synging denne gangen, men holder seg til rappingen, noe han som vanlig leverer med den samme tightheten som har gitt ham den siste tidens oppmerksomhet og positive spådommer. På den annen side er det umulig å ikke hente fram Drake-faktoren i framførelsen hans, og en amerikansk-uttalelse som ikke snnå sitter helt som den skal, hvis jeg skal være pirkete. Det er ingen tvil om Dreamon er et av den norske rapscenens store, nye talenter, men jeg håper han framover forsøker å finne fram til en litt mer egen flow. I likhet med Drake, blir Dreamon også fort litt vel monoton i lengden, men alt dette er noe vi forhåpentligvis får en oppgradering på når han slipper sin neste mixtape, som ifølge artisten selv blir atskillig «hardere». Nå er det heldigvis ikke slikt at «hardt» nødvendigvis betyr bedre enn «fløtemykt» i min bok, noe som gjør at jeg absolutt setter pris på mye ved denne gratistapen, som til tross for sine altfor mange spor (17, burde ha vært kuttet ned til 13-14) byr på noen virkelige godbiter. Låter som er spesielt verdt å sjekke ut inkluderer «If I Could Be You», remaken av Alicia Keysklassikeren «You Don’t Know My Name», «Right Now» med nevnte Lopez, Dreamon-videosingelen «Never Be Another You», Dida og Adam Tensta-gjestede «In My Zone», «Be My Girlfriend» og ikke minst det flotte Yolanda Selini-samarbeidet «Feel» . Det blir spennende å se om Dreamon klarer å ta steget opp i den offisielle artistsfæren dette året, og selv om jeg tviler på at en ren R&B-artist som Marcus Only kan slå gjennom her i Norge, burde i alle fall en framtid som låtskriver for artister fra andre siden av dammen være under planlegging hvis han ikke ønsker å stresse med artistdrømmen her hjemme. Og da mener jeg altså ikke at han ikke burde det. I just #speakthereal daaaa. Mathias Rødahl SAIGON The Greatest Story Never Told (SUBURBIAN NOIZE RECORDS)
Husker du Saigons debutalbum? Det skal ikke mye til for å forstå frustrasjonen New York-rapperen Saigon følte, da Atlantic Records i 2007 bestemte seg for å utsette utgivelsen av hans mye etterlengtede debutalbum The Greatest Story Never Told. På den tiden hadde han allerede jobbet et par år med skiva, og ikke minst kommet seg ut av et kriminelt liv som førte til at han tilbrakte store deler av tenårene bak lås og slå. Albumet var ment å bli det store gjennombruddet til Saigon, som allerede da var spådd en lys framtid på raphimmelen, spesielt i en tid da mange var på utkikk etter en New York-rapper som kunne ta kronen tilbake til hiphopens fødested. Men med stadige utsettelser og rot fra plateselskapet, ble det også intern gnisning mellom Saigon og produsent Just Blaze,
5
som står for 16 av 18 spor på skiva. En offentlig og på mange måter ganske pinlig nettkrangel som satt ytterlige kjepper i hjulet for utgivelsen hiphop-hoder verden var desperate etter å få høre, og som Saigon selv mener er den beste rapskiva de siste tjue årene. Akkurat dét skal selvfølgelig tas med en stor dose selvinnsikt-salt, men når albumet nå endelig har droppet via indie-selskapet Suburbian Noize Records, flere år etter at den virkelig store hypen døde ut, er det likevel klart at Saigon og Just Blaze har koket sammen en bunnsolid dose rapmusikk. Ikke uventet begynner den ufortalte historien bak murene, og bruker de første låtene til å stadfeste Saigons posisjon i hiphop-verden med en hodenikkende intro bestående av bangerne «The Invitation» (med Q-Tip) og Jay-Z/ Swizz Beatz-gjestede «Come on Baby » (som dessverre er forandret fra originalversjonen grunnet manglende klarering av det originale samplet). Sai tar oss også tilbake til de samme gatene og miljøet som gjorde at han endte opp hvor han gjorde, og tar et hardt oppgjør med gamle kjenninger fra gatelivet. På «Enemies» rapper han blant annet «Don’t flatter yourself, it doesn’t take a genious to spell thug, convince a kid at the mear age of 12 to sell drugs», før refrenget tar over med kjensgjerningen «With friends like you, who need enemies», mens han på «Friends» fortsetter med linjer som «I used to try to watch for the cops, but my pops said Brian you should stop and watch for your friends. I wish I woulda listened to him». Saigon har også en høne å plukke med pengegriske pastorer i ghettoen, som samlet inn penger fra hans fattige familie og venner for å dekke sitt eget forbruk («It was always so strange, it was odd / To see my mom scratching up change to give it to God / I think we all knew, nobody saying shit / You was using that to pay your car payments / We was mother fucking paying your mortgage / We was living in the projects you know we couldn’t afford it» – «Preacher»). Men mens han åpenbart har hatt mye bitterhet i kroppen underveis i prosessen av å gjøre ferdig dette albumet, forsøker Saigon også å være en oppløftende kraft for de som fortsatt lever et vanskelig liv, blant annet på den Kanye West-produserte (en av to låter som Just Blaze ikke står for) og Marsha Ambrosius-gjestede godbiten «It’s Alright», hvor han slår et slag for alle alenemødre som oppdrar barna sine uten en mann i huset. «To all the ladies having babies on they own / These nigga’s ain’t shit ma, for real, yo you better off alone / If he ain’t smart enough to know why he should stay / Then what can he possibly teach your seed anyway?»). Skal vi se etter svakheter, vil nok enkelte purister fortsatt hate vocoder-refrenget på «Believe It», men selv om det et
par år gamle hooket kanskje kan virke litt foreldet i dag, er det likevel fortsatt en låt som får meg til å ville reise meg og slenge henda i været. Kort oppsummert: Selv om det har tatt flere år å få The Greatest Story Never Told ut, er det ingen tvil om at kvaliteten på låtene har tålt tidens tann, og selv om albumet nok ikke blir noen storselger, både med tanke på det tradisjonelle rapsoundet og den mer eller mindre drepte hypen, kommer den harde kjernen av hiphop-hoder garantert til å trykke denne velproduserte og lyriske sterke godsaken til sitt bryst. Mathias Rødahl
BEST AKKURAT NÅ
HÅVARD RINGEN YOUNG DREAMS Flight 376 Bæærgen! FJORDEN BABY! Himmelen Bææærgeen!! RAZIKA Vondt i Hjertet Bæææærgeeen!!! GIL SCOTT-HERON & JAMIE XX I’ll Take Care Of You Den beste låta fra en målbindende god plate. Også vil jeg benytte anledningen til å coine begrepet soul-step. TYLER THE CREATOR Yonkers Odd Future fortsetter å levere. Yonkers er bonkers :)
SIC ALPS Napa Asylum (DRAG CITY RECORDS)
Ukritisk kritisk lo-fi. Som uhelbredelig merkevarehore lar jeg mine musikkvalg påvirkes av labeltilknytning. Drag City Records er en av disse som nyter av den svakheten – med 2000-tallets cooleste rockchick, Jennifer Herrema og hennes RTX i stallen følges utgivelsesplanen deres med stor interesse. Da Sic Alps ble annonsert i årsskiftet, ble de derfor nedjaktet og tatt inn i varmen. Med umiddelbare assosiasjoner til sjamanorkesteret RTX, leverer de en god søknad til
4
undertegnendes musikksfære, men tjue låter i et lite variabelt terreng av shitgaze/lo-fi-låter er i overkant. Det kan virke som utvelgelsesprosessen har gått ukritisk for seg, hvor de har gitt rom for skisser på én-to minutter for å dra ut tiden til en klassisk 50 minutters fullengder. Allikevel, Sic Alps er et særs velkomment tilskudd til en platesamling med heroinrockabstinenser. Napa Asylum byr på en god kombo dekadent og skitten low-fi rock med assosiasjoner til det beste fra 60 og 70-tallets psykedelia, via syrekongen Syd Barreth, Stones sprikende Exile on Main Streetskive og seff en dose Lou Reed. En suksessrik oppskrift mange har nytt godt av, men som de fleste nye band preges Sic Alps mer av formen enn innholdet. En helbredelig barnesykdom for de med sterke gener, og jeg har trua på at disse gutta skal stige opp av smørja med god backup fra sine ressurssterke labelvenner. Det er uteliggerhymnen «Do you want to give $$», gitarhooket på «Saint Peter Writes his book» og fengende «Cement Surfboard» gode tegn på – og dette er bare noen av de fete sporene Napa Asylum har i godtepåsan. Turné på agendaen – kjære landsens festival bookere, huk inn og sprit opp programmet med en gjeng hippe Friscorockere! Pliz?! Inger Lise Hammerstrøm
lige sengekammer-sound, i stor grad signert Tank selv og hans produksjonsteam, Song Dynasty. Allerede med førstesingelen «Emergency» ble det klart at gnukkefakturen på albumet kom til å bli høy, og den alltid like forplantningsklare Tank holder kjødets lyst gående gjennom hele den forholdsvis korte og konsise skiva med intimlek-inspirerende spor som «Sex Music», Drakegjestede «Celebration», «Scream» og «Foreplay» (med Chris Brown), før han forsvinner over i det romantiske hjørnet på «Amazing» og «You Mean That Much to Me», og til slutt avslutter med verdens tristeste sang aka coverfavoritten «I Can’t Make You Love Me» (originalt ført i pennen av Bonnie Raitt, men kanskje best kjent via Prince sin fantastiske versjon). Den vokal-stødige Tank leverer selvfølgelig også et svært minneverdig bidrag, og gir alle emo-heads der ute noe å sippe til der han synger i vei på låtas nådeløse toner («I’ll close my eyes/ Then I won’t see/The love you don’t feel/When you’re holding me»). Neimen faen, så trist detta skulle være da! Mathias Rødahl
TANK Now Or Never (WARNER MUSIC)
Kosle gnukkemusikk fra proffen sjøl. En av de vanligste begrunnelsene mange bruker når de ikke vil gi pop- og R&B-artister den samme respekten som deres respektive rocke-kollegaer, er at de fleste av disse ikke skriver og lager sitt eget materiale, men bare er pene syngedukker som får servert ferdige låter på sølvfat. I mange tilfeller stemmer jo også dette, men de senere år har skribentene og produsentene bak disse låtene fått en stadig mer synlig rolle, noe som blant annet inkluderer tidligere «behind the scenes»-folk som Ne-Yo, Keri Hilson og The-Dream. Den jeg respekterer aller mest når det kommer til dette herlige R&Bfaget, er 35 år gamle Durrell «Tank» Babbs, som har holdt det gående både som sanger, låtskribent og produsent siden 2000. Ikke bare har han servert sine egne klassikere som «Maybe I Deserve», «Slowly» og «Cake & Ice Cream», han har også stått for noen av mine absolutt største R&B-favoritter opp igjennom, som Jon B («Lately», «Stronger Everyday»), Omarion («O», «I’m Tryna»), Marques Houston («Naked», «How You Just Gonna»), Chris Brown («I Wanna Be»), Ray Lavender («Stay») og Pleasure P («Under»). Tanks forrige album, Sex Love & Pain var en usedvanlig godbit, og hans nye fullengder Now or Never fortsetter i eksakt samme spor med sitt sedvan-
5
PROTOJE 7 Year Itch (DON CORLEON)
4 COLLIE BUDDZ Playback EP (SHADYVILLE CARIBBEAN)
Mano-A-Mano. Ståkke sånn kjempemessig til med reggae om dagen. Livet går sin gang på Jamaica, og tar nye, uventa vendinger. Ikke alle for det bedre, om du spør en gammel grinebiter. Hvitmannsreggae er i ferd med å kjøre seg fast i et gudsjammerlig kjedelig oppsett. Men kommer det til Collie Buddz, så har aldri vært noe særlig spennende artist. Bortsett fra gjennombruddshiten «Come Around» har han ennå tilgode å overbevise som annet enn en annenrangs hybrid mellom Gentleman og Sean Paul. Perfekt for 21 år gamle Annika från
2
Uppsala med hvita dreadlocks och hang til backpackerturisme. Neida, ikke riktig så ille. Når han konsentrerer seg om det han kan (marijuana), som på Kushcoveren fra før jul funker det fint. På denne EP-en, som skal døyve sulten før andrealbumet hans kommer, er det derimot mer nay enn yay. Balladene «Serious» og «Holiday» er henholdsvis suggererende vakker og nesten engasjerende. Ellers er den roligere delen av materialet spikre i karrierekista i all sin likegyldighet. Så er det mulig det bare er jeg som er for punka i smaken, men når Collie prøver å lage r’n’b-inspirert dancehall går han totalt på snørra for meg. Det funker like bra som når Lil Wayne lager rock. Collie burde glemme Akon-drømmene og levere litt retro-dancehall. Det behersker han i hvert fall tildels. Protoje avlyste av uvisse grunner konserten sin i Oslo nå for en måned siden, og jeg kan ikke si jeg brydde meg nevneverdig. Etter å ha hørt grundig på debutalbumet 7 Year Itch har merskumpipi fått en annen lyd. Protoje er internasjonal i sitt tilsnitt, og fremstår som den roots-beslekta artisten fra Jamaica som har størst potensial for å slå gjennom på verdensbasis. Smarte tekster, klar uttale og gjennomførte konsepter gjør han til en slags parallell til Damian Marley, uten pappas klamme hånd hengende over seg. På en måte er Protoje den artisten Collie Buddz etterstreber å være, uten å helt lykkes. Protojes produsent Don Corleon er i ferd med å få en andre vår. Han revolusjonerte dancehallen for snart ti år siden, før han la ned blueprintet for ny roots med hits som «Seasons riddim» i 2005. De siste åra har det vært litt motbakke, men nå satser han heller på å jobbe tett med få artister og har meldt seg ut av det store jamaicanske rotteracet som ødelegger så mange talenter. 7 Year Itch har et gjennomført, skal man si classy sound som er anelsen mer organisk og mindre generisk enn man er vant til. Han får til og med brukt djevelens instrument (saksofon) uten å gå helt på snørra, mens kassegitarene faktisk unngår å bli «Redemption Song»-klisjete. Når han lar bandet gå i fri dubdressur på «Wrong Side of The Law» aner vi konturene av en ny vei for jamaicansk ræggi. Et skritt frem og to tilbake. Protoje har et stykke å gå før han er fremme, men fremtoningen hans, og han ukarakteristisk sympatiske fremtoning gjør at han overvinner skepsisen. Greit, han har ikke verdens største register reint vokalteknisk, og har nok litt å gå før han er Mr. Nesta inkarnert, men for meg var dette en særs hyggelig overraskelse. Nesten så man får lyst å røyke hasj. Jørgen Nordeng
MUSIKK: ANDREAS TYLDEN
25. FEBRUAR–8. MAI 2011 STENERSEN, RASMUS MEYERS ALLÉ 3 ÅPENT 11–17, TIRS–SØN • WWW.KUNSTMUSEENE.NO
68
Natt og Dag annonse take me to.indd 1
2/2011
2/1/2011 3:33:34 PM