Marie Kristiansen (f. 1982) Flermedial kunstner utdannet ved Oslo fotokunstskole i Oslo, Glasgow School of Art and Design, og Central St. Martins. Aktuell som fotograf/regissør Exteriors.
Foto: Christian Schaanning
om befrielse, noe jeg kan identifisere meg med. Jeg har alltid sett ting fra et kvinneperspektiv. Exteriors handler også om kvinner i offerposisjoner, men det er nyansene som gjør at de kommer dit. De plasserer seg selv i rollen selv, men hvorfor? Det evige paradokset når det gjelder for eksempel kvinnelige skuespillere, disse ekstremt sårbare sjelene som er opptatte av aksept, men velger et yrke der de alltid blir dømt. Det er selvpining. Hva tenker du om underdanigheten en god del jenter, inkludert dere selv, frivillig gjennomgår for å nå høyere mål? Marie: Jeg lurer på hvor den kommer fra og hva vi kan gjøre for å tilintetgjøre den. Er det virkelig frivillig? Hvorfor føler de at de må? Dette temaet kan jeg jobbe med til jeg blir hundre år. Det er den usikkerheten som er roten til all den galskapen vi lager av underholding i dag. Folk puler på TV for å bli sett. Det sier sitt. Gitte: Det er like aktuelt her i Norge. 30
2/2011
Men i LA er alt satt på spissen. Det er veldig konkret, om det så gjelder forhold eller rolle. Jenter har en tendens til å gå på akkord med seg selv. Ikke bare de svake, men også sterke jenter som utsletter seg selv. De vil redde andre, men så ender de med å være den som drukner. Hvorfor tror du de gjør det? Gitte: Det er et behov for å bli sett, samfunnet måles i hva du gjør og hva du har fått til når du møter noen. «Hvordan går det med deg, og hva gjør du?» – ikke «hvem er du og hvordan har du det?». Derfor ljuger alle. Sier at de venter på noe, har noen møter fremover, og så videre. Patrik: Gutter har ofte andre måter å takle usikkerheten på. De er redde for nærhet og vil bryske seg på andre måter, mens jenter gjør alt de kan for å få nærheten. Hvordan takler menn å stirre nærheten i hvitøyet? Patrik: Menn bygger ofte en vegg. De
vil ikke la seg styre av følelser og omstendighetene, men vil heller ha full kontroll. I utgangspunktet er begge usikre og ønsker det samme. Ekstrem aggresjon og fasade av kontroll synes å være viktigere enn å være lykkelig. Det er som å bli skutt i trynet, for alt handler om maktbalanse. Et ønske om trygghet i form av noe som er uoppnåelig – særlig i LA. Gitte: Vi jenter er flinkere til å slippe kontrollen ved å legge den i noen andres hender. Hvilke karakterer i Exteriors identifiserer du deg mest med, Patrik? Patrik: Det er fem karakterer. De to hovedrollene er jenter. Der ligger inngangsporten, og det er dem jeg identifiserer meg mest med. Jentene i filmen er opptatt av fasade utad, men er samtidig veldig sårbare og emosjonelle. Guttene er mer fiendtlige og distanserte til det følelsesmessige. Alle plasserer seg selv i en offerrolle, ubevisst eller bevisst.
Intervjuscener går igjen gjennom hele filmen. Var de improviserte? Patrik: Ja, jeg fortalte Gitte aldri hva jeg skulle spørre henne om. Jeg tok på meg den kyniske hatten. Gitte: Hele settingen var helt grusom. Det var kaldt, jeg satt i BH bundet fast med rosa parykk og var veldig sårbar mens Patrik stilte meg spørsmål. Det er den samme følelsen som jeg som skuespiller ofte går gjennom når jeg på audition gir alt av meg selv mens alle sitter og dømmer meg. Så Witt svart? Gitte: Hehe. Det er så forbanna provoserende selv om du er i rolle. Patrik: Det handler om å holde opp et speil. Karakteren skal skrelle vekk alle lagene: Hvem er du? Hva gjør du? Hva vil du? Hele auditionsettingen er skrudd. Du skal finne ærlige følelser i det mest uærlige som finnes. Exteriors har kinopremiere 25. mars