FILM
Premiere: 23. mars Haywire (aka Knockout) Regi: Steven Soderbergh Med: Gina Carano, Channing Tatum, Ewan McGregor, Michael Douglas, Michael Fassbender, Antonio Banderas I’m not Bourne bad, I’m just drawn that way. Et globetrottende spioneventyr på tvers av metropoler: check. En ukjent hovedperson som forteller sin historie ved å huske tilbake: check. Et uskyldig sidekick som blir ufrivillig involvert: check. Intense og realistiske basketak filmet med håndholdt kamera: check. Biljakter gjennom trange gater og øde landeveier, klatring ned takrenner og hopping over gjerder, leiemordere som for-
4
ræder hverandre i hytt og gevær: check, check og check! Jo da, Gina Carano spiller Jessica Bourne. Hun tiltales kanskje som Mallory Kane gjennom hele filmen og det er ingen offisielle linker til Bourne-trillogien, men opplegget er så likt at vi kan ikke annet enn å forholde oss til dette som en spin-off. Forskjellen er at frøken Carano har pupper. Store pupper. Hun er ikke bare uovervinnelig, men sexy også, skjønner? For hva er vel tøffere en barsk kar som banker dritten ut av stilige spioner med skjulte motiver? Ei smekk frøken som gjør akkurat det samme. Mhm, Laura Croft step aside, altså. Med eklektiske Steven Soderbergh i registolen, har et imponerende antall super-
stjerner sagt ja til å bli med på festlighetene. Michael Douglas, Antonio Banderas, Michael Fassbender og Evan McGregor er bare toppen av lista, i tillegg til en haug av «hvor har jeg sett ham før»-tryner. Filmen er helt streit spionaction og jeg liker pupper jeg, men likevel falmer den litt i skyggen til storebror Bourne. Handlingen er noe kludrete og en loungy jazz-låt som spilles i bakgrunnen gjennom mesteparten av filmen, blir en unødvendig og parodisk poengtering av hvor funky og kult det hele skal være. Det virker try-hard gimmicky og flåsete. Jeg har forresten alltid trodd at det ikke var kult å slå jenter, men Haywire får det til å virke ganske underholdende. Torgeir Blok
Premiere: 4. april The Rocka Regi: Robert Næss Med: Hans Bastian Borg, Brage Kvasbø, Thor Staff Christiansen, Kristin Magnus, Harald Borg Weedon, Arne Hvidsten, Mia Borg Weedon, Cybele Bøttger Hebæk, Thomas Seltzer, Ronni le Tekrø Rock’n’ølmage. Bastian er et naivt og velmenende naut som ruller ut i en midtlivskrise og bestemmer seg for å leve ut guttedrømmen. Utrustet med et beskyttende lag spekk rundt midjen og manglende sans for selvinnsikt, får den 44 år gamle fjompen det for seg at han skal bli rockestjerne. Kompiser og familie tropper opp, men ingen har hjerte til å fortelle at det egentlig bare er for å være hyggelig. Ingen tror at dette skal gå veien. Ikke kinopublikum heller, for The Rocka er ikke en feel-good historie om en fyr som overvinner oddsa. Tvert imot er det en tragikomisk perle som ville gjort Ricky Gervais forlegen. Filmen balanserer på kanten av en troverdig dokumentar, og jeg er sannelig ikke sikker på hva som er ekte og hva som er oppspinn. Alt Bastian gjør er så dumt at du tviler på om det er kan være sant, men er likevel litt for hysterisk til at det kan være skriptet: Han klarer så vidt å holde seg oppreist på et skateboard som ruller ned en slakk bakke, ei dame han spiser middag med blir overrasket da han kaller det en date, og han tafser datterens venninne mens ho flørter med et yngre bandmedlem. Etterhvert dukker Thomas Seltzer opp for å si at det var først da han kuttet sitt bekjentskap til Bastian at hans egen karriere tok av. Arne Hvidsten låner tullingen penger, men blir ikke happy da han får se hvor mye av det som blir brukt på alkohol. Bastian svarer bare med vidunderlig ignorante ansiktsuttrykk og perfekt komisk timing. Filmen fremstår som en norsk versjon av Spinal Tap med en intravenøs overdose av selvironi, og jeg kan ikke huske sist gang jeg har ledd så mye på kino. Både jeg og mitt følge hadde vondt i lattermusklene da The Rocka var ferdigrocket. Torgeir Blok
5
Premiere: 30. mars Iron Sky Regi: Timo Vuorensola Med: Julia Dietze, Götz Otto, Christopher Kirby, Tilo Prückner, Udo Kier, Peta Sergeant, Stephanie Paul Sieg hell yeah! Iron Sky både velsignes og fordømmes av historien om hvordan den ble til: Regissert av en finsk fanboy som tidligere lagde Star Trekparodier i kjelleren til moren sin, en kar som forsøker å omvelte blockbuster-industrien ved å gjøre alt på egenhånd og skippe studiosystemet med sine innarbeidede rutiner for kvalitetssikring. Med et moderat budsjett har han brukt seks år på å skape drømmefilmen akkurat slik han ville. Denne informasjonen gjør noe med kinoopplevelsen: Jeg blir mektig imponert over dataanimasjon stort sett på høyde med det man har blitt vant til fra Hollywood. Jeg tillater større slingringsmål fra en regissør som ikke har all verdens erfaring, og jeg unnskylder nerdevitser med sluttpoenger man ser milevis i forkant. Noe er faktisk litt morsomt, som da man forstår at den
4
svarte astronauten også har svart romdrakt, eller da han jages av nazister som melder om «a male negro, unarmed, but possibly angry». Spørsmålet er bare hvor mye man skal unnskylde i skapergledens ånd? Filmen er nesten morsom, nesten spennende og nesten actionfylt; men ikke helt. Det er mange latterlige utgangspunkt som forspiller muligheter til vitsemakeri, actionsekvensene virker som de er til mer for å vise kul dataanimasjon enn for å skape spenning. Og selv om universet er helstøpt, er storyen dekket av krater og bærer preg av å bli til på et nachspiel der gode kamerater har ledd av hverandres vitser. Likevel er Iron Sky en sjarmerendes tullefilm med masse glimt i øyet, som underholder godt med et par øl innabords. For å holde på variasjonen i dyrehagen av filmproduksjon, må man kanskje tillate at noen dyr ikke er helt stuereine. Og dersom du lurer på hvordan den samme filmen hadde blitt om den var produsert og polert av for eksempel Dreamworks, vel, da er svaret ganske enkelt: da hadde det aldri blitt noen film. Torgeir Blok
I SALG PÅ DVD OG BLU-RAY
4. APRIL 4/2012
71