MUSIKK
Anmeldelser + Intervju + Kommentar
KLASSIKER
MEGET BRA
BRA
SKEPTISK
TRIST
FAIL! LOL
... Michael Kiwanukas musikk er av en helt annen verden. Anmeldelse side
Alle som har vært på Olafiaklinikken vil vel være enig i at den kjipe følelsen du sitter med da, den fortjener en sang. Intervju med Haraball på side
63
Sterke låter og utenomjordisk inderlighet redder henne fra trivialiteten. 66
Anmeldelse side
64
SKIVER BEAR IN HEAVEN I Love You, It’s Cool (DEAD OCEANS/HOMETAPES)
Same same, but different. Brooklyn-baserte psykedeliske synth-popband kan det trygt sies å være tretten på dusinet av på denne siden av århundret. Band som Yeasayer, Animal Collective og Gang Gang Dance har befestet seg som solide aktører i sjangeren, og har åpnet slusene for en hærskare av batikk-kledde post-hippies som jamrer løs på alle sine cymbaler. Opptråkkede stier til tross, har Bear In Heaven markert seg som en viktig lagspiller på den stadig voksende scenen. Gjennombruddet deres, etter godt over ti års musikalsk aktivitet, kom med den kritikerroste 2009-utgivelsen Beast Rest Forth Mouth, og følgelig har det blitt knyttet store forventninger til I Love You, It’s Cool. Siden sisteplaten har de rocket seg ned et par hakk, og byttet ut noisete gitargrums til fordel for kaldere og mer rendyrkede elektroniske elementer; vi snakker swooshende gitarer krydret med laserpistoler, drømmende vokal og trommemaskin. Førstesporet «Idle Heart», en synth- drevet og krautete låt, setter stemningen for resten av platen. Tenk forgreininger i mainstreaim-pop, blandet med vokalist John Philpots stemme med sine distinkte likheter til Neil Tennant (Pet Shop Boys). «Cool Light» og «Kiss Me Crazy» driver platen videre over samme lest, til de når et slags klimaks i «Space Remains», og runder av med den sedate «Sweetness & Sickness». Presumptivt er ikke Bear In Heaven så veldig opptatt av å lage en plate med utpregede hits, men heller en slags
4
strøm av sanger som flyter inn i hverandre, noe som jevnt over fungerer ganske bra. Summa summarum kan man kanskje konstatere at Bear In Heaven ikke akkurat lefler med banebrytende og innovativ musikk, men allikevel tenke: Samme det, vel! Når musikken klarer å engasjere både hode og føtter, spiller det heller kanskje ikke så stor rolle at noen før dem sikkert har gitt ut nesten akkurat samme plate. Karima Furuseth Estelle All of Me (ATLANTIC RECORDS/WARNER MUSIC)
Er det virkelig noen som digger denne dama? Da London-jenta Estelle slo igjennom med den smått hiphop-klisjefulle singelen «1980» i 2004, var det først og fremst som en «syngende rapper», noe som med årene jo har forandret seg til det motsatte. I 2012 er vi mer vant med å se den tidligere guttejenta i korte kjoler og høye hæler, mens hovedfokuset definitivt ligger på syngingen. Og selv om jeg aldri var noe spesielt stort fan av Estelle «the rapper», skulle jeg likevel ønske at hun hadde holdt seg innenfor dette segmentet. Jeg innrømmer at jeg liker «American Boy», men der stopper det også ganske brått for meg når det kommer til Estelle. Ikke bare det at låtene hennes sjelden fenger noe som helst i meg, det er noe med stemmen hennes, og da spesielt når hun beveger seg i høye oktaver, som virkelig skurrer i ørene mine. All of Me er nok et eksempel på dette fenomenet, hvor 32-åringen til stadighet sklir over i denne skjøre delen av stemmeleiet
2
sitt, og dermed høres nærmest vaklende og falsk ut. Melodiene er på sin side også veldig vage, og irriterer meg grenseløst, da de aldri ser ut til å ha noe som helst mål og mening. Det overrasker meg derfor at såpass mange dyktige musikere/artister, inkludert Kanye West og John Legend har satt sin elsk på frøkna, som aldri har klart å sette noe særlig preg på en låt hun har gjestet. At Estelle ønsker å være en ny Lauryn Hill er ganske åpenbart, noe hun blant annet viser ved å kopiere prate-skittene fra The Miseducation … og ikke minst med linja «I just wanted to pull out the Miseducation again» (på sporet «Speak Ya Mind» – uten at det på noen som helst måte plasserer All of Me i nærheten av Hills debutklassiker. Hverken Chris Brown, Trey Songz og Rick Ross klarer å redde henne med sine gjesteopptredener, og når supertalentet Janelle Monáe dukker opp på sistesporet «Do My Thing», blir forskjellen mellom medioker og storslått altfor åpenbar. Det eneste stedet det virkelig funker for meg på denne skiva, er når Estelle forlater den lyse viningen til fordel for en sterk, klar og nærmest Mary J Blige-aktig vokal på fine «Thank You». Men det er tydeligvis ikke der Estelle liker å være selv, og dermed sitter jeg igjen med et album som gir meg svært lite i en verden hvor det finnes atskillig bedre soulsangere. Hvis dette virkelig er «All of»Estelle, er det kanskje på tide å pakke sammen, og faktumet at førsteuke-debuten med litt over 15.000 solgte eksemplarer er hennes beste så langt, indikerer ikke akkurat noe annet. Mathias Rødahl
Foto: Rune Aasprong
NO POSERS PLEASE DISKORD Dystopics (CHARITY/XL RECORDINGS)
Norsk metal gjør det fenomenalt bra om dagen og nivået har aldri vært høyere. Sist ut er Oslo-bandet Diskord som med debuten Doomscapes fra 2007 fikk alle med sansen for progressiv death metal til å klikke i vinkel. Undertegnede inkludert. Ved første lytt kan Diskord virke som en frustrerende affære, for med Dystopics har de, misforstå meg rett, gjort ting enda mer komplisert enn ved første runde og pakket inn tolv låter med mer informasjon enn hva en gjennomsnittlig fan av metallmusikk tåler i løpet av en runde. Dette selvfølgelig med mengder av positive fortegn, for her er det mye kjøtt på beinet.
5
Når du først har kommet skikkelig under huden på udyret, ja, du skjønner tegningen. I referanseboka maler Diskord Autopsys atonale downbeat doom og Atheists tekniske upbeat metal med store blodrøde bokstaver. Skivas tolv spor har god variasjon og er spekket med komplekse detaljer uten å distansere lytteren fra musikken. I stedet dras du inn i et dystopisk univers fortalt og fremført med overbevisende innlevelse. Stort pluss for det fine skylinefotoet av Oslo by i bookleten som en slags metafor til all dritten som foregår under fasaden. Noe vi alle kan kjenne oss igjen i, eller hva? I sum gjør dette Diskord til et unikt band med eget sound og særpreg. Imponerende håndverk, rett og slett. Andreas Tylden
4/2012
57