Først og fremst ved å la være å innføre datalagringsdirektivet, det syns jeg er et skremmende ekkelt tiltak med den uttalte hensikt å begrense alvorlig kriminalitet, men

det er jo et ektefødt barn av amerikansk terrorlovgivning. Man tar en amerikansk løsning som dupliseres utover i Vesten, men som kanskje ikke har noen virkning i det hele tatt ettersom de kriminelle alltid vil finne nye omveier. Likevel kommer det et statlig insentiv som ikke ser noen verdi i et privatliv. Vil det gå så ille i virkeligheten som du skisserer i boka? – Det er et faktum at det blir mer og mer overvåkning, og når man først har innført et overvåkingssamfunn vil det ikke forsvinne. Oslo er den tredje mest overvåkede byen i verden, men i romanen har jeg forsøkt å skape et ikke-sted hvor jeg benytter kryssende geografiske referanser i både steds – og personnavnene. Det gjør kanskje at det føles nærmere for leseren. Er det ondskap å bygge et samfunn på verdier som – slik du ser det – kan lede til fremmedgjøring og ufrihet for individene? – På første side i romanen er det et sitat fra Platons Staten, der konklusjonen er at hvis man har mulighet til å unndra seg all straff, og for eksempel bli usynlig, så vil man gjøre akkurat som man vil. Myndighetene er av samme oppfatning fordi de mener at alle må være synlige, ellers vil de se sitt snitt til å gjøre fæle handlinger. Synet på ondskap fra statens side er at mennesket er en jævel, og hvis det ikke holdes i sjakk gjennom overvåkning og kontroll vil det gjøre noe dumt.

KRISTOFFER MYRAN WINSNES (27) Gravferdskonsulent, på Cirkus – en verden uten bekymringer og grenser, der respekt er første bud.

KARIM SEKAT (22) Selger, på Mormors – Å se Cristiano Ronaldo live og hooke opp etter kampen som kompiser. En stor drøm!

ANDRÉ BACHE-WIIG (20) Superstjerne, på Mormors – At livet er som i serien Entourage.

TONY ANDERSEN (21) Kokk, på Mormors – At Gordon Ramsay lærer meg alt han kan.

HVA ER DIN STORE FANTASI?

AV: SIRI KALDAL

BJØRN ALEX OLSEN (23) Skuespiller, på Mormors – Tre timer sex-undervisning med Jessica Alba og Erna Solberg. Motpoler, ikke sant Jeg kommer til å bli helt utlært.

INGRID CHRISTINE SELVAAG (20) Dørvakt, på Mormors – Å leve av å reise verden rundt som gatemusiker.

MONIKA BEATE OLUFSEN (27) Butikkmedarbeider, på Cirkus – Mannfolk. Når jeg er full. Hvem? Det kan jeg ikke svare på, er så mange.

GERD TRINE FOND (21) Barnepleier – Fantaserer om å kjøpe Hellas for å regjere litt.

TROND HELGE JOHNSEN (36) Musiker, på 3b – Stå i Nidarosdomen og synge ”O Helga Natt” i duett med Ole Dalen i Trestrøken C.

TONJE REFSTIE (25) Siviløkonom (og singel), på 3b – Å reise til Zimbabwe, jobbe med løver og aper og redde verden.

TROND M. JOHANSEN Musiker, på 3b – Jeg har fri i kveld! jeg har ingen fantasier igjen, har levd ut alt.

BERIT MARIE OLSEN (25) Helsefagarbeider, på 3b – Vinne 180 mill i Lotto, for så å aldri arbeide igjen.

2/2012

KUNST

SCENEKUNST 2012 er godt i gang, og jeg gleder meg til det sceniske vi kan se frem til i det nye året. Trøndelag teater har Hair og gjengangere på plakaten. Avant Garden kjører kjent stil

med utradisjonelt teater i høy klasse, og uten at jeg kan røpe hva det blir, lover BUL et sommerteater slik det skal være, for hele familien. I Olavshallen kan man og kose

seg med utallige stand upartister og episke forestillinger med god musikk. Jeg tror dette blir et godt år for de som liker seg på scenen – og for de som liker å se på.

Hipsterbart. Geitost vs. kukost.

GJERT ROGNLI - THE FORGOTTEN PLACE Nord Trøndelag Fylkesgalleri, til 22. februar Gjert er midt i monteringen av utstillingen når vi tar kontakt: – Jeg har nettopp byttet over til matte pleksiglass på rammene her, og bildene sees da mye bedre, sier han. – Dette blir en multimedieutstilling, det vil si at det er skulptur, video og fotografi. Et av bildene som er med på utstillingen fikk nylig hederlig omtale i Photographer’s Forum magazine i USA, et ganske kjent fotomagasin. Det kommer også med i boka Best of Photography 2011. Den er ikke i salg i Norge, men de sender over et eksemplar til

meg så det blir veldig spennende å se, det er jo veldig gøy med oppmerksomhet fra utlandet. Forøvrig har jeg på en måte en postmoderne identitet, jeg kaller meg sjøsame, jeg er norsk, kvensk, finsk svensk og russisk. Det er litt spennende å bruke den identiteten jeg har i forhold til det arbeidet jeg gjør, og det er litt morsomt at et sjøsamisk fotografi får god oppmerksomhet i USA. Hovedverket som er på plakaten til utstillingen er meg som står naken ved siden av en bukk med munnkurv, egentlig en munnkurv til aggressive hunder. I tillegg har jeg satt noen digre horn på bukken og festet en kjetting i munnkurven. Bakgrunnen for det verket er at jeg fra barnsben av har vært med på slakt og

tror nesten jeg ble litt traumatisert av all den slaktingen. Jeg ble tidlig vegetarianer, og har også tatt opp dyrevern og det at vi har all makt over dyrene i forhold til hvordan det skal leve og hvordan det skal ha det i livet sitt og i vår samtid. Mange barn vet jo ikke hvor kjøtt kommer fra, de tror det bare kommer fra disken i en butikk. Jeg har base i Oslo, men det er så utrolig mye bra ressurser oppe i nord så jeg drar dit for å jobbe fordi det er mye natur jeg er interessert i. Jeg har også familie der, noe som gir meg lett tilgang på alt jeg måtte trenge av utstyr. Etter at utstillingen er ferdig går den med bil rett opp til Tromsø kulturhus. Alt sammen er helt nye verk. www.fylkesgalleriet.no

Dassen til Antonsen.

ARTURO UI Trøndelag Teater Plakaten kan virke noe urovekkende uten videre kontekst. Plakaten viser Teaterets humorgeni, Hans Petter Nilsen med Hitler-bart og handlekurv. Stykket ble skrevet av samme dramatiker som skrev Tolvkillingsoperaen, Bertolt Brecht. Og stykket handler om nettopp det plakaten viser, Hitler med handlekurv. Mer presist er det en satirisk fortelling om Hitlers kamp for å komme til makten, satt i en butikksetting. Scenen er et grønnsaksmarked der karakteren til Nilsen slåss om makt, penger og folket. Stykket ble skrevet av Brecht i 1941, mens andre verdenskrig ennå var ung. Karakterene i stykket skal være basert på de faktiske personene som stod Hitler nær. Jeg tror dette er et interessant stykke, der man får et innblikk i hvordan et diktatur kan vokse frem. Med såpass mange land som fortsatt sliter med diktaturer og maktsyke mennesker, er tematikken like brennhet den dag i dag. Og rollelisten viser flere navn som mestrer satire umåtelig godt. Den unge garden kan trygt dra å se dette stykket, jeg er sikker på at det vil være både lærerikt og morsomt, samtidig som en historie om en slik mann på mange måter må være mørk og ubehagelig. Forestillinga hadde premiere 20. januar. Billetter kan kjøpes på Trøndelag Teater eller på deres hjemmesider.

FLOORTJE ZONNEVELD NATHALIE LAVOIE Babel, 17. – 26. februar  Periodens gjestekunstnere på Lademoen Kunstnerverksteder stiller ut på Babel.   Etter studier innen mote, keramikk og undervisning, har canadiske Nathalie Lavoie undervist i avsidesliggende aboriginer-samfunn i Nord-Canada i femten år. Hennes seneste arbeider utforsker bruken av vann som medium gjennom flyktige installasjoner i naturlige eller urbane landskap. Bildet er forøvrig fra et arbeid Nathalie produserte under et nylig kunstneropphold i Kronstadt, Russland.   Vi snakket med Floortje Zonneveld Hva brakte deg til Trondheim?  – Jeg har i årevis følt et behov for å dra nordover. Når jeg er lengre

2/2012

nord fascinerer det meg hvordan havet, kulden, mørket og lyset er så annerledes enn i Holland. Dessverre har jeg aldri hatt nok tid til å oppleve hvordan dette påvirker hverdagen. Trondheim og oppholdet på LKV er en ekstraordinær mulighet for meg til å oppleve dette, finne historier og arbeide med min kunst samtidig. Som en video-kunstner som ofte lager kunst for offentlige steder, lurte jeg på hvordan det ville være å oppleve mørkere årstider og hvordan dette ville påvirke mitt arbeid og arbeidsmåte. Hva håper du å få ut av oppholdet? – Jeg er alltid på utkikk etter historier som tilhører mennesker, steder og ting vi normalt gjør. Dagligliv, dets vaner, dets rytmer, innholdet i hverdagslige tanker er noe som inspirerer meg; de tin-

gene vi tar for gitt. Mine arbeider handler om møter, kontakt mellom mennesker, deres omgivelser og min interesse for hverdagens særegne detaljer. Jeg håper å få ny input og finne disse tingene i Trondheim. Ellers ser jeg frem til å møte mennesker og å være en del av Trondheims dagligliv.   Hva er din interesse for kunst generelt? – Jeg liker å jobbe med andre kunstnere fra forskjellige disipliner og elsker selvfølgelig å se hva andre kunstner gjør og hva som inspirerer dem. Se forøvrig www.floortjezonneveld. nl og www.nathalielavoie.ca

KUNST: HANS CHRISTIAN SKOVHOLT

ØIVIND BLUNCK: RETT OG SLETT Olavshallen Fra barndommen har jeg et bilde i hodet, av en merkelig kar på motorsykkel med kjørelue. Fridtjof. Han er nok i hodet til de fleste som har hatt TV med NRK, lisens eller ikke. Blunck er en av de gamle store. Med uforglemmelige karakterer mestrer han både seriøse og dramatiske situasjoner, men vi husker ham nok

best for de komiske. Enkelte vil kanskje assosiere ham med en vakker dame ved sin side, Hege Schøyen. Radarparet. Karrieren hans strekker seg helt tilbake til 1975. Det finnes enkelte som har knekt koden, som vet hvilke knapper man skal trykke på, og Blunck er en av disse. Og nå kommer han til Trondheim med showet Rett og slett. Olavshallen lover at publikum skal få treffe en Øivind de kjenner, mens han

samtidig skal utvide sitt utslagsfelt. Jeg må innrømme at jeg er usikker på nøyaktig hvordan han skal greie det, en mann som allerede har et så stort register. Forestillingen settes opp 17. februar. Billetter kan kjøpes i Olavshallen og på deres hjemmesider.

SCENEKUNST: BØRGE BRUTEIG

ARTURO UI NattogDag

03-01-12

13:57

Side 1

ARTURO UI HOVEDSCENEN

ARTURO UI og hans knirkefrie vei til makten av Bertolt Brecht

Regi Scenografi og kostymer Koreografi Lysdesign Lyddesign Oversettelse

Harry Guttormsen Per Kristian Solbakken Halldís Ólafsdóttir Eivind Myren Lars Årdal Ragnar Olsen

Medvirkende: Arturo Ui

Hans Petter Nilsen

Marianne Meløy, Trond-Ove Skrødal, Arne O. Reitan, Jan Erik Berntsen, Jan Frostad, Lavrans Haga, Mads Bones, Kristofer Hivju, Kingsford Siayor, Hallbjørn Rønning, Martha Standal, Cici Henriksen og Irene Waage

PREMIERE PÅ HOVEDSCENEN 20. JANUAR Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

Enkelt Raskt Billig

LONDON BREMEN

PISA

MALAGA ALICANTE

MALLORCA 2/2012

MOTE // SHOPPING MOLESKINE 2012 DIARY Moleskine er et eldgammelt merke som produserer førsteklasses notatbøker, dagbok, adressebøker, et cetera, i en clean design, enkel og funksjonelt. Min personlige favoritt er den sorte kalenderen i skinn, den er supersolid og veldig praktisk utformet. 159,- på Norli. Og skulle du synes at en old schooldagbok er litt 2000-and-late, så har de laget en app til iPad og iPhone også.

BATISTE DRY SHAMPOO Får du total angst når håret ditt nærmer seg smertegrensen og begynner å dele seg opp? Eller har du kanskje litt dårlig tid om morgenen når du e g e n t l i g skulle vaske håret? Denne tørrshampoen er redningen! Den fresher opp selv det ekleste håret og lukter rent. Fås kjøpt på Vita til 89,- kroner.

HAAKON FORREN SVARER PÅ TRENDY SPØRSMÅL

L’OCCITAINE SHEA BUTTER BODY LOTION Dette er et økologisk merke fra Provence, som lager de skjønneste produkter, og denne lotionen er en vinner. Kommer i praktisk pumpeflaskeform, og lukter rent og pent og ser sexy ut på badehylla. Kan kjøpes på Kicks på Byhaven.

BJØRG JEWELS PÅ RETRO Retro har tatt inn noen helt fantastiske smykker fra norske Bjørg, blant annet det frekke ’Spine Bracelet’ som Rihanna har brukt på flere red carpet events. Kolleksjonen er variert og nyskapende og spiller noen ganger på kontrasten mellom det vakre og groteske, og inneholder også noen veldig fine smykker med langt kjede.

Haakon Forren er utdannet kaospilot, selvlært velkledd mann og markedsansvarlig på Retro. Trendy er et ord vi prøver å unngå her på Mote/ Shopping HQ, da det er et visst stigma knyttet til begrepet. However, noen ganger finner man ingen andre ord som passer bedre. Som nå. Haakon er markedsansvarlig for Retro, og ikke bare ser han veldig trendy ut, han har unik ekspertise innen trend. Her er noen trendrelaterte spørsmål han svarte på (og noen random).

Hvilke merker får vi se på Retro denne våren? – Vi på Retro har en sammensatt kundegruppe, og prøver etter beste evne å kjøpe inn deretter. Noe av det morsomste og vanskeligste vi gjør er å vurdere merker og trender for å se hvilke vi skal satse på! Denne våren har vi blant annet tatt inn Norse Projects (coolt, gatesmart dansk merke) og Manuel Ritz ( et italiensk merke som lager fantastiske blazere i vaskede kvaliteter med et høyt detaljnivå) til gutta. – Til jentene har vi satset på J. Lindebergs damekolleksjoner, Nike og New Balance, samt at vi fortsetter med merker som har vært veldig populære hos oss og våre fantastiske kunder: Alice+Olivia, Hope, Whyred. Og Acne og Alexander Wang selvfølgelig! – Trendmessig til jentene tror vi på sterke farger som Acne viser i sin kolleksjon, som kanskje er overraskende «søtt» til minimalistiske svensker å være. Alexander Wang satser på knall rødt og blått, mens det mot sommeren er hvitt som gjelder. Kontraster er viktig: For eksempel en college genser med detaljer i slike med en skjorte under, kombinert med et smalt skjørt. Accessoirer som smykker og armbånd kan være litt enklere (men fortsatt med farge). Våren er litt sukkertøyfarget, rett og slett! – For gutta ser vi at den klassiske blazeren kommer i flere litt alternative materialer. Generelt tror og håper vi på at mer konfeksjonerte plagg kommer inn i hverdagsgarderoben, men de må også styles deretter. Se på streetstyle bilder fra Pitti-messen i Firenze, så får du en pekepinn. Uttrykket er litt mer vintage og litt mer ukonstruert, og detaljer er viktige: Vesker, briller, tørkle og armbånd. – Videre har vi blitt inspirert av den coole, gatesmarte københavneren som er stilsikker, men allikevel laidback. Butikker som Storm, Norse Store og Wood Woods nye butikk er obligatoriske stoppesteder for Retrogutta på tur. Den såkalte heritage-trenden fortsetter: At merker og produkter med historie og særpreg er etterspurte. Autensitet og kunnskap om klærne du går i er trendy. Kjøper du kvalitet, har du dessuten lengre glede av det du har kjøpt. Hvilken trend håper du på? – Jeg håper det blir kjempetrendy å handle i Trondheim sentrum denne våren. Det popper opp megasuperdupre sportsbutikker og kjøpesentre i månelandskap utenfor byen, og for å bevare midtbyen som et attraktivt sted for god mat, drikke, klær, kultur og samlingspunkt for hele Midt-Norge er det ekstremt viktig at vi er flinke til å støtte opp om Rafnklau i like stor grad som Rema. Stordalen sier vel «There’s no business on a dead planet», det er ikke så kjempemye business i en tom midtby, heller. Så support your local dealer i Trondheim sentrum! Hva er ditt neste kjøp? – En canvas bag fra Filson, med bæreremmer i skinn og en gullfarget glidelås. Blir perfekt å ha med på messer når innkjøpene for høsten skal gjøres! Hva inspirerer Haakon Forren i hverdagen sånn generelt? – Det er mye, både innen musikk og film. Personlig er jeg fan av mods-looken, som The Who og Small Faces gikk i bresjen for i sine yngre dager. Synes også «Living in a Material World» med George 44

2/2012

Harrison var fin, det er noe med at stil skal bygges opp av din personlighet og at det igjen er en del av en bevisst og våken holdning til omverdenen. Jeg leser jo ekstremt mange blogger og alskens, og på Tumblr og Twitter er det jo nok å ta av. Er glad i å reise og plukker alltid opp noe når jeg er på farten. Er magasinjunkie i tillegg, så gi meg Fantastic Man, Men’s File, Monocle eller Euroman så er jeg happy. Convoy, The Impossible Cool, magasinet Purples blogg, musikkbloggen Økologisk Rock og nevnte Nick Wooster. Mye morsomt på Twitter og Tumblr. Og bloggen til Cycle Zombies: Når jeg blir stor skal jeg også ha en motorsykkelgjeng i familien. Og retro. no, seff. I tillegg har jeg jo Trondheims mest sexy kolleger, så der er det også et hav av inspirasjon! Hvis Retro har et stilikon: WHO the hell is it? – Det varierer selvfølgelig, men jeg tror jentene på Retro synes er Hanneli Mustaparta er veldig kul, med sin uredde, lekne men allikevel eksklusive stil. For gutta er det Steve McQueen som er den store helten: Han er både barsk, cool og rebelsk og ser like bra ut i slitte jeans som i smoking. En ung Serge Gainsbourg og JFK er også menn å strekke seg etter. Hvem er den trendyeste personen du vet om? – Bortsett fra min kompis Frode som er så trendy at han allerede har satt kalenderen sin på 2014, er det Nick Wooster (fashion director for Neiman Marcus og Bergdorf Goodman). Sjekk ut nickwooster.com, han har den perfekte miksen av skreddersøm og rock ’n roll i mine øyne. Hvilket plagg er en stayer, uansett sesong? – Herre: Oxford skjorte med button-down, en blazer med god passform, sko med brogue fra for eksempel Grenson, og en cool parkas. Hvilket stjernetegn er du? – Jomfruen. Hva er det ekleste du vet om? – Er det som Liverpool-fan lov å si Fernando Torres? Hvis det skal være trendrelatert, tror jeg egentlig at jeg skal holde det for meg selv. Gå for ting du føler deg fin i, det er alltid en vinner. Hvilket jeansmerke synes du er WIN? – Mitt skap er lastet med (hoho!), Whyred, Acne, APC og ganske straks et par i rådenim fra Edwin. Hva tror du er trendy om ti år? – Det samme som nå, med en del spreke omveier i mellomtiden. Spennende å se om kunstige materialer (som kan være en del av en mer organisk syklus) vinner terreng, og ikke minst hva teknologien kan bringe oss. Som it-mann (altså informasjonsteknologisk), synes jeg det er ekstremt spennende å se hvilke muligheter teknologien gir, og hvordan det forandrer vår atferd som forbrukere. Hvordan netthandel ser ut om ti år er jo en fascinerende tanke. Hva er dine tanker omkring bootcut til herre? – Det kommer an på hvorfor: Hvis du har det fordi det har du alltid hatt, er det utenfor. Men hypertighte jeans er jo egentlig ikke så autentisk i jeansens historie, så et par litt løsere jeans til sko fra Red Wing er jo helt innafor. Min favorittjeans er nok noe så spennende som en tight sort jeans, så jeg tror nok det er en stund til jeg blir observert i jeans med bootcut. Tre band på Retro-playlisten nå? – Jonathan Wilson, Black Keys og Monteé. Hvilke tanker gjør du deg om sammenhengen mellom artister/band og mote? – Jeg tenker at det er en kobling som i dag er viktigere for moten enn for musikken, men det er klart at den beste musikken og de beste merkevarene har blitt skapt med utgangspunkt i den samme galskapen. Blir man automatisk trendy av å handle på Retro? – Lurespørsmål? Det er i alle fall en start – men, vi på R

BRYN-MAKEOVER Brynene rammer inn ansiktet ditt, så hvorfor ikke spandere på seg en liten behandling? På H2 Cabina er de ikke bare veldig hyggelige, de kan bryn også. Farging og forming tar en halvtime og koster 280,- kroner, og etterpå føler du deg superfresh! Det er som en facelift, jeg lover, du kommer til å elske det. Bestill time på forhånd!

TOKYOMILK HÅNDKREM Det er kjekt å ha en håndkrem i veska i disse dager, når hendene er tørre og ekle. Denne varianten er drøy i bruk, og emballasjen er pure sex. Dessuten kommer den i en liten minibag med fint trykk på. (L O V E ting som kommer i en egen bag.) Denne kremen finner du på Shine i Jomfrugata, og den koster 320,- krons.

BIOTHERM AQUAPOWER ABSOLUTE GEL Dette er en alle tiders ansiktskrem til herre som tilfører huden fuktighet og gjør den myk som en babyrumpe. Og nei, det er ikke gay å smelle på seg litt krem i ansiktet en gang iblant. Fås kjøpt på Esthetique Trondheim Torg til 340,-. Ta vare på trynet ditt. Fordi du fortjener det.

OPI NAIL POLISH Har du lagt merke til fargenavn på disse neglelakkene? Mye festlig der, altså. Men helt seriøst, denne neglelakken er den beste. Hvorfor? Fordi ’penselen’ har en fasong som gjør at det er lett å treffe presist, og den tørker relativt fort. Alle vet jo at Chanels Rouge Noir tørker dritsakte, så et fint alternativ til den supermørke røde fargen er OPI’s variant i fargen ’Lincoln Park After Dark’. Edgy uten å være for goth. Perfekt hvis du plutselig kommer på en million ting du må gjøre med en gang du er ferdig med å lakke, som meg. OPI finner du på Kicks på Byhaven, eller på H2 Cabina i Thomas Angellsgate.

CHANEL EGOISTE PLATINUM Herreparfyme som fungerer like bra på dame. Den har en ren, ganske kraftig duft som oser av klasse og selvsikkerhet. Akkurat som navnet tilsier! Denne kan du kjøpe til kjæresten din, og tjuvlåne litt selv også. Win-Win.

MOROCCAN OIL «Nå skal jeg putte litt av denne oljen i håret ditt», sier Kenneth på Ahead. Jeg bare: «Eeeh, nei?». Han bare: «Jo.» Og så fønet han inn oljen, og håret mitt ble a-mazing med en gang. Moroccan Oil, heter den, og den får du kjøpt på Ahead i Sommerveita. Det skal også nevnes at Ahead har de fantastiske KMS-produktene, spør på salongen om råd.

AV: ELISE SKOGRAND

Innbilte opptakskrav: Longboard, iPhone, briller, 5000 followers, fixed bike, ironisk bart, høyvannsbukser, caps, rutete skjorte og et kamera fra krigens dager. Reelle opptakskrav: Se westerdals.no

Søknadsfrist for våre seks ulike bachelorprogram er 15. april. Opptaksprøvene finner du på westerdals.no

MUSIKK

– Vi ønsket å lage noe sammen, sier kjæresteparet Ingrid Helene Håvik og Trond Bersu i Highasakite. Har de gått i samboerfella? TEKST WENCHE BENDIXVOLD FOTO THEA HERMANSEN Natt&Dag inviterte 2/3 av Highasakite på pulverkaffe og te for å snakke om debutplata. Note to self: lås katten inn på badet før den stjeler all oppmerksomheten til intervjuobjektene. Dere kommer fra Pelbo og Your Headlights Are On. Hvordan er Highasakite? Samme tralten? Trond: Det er en link mellom bandene, alle tre bandene kan spille på samme scene. Men de tre bandene har forskjellig stemning og struktur. Ingrid: I Highasakite er jeg låtskriveren, og det er mer fokus på meg som vokalist. Dessuten spiller jeg zither også. I YHAO er det mye fokus på det instrumentale, men jeg spiller ingen instrument der. Highasakite er kanskje litt enklere musikk, vi har andre referanser når vi spiller. Hvilke referanser? Arcade Fire? Trond: Jeg har hentet mye inspirasjon fra trommisen i Wildbirds and Peacedrums. 46

2/2012

Ingrid: Da vi lagde denne plata hørte jeg veldig mye på den siste plata til Lykke Li, og filmmusikken fra Where The Wild Things Are. Også den plata til Velvet Underground, den med bananen. Hvor kom behovet for å lage enda et band, når dere allerede spiller i ganske famøse band? Er det ikke lurt å konsentrere seg om å gjøre et band superbra i stedet for flere halvveise? Ingrid: Siden jeg ikke er låtskriver i YHAO så ville jeg ha et band hvor vi spiller mine egne låter. Også ville vi lage noe sammen vi to, vi er jo samboere. Trond: Vi har vært mye ute og fartet hver for oss med forskjellige band, så det var vært fint å spille sammen. En kjærlighetsplate? Ingrid: Tja, det er mange kjærlighetssanger. Hva har Highasakite å melde til folket? Eller har dere noe å melde, dere ser ganske søte ut … Ingrid: Vi ønsker ikke å demonstrere mot noe/noen. Jeg så for meg et sound og en

stemning, og jeg vil at andre skal høre det også. Trond: Det er nok ikke så mange som høres ut som oss, litt klisjé å si det, men … Vi ville bare lage musikk som vi liker å høre på selv. Skjønner ikke hvorfor flere ikke lager så bra musikk. Høhø. Ingrid, dere kommer fra Musikkonservatoriet, og har tydeligvis hatt den samme musikklæreren der i mange år siden alle uteksaminerte høres ut som en blanding av Björk og Silje Nergård. Hvorfor høres ikke du slik ut? Ingrid: Jeg har aldri hørt noe på Silje Nergård, og jeg var litt for treig til å oppdage Björk. Og jeg har heller aldri hatt noe ønske om å ligne på noen av dem. Noe av det første vi lærte var å synge enkelt og nært, kanskje mange jobber med det? Vi har jo hatt mange lærere, Kirsti Huke og Elbjørg Raknes blant annet. Trond: Også er det ofte trender på slike utdanningsinstitusjoner. Når noen begynner med en ting fortsetter resten med det samme.

Jeg ser på platecoveret at dere ikke har lagt dere på indiestilen. Ikke no hjemmelaga, tweed eller kunstnerisk storverk dette. Hvorfor et romantisk bilde? Ingrid: Synes det er fint med fotografi jeg. Kanskje fordi jeg aldri har vært så kunstnerisk selv? Trond: Fotografen hadde ei skisse og ville ta bildet også ble det kjempefint. Det speiler musikken. Det flyter og det svever. Passer godt til platetittelen; alt som flyter vil regne. Ingrid: Det betyr ikke noe spesielt, det er bare fint. Vi vil at det skal se ordentlig ut og høres proft ut. Hva er planene deres etter albumslipp? Dere er jo allerede booket til Øya … Trond: Vi skal på releaseturné rundt om i landet. Vi er bekreftet til by:Larm, Sommerfesten på Giske og Øya. Highasakite har release på debutalbumet All That Floats Will Rain på Internasjonalen 9. februar.

Calling All Change Makers! Berghs School of Communication was voted worldâ&#x20AC;&#x2122;s best communication school at the Future Lions in Cannes 2009 and 2010. Now the time has come for the world to take part in our Interactive Communication program, where we turn digital natives into change makers with an expertise in communication and innovation. Our students learn the basics of how to turn insights on technology and consumer behavior into successful communication. Professionals hold all lectures and every course is subject to a real-life case-project, meaning all theory is constantly mixed with the tasks of solving sharp problems for world

leading brands and companies. At the same time, our students interact and cooperate with other programs at the school, to create strategies and concepts that maximize the power of interactive and analogue media. The second year of the program is an optional year devoted to an advanced internship. Successful students accepted into the second year spend up to a year at one of the worldâ&#x20AC;&#x2122;s best agencies. Berghs is now recruiting students from all corners of the world! Check out the dates when we come to your town and register at www.berghs.se.

Hvem sier at ikke alle kan reise på første klasse?

Den helt nye

Hyundai i40 fra

kr 275.950,-*

www.hyundai-i40.no

Ubegrenset kjørelengde

MUSIKK MÅNENDENS ANMELDELSE

Det gjelder å trå riktig. NATT&DAG guider deg gjennom By:Larm-jungelen. TEKST REDAKSJON Etter mye kluss med kulturstøtte og det som et kort øyeblikk så ut som en usikker framtid, er by:Larm på banen igjen og arrangeres for femtende gang i hovedstaden. I år kliner de like godt til med husholdningsnavn som Magnet, Bigbang, Mayhem, Sondre Lerche, El Caco, Jarle Bernhoft, Ane Brun og Lars Vaular. Fint det! Sedvane tro er det imidlertid de mindre og mer ukjente navnene som gjør festivalen til noe eget. Møt denne årgangens NATT&DAG-favoritter. Vi begynner bakerst i alfabetet: Årabrot, årets Spellemenn i kategorien metal, har blitt hyllet av kritikerne for albumet Solar Anus, og med sitt kompromissløse og noe utenom det vanlige liveshow, er de oppskriften på en suksessfull by:Larm-konsert. Sammen med Execration og Nekromantheon står disse tre monstrene for årets hardeste innslag og kommer garantert til å trekke kåte delegater på jakt etter eksotisk norsk metal. Det samme gjelder stavangerbandet Overthrow som kommer til å gjøre det stort i 2012 om alle brikkene

faller på plass. I den andre enden av spekteret finner du orakelet LidoLido, Norges nye hiphop/pop/RnB-håp. Vi krysser fingra for at ingen mokkamenn ødelegger performancen hans denne gangen. Den norske hiphopen er i dag representert av Envy som har gjort stor suksess i 2011, og vant verdens største live-konkurranse, Emergenza, i august. Håpet lever videre, gutter! Ryktet skal ha det til at Gerilja øver hver eneste morgen klokken 09.00 og jobber fortsatt med debutalbumet til store forventninger. For kun et par drøye år siden kunne ikke medlemmene i Dark Times spille. I løpet av denne tiden har de imidlertid lært seg å spille en slags obskur blanding av ironiløs hardrock og pop, som spesielt jentene er veldig glade i. Ja, og vi i NATT&DAG, da. Et lovende navn i Musikk-Norges DIY-undergrunn, helt klart. Skittent og sexy. El Doom bør være kjent for de fleste som mannen bak www.dritfetegitarer.com og spiller i en rekke band, blant annet The Cumshots, Thulsa Doom og Black Debbath. The Born Electric er en slags solovariant av disse og tar dypdykket ned i progrocken. Elsk eller hat med andre

ord. Selv går vi for en herlig one night stand. Smask! Singer/songwriters finnes det nok av i Norge, men det er få som ikke har latt seg sjarmere av 23-åringen fra Åmli, Jonas Alaska. Som en slags gjenfødt Bob Dylan, uten å bli plagiat på noen som helst måte – som en slags Nick Drake, bare med bra låter. Neida. Joda. Årets hippiekonsert står Beglomeg for. Eller psykedelisk death punk, om du vil. Storslagent og passe tjalla med blåserekke, tunge bassbeats og en rytmeseksjon Funkadelic verdig. Apropops hippie, og ikke veldig langt unna Beglomeg rent bemanningsmessig, har vi Pirate Love. Det skal sies at livekonsertene varierer noe. For det meste fra bra til sykt bra. Nå som Serena Maneesh ligger på stedet hvil, tar Maribel plassen som Norges yppersteprester av shoegaze. Klarer de å formidle Reveries til liveformatet har vi en shoeleklar vinner. Boblere: Kitchie Kitchie Ki Me O, Hanne Kolstø, Casiokids, Deportees, Highasakite, Iceage, Lemaître, Team Me.

TORSDAG 16. FEBRUAR

FREDAG 17. FEBRUAR

LØRDAG 18. FEBRUAR

Fullt program på www.bylarm.no // Kjøp billetter på www.billettservice.no

Mono Gerilja Klokken 00.30 – 01.00

John Dee Gerilja Klokken 21.00 – 21.30

Gamla Beglomeg Klokken 01.00 – 01.30

Rockefeller annex Overthrow Klokken 21.00 – 21.30

Stratos Lemaître Klokken 20.30 – 21.00

Gloria Flames Beglomeg Klokken 21.30 – 22.00

Last Train Pirate Love Klokken 23.00 – 23.30

Sentrum Scene Execration Klokken 22.00 – 22.30

Sentrum Scene Envy Klokken 21.00 – 21.30

Kulturkirken Jacob Iceage Klokken 23.00 – 00.00

The Crossroad Club El Doom & the Born Electric Klokken 22.30 – 23.00

Rockefeller LidoLido Klokken 21.30 – 22.00

Boblere:

Jaeger Lemaître Klokken 23.00 – 23.30

LidoLido

Revolver Maribel Klokken 21.30 – 22.00 Rockefeller Jonas Alaska Klokken 22.30 – 23.00 Sentrum Scene El Doom & the Born Electric Klokken 23.00 – 23.30 Revolver Dark Times Klokken 23.30 – 00.00 Nokia teltet Team Me Klokken 23.30 – 00.00 Rockefeller annex Execration Klokken 00.00 – 00.30 Boblere: Nokia Teltet Hanne Kolstø Klokken 09.30 – 22.00

The Crossroad Club Deportees Klokken 00.30 – 01.00 Rockefeller Kitchie Kitchie Ki Me O Klokken 00.30 – 01.00 Herr Nilsen Highasakite Klokken 20.00 – 20.30 Nokia teltet annex Highasakite Klokken 23.00 – 23.30 Victoria/Nasjonal Jazzscene Hanne Kolstø Klokken 23.30 – 00.00 Rockefeller Deportees Klokken 23.30 – 00.00 Sentrum Scene Casiokids Klokken 00.00 – 00.30

Sentrum Scene Årabrot Klokken 23.00 – 23.30 Rockefeller annex Dark Times Klokken 00.00 – 00.30 Sentrum Scene Nekromantheon Klokken 00.00 – 00.30 John Dee Pirate Love Klokken 00.00 – 00.30 Gamla LidoLido Klokken 00.30 – 01.00 John Dee Maribel Klokken 00.30 – 01.00 Boblere:

LINDSTRØM Six Cups Of Rebel (SMALLTOWN SUPERSOUND)

Seks kopper syre. Første gang jeg kjørte igjennom denne plata, var på fest. Og det med en ganske god andel Lindstrøm-fans til stede – den holdt ikke én gjennomkjøring. To beskrivende ord gikk igjen for å forklare hvorfor den måtte av: hektisk og stress. Men dette er jo en ærlig sak; noen plater er ikke laget for fest og morro. Siste Lindstrøm-plate, den med Christabelle, var så definitivt laget for fest og morro, Six Cups Of Rebel er altfor opphengt i merkelige, syrete og fjerne detaljer til å kunne funke på den gjengse fest. Når det er sagt, jeg innser at det finnes fester hvor denne funker perfekt. Men la oss legge kombinasjonen Lindstrøm og fest litt til side, det har jo ikke så mye å si. Viktigere er det hva slags album Six Cups of Rebel egentlig er. Det er rart, det er veldig hvitt, og det putter verdensrommet tilbake i space-discoen. Den siste påstanden fortjener litt forklaring. Six Cups … plasserer seg nemlig litt utenfor hva man tradisjonelt vil beskrive som space-disco, det er for å nevne én faktor ikke særlig kosmisk. Men det er spaced out, som i fjernt. Det er faktisk såpass ute

at det er enten utrolig vanskelig eller bent frem umulig å bli helt klok på. «Magikk», med all sin hvite funk, er for eksempel en låt som tar tid, men som åpner seg og setter seg, altså en vanskelig låt. Mens «Call Me Anytime» inneholder den mest kaotiske introen jeg noensinne har hørt og kommer aldri riktig til hektene igjen. Når det er sagt, selv om det ikke alltid er så greit å følge med i svingene, så er Lindstrøm fortsatt Lindstrøm. Flåsete sagt, men det er også beskrivende for hvilket talent som bor i låtsnekkeren; det er alltid noe der. Six Cups … er et album som oser av overskudd, og det er et album som virker å følge omtrent hver eneste impuls som slo inn under innspillingen. Det er en bra ting fordi det er unektelig et veldig morro album; et album som aldri kjennes begrenset eller strengt. Men tveeggetheten viser seg i at det titt og ofte går seg litt vill, og selv om det som regel finner formen igjen, så blir det hakket for merkelig til tider. Six Cups … er såpass sterkt at det er et av nyårets beste album, men det kommer nok ikke til å stå seg. Én ting er imidlertid sikkert: Dette kommer helt sikkert til å stå igjen som et av 2012s rareste album. Håvard Ringen

MÅNENDENS LESNING

Denne måneden får våre venner i musikkbladet ENO konkurranse i form av gratismagasinet Gaffa. Deres første nummer er ute på gata

15. februar. GAFFA har eksistert i Danmark siden 1983 og ekspanderte til Sverige i 2010. Nå står Norge for tur. Men trenger Norge et nytt musikkmagasin? Vi ringte redaktør Øyvind Rones. – Den mest åpenbare forskjellen mellom GAFFA og ENO er jo at GAFFA er et gratismagasin. Med tanke på profil, så snakker vel ENO mer til musikknerdene, mens GAFFA kommer til å være mer for alle. Vi satser også hardt på nett, hvor folk skal kunne få alt av de ferskeste oppdateringene om hva som skjer i norsk og internasjonal musikkliv. NATT&DAG gleder seg og ønsker løkke til.

MÅNENDENS KONSERT I februar åpner Vulkan omsider dørene og debuterer med et brak i form av Snowboard-VM. Turbonegro spiller sin første konsert i Norge på tre år og spiller i skrivende stund inn et nytt album. Happy-Tom forteller at vi har noe å glede oss til: «Fy flate, så bra dette blir, ass. Dette er rett og slett noe av

den beste musikken jeg har hørt noensinne». I tillegg kommer Bostonbandet Dropkick Murphys med traltepunken sin og Tommy Tee med sitt entourage. Kvelertak kommer også, før de trekker seg tilbake for å forberede nytt album. Det hele skjer på Vulkan og Fabrikken 10. – 19. februar.

Mono Iceage Klokken 00.00 – 00.30

2/2012

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER sene har funnet tilbake formen som fikk fjortiser som meg til å klikke i vinkel. Ja, jeg har selvsagt vokst fra dette og lytter med ironiske ører, men noen ganger er det deilig å ta musikk for det det er, og ikke tenke på hva som er musikkpolitisk korrekt. Her er det er nok av gode låter til å gjøre Reborn In Defiance til en verdig oppfølger til State Of The World Address. Om ikke annet en nostalgisk reise tilbake til gode minner fra 90-tallet Andreas Tylden BLACK BANANAS Rad Times Express IV (DRAG CITY)

BIOHAZARD Reborn In Defiance (NUCLEAR BLAST/WARNER MUSIC)

Gjenfødt harry. Bandet med verdensrekord i harryness, Biohazard, vender tilbake fra intet (les: pornoindustrien og reality-TV); bandet som fikk 98% av undertegnedes generasjon til å klippe av hestehalen, bytte ut Death-skjorta med flanellskjorte, naglebelte med hundekjetting og Levi’s-bukser med Dickies. Bandet som innførte Brooo’kln street struggle realness til en sulten masse dritalei generisk metal som aldri hadde hørt om Cro-Mags eller Sick Of It All før. Bandet som etter Rage Against The Machine (og Anthrax’ samarbeid med Public Enemy) var de første til å fusjonere rap og metal med formidabel suksess i form av andreskiva Urban Discipline (1992) og oppfølgeren State Of The World Address (1994). Det tok derimot ikke lange tiden før varsellampene blinket rødt og gjorde Biohazard mer utdatert enn musikkavdelingen til VG. Siden har de gitt ut hele fem album uten at noen har brydd seg stort utenom tyskere og amerikanske wiggers. Det er bassist/vokalist Evan Seinfeld som for det meste har stjålet showet de senere år da han stilte opp i det pinlige, men, bevares, svært underholdende, realityshowet Supergroup sammen med Sebastian Bach, Ted Nugent, Scott Ian og Jason Bonham. Men aller mest da han giftet seg med pornodronning Tera Patrick og gikk inn i bransjen under navnet Spyder Jonez. En smule ironisk med tanke på Biohazards «social awareness» og über-cheesy tekster om vold og sexisme, fattigdom og urettferdighet, korrupsjon og kapitalisme. I skrivende stund er det dog usikkert om Seinfeld fortsatt er med i bandet (ja, han spiller på skiva). Biohazard 2012. Om noen skulle være i tvil, er alt som før i det åpningslåta «Vengeance Is Mine» setter «standarden» med «You think you know me/Fuck you and the lies you hide behind». LOL. Et par runder i spilleren med «urbane» tekster på ungdomsskolenivå og cheesy breakdown metal/hardcore konstaterer at Reborn In Defiance, som fryktet, er fremført av aldrende menn i førtiårene uten mye til selvinnsikt eller musikalske antenner. Spesielt på «Vows Of Redemption» når Seinfeld og Billy Graziadei veksler mellom å rappe over et komp et sted mellom grunge og metalblues. LOLx2. Men så. Etter den tiende runden, med alle sperrer og filtre nede, slår det meg at Reborn In Defiance, utrolig nok, begynner å låte bra og sette seg under huden. Det er tydelig at harrytas-

2/2012

Muskelgruppen. I 2004 tok Jennifer Herrema med seg noen av medlemmene fra Royal Trux og dannet RTX. Hakket mer progressivt, men med den samme vulgære og utfordrende attituden. På deres siste utgivelse fra 2007, Western Xterminator begikk de en maktdemonstrasjon med klassikere som «Balls to Pass» og «Black Bananas». Så ble det stille. I mellomtiden har flere band yppet med tronen, Ariel Pink’s Haunted Graffiti gjorde et hederlig forsøk i fjor, men Die Antwoord med sine anarkistiske sjangeroverskridelser er nok de som er nærmest i ideologien. Uimotståelig søtt, ekkelt og klissete som nettopp sorte bananer, gir Black Bananas deg cravings og brekningsfornemmelser fra første spor. Rad Times Express IV er en skamløs, men beundringsverdig godt styla miks av foxy funk, cheezy FM-rock og harde 80-talls synther, ispedd et gjennomgående ekko av Royal Trux og RTX. Jennifer Herrema og gutta tør videreføre idéer andre musikere ikke en gang tør å tenke. Her kokes kje i mors melk mens gitarer vrenger seg i syndige hooks. Det kreves muskler å balansere såpass mange genre uten at det låter som en psykotisk schizo. Med sin umiskjennelige androgyne og rølpete vokal holder hun villdyret i tømmene. «Hot Stupid» for eksempel, en George Clinton møter vintage Royal Trux (du kan nesten høre konturene av «Waterpark» i kulissene), er en delikat ode til både Parliament og Herremas egen musikalske fortid. Uten noen form for selvrespekt blander de sammen alt som tilsynelatende faller dem inn. You gotta know the rules to break the rules, heter det, og Herrema kan så visst reglene. Det er ingen tvil om at hun og resten av bandet vet hva de driver med, derfor kommer de også ut av det med æren i behold. Denne gangen også. In Herrema we trust! Inger Lise Hammerstrøm

CORROSION OF CONFORMITY Corrosion Of Conformity (CANDLELIGHT/TUBA)

Ja til konformitet. Jeg skal innrømme at jeg ikke har det store kjennskapet to Corrosion Of Conformity annet enn å ha fulgt med bandet jevnt og trutt siden videoen til «Vote With A Bullet» begynte å rotere på MTV en gang på starten av 90-tallet. Dette er altså, som med alle andre artister og band om dagen; backto-roots-original line-up-pakka. Før det mer kjente ansiktet utad, Pepper Keenan (Down), ble med i bandet (det sies at han er med igjen fra neste skive av). Corrosion Of Conformity startet opp allerede i 1982 og var en av

de aller første såkalte crossoverbanda som blandet en hel del undersjangere med hovedvekt på punk/hardcore og metal og over tid spisset seg ned til hva mange i dag kaller stoner/sludge/doom. På midten av 90-tallet kom det «kommersielle» gjennombruddet med skiva Deliverance. Historie til side og innrømmelse nummer to: Jeg ikke har veldig mye til overs for Black Sabbath-dyrkende ørkenrock med hatten på snei og joint i munnviken. Kreativiteten holder seg som oftest innenfor stramme vilkår, og det hjelper heller ikke på at band av slik kaliber har kommet og gått i dusinvare de siste årene. Derfor er det ekstra hyggelig at Corrosion Of Conformity til tross holder et høyt nivå med masse smittende spilleglede, catchy låter og god klassisk crossover rock’n’roll de fleste kan like. Mike Dean, Reed Mullin og Woody Weatherman spiller rett og slett dritfett sammen. Det er lite å utsette annet enn et noe monotont lydbilde og nedstrippa produksjon som igjen, strengt tatt, er hele poenget med Corrosion Of Conformity. Ja til konformitet, sier nå jeg. Andreas Tylden

TATOVERTE JEG ARMENE MINE FOR DETTE? LANA DEL REY Born to Die (INTERSCOPE /UNIVERSAL)

Tilfellet Del Rey bør være kjent nå. Dersom det mot formodning ikke er, her følger en kort innføring: Jente prøver seg som popstjerne, jente mislykkes, jente går i skjul, jente dukker opp igjen i nærmest ugjenkjennelig form, jente er nå backet av all verdens pr-maskineri, jente har tatt en mengde tatoveringer, jente blir hypet, jente slipper album. Spørsmålet er om man kan ta noe så åpenbart konstruert som dette seriøst? På den ene siden er det jo fin musikk på denne plata. På den andre siden slåss vi med et pr-team som har hevet så mange trend-etiketter de makter etter et pent ansikt, for å se hva som kleber seg fast. Nå trenger ikke konstruerte popstjerner i seg selv være et problem i 2012. Såpass herdet er vi etterhvert. Men for at aversjonene skal utebli, må musikken backe opp hypen. Fett image holder ikke hele veien. Lana Del Reys musikalske uttrykk bærer på det samme genmaterialet som den estetiske pakka, men fremstår som noe mindre ektefølt. Melodiene er lengtende og triste, ikke ulikt en Chris

DA PROFESSOR The Laboratory (DON CORLEON/IMPORT)

Debut med sprut. Reggaegutta må begynne å tenke litt nytt. Hele industrien gjennomsyres av sub-par materiale, kjøpte og betalte radiojockeyer og badmen med for mye penger og for lite talent. Rootssjangeren står i stampe og det er ikke mange nye artistkandidater til å ta over tronen. Noen unntak fins det dog. Når det gjelder produsenter: Don Corleon er en av de som skiller seg ut i mengden. I fjor høst applauderte jeg hans forsøk på å ta tilbake duben fra gjøglerfolket, og han har reddet seg inn fra en lettere generisk vandring inn i stillestående samarbeider med gjespefremkallere som Gentleman. Corleon har allerede revolusjonert jamaicansk musikk to ganger, og nå er han i ferd med å gå sin helt egen vei. Don-protesjeen Protoje (oi, da!) sitt debutalbum var muligens fjorårets mest interessante debut, og viste at det går an å bygge nye karrierer uten nødvendigvis å skulle hore seg til over hele øya og spille inn for Gud og hvermann. Da Professor sitt album følger opp denne fint. Han har pondus, ganske mye faktisk, til å være såpass ny artist som han er. I tillegg er det noe med stemmen, en x-faktor som hadde fått Adil og Mia til å holde fingrene sine langt unna stjernesmellknappene. Da Professor utstråler en slags personlighet og man tror på det han sier: det høres ikke ut som han bare står og repeterer tomme rastafloskler – som så mange av sine kolleger. Jeg blir litt svett når man beveger seg inn i tjolaheioghopp-reggae på et par spor her, men ellers er det helt

klart: et av årets reggaealbum er allerede ute. Av og til slår det virkelig gnister: «Peace & Unity», med sin Eek-A-Mouse-pastisj av et refreng, og maskingeværspytting gir deg bakoversveis, mens «By My Side» ser han hoppe mellom sår crooning og toasting, og «Wake Me Up»: en av de vakreste loverssangene på lenge. Sleng på det uventa samarbeidet med rock steady-legenden Ken Boothe, og du har et av de mest spennende debutalbumene fra Jamaica de siste årene, 2012 sitt første pliktkjøp og en god grunn til å skru opp bassen til 12. Jørgen Nordeng FIRST AID KIT The Lion´s Roar (WICHITA)

Cowboy møter popgudinner. «Oh, the bitter wind is coming in, and I´m already missing the summer, Stockholms cold, but I’ve been told I was born to endure this kind of weather.» I ett og samme

Isaak i toppform, mens produksjonen er moderne r’n’b ala Weeknd, med masse romklang, reverb og tydelig hi-hats. I utgangspunktet en god idé, men det funker ikke riktig i praksis. I møtet mellom det moderne og det gammelmodige, oppstår noe klamt som gir hele prosjektet et anstrøk av å prøve for hardt. Jo da, av og til sitter det som en joystick på gutteværelset. «Video Games» er et sjeldent lykketreff og fremstår som en forsonende faktor på Born to Die. Her fungerer kombinasjonen smektende, nostalgisk låt og reverb-tung produksjon svært godt. Produksjonen fremhever en flott låt, i stedet for å dekke over en dårlig én – en kamuflasjemetode som særlig avsløres på «Off to the Races» og «This is What Makes Us Girls». Det er likevel fristende å konkludere: Dersom låtene og veet hadde blitt mer rendyrket, kunne dette fremstått som et mye sikrere og mer gjennomført produkt. For all del, det er ting å hente her, men gullkornene drukner litt i mangel på entusiasme og – for å bruke et slitenst idol-uttrykk – feeling. Og ja, helt sikkert, hadde jeg ikke vært en slik bitter trendnisse kunne jeg raskt endt opp med å like Born to Die. Håvard Ringen

vers forener søstrene Söderberg nostalgisk musikkhistorie med ungdommelig nåtid. Som lengselen til en ensom cowboy på de øde og kalde slettene møtes to unge jenter med en sentimental dragning mot en svunnen tid. «Emmylou» er en køntriode til frøken Harris, Johnny Cash, Gram Parsons og June Carter. En hyllest med tydelige elementer fra samtlige køntrilegender, samtidig har den en såpass klar egenart at låten lett får innpass blant våre fineste klassikere. Tittelkuttet, som åpner i velkjent First Aid Kit-stil med Klara Söderbergs kjølige og androgyne vokal, akkompagnert av framtredende kassegitar, går etter hvert over i en nydelig orkestrert låt som kommer til å sitte til langt ut i vintermånedene. Deres uendelig vakre stemmer som grenser til guddommelighet leder deg gjennom et stykke musikk med nerve, mystikk og vitalitet. Med en anstendig distanse til inspirasjonskildene viser de en

modenhet og profesjonalitet som er få 19-og 22-åringer forunt. Selv om kombinasjonen av The Byrds-folkete køntri, Emmylous køntriknekk, Nick Drakes nøkterne sårbarhet, Lykke Lis kjølige pop, The Tallest Man on Earth’s Dylan-flørt, iblandet det umiskjennelige køntri-uttrykket ligger langt oppe i dagen, finner du et tydelig preg av egenart i The Lions Roar. «There’s nothing new under the sun, all that will happen has already begun», synger de forkynnende og resignert på «I Found a Way». Klara og Johanna er så mye mer enn et speilbilde av sine inspirasjonskilder. Med en far i musikkbransjen, og som bidragsyter på plata (!), har de stått og gått i musikk siden de var små. Det er nok også derfor de framstår som så fullkomne musikere tross sin unge alder. På The Lions Roar beviser de at kan prestere på samme nivå som de etablerte, om ikke bedre. Så watch out, Emmylou! Inger Lise Hammerstrøm

NORDIC MUSIC PRIZE BEST NORDIC ALBUM 2011

De nominerte er:

Ane Brun It All Starts With One

Anna Järvinen Anna Själv Tredje

Björk Biophilia

Goran Kajfes X/Y

Gus Gus Arabian Horse

Iceage New Brigade

Lykke Li Wounded Rhymes

Malk De Kojn Toback To The Fromtime

Montée Renditions Of You

Rubik Solar

Siinai Olympic Game

The Field Looping State Of Mind

VINNEREN ANNONSERES TORSDAG 16. FEBRUAR, BY:LARM, OSLO Hør de nominerte albume i WiMP: www.wimp.no/nmp Få WiMP gratis i 30 dager: se wimp.no eller send WiMP til 2225

MUSIKK TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

S U RF E TUR F R A K R I AU S T R A L I A . 3.990 ,-

TAPT KJÆRLIGHET/ TAPT MULIGHET THOM HELL Suddenly Past VOICES OF WONDER/VME)

INK A TRAIL TIL MACHU PICCHU FRA KR. 3.150,-

SAFARI NAIR OBI TIL FR A KR. 8.75 Z ANZIBAR 0,-

ØYHOPPING P FR A KR. 4.55Å FI JI 0,-

E A L A ND Å NEW Z0 P E IV D Y SK 1.25 ,F R A K R.

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

2/2012

Det er få her til lands som kan poplåten like godt som Thom Hell. Anders Tjore selvsagt, Sondre Lerche og Martin Hagfors, kanskje. Men Thom Hell er helt der oppe. Og det strekker seg lenger enn å ha en egen evne til å skrive fine melodier, Thom Hell kan også en ting og to om låtstrukturer og om arrangementer. Suddenly Past er et fryktelig solid popalbum, og Thom Hell tar i bruk hele posen med oppsparte tricks. Men det som skiller albumet ut fra røkla, er hva det handler om. Suddenly Past er i realiteten en elegi over Hells forhold til Marit Larsen, og nettopp det er albumets – på én og samme tid – store styrke og svakhet. Det som veldig ofte har vært Hells fortrinn som popsnekker, er hvor mørkt han tør å gå, hvor selvutleverende han kan være og hvor vakkert han klarer å uttrykke seg. Problemet med Suddenly Past er av den overflatiske sorten; den emosjonelle dybden viser seg ikke før man virkelig går låtene etter i sømmene. Og dette virker litt som en oversett mulighet for Hell, på dette albumet ligger alt til rette for at han med god grunn kunne gått virkelig dypt. Allikevel føles det som et utpreget lett album, på overflaten. Musikalsk er nok Suddenly Past Thom Hells letteste album. Poppen hans har alltid vært lett å forstå, men vrang nok til at den holder en stund, og den er verken lettere

THE WORLD

ANTHONY HAMILTON Back To Love (RCA RECORDS/SONY MUSIC)

Tilbake til kjæreiken, men hvor er smerrrten? Det var med et aldri så lite håp om en sårt tiltrengt soul-revolusjon, at jeg ga meg ende over til Anthony Hamiltons andrealbum/ kommersielle debut Comin’ From Where I’m From tilbake i 2003. Tre år etter D’angelo sitt foreløpig siste album, og like lenge etter at Hamilton selv stod på scenen i Norge sammen med nettopp D’angelo på Quarten (dog som backup-sanger). Der soul-scenen ikke så ut til å få noen åpenbar arvtaker etter Kong D, var Hamilton og hans unike, såre stemme en åpenbar kandidat med sitt nærmest perfekte album fyllt av hjerteskjærende, følelsestunge låter som «Since I Seen’t You», «Charlene», «I’m a Mess» og ikke minst det flotte tittelsporet. Men da det to år senere var på

eller vanskeligere enn tidligere her, men det er lysere, litt muntrere, litt mer vår enn tidligere, og særlig mer enn man skulle forvente forutsetningene tatt i betraktning. Men lyrisk er ikke dette albumet noen joyride, og dette skaper en ganske interessant kontrast. Det klareste eksempelet på dette er passende nok en av platas beste låter. «Killing Me» er bedagelig og slentrende i utforming, men lyrisk går den dypt. «You’re killing me, and you’re getting away with me», synger Hell under det delikat orkestrerte refrenget, «I need to feel your kiss, one last time», følger han opp med, og dreper alle illusjoner om at bruddet kanskje var tosidig. På «One Last Chance» finner vi Hell nærmest trygle om en ny sjanse, mens musikken ikke helt makter å underbygge alvoret. Den antemiske radiohiten «Tonight» er en låt som sikkert raskt kan bli feiltolket som positiv, men igjen krasjer innhold og form på en interessant måte. Dessverre er det ikke formmessig tvetydighet eller kontekstuell tyngde som er poppens største virkemiddel. Det er følelser og banalitet. Og Suddenly Past føles som sagt som en mulighet Thom Hell har latt slippe gjennom hendene. Det er jo åpenbart et godt album, man sitter bare med følelsen av at dette kunne vært enda mer utleverende, sårere og blottstillende. På en annen side virker det som om det går bra med hovedpersonen her – og det er jo godt. Håvard Ringen

tide å følge opp genistreken med andrealbumet Soulife, var det åpenbart at noe manglet. Stemmen var fortsatt den samme, men selv om det høres fryktelig corny ut, var det som om litt av selve sjelen hadde forlatt åstedet. Siden den tid har vi fått tre andre Hamilton-skiver, som heller ikke har vist seg å leve opp til Comin’ From Where I’m From, og på tampen av 2011 kom altså hans seneste utgivelse, Back to Love. Jeg har åpenbart sluttet å håpe på noen gjentakelse av 2003, men jeg stiller meg positivt overrasket til denne skiva, som helt klart byr på flere fin-fine øyeblikk. «Pray For Me» tar oss til church med sin bønn om kjærleiksforsoning; «I’ll be the man that you want / I’ll be the man that you need church every Sunday / prayers every Monday, Tuesday, and Wednesday, and Thursday, and Friday just bring my baby back to me», mens «I’ll Wait» henter fram den sedvanlige og ulykkelige

Hamilton-kjærligheten med linjer som «I’ll wait for you to fall in love / I’ll hold myself for only you / I’ve tried to settle down before / Said I’ve tried it before / There’s no other love that will do». Men det er derimot ikke før man begir seg ut på bonusmaterialet av albumets deluxe-versjon, at man virkelig får et glimt av den gåsehudgivende Hamilton jeg fortsatt setter så utrolig høyt. «Did you ever stop to think at all / This will tear a hole in me / Did you ever even care at all / That I’d be questioning/ Will I ever love again / Will I ever trust again», øser han ut på fantastiske «Broken Man», mens grown man-anthemet «I’m Ready» gjør det klart at dette ikke er musikk for klubb-hoppende tenåringer. Alt i alt en fin skive, som dessverre byr på for få standout-låter, og ikke minst den hjerrrten og smerrrten som Hamilton hadde så enormt mye av for et snaut tiår siden. Mathias Rødahl

MUSIKK

10 .0 2

06 .0 2

29 .0 2

13 .0 2

JAYHAWKS

FOLKEMØTE

04 .0 3

7. -1 0. 03

Support: Chuck Prophet

Adresseavisen og Selskapet for Trondhjems Bys Vel

(DOUBLE SIX/DOMINO/PLAYGROUND)

The Tracy & Mary Chain. I hine hårde dager, i denne internettalderen, hvor informasjon dukker opp og forsvinner raskere enn du kan få sagt «Mark Zuckerberg», hvor tørsten etter stadig nye inntrykk er viktigere enn den elementære trangen til vann, så er det vanskelig for et band som Trailer Trash Tracys (TTT) å opprettholde momentum. Likevel, til tross for å ikke ha en eneste forutsetning gående for seg, så har de klart nettopp det. Årsaken er den enorme, iboende kvaliteten som lå i den første singelen deres, «Candy Girl». Denne har gjort det mulig for TTT å fortsatt ha buzz etter nesten fire år(!) med stillhet. Men det fordrer ikke nevneverdig godt; ligningen én monsterlåt pluss fire års stillhet er ikke ofte lik et supert album. Men, tenke seg til, TTT kommer slett ikke ille fra det. Riktignok er «Candy Girl» fortsatt den store låten her, en låt som best kan beskrives som den flotteste låta The Jesus & Mary Chain og Kevin Shields aldri lagte sammen, men de har laget en relativt solid popplate dypt forankret i den britiske shoegazing-tradisjonen. Men Ester er ikke en fullt så derivativ plate som «Candy Girl» kanskje skulle forutsi. På den andre siden er det vanskelig å lage en plate forankret i noen som helst tradisjon uten å emulere et par band som har vært, så det er uunngåelig at Ester høres noe uoriginal ut. Spørsmålet er hvor ille det egentlig er. Det har jo ikke så mye å si så lenge TTT lager gode låter, en god låt som er mye som en pastisj, er fortsatt en god låt. Og TTT har nok gode låter til å komme fra det med æren i behold, men dessverre ikke så mye mer. Foruten nevnte høydare, kan også «You Wish You Were Red» nevnes. En låt som holder seg til suksessformelen som gjør «Candy Girl» til en så god låt; det er veldig mye TJaMC der, men det er også en viss egenart. Og det er når TTT på sitt minst apologetiske hermer etter heltene sine at de låter best. Når de prøver å være egne, i større grad, faller de dessverre litt igjennom. Men Ester er en fin plate, og ikke minst er den en fin introduksjon.

På mange måter er jo en lunken debut med enkelte storlåter den beste måten å introdusere seg selv på. TTT vil ikke slite særlig med presset neste gang. Håvard Ringen

REVY: NAKEN, FRODIG OG INKONTINET

Helse- og velferdsrevyen, Trondheim kommune

Eventyret om Tsjajkovskij

WILEY Evolve Or Be Extinct (BIG DADA/VME)

Norgesvenn og urokråke holder seg nesten i skinnet. Wiley trenger en manager. En psykolog. Ei uke på medietreningskurs. Og en A&R. Rett og slett hjelp. Den humørsyke norgesvennen, som i fjor avlyste Oslo Live-konserten sin på dagen, for å prioritere jointrøyking og Playstation, er mildt sagt uforutsigbar, og ikke alltid sin egen bestevenn. Hans eksentriske og heseblesende fremtoning har ført til rykter om alt fra akutt kolakjør til bipolare lidelser (sistnevnte avfeies forresten bastant på «I’m A Weirdo» («… but I’m Not Bipolar»). Uansett er Wiley et godt, gammeldags unikum. Han er grimens kanskje fremste rapper, men sliter med å finne fokus oppi alle prosjektene sine. Sånn albummessig har det stort sett vært rimelig ujevne utgivelser, dels skjemmet av lettkjøpte dansefrierier, uinspirert filler og en og annen uforklarlig avstikker ut i ingenmannsland. Her kommer sistnevnte blant annet i form av en tre minutter lang skit hvor han blir tatt i tollen for å ha røyka weed. Den er verken morsom eller nødvendig, for han banker poenget sitt igjennom bra nok på låta den bygger opp til, «Immigration». Stødigere rapper enn Wiley skal du derimot lete lenge etter. Han skinner, funkler og stråler over store deler av Evolve Or Be Extinct. Tittelsporet og åpneren «Welcome To Zion» er reine maktdemonstrasjoner. Han leker med språket, han er selvutleverende, han er komplett overfladisk, urimelig, sutrete. Men selve fremføringa er alltid krystallklar og punktlig så det holder. Det høres ut som han ikke anstrenger seg i det hele tatt, at det bare renner ut av ham. Mange håper på et reindyrka knallhardt grimealbum, men i likhet med fjorårets 100% Publishing er ikke Evolve Or Be Extinct helt der heller. Heldigvis inneholder den ikke noen like

16 .0 3

TRAILER TRASH TRACYS Ester

LUFTFORSVARETS MUSIKKORPS:

PELBO + LUFTFORSVARETS MUSIKKORPS

MOTORPSYCHO

18 års aldersgrense på parkett, fri alder på galleri

MICHAEL WIEHE

18 .0 3

Fuck drømmene dine, ninja. Det fantes en tid da det kun var imponerende rapferdigheter og eksepsjonelle beat-valg som holdt Rick Ross og hans breiale Baws-image i live, men med årene har rapfans rett og slett glemt hele fengselsbetjent-flausen, og jammen tror jeg ikke Ross har gjort det selv også. I 2012 er det nemlig ikke noen kommersielle rappere med like mye kredibilitet og generell gatepopularitet som Rozay, og stemningen kommer garantert til å være magisk når feiten ruller ut på Sentrum Scene 26. mars. Men før den tid har Ross gitt oss en mixtape for å hjelpe på ventetiden fram til hans mye etterlengtede femtealbum God Forgives I Don’t, og ikke uventet får vi en gratisskive som topper mange offisielle raputgivelser. MMG-sjefen byr på sitt sedvanlige pompøse og mean-mug’ende sound, med gjesteopptredener fra noen av bransjens beste (Nas, 2 Chainz, John Legend, Drake, Pharrell Williams, French Montana Meek Mill osv), og gir gutta boys i alle aldre enda mer musikk å tøffe seg til på fest og byen. Dere vet hvem dere er (og ja, jeg er en av dem). Ross ér og blir en bauta med sin helt særegne posisjon blant dagens rappere, men en utgivelse med uttalige priceless uttalelser av typen «Fuck your dreams, nigga» (Diddy), «Being dead broke is the root of all evil» og fantastiske «100 dollars

John Gray

HJERTEMEDISIN

+ support

160 sangere synger sanger av og sammen med Tre Små Kinesere

THE WALL – TRIBUTE TO PINK FLOYD

20 .0 4

(MMG)

INSPIRATORFORUM

Nord-trøndelag teater

BEDRE BLIR DET ITTE!

Eldar Vågan, Robert Gordon, Chris Spedding + The Eldarados

LUFTFORSVARETS MUSIKKORPS:

19 .0 5

RICK ROSS Rich Forever

ELSA LAULA

14 .-1 5.0 3

KONSERTER BYSCENEN

17 .0 3

Smakfull røre. Det er neppe Motorpsychos katalog som har gått flest runder i spilleren hos bandmedlemmene i The Megaphonic Thrift. Førstesingelen, «Raising Flags» fra deres andre album er imidlertid slående lik trønderprogbandets «Sinful, wind-borne» fra Blissard. Man skulle nesten tro det var en hyllest. Drivende gitarer akkompagnert av obligatorisk distortion i en blyg popflørt. Sonic Youth er likevel den klareste, og mest gjennomgående referansen på plata, men det er linken til Motorpsycho som er interessant, for da snakker vi om å plukke fra hverandre en sjanger som etter hvert begynner å bli så til de grader ihjelspilt. Shoegaze eller støyrock, det synes å ha gått inflasjon i sjangeren de seneste årene. Motorpsycho har aldri sortert under den paraplyen, men har hatt mye av de samme elementene. Så når The Megaphonic Thrift rørte sammen sitt andre album med den hensikt å bevege seg bort fra støyen og istedet skape tydeligere melodier, ble resultatet altså en smak av trønderheimens rocketrio og det fineste 90-tall. Fort gjort at vaffelblir pannekakerøre, gitt. Anyway, eminent balansert mellom pop, støy, jazzelementer og indierock har bergensbandet skapt en mer melodisk plate. Interessant nok resultat, men hvor ble det av hitene? Jazzflørten «Fire Walk With Everyone», nevnte «Raising Flags» og drømmende «Moonstruck» (kul låttittel), er det nærmeste de kommer i denne omgang, men ingen av de skriker seg til en plass i nynneboka. Det er likevel gitarene som er skivas definitive høydepunkt. Vekslende mellom å drive fram melodiene og angi stemningene, tar Richard Myklebust og Njål Clementsen de gjeve hovedrollene. Live kan dette bli en riktig så berikende konsertopplevelse. Og med en imponerende turneliste som omfatter flere av Europas beste spillesteder, vil nok The Megaphonic Thrift spille seg inn i hjertene på mangt et indiehue denne våren. Inger Lise Hammerstrøm

men som mixtape trenger den heller ikke å være det, og slipper likevel unna med en femmer. For hva annet kan man egentlig gi en skive som dette? Joda, det er litt for mange spor, og vi mangler de totalt åpenbare klassikerne som hver Rick Ross-skive har levert. Men igjen, dette er en mixtape, en oppvarmer til det som nok vil bli en av årets desidert beste skiver … OG den er fortsatt bedre enn albumet favorittrapperen din brukte tre år på å lage. Tenk på det du, din hiphoper. Mathias Rødahl

29 .0 3

(NEUES/TUBA)

a sock … two anchles, you do the math». kommer selvfølgelig ikke til å gå hjem hos alle. Da er det jo så fint at man istedet kan velge seg noe knakandes positiv og oppløftende boom-bap, mens resten av oss river av seg i barisen og holder det nede til «Yella Diamonds», «F*ck Em», «New Bugatti», «Off The Boat» og ikke minst den mye omtalte singelen «Stay Schemin». Hvor er en takløs Lamborghini når man trenger den?? Rich Forever er ikke på det samme nivået som for eksempel Teflon Don og Deeper Than Rap,

27 .0 4

THE MEGAPHONIC THRIFT The Megaphonic Thrift

BETTY STJERNEN «Våryr»

Musikk skal bygges ut av glede! Med Lill Lindfors

Følg oss på Facebook og abonner på vårt nyhetsbrev! Hold deg oppdatert på byscenen.no

2/2012

MUSIKK drøye radiosmiskere som det kollegaene hans i Roll Deep har gjort i det siste. Singelen «Boom Blast» er vel det nærmeste stekehouse-hinting vi kommer, og den er egentlig mer morsom enn slitsom. «Miss You» er litt over sutrestreken, men for det meste er Wiley i godt slag. Jørgen Nordeng YOUNG JEEZY Thug Motivation 103: Hustlerz Ambition (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

Småtamt motivasjonskurs. Buzzet rundt Young Jeezy var enormt da han i 2005 forlot gruppa Boyz ’N Da Hood for å forfølge en solokarriere, som til de grader ble en suksess med klassiske mixtapes, gode kritikker og platinasalg for hans to første skiver, samt en massiv co-sign fra gata. Med genuin oppbacking fra beryktede Black Mafia Family stod det ikke heller akkurat på kredibiliteten til rapperen, som har bygget opp et image som «The Snow Man» – og da snakker vi selvfølgelig om

andre hvite ting enn snø. Men et eller annet sted før og rundt tredejskiva The Receccion begynte Jeezy så smått å falle av, både musikalsk, kommersielt og hypemessig. Hans tidligere nemesis Gucci Mane skiftet plass etter å ha vært underdog, og Rick Ross ble den nye «sjefen» innenfor kokainrap-sjangeren, til tross for sin alt annet enn gangster-bakgrunn. Dette sistnevnte faktumet har Jeezy også brukt mot Rozay flere ganger, men uten å vinne særlig støtte eller sympati blant rapfansen. Det viser seg tydeligvis at når alt kommer til alt, så er det musikken som teller, og det her har ikke Jeezy klart å følge helt opp. Tekstene hans har tapt seg, hele den breiale/alltid en vittig punchline-stilen hans har på en måte blitt skiftet ut med en smått kjedeligere versjon av ham selv. Og istedet for å høre «ad lib-kongens» mange trademarks på byen («Yeeeeeeeah», «Let’s get it», «Daaaaaaaaaamn»), har nå Rick Ross-gryntelyder og WAKA, WAKA, FLOCKA FLOCKA tatt over. Å si at ingen brydde seg da Jeezy

nylig ga ut sitt fjerdealbum Thug Motivation 103: Hustlerz Ambition, er dog en overdrivelse, da det faktisk var over 230.000 som stakk ut og kjøpte det i første salgsuke, men det har definitivt vært et tap av momentum rundt snømannen siden bare noen få år tilbake. Og desverre er TM103 et eksempel på nettopp dette. Det er Jeezy, men ikke helt den gode, gamle Jeezy. Vi får servert fete nok produksjoner, gjesteopptredener fra noen av bransjens største og mest interessante navn (Jay-Z, Lil Wayne, Andre 3000, T.I., Fabolous, Jadakiss, 2 Chainz, Freddie Gibbs ++), og det er jo ikke sånn at han selv har blitt dårlig, men låtene (som det dessuten er litt for mange av: 18 spor …) kommer og går uten at lytteren sitter igjen med den velkjente gate-inspirasjonen Jeezy tidligere var en mester på. Kanskje er det fordi han har mistet den selv? Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

OVERBEVISENDE MIXTAPE UTEN DRAKE-FEELING DREAMON Practice Makes Perfect (INDIE)

Foto:Trine Sundli, andre år Fagfotograf 2011

Teknikk - Kreativitet - Kommunikasjon 2 år Fagfotograf 1 år Kunstfotografi NYTT STUDIETILBUD 1 1/2 år MakeUp & Styling

søknadsfrist 15. april

www.fotofagskolen.no 54

2/2012

Det begynner å bli en del rappere som ifølge diverse media-outlets skal være framtiden til norsk hiphop, og en av dem som kanskje har fått høre dette mer enn noen andre det siste året, er Manglerud-unggutten Dreamon. Etter å ha holdt seg varm via en rekke enkeltlåter, videoer og mixtapes på «amatørnivå», fikk 22-åringen tidligere i vinter endelig innpass i bransjevarmen, da han ble en del av stallen til Universal Music. I november kom den første offisielle singelen, «Closer», og heldigvis ser det ikke ut til at Universal-samarbeidet har gjort Dreamon mindre sulten. Rett før N&D sin deadline slapp han nemlig på egenhånd gratis-mixtapen Practice Makes Perfect, et prosjekt han har jobbet med i hele to år, og som på ingen måte gjør spådommene om stjernestatus mindre relevante. Skiva serverer nemlig en imponerende dose med variert musikk, delt opp i en up-tempo rapdel, og en roligere R&B-del. Og selv om den første halvdelen er et solid stykke arbeid, med bangers som den pompøse «Wake Up», New Orleans-funky «Don’t Touch Me» og minimalistiske «Baddest Bitch», er det først når Dreamon glir inn i det softe og ærlige hjørnet at han virkelig viser fram hva han har å by på. Nå sier jeg ikke at hvem som helst kan lage feite club-bangere, men det tar likevel en spesiell type artist å åpne seg opp uten at det blir for kleint, noe Dreamon gang på gang har vist at han mestrer. Det skal heller ikke skyves under noen stol at blant annet sistnevnte låt, med cocky tekster som «No

I ain’t trying to fall in love, but we can get freaky girl, I just thought that I should let you know», føles mindre troverdige fra Dreamon enn når han legger player-faktene til side på for eksempel «Do You Think About Me», et av tapens absolutte høydepunkt med sin snasne Sino-produserte beat og finurlige «I Want You Back»-outro. En annen favoritt er flotte «Mahkaiyah», som med produsent-Dreamons sampling av Jon B-klassikeren «They Don’t Know» selvfølgelig overbeviser undertegnede, men ikke minst også på grunn av sin fin-fine og rett fra hjertet-tekst, som den mystiske frøken Mahkaiyah garantert vil sette pris på. De sedvanlige Drake-kloneanklagene, som jeg til dels kan si meg enig i på diverse annet Dreamon-materiale, er denne gangen ikke relevante, og det er fint å se at han byr på et såpass stort låtmangfold istedet for å legge seg i det fristende feltet med formatert radiomusikk. Ja, for hvis du mener låtene på Practice Makes Perfect er rene Drake-kopier, da har du rett og slett ikke peiling på hva du snakker om. Det har derimot undertegnede (insert kvalmt glis), og jeg vil derfor igjen bare si at Dreamons favorittstempel (til tross for den noen ganger litt skurrende engelskuttalen) og generelle «han vi har troa på»-status fortsatt er særdeles velfortjent. Desverre ødelegger enkelte spor for helhets-kvaliteten og et terningkast fem, blant annet «Dry Out» med svenske Meemo Jacobs, som høres mer ut som en ung YouTube-amatør enn en albumklar sangerinne. Men med «øvelse gjør mester» som motto, er det dog ingen grunn til å uroe seg, og jeg er mer enn sikker på at Dreamons kommende debutalbum blir enda et steg i riktig musikalsk retning. Mathias Rødahl

FILM

Internett har endret filmkritikken, men heller ikke den nye kritikken tar høyde for hvordan internett har endret filmen. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON MARIUS PÅLERUD Det er idag opplest og vedtatt at internett har skapt en ny form for film kritikk, men det er likevel ikke en mer etablert truisme enn at det vil sitte medievitenskapstudenter og skrive masteroppgaver om det i en del år fremover. De fleste som får betalt for å skrive om film på papir har på et eller annet tidspunkt sett med skrekk på hvordan entusiastisk uhonorerte bloggere tar stadig mer oppmerksomhet, ofte på bekostning av de gamle fastlønnede veteranene. Men man behøver ikke være redd for å miste jobben for å føle en viss skepsis mot filmbloggernes inntog i offentligheten. Den nettbaserte filmkritikken er tilsynelatende basert på utømmelige reserver av entusiasme (disse menneskene er ikke interessert i film – de elsker film), og i motsetning til cinematekrottegenerasjonen kvier ikke dens skribenter seg for å helhjertet omfavne amerikanske underholdningsprodukter på den amerikanske underholdningsindustriens egne premisser. Montages.no – i praksis det nærmeste vi i dag kommer et betydningsfullt norsk filmtidsskrift – kåret i fullt alvor Ringenes Herre-trilogien til 00-tallets beste film. Det at såpass få reagerte på at en gjeng oppegående, skriveføre norske noenogtjueåringer fant det for godt å utrope en tolv timer lang barnefilm om hårete føtter, flammende vaginaer og sviktende bilaterale samtaler til det ypperste verden hadde prestert av levende bilder mellom 2000 og 2009, er betegnende for i hvilken grad internett har omdefinert hvordan vi tenker om kritikk generelt og filmkritikk spesielt. Det at så godt som ingen reagerte med mer enn et oppgitt «jaja, det er vel en sånn verden vi lever i nå», sier enda mer. For et tiår siden hadde en slik kåring blitt sett på som problematisk populistisk. For tjue år siden ville den vært utenkelig. I 2010 virket den bare altfor rimelig. På grunn av filmbransjens produksjonsmodeller og komplekse økonomi, er filmkritikken den kritiske disiplin som i størst grad har blitt påvirket av internetts inntog i medieverdenen.1 Ettersom filmer er dyre og tidkrevende å produsere, og lanseringen av dem gjerne skal samkjøres med en rekke mer eller mindre integritetsutslettende spinoffprodukter i en rekke land, har Hollywood det siste tiåret etablert et system hvor de mer kostbare langfilmprosjektene har en tilstedeværelse i underholdningsnyhetene i flere år før de får premiere. Og ettersom internettøkonomien har bidratt til å viske ut grensen mellom underholdningsnyheter og kritikk, har dette i tur ført til en ny type filmjournalistikk bestående av en evigvarende strøm av artikler og blogginnlegg i kjølvannet av hver minste lille flik av informasjon som offentliggjøres om en kommende storfilm. Brorparten av disse

skriveriene er flortynn forventingsjournalistikk – håpefulle spekulasjoner om hva som kan komme, ispedd én og annen faktaopplysning pluss et vell av skribentens egne mer og mindre relevante faktakunnskaper – en blanding av spesialisert ønsketenkning og fantasering på andres premisser. Første gang dette slo meg som påfallende var da jeg høsten 2010 tok meg å spørre en venn av meg om han hadde fått med seg at de hadde kunngjort tittelen på den kommende Batman-filmen. For ordens skyld bør det understrekes at denne mannen er en av mine favorittmennesker i hele verden og at vi aldri er i beit for samtaleemner. Det hadde seg rett og slett sånn at vi begge var såpass spente på Christopher Nolans tredje Batman-film at vi ikke så noe galt i å ha en liten samtale om tittelen snaue to år før den skulle ha premiere. Med de klisjémessig verdensvante minene på plass diskuterte vi så klokheten av tittelen The Dark Knight Rises og sannsynligheten for at filmen ville nå opp på samme nivå som forgjengeren. Vi kom aldri til noen konklusjon, men maktet begge å presse ut av oss en anselig mengde faktaopplysninger og betraktninger som ellers bare ville ligget og støvet ned våre respektive venstre hjernehalvdeler. I tiden som har gått siden dette har jeg til sammen brukt flere timer på å lese lekkede plottdetaljer og bekymringsmeldinger om den utydelige lydmiksen, samt studere offisielle pressebilder, trailere og lengre piratkopierte utdrag, avfilmet med mobiltelefon i en kinosal. Når jeg til sommeren omsider får satt meg ned og sett filmen blir det med andre ord konklusjonen på en prosess som har vart i bortimot to år, og timene jeg tilbringer i kinosalen vil i så måte kun utgjøre en brøkdel av den tiden jeg har brukt på prosjektet The Dark Knight Rises. Under arbeidet med denne artikkelen har jeg lest et blogginnlegg om et nytt pressebilde til Ridley Scotts kommende Prometheus, hvor skribenten nok en gang understreker at det er Space Jockeys vi ser på disse bildene, og at filmen dermed på tross av alt vi har blitt fortalt fra offisielt hold faktisk er en Alien-film. Jeg har lest det blogginnlegget to ganger, og jeg er ikke engang Alien-fan. Når artikkelens overskrift likevel ikke er Gratisavisskribent kaster bort livet sitt, er det fordi dette ikke er noe jeg er alene om. Stadig flere mennesker bruker en stadig større del av sin filminteresserte tid på å lese nyheter, rykter og spekulasjoner om kommende filmer. Man diskuterer castingvalg, plott og hypotetiske prosjekter. Man sier at den og den obskure karakterskuespilleren hadde vært perfekt for den og den rollen; man sier at hovedrolleinnehaverens mindre anerkjente filmer faktisk er å foretrekke framfor hans kanoniserte hovedverk; man sier at tegneserien er bedre. Kort sagt: Man venter. Venter og gleder seg.

Timene jeg tilbringer i kinosalen vil kun utgjøre en brøkdel av den tiden jeg har brukt på prosjektet The Dark Knight Rises.” Men denne ventingen er ikke noe publikum gjør i et vakuum. Idag bruker alle Hollywoods større sjangerfilmproduksjoner betydelige ressurser på å opprettholde nærvær og interesse hele veien fra filmprosjektet først blir kunngjort fram til filmen så har premiere. Denne tiden fylles med stadig snedigere markedsføringstriks – ofte markedsføringstriks som er såpass lite kommunikative at de i seg selv ikke kan sees som markedsføring. Det er først når et entusiastisk publikum tar tak i dem, og denne interessen så gjøres til en nyhetssak, at markedsføringen effektueres. Dersom fremtidens filmhistorikere gjør jobben sin, vil 00- og 10-tallets filmproduksjon bli husket vel så mye for sine markedsføringskampanjer som for sine filmer. Selve filmene blir ofte en skuffende og sørgelig ordinær slutt på en ellers innovativ og mesterlig håndtert prosess, som i realiteten har utspunnet seg over mangfoldige måneder og en rekke ulike medier. I denne vedvarende prosessen er publikums forestillinger, fantasier og idealbilder av hva filmen skal være det viktigste. Det er et spill med et visst rom for improvisasjon innenfor klart definerte grenser, og som i alle andre spill skapt av store kommersielle aktører, er den innbilte interaktiviteten nøye kontrollert, slik at det kun ytterst sjelden er snakk om noen virkelig dialog. Grunnen til at dette har blitt en såpass viktig del av både filmpromotering og nettbasert sosialisering er at publikums meddiktning er et uvurderlig markedsføringsverktøy, samt at det lar filminteresserte sitte og øse av triviakunnskaper de ellers aldri får bruk for. En av bivirkningene av å se mye film er jo nettopp at man ender opp med en stor ansamling av faktakunnskaper som i det store og hele er ubrukelige i det virkelige liv. Før internett var dette noe folk flest brant inne med i ensomhet, idag er det en sentral del av en films liv både før og etter premieren. Ikke bare har denne typen interaktive reklamekampanjer for lengst blitt en egen kunstform, i mange tilfeller er det umulig å sette opp et absolutt skille mellom filmen og det innfløkte og kunstferdige flettverket av fordekt markedsføring. Markedsføringen og informasjonsarbeidet antar karakter av et slags gesamtkunstwerk (enda et par hakk gesamtere enn filmmediet) som kulminerer i selve filmen. Likevel er det kun den halvannen til tre timer lange filmen som gjøres til gjenstand for kritisk oppmerksomhet.

Matt Reeves’ Cloverfield var en høyst forglemmelig monsterfilm, men promoteringsforestillingen som gikk forut for den var intet annet enn mesterlig. David R. Ellis’ Snakes on a Plane var på sin side formodentlig den mest hypede filmen i internettets tidsalder, og når man idag ser Snakes on a Plane og lar seg frustrere og irritere av det forbløffende usmarte manuset og de ukarismatiske antagonistene, er det lett å glemme hva som var det viktige med dette filmprosjektet. I begge disse tilfellene er det vanskelig å si hvor markedsføringen sluttet og kunstverket begynte, men det er ganske åpenbart at produsentene løp tom for kunstneriske kvaliteter et par minutter inn i filmen. Den kommende The Dark Knight Rises er ikke bare en film, det er en kompleks multimediaproduksjon som ved siden av tegneserier, dataspill, fastfoodinnpakning og stygge klær innebefatter et imponerende fantasifullt spill med publikum og media. Uansett hvor vellykket The Dark Knight Rises enn ender opp, er det tvilsomt om den kommer til å inneholde noe mer nyskapende enn den første kryptiske promolydfilen som stavet ’#TheFireRises’ når den ble omgjort til grafikk. Kritikerens viktigste oppgave er å beskrive og analysere – dernest kvalitetsbedømme – det han eller hun ser. Uansett hvordan man vrir og vender på det, fremstår det derfor som et problem at disse sentrale aspektene ved moderne filmproduksjon ytterst sjelden gjøres til gjenstand for kritikk. Både den nye, nettbaserte filmjournalistikken (fundert som den er på nostalgisk entusiasme og et altomfattende fravær av kritisk grunnholdning) og den gamle filmkritiske tradisjonen – med sitt vel så nostalgiske forhold til de kritiske idealene som for over et halvt århundre siden ble etablert av en gjeng franskmenn med en patologisk mistenksomhet mot amerikansk kulturindustri – er i praksis like dårlig rustet til å si noe fornuftig om dette fenomenet. Og inntil noen bestemmer seg for ta markedsføringens gullalder på alvor, er både kritikere og publikum – for ikke å snakke om den stadig større gruppen mennesker som befinner seg et sted midt imellom – henvist til å sitte innsauset i en materie man i beste fall anerkjenner med den ulidelige anglisismen «guilty pleasure». Med andre ord: Vente og glede seg, mens man fantaserer om hvilke avdøde filmkritikere – «tenk så fett det hadde vært med Pauline Kael» – som hadde vært ideelle for jobben.

1. Musikkritikken har riktignok fått en annen rolle enn den hadde i tiden før alle kunne streame lydklipp og laste ned album på et par minutter, men det finnes idag mer interessant kritikk av populærmusikk – også innenfor den rent deskriptive sjangeren – enn noensinne. 56

2/2012

Leie: 1. feb. 2012 Kjøp: 8. feb. 2012

Leie: 15. feb. 2012 Kjøp: 22. feb. 2012

Leie: 15. feb. 2012 Kjøp: 29. feb. 2012

Leie: 22. feb. 2012 Kjøp: 22. feb. 2012

Leie: 25. jan. 2012 Kjøp: 1. feb. 2012

Leie: 8. feb. 2012 Kjøp: 15. feb. 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

en film av

ROMAN POLANSKI

FILM

«one of the funniest and most intelligent films of the year» - daily mail

jodie

kate

christoph

FOSTER WINSLET WALTZ

john c.

REILLY

VARG VEUM – DE DØDE HAR DET GODT Regi: Erik Richter Strand Med: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Lene Nystrøm, Jørgen Langhelle, Bintu Sakor, Eindride Eidsvoll Dusinvare. Så var det på’an igjen. I ellevte og nest siste kapittel (vi kan formelig høre Seim puste lettet ut nå) i Veums filmhistorie, tar regissør Erik Richter Strand helten tilbake til Bergen etter Jason Bourneflørten i Budapest i forrige runde. Betyr det at skoene passer litt bedre denne gangen? Ja og nei. Det fine er at vi er tilbake i Bergen og regissørens tilforlatelige omgang med byens rekvisitter, enten det dreier seg om å fremstille De store hagers herreklubber eller rivaliseringen mellom buekorps (henholdsvis Dræggens og Skansen). Det er også påfallende lite brosteinsjarme og postkortmotiv (enkelte av Veum-filmene har vært litt for mye beregnet på tyske bobilturister), og ditto mye striregn, kontorrekvisita og nedslitte

havnelager. Fargetonen er grå, grå og gul-grå, og den eneste gangen vi får se den gule og røde fasaden på Bryggen er når et lik flyter i havn rett utenfor (hvorfor den skyldige valgte å dumpe det her, er imidlertid helt uforståelig). Resultatet er kanskje den mest bergenske filmen så langt i Veum-serien. Regissøren har imidlertid ikke klart å forvalte mysteriet like godt – en ganske viktig ingrediens i krimsjangeren. Tilbake står en skjematisk opprulling der skurken(e) røper seg altfor tidlig og rollekartoteket er opplagt fra første scene. Et annet problem er ondskapens dimensjon, den er enkelt og greit ikke plausibel nok. Om regissøren vil ha oss til tro at Bergens beste borgere (og toppledere i kommunal sektor), ser seg berettiget til å bedrive systematisk trafficking for å mette sine smått perverse lyster, vel, da må han litt lenger ut på landet. Sadismen som settes i spill her blir elleve nummer for stor for vesle Bergen. For øvrig er intet nytt i forholdet mellom Trond Espen

Seims detektivfigur og Bjørn Floberg politiskikkelse. Og takk for det. Elleve filmer inn er denne dynamikken stadig seriens fremste kjennetegn og beste feature. Varg Veums kjærlighetsliv har det imidlertid aldri blitt skikkelig dreis på. Lene Nystrøm fungerer gudskjelov bedre enn sin forgjenger (stakkars Kathrine Fagerland, som måtte skrives ut av serien), men ikke så veeeldig mye bedre. Selv om Nystrøm åpenbart prøver veldig hardt, har samboerforholdet til Varg stadig behov for akutt opptining. PS: Filmens tittel, De døde har det godt (etter en novelle av Gunnar Staalesen, som ikke har noe som helst med filmens handling å gjøre), framstår som uformidlet og med liten resonans. PPS: Eindride Eidsvoll er deilig usympatisk i rollen som obduserende lege. PPPS: Falne Engler (regi: Morten Tyldum, 2008) fremstår som bedre og bedre jo lengre ut i Veum-rekken vi kommer. Se den på ny! Håvard Nyhus Premiere 20. januar

THIS MUST BE THE PLACE Regi: Paolo Sorrentino Med: Sean Penn, Frances McDormand, Judd Hirch, Harry Dean Stanton, David Byrne, Shea Whigham Så absurd at det er vakkert. En mann i begynnelsen av femtiårene står og smører på seg et nytt lag av svart eyeliner utenpå restlaget fra dagen i forveien. Han legger den burgunderrøde leppestiften med innøvd ekspertise – og han bruker hårspray for å få så mye volum i håret at selv den mest skandaløse av 80-tallets glamrockere ville vært imponert. Hvor han skal? Han skal i butikken for å handle inn matvarer for uken. Vi befinner oss i hverdagen til Cheyenne, en tidligere popstjerne som ikke har hatt noe

med musikkbransjen å gjøre på flere tiår. I stedet lever han det late liv i Dublin ved hjelp av royalties. Dagene brukes på å gjøre så lite som mulig; med sin tenårige bestevenninne kontemplerer han stadig og vemodig over øyeblikket da to unge brødre tok livet av seg på grunn av musikken hans. Likevel: fra den distinktive adferd som tilhører de som har hatt et liv med overdreven narkotikabruk og til den påtatte naiviteten i stemmen, så oppviser Cheyenne en ubestridelig humor og kløkt. Tematikken er noe flyktig og tilsier at man må være klar for å se en film som ikke kan sammenlignes med annet enn en full mann som prøver å gå i en rett linje. En dag får Cheyenne beskjed om at hans far ligger for døden hjemme i USA. Cheyenne kommer fram etter sin fars død.

Ettersom han ikke har snakket med faren på tretti år, tar han avskjed ved å gjøre seg kjent med deres tapte tid og farens ukjente fortid. Faren ble torturert i fangeleiren Auschwitz under annen verdenskrig. En gjenlevende nazist hadde blitt farens besettelse og Cheyenne bestemmer seg for å finne denne nazisten. Sorrentinos’ fortellermåte er uberegnelig, men hans filmatiske ekspertise utdyper kontrasten mellom det vakre i hverdagens absurditet og den kneblende depresjonen i søken etter svar. Selv om jeg gikk ut av kinosalen med følelsen av å ha sett tre separate, men overlappende filmer i overveldende tempo, var det en fornøyelse for både kropp og sjel. God film! Siren Løkaas Premiere 24. februar

“le dieU dU carnaGe”av YASMINA REZA

basert på teaterstykket

«replikkvekslinger på et frydefullt høyt nivå» - filmmagasinet se trailer her:

2/2012

På KINO 10. febRuAR

FILM

på kino 24. februar

CRUISE-KONTROLL? MISSION IMPOSSIBLE – GHOST PROTOCOL Regi: Brad Bird Med: Tom Cruise, Jeremy Renner, Simon Pegg, Paula Patton, Michael Nyqvist Til sommeren fyller Tom Cruise 50 år. Femti år. Tenk litt på det. Det er imidlertid et vannskille som kanskje kommer aller mest overraskende på hovedpersonen selv, i den grad han velger å ta det inn over seg, da. «Jeg, femti? Pøh! Se på denne overkroppen som jeg velger å flashe påfallende lenge i en actionsekvens i Moskvas gater. Skal denne tilhøre en femtiåring, kanskje? Trukke det». Så, har Tom Cruise vunnet igjen? Tar han siste stikk enda en gang? Har verktøyet Mission Impossible – som aldri har sviktet ham, men kanskje holdt ham kunstig i live blant Hollywoods mest ettertraktede selv etter at hans tid (gitt alle konvensjonelle parameter) skulle være ute – kommet ham til unnsetning enda en gang? (Cruise har ikke hatt en eneste hit siden M:I-treeren fra 2005; Valkyrie og Knight And Day er best tjent med å forbigås i stillhet). Hvem gliser bredest denne gangen? Tom Cruise-haterne? Mr. Pepsodent himself? Vel, slik det alltid er, alle finner vel sine egne grunner til å innkassere seieren. En gal professor med usunn høy IQ, Hendricks (gestaltet av vår svenske venn Michael Nyqvist, jeg skriver «gestaltet» og ikke «spilt» for det er sannelig ikke mye han får å spille på her) har lyst til å bombe verden for å få litt fart på evolusjonsprosessen som i hans øyne går så altfor, altfor sakte. Det eneste han mangler er noen russiske atombombekoder. Ethan Hunt drar til Kremlin for å stoppe ham. Oh shit, hele greia går i lufta. Ethan og

J. EDGAR Regi: Clint Eastwood Med: Leonardo DiCaprio, Naomi Watts, Armie Hammer, Judi Dench, Dermot Mulroney, Lea Thompson En engstelig mann. Clint Eastwood forteller biopicen J. Edgar som et barn: konstaterende snarere enn analyserende, malende snarere enn dybdeborende. Men der barnehistorier gjerne nyter godt av ville innfall og destabiliserende avstikkere, er J. Edgar like seig og humørløs som hovedpersonen selv. J. Edgar Hoover, grunnleggeren av FBI og byråsjef i 37 år; en farlig mann, en fryktet mann og ikke minst: en fryktsom mann.

gjengen hans – enerverende comic relief Benji (Simon Pegg), eye candy Jane (Paula Patton) og mystisk fyr med indre demoner Brandt (Jeremy Renner) – er i trøbbel og trer inn i spøkelsesmodus: Ghost Protocol iverksettes. All støtte og kommunikasjon med departementet der hjemme opphører, og om noe skulle gå til helvete vil ingen vedkjenne seg problembarnet. Siden går turen til Dubai (der filmen foregår en times tid uten at filmskaperne ser seg beføyet til å introdusere én eneste arabisk karakter) og til Mumbai, en by som tidligere het Bomb-day. Denne harelabb-metoden, der byene – eksteriøret – ikke utnyttes, men bare er kulisse for et hotell (Dubai), en hjemmefest (Mumbai) eller et partikontor (Moskva), er dessverre symptomatisk for regiformelen til Brad Bird. Byer og karakterer introduseres på løfterikt vis, men ingenting følges opp. Hvorfor skal vi bli kjent med familien til den polske atomkodeprogrammereren om vi aldri får se dem igjen? Hvorfor setter Ethan livet på spill for å redde en ganske tilfeldig russer ut av fengsel? Om Bird utviser en klønete omgang med livets mer delikate sider (scenen der Brandt drikker seg til mots og betror seg til kollegene er med dette nominert til neste års Razzies), har han imidlertid et godt øye for actionsekvenser, det skal sies. Siste ankepunkt: Som enhver Jason Bourne-fan vet, det kuleste med disse filmene er jo hvordan de foregår i fete, europeiske kulturbyer der transporten dem imellom utføres langs skinner. Utslaget på indeksen «Budapest+togvogn» er i denne filmen altfor lavt. Håvard Nyhus Premiere 27. januar

En kortvokst, intens sannhetssøker med klokketro på egen politisk intuisjon og byråets stadig lengre tentakler. Skal vi tro regissør Clint Eastwood. Men hvordan formidle et komplekst bilde av en notorisk sfinx? Ugift, tilnærmet udødelig og sågar kanskje homofil? Istedenfor å legge hovedtrykket på én av de underliggende forholdene som produserte Hoover – familie, seksualitet, politisk klima – velger Eastwood heller å fortelle «alt». Det vil si: litt om alt. Litt om en mor som minst av alt ville ha en skeiv sønn, litt om en trå, men bratt karriereklatring, litt om byråets innstiftelse og litt mer om det livslange forholdet

til FBI-høyrehånd, Clyde Tolson. Et profesjonelt, intimt og kanskjekonsumert partnerskap. Slik står samtlige dører på klem, mens livshistorien fortelles og gjenfortelles i det uendelige: av regissøren, av Hoover (memoarnotater til ulike sekretærer) og endelig, av partneren, Clyde som kommer med milde innsigelser mot en kjær venns selektive og angstbiterske erindringer. Legg til at hovedrolleinnehaverne tynges ned av tregt manus og mimikkløse aldringsmasker (er dette seriøst de beste maskene dere fikk til?), og ørkenvandringen er komplett. Ragnhild Brochmann Premiere 20. januar

se trailer her:

2/2012

FILM WAR HORSE Regi: Steven Spielberg Skuespillere: Jeremy Irvine, Emily Watson, David Thewlis Ut å slakte hester. Er du en supersentimental bondefjott med overdreven interesse for hester? Hvis ikke bør du holde deg langt unna Spielbergs siste smørje. Basert på en barnebok ribbet for metaforer og symbolikk, summerer tittelen godt opp de over to timene som denne kalkunen varer: Det handler om en krig og en hest. Snipp, snapp, snute. Det hele fortalt med så tykke lag av klissete sukkersødme at det saboterer lavkarbodietten din. Hesten blir sendt rundt i første verdenskrig og møter tyskere

og belgiere, som alle snakker engelsk med påtatte aksenter selv når de snakker med hverandre. Spielberg liker som vanlig å zoome inn og ut på ansikter samtidig som han løfter kamera opp og ned med kran, et triks han denne gang melker til det gjør vondt. Gang på gang får vi hestefjes forstørret og forminsket, som om dyret har vrinsket «I’m ready for my close-up» mellom tagningene. De scenene som ikke utspiller seg i krigen, viser diverse gårdsdrift. Da hesten lærer seg å pløye et jorde blir det fremstilt som det mest fantastiske siden karate kid smørte inn biler med turtle wax. En gås jager en pengeinnkrever ut en gårdsport og får filmen til å virke som en fjern oppfølger til

Heldiggrisen Babe. Kvalmende banal dialog, overdramatisk musikk og karakterer som ikke har annet fore enn å titte på hester med tårer i øynene, fungerer som fill-in-materiale. En kulissepreget krigsfremstilling så forenklet og voldsfattig at målgruppen ikke kan være annet enn småjenter med årsabonnement på hestemagasinet Penny, får en til å undre hvem som har fått for seg at prepubertale jenteskrotter også interesserer seg for krigshistorikk? Det føles som om Spielberg har laget filmen bare for å stilne en masete datter, noe som faktisk viser seg å stemme. 2men1horse er mindre kvalmende enn denne møkka. Torgeir Blok Premiere 3. februar

ELLE MELLE DEG FORTELLE MULDVARPEN (ENG. TINKER TAILOR SOLDIER SPY) Regi: Tomas Alfredson. Skuespillere: Gary Oldman, Colin Firth ++ Under et foredrag på Forsvarets Stabsskole fortalte Sir David Omand, tidligere toppsjef i britisk etterretning, om hovedskillet blant folkene i MI6 – mellom «camel drivers» og «chess masters». Kamelkjørerne er en lang tradisjon i britisk hemmelig tjeneste, fra Alexander «Bokhara» Burnes i Afghanistan og T.E. Lawrence i Midtøsten til Fitzroy MacLean i Øst-Europa. Det var eventyrere, womanizers og villmenn, omgitt av fiendtlige mennesker i det britiske imperiets ugjestmilde utkanter, og kom seg unna med sjarm, trickery og flaks. James Bond og de fleste moderne agenter slekter fra denne typen senvictorianske menn. Sjakkspillerne var derimot en gruppe som kanskje har sitt opphav i Enigmadeschiffreringen i Bletchley Park under annen verdenskrig, men som for mange er identisk med «the spy game» under den kalde krigen. Det var et spill uten glamour, uten vakre damer, uten helter og klare fiendebilder. Det var denne virkeligheten John le Carré skapte seg et navn på å skildre. Helt fra The Spy Who Came in From the Cold (finnes det en bedre tittel, dere?) – der hovedpersonen Leamas innleder et forhold til en grå bibliotekar – vil le Carré bryte med Ian Flemings action-helter. Le Carrés storhetstid kulminerer med den episke Karla-triologien, om kampen mot den russiske spionmesteren med samme navn. Og det er første bind i denne som nå er filmatisert. Riktignok finnes en fabelaktig BBC-serieversjon av Tinker Tailor Soldier Spy, med Alec

2/2012

Guinness som hovedpersonen Smiley. Regissør Tomas Alfredson (La Den Rette Komme Inn, 2008) har brukt den samme gråbrune fargekoloritten som i serien, som maner fram en mørk og illevarslende følelse av Storbritannia mellom imperiets oppløsning og Thatcher. I begynnelsen av filmen bytter Gary Oldman til Smileys karakteristiske briller (tenk Herbjørn Sørebø fra 80-tallet). Da kan vi liksom begynne. Det handler om å avsløre en muldvarp i toppen av britisk etterretning, derav den ganske flate norske tittelen. Muldvarp-plottet er såpass komplisert at det er vanskelig å gjengi, men kretser rundt to mislykkede britiske operasjoner i utlandet: Operatøren Jim Prideaux blir avslørt i Ungarn, og villmannen Ricki Tarr (det nærmeste vi kommer en camel driver her) havner i en masse trøbbel i Istanbul. Under ligger spørsmålet: Hvem er the mole? Er det tinker, tailor …? Både le Carrés romaner og BBC-serien kan være utsøkt langsom og kjedelig. Filmen er faktisk ikke det, selv om det kan virke slik, på grunn av de fabelaktig introverte skuespillerprestasjonene. Det tar tjue minutter før Smiley sier et ord, før det går han taus og dyster rundt. De britiske og amerikanske anmelderne har vært over seg over hans prestasjon, men også biroller som Colin Firth og John Hurt samt unge hotshots som Benedict Cumberbatch og Tom Hardy overbeviser stort. Jeg og et par andre le Carré-entusiaster irriterte oss dog noe over at Cumberbatchs rollefigur Peter Guillam er homo i filmen, til tross for at han er den omtrent eneste helt streite skikkelsen i boka. Men det understreker et kjent poeng fra britisk etterretning:

Nyinnspillingen av John le Carrés klassiske kaldkrigsthriller leverer” – Aslak Nore (OP-5) Ingen er bedre rustet til å leve et spionliv basert på løgn og bedrag enn skaphomser. Alfredsons regi er det også lite å utsette på. I en så lite actionspekket film blir de bærende symbolene ekstra viktige, og du verden så effektiv Alfredson er. Briller, sjakkbrikker, dokumentmapper, lightere: du har aldri viet dem mer oppmerksomhet som kinogjenger enn her. Anyway: Jeg skal ikke røpe hvem muldvarpen er. Men jeg har lest at skuespilleren studerte intervjuene med dobbeltagenten og «the spy of the century» Kim Philby, som gav den tidligere MI-6-etterretningsmannen le Carrés navn til russerne, og hvis biografi muldvarpen her er løselig basert på. Og det er mange likhetstrekk mellom desillusjonen som Philby og de andre Cambridge-spionene følte, og den muldvarpen i Tinker Tailor bærer på. En følelse av at Storbritannia er et for-

dums imperium, en følelse av moralsk likhet mellom det kapitalistiske vest og kommunistiske øst. Men i alle fall var denne filmen virkelig bra. Jeg satt og humret første halvtimen av den nitidig tidskoloritten. Så ble det bare veldig spennende, selv om jeg kjenner historien fra før. Det gleder meg stort at Hollywood fremdeles er i stand til å lage intelligente thrillere av denne typen. La oss håpe det innevarsler en trend? Ingenting ville gledet meg mer enn om remakes av le Carrés fortellinger blir fashionable nå. Neste bok i Karla-triologien, The Honourable Schoolboy, er faktisk aldri filmatisert. Og Smiley’s People er det endelige oppgjøret med Karla … The Little Drummer Girl hadde også fortjent en bedre filmversjon enn denne fra 1984. Aslak Nore Premiere 27. januar

Anmeldelsen er hentet fra den nye bloggen OP-5 som drives av parhestene Aslak Nore og Asbjørn Slettemark. Bloggen er i sin helhet viet krimlitteratur, spionfilmer og true crime (og litt Zlatan Ibrahimovic). Flere stikkord? «Ideen til OP-5 dukket opp da Asbjørn og jeg møttes for første gang, under en fancy middag på Manhattan», sa Nore til Dagbladet FREDAG her forleden. «Midt i forretten kom samtalen inn på Jason Bourne og Carl Gustaf Gilbert Hamilton. (…) Etter to flasker og en halv forrett var vi dypt inne i diskusjoner om Michael Connelly (…) og 70-talls spionklassikere som Three Days Of The Condor.» Det skulle være et sett markører som viser hvor landet ligger. Andre stemmer som bidrar på bloggen teller blant annet Inger Merete Hobbelstad og Christian Finnskog. www.op-5.no

FILM MONEYBALL Regi: Bennett Miller Skuespillere: Brad Pitt, Chris Pratt, Jonah Hill, Robin Wright, Philip Seymour Hoffman, Kathryn Morris World Series, du liksom. Idrettsfilm er en sjanger skadeskutt av klisjeer. Enten det er fotball, snowboard, boksing eller bowling – handlingen er alltid tåpelig opplagt. Og det er en god grunn til at det er slik: for formelen fungerer unektelig. Det er simpelthen oppløftende å følge en underdog som kjemper med et obligatorisk problem som vokser seg så stort at det etter 70 minutter virker som alt har vært forgjeves, før en trener kommer inn i garderoben og holder en preken som gjør at alt løser seg. Det som avgjør om en sportsfilm blir husket er altså ikke spillet, men spillerne. Enten de er morsomme, tragiske, tøffe eller innestengte, er det vitalt at de har sterk appell. Dette har skaperne av Moneyball tilegnet seg. Slik har de gjort filmen til et reinspikka karakterstudie med ditto lite fokus på selve idretten. Den ytre handlingen er fortsatt balltre og homeruns og

alt det der, men det er bare for å bygge en scene hvor den beinharde manageren Billy Beane, spilt av Brad Pitt, skal få skinne. Med en no-bullshit-attitude administrerer han sulamitten ved hjelp av en statistikknørd, spilt av den elskverdige tjukkasen Jonah Hill. Som idrettsfilmenes Glengarry Glen Ross, skyter pistolkjeften til Pitt vidunderlige seanser av flytende replikker, så schi-schnu-snappy at det bare er en beat som hindrer det fra å bli årets hip-hop låt. Dessverre tar filmen for gitt at publikum har ustoppelig interesse og forståelse for baseball, en sport hvis amerikanske sluttspillfinale kalles World Series, helt uten ironisk klang. Filmen vil derfor være av like stor interesse for de moderat sportsinteresserte som Social Network var for dem uten facebookprofil. Begge filmer er forøvrig skrevet av samme person, Alan Sorkin. Han har også fått jobben med å skrive manus til filmen om Steve Jobbs, et prosjekt som antakeligvis vil høste større jubel i vårt epleinfiserte land. Torgeir Blok Premiere 6. januar

hungersdød. Fassbender spilte også den gang hovedrollen, og nå er superduoen tilbake for å fortelle at mannlig seksualitet er en forbannelse. Som en blanding mellom Patrick Bateman og Hank Moody, forsøker den sosiopatiske hovedpersonen å knulle bort all bevissthet, fanget i et dilemma der mangelen på følelser er både spinat og kryptonitt. Temaet skal være sexavhengighet, men istedenfor å sjokkere får vi malt et portrett av en mannemann som skammer seg over å være en vandrende penis, uten egentlig å forklare hvorfor. Da hans patetiske søster dukker opp og gråter om å bli tatt vare på, er kravet om varme som en kastrering. «I love you» har aldri hørt så stusselig ut og hennes behov for å bli verdsatt er like smertefullt som hans lengsel etter å forsvinne. Fortellerstilen er fremragende, med kunstneriske sceneoppbygninger der hvert bilde pirrer det neste med perfekt pacing. Intime nærbilder og lange tagninger skaper en styrkeprøve av en film, som dro dype sukk fra kinosalen da rulleteksten endelig kom. Det var tungt å reise seg fra kinosetet, men etter en postkopulativ sigg fristet det likevel til gjentagelse. Torgeir Blok Premiere 13. januar MAKTENS MENN Regi: George Clooney Med: Ryan Gosling, Evan Rachel Woods, George Clooney, Philip Seymour Hoffman, Paul Giamatti I like Mike. «Beware the Ides of March», advarer en spåmann i Shakespeares verk ved samme navn. Det er Julius Cæsar som får advarselen: «Pass deg for midten av mars». 15. mars i året 44 før Kristus ble Julius Cæsar forrådt og drept av medlemmene i sitt eget senat. I Maktens menn (eng. The Ides of March) kastes vi inn i den moderne amerikanske politikken. Shakespeare og måneden mars lurer i bakgrunnen. Vi følger Stephen Meyers, den unge pressesekretæren til Guvernør Mike Morris, en av Demokratenes presidentkandidater, under det viktige primærvalget i delstaten Ohio. Her vikles Meyers inn i kandidatens seksuelle intriger og lobbyist-konglomeratets uendelige konspirasjoner. En formidabel liste over USAs beste og mest etablerte skuespillere – og to av de peneste! – viser oss presidentløpets udemokratiske bakside med kløkt og overbevisning. Den unge pressesekretæren starter et forhold til en av presidentkandidatens 19 år gamle praktikanter. Det viser seg imidlertid at han ikke er førstemann til fatet; hun har også rukket å ha sex med selveste presidentkandidaten, og – du gjettet riktig – blitt gravid. «The shit just hit the fan», som de sier og unge Meyers må ordne opp. Regissør George Clooney bruker den seksuelle intrigen til å belyse de interne kreftene som stadig forandrer på reglene og lokker presidentkandidatene til å handle mot sin egentlige vilje og uttalte overbevisninger. Umuligheten av å opptre ærlig i spillet som er amerikansk toppolitikk hadde imidlertid vært mer spennende om det ikke var for de langdryge kjærlighetsscenene som hele tiden skal kontrasteres mot mediekjøret. For øvrig er det fascinerende å se hvordan Hollywood fremstiller Republikanerne; i det fjerne castes de i en slags dennesidig Voldemort-rolle, en uuttalt ondskap hvis navn ikke engang kan nevnes. Siren Løkaas Premiere 24. februar

SHERLOCK HOLMES: A GAME OF SHADOWS Regi: Guy Ritchie Med: Robert Downey Jr., Jude Law, Stephen Fry, Jared Harris, Rachel McAdams Kan alt, vet alt, ser alt. I år som i forfjor er Robert Downey Jr.s multisensoriske Sherlock en udelt fornøyelse. Vakker, fryktløs, kokett og vittig. Passe manisk, passe heroisk og akkurat passe ulik alle andre enn seg selv. Nok en gang lar jeg meg begeistre over Guy Ritchies overraskende tro Holmes-inkarnasjon – reformuleringen av Sir Arthur Conan Doyles moderne helteskikkelse. Genial – selvfølgelig – men først og fremst høyst partikulær og høyst severdig. En teatral MacGyver med et rikt arsenal av påfuglske fakter. Også Jude Laws Watson er i like godt humør som før. Om ikke enig, så tro til Holmes faller. En sjarmerende sidekick med et ømt blikk og varme følelser. Igjen ligger de homoerotiske vibrasjonene som en mild og smigrende understrøm, og det er alltid tilfredsstillende – slik det skal være – når paret møtes igjen, kvitter seg med kvinnelig drivgods og gir seg vennskapet og eventyret i vold. Hørte vi Butch Cassidy and the Sundance Kid? Men så var det eventyret. Der den første filmen hadde en stram oppbygning med klar intrige, markante topper og bratte fall, er det mindre engasjerende turterreng denne gangen. Som før tangerer filmstilen friskt og effektivt Sherlocks rastløse sanseapparat, men skurken, Professor Moriarty

– velspilt og godt castet til tross – rekker aldri å bli en verdige nemesis idet det stramme plottet mangler. Heller ikke den Jack Sparrow-stylede sigøynerkvinnen, Sim (Rapace), blir mer enn et reservedekk. Nyttig, men uvesentlig for fremdriften. Med andre ord – underholdende kino først og fremst på grunn av Holmes, Watson, og en Downey Jr. med nok levd liv til å sette krutt i kjernematerialet. Ragnhild Brochmann Premiere 25. desember SHAME Regi: Steve McQueen Skuespillere: Michael Fassbender, Carey Mulligan, James Badge Dale Fuck the pain away. En mann står opp uten å vekke dama som ligger ved siden av ham. Han rusler naken rundt i en steril leilighet og ignorerer en desperat kvinnestemme på telefonsvareren som tigger om å få prate med ham. Han runker i dusjen. Vi befinner oss i den følelsesløse verdenen til en mann, hvis hvert sekund handler om å balansere på randen av ejakulasjon. Han ser på porno, kjøper horer og har en anonym kontorjobb hvor han runker mer på dassen enn han arbeider. Når han får orgasme uttrykker ansiktet hans derimot alt annet enn nytelse. Tung musikk forteller at han skammer seg. Regissør Steve McQueen gjorde brakgjennombrudd med det mektige dramaet Hunger, hvor han med gnagende stillhet og en visuell høvel torturerte publikum mot en uforglemmelig

Radarparet Matt Lucas og David Walliams følger opp sin suksess“Little Britain” med nok en ellevill serie. Denne gangen får vi innblikk i livene til de ansatte på en av Englands travleste flyplasser.

I SALG 22. FEBRUAR

For tilhengere av SONS OF ANARCHY. En Motorsykkelbande forsøker å ekspandere, men interne problemer, uventet rivalisering og politiet står i veien.

i salg 15. februar

FILM: HÅVARD NYHUS

2/2012

SKJERPINGS, IDDIOTER! TEKST AKSEL KIELLAND NRK har gitt opp. Alle tegn tyder på at Charlo Halvorsen & Co. har gitt opp håpet om at det norske fjernsynspublikummet noensinne skal omfavne andre humorprogrammer enn Nytt på Nytt. Og man kan forstå logikken: TV 2 har – hvor utrolig det enn måtte høres ut – landets suverent beste og mest komplekse komiserie på sendeplanen (Dag), mens det for statskanalens del begynner å bli frøktelig lenge siden suksessene med Team Antonsen og Borettslaget.

Nytt på nytt har på sin side levert jevnt og trutt år ut og år inn. Det er kanskje ikke morsomt, men det både lukter, ser og høres ut som humor, og et publikum som har blitt alet opp til å le på kommando krever ikke så veldig mye mer. Jon Almås gjør seg godt på TV, Knut Nærum glimter fortsatt til innimellom, og når Jan Åge Fjørtoft iblant dukker opp i panelet koker man faktisk med gass. Med en sånn suksessformel for hånden kan man trygt skrinlegge Trygdekontoret og alle andre forsøk på intelligent humor og humoristisk intelligens.

Nytt på nytt er faktisk så vellykket at NRKs største bekymringer handler om hva de skal gjøre når programlederne dør av alderdom. Derfor lanserte de nylig Tweet4tweet – et program som er så likt Nytt på nytt at programskaperne ser seg nødt til å presse inn et ordspill på Beat for beat, i et desperat forsøk på å trekke oppmerksomheten i en annen retning (programmets navn skulle selvfølgelig vært Nytt på nytt Jr., til nøds Nytt på nett), – og Brille, sin egen, behørig neddummede versjon av Stephen Frys ærverdige QI. Riksavisene slaktet Tweet4tweet, men satte pris på den fjasete, gubbeaktige tonen i Brille. NRK tok notis. Men Tweet4tweet var ikke egentlig så galt. Riktignok hadde den relativt ukjente griserapperen Vågard Unstad i første sending bedre timing og TV-tekke enn programlederne, og riktignok kunne programmet ha hatt godt av strammere manus og/eller et knippe gudbenådede improvisatorer, men hovedproblemet koker ned til et aspekt norsk TV har vanskjøttet i flere år nå – nemlig publikum. De to første sendingene av Tweet4tweet hadde tilsynelatende et publikum bestående av tolv mennesker, hvorav to var døvstumme, én manglet hender og én tenkte på noe annet. De resterende åtte gjorde sitt beste for å lage lyd når de fikk beskjed om det, mens de resten av tiden satt der som en gjeng lemfeldig sammenraskede alzheimerspasienter på utflukt, uten snev av evne til å gjøre den eneste jobben et studiopublikum er til for å gjøre: Å heve stemningen. Å se Tweet4tweet er som å se et humorprogram hvor lattersporet er lagt på i etterkant av en person som ikke forstod et ord av hva som ble sagt. Verken Øyvind Vogts nennsomt strukturerte vitser (enkelte av dem så bløte at man er redd for å bli vogtskadet) eller Hasse Hopes imploderende antihumor (hit-to-shit-ratio: 50%) passer inn i den trauste formelen som Nytt på Nytt har brukt 13 år (!) på å etablere. Jenny Skavlans Jon Almås-imitasjon gjør det, men hvorfor skal en 25 år gammel kvinne

sitte og lese scriptede vitser på en måte som var gammeldags da en 35 år gammel mann gjorde det for ti år siden? For å tekkes et publikum som ikke ville gjenkjent en morsom vits om de fikk den levert på døra? Mangelen på kjemi mellom programdeltakerne og publikum er et tegn på at Tweet4tweet bringer til torgs en ny sensibilitet, men det er likevel et problem som ikke er en profesjonell kringkaster verdig. Derfor bør produsentene vurdere å ty til teknikken NRK i mange år gjorde stor suksess med i Du skal høre mye: På grunn av bordoppsettet i Rorbua var omlag halvparten av publikum henvist til å sitte med ryggen til programlederne og gjestene, og måtte dermed vri hodet over skulderen gjennom hele programmet dersom de skulle ha noe håp om å se hva som foregikk. Dette resulterte i sin tur i ugunstig spente muskler og svekket blodtilførsel til hodet, hvilket fikk denne delen av publikum til å gapskratte dersom noen bare så mye som ymtet frempå om mulighetene for at det var en hestpeis i omløp. I frykt for å bli sett på som humørløse tørrpinner – alle nordlendingers største frykt – hang resten av publikum seg på, og vips så hadde man skapt såpass god stemning i Nord-Norge at man kunne merke det også sør for Dombås. Noe må i alle fall gjøres. NRK har med pavloviansk systematikk gjort sitt ypperste for å avle vekk sitt publikums humoristiske sans, og bør derfor ikke være forundret over at det ikke ler når kanalen igjen omsider forsøker seg på humor som ikke passer inn i den vante Nytt på nytt/Eia–Johansen/Robert Stoltenberg-malen. Kanskje burde man bare gi opp nordmennene og busse inn publikum fra andre siden av svenskegrensa – muligens vil det være tilstrekkelig å saumfare Oslos utesteder med en hundefangerhov. Eventuelt kan man forsøke å forsyne sitt studiopublikum med en vegg av skjermer hvor teksten «SKJERPINGS, IDDIOTER!» kontinuerlig blinker gjennom hele innspillingen. Det er i alle fall verdt å prøve.

Studenter reiser for halv pris. Gjelder ungdom t.o.m. 20 år og studenter fra 21 t.o.m. 31 år, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

2/2012

SPILL

SÆDDRYPPANDE SERVIETTAR TEKST RASMUS HUNGNES Postal-serien er eit viktig innslag i det valdelige spelet si historie. Postal sjokkerte i 1997 ved å vere ein valdsorgie utan mål og meining, der du kontrollerer The Postal Dude, ein person som går postal. Uttrykket «going postal» stammar frå det sørgjelege faktum at sidan 80-talet har ei lang rekke postarbeidarar i USA gjennomført massedrap som konsekvens av stress på arbeidsplassen. Oppfølgjaren Postal² frå 2003 gav spelaren meir fridom til å vele kven han ville urinere på medan han kjøpte mjølk eller gjekk i banken, og var ein interessant liten sak som framleis framstår som ganske ellevill. No er The Postal Dude tilbake, blakk og på utkikk etter inntektsgivande arbeid, og ein kan slik sett kalle Postal III ein arbeidslivsimulator. Ein av dei første, absurde jobbane han gjer, fekk meg til å minnast den gongen eg jobba som toalettvaskar på campingplass. Ah, kva eg ikkje lærte om livet den sumaren … Postal-duden blir sett til å rydde opp samankrølla runkeserviettar frå pornosjappegolvet med ein reverserbar støvsugar, for seinare å forsvare dei stakkars pornokonsumentane frå ein gjeng militante feministar med dei same sæddryppande klutane. Dette er eit spel der dei fleste får gjennomgå – miljøaktivistar, islamistiske terroristar, Segway – og på grunn av sitt kyniske livssyn har spelet eit enormt subversivt potensiale. Satire kan vere eit effektivt våpen. Diverre framstår spelet som uferdig, både teknisk og kunstnarisk. Det sparkar ukontrollert og ureflektert i alle retningar, som ein sutrande unge i trassalderen. Dessutan er det fullt av plagsame bugs, og ikkje ein gong kontrollsystemet fungerer som det skal. Dette trass (eller kanskje på grunn av; det er noko

som kjenst passé med å gjere narr av Sarah Palin og Osama Bin Laden,) at spelet har vore i utvikling i årevis. Det er kan hende ikkje utan grunn at spelet kom ut rundt juletider utan stor ståhei. Snarare verka det nesten som om utgivarane sjølv gjekk inn for å hysje ned kaoset som er Postal III: Det er berre nyleg at Running With Scissors erstatta førehandsbestillingsbanneret frå toppen av nettsidene sine med informasjon om at spelet er tilgjengelig, medan Steam-sida for spelet har forsvunne frå Internettet si overflate. Det gjer ikkje så mykje: Postal III er nok berre for spesielt interesserte, medan barn og andre folk heller kan leike reinhaldar i indie-spelet Dustforce, spelet som let deg koste medan du utfører spektakulære parkour-moves i 2D. Eller du kan juice opp fjorårets saftigaste politisk ukorrekte spel, Saint’s Row: The Third, med utvidingspakka Genkibowl VII. Viss du vil. Medan Postal III er den typen spel som bekreftar alle fordommar folk som trur dei ikkje likar spel har mot spel, er Dear Esther er ein fottursimulator i førsteperson-perspektiv. Det er ein digital indre monolog, eit semi-interaktivt landskapsmaleri. Dessutan inneheld det holemaleri i stort tal. Dear Esther er så lite spelaktig at det vanskeleg kan kallast eit spel. Originalt utvikla som ein Half Life 2-mod, no, etter eit utal nominasjonar og utmerkingar, har thechineseroom sett sitt snitt til å tene litt pengar til mat på bordet og laga ein polert kommersiell versjon, med oppdatert grafikkmotor og ny-innspelt musikk og forteljarstemme. Men det er framleis billeg. Dear Esther er eit eksempel på eksperimentell historieforteljing som ein bør utsetjast for. Litt creepy, men på ein annan, meir subtil måte enn spel som følgjer hovudstraumen, slik som Resident Evil Revelations som nyleg kom ut på 3DS: Absolutt underhaldande sidan du ikkje har noko betre å gjere.

Postal III er ute no, PC // Dustforce er ute no, PC // Genkibowl VII er ute no, DLC til Saints Row: The Third PS3, Xbox360 og PC // Dear Esther kjem ut 14. februar, PC // Resident Evil Revelations er ute no, 3DS. 2/2012

POLITIKK

Atter en gang må vi se mot USA for håp i Europa. TEKST TORE ANDVIG Hæh, tenker du. Og ja, du har rett. Det er ingen hemmelighet at USA er dårlig stilt. Elendig stilt faktisk, men i motsetning til oss i Europa, som ikke ser mosen for alle trekronene, vet enhver amerikaner ikke bare at de sliter, men hvorfor. En forståelse den blant annet har ervervet på grunn av fremveksten av aktive grupperinger med konkrete analyser – som Occupy-bevegelsen. Dette har åpnet øynene til mange amerikanere. Etter førti år i konservativ dvale, er folket på vei ut. Årets person ifølge Time: «The Protester». 2011 har stått i protestantens tegn. Alle demonstrasjonene, opprørene og revolusjonene – fra den arabiske våren, til opptøyene i Europa, til fagforeningsbråket i Wisconsin og Ohio, til Occupy – alle har de sprunget ut av den samme konflikten: Folket har sagt at «nok er nok» til den styrende eliten. Overalt krever folk igjen frihet og mulighet til selv å være herre over sin egen skjebne. Hvorfor USA? Håpet om forandring kommer av den enkle grunn at det i USA har oppstått en bevissthet om at systemet deres er ødelagt. Erkjennelsen stammer ikke bare fra innsatsen til Occupy, men skyldes mest hvor ødelagt det politiske systemet har blitt. Wall Street utførte en svindel verden aldri har sett maken til. Ikke bare går de skyldige fri, men de har fortsatt å utbetale milliarder av dollar i bonuser til seg selv og hverandre. Når en situasjon blir såpass ekstrem, vel, da åpnes det et rom der forandringer kan skje. Og, ulikt sine hardt rammede søstre og brødre i Europa, har amerikanerne en opplagt fordel: De kan stemme på politikere som har makt til å endre systemet.

Spanjoler, italienere og grekere vet også at de blir overkjørt, men de står maktesløse tilbake all den tid det er tyske og franske politikere som sitter med de politiske verktøyene. Slik er de ribbet for mulighet til å påvirke sin egen skjebne. Eurolandene har nemlig satt egne lojale teknokrater på tronen i de mest kriserammede medlemslandene, på de folkevalgte regjeringers bekostning. Dette har blitt gjort uten noen godkjenning fra de respektive landenes egen befolkning.1 «Et kontinent med prøvekaniner» vs. «Et kontinent på vei ut av 40-års dvale» Med ledighetstall som best kan sammenlignes med tallene fra The Great Depression, er situasjonen – det er ingen grunn til å legge noe imellom – tilnærmet håpløs. Og verre skal det bli når inkompetente politikere prøver ut et massivt, økonomisk eksperiment på egne befolkninger. Det politikerne har bestemt seg for å finne ut, er om de kan å spare seg til overskudd på statsbudsjettene i en dramatisk nedgangstid. Slik er befolkningene i Europa henvist til å være prøvekaniner i politikernes enorme sosiale og økonomiske eksperiment, og de har ikke engang gitt sitt samtykke. Vi begynner å ane svaret, og som forventet fungerer ikke det som aldri har fungert før. Sparepolitikken virker ikke i Hellas, Spania eller Irland. Derimot har Island, som gikk motsatt vei, hatt større suksess. Problemet i Europa er de ledende politikernes mangel på forståelse av situasjonen de står ovenfor. Europa har ikke først og fremst et gjeldsproblem, men et arbeidsledighetsproblem og en valuta med store systemproblemer. Euroen er en felles valuta for mange forskjellige økonomier, men uten nok felles institusjoner til at de er tilstrekkelig integrerte. Tyskland og Frankrike har også designet valutaen, så de to

landene nyter alle fordelene uten å måtte ta på seg de verste risikoene.2 Situasjonen i Europa er i det hele tatt ganske langt unna det bildet de fleste medier prøver å tegne. Situasjonen i Spania er for eksempel slett ikke såå ille. Frem til 2008 hadde landet kun små underskudd, sågar stundom små overskudd på statsbudsjettene (selv i dag har ikke Spania større statsgjeld enn Tyskland målt som prosent av BNP). Men Spania hadde en boligboble, uten de nødvendige verktøyene til å bremse den. De kunne ikke sette opp renten, ettersom de gjennom euroen i praksis hadde bundet opp renten sin til å følge utviklingen i den tyske økonomien. Tyskland hadde lav rente på grunn av beskjeden vekst. Spania hadde høy vekst, men var tvunget til å ha samme lave rente. Boligboblen ble ytterligere forverret av at EU på samme tid tvang gjennom en liberalisering av det spanske finansmarkedet. Italia, på sin side, sliter med ti år uten vekst. Virkemidler for å gi økonomien et lite ekstra puff, hindres av euroen. De kunne verken sette ned renten eller trykke penger, fordi det styres av Den europeiske sentralbanken. Ei heller kunne de kjøre opp underskuddene på kort sikt for å øke veksten i økonomien (fordi de har vært gale nok til å følge euroens idiotiske regler om å holde underskuddene lave). Situasjonen i USA er på mange måter verre. Landet har gått fra å være et demokrati til et plutokrati, et samfunn der de rike styrer.3 Den amerikanske drømmen har dødd, ja, nå har selv illusjonen om dens eksistens avgått med døden. Amerikanske politikere og valg kjøpes offentlig og lovlig. Den kandidaten med mest penger vinner i 94 prosent av avstemningene. Disse pengene kommer stort sett fra plutokrater og de største bedriftene i USA. Bedrifter er forresten å regne som

personer i USA. Det har Høyesterett bestemt. De er borgere med samme rett til ytringsfrihet som andre borgere, i tillegg er penger lik ytringer og ytringer er beskyttet i grunnloven. Ergo kan bedrifter bruke ubegrenset med penger i alle valgkamper de måtte ønske. I USA forsvinner nå middelklassen i et forrykende tempo. Hundre millioner mennesker, en tredjedel av befolkningen, er kun en liten uforutsett utgift eller en månedslønn unna å kastes ut i en fattigdomstilværelse. Så hva er grunnen til at jeg likevel insisterer på at håpet kommer fra USA? Vel, for det første har USA vekket til live populismen på venstresiden, som sammen med Occupy-bevegelsen har greid å overbevise amerikanerne om hvor problemet ligger. En titt på noen ferske meningsmålinger bekrefter inntrykket: • 90% mener rike og store bedrifter har for stor innflytelse. • 66% mener det er en stor konflikt mellom de rike og fattige. • 80% vil skattlegge de rike og store bedrifter mer. • 70% vil øke minstelønnen. • 84% er sterkt misfornøyde med kongressen • 9% synes kongressen gjør en ok jobb. I Europa vet de færreste hva krisen går ut på. Da blir det vanskelig å ha en fornuftig formening om hvilke politiske tiltak som må iverksettes. Dette problemet er altså mindre påtagelig i USA. Ta med at enda flere har det ille i USA og at korrupsjonen er så synlig at venstresiden har vært nødt til å utvikle en populisme som har konsolidert og informert middelklassen og arbeiderklassen. Når du i tillegg tar høyde for at amerikanerne faktisk kan stemme på politikere med myndighet til å forandre systemet, gjør dette totalt sett USA til The Beacon of Hope, selv i dag.

1. Både i Italia og Hellas ble valgte regjeringer erstattet med teknokrater uten partitilhørighet. Disse jobber for og med ECB (Den europeiske sentralbank) for å gjennomføre innsparingstiltakene EU krever. Selv om de ikke er valgt, har de likevel fått støtte i de respektive landenes parlamenter, men ingen velger har fått sjansen til å stemme for eller mot politikken EU har satt dem til å implementere. 2. Fordi Helllas, Spania, Irland og Italia sliter, holder eurokursen seg lav, Det tjener tyske eksportører på ved at den lave uroen i praksis sørger for at eksportvarer blir underpriset, noe som stimulerer til økt eksport. Obligasjoner og statsgjeld. Hint: Felles valuta, ikke felles utstedte obligasjoner. 3. Det står svart på hvitt i et internt strategidokument i en av de bankene som nå er for store til å gå under, den ikke akkurat venstreorienterte City Group. 68

2/2012

facebook.com/Forsmak vulkanoslo.no

6 & 1 MØTER ATLE MAAØ Han gjør drømmer nesten til virkelighet, men lar det aller frekkeste overlates til fantasien for en viss sum med penger. Natt&Dag har møtt daglig leder på Dreams Showbar, Atle Maaø. FOTO SIRI KALDAL God dag Atle! I tillegg til Dreams i Trondheim har dere en i Bergen og åpner nummer tre i Kristiansand nå i februar, hvordan er det å drive franchise på kvinnekroppen? – Jo det er hyggelig å drive franchise, men vi driver ikke franchise på kvinnekroppen, vi driver franchise på et totalkonsept.

Jaha. Hvorfor finnes det strippeklubber i 2012? Har ikke Dreams-klientellet internett? – Hvis du ser på konkurransen her, hvis du tenker på film, dvd, nakne kropper på

6 70

2/2012

internett og vhs-kassetten, og før det så var det film, voksenfilm på sånne smalfilm-ruller, så har konkurransen til alternativ media alltid vært der. Klart det er mye mer tilgjengelig på internett, men samtidig så er det noe med den personlige kontakten, in the flesh. Hvorfor går folk på konsert da, de kan jo se bandet på internett? Det blir et like smart spørsmål omtrent. Nå som internett er en selvfølge, blir da striptease en naturlig form for kunst der man faktisk overlater ting til fantasien? – Diskusjonen om striptease er kunst eller ikke kunst, den var veldig oppe i 2006, da vi

faktisk hadde det behandlet i rettssystemet i Norge, så synes jeg personlig at vinklinga og begrepet kunst er feil her, jeg mener ordet artisteri passer mye bedre, og så er det sånn at hvis du går og ser på en artist enten han er musiker eller komiker, så er det noen som forhøyer det de holder på med, opp i en helt annen liga, så du kan si det at det her er kunst. Det kan du si om fotball også, men det sier du ikke om et femtedivisjons-lag fra Rissa – men Messi er plutselig kunst. Men egentlig er det sport, og sånn er det med striptease også, de fleste driver med artisteri, men vi har noen få utvalgte som driver med noe du populært kan kalle kunst, men jeg er ikke enig når media vinkler det om det er kunst

eller ikke kunst. Jeg synes vinklinga bør være; er dette artisteri eller ikke, og ja, det er det i aller høyeste grad, for det ligger mye hardt arbeid. Men akkurat som fotball eller en pub-musiker, så er det noen som er adskillig bedre enn andre. Du har en Zlatan i flokken her altså? – Vi bør egentlig til enhver tid ha en Zlatan, hvis ikke føler vi ikke at vi har et bra nok produkt, men det er en del Trond Henriksen-folk her også, he he … Stakkars Rambo, nei, men du må alltid ha sliterne, de som bare holder det i gang. Ingen kan defineres som grå mus i denne bransjen, men noen er litt mer ordinære, og andre er

Jeg ser ikke puppene, jeg ser menneskene” helt outstanding, så du sitter og bare lurer på hvor det ble av tyngdekraften når de er oppe i stanga. Ja og da blir det jo overlatt til fantasien. Hvor mange pupper har du sett i ditt liv? – Nei, det har jeg sluttet å telle, jeg ser de ikke forresten. Jeg ser ikke puppene, jeg ser menneskene.

Det som kom ut av saken i 2006, det handlet om merverdiavgift? – Ja, det er sånn i Norge at artister og arrangører av arrangement som inkluderer artister fritatt fra moms, det vil si at hvis du holder en konsert med en musiker eller ei forestilling med en stand up-komiker, så trenger ikke arrangører betale moms på inngangspengene. De inngangspengene går rett inn til bedriften, hundre prosent og kan da som regel fordeles mellom arrangøren og den utøvende artisten, nå var det sånn at staten mente at striptease ikke var artisteri, og dermed var ikke vi arrangører … Så derfor var dere merverdiavgiftspliktige? – Ja, vi var det. Det som åpnet denne saken var at en strippebar i Oslo nektet å betale den momsen og holdt den tilbake og sa at vi har artister her. Staten sendte ut søksmål og skulle tvangsinndrive pengene, og da saksøkte de staten og det åpnet for rettssak. Baren fikk medhold i tingretten i Oslo og staten anket opp til lagmannsretten der baren også vant saken. Staten valgte da å ikke anke det her til høyesterett, men kom da tilbake veldig fort. Kristin Halvorsen som finansminister i 2007 fikk da vedtatt en ny lov på Stortinget som da definerer per lov, at striptease ikke er fritatt for moms, og at tjenesten å overvære et strippeshow er avgiftspliktig. Jeg synes ordlyden i loven der er litt snedig, men det handler om at alt av tjenesteyting i Norge er momspliktig.

Så dere betaler merverdiavgift, men hvis man er et enkeltpersonsforetak som stripper så er man kunstner og slipper unna merverdiavgiften? – På en måte er det sånn at staten sier «Ja, okei det er greit at dere får presentere dette og at det er innenfor lovens rammer, men vi skal ihvertfall ha inn momskroner på inngangspengene deres». Punktum finale. I praksis betyr jo det at våre muligheter til å gi artistene og andre et greit honorar reduseres med tjue prosent. For 25 prosent av bruttosummen forsvinner i statskassa.

Men da er det jo kjekt at jentene får uhorvelige mengder med tips? – Nei, det gjør de ikke i Norge, det er bare på amerikansk film at de gjør det. I statene er det jo primært tipsen en stripper lever av, og det kan jo bli store summer i løpet av en kveld. Her i Norge er det noe man har i tillegg, akkurat som det er for en servitør, men i motsetning til de fleste i bransjen så betaler danserne skatt av hele denne inntekten også.

Vi må spørre om dette med tjenesteyting, dere heter jo Dreams, hvilke drømmer er det som oppfylles her? – Jeg vil ikke legge for mye vekt på at staten kaller dette en tjeneste, egentlig blir bare vi provosert av det, fordi det foregår ingen fysiske tjenester her på huset, av noen form for seksuell karakter, eller annen karakter. Det ligger i navnet på konseptet at det vi presenterer er drømmer, fantasier.

Har dere skammekrok? He he, du skjønner hva jeg mener … – Vi har ikke noe sånt, men det er klart vi har jo toalett vi som alle andre utesteder, men jeg tror ikke det foregår i større grad her enn på andre utesteder. Prinsippet er at her kan du komme å se veldig mye spennende og fint, du kan også få kontakt med de som danser, du kan prate med dem, du kan ha sosialt samvær med dem her i klubben, men der er det stopp. Men myten sier jo at går an å ta dem med seg hjem, eller ringe og bestille og få dem levert på hotellet. Spesielt i Bergen siden vi åpnet der, har det vært et hett tema, og våre motstandere mener at det må være tilfelle, men det er det selvsagt ikke.

Er opphissa mannfolk en utfordring? – Ikke hvis vi gjør jobben vår i inngangsdøra. Jeg har såpass tro på mannfolk at så lenge alkoholnivået er på et fornuftig nivå, så er ikke dette et problem, men jeg tror nok vi har den strengeste døra i byen – det er vi nødt å ha – nettopp på grunn av dette. Det handler om arbeidsmiljøet til danserne, det er klart at berusede mannfolk som gir feil uttrykk for det de mener både verbalt og på andre måter, det er ikke noe trivelig å danse for. Men vi jobber såpass bra preventivt at det ikke er noe problem.

[1] Hvor er afterpartyet da, etter forretten? – Det er ikke noe afterparty, etterpå er alle sammen så slitne at vi går hjem og legger oss. Dere stenger halv tre? – Nei det gjør vi ikke, vi har åpent til fire. I Trondheim har du anledning til å holde et utested åpent til klokka fire, så lenge alkoholen er konsumert før halv tre.

Er det egentlig litt flaut å gå på strippeklubb? – Noen synes vel det, men vi betrakter oss som et vanlig utested med litt spesiell underholdning, så det burde ikke være det.

I 2012? – Husk at mange av gjestene våre representerer ei helt annen aldersgruppe og der er det annerledes. Kundegrunnlaget vårt er fra eventmarkedet, gutteturer, firmafester, utdrikkingslag, så veldig mange av våre gjester kommer fra sånne grupperinger, og det er mer sosialt akseptert, enn om du tusler hit alene.

Hvilke sikkerhetstiltak har dere? Det er vel nødvendig i bransjen? – Jeg vil ikke gå i detaljer på hvilke interne sikkerhetsopplegg vi har her, men vi har stor fokus på særlig artistenes sikkerhet.

6 1 1

Har dere ei svartebok med folk som ikke er velkomne? – Ja. Er den stor? – Ikke stor, men viktig.

Da har dere tydeligvis opplevd noe som gjør at man trener ekstra sikkerhet rundt artistene? – Ja, men det er aldri noen av artistene som har blitt utsatt for noe fysisk, vold eller …

Striptease er jo en old school-greie. Når alle andre skaffer seg twitterkonto og facebook fanpage, går du analogt og skaffer reklamesykkel og en mixtape? Masse kudos fra oss for bra musikk! – Hehe. Musikken kommer fra en jeep i Venezuela, der jeg var på ferie utrolig nok, det er en dj i Caracas som har mikset tapen, men den er fantastisk bra laget. Jeg har til sammen førti timer med åtti-, nitti- og totusentallsmikser, det er gammel musikk, men igjen så appellerer det til den målgruppa vi er ute etter.

Søker sykkelsjåførene selv? Hei, kan jeg få lov til å sykle for deg? – Vi annonserer ledig jobb hos Nav. I utgangspunktet tror jeg man må være ganske glad i oppmerksomhet i jobben, for det får du jo. Før vi hadde sykkelen, hadde jeg studenter som hang opp plakater, for vi plakaterer hver dag.

Hver dag? Det må være fordi plakatene blir revet. Det har jo vært mer bråk i Bergen enn i Trondheim. Kan du forstå hvorfor folk blir så opprørt og hisser seg opp over fenomenet? – Jeg har jo forståelse for at vi har motstandere. Vi hadde jo vært mye mindre i media uten, så det er ingen ulempe og ha motstandere, de skaffer jo oss utrolig mye fri publisitet, det er en sånn bivirkning av det kvinnegruppa Ottar gjør i Bergen. Jeg tror vi har passert over hundre medieoppslag i Bergen på to år. Det er sånn i snitt ett i uka det.

Kan du forstå hvorfor feministene er opprørte? – Jeg tror at veldig mye av grunnlaget for deres opphisselse er myter, og forutinntatte meninger og holdninger om det foregår hos oss. Hvis de virkelig tror det de har uttalt om oss i media, forstår jeg veldig at de er opprørte, da hadde jeg vært opprørt selv også.

Myter er myter og sannhet er sannhet. Om det eneste artistene gjør her er å vise seg fram, så oppfordrer striptease åkkesom til mannlig dominans. Og det er jenter som blir objektifisert. Er det bare feminister som har grunn til å reagere? – Ja, jeg skjønner at det er en grunn for en feminist å reagere, men hadde jeg vært feminist og så seksualiseringa av samfunnet og kvinnefiendtlige innstillinger, hadde jeg gått løs på helt andre ting enn en strippebar. Jeg hadde begynt med Narvesen og sett på hva de selger, så hadde jeg sett på store tunge hotellaktører og tatt en titt på deres utvalg på pay-tv og så hadde jeg gått løs på tv-kanalene. Bla opp på tekst-tv på TV 3 og se hva som tilbys der av sex-telefoner, for eksempel. Seksualiseringen gjennomsyrer hele samfunnet på en sånn måte at jeg ikke skjønner at strippebaren skal bli en hovedmotstander for kvinnefronten. Hadde det vært økonomisk grunnlag for at menn hadde danset på den samme scenen som kvinner, så hadde det garantert skjedd i like stort omfang.

Jaha, så hadde det vært like mange mannlige strippere så hadde ikke Ottar lagd leven? – Kvinner liker også striptease, men det må være i et «nøytralt» lokale. Chippendales fyller jo Olavshallen to ganger, og det er jo bare litt sånn kulørt innpakka mannlig stripp med litt sang og dans, det er bare flusha til litt. Uansett så er det poledancingkurs som er det mest populære produktet for jente-utdrikningslag her hos oss nå, vi har vel hatt cirka 500 trønderske damer som har svingt seg i strippestengene våre på slike kurs bare i 2011.

Hvorfor ble det mer bråk i Bergen enn i Trondheim? – I Bergen har det vært ekstremt, mye mer bråk enn vi hadde forventet. Hovedårsaken er det at det er et av hovedsetene for kvinnebevegelsen Ottar. De står sterkt i Bergen og i Oslo.

De er slappe i Trondheim, gitt. – Kvinnefronten har også svært viktige aktører i Bergen, så de har en tradisjon og et sterkt fotfeste der, dog, det som overrasker meg mest, er metodene som våre politiske motstandere har valgt å bruke. Det må jeg innrømme at det har gått helt over alle støvleskaft, det er så graverende at … de knuste bilen til daglig leder, hengte opp plakater med drøy propaganda og lignende. Personlig har jeg tro på demokratiet.

Hey, hva med litt dialog? – Det har vi forsøkt, men ikke vil de prate med danserne våre, som vi har tilbudt dem, ikke vil de prate med oss, men det må de – i rettssalen snart. Vi har saksøkt dem for løgn og ærekrenkelser. Det som kanskje er mest irriterende med disse feministene er jo at de påberoper seg å vite hva som er best for alle kvinner, og på en måte så tar de vekk det personlige valget og den personlige friheten som bør ligge hos ethvert menneske, men da kommer vi tilbake til mytene om at artistene er ofre for trafficking, og at vi er halliker og slavedrivere.

Danserne dine er av utenlandsk opprinnelse, hva vet du om deres historier, sjekker du historien deres? – Nei, jeg kan ikke sjekke cv’en de siste ti årene på alle som kommer hit, men vi blir personlig kjent med dem, spesielt de som kommer tilbake mer enn en gang, og da lærer vi jo dem godt å kjenne, også bakgrunnen deres. Livshistoriene deres er like forskjellige som om du tok inn en gruppe servitører. Det vi synes er veldig artig er at vi får veldig mange tilbakemeldinger fra dansere som har vært her for mange år siden som har sluttet å danse, og har giftet seg og fått barn, det

hagler på med e-poster, bilda av unger fra Ungarn og bryllup i Tsjekkia. Vi har utstrakt kontakt med mange av dem som har vært og danset før og som nå har sluttet og begynt et nytt liv. Jeg har mange ganger kunne tenkt meg å printet ut disse mailene og sagt til Kvinnefronten: «Her har du offeret ditt, kjære. Stemmer det med det bildet du prøver å selge til media, hvordan vi behandler våre ansatte?» Vi har endel uttalte filosofier i bedriften her, en ting er at danserne er produktet. OI! Er de et produkt? – Ja, et underholdningsprodukt, en pub-musiker er jo også et produkt, folk kommer jo hit for å se på danserne, de kommer ikke hit fordi vi har så veldig gode cocktailer i baren, såpass ærlige må vi være. Hvis ikke danserne har det bra, hvis ikke de er fornøyde med betingelsene sine, med sikkerheten sin, hvis ikke de bor bra, tjener godt, har det hyggelig og har en positiv opplevelse her, så har ikke vi som utested et godt underholdningsprodukt. Vi er avhengige av fornøyde dansere for å ha et bra produkt og det er nøkkelen til hvordan vi behandler danserne, men innenfor et regelverk selvsagt, det betyr ikke at de har carte blanche til å oppføre seg som de ønsker eller bryte reglene –oppfører de seg ifølge arbeidsinstruksene, så har de et godt opphold her.

Om kua blir stressa så gir hun ikke god melk heller … – Det var ikke en god sammenligning, og den metaforen får du ikke bruke. Den får du ikke legge i min munn i hvert fall.

He he. – Ærlig talt, mange av de som reiser rundt i Europa og kommer hit for første gang, blir helt bergtatt fordi vi diller og daller ganske bra med dem for at de skal ha det bra her, det er mange som sier at de faktisk tjener bedre penger andre steder, men de kommer tilbake hit på grunn av trivselen. Da har vi lyktes.

Hvem er det som går her, hvem er det som drømmer å henge på ei bule i Ravnkloa? – Ei strippebule tror jeg er en plass hvor det er ganske billig å komme inn med billig drikke og det er ganske billig å prate med danserne og få et privat danseshow. Vi bruker helt bevisst priser som et virkemiddel til å kalle oss strippebar. Det koster ganske mye, jeg sa en gang til Dagbladet at å gå på strippebar skal svi på Visa-kortet. Jeg kaller oss gjerne for utelivets krydder, og det er ikke for bra med for mye krydder.

Stamkunder ja, kan det være kjipt for artisten, hvis en person kommer tilbake gjentatte ganger? – Godt poeng, vi sier her at «hver kveld på Dreams lever sitt eget liv», den skal være veldig forskjellig fra kvelden før, og der er gjesten nøkkelen. For artistene og danserne er det veldig viktig at det er nye folk, de som spiller teater vil ikke ha samme publikum i salen hver kveld de heller, da vil alle slutte å le der det skal være morsomt.

Hvem er favorittgjesten? Hvem slår du ut den røde løperen for? – Jeg har ingen drømmegjest, så lenge folk oppfører seg respektfullt ovenfor danserne er vedkommende en favorittgjest. Hvis du kommer hit med en holdning om at de som danser her, underholder her og kler av seg klærne, er mindre verdt enn andre mennesker på grunn av det de gjør, så er du ikke velkommen her. Så jeg vil si at alle som kommer hit og respekterer det vi driver med og ikke minst danserne, er våre favorittgjester.

Hva er et av de viktigste spørsmålene du stiller en stripper i et jobbintervju? – For oss er fartstid og erfaring det viktigste, vi tar ingen ferske dansere.

Takk for intervju – kan du posere sammen med et par strippere til bildeserien? – Absolutt ikke, ingenting å diskutere engang!

2/2012

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap