... disse gamle kinoene er jo virkelig fantastiske! Dette var populærkulturens katedraler. – Erling Dokk Holm, by- og arkitekturforsker
JULI 1965. En student, kanskje i slutten av tenårene, sitter på en benk midt i byen, det er en varm sommerdag. Byen er rolig nå midt på dagen, og hun kan lese avisen sin uforstyrret. Lyden fra noen måker, den umiskjennelige hviningen idet trikken kjører forbi, en gammel mann går på tur med hunden. Hun blar over annonsene for å se hva som går på kino: Eldorado viser «Fra jorden til månen» av Jules Verne; på Ole Bull går en svensk film, «Änglar, finns dom?»; i Fanahallen, da må hun riktignok ta trikken, der viser de en film av Alfred Hitchcock, det var han som regisserte «Psycho», husker hun. Denne nye heter «Marnie», og har Sean Connery i hovedrollen. Technicolor, sier annonsen – så er det heldigvis i farger. – Ja, jeg husker godt den tiden! sier Tor Fosse. 24
11/2012
Fosse er festivalsjef for Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) og daglig leder i det bergensbaserte filmdistribusjonsselskapet Tour de Force. Dersom man leser ordene klinger det påfallende likt hans eget navn. Fosse drømmer seg tilbake til en tid der byens kinoer lå spredt utover sentrum. For om dagens to kinoer, Konsertpaleet og Magnus Barfot, tråkker hverandre på tærne, er de likevel alene i sin tosomhet. Til forskjell fantes det i 1920, da kinoene ble kommunalisert, hele åtte kinoer i sentrum – en agglomerasjon med hovedtyngden lokalisert i utstrekning fra Engen til Ole Bulls plass, via Håkonsgaten: Konsertpaleet, Eldorado, Logen, Tivoli, Det gamle teateret, Boulevard, Verdensspeilet og Turnhallen. Og før trenden etter hvert skulle snu – i årene som fulgte kom flere til: Ole Bull, Engen, Fanahallen,
Forum … mangfoldet regjerte. Fortidens kinoer var dessuten av et i dag ukjent kaliber, arkitektonisk sett, og var på et tidspunkt offentlige statusbygninger. Lik teateret var kinoen åsted for de store forestillinger – såvel billedlig som bokstavelig – noe som skulle reflekteres i bygningenes utforming. – Eldre kinoer er ofte eksempler på veldig vakker arkitektur. Vi snakker om kulturminner her, sier Erling Dokk Holm, arkitektur- og byforsker ved Markedshøyskolen og Arkitekturog designhøgskolen i Oslo. POPKULTURENS KATEDRALER. Et sus av storhet, er det opera vi skal se, nei, vi skal på kino, en scene helt foran i den enorme salen, et tungt rødt sceneteppe skjuler lerretet, et overbygget galleri, her er billettene dyrere, galleriet hviler på greske søyler. Praktbyggene løftet kinoopplevelsen opp høyt over det trivielle, hverdagen forsvant liksom i de påkostede salene, som var bygget spesielt til sitt formål. En kinovisning var en transcendental opplevelse. – Mange av disse gamle kinoene er jo virkelig fantastiske! Dette var populærkulturens katedraler, sier Dokk Holm.
– Vi ser jo en del slike ærverdige kinoer når vi er ute og reiser, forteller festivalsjef Fosse, som i sine to jobber farter rundt det ganske kontinent på vei fra den ene filmfestivalen til den andre. Han nevner noen av favorittene sine: – I Toronto har de har en flott stor sal på Bloor Cinema, som tar cirka 1400 gjester. Og så har de en i Austin, Texas, som heter Paramount. Det er en skikkelig gammel, fantastisk fin kinosal, med rundt 1800 seter. Og der går det rundt pensjonerte menn og kvinner i uniform, som jobber som frivillige. Det er klart man blir nostalgisk av slikt! preker han. Bergens eneste eksempel på en slik fornem kino av den gamle skolen finner vi på Danmarks plass: Forum kino. Da kinoen fremdeles var i drift gikk vi her på premièrer, inn under de lysende bokstavene som stavet kinoens navn, over det sjakkmønstrede gulvet i foajéen. Vi så «Ringenes Herre» i den gigantiske kinosalen, som da den endelig sto klar i 1946 hadde 1140 seter. Som kinogjenger tidlig på 2000-tallet var det åpenbart hvor man gikk for å se film, dersom man hadde valget: