Page 1

STAVANGER 05 - MAI 2011 // VÆPNET FREDSBEVARENDE KONFLIKT

LEIF MAGNE TANGEN DET AKUTTE MENNESKET ROBIN ARTHUR RUMBLE IN RHODOS VINYLPALASSET JENS CARELIUS SUGAR LOUISE PROCLAMATION +++

& MØTER LEO AJKIC

WWW.NATTOGDAG.NO

PIN-UPS FOR KRIG

TOMAS ESPEDAL OM SLÅSSING, SKRIVING OG SORTE PANTEREEN

ÅSNE SEIERSTAD

- LAR SEG IKKE STYRE AV JUSSEN

Modell: Ingrid Kristine/Pholk / Foto: Richard Eriksen

Natt&Dag - Siden 1988


Nå har du enda flere grunn

Nye iPhoto, iMovie og GarageBand. Alt samm

Med en Mac er det enkelt å gjøre utrolige ting med bilder, film og i elegante bildebøker. Lag en trailer i Hollywood-stil. Spil Stikk innom Tell i Madlaveien, og se alt du kan g

Tell - peiling på Mac Madlaveien 10, 4008 Stavanger

Tlf 99316000

www.tellit.no


ner til å elske Mac-en din.

men inkludert i iLife ’11. Og på enhver ny Mac.

g musikk. Del bildene dine på nye måter, og sett dem sammen ll inn dine egne låter, og ta piano- eller gitarleksjoner. gjøre med nye iPhoto, iMovie og GarageBand.


STAVANGER/SANDNES - MAI 2011 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsassistent EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no

INNHOLD

Illustrasjon ANDREAS TYLDEN

70

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN ALEXANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT TJERAN VINJE salg@nattogdag.no Økonomi NETLEDGER Utgiver NATT&DAG MEDIA Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

44

Opplag 67.000

Cover RICHARD ERIKSEN Skribenter TORE ANDVIG WENCHE SUNDT BENDIXVOLD TORGEIR BLOK RAGNHILD BROCHMANN SVEIN BRUNSTAD ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN INGER LISE HAMMERSTRØM HANNA HUGLEN REVHEIM ESPEN INGEBRIGTSEN AKSEL KIELLAND TETE LIDBOM KINE MERETE LIE RØDNE LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG OLE ALEXANDER MÆLAND JØRGEN NORDENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL OLE ØYVIND SAND HOLTH KLAUS N. SKRUDLAND HANS CHRISTIAN SKOVHOLT ANDREAS TYLDEN MARIE-ALIX VOISIN ISDAHL AINA VILLANGER Fotografer HELLE NAVRATIL TONI KASTELAN

HVILKEN BUNAD SKAL DU VELGE? ................................................................................................................. 10 POLITIKK ........................................................................................................................................................... 12 VINYLPALASS ................................................................................................................................................... 15 TOMAS ESPEDAL – IMOT LITTERATUREN ...................................................................................................... 17 HVOR VAR DU DA ÅSNE SEIERSTAD BRAKK PENNEN? ................................................................................. 23 PIN-UPS FOR KRIG ........................................................................................................................................... 29 BILDESERIE - GATEKUNST .............................................................................................................................. 33 PERSONLIGHETENS TYV ................................................................................................................................. 44 UTELIV ............................................................................................................................................................... 46 MAT ................................................................................................................................................................... 48 LITTERATUR ..................................................................................................................................................... 50 SHOPPING ........................................................................................................................................................ 52 KUNST ............................................................................................................................................................... 54 SCENEKUNST ................................................................................................................................................... 55 HVA VILLE DU DRATT I KRIGEN FOR? ............................................................................................................. 58 DEN SPANSKE INKVISISJONEN ...................................................................................................................... 60 MUSIKK – JENS CARELIUS, RUMBLE IN RHODOS, THE KILLS ...................................................................... 62 FILM – DET AKUTTE MENNESKET, SOURCE CODE, THOR ............................................................................. 70 NATT&DAG MØTER LEO AJKIC ........................................................................................................................ 78

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

50

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO

DETTE HØRTE VI PÅ

17

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO 62

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 4

5/2011


www.akademiet.no

litt mer

FOR DEG SOM VIL

? r e r e t k ra a k e r r e d l l e Be l l re e n e g u ? d e r s e n g a n t e e p Tr m o k e i d tu s l l e i s spe

KARAKTERGARANTI AKADEMIET PRIVATIST tilbyr nå også fag på dagtid. Du kan ta påbygning til generell og spesiell studiekompetanse. Kveldsundervisning fra kl 17.30 - 20.45. Gå inn på akademiet.no, under privatist finner du mer.

G R AT I S RÅDGIVNING

www.akademiet.no - sandnes@akademiet.no tlf. 51 90 55 30 - Langgt 1, 4306 Sandnes


OVERHØRT

LEDER

...

Hva skjer når en broket forsamling av middelaldrende alfahanner fra NRKU blir go’brisne og fandenivoldske i øya, går lei av Bogstadveien og drar til Holmenkollåsen for å gjøre seg fete? De brysker med fjæra, ypper med overklasseramper og avslutter kvelden med å kræsje hjemme-alene-festen til en kvinneskulptur-arving, og rasker med seg eplelikør og en flaske sjampis tilsvarende en gjennomsnittlig månedslønn i offentlig sektor. Dagen etter ble drikkevarene levert tilbake av et duknakket sendebud med fyllenerver i frykt for medieoppslag. Utrygd ass. Opplands Bukowski spooner med eksfotballspillere som liker å suge i seg dop. Henda over dyna, gutter! NATT&DAG har alltid drevet med VERBAL SLOSSKAMP (Wow. Skrev vi akkurat det?), men nå har et av redaksjonsmedlemmene blitt kraftig lei av hakking på tastaturet, steppet ned fra Alteret og denga laus på en hissigper på byen. Jøss. Chill out man.

Hver første vårkveld termometeret kryper over 15 grader fylles nok et dusin Oslomager med uutholdelige mengder nostalgiske nattsvermere etter 00-tallets mest kuriøse utelivskonsept. Stedet der (drømmende stemmeleie) kunstnere og kunstneriske sjeler gikk i symbiose med en fargerik betjening og skrullete acts og Maradona satt på taket og skuet ut over Slottsparken med et uutgrunnelig smil om munnen, der ja, og klagingen tar til igjen: SAVNER SPASIBAR!!!...1!!!. Hvem tar ansvar for å åpne sjappa igjen så vi slipper å overhøre mer sutring? La oss foreslå navnet до свидания...

6

5/2011

SKJEBNESVANGERSKAP

[Vi] er unike fordi vi er det første rendyrkede kulturmagasinet som dekker hele spekteret.» – Aftenposten K For noen uker tilbake kom det et nytt magasin til Narvesen-hyllene unnfanget i et av Norges største og tyngste mediehus – Aftenposten. Vi hadde ventet i spenning på å bla igjennom avkommet og få bekreftet våre fordommer, og om sant skal skrives forventet vi ikke stort annet av den stivrygga mediekjempen enn en fremprovosert skiveutglidning av sammenstøtet mellom en misunnelsesverdig D2suksess og nattbordskuffen til Hilde Haugsgjerd. Men en viss glede og spenning var der endog; kanskje, bare kanskje, ville den myke massen som renner ut av markedsprolapsen være entusiastiske journalister som endelig får vise muskler (vi vet de har) eller brette innsiden ut av en bevegelse vi ikke ante fant sted, for så å illustrere uante konsekvenser med erfarne penselstrøk og selvsikkert håndverk? Vi åpnet magasinet med en kiropraktors arroganse og brakk ryggen på midtsiden for å myke opp Medie-Norges friskeste ferskvare før vi lente oss tilbake i Ikea-sofaen og saumfarte bastarden for barnesykdommer. Susanne Sundfør blunker med Black Swan-vipper på coveret og proklamerer med det magasinets suicidale eksistensgrunnlag; en halv-pent innpakket schizo-reise på print, som med seks innkjøpte utenlandske saker av ni artikler totalt (ref. deres egen innholdsliste) utviser en grunnleggende mistillit til hele det komplekse fenomenet (kultur) de ønsker å guide oss til; ingen nye norske penner (foruten coverjenta selv som til vår forferdelse får lansere sin poesikarriere), ingen nyvinning, og intet etterlatt inntrykk av at nettopp dette magasinet ønsker å være med å løfte kultur, verken som forståelse eller produksjon. Alle casene som krever noe utover ens egen Mac og en Bachelor fra Blindern i medie- og kommunikasjonslære, er redaksjonelle produkter (fra henholdsvis Svenska Dagbladet, NY Times, El País, Modern Painters og The Sunday Times) som nonchalant plukkes fra hyllene i den globale butikkjeden WIKIMART – Why ask questions or work when someone better than you and who really cares do? Også kjent som WWW.GOOGLE.COMIGJENAJÆVLAKVASIKULTURELLEHYKLERE Nei, Kristin Valla og Aftenposten K bekrefter dessverre det vi allerede visste, men hadde et naivt håp om at de i det minste kunne bidra med en forsinkelse til; at samtlige skribent- og journalistspirer i Norge med ambisjoner og ideer om konseptuell og nytenkende kulturjournalistikk kommer nærmere og nærmere en skjebne der valget står mellom smale publikasjoner og blogger, eller indoktrinering i tittel/ kjendis/kommentar/oversettings/ta-fra-de-internasjonalesom-tør-å-pushe-grenser-og-faktisk-gjøre-research-arbeid, om de vil komme seg inn i mediebransjen. Christian Forsberg, Sjefredaktør NATT&DAG


NYHETER • BLOGG • KAMPOVERSIKT

! S I T A R G

ENDELIG EN APP FOR DIN KLUBB! LAST NED APP TIL ENGELSKE FAVORITTLAG PÅ:

GOLONDON.NO/FOTBALL

GoGunners • GoChelsea • GoFulham • Go Liverpool • GoUnited • GoSpurs • GoCity • GoBlues • GoBlackpool • GoBaggies GoEverton • GoForest • GoStoke • GoSunderland • GoQPR • GoHammers • GoIpswich • GoLeeds • GoRovers • GoReading GoWigan • GoVilla • GoDerby • GoNewcastle • GoWolves Haugesund Travel AS og Ryanair Service Desk • Tlf: 52 85 78 00 post@haugesundtravel.no

Foto: Øyvind Hjelmen

I n n t il 5 0 % r a b a t t mandag – torsdag!

Studenter som kjøper billett på nett reiser aller billigst mandag – torsdag.

w w w. k y s t b u s s e n . n o


TIDENS ÅND

OVERHØRT

WHITE POWERMÅNEDER Den yngre generasjonen (19-22) har langt bedre drikkevaner enn oss midten-av-80-tallet alkospedbarn. Mens vi var den siste generasjonen med good ol’ grøftefyll som del av den norske oppdragelsen, sipper disse velfriserte englene to-tre glass før de chit-chatter litt temperert om ingenting og smeller opp et intetsigende blogginnlegg om kanelboller og gule hotpants. Men bitterhet og sjalusi til side. Alkoholismen har virkelig tatt tak, motherfuckers, og flere og flere må seile opp det hvite flagget og trosse Kong Alkoholikas befalinger om én flaske whisky og hundre spor aggressiv hiphop på vors. Sjangling er ikke lenger sjarmerende som på nittitallet da Petter og Ulf drakk to kasser øl før gymtimen og spydde pollockianske drypp ut over hele jentegraderoben. Hvite måneder med Farris, Virgin Mary og kjempespennende samtaler med alle de smarte, interessante menneskene på byen i Oslo, er den nye black out drunk, skyggebokse med et tre, sparke ned søppelkasser og kline med bestekompisen.

KONKURRANSE

...

1 1

KRAMPSPORT Jenter danser striptease, vestkantfossiler hakker i stykker familien med kjøttkniv om ikke påmeldingen til Birken går gjennom og nå, plutselig, skal alle gutter hoppe inn i buret og fighte blodtørstig MMA! Hva faen skjedde med pingpong og klinkekuler? Vi peser i bakken og flipper noen jojo-triks, mens disse nymotens avantgardesportsutøverne bryter rundt i ringen: sparker, slår, kaster og dør. Men *dong* *dong* … vent nå litt! Er ikke også MDMA mer populært enn baconpølse for tiden? Og vi som forutså hele greia med vår famøse MMA på MDMA! Fy faen, det er alle en gjeng med trendhorer, vi er så waaayyyy past det greia der, kjører hallusinogene tryptaminer og Tusenfrydkarusell, yo. See you never, losers. Vrooom! Fastlane.

2 1

UTPULT KULTURARV Black Metal-sjokolade, Black Metal-turisme, Black Metal-blyantspisser … og kunstutstilling nummer tre million et hundre og førtifem om vår «unike mørke eksportvare», Nordic darkness ved Kristinehamns Cuntmuseum hos våre slavenaboer i øst. Men prikken over den likebleke i-en må nesten være at den råtøffe kaffeindustrien nå har slengt seg på denne nye Innovasjon Norge-eksportstrategien drapert i jomfruelig geiteblod: «Inspirert av den norske Black Metalkulturen, kombinert med uttrykket «svart kaffe» lanserer vi den litt rocka, kraftfulle og hårete kaffen – «Black Coffee». Dette er kultkaffen, fremfor noen.» Hva blir det neste? Barbie med corpse paint og kappe, eller kanskje primus med liklukt? Vi håper derfor at, nei, vi oppfordrer noen unge, ressurssterke, antisosiale black metal-dogmatikere der ute, om å gjøre en grundig reclaim-operasjon, som helst inkluderer drap, trusler, terrorisme, bomber og brann. Men når det er sagt, who are we kidding?! Seff kommer vi til å gurgle i oss litt Black Metal-kaffe! Slurp :) Hail Evil Brente Kaffebønner! \m/(>_<)\m/ Ave Satanas så fin ny espressokanne da gitt!

3 1

NO MORE NEDENTILTAK Du står i kroken på dansegulvet og lepjer i deg en halvliter og myser utover folkehavet. Gjennom stroberegnet faller øya på en jente som vrir seg rolig og deilig selvsikkert til musikken, alene, uaffektert av menneskene rundt henne. Faen så vakker hun er. Du står der, lamslått, og legger deg i selen for å sjarmere, imponere, evakuere og, til slutt, penetrere. Men for all del: ikke forvent deg en myk barnerumpe i skrevet, lille ridder; jungeltelegrafen (hehe) kan fortelle oss at busken har vokst tilbake. Det er ikke snakk om den utemmede syttitallsvarianten, men pent og pyntelig på toppen av berget. Jepp. Glattbarbert pedoparkett er two thousand and late.

4 1

Retro-overhørt: Roald Amundsen skylder tippoldefaren til vår kjære maskot Arnfinn spenn for noen huskey-hunder den kjente polfareren lånte av ham før en ekspedisjon for 100 år siden. Hey Roald! Bare fordi du er kjendis lissom? Bla opp! Nok en gang har vi ufrivillig bevitnet personlige, profesjonelle OG penge-krangler i statusfeltet på fjesboka. Kan dere være så vennlige å ta det utenfor? Da vi i fjor møtte den notoriske punkrockauteuren som sto bak årets beste psykedeliske tripp (død) av en film over fem kopper espresso med krem i Paris, ble vi fortalt at hans neste prosjekt var en film om nymfomane. Og vips! Plutselig sier gamle danske dogmefar fra Zentropa at han skal akkurat det samme. Plagiat? Herming? Ren og skjær tilfeldighet? Eller kanskje et mer riktig spørsmål: hva er greia med nymfomane? Det ryktes på Twitter at Østfolds middelaldrende variant av en syngende Goldenheim skal relanseres som Mono-kredibel singersongwriter.

1

6 1

BOBLER: Trolling, vodka-farris, kirkebrann, kjønnsoverskridelse, rimming, revolusjon, rave, Malcolm Tucker, hvitt... 8

5/2011

Akk. For andre året på rad går altså Extrema ned på Kalvøya. Man kan si hva man vil om kvalitet, infrastruktur og estetisk sans (ref plakaten), men de klarte faenmeg å stue sammen 10.000 over gjennomsnittlig elektronikainteresserte, eks-ravere, fotballspillere, Paradise-deltakere, nysgjerrige turister, Bærumsgutter, emokids, ”Fucking Impor-

tant People”, doplangere og et par forhutla politimenn på Kalvøya forrige sommer under en vannvittig sterk sol, og det ble faenmeg litt av en fest. Vil du danse deg inn i sumarnatten blant litt for store pupiller, litt for mange BPM og altfor brede glis? Oh yes. Og vi har billetter. Til gjengjeld vil vi lese din beste nachspielhistorie som du fyrer av gårde til konkurranse@ nattogdag.no. Husk å få med navn og telefonnummer!

PRISENE TAR UTGANGSPUNKT I UKAS VAKRESTE TIME: FREDAG KLOKKA 22:00.

5

BROBYGGING FRA SOSIETETEN Nå kan du gå på kulturspasering til statens og skattebetalernes aller helligste langs Oslos Santiago du Com-på-operan-a! La deg inspirere av gallerier, nye restauranter, høyhus for de med råd til utsikt, en trafikkmaskin i funkisstil og la endelig skosålen synke i den trygge og velkjente hvite marmoren på selveste operahuset. Deretter, når vaffel-ånden overdøver havlukten og du endelig har skjønt at sukkerbiten ikke er den lille øya av metall og glass som har blitt dumpa femti meter ut i fjorden, kan du spasere rolig tilbake over NSB-marerittet og entre Grønlands basarer med krydder, liv og stofflighet. Men først, legg merke til den største installasjonen av dem alle; SKATTEETATEN i meterhøy font på hver side av de irriterende gule og grønne «vi er inkluderende»-vindusflatene som loser deg ned trappa fra smakebiten av noe rikt og bekymringsløst.

TEKST REDAKSJONEN

NATT&DAGS ØLBAROMETER

TV 2.0 Mokumentar-reklamefilmer, produkt&virkelighets-TV, prebetalte-branding-reportasjer, blogg-drama-serier og talkshowmed-kjendispanel, lista over «vi trenger ikke finne opp hjulet på nytt»-konsepter er like lang som historikkloggen din en regntung søndag. Men nå er det visstnok nye muligheter i gjære, skumringen letter, bølgene slår og måkene viker for NAV-ørner med sprudlende farger og myke nebb. Markedsavdelinger går tilsynelatende ut av dressen sin for å komme seg innenfor sosiale medier, bli duer på gulvet i subkulturer og ned i buksa på tenåringer. Altså intet nytt under solen med andre bokstaver enn WWW foran TV. Men nettgenerasjonskidsa skal lage TV nå. Og den skal være varm, rykende varm med brandingpotensial, blekksprutarmer, egen blogg, trend-redaktør og fast sete på Norwegian flight DY1108 OSL-SXF siste søndag hver måned for research og personlig kultivering. Entusiasme og kåseri er vel og bra det, men hvor blir det av innholdet?

EXTREMA 10000 VINN BILLETTER TIL EXTREMA OUTDOOR 25. JUNI!

Det finnes fine dørvakter. Og det finnes dørvakter som er så nedrige at lavkaster i India bor i Penthouse med 70 jomfruer og kjører åndelig limousin daglig i forhold. Gi Pro Sec litt Prozac så vi kan nyte utelivskvelden vår i fred. En hissig partyfikser og booking-byrå-eier tørker opp etter utblåsningene sine med festivalpass som kompensasjon for overtidsarbeid. Næmmen så hyggelig da, nesten som Kong Håkon på julaften det der! ...

MELKEBAREN ........................... (0,4) 33,-.

GNU ..........................................

(0,4)

63,-

ALYANA .....................................

(0,4)

49,-

BAR BACHE ..............................

(0,4)

63,-

KORVETTEN .............................

(0,4)

55,-

TANGO .....................................

(0,35)

64,-

(0,35)

64,-

VIKING PUB .............................

(0,5)

55,-

23+25 ......................................

(0,33)

58,-

HARRY PEPPER ........................ (0,4) 64,-.

SKY CLUB .................................

(0,4)

59,-

BROREMANN BAR ...................

RUSH ........................................

(0,4)

59,-

HOLMEN BAR ............................ (0,4) 64,-.

STUEN BØKER .........................

(0,4)

61,-

DICKENS ................................... (0,4) 64,-.

EMILIO’S TAPAS BAR ...............

(0,4)

62,-

MEGLEREN ØL&VINSTUE ........

(0,4)

66,-

DELHI .......................................

(0,4)

62,-

TAKET ......................................

(0,33)

66,-

CEMENTEN ..............................

(0,4)

63,-

KONTORET BAR ........................ (0,4) 66,-.

CC .............................................

(0,4)

63,-

THE IRISH DON LYNE ..............

MARTINIQUE ............................

(0,4)

63,-

BILBAO ...................................... (0,4) 66,-.

HELT RÅTT ...............................

TIMBUKTU BAR .......................

(0,4)

(0,4)

(0,4)

64,-

66,72,-


Alpha Blondy El General Wo Calling

Fri entré

Atif Aslam Kossa Diomande

Performing Arts Festival

Linton Kwesi Johnson

Rådhusplassen, Oslo Fre 29. - søn 31. juli 2011

Ky Mani Marley Arif Lohar

Musikk • Dans • Teater • Litteratur • Film • Utstillinger • Kunsthåndverk • Mat

Ky Mani Marley • Karpe Diem • Atif Aslam •

Orchestre National de Barbes

Jazzy B • Alpha Blondy • Orchestre National de Barbes • El General • Panjabi MC • Sain Zahoor • Queendom • Sher Miandad Qawaal • Linton Kwesi Johnson •

Karpe Diem Panjabi MC

Sarah Ahmad • Suraj & Chand Khan • Arieb • Arif Lohar • Goonga & Mitu Sain • Ras Nas • Bambu • WoCalling • ENVY • Elektrotango • Kossa Diomande & Tuba Orchestra • Bertrand Besigye • Aida Nadeem • Beat Life • Xclusive • Uriel Seri • Ivan Mazuze • Tabanka Crew • Two1Three • One Unity • Reshail Mansoor • Nadia Pilipenko & Dennis • John Dhitta • Luis Guerra • Ashraf Sharif Khan • Sri Lal • Veronica Salinas • Yussuf Mehdi • Dada Padumjii • Oslo Dholies • Capoiera • Dukkenikkerne • m.m.

Jazzy B Sain Zahoor

KlubbMela

MelaTalks

GateMela

MelaFantasi

MelaLitteratur

Mela Iqra

Sher Miandad Shakti Mohan

melafestivalen.no

Samarbeidspartnere: Kulturdepartementet Utenriksdepartementet

Untitled-3.indd 1

Kulturetaten Oslo kommune 02.05.11 13.47


TEST DEG SELV: HVILKEN BUNAD SKAL JEG VELGE? TEKST REDAKSJONEN Som du ser, er spørsmålet over egentlig to separate spørsmål som hver for seg har påført menneskehetens skarpeste hjerner uutholdelig akrobatikk i nesten

PÅ TRIKKEN Blåtrikken er så stappfull av mennesker at du har blitt presset opp fra bakkeplan og klamrer deg nå fast i holdekroken i taket. Mens trikken snegler seg av gårde og du svever der oppe, fastklemt og ubevegelig, kjenner du til din store forskrekkelse en klam hånd krype oppunder bunaden! I øyekroken ser du en gammel krok med grisebust gredd i midtskill og et flåsete tannløst smil, som nå begynner å beføle kjønnet ditt mens han nynner «Ja, vi elsker». Utmattet, sliten, ærlig talt litt giddalaus etter en lang dag med fløyter og flagg, velger du å berge, eller rettere sagt døyve situasjonen ved å lukke igjen øynene og tenke på: a) Trikketafseren er egentlig bare kjekke Orlando Bloom som researcher en ny slem tafserolle b) Farfar c) «Skal jeg kjøpe meg en ny Mountain bike? Den var billigere på Finn.no men jeg lurer på om den kanskje har steget i pris siden sist. Nam, potetgull er godt. Jeg gleder meg til hytteturen med jentene, det blir sikkert dødskos …»

1 1

Helsefag på Bjørknes Høyskole

Medisin Ernæring

Medisin grunnfag

Fysioterapi Kiropraktikk

Idrett Psykologi

Tannlege Veterinær

SØK NÅ! www.bjorknes.no/hoyskole info@bjorkneshoyskole.no www.facebook.com/bjorkneshoyskole www.twitter.com/bjorknescollege

PÅ FROKOSTEN På den årlige 17. maifrokosten med familien gir onkel Tellef deg en solid dunk på ryggtavla og minner deg på at du har sagt deg villig til å ta den sårt etterlengtede talen, aka samlingens høydepunkt. Du nikker og ler en nervøs latter som skjuler at du er helt blank og uforberedt. Full av samvittighet, reiser du deg opp, klirrer i juiceglasset og improviserer, freestyle, det første du henter opp fra det nedstøvede mentalarkivet: a) «Kjære familie. Dere er lyset som overvinner mørket. Når jeg er sammen med dere frykter jeg ikke lenger døden. Gjennom dere er livet evig. Gjennom dere er livet levelig. Dere er seere, og er ikke redde for å fortelle hva dere ser. Dere er de menneskene som har ser meg slik jeg aldri blir sett, i et åpent blikk der svakhetene mine ligger på rekke og rad uten at det gjør dere det minste skremt. Dere er mirakler, på annen måte går det ikke an å forklare det vidunderlige at vi er samlet her i dag. Gratla med dagen!»

2 1

Flest a) NORDLANDSBUNAD Du er en ekte menneskekjenner og full av sympati. Du ser menneskene rundt deg som det de virkelig er, samtidig som du er ærlig og oppriktig ovenfor dem. Du setter deg lett inn i andres situasjon og tar hensyn til det i oppførselen din, men blir ofte sippete og griner når du er full. Du har et ikke-ironisk forhold til Celine Dion, men mange kaller deg bestevennen sin uten at du vet det. 10

5/2011

tre hundre milliarder år. I denne revolusjonerende testen, her presentert for aller første gang i norsk mediehistorie, har disse tilsynelatende uutømmelige kildene til mentalt ubehag endelig nådd felles bunn i en overkom-

melig femstegs test-deg-selv-test som er utviklet og ferdigstilt ved NATT&DAGs eget Institutt for Fremragende Syttende Mai Forskning. Ta testen, legg sammen scoren og løs din egen livsgåte.

b) «Du har en maur i rumpa. Den heter Frank. Det gjør ikke du. Du er ikke i rumpa di heller. Det er nemlig fysisk umulig. Men om du er en sånn psykedelisk rumpemaur som heter Frank så får du det sikkert til. He-he, REF onkel Tellef på Mallorca i fjor, dere!» c) «Spis én pølse – og du er en morder. Spis millioner – og du er en erobrer. Spis alle - og du er Gud. Glad syttendemai!»

NDL-DILEMMAET På Kontraskjæret hører du atter en gang barnetoget kvitre «Ja, vi elsker», men rundt deg i din umiddelbare omkrets er det et eller annet som skurrer i den ellers plettfrie nasjonaldagoverføringen som spinner i ditt sinn. Chanel-goggles og tradisjonsrikt festantrekk med blanke sølvknapper og raslende bringesølv er byttet ut med bomberjackets, neohockeysveis og joggebukser med påsydd schutzstaffel insignia. I et PR-stunt verdig gamlefar Goebbels, har Nazistgruppa Norwegian Defence League overbevist sine fire langtreisende sympatisere om at syttende mai-feiringen egentlig er en støttedemonstrasjon for NDL. «Folket har snudd!» Du vil ut av denne nazi-moshpiten, men er omringet av feirende partyfascister. Du skuer rundt etter hjelp. Fort!

RUSSEKORTET Du står under et kastanjetre og titter opp i grenene på to kjøttmeis som lager pip-pip-barn, når en røddrapert klostermunk dukker opp fra bak en iskrembil og legger tre kort i din svette hånd. «En av disse kan du nyte under bardisken bakerst i The Crusher. Velg med omhu.» Du er plutselig innblandet i en av frimurerrussens mystiske russeskikker og må nå velge en samleiepartner til dette gåtefulle overgangsritualet.

3 1

Hvilket kort velger du? a) «Kvinnen er verdens raske byggmester, hun bare rører ved steinene så reiser tårnet seg» b) «Don’t walk on the grass. Smoke it» c) «Man seiler bare en gang på livets hav. Pass derfor på hvem som står ved roret.» PARADISET Du tusler nedover Karl Johan med en softis med fargestrøssel i hånda og en lun bris i håret mens du nynner på Lionel Richies «Hello». Plutselig kommer du over et paradis en liten bokfink har tegnet på asfalten. «Ah, PARADIS! Jeg er en av de 144.000 vitnene selv om jeg ikke har vært misjonert andre steder enn i senga!» Neida. Du sier: «Veien blir til mens du går», og hopper i det.

4 1

Hvordan hopper du? a) Den rampete frosken: hopp, hopp, hopp, spread, hopp, spread. b) Den blinde kenguruen: hink, hink, hink, hink, hink, hink c) Den fandenivoldske haren: du finter deg gjennom paradiset, tråkker på strekene og sparker til steinen når du er ferdig. FTW!

5 1

Hvem av disse vennligsinnede menneskene tar du tak i? a)

b)

c)

(Fuck The World!)

Flest b) TELEMARKSBUNAD Du er selvstendig og står på dine egne ben i de fleste tilfeller. Du bryr deg ikke alt for mye over hva andre mener om deg, men oppfører deg sånn at du ikke skiller deg for mye ut. Du er tidvis rebelsk, og kan kanskje finne på å ta E på Extrema, men bare om du føler for det selv.

Flest c) JUBILEUMSDRAKTA Du er en tenkende person. Du filosoferer mye på livet og alt det bærer med seg. Beslutningene dine er derimot ikke av det klokeste slaget, da du ofte havner på rygg i sosiale sammenhenger. Særlig på fuktige nachspiel.


AL DENTE Foto: Andreas Kleiberg

51 59 69 0

0

Med saks som våpen går vi til kamp. Leve skjønnheten! gyldnelokker.no


POLITIKK

Kynisme og selvrealisering i skjønn forening. TEKST TORE ANDVIG Alle parter i debatten om norsk delta gelse i Afghanistan er uærlige. Bevisst heten rundt dette er forbausende liten, noe som er rart med tanke på hvor livlig og hyppig debatten om norsk deltagelse i krigen er. Hva er den egentlige grunnen til at vi er der? Og hva vil det bety om vi trekker oss ut? Soldatene våre på utenlandsoppdrag blir jevnlig omtalt som «heltemodige» og «kjernesunne» ungdommer. Det er selve eliten blant oss som frivillig velger å gå i krig for konge og fedreland om vi skal tro politikere, journalister, offiserer og andre som uttaler seg om dem. De tjener ikke bare Norge, men er villige til å risikere sine egne liv for afghanernes frihet, for deres kvinner, og demokrati. Propagandaen blir gjentatt til det kjedsommelige av forkjemperne for krigen. De prøver å overbevise oss om at det som karakteriserer utenlandstroppenes motivasjon er en blanding av heroisk patriotisme og en Nansenlignende humanisme. Denne fremstillingen av yrkessoldatene våre er løgn. Det er ikke nødvendigvis det nobleste av ungdom som drar. De færreste av dem som melder seg har en brennende iver for å forsvare konge og fedreland, eller spre våre stolte egalitære og demokratiske prinsipper videre til disse stakkars folkene som ble glemt igjen i middelalderen. Denne typen retorikk er i tillegg til å være rasistisk, også kvalmende uærlig. Den vanligste grunnen til å dra på internasjonalt oppdrag er selvrealisering. De unge tapre menn og kvinner som frivillig melder seg til krigstjeneste, gjør det ikke fordi de lider av et svulmende nasjonalromantisk tribalistisk virus overført fra attenhundretallet. De jeg kjenner og vet 12

5/2011

om er eventyrere på jakt etter en utfordring. Ingen av dem har noen særlig interesse for politikk. De driter alle i om krigen er riktig, og ikke reflekterer de mye rundt problemstillingen heller. Når de har perm driver de med fjellklatring, rafting og fallskjermhopping, ikke frivillig arbeid for Amnesty. De drar for å mestre en ekstrem situasjon. De drar for vennskapet som oppstår mellom mennesker som daglig er tvunget til å legge livet i hverandres hender og stole blindt på hverandre. Det er ikke jeg som har gjort disse observasjonene. Hvis du ser på forsvarets rekrutteringsvideoer, ser du tydelig hvilke aspekter som vektlegges ved utenlandsoppdrag; mestring, samhold og vennskap. Elitesoldater ligner mest av alt på polfarere, eventyrere, fjellklatrere og andre spenningssøkende adrenalin-junkies, men av den tempererte sorten. Her kunne det vært betimelig å spørre om hva slags ungdom det er som frivillig drar ut i krig for å selvrealisere seg, og hva det sier om vårt samfunn at interessen for å delta i krig er økende? Når vi skal diskutere norsk deltagelse, begynner alle umiddelbart å diskutere krigens moralske legitimitet: Blir verden bedre eller verre som en følge av krigen? Ikke at dette er tullespørsmål og at å debattere dem er meningsløst, men det som er tull er å diskutere dem i forbindelse med årsaken til at vi er der og om vi skal trekke oss ut eller ikke. De som er tilhengere av norsk deltagelse gjør nemlig alt de kan for å unngå og oppgi den egentlige grunnen for at vi er der. Sannheten er ikke sexy nok: «Vi er i allianse med USA gjennom NATO, det er vår sikkerhetsstrategi og derfor er vi i Afghanistan for å beskytte vår sikkerhet, mens spørsmål knyttet til nytten vi bidrar med; å gjøre noe nytte utover å bidra

Du forsvarer en venn når han får en på trynet – også når han fortjener smellen.” til å fullføre de forpliktelsene vi har som alliert, er ikke bare tvilsomt, det er irrelevant.» De fleste av oss, inkludert meg selv, har en naturlig aversjon mot så kyniske posisjoner, men sikkerhetspolitikk er og blir en kynisk geskjeft. Poenget med en forsvarspolitikk er å sørge for rikets sikkerhet. Alliansen med verdens største supermakt gir oss en sikker og kostnadseffektiv måte å sørge for nettopp dette. Problemet er ikke først og fremst kynisme, men at det er blitt fullstendig tabu å nevne den. Jeg er sikker på at de fleste av troppene, i det minste de som har vært med noen ganger, ser rett igjennom retorikken. De fleste med en politisk interesse må jo se det samme dersom de gidder å tenke seg om. Logikken er enkel; om vi skal være medlem av NATO er vi også nødt til å ha norske styrker i Afghanistan. Hvis ikke skjønner man ikke hva det vil si å være i en allianse. Du forsvarer en venn når han får en på trynet – også når han fortjener smellen. Ellers kan ikke vennskapet kalles verken «nært» eller «langvarig». Det samme gjelder mellom land. For at en allianse skal ha noen verdi, for at man på sikt skal kunne være trygg på alliansens støtte, er man nødt til å stille opp. Det vil si at de som leder antikrigsbevegelsen er for å undergrave dagens sikkerhetsstrategi uten at de finner det for godt å fortelle folket det de faktisk vil; at Norge må ut av NATO som den praktiske implikasjonen og den langsiktige konsekvensen av ikke å delta.

Norge er et bitte lite land og det lille ekstra galt vi gjør ved å være med i krigen i Afghanistan ville blitt gjort av andre uansett. Om Norge er med eller ikke spiller ikke noen rolle for andre enn oss. Jeg vet sannheten svir for alle dere som fortsatt lever i VM-rus, men Norge betyr ikke mye og vi gjør ikke store forskjellen fra eller til. Kanskje er det til syvende og sist best å være med i NATO så vi slipper å bruke for stor andel av statsbudsjettet på andre mindre sikre, og sikkert nesten like kyniske og råtne alternativer som NATO, selv om vi ville være friere i forhold til USA? Jeg vet ikke, for kynismen er utvilsomt ubehagelig. Det er tross alt kun vårt eget lands politikk vi har direkte innflytelse på. Men burde vi ikke da benytte den til å stemme på partier som lover en kursendring i forsvarspolitikken så vi ikke går på akkord med våre verdier? «Hadde ikke vi gjort det, ville noen andre gjort det», har aldri vært et godt argument. Vår ubetydelighet i verdenssammenheng stripper oss ikke for ansvar. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg mener om vi skal være i Afghanistan eller ikke. Jeg har fra første stund vært motstander av krigen, men jeg vet ikke om jeg er for å gå ut av NATO. Spørsmålet om norske styrker skal delta eller ei, handler om norsk sikkerhet. Og på samme måte som mange soldaters motivasjon for å dra i krigen er egoistisk selvrealisering, er statens motiv for å sende dem først og fremst nødvendigheten av å sikre vår posisjon i alliansen.


Kjøp valuta før du drar

Designcontainer.no

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

Husk å veksle før du reiser, så du har med deg kontanter. Da slipper du unødvendige overraskelser og pinlige situasjoner. Hos oss får du gode vekslingskurser og åpningstider som passer deg. God tur! TRONDHEIM SENTRALSTASJON OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8 • LILLESTRØM ST. • STAVANGER KLUBBGATA 1 www.forex.no


Stavanger er en rock’n roll-by. Derfor nytter det ikke å kun selge jazz eller funk.

PALASSREVOLUSJON Innimellom et vaskeri, en brudekjolebutikk og ti tusen måker har to ambisiøse herrer åpnet Stavangers egen vinylbutikk. TEKST HANNA HUGLEN REVHEIM FOTO TONI KASTELAN – Jeg dømmer aldri noen for mu sikksmaken deres, det er så utrolig personlig. Det er så mange minner knyttet til musikk. Det kan være det første kysset – eller det siste, sier Pål Wold. Til daglig jobber han på Food Story, men annenhver lørdag hjelper han til på Vinylpalasset – Stavangers nyeste, og eneste platebutikk. Ja, unntatt Platekompaniet, da. Det er ingen hemmelighet at det ikke har vært like lett å selge musikk etter internettets inntog. Butikkeier Fredrik Lavik er derfor klar på at det ikke er personlig gevinst som er målet med Vinylpalasset. – Vi åpnet butikken fordi Stavanger trenger et sted som selger vinylplater. Her har det ikke vært noen skikkelig platebutikk på år og dag. Med tanke på de tidene vi er i nå, der folk havner på det mp3-kjøret er, det et behov for denne butikken. Det har vi jo sett i de dagene vi har vært åpne. Det har vært et trykk, og det er tydelig at Stavanger har savnet en sånn butikk, sier Fredrik, før han legger til at prosjektet også styrker muligheten til å fyre opp under sin egen samling. Så var det snakk om litt personlig gevinst likevel, altså. Kommer du inn på Vinylpalasset på en

lørdag blir du sannsynligvis møtt av folk som står og blar gjennom kasser med vinyl; en lav mumling om årstall og labeler blandes med musikk som strømmer ut fra platespilleren på disken. Har du med deg noen av dine egne plater kan du selge disse før du kjøper nye. Men som Fredrik bemerker: «det er ikke alt som selges like lett». Med andre ord: er det svensktoppen du har med deg er det ikke sikkert den blir kjøpt. For å få butikken til å gå rundt må kostnadene begrenses til det minimale, og derfor har vinylentusiastene tatt med mye av sitt eget for å bygge opp butikken, både av plater og møbler. – Platene er litt fra våre samlinger, også kjøper vi inn litt innimellom. Ellers kjøper vi jo mye når vi er ute og reiser. Jeg er en vinylsamler. Når jeg går rundt på Fretex, eller på loppemarkeder, så tråler jeg etter ting som jeg vet har potensial. Når foreldregenerasjonen har begynt å mestre iTunes-butikken, Spotify (og delvis Wimp), ja, endog torrent-kjøret, kan man saktens lure på hvordan det skal gå her i verden. For ikke å snakke om hvordan det skal gå med små, uavhengige vinylsjapper drevet på idealisme. Fredrik er imidlertid rimelig sikker på at ting ordner seg all den tid vinylen har noen helt opplagt konkurransefortrinn. Fortrinn som kanskje bare er blitt tydeligere de siste årene.

– Jeg har aldri likt CD-mediet, det har jeg aldri følt meg komfortabel med. Det er liksom mange flere artistiske muligheter med vinylplaten og coveret, enn med CD-en. Også er det selvfølgelig den kjente klisjeen om at vinyl høres bedre ut fordi lyden ikke er digitalisert og så videre. Folk liker den knitringen. I tillegg får du mer dynamikk og et volum som er vesentlig annerledes enn på CD og mp3. For sin egen del begynte interessen for vinyl da han gravde rundt i morens platesamling. Der ble han lamslått av en plate av Pat Metheny Group, en jazzete gammel plate fra USA. Jazz – det liker de to vinylentusiastene fremdeles. Likevel har de lagt vekt på at de som leter skal finne annet enn bare jazz og funk i platehyllene. – Det som er greien med Stavanger er at det er en rock’n roll-by. Derfor nytter det ikke å kun selge jazz eller funk. Det eneste vi mangler nå er kristenmusikk og klassiske plater. Vi får se om vi tar det inn etter hvert, sier Fredrik. Hva kommer først – kristenrock eller klassisk? – Nei det vet jeg ikke, det kristne kanskje. Der er masser av det her på vestlandet vet du, det er jo bibelbeltet som strekker seg nedover hele Sør-Norge. Det er noen godbiter innimellom i kristenmusikken også, men jeg tror ikke det hadde solgt noe særlig.

Per dags dato har ikke Fredrik helt kontroll på hvor mange plater som er til salgs i Vinylpalasset, eller hvilke han selv er eier av til enhver tid. – Jeg vet ikke, et par tusen i alle fall. 5000 tror jeg. Personlig har jeg om lag tre tusen kanskje, i jazz-sjangeren for det meste. Det har skjedd at jeg kjøper samme plate flere ganger. Dersom jeg kommer over noe som er verdt penger, eller som jeg tror at andre kommer til å like, tar jeg den med meg. Jeg lar den ikke stå igjen hvis den koster tyve kroner på Fretex, liksom. Vinylgravere tar også med seg plater for å bygge opp andre, eller for å bytte, forklarer han. – Det er en litt sånn samlergreie. Den hvite hvalen Det heter at den som leter skal finne, men både Pål og Fredrik har noen hvite hvaler på samvittigheten – noen plater de leiter etter, høyt og lavt, men aldri finner (nok av). – Bobby Jackson og The Cafe Extra-Ordinaire Story. Det er nok min, sier Fredrik. Den er tilgjengelig på Wimp! Hva med deg, Pål? – BYG Actuel-katalogen. Hele. Vinylpalass ligger i Kongsgata 36. Butikken er kun åpen på lørdager (kl. 11–16). Du kan også bestille plater på nett: www.vinylpalass.no 5/2011

15


Som hiphop & rock! Nokia X3-02 Touch & Type er en musikktelefon med det beste fra to verdener: touchscreen + tastatur.

Vinn billetter til Foo Fighters på Telenor Arena 24/6 – les mer på facebook/nokianorge

Nokia X3-02 Touch & Type


Der Tomas Espedal er, er også litteraturen. TEKST ESPEN INGEBRIGTSEN FOTO FRANCISCO MUNOZ Jeg har aldri hatt et yrke. Det er perioder – som regel om sommeren og i feriene – at jeg savner det å ha et yrke. Det kan være at det er søndag og jeg tenker: mine søndager er ikke som andres søndager. Det kan hende at jeg tenker: i morgen søker jeg en jobb.1 – Thomas Mann sier at en forfatter er et menneske som har vanskeligere for å skrive enn andre mennesker, og det var Thomas

Mann som gjorde at jeg begynte å skrive for alvor. Jeg var bare seksten år da jeg leste Døden i Venedig, og den første teksten jeg skrev, var en roman som hadde arbeidstittelen Venezia. Min mor var sekretær, og hun ga meg en skrivemaskin. Jeg ble fascinert av klimpringen, og av det å sitte på rommet og kunne skrive hva jeg ville. Så jeg prøvde å kopiere. Da jeg var atten, hadde jeg skrevet en diktsamling som jeg sendte til Aschehoug. Jeg fikk beskjed om det var talentfullt skrevet og alt mulig, men konsulenten mente jeg var

som en hund, som allerede hadde kjøttbeinet i munnen, og som så sitt eget speilbilde i vannet, og dermed mistet beinet. Jeg skjønte bildet: Jeg hadde for store ideer, det glapp. Tomas Espedal har levd flere liv. Han har vært på topp og på bånn, som bokser, rebell, bohem, vagabond, familiefar og enkemann. Hele tiden har han levd av å være forfatter, levd av å skrive om seg selv. Det selvbiografiske materialet har vært omdreiningspunktet i arbeidet med å skrive bedre bøker, for det er det som er Tomas Espedals mål: å

skrive bedre bøker. I de seks romanene fra Blond (1996) til Imot kunsten (2009) foretar han litterære kartmålinger av sin personlige bakgrunn og sine erfaringer, hele tiden med dette ene målet: Å finne en litterær form som borer dypere i det estetiske og personlige alvoret.

1. Biografi, s. 24. 5/2011

17


– Jeg har ikke gjort det selvbiografiske materialet grundig nok. Det prosjektet er ikke ferdig. Jeg har dessuten følelsen av at det kommer til å møte sterkere motstand nå. Helt til Knausgård satte i gang, hadde jeg fått være litt i fred med de greiene der. Men nå innfører til og med Thure Erik Lund seg selv på side 342 i Straahlbox, og Ingun Økland i Aftenposten stønner «Herregud». (Latter) Kritikerne er allerede lei av det selvbiografiske, de vil stoppe det, nå er det nok, det er gjort, mener de. Men det er ikke gjort. Det er mange muligheter innenfor det selvbiografiske, og jeg skal fullføre på min måte. Det er mulig å samle trådene i et liv til en fortelling, men denne fortellingen er bare interessant hvis den blir en allmenn fortelling, en større fortelling, en mytologisk fortelling; fødsel, barndom, familie, oppvekst, forelskelse, kjærlighet og tap, skuffelser og nederlag, reiser og kamp, sorg og ensomhet, liv og død. Det er alltid den samme fortellingen, men den kan fortelles på mange måter. Det finnes så mange muligheter, så mange navn og steder, vi har samlet dem opp og klarer ikke å skille med samme tydelighet som tidligere. Vi lever et liv og så et annet, og senere et nytt, og som i troen på en sjelevandring registrerer vi at noe fra et tidligere liv blir med over i det nye; noen ansikter, noen navn, det er alt vi husker.2 Du har tatt livet ditt inn i skriften. Hvordan har det vært å ta skriften inn i livet? – Å ta skriften inn i livet, medfører at livet blir preget av det jeg skriver, skrivingen er en handling som så mange andre handlinger, bare sterkere, siden så mange registrerer den og leser den og forholder seg til den; jeg skaper myter, og disse mytene blir oppfattet som sanne, de blir sanne, og etter hvert utviskes skillet mellom litteratur og liv på en måte som jeg liker: jeg får muligheten til å leve et diktet liv. Om ettermiddagene drar Tomas Espedal inn til byen, til fots eller med sykkel eller buss, og setter seg på en av de brune pøbbene, der han hilses velkommen av forfattere, studenter og kulturmennesker. Han drikker Magners eller Bulmers cider med isbiter, alltid irsk cider med isbiter, aldri øl, fordi homeopaten mener det gir ham for mye østrogen. Han drakk så mye øl at det nesten tok livet av ham. I dag er han stolt over å betale femogåtti kroner for et glass med noe som smaker Hubba Bubba. Han forteller anekdoter og lignelser, alltid imøtekommende, konstruktiv, konsentrert og rammende ærlig. Når samtalene dreier inn på litteratur og andre forfattere, vrir han seg nervøst i stolen, og det lyner i øynene hans. Han vet straks hva du prøver å si. Der Tomas Espedal er, er til enhver tid litteraturhuset i Bergen. Tomas Espedal har sittet i de samme barene i tredve år nå. Vil du mytologisere deg selv? – Åja. Det er ikke et spørsmål om jeg vil eller ikke. Det vil jeg jo. I Kafkas fortelling En sultekunstner sitter kunstneren i buret og viser hvor flink han er til å sulte. Du setter jo deg selv på utstilling, når du skriver om deg selv. – Dette er ting jeg ikke behøver å tenke på. Jeg brukte tredjeperson i et par bøker, men da jeg skrev «jeg» første gang og brukte navnet mitt samtidig, så skjedde det noe med tekstene som jeg var helt avhengig av. Jeg kan ikke reflektere for mye over det, men jeg så helt konkret at da jeg innførte mitt eget navn, oppsto det en intensitet som de andre bøkene hadde manglet. Jeg har ikke helt oversikt over hvorfor. Er det fordi en mytologiserer seg selv? Fyrer det opp et bål? Jeg er kun opptatt av språket. Hvis jeg ser at en idé gir et dårligere språk, så må jeg forlate den. Hvis den gjør tekstene bedre, må jeg forfølge den. Jeg har brukt mitt eget navn, mine egne adresser. Hva slags ny kvalitet oppstår når du setter inn ditt eget navn? – Si du har lest Dostojevski og Proust. Jeg fikk et enormt kick av å lese dagbøker. André Gide fikk Nobelprisen i litteratur, men dagbøkene hans er mye bedre enn Falskmyntnere og Den umoralske. Kafka sine dagbøker 18

5/2011

er fantastiske, det er stor litteratur. Baudelaire visste at han ikke kunne skrive sant om seg selv. Ingen klarer det. Det var en revolusjonær tanke å være ærlig med seg selv. Inne i det feltet ligger det ett eller annet eksplosivt. Jeg har lest hele livet, helt sikkert mer enn de fleste. Det er bare det jeg har gjort, jeg har aldri hatt en jobb. Da jeg studerte, leste jeg bare romaner. Jeg vet hva en god roman er, hva god litteratur er. Jeg vet også at jeg ikke har klart å rekke dit hen i bøkene mine ennå. Jeg skal klare å berøre det, berøre god litteratur på noen punkter, om ikke i en hel bok, så i hvert fall på noen punkter. Det er det som driver meg. Du klarer å skrive bedre og bedre til et visst punkt, men klarer du det enda lenger? Flater det ut? De fleste forfattere blir jo dårligere. Jeg står på et vippepunkt nå. Hvorfor skal ikke jeg kunne skrive en dårlig bok nå? Alle forfattere skriver dårlige bøker. Det finnes faen ikke ett forfatterskap hvor det ikke dukker opp en dårlig bok. Peter Handke skriver dårlige bøker hele tiden. Marguerite Duras har skrevet mange dårlige bøker. I ettertid er det kanskje mulig å trekke ut en passasje eller et avsnitt hvor en kan si: «Her ... her er det.» Om formiddagene skriver Tomas Espedal på skrivemaskinen sin. En svak, hakkende rytme forplanter seg gjennom huset: slik lyder den mekaniske produksjonen av litteratur. Blomster, skåret med kniv, står i en vase på bordet, mellom røde og sorte notatbøker, håndsydd i margen, nummerert med håndskrift på forsiden. På forsiden av notatbøkene er det limt på et fotografi av dette skrivebordet: Tomas Espedals skrivemaskin, omkranset av blomster, ark og notatbøker. En liten stabel med renskrevne ark, med brede marger og stor linjeavstand, legges i en bunke, et tynt bånd knyttes rundt arkene, og forfatteren drar selv med toget til Oslo for å personlig overrekke manuskriptet til forlagsredaktøren. – Jeg lager hele rommet som jeg skriver i. Vinduene, skrivebordet, hele rommet er planlagt. Alt jeg innreder, og det har jeg gjort de siste de ti årene, alt rundt meg er knyttet til skriving. Folk som sitter foran en data går inn på Facebook når de er trøtte, og mister konsentrasjonen. Jeg sitter der i to timer, og ingenting skjer. Hvis jeg skulle sjekket andre ting, engasjert meg i alt mulig, ville jeg mistet stillheten som skal til for at det kommer noe nytt. Skrivemaskinen gjør ikke bøkene mine mer autentiske, men bedre. Det vet jeg. Jeg har skrevet én bok på data, Hotell Norge (1995), den ble tjukk og forholdsvis dårlig. Jeg skriver sidene mine tre–fire ganger. De fleste bøker som blir utgitt nå, er skrevet én gang. Det kan jeg se. Pc-en lurer deg, du retter og tar vekk, i stedet for å skrive på nytt igjen. Det er en kvalitetssikring av mitt eget arbeid. Hvis man skriver veldig mye, over lengre perioder av dagen, blir en jævlig trøtt i hodet av å se inn i et kvadrat. Jeg røyker jo når jeg skriver, og drikker noen ganger også. Da sitter jeg også lukket inne i et lite kvadrat, men det er et annet blikk. Det er en arbeidsform jeg har funnet som funker jævlig bra. Romanen ble utgitt, to år senere, i september; jeg fikk den tilsendt i posten. Da hadde jeg skrevet boken fire ganger, hver gang på skrivemaskin, side for side, jeg hadde skrevet mer enn tusen sider, hadde strøket og tilføyet, rettet og skrevet om, jeg hadde arbeidet mer med denne boken enn jeg har jobbet med noen andre bøker. Det første eksemplaret: jeg hentet det på postkontoret i Rødovre. Jeg åpnet pakken og puttet boken i jakkelommen, tok S-toget inn til København og gikk rundt i gatene med romanen i lommen. Jeg var forfatter.3 – Jeg har bestemt at mitt prosjekt er å skrive romaner. Jeg begynte tidlig med sjangerblanding, tenkte at det måtte gå an å gjøre noe med romanen. Og det har jeg vel klart å følge hele tiden. Det å fornye sjangeren ligger jo i romanen selv, det er ambisiøst, og jeg er ikke den første som prøver på dette. Men jeg ville forsøke, se hva en roman tåler. Nesten uansett hva jeg kommer til å skrive, kommer jeg til å kalle det roman. Selv om det er novellistiske, essayistiske ting der, og dikt. Hvis jeg hadde gått på skriveskole, ville

Jeg er ferdig med slåssing. Tenker ikke så mye på det lenger. Bare av og til.” ikke de to første bøkene mine kommet ut. Det som skjedde før jeg gav ut Blond, var at Lars Ramslie hadde gitt ut Biopsi, og Kristine Næss kom med Obladi. Jeg tenkte: Helvete, de er yngre enn meg, de debuterer og skriver allerede mye bedre enn meg. Så jeg begynte å lese andre ting. På den tiden var jeg sammen med Monica Aasprong, og jeg måtte prøve å skrive sånn som hun gjorde. Jeg skiftet måten å arbeide på, å tenke språk på. Det var det første skiftet. Og så dukket Henning (H. Bergsvåg, poet, red. anm.) opp og spurte om jeg ville være med i en skrivegruppe. Til da hadde jeg aldri jobbet på en slik måte før, jeg hadde skrevet alt ferdig før jeg gikk til redaktøren. Så begynner de unge forfatterne å lese tekstene mine, og de river dem i fillebiter. Det forandret meg, jeg skjerpet meg. Biografi (1999) var et produkt av denne skrivegruppen til Henning. De unge forfatterne der var med på å ta vekk det som ikke var godt nok. Etter at jeg møtte Henning, begynte jeg utelukkende å lese lyrikk. Kafkas sultekunstner visner hen i buret og dør, og blir erstattet av en vital og dynamisk panter som danser rundt i buret, sulten på livet og med en glede som står ut av kjeften. – Vi frykter jo alltid slike pantere i livet. Det finnes alltid pantere. Redselen for panterne er helt alvorlig i et yrke som skrivingen. Vi skal være glad for panterne, du trenger å bli spist og ødelagt, for å skrive bedre. Kafka er uknuselig litteratur. De fortellingene står øverst hos meg. Til tross for at du bare leser utilgjengelig poesi, har jo romanene dine en tilgjengelig form? Hvorfor har du ikke skrevet deg vekk fra leserne? – Jo, dette er et arbeid jeg diskuterer med redaktøren min. Imot kunsten stod på vippen mellom å bli rein prosalyrikk, altså å ta vekk historien, ta vekk det med min familie og min arbeiderbakgrunn, og bare la fragmentene, setningene og diktene stå tilbake. Men da mente redaktøren at det var bedre at fortellingen fikk bli værende – sånn tenker jo forlaget – og at heller de andre innslagene skulle dempes. Kompromisset ble at jeg forteller historien, men at jeg avbryter den med notater, dagbøker og dikt. Nå er en av utfordringene hvor mye jeg vil forvanske språket, hvor mye fortelling som skal bli igjen. Hvis forfatterskapet mitt går i en retning, så er det vel i en retning som er mindre lesbar. Jeg tenker ikke på leseren. Jeg tenker på språk, og på andre bøker. Jeg henvender meg til annen litteratur. Det er nødvendig å tenke sånn. Det er litt arrogant, men det blir et jævlig kaos om man skal henvende seg til noen bestemte lesere. Hva vil de ha, liksom? Det er alltid noen lesere jeg ikke har tenkt på, noen størrelser som kikker meg over skulderen. Jeg skriver ikke til dem, men jeg vet at de finnes. Tomas Espedal har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger, han er festspilldikter i 2011 og blir hyllet av lesere og anmeldere. Både akademia, media og bokklubbene trykker ham til sitt bryst. – Populariteten er et fenomen som jeg må jobbe med, som blir en del av arbeidet. Får jeg større frihet, eller større forventinger, større press av å vite at det ligger leserforventninger der ute? Det har vært et enormt privilegium å befinne seg i periferien, å ikke bli lest av så mange, at jeg har visst at andre forfattere, studenter, yngre folk har lest meg. Det har vært tilfredsstillende at andre som skriver, har lest meg. Men så kom Gå i 2006, og etter det fikk jeg beskjed om at jeg har fått mange, mange, mange flere lesere. Så hva gjør jeg nå? Nå er jeg på vei til å kvitte meg med leserne. Imot kunsten er for så vidt en krevende bok å lese, for de som leser bestselgere. Den har solgt mye, men det kommer til å opphøre på et tidspunkt. (Latter) Kan du huske den dagen vi giftet oss. Du var ikke der. Jeg var ikke der, i vårt sted fremstod to representanter, den ene ikledd min hvite, arvete

dress, den andre i din bryllupskjole og ditt uforglemmelige ansikt. Vi var alle andre steder enn akkurat der vi skulle være, i vårt eget bryllup.4 Litteraturforskere har påpekt at det litterære minnet bare eksisterer som en metaforisk konstruksjon, og at den personlige erindringen egentlig er et arbeid med å forskyve, fortette, stille om på, omforme og deformere opplevelser og hendelser. – Akkurat dette jobber en jo med når en skriver romaner. Jobben er å undersøke disse tingene. Jeg lærte det av Proust: Hva er et minne, hva er erindring, hvordan blir det skjønnlitteratur? Det er fantastisk hvordan Proust kan fortette, hvordan han kan få alle rom han har vært i, inn i ett rom, der han ligger og våkner, og ikke kan erindre. Proust er læremesteren min i dette. Det er fiksjon, fordi det er et minne. For meg var det et sjokk da Proust ble oversatt, det er noe av det viktigste som har skjedd i norsk litteratur. Herregud, den muligheten. Jeg prøver å gjøre det for arbeiderklassen som Proust gjorde for aristokratiet. Jeg prøver å gi arbeiderklassen et ikke-arbeiderspråk. Det er alltid middelklassen som skriver. Jeg prøver å bruke dette språket på arbeiderklassen. En av Tomas Espedals hvite skjorter har et Umbro-emblem på kragen, lik finskjortene som fotballspillere tar på seg når de stiller på pressekonferanser. Han har, nesten uten unntak, det kan han nå – på tross av alle oppbruddene og adressene – rolig konstatere: Han har blitt boende i leiligheter og rom i såkalte arbeiderstrøk. Noe av ham har kanskje alltid hatet snobberi og sosial forfengelighet; har ikke kunnet like mennesker som setter navn og posisjoner høyere enn alt annet. – Jeg har en tilbøyelighet til å både krangle, involvere meg og diskutere, som jeg vet ikke er god. Så det har jeg lagt vekk. Det er ikke godt for meg å være engasjert. Jeg skrev en enkelt tekst om planene for et litteraturhus i Bergen, og så sa jeg opp spalten min i Bergens Tidende, jeg har sluttet å involvere meg. De få gangene jeg har engasjert meg, får jeg ikke sove. Jeg har ikke legning for det. Heller ikke for politikk, jeg kan ikke debattere. Jeg er vokst opp i en gate med blokker. Hvis noen sa noe stygt til meg, så sloss vi. Jeg kjenner det fremdeles. Hvis noen er uenige med meg, hvis de er usaklige, så vil jeg bare slå dem ned. Og det er jo ikke noe godt utgangspunkt. Der må jeg være forsiktig. Jeg må bare legge det helt vekk. (latter) Har du fortsatt et blikk for slåssing? – Åja, det har jeg. Jeg har fått slått ut alle tennene, har blitt stukket med kniv og alt mulig. På et tidspunkt, da jeg hadde vært vill og gal lenge, fant jeg ut at jeg måtte trene det vekk. Så jeg har trent det vekk. Når jeg går mye ut og drikker, sier folk ofte provoserende ting til meg, men jeg har trent på at folk skal kunne si helt utrolige ting til meg, uten at jeg reagerer. (Latter) En gang holdt det på å gå ille med Georg Johannesen. Jeg var ung forfatter, han satt der og tøffet seg. Jeg sa noe han ikke likte, og da sa han: (hermer Johannesens snakkemåte) «Har du hull i hodet? Sier du det der en gang til, kommer du til å få trøbbel.» Da snakket han på en måte som jeg pleide å slå folk ned for. Jeg kunne ikke snakke med ham. Han hadde en måte å snakke på som fikk folk til å bli stille. Jeg var vant med at om du snakket sånn, ville du få juling. Jeg tenkte: gamle tjukke gris, nå må du passe deg, du må holde kjeft. Jeg måtte bare gå fra bordet, bite det i meg. Han kunne gjøre det der med kvinnfolk, men ikke med meg.

2. Imot kunsten, s. 156. 3. Brev, s. 11. 4. Biografi, s. 52.


Nå er jeg på vei til å kvitte meg med leserne.”

5/2011

19


Slåssing er mye teknikk, men det er jo talent også, og litt galskap.” Vi ventet på bussen. Noen klappet meg lett på skulderen, og da jeg snudde meg, ble jeg truffet av en stein like under øret. Huden sprakk, det rant blod ned på den hvite skjorten. Det irriterte meg, jeg hadde en ny, hvit skjorte. Jeg slo med en villskap og et raseri, som jeg, inntil da, ikke visste at jeg hadde. De var tre kamerater, gutten jeg hadde brukket nesen på, han holdt en stein i hånden. Jeg ble slått i bakken. Det snødde, alt var lydløst og mykt.5 – Slåssing er mye teknikk, men det er jo talent også, og litt galskap. Vi trente enormt mye boksing i Sentralbadet. Da vi var på dans, og det kom mye større folk, tømrere med svære never, så vi med en gang: «han der klarer jeg, det går fint, han der klarer jeg også ...». Noen ganger kan du ta feil. Ganske store folk er ikke noe problem, de slår jo ikke beint. Så da ryker de. Det er ikke så mange som kan slåss. Men plutselig møter du en som kan slåss, og da blir jeg redd, som alle 20

5/2011

andre. Jeg er ferdig med sånne ting. Tenker ikke så mye på det lenger. Bare av og til. Er det slåssingens litterære form som gjør den tiltrekkende? – Hvis jeg skulle skrive om noe jeg ikke kjente til, ville det jo i en viss forstand bare bli litteratur. Jeg ville se hva litteraturen kunne få ut av meg. Om litteratur sier jeg: du må skrive om det du kan. Hvis du har jobbet på en byggeplass og kan mye om sementering, eller hvis du har vært en del av overklassen og spist gode middager, så er det viktig å bruke det. Det var mitt fortrinn. Jeg ville skrive om det å slåss. Det er også en metafor, en arbeiderklassegutt som slår seg oppover. Jeg får beskrevet en del ting som andre ikke kan. Bernhard Ellefsen i Vagant mener at du «bygger menneskelighet i skrift»? – Ja, hvis han har rett, så tar jeg det som et kompliment. Jeg diskuterte forleden kjærlighet og litteratur, om bøker kan være

gode, om de kan ha en menneskelighet i seg. Vi snakket om Peter Handke og hans Mitt år i Ingenmannsbukten, hvor det ligger en slags humanisme. Det å være skarp, å ha et godt blikk, skaper jo en kjærlighet til menneskene rundt. Jeg har akkurat lest danske Josefine Klougart, som er debutant og nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det var en bok som nesten reddet livet mitt på et tidspunkt, jeg var så jævlig deppa, hadde kjærlighetssorg og greier. Så skriver hun en ufattelig vakker bok om sin familie, om hesten, hunden, søsteren, om ting: om melkespann og kjøkkenredskap. Det var en enorm kjærlighet i det. Bare det å lese den boken fikk meg faktisk på beina. Hvis litteraturen kan være på denne måten, så betyr det noe. Hvis min litteratur noen ganger kan være sånn, så har jeg oppnådd noe. Ikke bare de språklige greiene som jeg er opptatt av, men at det betyr noe å lese bøkene. Du fyller femti i år, Tomas Espedal. Hva ville du da du var tredve? Har du lykkes med det? – Ja det har jeg. Da jeg var tredve, ville jeg bli femti, eller seksti. Jeg ville bli eldre. Det er et vanskelig spørsmål. Jeg hadde akkurat fått barn, visste kanskje ikke hva jeg ville. Men med skrivingen visste jeg hva jeg ville, jeg ville utvikle meg, og det har jeg klart. Det er verre nå.

Det er alltid vanskelig å begynne et nytt liv. Jeg stjeler et eple fra treet i svingen, går langsommere nå, spiser av eplet og stanser under det store bøketreet som står ved inngangen til skolehagen. Fra her kan jeg se huset hvor vi bor, et smalt, lite trehus med en trappeavsats foran hver inngang: den hender at jeg blir stående under treet, at jeg ikke vil gå inn. Det hender at jeg tenker at vi skulle ha bodd et helt annet sted, i et annet hus, at vi kunne ha levd et helt annet liv; men med en gang jeg går opp grusgangen og låser meg inn døren, så er jeg umåtelig glad for at jeg er hjemme.6 – Vi må slutte i Mexico. Jeg har tenkt å feire femtiårsdagen min i Mexico, for jeg har alltid hatt lyst å være oppe i fjellene i den landsbyen der de feirer de dødes dag. Det skyldes også romanen Under vulkanen av Malcolm Lowry, en av yndlingsbøkene mine. Romankarakteren Geoffrey går til grunne og drar opp til denne landsbyen. Jeg skal sitte der oppe når jeg fyller femti: Jeg har overlevd, og skal feire det med de døde.

5. Brev, s. 11. 6. Imot kunsten, s. 164.


Calling All Change Makers! Berghs School of Communication was voted worldâ&#x20AC;&#x2122;s best communication school at the Future Lions in Cannes 2009 and 2010. Now the time has come for the world to take part in our Interactive Communication program, where we turn digital natives into change makers with an expertise in communication and innovation. Our students learn the basics of how to turn insights on technology and consumer behavior into successful communication. Professionals hold all lectures and every course is subject to a real-life case-project, meaning all theory is constantly mixed with the tasks of solving sharp problems for world

leading brands and companies. At the same time, our students interact and cooperate with other programs at the school, to create strategies and concepts that maximize the power of interactive and analogue media. The second year of the program, Interactive Academy, is an optional year devoted to an advanced internship. Successful candidates who are accepted into the Interactive Academy spend up to a year at one of the worldâ&#x20AC;&#x2122;s best agencies. Berghs is now recruiting students from all corners of the world! Check out the date when we come to Oslo and register at www.berghs.se.


Hvor var du da Åsne brakk pennen? TEKST M. A. I. VOISIN / C. FORSBERG ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN Mollys over Fisk&Vilt, Pløensgate 1, Oslo 27. april, kl 22.10 Vi sitter i en sofa fra et dødsbo og slurper i oss siste dråpen av en Virgin Mary når Åsne Seierstad ringer: ”Hei! Kan jeg sette sykkelen

inne?” Hun triller inn i bakgården og henger hjelmen på styret. ”Beklager at dere måtte vente. Det ble litt hektisk. Måtte legge barna og så fikse nytt pass på politistasjonen. Jeg reiser til Midtøsten i morgen tidlig.” Vi hilser og spretter en Farris for å åpne intervjuet. Sånn. NATT&DAG: Førstegangsdømt, andregangsmor og konfliktridder av tredje grad.

Jeg må bevise meg på nytt. Kanskje jeg har glemt å skrive? Kanskje jeg har mistet det?”

Hvordan har du det om dagen, Åsne? Åsne Seierstad: Ja, jeg er dømt, men vi har anket, så vi kan like gjerne bli frifunnet, derfor føler jeg ikke at jeg er dømt. Andregangsmor og troublemaker, ja? Akkurat nå føler jeg at jeg er litt back in business, og det er veldig bra. Det har vært fire år hvor jeg ikke har gjort noen ting. Eller jo, jeg har fått to barn da. Men jeg har ikke jobbet. Mellom barna tok jeg også et semester arabisk på Blindern. Det kommer godt med nå som jeg jobber med Midtøsten. Jeg er glad for at jeg ble hyret inn av Morgenbladet til å skrive en serie med arabiske portretter. Ny rettsak i

november: det får bare komme. Jeg forholder meg til hva som skjer fra dag til dag. Generelt sett er det veldig fint å være på verden igjen. Apropos hederstitler. Hvor mange journalistiske priser har du egentlig vunnet? Har du en pokalhylle i stua? – Det har jeg faktisk ikke. Men det har blitt ganske mange priser. Jeg rydda i garasjen nylig og der er det flere diplomer i glass og rammer. Mange var knust da. Det er ikke slikt man henger opp. Jeg har ikke hengt opp Finn Graff en gang. Men det er kanskje fordi jeg ikke har et ordentlig kontor. Jeg har alltid tenkt at når jeg får meg et ordentlig

Åsne Seierstad (1970): En av Norges mestselgende forfattere gjennom tidene, og medlem i den eksklusive klubben Forfattermillionær. Jobber ut fra metoden deltagende observerende intervju, og er inspirert av den polske journalisten Ryszard Kapu´sci´nski. Utgitt fire bøker oversatt til over 40 språk: Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia (2000), Bokhandleren i Kabul (2002), Hundre og en dag (2003) og De krenkede (2007) Har mottatt en rekke norske og internasjonale priser, blant annet Fritt Ords Hederspris, Den Store Journalistprisen og den prestisjetunge britiske Emma-prisen i London. Har vært stasjonert i Russland, Kina, og dekket kriger og konflikter i Tsjetsjenia, Kosovo, Irak, Afghanistan og nå nylig Egypt og Saudi Arabia. Ble i fjor dømt i tingretten for å ha krenket privatlivets fred med boken Bokhandleren i Kabul, fordi Seierstad bl.a beskriver følelsene og tankene til bokhandleres kone Suraia Rais uten å ha dekning for det, ifølge retten. Det ryktes at hun muligens tror på spøkelser (Åsnes kommentar: ”BØ”). 5/2011

23


Det nytter ikke i utlandet å si: pfff, it was not a very important conviction, this is the lowest court you know, it doesn’t really matter!” kontor, så er det lov å ha ting fremme. Uten at det egentlig betyr noe. For man er aldri bedre enn sin neste sak. Det tenker jeg på nå. Jeg må bevise meg på nytt. Kanskje jeg har glemt å skrive? Kanskje jeg har mistet det? Hvordan var det å bli dømt i retten for Bokhandleren i Kabul? Du har sagt at dersom du ble dømt så aksepterer ikke samfunnet din måte å skrive på. Kommer du til å vike nå og tilpasse skrivemåten din? – Jeg trekker tilbake det jeg sa om at ”da aksepterer ikke samfunnet min skrivemåte”. Det var store ord. Da aksepterer ikke jussen det eventuelt, og vi kan ikke la oss styre av jussen. Dessuten tror jeg at jussen er på vår side. Jeg tror dommen er feil, og at den ikke vil bli stående. I tingretten er det kun én dommer, og én dommer er ikke samfunnet. Det sa også advokaten min Cato Schiøtz på forhånd: ”i tingretten kan det gå begge veier, men jeg garanterer deg, vi vinner i høyesterett”. Der er det mer prinsipielt orienterte dommere. For å være helt ærlig var vi veldig overrasket. Man kan jo gå ut av en rettsak eller et intervju og tenke: fillern! Hvorfor sa jeg ikke det? Men det føltes som vi hadde sagt absolutt alt. Både konkret hva vi hadde gjort, og i forhold til ytringsfrihet, altså mer prinsipielt. Det er kanskje feil å si det, men vi følte at den andre siden hadde rota noe innmari. Men nå vil resten av familiemedlemmene saksøke deg én etter én? – Jeg tror ikke det blir noe av. De prøvde, men ettersom de ikke hang seg på den første rettsaken tror jeg tidsfristen er ute. Var du på noe måte forberedt på at du skulle få så mye bråk for denne boka? – Neineinei. Jeg trodde virkelig at Rais skulle like boka jeg. Og om han ikke likte den, trodde jeg at han ville akseptere den, og gjennom boka virkelig forstå hvordan jeg så på han og på livet der. Han er en ganske liberal og aksepterende person. Etter afghanske standarder er han kjempeliberal. Jeg ante ikke at han skulle være så hårsår. Dessuten mener jeg at mange av hans fine sider kommer godt frem: hvordan han kjempet for kulturen i Afghanistan, og gjorde en viktig jobb som bokhandler.

24

5/2011

Men er det ikke litt sånn for deg også at den sure tilgivelse er en mer spennende smak å trakte etter, enn den søte tillatelse? – Hehe, sånn er vel kanskje livet da? Jeg forteller aldri til noen hvor jeg skal reise før jeg er på plass. For da kan jeg risikere å bli overtalt til å la være å dra. Jeg reiser til Midtøsten i morgen tidlig, men kun noen helt få jeg vet hvor jeg skal. Så på den måten, ja. Men når det gjelder Bokhandleren i Kabul må jeg si at jeg følte at jeg hadde tillatelse til å gjøre det jeg gjorde. Jeg var der som journalist, invitert til å bo hos dem for å rapportere om deres liv. De sto helt fritt til å si hva de ville, trekke ting tilbake, og utebli fra å være med. Jeg synes det blir helt feilaktig når ulike forståsegpåere, antropologer og slikt, sier at i deres kultur så er det slik at som gjest så må man oppføre seg som en gjest. Jeg var ikke gjest, jeg var journalist. Man kan ikke følge en gjestekodeks, eller æreskodeks, som journalist. Det går ikke. Vi er ikke gjester når vi er steder, vi er reportere. Da må man skrive det man hører, det man ser, og det man oppfatter. Objektivitetsprinsippet i journalistikken er en evig og svimmel runddans, for å sitere Hilde Haugsgjerd. – Haha. … men vi i NATT&DAG har vel strengt tatt mer tro på subjektiviteten: å bli kjent med journalisten, så du som leser har noe å måle din forståelse etter. Hvilken inngang mener du er optimalt for å rapportere fra fremmede kulturer og situasjoner? – Den subjektive formen er vanskelig fordi da skal du ha noe å komme med i tillegg. Men det finnes ikke objektivitet og nøytralitet per se, det har jeg lært meg. Da jeg begynte som journalist for 20 år siden hadde jeg ikke et så reflektert forhold til dette, jeg tenkte at nøytraliteten lå der jeg var, og så hadde man ytterpunktene på hver side. Men vårt verdenssyn, hvis man tenker globalt, det å ha en norsk grunnholdning med respekt for elementære menneskerettigheter, ligger langt ute i den ene enden av skalaen. Det er ikke objektivt sånn sett. Det er en posisjon. Min grunnholdning er å prøve å få med seg og forstå hva folk sier, vanlige mennesker, og så

presentere et så riktig bilde som mulig av det jeg finner ut at skjer et sted. Samtidig, for eksempel med de arabiske portrettene mine nå, syntes jeg det var vanskelig å skrive fra Emiratene - en liten øy av rikdom og lykke - uten å være sarkastisk. Sett ut fra den dramatiske situasjonen som er i nabolandene, der man slår hardt ned på demonstrasjoner og opprør. Men man kunne harselert mye mer med det enn det jeg gjorde. Jeg fikk det ikke til. For jeg er vel ikke en så veldig subjektiv journalist egentlig? I bøkene dine har du jo skrevet deg ut av handlingen, men det virker ikke som målløse historier, man kjenner et visst perspektiv, og ikke minst en rettferdighetssans, ligge bak. – Jeg har blitt kritisert for at det ville være mer ærlig og redelig å skrive seg inn i Bokhandleren, ettersom det er en person som mangler i de ulike situasjonene. Men jeg syntes det var uinteressant, det var ikke meg det handlet om. Det er umulig å rekonstruere et formål i etterkant. For eksempel med Bokhandleren er det mange anmeldelser som slår fast, særlig i USA, at jeg er this feminist writer. De sier she went out there to document the woman’s terrible situation in Afghanistan. Men jeg skrev boken fordi etter av å ha dekket krigen og kun snakket med soldater og kommandanter, og nesten ingen kvinner, innså jeg at det var familien man må gå til for virkelig å forstå Afghanistan. Skildringen av kvinnesituasjonen kom som et resultat. Når jeg går inn i en situasjon har jeg som regel ingen andre mål enn: Hva skjer her? Hvordan lever man her? Vi leste deg skrive i Morgenbladet at du blir omtalt som ”bråkmaker” i Midtøsten. Opplever du at kilder er mer skeptiske til deg nå enn før? Har du ødelagt ryktet ditt? Åsne Tapstad, eller var det Åsnurt solgte-skinnetfør-bokhandlern-var-skutt-Stad? – Haha, neeei. Altså jeg har knapt jobbet de siste fire årene, så jeg har egentlig vært forskånet fra det. Men det er en av grunnene til at det er viktig å anke. Alt oversettes nå, så enhver som googler meg kan lese at hun har tapt, hun er dømt. Det vil jeg ikke ha på meg. Det nytter ikke i utlandet å si, pffff, it was not a very important conviction, this is the lowest court you know, it doesn’t really matter! Så vil du si at du er den kontemporære dokumentarens Jeanne-D’Arc eller skribentenes svar på Oddvar Brå; ”hvor var du da Åsne brakk pennen?” – Jeg er ikke redd for navnet mitt. Jeg synes det er fint å være tilbake ute i verden.

Jeg er opptatt av å prøve å finne ut hva som skjer. Folk vil kanskje kunne mene at Åsne brakk pennen, men det er jeg ikke så opptatt av altså. Juseksperter sier dommen din vil endre på hvordan vestlige journalister kan skrive fra ikke-vestlige land. I en globalisert verden blir nå vestlige ”kritikere” nødt til å leve med at de mindre ressurssterke intervjuobjektene kan komme trekkende på søksmål over landegrensene. – Premisset for spørsmålet, at de er ressurssvake, blir å forhåndsdømme. Bokhandlerens familie er ikke fattig og ressurssvak. Jeg ville ikke brukt disse ordene. Men det er veldig interessant. Det er en ny virkelighet. I århundrer har den vestlige mann primært, og noen kvinner, portrettert folk i verden og aldri tenkt at de noen gang vil lese det. Nå er verden globalisert informasjonsmessig på en helt ny måte. Folk følger med. Det å ha en regel om at det en skriver er noe de man skriver om bør kunne lest, burde være et kontrollspørsmål uansett, slik har det ikke vært historisk sett. Er sannheten verdt enhver pris? Helliger målet midlene eller kan du få deg til å pudre albuene under research til et case? – Sannheten er ikke verd enhver pris. Man må beskytte folk. I militærdiktaturer, for eksempel som nå i Midtøsten, er det veldig mange ting jeg ikke kan gjøre fordi jeg kan sette folk i fare. Man må prøve å finne sannheten, og mye kan ordnes med anonymisering, men man kan ikke skrive alt. Det opplevde jeg med boken min fra Tsjetsjenia. Der lot jeg hovedpersonene lese gjennom. Ikke for å unngå at jeg hadde skrevet noe feil, men i og med at det er et undertrykkende regime ville jeg forsikre meg om at den ikke satte noen i fare. Da var det en som trakk hele kapittelet sitt. Det var et jævlig bra kapittel, så det var synd. Da var det en del av bildet som ikke kom frem, men her var beskyttelsen viktigere enn å få frem alt. Hva mener du bøkene dine har bidratt med, foruten millioner på kontoen din? – Det er veldig stort å tenke det… bidratt med? Økt forvirring kanskje? Haha. – Nei, jeg tenker at de har bidratt til en flik av bildet. Nå er Bokhandleren i Kabul oversatt til 41 språk, og de andre er også oversatt en god del. Jeg får mye mailer og brev. Jeg fikk en facebookmelding fra en utenlandsk student her om dagen som mente at de fire bøkene mine hadde endret hans syn på verden…


5/2011

25


SHARE THE FEELING

ARCTIC MONKEYS(UK) IRON MAIDEN (UK) KINGS OF LEON (US) MASTODON (US) M.I.A. (UK) PJ HARVEY(UK) THE STROKES(US) AFROCUBISM (INT) AUTOPSY(US) BAD RELIGION(US) BATTLES(US) BEATSTEAKS(DE) BIG BOI (US) BRIGHT EYES (US) CHRIS CUNNINGHAM (UK) DEADMAU5 (CAN) FOALS (UK) KILLING JOKE (UK) FEMI KUTI & POSITIVE FORCE (NGA) SEUN ANIKULAPO KUTI & EGYPT 80 (NGA) L.O.C. (DK) LYKKE LI (S) MAGNETIC MAN with Special Guests KATY B and SBTRKT DJ Set (UK) ROB ZOMBIE (US) SWANS (US) TIMBUKTU & DAMN!(S) VETO (DK) 1349 (N) JUSTIN ADAMS & JULDEH CAMARA (UK/GAM) DANIEL ADAMS-RAY (S) API UIZ (FR) ÓLÖF ARNALDS (ISL) ATMOSPHERE (US) AWESOME TAPES FROM AFRICA (US) JULIANNA BARWICK (US) BE-BEING (KOR) BLACK MILK (US) JAMES BLAKE (UK) CHARLES BRADLEY (US) BRING ME THE HORIZON (UK) KARINA BUHR (BRA) CALLE 13 (PRI) ANNA CALVI (UK) CHANCHA VIA CIRCUITO (ARG) CHASE & STATUS (UK) CHUCKAMUCK (DE) CODY (DK) CONGOTRONICS vs ROCKERS feat. KONONO N°1, DEERHOOF, KASAI ALLSTARS, JUANA MOLINA, WILDBIRDS & PEACEDRUMS and SKELETONS (INT)

CURREN$Y (US) DARK DARK DARK (US) DE ENESTE TO (DK) MATTHEW DEAR - Live Band (US) DESTROYER (CAN) DJ /RUPTURE (US) DOP (FR) DÅÅTH (US) JUSTIN TOWNES EARLE (US) ELEKTRO feat. JOHN TCHICAI (DK) THE EX (NL) EYEHATEGOD (US) FALLY IPUPA (CD) FRENTE CUMBIERO (COL) FRISK FRUGT (DK) THE GASLAMP KILLER (US) GHOST (S) GOLD PANDA (UK) JOHN GRANT (US) HOW TO DRESS WELL (US) I WAS A KING (N) ICEAGE (DK) ILILTA BAND (ETH) JACKDAW WITH CROWBAR (UK)

JAGWA MUSIC (TAN) JATOMA (DK) KITCHIE KITCHIE KI ME O (N) KLOSTER (DK) DJ KOZE (DE) KYLESA (US) LITTLE DRAGON (S) LUKESTAR (N) LA MAKINA DEL KARIBE (COL) JANELLE MONÁE (US) MUNCHI (NL) NARASIRATO (SOL) OFWGKTA (US) OH LAND (DK) OUDADEN (MAR) IVO PAPASOV & HIS WEDDING BAND (BUL) PARKWAY DRIVE (AUS) PULLED APART BY HORSES (UK) RANGO (EGY) TARRUS RILEY (JAM) GONGA SAIN & MITHU SAIN (PAK) SCREAMING FEMALES (US) SHANGAAN ELECTRO (ZA)

SOILWORK (S) SPIDS NØGENHAT (DK) SURFER BLOOD (US) THE TALLEST MAN ON EARTH (S) TAME IMPALA (AUS) TERROR (US) THULEBASEN (DK) TREMOR (ARG) UNDERØATH (US) ANIBAL VELASQUEZ Y SU CONJUNTO (COL) KURT VILE & THE VIOLATORS (US) THE WALKMEN (US) WANG LI (CHI) WEEKEND (US) WHOMADEWHO (DK) YELLE (FR) YEMEN BLUES (ISR) ZEA (NL) ZUN ZUN EGUI (INT)

PAVILION JUNIOR 26. - 29. JUNI AGENT FRESCO (ISL) BOTTLED IN ENGLAND (DK) DE HØJE HÆLE (DK) FASTPOHOLMEN (DK) HAMMONDS, HARRINGTON & DESTROY (DK) HONNINGBARNA (N) KIRSTEN & MARIE (DK) LITTLE MARBLES (S) NIVE NIELSEN & THE DEER CHILDREN (GRL) SELVHENTER (DK) THIS IS HEAD (S) TÔG (N) TRUST (DK) UNDERGANG (DK) WHO KNEW (ISL)

- OG FLERE FØLGER...

4 DAGER VORSPIEL 4 DAGER MED MUSIKK 8 DAGER ROSKILDE 170 BAND PÅ 7 SCENER GRATIS CAMPING, KINO, SVØMMEBASSENG OG SKATEPARK M.M. ALT OVERSKUDD GÅR TIL VELEDIGE FORMÅL LÆS MEGET MERE PÅ:

roskilde-festival.dk


Men hva mener du at de har bidratt med? – Det varierer i de ulike bøkene. Men et fellestrekk, som for min del er en lesson learned, er at det er veldig lett å starte en krig, men forferdelig vanskelig å komme ut av den, kanskje umulig. Det har handlet om å prøve og forstå alle de livene som er vokst opp i ruiner, og et ruinert samfunn. Alt som på veien er gått tapt, alle de drepte, alle de sårede, alle de lemlestede, alle de ødelagte sinnene, alle de ødelagte barndommene, de hevngjerrige sinnene som skapes, kriger som går igjen i generasjoner. Akkurat det, de leksjonene der, får man bare med seg gjennom å møte han gutten på 12 år som bare tenker på hvordan han skal hevne seg, drepe. Man forstår hvorfor han kommer til å gripe til våpen, eller kanskje enda verre: til terror. Oppsummert, man kan se på bøkene mine som en dokumentasjon av konsekvensene av krig. Har du noen gang vært fristet til å delta i en situasjon? Plukke opp en AK-47, slå ut de blonde hårlokkene og løpe inn i kuleregnet? – Å skyte noen nei?! Det har jeg aldri vurdert en gang. Men har du aldri kjent på noe emosjonelt? En uutholdelig håpløs situasjon, der du har følt en impuls til å bidra? – Min siste bok fra Tsjetsjenia, har vært mest sånn. Det er en glemt krig man ikke hører om. En menneskerettighetssituasjon som er helt forferdelig, folk som forsvinner, og ja, det var første gang jeg tenkte: dette må jeg gjøre noe med, dette må frem i lyset. At jeg hadde en slags misjon. Ikke slik som tidligere da det har vært noe spennende jeg ville utforske. Nå hadde jeg et ønske om å sette dagsorden, jeg tenkte at når denne boka utgis så kommer det virkelig til å smelle... Men så jobber man med det og innser at det er en så mye mer komplisert situasjon. Jeg så for meg at norske myndigheter kunne fordømme det som skjer, men det er ikke så enkelt. Så utgangspunktet var at jeg skulle dokumentere menneskerettighetsbrudd, men så ble det en ganske annen bok når det kom til stykket. Når har du vært redd for å dø på jobb? – Både før jeg reiser og når jeg er ute, er jeg redd for det. Man kan si at man når som helst kan stå på feil gatehjørne i Oslo, men det er noe med det at man går inn i et sted med veldig forhøyet risikonivå. Man må veie

risikoen for å dø eller skades opp mot hva man kan få ut av det. Om det er viktig nok. Da tenker jeg for eksempel på Bagdad, hvor de aller fleste reiste ut. Det er en by på fem millioner mennesker og det er vanskelig å utradere en hel by, så det var størst sjanse for at jeg ble en av de fem millioner som overlevde. Men det var snakk om kjemiske våpen, det var bomber hele døgnet, raketter traff huset ved siden av, og hotellet vi bodde på ble beskutt. Så det var veldig farlig. Nå var det nettopp to fotografer som ble drept i Libya. Hadde de en dårlig magefølelse den morgenen? Sannsynligvis ikke. Så den magefølelsen er veldig dum å stole på, men på en annen side lar man seg styre av den. Man må bare prøve å minimere risiko underveis, og ikke gjøre alt for dumme ting. Hvorfor søkte du krigen, konflikten, i utgangspunktet? – Det var egentlig veldig tilfeldig. Ett år etter jeg reiste til Russland, som 23-åring, og hadde begynt å jobbe for Arbeiderbladet, brøt krigen ut i Tsjetsjenia. Jeg tenkte at dette var jo en del av mitt område. Jeg hadde veldig høye ambisjoner og ingen aning om hvor grensene gikk for hva man kan kreve av en ung frilanser kastet jeg meg ut i det. Jeg hadde ingen penger og ingen kontakter, så jeg bare troppet opp på det russiske forsvarsministeriet og spurte om jeg kunne bli med en troppetransport til Tsjetsjenia. Det var jomfruturen din? – Ja. De sjekket en liste og sa at, jo, neste fly går i morgen klokken 0500. De ga meg en håndskrevet passasjerseddel, og til min overraskelse funka den, så dagen etter landet vi med et russisk militærfly på en utbombet flystripe i Tsjetsjenia. Der sa de andre adjø, og så sto jeg der alene da. De syntes nok litt synd på meg, så før de gikk ga de meg en skuddsikker hjelm og vest i størrelse russisk bjørn - ikke sånn som de nette journalistvestene- og hjelmene som er nå - som jeg dro med meg overalt i krigen siden. Jeg haiket inn til byen. Der var alt utbomba, og det var umulig å finne et hotell. Det var ingen hoteller. Da det mørknet og skuddene tiltok, så jeg en ung jente som bar på to vannspann og spurte henne om hun visste om et sted jeg kunne bo. Jeg fikk bli med til hennes familie, og der ble jeg til jeg mannet opp nok mot til å reise rundt, litt sånn på lykke og fromme.

Man må veie risikoen for å dø eller skades opp mot hva man kan få ut av det. Om det er viktig nok.”

Flying start da? – Alt var mulig den gangen. Jeg er mer organisert nå, kan du si. Men når man først har vært i en krig er det veldig lett å dra i den neste. Så da Kosovokrigen brøt ut og jeg jobbet i Dagsrevyen husker jeg Bjørn Hansen sa ”Åsne har jo vært i krigen før, så henne kan vi sende”. Hvis ikke hadde han nok sendt noen eldre, mer erfarne. Og derfra var det ikke så fjernt å reise til Afghanistan. Plutselig så blir krigen noe du vurderer. Er de vestlige krigsjournalistene og –fotografene like store adrenalinjunkies som soldatene? – Er soldatene det da? Det kommer i hvert fall frem av diverse dokumentarer. – Det er kanskje mer utbredt blant fotografer. De må tettere på for å vise jævelskapen. Men blant journalistene vil jeg si nei. Det må jeg virkelig understreke, at de fleste av mine kolleger i utlandet som dekker krig, er veldig flinke, velutdannede folk med stor nysgjerrighet for hva som skjer i verden. Det er en selvfølge at man snakker fransk liksom. Skal du jobbe i de store internasjonale mediene er det et veldig lite nåløye å komme gjennom, og køer av folk som venter på å bli sendt ut. Det er stor prestisje å få de jobbene, i motsetning til Norge, hvor det er mer sånn at de som melder seg får reise! Er kvinner bedre krigsjournalister enn menn? – Nei, jeg tror det går på mennesket først. Det er ikke avhengig av kjønn. Men en fordel med å være kvinne, og særlig nå som det har vært så mye konflikter i muslimske land, er at man får tilgang til både mann- og kvinneverdenen. En mann vil kun få tilgang til halve befolkningen, og i en krig er det selvsagt viktig å få med alle. Norske myndigheter tydde til alle slags eufemismer og unngikk å bruke ordet ”krig” om Afghanistan før i fjor sommer, da det dukket opp et par reportasjer og beretninger fra skandinaviske soldater som ikke passet helt inn bildet av vårt fredsbevarende militære nærvær. Er norske politikere feige? – Er det ingen politikere som kaller det krig? Ikke de som sitter på ansvaret, og ikke før i fjor sommer. – Jeg forstår ikke hvorfor man skal finne på ord som ”væpnet operasjon” eller ”fredsbevarende militært nærvær”. Det er riktig at vi ikke er i krig med Afghanistan, vi er på den Afghanske regjeringens lag, men vi er i krig mot Taliban. Vi deltar nærmest i en borgerkrig på den ene siden. Det gjør vi for så vidt i Libya også. Nei, hvorfor er noen så redde for ordet

krig, når det er helt latterlig å kalle det noe annet? Hvordan opplever du Norge politisk ute? – Det er stort sett veldig greit å være norsk. Det er mer belastende å være brite eller amerikaner. I Balkan har Norge en veldig høy stjerne. Når det gjelder Afghanistan og Pakistan ble det plutselig spesielt ille en periode å være norsk eller dansk på grunn av karikaturtegningene. Men generelt vil jeg si det er mer positivt enn negativt. Rett og slett fordi vi er et lite og relativt ubetydelig land. Sist vi snakket med deg var du opptatt med å føde barn nummer to, men like etter så vi bylinen din på saker fra Egypt og nå Saudi Arabia. Betyr det at mor Åsne har ansatt en au’Peer Gynt for å fortsette eventyrene, eller blir det ”Bibliotekaren på Frogner Terrasse” i årene fremover? – Det blir en mellomting. Ikke noe au pair. Men vi har litt barnevakter og sånn. Nå er det slik at jeg er i Midtøsten én uke, så skal min samboer turnere i Pakistan i 10 dager, og da tar jeg over. Jeg jobber ikke fullt, så jeg har fri en uke her og en uke der. Vi har hørt at du la ut en utleieannonse for hybelen din på hybel.no, der kravene var at man måtte være barnevakt 5 dager i uken og fikse hagen mot billig leie? – Hehe, neeei, ikke fikse hagen? Men ja, vi har en student i hybelleiligheten vår som også fungerer som barnevakt. En ansatt leietaker? – Ikke ansatt. Men jeg vil jo ikke ha dette i avisen da? Hun holder liksom ikke styr på oss. Men det er fint å ha en man kan si til at nå koker det litt her, kan du komme og hjelpe. For min del synes jeg det ville være vanskelig å ha en au pair. Av klassegrunner. Med en student blir det mer en generasjonsgreie. Jeg kunne godt gjort det da jeg var student. Hvordan sjarmerer man Åsne Seierstad? – Åh, det er veldig lett å sjarmere meg faktisk. Men jeg blir spesielt sjarmert av engasjement. Jeg liker folk som er helt inne i det de holder på med. Og så elsker jeg å lære noe nytt, få servert en tanke jeg ikke har tenkt før. Originale sjeler har størst sjans. Hvor er intimsonen din? – Privat kunne intimsonen min kanskje vært mer åpen, men profesjonelt tåler jeg utrolig mye. ”The most intimate portrait” står det bakpå Bokhandleren i Kabul. Jeg plasserer meg i veldig intime situasjoner, jeg tåler å bo tett, ha folk veldig nære meg, og stadig spørre om ting. Rent profesjonelt har jeg til tider hatt en ganske ekstrem pågangsvilje og utholdingsevne. Nå får vi se om jeg fremdeles har det i meg.

5/2011

27


natt&dag 31.01.11:visittkort

01-02-11

15:12

Side 1

! t e Nyh

Fra

49,TRONDHEIM



DOVRE

OSLO



STAVANGER





Oslo - Dovre Trondheim Oslo  Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu RØROS Vinstra Kvam  Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim 

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Røros Trondheim Oslo  Olavsgård Gardermoen Romedal Myklegard Elverum  Rena  Koppang Atna Hanestad  Alvdal  Tynset  Tolga Os Røros  Glåmos Ålen Haltdalen Singsås Kotsøy Støren Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim 

sbuss– s e r p E k s – R ø ro s O s lo h e im Trond

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo  Sjølyst  Lysaker  Høvik  Drammen  Fokserød  Torp lufthavn  Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal  Grimstad  Lillesand  Dyreparken Håneskrysset  Bjørndalssletta  Kristiansand  Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Ålgård Kongeparken Sandnes  Stavanger 

 Fast holdeplass fra Oslo  Fast holdeplass fra Stavanger og Kristiansand  Fast holdeplass fra Trondheim

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant


KONKURRANSE

Send oss ditt beste norskpatriotiske pinup-bilde og bli med i trekningen av et eksklusivt eksemplar av Operation Calendar® Camouflage Edition* TEKST M. A. SATANA WAR PINUPS. Post-Traumatic-Pussy Guarantee™ i sin pureste form. En tradisjon som går tilbake til den glade andre verdenskrig, og å finne i kalendere som deles ut på miltærbaser og skippes ut til krigssoner verden over. Den gang søte, små all-american housewifes med krøllpermanent som bydde på seg selv i risqué badedrakter, i dag er det hardbodies i italiensk bodypaint, all-american silikonbryster, og utstrakt, fiffig bruk av rekvisitter som chock chip cookies, håndvåpen, høystakker og andre texasrustikke props som skal holde hjemlengselen i sjakk og moralen til de amerikanske heltene oppe. NATT&DAG tok en prat med den dansknorsk-walisisk-ættede krigspinupen Wendy, som vi ble kjent med på karakokebaren The Singing Bee i San Diego for noen år tilbake

(ikke spør), om den stolte nasjonalskatt, krigen mot terror og hennes rolle i Operation Calendar®. NATT&DAG: Så Wendy, hvorfor pinups for krig? Hvordan ble du en krigspinup for Operation Calendar®? Wendy: Min dagjobb er som regnskapsfører i et statlig militært entreprenørselskap. Der jobber også Manuela M., en italiensk eks-modell som er gründer av Operation Calendar®-prosjektet, og som vervet meg som modell i 2008. Tusenvis av marinesoldater og soldater går igjennom selskapets opptreningsprogram før de blir sendt ut i felten i et forsøk på å gi de best mulig eksponering for miljøet de vil oppleve. Vi får ofte nyheter om at soldater ikke kommer tilbake, og det er hjerteskjærende. Mange soldater blir hardt skadd og er ute av stand til å fortsette sine plikter. Disse modige krigerne er inspirasjo-

Vi drar på Sea World, har ballspillturneringer og julefeiringer sammen med våre sårede krigere. ”

nen for Operation Calender®. Rehabilitering er både fysisk, mentalt og følelsesmessig veldig tøft, og ofte økonomisk ødeleggende for familiene deres. Det har jeg sett på nært hold, flere av mine kolleger er tidligere militært personell og min far var i Air Force under Vietnam. 50 prosent av inntektene fra kalenderne går til organisasjoner som støtter sårede veteraner og soldaters etterlatte. Noen estetiske, konseptuelle retningslinjer dere jobber ut fra? Det ser ut som bodypaint er sentralt i uttrykket. – Vi prøver å gjøre en moderne twist på de originale World War II-pinupene. Hvert år gir vi kalenderen et nytt konsept, men holder fast på pinup-stilen. Årets kalender er kalt ”Camouflage: PIN-UP”. Ideen bak kroppsmalingen er inspirert av kamuflasjemalingen troppene bruker i felten. Vi har kamuflert våre klær! Kroppsmalingen, designet av den fabelaktige bodypaintartisten Filippo Loco, er definitivt det som gjør vår kalender unik. Operation Calender® skal være en moralbooster for soldatene, sier dere. Hvordan gjør dere egentlig det: booster moral? – Vi har en årlig lanseringsfest for

kalenderen, og diverse andre arrangementer i samarbeid med våre sponsorer og ulike militære enheter. Vi gjør kalendersigneringer på militærbaser og sykehus. Vi drar på Sea World, har ballspillturneringer og julefeiringer sammen med våre sårede krigere og veteraner. For tre år siden besøkte vi Irak. Vi vil ofte gå inn i et treningsmiljø for å signere kalendere, og soldatene virkelig elsker det når vi går ned i møkka sammen med dem. Sykehusbesøkene er definitivt det mest hjerteskjærende, men også det mest givende. Jeg skulle ønske alle kunne se hva disse menn og kvinner må gå gjennom og hvordan deres liv er forandret for alltid. Hvordan synes du det går med krigen deres mot terror? – Vi kommer til å vinne. Vi skal vinne. Vi i Operation Calender® gjør det vi kan for å støtte våre soldater, både økonomisk og moralsk, for de ofrene disse menn og kvinner gjør på daglig basis for å sikre vårt land og vår frihet. Vi er for øvrig utsolgt for internasjonale ordre av årets kalender, men jeg kan snakket med Manuela og ordne dere et eksemplar om dere vil ha?

DELTA OG VINN! Send navn og et norskpatriotisk pinupbilde av deg selv til redaksjonen@nattogdag.no, og bli med i trekningen av et eksklusive eksemplar av den egentlig utsolgte Operation Calender® Camouflage Edition.

5/2011

29


KJØPE BØKER? På lager - vi sender samme dag Rask og fraktfri levering* Avbetaling fra kr. 200,Rente- og gebyrfritt Opptil 90 % rabatt * (Gjelder ordrer over kr. 248,-)

haugenbok.no Norges raskeste nettbokhandel @

HAUGEN BOK AS - POSTBOKS 175 - 6101 VOLDA - EPOST HAUGENBOK.NO - TLF 70 07 45 00

Student?

RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER hos haugenbok.no Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. juni. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER hos haugenbok.no Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. 20 000 titler på lager klar for utsending. RASK LEVERING! Bøker på lager sendes samme dag vi får din ordre. LES MER OG BESTILL på haugenbok.no - velkommen som kunde.

www.haugenbok.no - epost@haugenbok.no - tlf: 70 07 45 00

© iStockphoto - Layout FineArtMedia

Rabatt - på mange lærebøker.


ReallyVirtual Sohaib Athar Helicopter hovering above Abbottabad at 1AM (is a rare event). 17 hours ago Favorite Retweet Reply ReallyVirtual Sohaib Athar Go away helicopter – before I take out my giant swatter :-/ 17 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar A huge window shaking bang here in Abbottabad Cantt. I hope its not the start of something nasty :-S ReallyVirtual Sohaib Athar @m0hcin all silent after the blast, but a friend heard it 6 km away too… the helicopter is gone too. ReallyVirtual Sohaib Athar @m0hcin http://bit.ly/ljB6p6 seems like my giant swatter worked ! ReallyVirtual Sohaib Athar @m0hcin the few people online at this time of the night are saying one of the copters was not Pakistani… ReallyVirtual Sohaib Athar Since taliban (probably) don’t have helicpoters, and since they’re saying it was not “ours”, so must be a complicated situation #abbottabad. ReallyVirtual Sohaib Athar The abbottabad helicopter/UFO was shot down near the Bilal Town area, and there’s report of a flash. People saying it could be a drone. ReallyVirtual Sohaib Athar @smedica people are saying it was not a technical fault and it was shot down. I heard it CIRCLE 3-4 times above, sounded purposeful. ReallyVirtual Sohaib Athar @tahirakram very likely – but it was too noisy to be a spy craft, or, a very poor spy craft it was. ReallyVirtual Sohaib Athar @smedica It must have been more, I started noticing the helicpoter when the noise got irritating – which part of Abbottabd are you in? ReallyVirtual Sohaib Athar Here’s the location of the Abbottabad crash according to some people >>> http://on.fb.me/khjf34. ReallyVirtual Sohaib Athar Two helicpoters, one down, could actually be the training accident scenario they’re saying it was >> http://bit.ly/ioGE6O. 15 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar and now I feel I must apologize to the pilot about the swatter tweets :-/ 10 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar Interesting rumors in the otherwise uneventful Abbottabad air today. 10 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar Report from a taxi driver: The army has cordoned off the crash area and is conducting door-to-door search in the surrounding. 10 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar @kursed Another rumor: two copters that followed the crashed one were foreign Cobras – and got away. 10 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar @kursed Well, there were at least two copters last night, I heard one but a friend heard two, for 15-20 minutes. 9 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar RT @ISuckBigTime: Osama Bin Laden killed in Abbottabad, Pakistan.: ISI has confirmed it << Uh oh, there goes the neighborhood :-/ 9 hours ago

5/2011

31


TIBE T:OTEM

THE ROOTS (US)

, KYLESA , HÅKAN HELLSTRÖM , BEST COAST ,

DEATH LETTERS

, MONOLITHIC, 22, HONNINGBARNA, TEAM ME, MACHINE BIRDS, BLOOD COMMAND, DEPARTURE

Trondheim, Marinen 19. og 20. august 2011 Festivalpass kjöper du allerede nå på billettservice.no

(UK),


tema

VEGGER sjanger

PLAKATER

For å imøtekomme arrangører og andre, har Bergen kommune montert plakatsøyler og plakatvegger på sentrale steder i byen. Byens politivedtekter tillater ikke å sette opp plakater andre steder. Ulovlig oppsetting av plakater fjernes for plakatoppsetters regning. www.bergen.kommune.no/

antall

30 dager

Bystasjonen/Byparken Undergang

Strandgaten/Torgallmenningen Kulvertnedgang

Strømgaten/Marken Plakatsøyle

Bystasjonen/V. Strømkai Undergang

Danmarksplass Undergang

Byparken mot Olav Kyrres gate Kulvertnedgang

A

Det Akademiske Kvarter vår 09 Aktive studenters forening vår 09 ...And You Will Know Us by the Trail of Dead (Ole Bull Scene) B

Bergen Fest 2009 (div.) Bergen Jazzforum vår 2009 (div.) Bergen Realistforening 50 år! Bierstube (Hulen) Big Bang (Ole Bull Scene) Billettskranken as Black Debbath (Hulen) Bloodline (Inside) Mari Boine (Sardinen usf Verftet) Bo Kaspers Orkester (Peer Gynt Sal) Bon Scotch, a tribute to Bon Scotch of acdc (Rick´s) Borealis 2009 (div.)

Mandag 09.02.2009

Tirsdag 10.02.2009

Onsdag 11.02.2009

Torsdag 12.02.2009

Fredag 13.02.2009

Lørdag 14.02.2009

Søndag 15.02.2009

Mandag 16.02.2009

Tirsdag 17.02.2009

Onsdag 18.02.2009

Torsdag 19.02.2009

Fredag 20.02.2009

Lørdag 21.02.2009

Søndag 22.02.2009

Mandag 23.02.2009

Tirsdag 24.02.2009

Onsdag 25.02.2009

Torsdag 26.02.2009

Fredag 27.02.2009

Lørdag 28.02.2009

Søndag 01.03.2009

Mandag 02.03.2009

Tirsdag 03.03.2009

Onsdag 04.03.2009

Torsdag 05.03.2009

Fredag 06.03.2009

Lørdag 07.03.2009

Søndag 08.03.2009

Mandag 09.03.2009

Tirsdag 10.03.2009

C

Checked Baggage (Inside) The Cumshots (Hulen) D

Danko Jones (Ole Bull Scene) The Danny Cannon Show (Inside) de Lillos (usf Verftet) Den Store Punkefesten vol. 3 (Hulen) Depeche Mode (Bergenhus festning - Koengen) Dunderhonning (ng2) E

epmd (Rick´s) The Executive Suite (ng2) H

hgh (Garage) Februar/Marsprogram (Hulen) J

Danko Jones (Ole Bull Scene) K

Karpe Diem (Logen Teater) Katzenjammer (Garage) L

Program, 24.februar–28.februar (Landmark) Live Standup hver onsdag (Rick´s) The Low Frequency In Stereo (Hulen) Lyd + Kiss Kiss King Kong (Garage) M

Miksha (Inside) Minor Majority (Grieghallen) Kjetil Møster Jazzsessions (Sardinen usf) Mojomatics + Roadkill, Doktor Boogie & Fwank Fender (Hulen) Mötley Crüe + Audrey Horne (Bergenshallen) N

Nabovarsel presenterer Coltsfoot + Kasper & Njaal (ng2) John Olav Nilsen & Gjengen (Garage) Lisa Nilsson + João Castilho & Sebastian Notini (Rick´s teater) Nor/sør-seminar: kvinner tør, også i sør (Egget, Studentsenteret) P

Dj Petur (ng2) Q

Queenkonsert, Sigurd Sele + Fyllingsdalskoret (Bergen Racketsenter) R

Radiance 09 (Pinsekirken Tabernaklet) Raymond & Maria (Hulen) Roaren (Garage) Ronny Pøbel Raseri (Hulen) S

David Shrigley (Hulen) Skilla (Hulen) Luke Slater (Teknikerkroen) Social Suicide (Inside) Soundtrack of our lives + Dungen (usf Verftet) Soup (Garage) Surferosa (Garage) T

Teaterfestival (usf Verftet, Scene usf) Daniel Thornhill + Funin (Hulen) U

u.k. Subs (Hulen) V

Vapnet (Garage) Lars Vaular (Garage) Vinylmania platemesse (Fensal lokaler) W

Wildbirds & Peacedrums + pelbo (Hulen) Lars Winnerbäck (Logen Teater) w:o:a Metal Battle (Inside) Z

Zeromancer (Hulen) Zoom Urørt turne 2009, Pony the Pirate + Norma Sass (Hulen) Å

Åpen Hule (Hulen)

18.

1. hulen 2. garage 3. inside 4. usf verftet 5. ole bull scene 6. rick´s 7. ng2 8. grieghallen 9. logen teater 10. koengen 11. landmark 12. bergenshallen 13. studentsenteret 14. bergen racketsenter 15. fensal 16. teknikerkroen 17. pinsekirken tabernaklet

17. 16. 15. 14. 13. 12. 11. 10. 9. 8. 7. 6. 5. 4. 3. 2. 1.

01.

02.

03.

04.

05.

06.

07.

08.

09.

10.

11.

12.

13.

14.

15.

16.

17.

publikasjon #1 / vegger / plakater

5/2011

33


a

b

c

d

e

Ukjent

dolk

tema

1

VEGGER sjanger

SJABLONGER, STICKERS & PASTE-UPS antall

37 2

åge

åge

Ukjent

m-city

m-city

dolk

Ukjent

dolk

dolk

rune j. svendsen

muskelpust

dolk

sving

muskelpust

dru

muskelpust

muskelpust

muskelpust

muskelpust

aram

Ukjent

Ukjent

muskelpust

muskelpust

Ukjent

muskelpust

dolk

muskelpust

muskelpust

dolk

Ukjent

dolk

pøbel

dolk

dolk

3

4

5

6

7

8

publikasjon #1 vegger sjablonger, stickers & paste-ups

34

5/2011


tema

VEGGER sjanger

SKRIBLERIER

eg tar meg ein snus og spekulere på hvilken spice girl eg helst vil penetrere

when injustice becomes law, resistance becomes duty

kåt? ring 92687371

samen sier: skate or die!

så ring moren din då! bra fjortissnivå her

antall

en limerikk med kjempepikk

184 ytringer

denne skolen er helseskadelig a friend with weed is a friend indeed peace, tertnes crew save me from the dirt!

alt boss i spannene

her var marthe og alex :) her var anja og aud

gud velsign alle og takk for meg... gutt vil treffe par eller flere, begge kjønn, skriv møteplass og klokkeslett eller mobil. klem

det er så gøy fordi at folk tenker på ting treff i dag? kom til vannhytten alle sammen så blir vi fler kl 12.00 onsdag 3/3 09

eirik

finnes det andre møteplasser i bergen? skoger/parker?

steffen her pula eg :)

gla i livet

fred på hele kloden!

kvipasiggen a.k.a. gnagaren!

du veit ikkje kor vakker du er

3+1=4 1+1=syk

brann jesus var her!!! brann-fansen består jo stort sett av fanatiske folk fra askøy, sotra og diverse andre utkanter det er et resultat av dyre boligpriser i sentrum. den vanlige mann må flytte til forsteder. og det er den vanlige mann som heier på brann

her var det rave 22/6 -07 de rike blir rikere mens de fattige blir fattigere

ung og våt og kåt får plass i mitt dass

they´re buying your happiness from u! steal it back satan var her!!! hip hop er farlig! arild s har best speed fuck ibsen plakatoppsetting forbudt eg e faen kule! never underestimate a single individual´s ability to change the world!

i hate you bitch get free or die tryin

det der skulle du ikke ha gjort sa gubben til datteren og låste hun i kjelleren i 24 år og satte 7 barn på henne

tony montana bullshit! på en 3-dimensjonal fargemonitor ser jeg verden, i bildet står skrevet, syntax error white christ is king

rock is heaven it´s all in your mind punk is heaven

glem alt du har lært! søk glede, søk sann kjærligheten varer evig!

tror du ja! demokratene er rasistisk!

the good side of me save me from the dirt!

asså!!! eg går hjem og griner en elv. nå!!!

morra di! dildo

lietuva gfortas su šanceis

i hope so

lukk døra din tosk!! hilsen j.o.s.

snart er det vår

tiss

vanilje we´ll meet again

ehh nei men moren din er h.s. pga all fett waste

bokbål! blank page

i olga

morgan er død!

i liked you better before well, i wasn´t really myself back then

smygende sopp & klatrende gullerot

jesus er svaret!

feppe er stor og hundvin er en stormakt feppe!!!

don´t trust the boys

kidnap the presidents wife without a plan john lennon lives here

elsker deg helene let your light shine on me

du er her, vask hendene

the weird mind of a girl...

skinheads barcelona jeg ble påkjørt akkurat her. av sykkelbudet

uffe & naboen eier lokalet! vi er hot, du er snot!

som ikke er fra olsvik engang! you adore me

barne makt stine e´ sexy! og elskbar

kåt? ring 92687371 olsvik gangsters

don´t touch my ass! oki? nyter den harmoniske stillheten med noe bilstöy i bakgrunnen

faen ta denni, kaster meg alltid ut fra garage! silje og katharina og isabel er sexy! rawrrr...

tragisk advarsel: hasjrøyking fører til batikk!

ta hintet!

hvis du kan lese dette, pisser du på gølvet (skrevet i taket)

kiss kiss king kong yeah!

dere burde senke ambisjonsnivået og i det minste få kontroll på kurdistan først

jeg er hot jeg er sexy

alle barna brukte vannbasert glidekrem utenom jan, han brukte tran

desperat gutt 48182221 :)

vil du runke skriv klokke slett 30/3 –09

kan ta tog! men vet ikke om det går buss etter tog?

tar i mot diger kuk

mt six electrobilly cosmic slowrockers from hell eg e deili :)

norway belongs to turkey

hater petter pettersen kjekshus

savner deg rebo 19/02/07 marie s. = tøs! hi hi

barne vennen jesus sug en elg god helg

on me too mina jeg elsker deg mer enn alt

et drit og dø! there´s nothing like a gentleman

stine og martine friends 4 ever

lasse dop er ikke død – det bare ser sånn ut

martine er sexy! ring henne på 1881

eg likar å knulle. derfor knullar eg på denne doen.

we are all animals heia satan!

jeg tar toget

glemte å runke her i dag. sorry...

leve revolusjonen! kapitalister vokt eder!

naughty school girl call me

promp!

få se på rompa

religion dreper!

slomo sapiens

achtung vichtig

wyroslem z pisania po scianachi

når hjertene varmer. tarmer

du fortjener å bli elsket

ingen kake ingen armar tarmar

vil bli stein men min mor døpte meg ikke

angiveri er svineri..... borne kraisy! my sweetheart got no limits bruk dong! hopeless times... mitt hjerte står i brann!!

machen sie keine kuruke

human value=economic value elskerinne søkes 3/10 08 mann 39 velutstyrt

de gaz kom herein

israel dreper yeah it washed off baby!! lol

mann 37 søker ei slavinne 93083884 2008

tar i mot gutter med xxl pikk ring 41681926 fuck the police

gaza blør skal vi leke?

opel kadett 1969

bare kjærlighet

don´t allow suffering, ät inte kött

helvete! jeg elsker deg jo!

smoke weed everyday

er du helt dum eller?

still high as a mofo

hussein osama

jan eriksen reis østover igjen

you sick fuck frihet for dyrene de er vår tids slaver frihet for dyr however you dress, where you go, yes means yes and no means no

eg er så glad eg er galen er for eg har funet ut att de normale er sinnsyk m.s. sug og svelg og ha en riktig god helg m.s. spis mer fiber!

klem ein sosial darwinist! han tren det...

fiber kan føre til økt gassproduksjon

lesesalen er ingen systue. hold kjeft! trekk ned etter deg!

intet glemt intet tilgivet!

hvorfor leser du dette? vitsen er i dine hender! eg har pissa i vasken!

tar imot gutter med kjempepikk hetro/bi ring 41681926 topp dis treff thomas aidsbombe to shithouse poets – when they die – we will erect high in the sky a monument to match their wit: A monument of solid shit!

politisk kjærlig informativ poetisk obskøn negativ religiøs udefinerbar

90. 85. 80. 75. 70. 65. 60. 55. 50. 45. 40. 35. 30. 25. 20. 15. 10. 5.

publikasjon #1 vegger skriblerier

5/2011

35


designtorget.se


tema

GRAFFITIENS HISTORIE

VEGGER

Cornbread begynte å skrive navnet sitt for å få oppmerksomhet fra en jente han likte. Etter å ha kommet opp i et stort antall tags i Philadelphia, kronet han seg selv.

sjanger

G AFFITI antall

TEKNIKK OG FREMGANGSMÅTE

STORE NORSKE LEKSIKON Graffiti, ofte feilaktig skrevet grafitti, innskrift eller tegning, malt eller risset inn på en vegg eller mur. Graffiti er kjent bl.a. fra oldtidens Egypt, der det på monumentene er risset inn navn, grove karikaturer, bruddstykker av poesi m.m., likedan forekommer graffiti i Pompeii. Slik graffiti kan betraktes som medium for folkelig vidd, som en type «folkekunst» gjerne av humoristisk eller subversiv karakter. Graffiti av denne typen; slagord, enkle strektegninger, har vært risset inn på mer eller mindre bortgjemte steder av mennesker til alle tider. Etter den annen verdenskrig har imidlertid en ny form for graffiti utviklet seg, med utgangspunkt i ungdomskulturen i New Yorks fattige bydeler. Med sprayboks som pensel dekorerte ungdomsgjenger særlig undergrunnsbanevogner og -stasjoner, med alt fra skriblerier til forseggjorte fargesprakende veggmalerier. Denne graffitien blir av eierne av de «dekorerte» stedene betraktet som hærverk, da den er sterkt uønsket, men den særegne spontane billedstilen som ble utviklet, særlig i 1980-årene, har satt preg på design og reklame, og graffiti-inspirasjon er også blitt synlig i etablerte kunstneres arbeider.

God sprayteknikk er helt avgjørende i graffiti. Det hjelper ikke om du er aldri så god til å tegne om du ikke har en god sprayteknikk. Malere kan fort vurdere om en piece er dårlig sprayet eller ikke. For eksempel hvis outline ikke treffer helt i forhold til formen, innerste og ytterste outline ikke følger hverandre, shiningen går litt for mye oppå outlinen, maling som drypper, streker som skal være rette, men som er skeive. Slik kan rekkefølgen i produksjonen av en godt forberedt piece være: Først lages skisseutkast på papir. Deretter må det gode stedet bestemmes. Det kan være egne ekspedisjoner ut i byen for å finne et sted som egner seg til spraying. Malere har også mange steder lagret i hukommelsen. Hva som er gode steder avhenger av hva som skal lages. Det er viktig at mange ser verket. Skal det lages en kjapp sølvpiece kan stedet være mer risikofyllt enn om det skal lages en fargepiece som trenger lengre tid for å bli bra. Fluktveier bør planlegges. Det er tryggest å sjekke steder nøye på forhånd, både for vaktmenn og for kameraer. Stedets overflate bestemmer også om en vegg er god eller dårlig. Noen underlag trekker mer maling enn andre. Ubearbeidete murer trekker mer maling enn murer der overflaten er bearbeidet med meisling eller maling. vegger av stål og metall trekker mindre maling enn murer. Skal en invistere i en god fargepiece må veggen ha et godt underlag eller den må grunnes på forhånd.

En nyere variant av graffiti finner vi i tagging. NYC FAT CAP gir en bred strek. Dette er den mest hendige dysen når man skal spraye kjapt og effektivt, og dekke store flater.

Tagging, enkel form for graffiti som har grepet om seg i en del storbyer i de senere år. Taggerne, som tilhører egne ungdomsmiljøer, spraymaler sine bilder med signaturer eller merker på murvegger o.a. steder, og virksomheten deres blir av de fleste karakterisert som hærverk. Tagging er som regel vanskelig å fjerne og vil ofte kreve at hele vegger må overmales eller pusses opp. Kan straffes som skadeverk.

GRAFFITIFORMER Når det gjelder forskjellige uttrykksformer innenfor graffiti har man en inndeling der hovedskillet går mellom tags og piecer. Disse formene kan igjen deles opp. Tagsene består av tags og throw-ups. Tags er stiliserte navnesignaturer. Throw-ups er tags i stort format der hver bokstav er avgrenset av konturlinjer. Piecene kan tredeles i fastpiecer, piecer og burnere.

SKINNY CAP gir en tynnere strek. Dette er den mest hendige dysen når man skal jobbe med outlines og detaljer.

Noen av mest brukte merkene: Montana Hardcore MTN 94 Montana Gold Montana Black Belton Molotov Krylon

GRAFFITI krever materialforståelse. Det er stor forskjell på hvilke tusjepenner, spraybokser og dyser som passer til ulike formål.

GASSEN fra spraybokser er helseskadelig, mange velger å bruke maske når større piecer skal lages.

ESTETISK UTVIKLING I 1972 gikk hundrevis av ungdom i takis fotspori New York. Men hvordan skille seg ut, få fame, i en horde? Én måte var å lage tags på uvanlige steder, helst et sted forbundet med en viss risiko og der mange kunne se taggen. En annen måte var å lage uvanlige tags, en tag der måten å lage bokstavene på skilte den fra alle de andre. I begynnelsen var knepene ganske enkle. lee 163, for eksempel, hadde en tag der de to e-ene gikk over i hverandre. top cat, som kom fra Philadelphia, lagde stiliserte bokstaver som stod på små plattformer. Vanskelig å lese men lette å legge merke til. Mange kopierte denne stilen som fikk navnet Broadway Elegant. Som et motsvar fra malerne i Brooklyn kom Brooklyn Style, der bokstavene var utstyrt med hjerter, piler og kruseduller. En tredje stilart, Bronx Style, kombinerte disse to. Den viktigste måten å skille seg ut ble etterhvert verken uvanlige steder eller uvanlige bokstaver, men utviklingen av tagsen til masterpiecer.

TAGS OG THROW-UPS Graffiti begynte med tagging. Det tok år fra taki 183 dro sine første tags på New Yorks subway i 1971 til de første fargebilder, piecer, ble laget (se graffitiens historie). Alle som driver med graffiti har begynt med tagging, og de fleste har laget kansje hundrevis av tags før de gir seg i kast med større og mer krevende oppgaver. Bokstavene er det sentrale motivet i nesten all graffiti, enten det er tag, en throw-up eller en piece som er laget. En tag er den enkleste, men samtidig den grunnleggende bokstavformen i graffiti. Den består av et writernavn der bokstavene er laget i stilisert form, en writer er en graffitiutøver, writernavn er en graffitiutøvers alias. En tag lages hurtig, helst i én sammenhengende flytende bevegelse med tusj eller spray, og er omtrent så individuell som writernes håndskrift. For det utrenede øyet er tagsene vanskelig å lese. Men å tyde tags læres og er en del av graffitikompetansen. Det er enklere å lese throw-ups. En throw-up er stor, røff, synlig, lett å få opp i stort antall. Throw-ups er vanligvis skrevet i boblebokstaver og består av to farger. Navnet blir malt raskt og fylt med en farge, deretter en konturlinje rundt bokstavene i en annen farge. Både tags og throw-ups brukes i bombing; å bombe er å dekorere en flate eller et område med samme tagnavn i stort antall. I graffitimiljøet er vurderingen av tags noe som har sin egen estetikk og writere legger mye jobb og trening ned i det å skape en tag. For å lage en bra tag må man ha en god håndføring, den skal ha optisk balanse, være konsentrert og ha tyngde og flyt. Men når det gjelder tags er likevel kvalitet helt underordnet kvantitet. Siden det går kjapt å lage en tag er det lettere å spre disse rundt i stort antall og bli lagt merke til. Tagging er en kode for utvist aktivitet og mot på dristige og uventede steder. Man lager tags og throw-ups for å få opp navnet sitt og piecer for å vise at man behersker teknikk og estetikk.

Piecer lages på mange måter ur fra hva som passer den enkelte maleren. En vanlig fremgangsmåte er slik: Det første som gjøres på stedet er å skisse opp, å forme omrisset av bokstavene slik de er på skissen. Etter skissingen kommer innfyllingen, å legge farge inni bokstavomrisset. Bokstavene kan være ensfargede, eller ha ulike farger. Eller de kan fades, en ytterst komplisert teknikk. Fading er å lage en glidende overgang mellom to farger. Det fades ved å dra boksen samtidig som avstanden og vinkelen fra boksen til billedflaten varieres. Etter innfylling kan man dekorere bokstavenes fargeflate med diverse elementer. Bokstavene skal ha dybdevirkning. Malere skiller mellom skygge, som legges med en farge som står i kontrast til hovedfargene i piecen, og gir et inntrykk av at piecen svever fritt, og 3d-effekt som fylles ut med lyse farger eller hvitfarge og som gir et inntrykk av at piecen står ut fra veggen. Etter skygge eller 3d lages bakgrunn og eventuelt characters. Alle disse elementene skal helst være på plass før outline legges. Outline er en omrisslinje rundt bokstaver og characters. Outlinen er ofte svart og legges for å forsterke helhetsinntrykket. Shining legges på motsatt side av skyggen og bidrar til at piecen lyser opp, som om lyset treffer piecen. Det hele avrundes med eventuelt budskap, dedikasjoner, tags og crewnavn skrevet i liten skrift. Malere kan dra spraylinjer som er sylskarpe og millimetersmale, helt rette hvis de skal være det, buete hvis de skal være det. Sprayboksen holdes tett til veggen, sjelden mer enn 20 cm. For at fargen skal treffe jevnt, må boksen holdes i bevegelse hele tiden, jevnt og mykt. Det er ingen tid til nøling og opphold. Linjenes tykkelser kan variere med ulike dyser eller med å variere avstanden fra veggen. Outlines og detaljer lages tett på veggen i rask, jevn bevegelse. Ved innfyllinger og fadinger brukes lengre avstander fra veggen. Enhver bruk av snarveier i form av sjablonger og maskeringstape betraktes som juks.

Den moderne storbygraffitiens oppkomst kan ikke knyttes til et navn, et tidspunkt. Det startet antakelig på murer og busser i Philadelphia på slutten av sekstitallet. Enkelte mente at Cornbread var den første i 1967. Men selv om Cornbread muligens var den første, var det taki 183 som gjorde det berømt. taki bodde i New York, og det var på New Yorks tunnelbaner utviklingen av graffiti skjøt fart. Den gang som nå var media et viktig middel på veien mot berømmelse. I The New York Times 21. juli 1971 står artikkelen «Taki 183 avler pennevenner». I artikkelen står det at taki 183 er skrevet overalt og at han har avlet hundrevis av imitatorer. Taki var ikke en første moderne tagger. Han var selv blitt inspirert av julio 204 på veggene i Manhattans nabolag så tidlig som i 1967. I 1969 dukket thor 191 opp i New York, og samme år kommer den første kjente signatur fra Brooklyn, friendly freddy. Men taki 183 var den første som dekket en hel by med sin tag, eller hit som det het i tidlig graffiti. Han var den moderne graffitiens første konge. Allerede før avisartikkelen hadde han fått hundrevis av etterfølgere. taki sitt egentlige navn var Demetrius, han var av gresk herkomst og bodde på Washington Heights, et arbeiderklassestrøk i den nordre del av Manhattan. Han dro sin første hit som sekstenåring på en iskremvogn sommeren 1970, men fart i sakene ble det først da han fikk en budjobb ved siden av skolegangen. Budjobben utvidet hans aksjonsradius til alle New Yorks fem bydeler, og snart kunne folk undre seg over hva som gjemte seg bak taki 183 på innsiden av t-banevogner, på t-banestasjoner og på alle mulige vegger. Ryktene gikk, var det en galning som skrev aksjekurser, var det en form for religiøs rite, eller var det en gategjeng som stod bak. Forklaringen på selve taggen var enklere. taki er en vanlig forkortelse av Demetrius på gresk og 183 var nummeret på gaten han bodde i, 183 Street, mellom Audobon og Amsterdam Avenue. Taki ble berømt og ble behandlet med stor respekt av annen ungdom. Og det er berømmelse det handler om i graffiti; «the name of the game is fame». taki sin berømmelse kom av tre grunner, et stort antall tags over hele New York, omtale i media, og en stil som skilte seg ut på grunn av en penn som var bredere enn de vanlige. taki arbeidet hovedsaklig på vogner. Seinere har graffitien brukt mange slags lerreter, rundt diverse ballbaner, boligblokker, murvegger og tunneler. Men vogner har bestandig vært den sentrale flaten. Graffitien spredde seg gjennom New York gjennom subwaysystemet. 230 miles med spor som binder sammen Mannhattan, Bronx, Brooklyn og Queens, et mektig rullende galleri. Siden taki sin tid har transportsystemer over hele verden blitt dekorert med graffiti.

STIL Å male graffiti krever god stil. En god stil består av rytme, originalitet og høyt oppdrevet teknikk. Bokstavene skal ha sin egen flyt, fargebruken skal være bevisst, konturer skal være skarpe og klare. Graffiti der malingen renner, bobler eller drypper viser at en toy står bak verket. En toy er en uerfaren (se piecer b10) eller er inkompetent maler. En god maler har god føring, han er bevisst hvor han trekker sine streker, og strekene er jevne og uten skjelving. Det er viktig at linjene ikke støver, når linjenes kanter er ujevne og fargens dekningsgrad varierer. Dårlige sprayboksdyser eller dårlige malere resulterer i støving. Det tar tid å opparbeide seg føring, og som andre ferdigheter må føringen stadig holdes ved like. Når lange, rette streker skal dras, står en del malere og husker rytmisk på kroppen før de tar sats, som om rytmen sprer seg og ender opp i spraystreken. Graffiti er en prestasjonskultur. Gjennom å være mye oppe, ha en god stil og din egen originale utforming, skiller du deg ut. En norm som står usedvanlig sterkt i graffitikulturen er, en skal ikke bite. Å bite er å kopiere andre og er et grovt normbrudd. Å bite kan unnskyldes i begynnelsen av karrieren da man gjør det for å lære, men holder ikke i lengden. Biting kan være av stil, av bestemte måter å lage enkelte bokstaver på, eller biting av navn.

EN TAG lages hurtig, helst i én sammenhengende flytende bevegelse med tusj eller spray, og er omtrent så individuell som writernes håndskrift.

DEN FØRSTE PIECEN Super kool fikk graffitien inn på en helt ny utviklingsvei da han lagde den første piecen i 1972. Han malte navnet sitt i tykke lyserøde bokstaver med en outline i oransje. Piecen skilte seg virkelig ut fra de andre navnetrekkene på sporvognen. For de andre malerne var det uforståelig hvordan super kool hadde klart å dekke så store flater med spraymaling med en vanlig sprayboks. Men super kool hadde ikke en vanlig sprayboks. Han hadde byttet ut den vanlige tynne dysen med en dyse fra en sprayboks for ovnsmøring. The Fat Cap hadde for første gang satt sitt preg på graffitien. super kool vakte sensasjon, men i begynnelsen syntes enkelte at det var sløsing å bruke en hel boks på en eneste signatur.

SUPER KOOL fikk graffitien inn på en helt ny utviklingsvei da han lagde den første piecen i 1972.

Phase 2 var den som utviklet masterpiecen videre. Han utviklet boblebokstavene: tykke, runde bokstaver som går over i hverandre, fylt ut med maling og forsynt med outline. pistol 1 fra Brooklyn fikk derimot annerkjennelse med et eneste slag da han lagde den første tredimensjonale piecen. Han malte navnet sitt i rødt og hvitt, og outlinen i blått var gitt en skyggevirkning slik at bildet fikk dybde og så ut som det lente seg mot vognsiden. Malere kom fra hele byen for å se på det. Alle ønsket å lage noe slikt, men ingen skjønte hvordan de skulle gjøre det. Men etter en stund prøvde folk seg, og etter hvert gjorde alle det, forbedret teknikken og ga det en personlig stil. Slik ble stil og estetikk hovedveien til berømmelse. Over hele byen prøvde malere å overgå hverandre i fargebruk. En mengde stilarter blusset opp, noen for straks å forsvinne, andre for å sette et varig preg på fremtidens graffiti. I tillegg til boblestilen og 3d-effekten var utviklingen av maskinbokstaver(se piecer e5)og Wild Style (se piecer c5) viktig. Maskinbokstaver er firkantete, store bokstaver med tydelige hjørner. Maskinbokstaver er leservennlige, særlig sammenlignet med Wild Style som er bortimot uleselig for utrente øyne. Wild Style er et abstrakt bokstavbilde der de enkelte bokstavene løper sammen i en særegen rytme og forbindes med hverandre med linjer, buer og piler. Ingen vet hvem som skapte stilen, men tracy 168 dannet et crew med navnet Wild Style og er siden kreditert æren for navnet. Kvantitet og tags ga fremdeles prestisje, men enda gjevere var det å skape noe originalt og bra som mindre dyktige malere prøvde å etterligne. Det krevde stor artistisk dyktighet å lage svære fargebilder. Murvegger var det nok av i skolegårder, på ballbaner og boligblokker. Men aller gjevest var hele tiden sporvognene. Stilkrigen førte også med seg en konkurranse i bildenes størrelse. Etter hvert ble det malt både i sporvognenes fulle høyderetning (Top-To-Bottom) og lengderetning (End-To-End). riff fikk navnet sitt plassert i graffitihistorien da han lagde den første Top-To-Bottom i 1973. Senere samme år lagde flint 707 den første Whole Car, en sporvogn der maleriet dekker både vognens høyde og lengde. Whole Car-piecer ble vanlige, og størrelsen og det estetiske førte til mer offentlig oppmerksomhet, flere fans og flere nye malere.

THROW-UPS BLIR INNFØRT Årene fra 1972 til 1975 var den rikeste tiden for utviklingen av graffitiens estetikk. Så kom in. Med han kom kvantitet igjen i høysetet. in innførte throw-ups som stilretning i graffitien. Uttrykket hadde vært brukt før, men da om dårlige, slurvete piecer. in valgte navnet sitt fordi det var kort og fort å skrive, og det gikk lite spray med til et bilde. Sommeren 1975 begynte han å skrive in som uregelmessige boblebokstaver. Han var graffitiens første bomber, han fylte hele innsider av vogner med sin signatur. De andre malerne så ned på in i begynnelsen, han hadde jo ingen stil. Men han lyktes med å komme opp i slike mengder at han etter hvert likevel ble berømt og respektert. Andre malere begynte å kombinere. De lagde throw-ups for å få opp navnet sitt og piecer for å vise at de behersket teknikk og estetikk. Da in skulle feire sin throw-up nummer 5000 lagde han en flott Whole Car-piece, og da han hadde laget 10 000 throw-ups, lagde han en tredimensjonal Whole Car før han trakk seg tilbake. Han la opp mens han var på høyden. Etter dette ble han kalt King of Everything av New York-malerne.

STAGNASJON Shining Fillin THROW-UPS er vanligvis skrevet i boblebokstaver og består av to farger. Navnet blir malt raskt og fylt med en farge, deretter en konturlinje rundt bokstavene i en annen farge. Outline Second Outline

Bokstavene er utformet som om de brekker.

BOKSTAVENE er det sentrale motivet i nesten all graffiti. En tag er den enkleste, men samtidig den grunnleggende bokstavformen i graffiti.

På siste halvdel av syttitallet var det stagnasjon i graffitien. Helt fra 1973 hadde mta (Metropolitan Transit Authority) fjernet graffiti fra sporvognene med kjemiske løsemidler. Men skikkelig fart i fjerningen ble det først med innstalleringen av The Buff i 1977. The Buff var et gigantisk togvaskeri som brukte petroleumhydroksid, et meget kraftig løsemiddel for å fjerne graffitien. Løsemiddelet gjorde betydelig skade på vognene. Det sivet inn under togene, skadet elektriske deler og forårsaket rust. mta trodde de hadde funnet den endelige løsning på graffiti med dette nye løsemiddelet. Men den gang ei. For mange malere fremsto de rensete vognene som en invitasjon til ny graffiti. Rene flater, rene lerreter. Men den kjemiske fjerningen av graffiti satte likevel et visst preg på utviklingen. Det ble færre fargerike piecer og mer tags og throw-ups på togene. Å bruke masse spraybokser og mye tid på malerier som øyeblikkelig ble fjernt, ble for meningsløst for en del malere. Enkelte malere sluttet. En del malere forlot togmaling og begynte heller med å male på vegger rundt omkring i byen. En annen grunn til stagnasjon var at de nye kulturformene djing, rapping og breaking var under utvikling i New York, og flere av utøverne ble rekruttert fra graffitimiljøet.

GRAFFITIEN SPRER SEG EN GOD MALER har god føring, han er bevisst hvor han trekker sine streker, og strekene er jevne og uten skjelving.

PIECER Piecer er store fargebilder laget med spray og bør innholde minst 3 farger. Selve ordet er en forkortelse for masterpiece, som de første fargebildene i New York ble kalt. Selv om tags og throw-ups kan være godt utført og ha en god stil, er det utførelsen av en piece som virkelig gir en maler muligheten til å vise hva han eller hun kan. En god piece krever sin mester. Graden av kompleksitet i piecene varrierer. En fastpiece (se piecer, d4, e4), er som navnet sier, fort laget. Den beskrives best som en throw-up som er fylt inn med en eller toppen to farger. Deretter har den en outline i kontrasterende farge, ofte svart og kansje en white line utenfor der igjen. Dersom innfyllingsfargen er sølv, kalles fastpiecen en sølvpiece (se piecer a7, b11, c10, d10). Sølvfarge har den fordelen at den dekker underlaget fort og godt, og den tåler lavere temperatur enn vanlige farger. Det er ikke nødvendig å grunne veggen med maling før det lages en sølvpiece. Når malere forteller hvor mange piecer de har laget, spesifiserer de oftest hvor mange av dem som bare er sølvpiecer, i rettferdighetens navn. De flotteste piecene er burnere (se piecer a5/a6, malt av den tyske graffitikunstneren Can Two). Da skal veggene dekkes av alle piecens ulike formelementer i et imponerende, fargesprakende uttrykk. En burner lages ofte av flere malere i samarbeid. Hver maler dekker et felt av veggen med sitt bokstavbilde eller sine characters, og resultatet blir en langstrakt billedvegg. Det er sjelden burnere lages ulovlig, de krever for mye tid slik at risikoen for å bli tatt blir for stor. De fleste piecer er bygd opp rundt tagnavnet som et kraftsentrum, selv om det finnes unntak. Bokstavene er ikke strengt fonetiske bokstaver, men bilder av bokstaver. De enkelte bokstavene kan utformes som om de drypper, blør, smeltes, fryses, brekker eller eksploderer, og deretter pyntes med prikker, stjerner, hjerter, tårer, lysstriper, bobler osv. Bokstavene skyggelegges for å skape en tredimensjonal effekt. Piecer kan også inneholde characters i varierende grad (se piecer a5/b6, b2, b9). Characters er alle slags figurer, ofte av mennesker eller dyr. Formuttrykket er i stor grad hentet fra populærkultur som tegneserier eller filmer. Piecer kan også ha bakgrunn. Det enkleste er en ramme, for å gi bildet en avsluttet, innrammet form. Men bakgrunnen kan også være mye mer utarbeidet. En piece kan også utstyres med budskap i form av små setninger eller rhymes skrevet i vanlig skrift ved siden av piecen (se piecer c11).

Wild Style piece «RISK»

Etter hvert fikk kunstverdenen øynene opp for graffiti og flere utstillinger med lerretsgraffiti ble holdt. Det var ikke bare i New York graffitien ble stilt ut, den italienske kunsthandleren Claudio Bruni tok med seg lerretsgraffiti malt av Lee Quinones og holdt en utstilling i Roma i 1979 og verkene ble solgt for tusen dollar stykket. Graffiti hadde spredd seg til Europa. Quinones har idag laget seg en kunstnerkarriere av graffitien sin. Det ble flere og flere utstillinger og gallerier med graffiti. Seriøse kunstkritikere i prestisjetunge tidsskrifter begynte å skrive om graffitiverk. Langt fra alle i graffitimiljøet var glade for denne utviklingen i retning av de seriøse kunst-ismene. De syntes graffitien hørte hjemme på gaten. Graffiti skulle males raskt på vegger i stort format, ikke forminskes ned på lerreter og ufarliggjøres som akseptert dekor på rikfolks vegger. Siden graffiti er en del av hip hop-kulturen var kommersialiseringen av hip hop med på å spre graffiti til alle verdens hjørner. Ser vi på Skandinavia startet prosessen med enkle enkelthendelser, utgivelsen av en bok, visning av et tvprogram eller en film. Her er noen viktige kilder som var med på å innføre hip hop-kulturen til Skandinavia: Filmen Wildstyle av Charlie Ahearn kom ut i 1982. Historien var ganske tynn men filmen la stor vekt på å dokumentere hip hop-kulturen. Filmen Beat Street ble laget i 1984 av Stan Lathan og Harry Belafonte. Belafonte betraktet hip hop som en særdeles viktig ny kulturform. Style Wars er et dokumentarprogram for tv laget av Henry Chalfant og Tony Silver, med hovedvekten på graffiti og breaking. Filmen var det amerikanske bidraget på filmfestivalen Prix Italia i 1984. Subway Art er en bok som viser bilder av graffiti tatt av fotografene Henry Chalfant og Martha Cooper. Boken kom ut i London i 1984 og ble en bestselger. Boken er den viktigste enkelthendelsen i spredningen av graffiti og er nøye studert av malere over hele verden.

MALERE kan dra spraylinjer som er sylskarpe og millimetersmale, enhver bruk av snarveier i form av sjablonger og maskeringstape betraktes som juks.

CHARACTERS har et formuttrykk som er i stor grad hentet fra populærkultur som tegneserier eller filmer.

publikasjon #1 vegger graffiti

Kilder Høigård, Cecilie «Gategallerier». Pax forlag, isbn 978 8 253030 16 6 (2002)

http://at149st.com/

Takk til Dino Dikic for utfyllende informasjon

Cooper, Martha & Chalfant, Henry «Subway Art». Thames & Hudson Ltd, isbn 978 0 500273 20 3 (1984)

http://www.graffiti.org/

og hjelp med dechiffrering

Miller, Ivor L. «Aerosol Kingdom». University Press of Mississippi, isbn 978 1578064 65 6 (2002)

http://www.stylewars.com/

Jacobson, Malcolm «Overground: 9 Scandinavian Graffiti Writers». Dokument Forlag, isbn 978 9197398 12 1 (2003)

http://www.snl.no/

5/2011

37


a

b

c

d

e

jagr

lest

risk

tema

1

VEGGER sjanger

PIECER antall

53 2

risk

jagr

leste

dropouts/orek

orek

jagr

hulk

fcas

fillin

brik

nols

puser

smal

brik

brik

risk

nols

chill

oni

jagr

lest

chill

olie

folk

3

4

5

cantwo 6

tie

gety

7

lmk/ba/dmk 8

brik

jagr

gety

lest

chill

opus

knas

alcr

jagr

dmk

chill

dlaw

onis

misr

okey

borealis 2009

flash

brik

brik

jagr

9

10

11

publikasjon #1 vegger piecer

38

5/2011


HEOROT EVENTS

RISØR

RISØR

22-23 JULI 2011 HOLMEN - SOLSIDEN 1

WWW.HEOROTEVENTS.COM WWW.THEVOICE.NO WWW.BILLETTSERVICE.NO

TIMO MAAS CC COWBOYS YOUSEF COCOON, DE

THE ROLLERS + SWAGGA DJs

CIRCUS, UK

(AFTERPARTY)

FABRIC, UK

VINNI WARLOCKS AND THE VAGABONDS

JESSE JONES

POPORN RADIO

X-PRESS 2

EDU IMBERNON

ZOO PROJECT, IBIZA

NILS NOA * DISKJOKKE * TOMMY TEE * GOLDFINGER (FINGER`N) * JE HAUGFOS * FRIENDLY ALEX JANGLE * AKIPA * CARL PHAFFA (SE) * CHARLOTTE THORSTVEDT * KAMELKOLLEKTIVET (SE) MIKE MOORISH (SE) * JOSE ZAPATA * LEIF SPAGETTI FEAT. ESSA CHAM (SE) * PHAXX (SE) RECOVERY * IVAN DRACO + MAGNE MENTAL

3 AVDELINGER * 18 ÅRS ALDERGRENSE KONSERTOMRÅDET * 20 ÅRS CHILLOUT OMRÅDE M/ DJs ALLE RETTIGHETER * KULINARISKE MATOPPLEVELSER * ØLSKOLE * INTERNASJONAL BARTENDERKUNST & FLAIRING * PYROTEKNIKK * VIRTUAL LIGHT JOCKEYS * VANNSPORT * BUNGYJUMP DAGSPASS FREDAG 22/07 : 290,* DAGSPASS LØRDAG 23/07 : 390,* HELGEPASS : 545,-

DD

( + BILLETTAVGIFT)

DUNKADUNKA

JE Haugfos & Co


Privatistundervisning i Stavanger

TA OPP FAG SOM PRIVATIST Ett eller flere fag, valget er ditt!

VI TILBYR:

er r e t k a r a k v rbedring a

Fo

g g y b å p g i l g Allmennfa se n a t e p m o k Studie k

ppta o e d n e p ø l Fort

Ta kontakt med oss for en gratis rådgivningstime! For mer informasjon ring 51 53 88 77, se sonans.no eller send sms sonans stavanger til 1980


IS

tav an

Privatistundervisning i Stavanger

19

ge

89

rs

OPPTAK PÅGÅR NÅ! Oppstart 22. august VI TILBYR:

g

ivnin g d å r s i t a r G

rs

dsku l e v k g o g Da

tte

i ma p l e j h e s k e l Gratis

en

G

s s a k e n å L v odkjent a

- når du virkelig vil videre

ide

n


FOTO HELLE NAVRATIL

LANSERINGFEST ALF&WERNER NESTE NATT&DAG-FEST: BØKER & BØRST, LØRDAG 7. MAI, KL 22:00

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 42

5/2011


reload.no

I morgen vil alt se lysere ut...tror jeg

Å være deppa eller stressa i en periode er helt normalt. Men hvis vanskelige tanker og følelser tar overhånd, og varer i mange uker, kan det være lurt å be om hjelp. Hvis det blir vanskelig å konsentrere seg om skolearbeid, arbeid, fritidsaktiviteter, venner og familie i lange perioder, bør du snakke med noen. Gjerne en lærer, rådgiver eller fastlege. Du kan også ringe TIPS. Vi gir råd og veiledning til unge og voksne som har spørsmål om psykisk helse. Det kan være spørsmål som angår deg selv, venner eller familie. SYMPTOMER Isolerer seg Sover dårlig Angst Tristhet Konsentrasjonsvansker Forsømmer husarbeid, hygiene, jobb eller skole Ekstremt opptatt av temaer som døden, politikk eller religion Store humørsvingninger Tankene høres ut som stemmer Snakker usammenhengende Føler seg forfulgt eller styrt av andre

Vi treffes på 51 51 59 59 alle hverdager fra 08.00 - 15.00 og på Helsestasjon for ungdom, Nytorget 1, hver onsdag ettermiddag fra 15.00 - 17.00. For mer info om TIPS se: tips-info.com

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK


«På Setermoen er alle like. Identifisering gjennom konsum av dyre joggesko, håndvasket denim og oppspjåka biler er ikke verdt en dritt lenger. Her går alle likt kledd, spiser den samme dritten og tar imot de samme beskjedene. Valgfriheten vi la igjen hjemme er byttet ut med en annen type frihet. Friheten til å ikke tenke, eller ta stilling til noe annet enn hva du har blitt fortalt at du skal gjøre. Her er jeg fri fra karrierejag, press fra familie eller noe annet signal på et vellykket liv. I dét Forsvaret tok vekk personligheten min, gav de meg frihet.» – Ole Morten (20)

KRONIKK LARS K. MIDTSJØ Min versjon: I forsvaret måtte alle innfinne seg med masse dritt. Jeg måtte dele tiden min med en tjukksterk påle fra Mosjøen, og to triste tusseladder fra Ålesund. Tjukken fra Mosjøen var under gjennomsnittet begavet, og måtte selvsagt kompensere med hyppig kroppskontakt og slitsomme apestreker som han hadde lært fra TV. Tusseladdene var så ordinære og likegyldige at de raskt assimilerte under tjukkens favn. Førstegangstjenesten kan enkelt betegnes som sosialt handikappet. Tjukken: sosialt handikappet av natur, arv og miljø. Et resultat av et helt liv alene i en kjellerstue i Mosjødistriktet fylt med tv-spill og hardporno. Tusseladdene fra Ålesund: sosialt handikappet under tjukkens rigide regler for hva rett og galt angår (les: kjellerstue i Mosjødistriktet fylt med tv-spill og hardporno). Jeg: sosialt handikappet i den egenskap av at jeg satt fast med tjukken og hans to tjenere. Så her satt jeg altså fast med tjukken. Vi skulle dele opplevelsen av fysisk arbeid med raking av løv utenfor stasjonen. En av de mest irriterende opplevelsene i mitt liv. Tjukken hadde allerede knyttet bånd med befalet over en god runde hardporno og snus. Altså lå rakingen av løv på mine skuldre. Tjukken hadde ingen andre ambisjoner enn å gjøre jobben min kjipere. Armert med tyggegummi og et så vemmelig smil som bare en fortid med dyremishandling, notorisk snusing og grupperonking kan gi. Tjukken ville helst sitte på ræva og pille buser og tygge tyggegummi. Mens han satt og spytta tyggis på bakken hadde jeg raket i nærmere to timer og var på god vei til å nå slutten på flere kilo løv. Da gikk det opp for tjukken at hvis løvrakingen var over, ville også hans kosestund med tyggegummi være forbi. Hvilket var drivkraft nok til å ta fatt i egen rake for å starte sabotasjeoperasjonen. Ved et par forsøk hadde han på kort tid klart å spre den fine haugen utover bakken igjen, før han satte seg tilbake på benken med et godt smil om munnen. Jeg fortsatte og latet som ingenting.

Etter en kort stund fikk jeg nok en tyggis på hånda. Vissheten om at den en gang hadde oppholdt seg i tjukkens gebiss gjorde bare irritasjonen sterkere. Han satt fortsatt på benken. Gliset hans ble bredere da han oppserverte at tyggisen ikke ville forlate hånda mi. Mens jeg kastet hånda rundt og bannet 44

5/2011

lavmælt for å få den seige klumpen med bakterier vekk fra hånda, dunket Befal Haugaard i vinduet på den andre siden og pekte på klokka. Tiden var på vei til gå ut og oppgaven var langt fra fullbyrdet. Haugen med løv skulle avgjøre mitt nivå av lykke de neste ukene av førstegangstjenesten. Det så heller dårlig ut. I det tjukken hørte lyden av befalet spratt han opp sammen med raken. Deretter gikk han bort til meg for å late som om han prøvde å vise meg hvordan man kunne rake mer effektivt. Den utspekulerte planen gikk som smurt. Befal Haugaard gav tommelen opp og forlot vinduet igjen. Og tjukken spyttet ut nok en tyggis på bakken før han satte ræva si på benken igjen.

Jeg kjente lukten av min egen svette danse frem og tilbake foran nesa mens jeg stønnet videre for å bli ferdig med løvet én gang for alle. Før tjukken igjen gikk bort til haugen og sparket løvet utover plassen. Jeg hadde tidlig bestemt meg for å ignorere ham, men lukten av svette og eget sinne tok kontroll over kroppen og svingte raken i bakhodet hans. Jeg kastet meg over han og svingte løs så kvisene hans ble blodige. Slag etter slag. Han lå forsvarsløst på bakken og tok imot min vrede. Helt til Befalet kom løpende ut og la meg i bakken. Tjukken pilte inn til brakka mens befalet holdt et godt tak rundt halsen min. Jeg prøvde å forklare de siste timers hendelser i en nøktern forsvarstale. Befalet lo av meg: «Tror du ikke at jeg har sett det?» Han gav meg nok en ørefik før han fortsatte en tirade om hvor liten betydning min oppfattelse av rettferdighet hadde å si under hans kommando. Han dro meg bort til vinduet for å peke på speilbildet mitt. «Se på uniformen din! Du er bare en vanlig soldat. Den uniformen betyr at du ikke skal tenke eller mene noe som helst!». Dagen etter besøkte jeg forsvarspresten og fortalte en røverhistorie som fikk meg bort fra alt som har med det Norske Forsvaret å gjøre for evig og alltid. Men Befal Haugaard gjorde meg oppmerksom på uniformens spesielle egenskap (sett bort fra graderinger og gjenkjennelse). Den er designet for å retusjere vekk personligheten fra mennesker. Ikke bare adlyder Befal Haugaard uniformen, men han krever også at andre skal gjøre det samme når de befinner seg i en uniform. Slik er uniformene en potensiell tvangstrøye for enhver maktinstitusjon som vet å bruke den. I det uniformen kles på, forvandles personligheten om til en funksjon

eller tjeneste som bæreren skal yte. Det er derfor ikke forventet at du skal småsnakke med bussjåføren eller behandle politimannen som et menneske. De har en instrumentell funksjon der de skal være effektive maskiner. En tanke jeg aldri hadde fundert over før Befal Haugaard gjorde meg oppmerksom på den stusselige uniformsjakka mi. Den var et verktøy som skulle bære tradisjonen videre.

Ikke bare hadde førstegangstjenesten som oppgave å kue min personlighet og mentale helse, men den skulle også lære meg om tradisjonelle verdier; kameratskap, samarbeid og fysisk arbeid i en kontekst der de unge fortsatt ser opp til de gamle. Førstegangstjenesten ønsket velkommen til en svunnen tid som har blitt glemt av nye liberale venstreorienterte frihetselskende generasjoner. Til tross for flere «skjulte» kriger har den vestlige verden aldri vært så demilitarisert og sivilisert som den er i dag. Sekstitallets etterdønninger har gjort militæret til et tilholdssted for de som taper i den vanlige verden. I den vanlige verden klarer arrogante drittunger å sno seg vekk fra døve oppgaver de ikke vil gjøre. Altså er militæret er ganske eksotisk for den kulturelle eliten i et vestlig postmoderne samfunn. Kanskje er det derfor militærtemaet alltid er å finne i filmer, tv-spill eller motebildet? Sett bort fra homseporno er det svært få institusjoner som har omfavnet krigens estetikk i like stor grad som moteindustrien. Hvert tiende år kommer med nye kamoflasjeplagg eller uniforminspirerte kreasjoner. Som det meste annet fra catwalken, introduseres de nye trendene som en slags motkultur til det bestående. Noe som skal sjokkere eller har nyhetsverdi. Men også som et naturlig speilbilde av nåtiden. Slik som da camo-printet ble populær i starten av nittitallet parallelt med Gulf-krigen. Camo-estetikken vant kjærlighet på hiphop og hardcore-scena, og ble sannsynligvis drept da Will Smith dukket opp i camo fra topp til tå sammen med Jada Pinkett på premieren til Independence Day i ’ 96. Ironisk nok kom det en revival rundt 2001, rett etter at Twin Towers ble flydd ned og krigen mot terror var deklamert. Plutselig kunne vi finne camo-printet sammen med Ralph Lauren skjorta og pannebåndet som vandret nedover Bogstadveien i 2002. Nå har det gått ti år igjen, og camo-printet har ankommet catwalken til starten av det nye tiåret. Til avtalt tid.

Militærestetikken har ligget i lufta en god stund. Helt siden Balmain vant det franske folket med sine uniforminspirerte jakker i 2009 har militærtemaet vokst seg sterkere og tøffere. Store designere som Celine, Marc Jacobs og Alexander Wang er blant de mange som har brukt estetikken de siste sesongene. Og Vouge har støttet opp den moderne trenden med flere militærinspirerte moteserier. For herre hadde både Prada og Bottega Veneta camo-printet for høst og sommer 2010. Det aller mest moderne og nyskapende moteuttrykket i løpet av de siste tjue årene har rukket å bli retro.

Snart vil de rikeste menneskene i verden igjen spasere rundt i militærets estetikk, produsert av dyre motehus og luksusdesignere. Til stor forvirring for Befal Haugaard som mest sannsynlig har byttet ut de hardt opparbeidede uniformsstripene med et trådløst headsett foran en pult på et call-senter i dag. Uniformen i ferd med å bli et symbol på valgfrihet fremfor et fremmedgjørende verktøy designet for å stjele identitet.


CAFÉ/BAR ROSTRUP OST & KAFFI Langgt. 23 Lenge før jeg fattet at det var kult med rare oster, ble butikken OsteJohnsen i Stavanger nedlagt. Det var et legendarisk sted hvor gamle menn med hentesveis og hvite meierifrakker snakket om ost som om det var noe mer enn bare ost. Hvilket det jo er, og som er en del av årsaken til at selveste Oste-Johnsens døtre senere startet Ost & Kaffi i Sandnes. Som en hvilken som helst god og modnet ost, er dette stedet basert på tre generasjoner med vellagret kunnskap og erfaring. I tillegg til et bredt sortiment av det aldeles innlysende, nemlig ost og kaffe, finner du også et variert utvalg av te, sjokolade og andre herligheter. Kjøp fra delikatessedisken og ta med hjem eller spis i lokalet som er koselig og uhøytidelig, med bord og store vinduer ut mot Langgata. De som jobber her har nedarvet peiling og godt humør. Om enn ikke hvite frakker. (Obs! Per i dag er det ikke lenger kafédrift på stedet. Forstå det den som kan.) www.rostrup-ost.no

1 1

LØRDAG 07.05

Montée FREDAG 13.05

Borderline Case + Sandmarx

BENK KAFFEBAR Olav Kyrresgt. 5 Byens gamle kino har flyttet ut og billettlukedamene er for lengst pensjonerte. Der hvor det en gang var billettluker og foaje har Benk Kaffebar flyttet inn. Og takk og lov for det. Disse ærverdige lokalene er for flotte til å støve ned. Stedets innehaver har vært medlem av det norske baristalandslaget og har nesten vunnet VM i kaffesmaking. Her brygges det kaffe på kunnskap, entusiasme og en custom made espressomaskin fra Italia. Lokalet er ettertenksomt og pent innredet, og det er ofte stinn brakke her. Folka bak disken er dessuten trivelige og kunnskapsrike om det de serverer, og tilbyr også utsøkt sjokolade, samt egenprodusert juice, digg bakverk og kaker. Kaffebaren ligger også vegg i vegg med det regionale kunstsenteret KinoKino, hvilket er praktisk for den som måtte ønske å spe ut kaffen med litt samtidskunst. Og ja, de har forresten te også. www.benkkaffebar.no

2 1

LØRDAG 14.05

World At Large ONSDAG 08.06  

No Means No CHARLES & DE Langgt. 41 Stedets navn er ikke blant de mest oppfinnsomme, og høres mest ut som navnet på en tvilsom ungdomsgjeng som regjerte gatene og stjal skateboardet mitt da jeg vokste opp. Dog, i dette tilfellet lar jeg tvilen komme de ansvarlige navngiverne til gode, ettersom det neppe finnes bedre reklame enn å opplyse allmuen om at det er den høyt meritterte og multidiplomerte innehaver, kokk, Bocuse d’Or-vinner og chefen sjøl, selveste Charles Tjessem, som rasler med grytelokkene. Stedets kafédel byr på gode

3 1

TORSDAG 16.06

Wolves Like Us + Jagged Vision

lunsj- og middagsretter av høy kvalitet, om enn til litt stive priser. Fiskerettene er bedre enn mors, og flere av sandwichene er uovertrufne. Det er selvforsyning til alle retter av godt og tradisjonsrikt brød fra eget bakeri, og det serveres også uforskammet gode kaker og frekke sjokoladetrøfler. Lokalene er interiørkataloghippe, men passe uformelle og hyggelige. Uten tvil et av de bedre spisestedene i den kulinariske hovedstaden Sandnes. Charles & De har også en fjong à la cartedel med tilhørende egen vinkjeller for de med lommebok tykkere enn nettbankkalkulatoren min. www.charlesogde.no

SANDNES BRYGGE Havnegt. 15 Den innerste delen av Vågen i Sandnes var lenge et grelt og stinkende måkebasseng, men er etter omfattende renovering og oppfreshing blitt til et pent og rølpefritt uteområde med flytende millenniumskunst og intet mindre enn egen promenade. Her holder Sandnes Brygge til, og byr på byens beste vindusplasser, samt eminent uteservering når vestlandsværet tillater det. Her kan du nippe til latten, eventuelt styrte øl og resitere Sandnessangen mens du lar blikket flyte ut over Gandsfjorden i sin fulle lengde. Stedet gjør rettmessig krav på tittelen som kulturkafé, og arrangerer populære standupkvelder, tangokafé og bluesklubb. Lokalene er romslige og nyoppussede og huser en trivelig bar med godt øl, habil kafé, frokost- og lunsjbar med digge småretter, pluss restaurant med sesongstyrt à la carte-meny. www.sandnesbrygge.no

4 1

 

  OPPDATERT PROGRAM OG BILLETTER

WWW.CHECKPOINT.NO

CAFÉ/BAR: KLAUS N. SKRUDLAND

46

5/2011


KLUBB

studentkultur! =Tirsdag 3. 5.

ROBYN HITCHCOCK (uk)

“ Eviggrønn, finurlig, britisk kultartist! Aktuell med ny plate, utgitt på Frode Strømstads´(I Was A King) label Hype City” Grottene // Start kl:22:00 =

READYMADE

“ Mai:jazz kick off!” Storsalen // Start kl:22:00 =

FOLKENQUIZ!

“ Fast, ukentlig allmennquiz. Velkommen! ” Kafè Akvariet // Start kl:19:00 // Fri Entrè!=

=Onsdag 4. 5.

PARADOX PASSION QUARTET

FOLKELYD // Grottene // Dørene åpner kl:20:00=

=Fredag 6. 5.

TÒG + JAKOB HÅKON BAND ” Siddisbølgen! “ Storsalen // Dørene åpner kl:21:00=

MAI:JAZZ 2011: =Onsdag 11. 5.

CANDI STATON (us)

” Sjelfylt festivalstart med ei av de største stemmene innen R&B! “ Storsalen // Dørene åpner kl:21:00=

=Torsdag 12. 5.

ZIGABOO MODELISTE (us) + VENNER

” Legendarisk New Orleans funk trommis (The Meters / Neville Br.) + Knut Reiersrud og Nikolai Eilertsen (BigBang/ National Bank.) Storsalen // Dørene åpner kl:21:00=

=Fredag 13. 5. Foto: Pål Laukli

MONTÉENS KLUBBGUIDE TEKST SVEIN BRUNSTAD Kom mai du skjønne halv-milde. Måneden starter med arbeidernes internasjonale kampdag, og som de høyrevridde kommunistene vi er, blir vi forbanna om vi ikke finner en døgnåpen butikk der vi kan kjøpe noen uedle dråper å feire med. Russen har blitt kjønnsmoden, og på nasjonalistdagen står vi med pølsa i hånden og observerer flaggveivinga. Feire kan vi gjøre resten av måneden. 5. mai har Sting vært så heldige å få storbesøk fra Stockholm! Electro/hip-hopartisten Adam Tensta byr på ny, (u)definerbar (u)lyd. Tirsdag 11. mai stiller Paal NilssenLove & Anders Hana duo med et tøylesløst møte mellom gitar og trommer, i skjæringspunktet mellom rå riff og saftig impro. Folken byr som vanlig på The Grind; klubbkonseptet i Grottene, og dessuten Monstertorsdag; det de selv kaller verdens beste studenkro hver torsdag i alle husets etasjer. Samme dag har de nå også DJ-kurs med AKKS. Som en del av Maijazz blir det onsdag 11. mai celebert besøk fra Candi Staton, glem posisjonen hennes som 70-tallets disco førstedame, nå har hun vendt tilbake til røttene med soul, gospel og R&B – ispedd et snev av country og roots. Ser man det! Fredag 13. mai kommer Watcha Clan Direkte fra Marseilles, og de gir dere world&bass. Forvent uventet rytmikk fra Balkan og Marokko blandet med elektronika som glir inn i drum’n bass-sjeselongen – til hip-hop med et hint av sefardisk folkemusikk. Lørdag 14. mai returnerer Afro Celt Sound System med vestafrikanske rytmer og tradisjonell irsk og keltisk musikk som krydres med programmerte loops og elektroniske beats. Stavangeren byr på fransk-amerikanske Madeleine Peyroux onsdag 11. mai, og hun lurer deg lett til å tro at Billie Holiday fortsatt lever i beste velgående. Manu Katché Quartet, med en av klodens aller hippeste trommeslagere – uansett sjanger, stiller sterkt fredag 13. mai. Få også med deg Molvær, Bang & Kind of Green på Hall Toll fredag 13. mai. Lørdag 7. mai blir det deilig og progressiv pop på Checkpoint Charlie med Montée,

mens Martinique byr på Harrys Gym fredag 6. mai – halvelektronisk popmusikk som er svært godt likt i utlandet. Bøker & Børst, i Stavangers hippiegate, har DJ’s med jevne mellomrom og konserter med kjente og ukjente artister. Alt fra singer/songwritere, via verdensmusikk og jazz til pop og rock. Helt Rått er som vanlig flinke til å booke bra DJ’s, og har herlige studentpriser på torsdagene. Siden vi er i mai måned, og du antagelig er i det nasjonalpatriotiske hjørnet samtidig som du forbanner den iskalde nordavinden, byr jeg på tre låter som får det til å lyse rødt: 1. Chris Brown – «Look At Me Now» (Instrumental) Uff da … Når Afrojack & Diplo står bak produksjonen på denne låten så har du kanskje tre av de største nevemagnetene i musikkverdenen samlet på ett brett. Diplo som er så musikalsk prostituert at det høres ut som en didgeridoo når han fiser, og Afrojack som ligger og vipper i brostep-land har likevel prestert å lage en digg låt – gitt at du velger å lytte på instrumentalen, da. 2. Matthew Dear – «You Put A Smell On Me» (Photocall Remix) Dette er litt treig, gothete og ironisk discohouse, men som det meste annet denne DJ’en, eksperimentelle popartisten og dansemusikkprodusenten fingrer med, så låter det uimotståelig. Eli Epstein aka Photocall bygger en hypnotisk og sleskete remiks med tomtom-trommer.

WATCHA CLAN (fra)

” Musikalsk smeltedigel for verdensfreden! “ Storsalen // Dørene åpner kl:21:00=

=Lørdag 14. 5.

AFRO CELT SOUNDSYSTEM

” Musikalsk smeltedigel og forbrødring på tverrs av landegrenser “ Storsalen // Dørene åpner kl:21:00=

=Torsdag 19. 5.

SHUFFLEBOARDS TURNERING Grottene // Dørene åpner kl:19:00=

=Tirsdag 24. 5.

BOB DYLAN 70 ÅR!

“ Bursdagsfeiring! Først inviterer UiS til Debatt : “ Er Dylan overvurdert?” Deretter blir det konsert med lokale artister som hedrer legenden med tolkninger fra hans låtunivers “ Storsalen // Dørene åpner kl:18:00=

=Torsdag 26. 5.

BREED + SAINTS iN SIN // SUBLIME EYES // GOLIATHON QUAVILA // CORONERS RITUAL ” Ildsjelene i Saints In Sin og venner inviterer til metalhelaften! Storsalen // Dørene åpner kl:19:00=

=Fredag 27. 5.

CORNERSHOP (uk)

” Fantastisk britisk indie- band! , mer enn BRIMFULL OF ASHA! “ Storsalen // Dørene åpner kl:21:00=

BILLETTER: WWW.FOLKEN.N0

3. TV On The Radio – «Will Do» (XXXChange Dancehall Mix) Ukens hipster. TV On The Radio med frontfigurene Tunde Adebimpe og Dave Sitek var tidlig ute og red på hipsterbølgen fra Brooklyn. Denne fantastiske dancehall-influerte remiksen av Spank Rock-produsent Alex Epton, aka XXXChange får deg til å drømme om svette dansegulv i Karibien. Mine mikstapes finner du på www.soundcloud.com/jazzface 5/2011

47


www.billettservice.no

www.brenneriveien.no

MAT

FAMILIESUKSESS HOS SØRENSEN N.B. SØRENSENS DAMPSKIBSEXPEDITION SØRENSENS FAMILIESTUER (2. ETG.) Skagen 26 Takk for mat og vin av ypperste klasse. Sørensens Familiestuer levde opp til navnet og styrket søskenkjærligheten mellom meg og min søster. Andre etasje av N.B. Sørensen har definitivt et av de beste kjøkken i Stavanger. Fra første til siste rett er det knapt noe rusk å trekke for. Når vi serveres en såkalt amusebouche av sild og snacks er vi allerede begeistret. Smaksløk-oppvarmeren setter virkelig standarden for retter med distinkte smaker, som står perfekt til nærmest samtlige viner. Laksen til forrett kjennes først for salt, men et glass Sancerre demmer opp. Wasabi, agurk og vårløk gjør retten fullkommen smaksmessig. Du kommer til å slikke fatet rent for grønn wasabi med en brødbit for å få med alt. Kalvebrissel med eple, rødbet og sauce Bercy er neste rett ut. Med all respekt for min kjære mors kjøkkenkunster, dette er kanskje det beste jeg har smakt. Tørrfiskbaserte Bacalao à la Sørensen er langt ifra like fantastisk, men kokken skal ha pluss for å lage en original og visuelt flott vri på tradisjonell spansk fattigmannskost. Etter en frisk saftdrikk av en hvilerett, er det tid for svin med fondantpotet og sjysaus. Igjen er det bare å kalle på superlativene. Den

6 Kom innom for en kulinarisk opplevelse i utsøkte omgivelser på Grünerløkka. Det blir prøvesmaking, fagseminarer om øl i mat og øl til mat presentert av noen av verdens dyktigste øl og mat entusiaster. 450 forskjellige ølsorter og stort utvalg av mat fra alle verdens hjørner. Billetter kr 150 ink fagseminar og smaksprøver

48

5/2011

salte retten kunne kanskje vært servert med en kald pils, men det er nok bare å spørre. Min lille storesøster ble mett før hun hadde spist opp denne rett nummer fire, men broremann velger likevel å berømme Sørensen for å servere mat man blir mett av. Deler av det rike utvalget av oster kan fort gå i grisen etterpå, men slikt blir det ikke heller negativ stemning av. I og med at vi bare deler en vinpakke denne kvelden, merkes det dessuten at oster har godt av enda rikelige mengder med vin. Til dessert får vi melkesjokolademousse med blodappelsin. Prikken over i’en på en kveld hvor servitøren får fortjent ros for takt og tone, og tempo. Sørensens Familiestuer har stort sett fått oss til å snakke om mat og drikke denne kvelden. Verken arveoppgjør eller andre stridstemaer innad i familier fortjener å diskuteres i disse ærverdige stuene. Vi skryter av smakssammensetningene, før vi skryter av å være stolte oldebarn av Ansjos-Mæland, hvis fabrikk-emblem henger utstilt i trappeoppgangen. Uten nevneverdig respons på akkurat det, slår vi fast at interiørmessig så er nok et besøk oppe hos Sørensen det nærmeste vi kommer stuene til gamle dagers hermetikkonger her i byen.


www.brenneriveien.no

MAT

www.billettservice.no

GJENOPPLIVET KJÆRLIGHET CAFE DE FRANCE Eiganesveien 8 Jeg har ikke annet enn et terminologisk fattig språk for å uttrykke min begeistring for Cafe de France. Spisestedet byr på ekspertise fra ende til annen, for å si det uten franske gloser. At undertegnede takket ja til å prøve seg som restaurantanmelder, skyldes ene og alene mitt første besøk på Cafe de France. Etter nok en vidunderlig aften ved porten til byens beste vestkant, skylder jeg kokkekunsten å si fra meg denne jobben. Fordi profesjonaliteten som serveres ikke kan gjengjeldes av en journalist som skal vurdere uten bakgrunn fra kokkeyrket, eller uten smakserfaring fra utallige restauranter av beste kaliber. At Cafe de France’ meny ikke er lagt ut på www.cafedefrance.no, skremmer bare en anmelder som ikke har tatt nok notater. Fra hjemmesidene leser vi at menyen skiftes ut jevnlig, og at den baseres på de råvarer som er tilgjengelige i den aktuelle sesongen. Tre forretter, en kjøtt-hovedrett, ost og dessert. Pluss appetittvekker og hvileretter. Mitt smått dekadente entourage og jeg er ikke sene om å enes i at en sådan meny hadde gledet revolusjonshungrige franskmenn mer enn både brød og kaker, men så hadde de jo manglet de nødvendige 795,-. Den vårlige menyen er laget for den lyse og lette årstiden, og vi vedgår at det var uklokt av

6

oss å spare lunsjpengene tidligere på dagen. Vinpakken går rett til hodet, men også fint til maten. Livsnytere må imidlertid bare pent takke ja til en slik dobling av regningen all den tid det utgjør halve opplevelsen. I håp om at sommerens terrassefester skal kalle på amors piler, ber vi om at navnet på den søteste av hvitvinene. Men siden vinkartet til Cafe de France overgår utvalget på Vinmonopolet tilbys vi i stedet hjelp til privat vinimport. Sånn service liker vi. Akkurat som vi liker det litt mafia-aktige ved at vi må ringe på for å komme inn. På Cafe de France er det sånn sett ekstra greit å ha sluttet å røyke. Den lyse og luftige innredningen er smakfull på en sånn måte at du ikke føler deg underkledd i Carlings-klær. Servitøren imponerer med sin fagekspertise, og spiller samtidig med på sjargongen der vi sitter og drikker oss til mat- og vinkjennere. Etter at vi har inntatt suppe fra noe som ligner eggeglass, rå fisk, indrefilet, karamell-is, en smaksbombe av oster, og en tredelt dessert fra en annen verden, ber vi om en liten overraskelse. Spontant vartes vi opp med et halvtimes whiskey-kurs, som inkluderer nyting av god årgang highland- og lowland whiskey. Ikke akkurat gratis, men takk og lov for at Cafe de France i alle fall ikke låser dørene for nye smaksopplevelser. Ole Alexander Mæland

Kom innom for en kulinarisk opplevelse i utsøkte omgivelser på Grünerløkka. Det blir prøvesmaking, fagseminarer om øl i mat og øl til mat presentert av noen av verdens dyktigste øl og mat entusiaster. 450 forskjellige ølsorter og stort utvalg av mat fra alle verdens hjørner. Billetter kr 150 ink fagseminar og smaksprøver

5/2011

49


LITTERATUR

USKYLDEN ER BOKENS FØRSTE OFFER TEKST OLE ØYVIND SAND HOLTH Min egen Vietnamkrig varte i et par timer. Jeg hadde lest ut Dispatches av Michael Herr og ble liggende utslått på hostellsenga og stirre dødt opp i en sløv takvifte, overbevist om at jeg aldri kom til å få lese en slik bok igjen. Det er det største kultursjokket jeg har fått siden jeg så Apocalypse Now, uvitende på det tidspunktet om at Michael Herr også har skrevet voiceover-teksten til den filmen. Følelsen var nøyaktig den samme. Hvis man kunne tenke seg at det fantes en litterær transformator der man matet inn Joseph Conrads Heart of darkness og fikk ut igjen råmaterialet til Apocalypse now, måtte denne innretningen ligne til forveksling på Michael Herrs Vietnamreportasjer. Herr ble headhuntet av Francis Ford Coppola til å jobbe med filmnarrativet etter at Coppola hadde lest hans Rapporter (som boka ble hetende i en grusom raddisnorsk Pax-oversettelse), artikler skrevet med en fintfølelse for krigens totale absurditet som ikke ligner noe annet jeg har lest før eller siden. Men så har jeg jo åpenbart en greie for Vietnamkrigen. Andre foretrekker Auschwitz og Birkenau. Det er bare å baske seg. Krigsbøker er effektiv virkelighetsflukt; fantasy for folk uten fantasi og sci-fi for folk uten fremtid. Ingenting galt med det. Så lenge det finnes krig er det håp for krigslitteraturen. Jeg tvilte før. Ikke nå lenger. Det var en sammenligning med nettopp Dispatches som først gjorde meg oppmerksom på David Finkels The Good Soldiers, en reportasjebok fra Irak-krigen – ut-

gitt på norsk som Våre beste menn (Gydendal, 2010). Finkel fulgte en bataljon Amerikanske soldater som ble sendt til Bagdad våren 2007, som ledd i Bush-administrasjonens siste, krampaktige fremstøt for å få kontroll over byen. Hovedpersonen i boka er løytnant Ralph Kauzlarich, omtalt av soldatene sine som «The Lost Kauz» på grunn av den ukuelige optimismen han møter hver dag med, mens Bush-sitatene som innleder hvert kapittel blir stadig mer virkelighetsfjerne og kampanjen for soldatene tar stadig mer form av en helvetesvisjon. Boka er totalt blottet for politikk og alle andre masete makroperspektiver. Den skildrer Kauzlarich og soldatenes svette, støvete, stinkende, blodstenkte hverdag. Ekte krig. En menneskelig tilstand akkurat like tidløs, meningsløs og absurd som et hvilkensomhelst lettfordøyelig skyttergravsscenario. Handlingen er nærmest en katalog over vold, lemlestelse og brutal, meningsløs død. Soldatene mister uskyld, armer, bein, øyne, ører, tro, håp og nattesøvn. De brenner opp i biler og drukner i kloakk. Håpet smuldrer. Desperasjonen stiger. Leserrollen blir uutholdelig. Og desto vondere og virkeligere det føles, desto bedre blir det. Finkel sjonglerer personer, perspektiver, tanker, handlinger og litterære virkemidler med en usentimental eleganse som gjør marerittet til en fryd. Jeg vet ikke hva det er, jeg trodde kanskje krig ikke lenger var krig, at moderne krig ikke var krig nok for ekte krigsjournalistikk, og Finkels bok ga meg håpet tilbake. Da den var lest ut ble jeg liggende på madrassen med blikket i taket og føle meg elendig. Endelig.

www.ekstremsportveko.com

JUNE 26TH - JULY 3RD. VOSS, NORWAY BASE, SKYDIVING, PARAGLIDING, KAYAKING, HANGGLIDING, RAFTING, CLIMBING, BIG AIR, MTB/BMX, LONGBOARDING, HORGI NED, FREERIDE, TRY IT

BIGBANG (NO), FAT FREDDY´S DROP (NZL) KVELERTAK (NO), REAL ONES (NO) SWOLLEN MEMBERS (US) PROVIANT AUDIO (NO)

50

5/2011


TEGNESERIER TEKST AKSEL KIELLAND

MICHAEL DEFORGE CONNOR WILLUMSEN

 I takt med at verden omsider later til å ha akseptert begrepet ’graphic novel’ – eventuelt det tilsvarende usmidige ’grafisk roman’, – har det i Nord-Amerika vokst fram en generasjon unge tegneserieskapere som himler med øynene og blir røde i kinnene når tegneserier omtales som annet enn ’comics’. Mens åtti- og nittitallets alternative tegneserier la grunnlaget for tegneseriemediets allmennkulturelle omfavnelse med komplekse narrativer og en utpreget litterær tilnærming, er den nye generasjonen mer opptatt av å utforske det som gjør tegneserier til tegneserier. Altså ord og bilder. I skjønn forening og mer eller mindre likevektig forhold. Den mest prominente eksponenten for denne sensibiliteten er for tiden canadiske Michael DeForge, som etter to nummer av serien Lose og et knippe fanziner og antologibidrag seiler opp som den mest interessante tegneserieskaperen Nord-Amerika har fostret siden den for tiden lite meddelsomme Kevin Huizenga. DeForges tegneserier spenner fra abstrakte kunsttegneserier til enkle, men forstyrrende humorserier. Best er han når han befinner seg et sted midt mellom disse ytterpunktene, som i historien om Nesbit Lemons tur til helvete i Lose #1.
 Deforge er i disse dager aktuell med tredje nummer av Lose fra Koyama Press, samt med kortere serier i ymse antologier, magasiner, fanziner og over hele internett. www.kingtrash.com

OSLO COMICS EXPO I hovedstaden har man nå omsider blitt enige om å slutte å omtale Raptus som «Pondus-festivalen» og heller gått over til det fonetisk sett mer åpenbare «Craptus». Uavhengig av hvilken form hetsen antar, har menneskene i Oslo Comics Expo for lengst bevist hvem det er som kan arrangere tegneseriefestival her til lands. Og nei, det er dessverre ikke Bergen. Mens Raptus så langt kan skilte med en tentativ gjesteliste bestående av solide navn som Howard Chaykin, Duncan Fegredo og Klaus Janson, kunne OCX helt fint arrangert festival uten gjester og likevel stukket avgårde med seieren i kampen om å være landets beste tegneseriefestival. OCX kan i år skilte med en gjesteliste som inkluderer Dash Shaw, Dave Cooper, Tony Millionaire og Fantagraphicsforlegger Kim Thompson, men det sentrale er likevel at Oslo Comics Expo er en festival for mennesker som liker å lese og lage tegneserier – ikke en festival for folk som likte å lese og lage tegneserier på 1980-tallet. www.oslocomicsexpo.no

2010 var året det ble problematisk å være prinsipielt skeptisk til nettegneserier som fenomen. Det er ikke til å komme bort fra at brorparten av det som produseres fortsatt er banale stripeserier med produksjonsverdier som mislykkes i å tilfredsstille tabloidpressens stadig slappere krav, men det går ikke lenger an å avfeie alt av nettegneserier som bortkastet tid. Oslo Comics Expo-aktuelle Dash Shaw ga med sin kritikerroste Body Worlds verden en viss idé om hvor nettegneserieskapet skulle stå, og den besynderlig kontroversielle Blaise Larmee gjør også interessante ting med sin 2001. Likevel er det canadieren (det er et visst mønster her) Connor Willumsen som for tiden utpeker seg som den mest interessante tegneserieskaperen på nett. Willumsen er en fantastisk tegner, og i motsetning til Shaw, Larmee og Michael DeForge har han så å si ikke gitt ut tegneserier på papir. Enkelte av arbeidene hans har blitt trykket i magasiner som Vice – og når dette kommer på trykk er muligens også den franske utgivelsen Les Âmes sèches ute, – men Willumsen er først og fremst en nettegneserieskaper og han utnytter nettserieformatet bedre enn noen andre for øyeblikket. Høydepunkter inkluderer Explanation for Sartor Stuff, Energy Box og føljetongen Everett. www.connorwillumsen.com

THE COMICS JOURNAL Det er ikke til å komme unna at nedleggelsen av tegneseriebloggen Comics Comics – som igjen var en videreføring av den kortlevde fullformatsavisen ved samme navn – var en stor nedtur. Skuffelsen ble dog betraktelig dempet da Comics Comics-mannskapet sporenstreks flyttet over til den relanserte nettutgaven av The Comics Journal. The Comics Journal er verdens mest respekterte – og kontroversielle – tegneserietidsskrift, og det rikholdige arkivet bestående av anmeldelser, nyheter og journalens karakteristisk laange intervjuer (vi snakker om en standardlengde på 20-30 sider) med mediets mer og mindre anerkjente storheter gjøres nå tilgjengelig på nett. Comics Comics-gjengen har fått selskap av internetts beste tegneserieskribenter – Joe McCulloch, Tucker Stone og Matt Seneca for å nevne noen – og har med det plutselig blitt en nettside verdt å besøke jevnlig (og kanskje til og med også betale for, når de etter hvert begynner å legge ut spesialinnhold for abonnenter). www.tcj.com

Gratulerer Stavanger! Nå starter Skyways direkte flyvninger til Stockholm. 2 avganger per dag mandag - fredag. For bookning og mer informasjon se vår hjemmeside www.skyways.se Velkommen ombord!

Vi kommer nærmere.

5/2011

51


SHOPPING SRFSNOSK8 Breigata 4 (Galleri 4) Du bor i Stavanger, sier du? Du kjeder deg, sier du? Da er det sannsynligvis verdt å ta turen ned i kjelleren på Galleri 4, der ligger nemlig SrfSnoSk8. Her kan du finne noe som kan holde deg opptatt – både på land og i vann, sommer som vinter. SrfSnoSk8 er blant annet et av tre utsalgssteder for surfebrett i Stavanger, men de selger også skateboard for dem som har trives best på land. Uansett hva du velger er det ikke langt fra butikken til bølgene på Jæren, eller skaterampene i byen. Og dersom du har prøvd deg lei på skating og surfing kan kanskje stand up paddle surfing (SUP) være noe – en blanding av surfing og kajakk. Å stå som ensom skipper på et svært brett, med en padleåre i hånden er toppen av lykke i følge noen. Produsentene håper at SUP skal bli like populært som vindsurfing var på åttitallet. Det gjenstår å se. Men kom deg ut og kom deg rundt, det er verdt å prøve.

1 1

Verktøyet for enhver anledning

FRETEX RETRO Breigata 20 Nede i Stavanger sentrum, ikke så langt fra oljemuseet ligger det en Fretex som er noe litt annet enn Fretexer flest. Dette er nemlig en Fretex Retro butikk, og det vil si at utvalget du finner her, har vært gjennom en mer sirlig utvelgelse enn hva som er vanlig hos de fleste andre Fretex-butikker. Blomstrete kjoler fra syttitallet, hauger med skjerf og skinnjakker som er myke i av mange års bruk er noe av det du kan finne her. Hele første etasje er viet til det feminine, og består i stor grad av kjoler, skjørt og bluser. I andre etasje finnes det også et lite utvalg for retro-menn, tillegg til litt kopper og kar. Hele butikken er sortert etter farge. Gule, blå og røde klær henger hver for seg. Spør du meg er dette kanskje den beste måten å organisere en bruktbutikk på. De fleste av plaggene er ganske billige, så det er ikke verdens undergang om du må sy litt om på det. Alle som noen gang har vært på en Fretex vet at det handler om tålmodighet og vilje til å lete, og at det ikke er gull alt som glitrer.

2 1

HØYER Breigata 4 I øverste etasje på Galleri 4 i Breigata har Høyer holdt til i tre år. Her henger klærne ryddig og fint, og det er ikke et støvkorn å finne på det speilblanke gulvet. Det ligger i luften at varene i butikken stort sett ikke selges til 200-lappen, men til gjengjeld så får du kvalitet for pengene. Det er avdelinger både for ham og henne, og både avdelingene og utvalget er stort. Styrer du i tillegg unna de mest oppbrukte snobbeplaggene, kan du faktisk finne en del kult også. Smykkene med dyreanheng fra Camilla Prytz, et par midnattsblå leopardbukser fra Whyred, og de grove skjortene fra NN07 er noe av det beste. Ellers fører butikken også disse merkene: Samsöe Samsöe, By Malene Birger, NN07, Whyred, Diesel, Tiger of Sweden Jeans, Odd Molly, Sand, Pepe Jeans, Eaton og Bruuns Bazar.

3 1

SØLVBERGET BLOMSTER Breitorget 6 Vår er blomster, blomster og blomster. På Sølvberget Blomster har de et mål om å ha inne litt andre varer enn det som er mest vanlig i blomsterbutikker, og det har de fått til. Det er så utrolig mye fint å se på i denne butikken. Her kan du blant annet få tak i roser i grønne og lilla pasteller. Og roser i lilla pastell, det er fint det. Det blomstrer bokstavelig talt i denne butikken. Sølvberget Blomster ligger midt i mellom hvite trehus med røde murtak, rett bak Sølvberget Kulturhus, og der har den eksistert de siste fem årene. Damene som eier den sier at det ikke skal være noe kjøpepress på kundene som kommer inn i butikken. Er du blakk og i dårlig humør foreslår jeg at du går dit og trekker pusten, det lukter nemlig ganske godt. Har du gjort noe dumt? Reparer det med blomster i brunt papir. Og trenger du et godt interiørtips? Kjøp en blomst. Tar du turen til Sølvberget Blomster finner du noe annet enn de samme gamle potteplantene som du finner hjemme hos mamma.

4 1

Ti øre pr. lighter går til Hjelpestikkfondet!

HANNA H. REVHEIM OG TONI KASTELAN

52

5/2011


TRENGER DU HJELP?

+

= Tørr og trygg med STOP 24® For riktig bruk og gode råd, les mer på www.stop24.no

e g i

H

l r e

k l o

f

4.Juni www.rogafest.no


KUNST VESTLANDSUTSTILLINGEN: ROM FOR STEIN OG HJORT Haugesund Kunstforening, 7. - 29. mai Vestlandsutstillingen hvis tittel kommer fra en korttekst skrevet for utstillingen av Tormod Haugland er i denne perioden å se på Haugesund Kunstforening. Utstillingen turnerer og flere av verkene endrer eller utvikler seg underveis; i Joar Nango og Tanya Busses Vestavin har kunstnerne mottatt bær og andre råvarer til vinproduksjon fra lokale bidragsytere og vil ha en serveringsklar vin på Vestlandsutstillingens siste visningssted, Stavanger Kunstforening i juni. Jørund Aase Falkenberg har bygget en flåte som skal ta ham fra Stavanger innover Ryfylke, selve flåteturen presenteres i sin helhet på slutten av turneen. De andre deltakende er Andrea Spreafico + Aleksander Andreassen, Margit Selsjord Bratlie, Anne Marthe Dyvi, Jacqueline Forzelius, Ane Graff, Kari Adelaide + Marthe Ramm Fortun + Juliet Jacobson, Nina Bang Larsen, Bjørn Midttun, Marius Notvik, Randi Nygård, Sandra Vaka Olsen, Erik Friis Reitan, Anngjerd Rustand, Sille Storihle, Lewis & Taggart Gøril Wallin, Munan Øvrelid, Linn Eriksen + Ian Brown (Design).

1 1

TANYA BUSSE, ERIK SJØDIN, KRISTIN VELLE Rogaland kunstsenter, 26. mai – 30. juni Tre kunstnere som alle har til felles et utgangspunkt i organisk materiale i sine arbeider. Tanya Busse planlegger å lage løvetannvin i utstillingslokalet. Kristin Velle jobber forskningsaktig i sitt arbeid med matvarer og Erik Sjödin jobber med å dyrke frem superplanten Azolla. Erik Sjødin sier: – Planen er at jeg skal stille ut dette prosjektet som heter Super Meal i en installasjon der jeg dyrker frem veksten i galleriet. I tillegg blir det en del dokumentasjon av denne prosessen hvor forskere, bønder og kokker har eksperimentert med denne veksten. Hele prosjektet handler om hvordan jordbruket ser ut i dag, og hvordan det kanskje kan se annerledes ut i fremtiden. Det er ikke slik at jeg vil foreslå det jeg

2 1

holder på med som noen konkret løsning på noen problemer, men det handler om denne ideen om at vi må prøve oss frem og finne nye veier helt enkelt. Jeg kom tilfeldigvis i kontakt med planten via en bekjent som forsker på den ved Stockholms universitet. Han er først og fremst interessert i hvordan den ser ut rent genetisk og jeg ble interessert i planten som veldig estetisk tiltalende. Den flyter, så det blir litt som en gressmatte på vannflaten, rører man ved den så svaier den frem og tilbake. Dermed begynte jeg å forske litt på den selv og sette meg inn i hva det handlet om. Blant annet har jeg sett en del på den siden av romforskning hvor man ser på hvordan romferder til for eksempel Mars kan la seg gjøre. Man er nødt til å kunne dyrke mat underveis da reisen tar lang tid. Mye mat på liten flate er stikkordet for i det hele tatt og kunne lykkes. Dette er en type vekst som man ville kunne bruke

i et slikt rom-jordbruk. Man har imidlertid ikke forsket så mye på hvordan den fungerer som mat, man har sett at den er næringsrik og den slags, og man kan i teorien spise den, men det er ikke mange som virkelig har smakt på den, så på den måten er det litt pionerarbeide. Den har blitt tidligere blitt benyttet i Kinesisk jordbruk, der man har hatt den som et bio-gjødsel i risåkeren og som dyremat. Det interessante er at den er veldig bra i de sammenhengene, men under den grønne revolusjonen – da man begynte å bruke syntetisk gjødsel, så sluttet man å bruke planten fordi det var enklere å helle på kjemikalier. Nå er det imidlertid aktuelt igjen da det begynner å bli dyrt med kunstgjødsel, og alle skjønner at det ikke holder i lengden. Man begynner å ta den i bruk på nye måter i dag, blant annet i Japan der en bonde har forsket på metoder som er mer effektive enn de vi bruker med

kunstgjødsel i dag, så den er på en måte et symbol for hvordan man kan utvikle et nytt jordbruk. Siden det er en eksotisk vekst er den kanskje ikke helt klokkeren i nordeuropeisk sammenheng, men man kan kanskje finne lignende planter her. Dette er tross alt et kunstprosjekt som handler mest om ideen at hvem som helst – jeg er jo ikke biolog eller bonde, men man kan allikevel bli med å finne nye måter å se verden på. Blir det noen mulighet for publikum å smake? – Hmm, ja altså den vokser jo der så man kan jo stjele litt og spise på egen risiko. Det er ingen kontrollert avl, men man kan jo sikkert smake en liten bit, det skal jo ikke være farlig. Tidligere har jeg grodd frem og bydd til bords, men for å lage mat av den må man dyrke ganske mye, nå er jo dette innendørs i mai-juni og det er ikke helt sesongen å begynne i, men vi får se.

JANNIK ABEL: TRACES LEFT BEHIND Galleri Sult, 14. mai – 29. mai JANNIK ABEL: I WANT OUT Tou Scene 14. mai – 12. juni Hei, Jannik! Du kjører en parallell jubileumsutstilling på både Sult og Tou Scene så vidt jeg forstår, kan du fortelle litt? – Stemmer, på Tou Scene så blir det «I Want Out», en slags retrospektiv av mine første street art-prosjekter pluss en del bakgrunnsmateriale for prosjektene, og en del galleriarbeider som har street art-elementer i seg. Det er nemlig femten år siden jeg be-

3 1

54

5/2011

gynte med street art, og dette er et jubileum for det. I galleri Sult blir det også jubileumsutstilling, men der er fokuset at jeg har vært kunstner i den hvite kube i ti år. Så istedenfor å jubilere og feire så hadde jeg et behov for å summere opp, så jeg tok på en måte alt jeg hadde i studioet, alt som hadde en verdi for meg og kjøpte rammer fra femtitallet og rammet dem inn. Utstillingene viser to forskjellige arenaer, men veldig mye av tematikken er den samme.

AV: HANS CHRISTIAN SKOVHOLT


SCENEKUNST JUNGELBOKEN 2099 Rogaland Teater, hovedscenen. Stykket vises til og med 17. mai Jungelboken 2099 er tilbake for andre gang på Rogaland Teater. Etter stor suksess og stormende jubel fra publikum ble det besluttet at forestillingen skulle vende tilbake til scenen. Menneskene har forlatt Stavanger by, og dyrene har tatt over. De sloss for livet og mot hverandre, og den de frykter aller mest er Shere Khan. Tigeren, Shere Khan, som spilles av Even Stormoen, er en skummel skikkelse som sprer frykt og død. Det er jungelens lov som gjelder, den sterkeste har alltid rett. De fleste kjenner Kiplings karakterene fra Jungelboken gjennom Disneys filmatisering, men Rogaland Teaters Jungelbok ligger langt fra tegnefilmuniverset. Vi får oppleve Baloo som en gammel boksetrener, Bagheera som transvestitt og Shere Khan som en livsfarlig ekstremist. Blant skinheads-tigre, hip hop-ulver og skateaper må Mowgli kjempe for å finne sin egen identitet og sin egen vei. Forestillingen er spekket med varme, nådeløse og humoristiske scener, samt intense og rytmiske danse- og musikkscener. Anbefalt aldergrense er elleve år.

1 1

ALBERT ÅBERG Sandnes kulturhus, 2. mai Riksteateret presenterer dukketeateroppsetningen av Albert Åberg, som vi alle har, på et eller annet vis, et forhold til. Albert er ikke så stor, heller ikke så sterk og sloss det gjør han helst ikke. Små og store kan for første gang, eller på ny, få oppleve Albert Åbergs innholdsrike liv. Forestillingen tar barn og voksen med til barnehagen, hytta i treet og på helikoptertur. Albert tilbringer en spennende dag med pappa, der han sitter barnevakt for Nurket og opplever farlige dyr og andre skumle skapninger. Som mange vet, har Albert en livlig fantasi, og den er til stor glede for publikum. Forestillingen varer 50 minutter og passer best for barn over tre år.

2 1

LAST CALL Rogaland Teater, Teaterhallen Det er nå siste sjanse for publikum til å se Rogaland Teaters tolkning av Eva Cassidys og hennes fantastiske musikalske talent. Last call har tidligere vært satt opp på Rogaland Teater, men etter stor forespørsel hos publikum er det nå satt opp flere ekstraforestillinger. I lag med fire musikere har Mareike Wang tolket Evas musikk. Svein Harry Schöttker Hauge har tolket manuset som tar oss med inn i det mystiske livet til Eva Cassidy, og til hennes alt for unge død. Forestillingen lar publikum hurtig bli dratt inn i den sårbare kvinnen som står på scenen. Eva Cassidy blir spilt av Wang, som fremfører sangene med et rørende og gripende engasjement. På scenen lekes det med alt fra overveldende glede, til bunnløs håpløshet; noe som samlet minner publikummet om hvor skjørt livet er.

3 1

PERNILLE SØRENSEN: FLINK PIKE Sandnes kulturhus, 21. mai Pernille Sørensen, lett én av landets morsomste kvinner, er å se i Sandnes Kulturhus denne dagen i mai. Det etterlengtete stand up-showet hadde premiere på Latter i fjor, til stor begeistring for publikum og anmeldere. I følge Sørensen selv er showet en hyllest til alle damer som karrer seg igjennom livet med altfor høy standard for hva som er greit. Den røde tråden i forestillingen er livet som småbarnsmor. Hun trives som mor, men synes det er kjedelig å leke med gutten sin. Ingen voksne liker vel å tusje i en time.

4 1

AV: HANNA KINE MERETE LIE RØDNE

5/2011

55


Untitled-1 1


09-12-10 09:37:48


FINN Mariegutt, på Hansehjørnet – For noe så banalt kjedelig som frihet..

SEBASTIAN Lokal ølgutt, på Hansehjørnet – For Mette-Marit.

JØRN Fjordbetrakter, på Little Mexico – Akkurat nå hva som helst. For jeg er for kåt.

HENRIETTE Frisør, på Dickens – Jeg ville ikke ofret meg for noen ting.

HVA VILLE DU DRATT I KRIGEN FOR?

AV: HELLE NAVRATIL

ANNE Frisør, på Dickens – Hadde tatt turen for sommer og gratis utepils.

MARIUS Bartender, på Dickens – For Oreos dream cake på DeliDeLuca.

KNUDI Kokk, på Little Mexico – For kongen, landet og flaggets heder. Til Vallhall!

CHRISTOPHER Student, på Bar Bache – Jeg var i Afghanistan for å hjelpe andre. Nordmenn bør hjelpe andre.

KAJA Batgirl, på Bøker&Børst – Vennskap, Klær & Kjærlighet.

JOSEFINE Catgirl, på Bøker&Børst – For å få vekk brostein!

STEFFEN «Life», på Bøker&Børst – For olje, makt og eiendom.

ALEX Forsvarsgutt, på Storhaug – For fedrelandet, kongen, venner og familie.

velkommen til ekeberg oslo city camp ! SOME PEOPLE HAVE ALL THE FUN Tlf.: 61 23 60 37 post@heidalrafting.no

Ekeberg Camping er eid av Norges Automobil Forbund, og er med i kjeden “NAF CAMP”. Plassen strekker seg over 70 mål og har plass til ca. 700 enheter, hvorav ca 100 har el. uttak for caravan. Utsikten fra Ekeberg er et besøk verdt for seg selv, her ser du ut over hele byen, fjorden og de omliggende åsene. Campingens beliggenhet ved Ekebergsletta gjør den til et naturlig valg for deltagere og supportere under Norway Cup, verdens største fotballturnering for barn. Ekeberg Camping gir deg muligheter til å bo i avslappende omgivelser med det meste innen rekkevidde. Severdigheter som Bygdøy med Vikingskipene, Holmenkollen, Vigelandsparken og Oslos utmerkede shoppingtilbud for å nevne noe. Vi holder døgnåpent i juni, juli og august.

58

5/2011

for mer informasjon, kontakt oss på: telefon: 22 51 08 00 - faks: 22 51 08 50 ekebergveien 65, n-1181 oslo www.ekebergcamping.no mail@ekebergcamping.no

EKEBERG OSLO CITY CAMP

EKEBERG


MUSIKK

Proclamation går til krig med bestialske riff fra helvete. TEKST ANDREAS TYLDEN N&D: Tror du på krig? Usurper: Vi tror på krigernes krig, i motsetning til soldatenes krig. Vi tror på den evige kamp for alle som kjemper for jeg-et, som forherliger motstand og ondskap, og som bestiger himmelriket via Nimrods ziggurat. Hvem er Proclamation i krig med? – Vår krig handler om åndens totale frihet over det gode og det onde og om å få stoppet alt som begrenser vår sjel – moral, etikk, lover og regler, prester, filosofer, politikk, journalister og all den dritten som flyter i årene på denne såkalte sivilisasjonen. Vi drømmer om et morgengry der Kains gamle slekt reiser sitt imperium på asken etter de judeokristne nasjonene og bygger sine hovedseter på ruinene av Babylon og Romerriket. Har du vært i militæret? – Trommeslageren vår, Abomination Of Gour Mayhemic Winds And Bestial Offensor, var i militæret i rundt et års tid. Selv er jeg ikke interessert i å sløse bort tid på sånt tull. Hva ville du dødd for? – For frihet uten grenser.

Hva vil, omsider, gjøre slutt på denne verden slik vi kjenner den? – Hvem vet? Men én ting er sikkert, og det er at krig aldri kommer til å bety slutten. Folketallet i et land stiger alltid etter en krig, statens politikk blir mer robust, og vi får teknologiske og medisinske framskritt som et resultat av det som skjedde på slagmarken. Den evige konflikten er altså nødvendig for at et politisk system skal overleve. Krig har eksistert siden menneskets opprinnelse. En slutt på alle kriger vil derfor bety slutten på vår verden slik vi kjenner den. Så krig er et nødvendig onde for utvikling? – Alle samfunn må kjempe for å overleve, fra de mest primitive til de mest avanserte. Jeg sier overleve og ikke utvikle fordi jeg tror på syklisk evolusjon, ikke unilineal progresjon. Kjemper du selv med indre konflikter? – Jeg tror alle former for følelser bringer frem det motsatte. Personlighet er ikke annet enn et resultat av kampen mellom fiendtlig tankegang og ideer i selvet og underbevisstheten. Den store indre konflikten, ifølge Jung, er menneskets dyriske side og det moralske

Vi er ikke i krig med Darkthrone, men vi ler av platetitlene, tekstene og coverne deres.”

og etiske. Jeg baserer min moral og livsfilosofi ved å godta de mest primitive og mørke instinktene i vår natur. Har låttitlene «Crucifixion Vomit», «Execration Of Cruel Bestiality» og «Wrath Of The Apocalypse» noen politisk relevans? Eller er de bare obligatoriske «onde» titler? – Selvfølgelig, som et black metal-band er låttitlene våre ondskapsfulle, med det samme sataniske innholdet som musikken vår. «Crucifixion Vomit» handler om ofringen av lammet, Kristi nedstigning og oppstandelse fra de døde, og hvordan den sjalu demiurgens kjærlighet kommer til oss dødelige i form av skam og sykdom. «Execration Of Cruel Bestiality» er fordømmelsen og fornektelsen av Kristi siste befaling. Det er ekkoene fra den falne engelens klagerop i niende sirkel i helvete, et skrik mot de kraftløse, hellige lovene i slavenes bok. «Wrath Of The Apocalypse» handler om en ny krig i himmelen og skjendingen av tronstolen. Det er gammelt nytt at black metal har blitt et innholdsløst slagord, rævpult av hipsterkulturer og kommersialisert ut til det latterlige. Kan det likevel hevdes at den sanne undergrunnen lever i beste velgående? – Absolutt. Black metal burde alltid handle om det levende helvete – ikke den store vitsen som Darkthrone og resten av norske band er i dag. Hva definerer du som «et levende helvete»? – Helvete er for meg en tilstand. Som

Proclamation: Dannet i Madrid, 2003. Bass: Irreverent Captor of Abysmal Flames and Ultimate Desolation. Gitar: Usurper of Eternal Condemnation and Inverted Crucifixion. Trommer: Abomination of 4 Mayhemic Winds and Bestial Offensor. 60

5/2011

Mephistofeles sa til Dr. Faustus: «Why this is hell, nor am I out of it. Thinks’t thou that I, who saw the face of God, and tasted the eternal joys of heaven, am not tormented with ten thousand hells in being deprived of everlasting bliss! O Faustus, leave these frivolous demands, which strike terror to my fainting soul.» Så du ville gått i krig mot Darkthrone? – Jeg gir fullstendig faen i de klovnene der. De får gjøre som de vil. Men for å svare på spørsmålet ditt: Nei, vi er ikke i krig med Darkthrone. Vi ler av platetitlene, tekstene og coverne deres. Og all masingen om Uriah Heep på TV. Uten sammenligning forøvrig, har norsk black metal i alle år fått all kreden. Det blir en vits sammenlignet med eldre band som Beherit, Blasphemy, Possessed, Sarcófago, Master’s Hammer, Mystifier, Black Prophecies, gammel Samael, Bathory, Hellhammer også videre – lenge før melodisk drit som Burzum, Satyricon og Gorgoroth dukket opp i Kerrang! (britisk musikkmagasin, red. anm.). Vi har ingenting å gjøre med disse homoseksuelle transvestittene. Black metal handler om mørke, ondskap og faenskap. I alle aspekter. Hvis ikke, er det ikke black metal. Proclamation sine plater kjøper du gjennom Nuclear War Now! Productions. www.nwnprod.com


MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

MÅNEDENS KONSERT

MÅNEDENS LESNING

THE SUGARHILL GANG Sentrum Scene, mandag 16. mai Joda, rappens gudfedre holder enda koken etter at de reunita rundt tusenårsskiftet, og casher fortsatt inn på bandets eneste hitlåt, 40 år gamle «Rapper’s Delight», med et tvilsomt unntak av «Apache» som igjen er en coverlåt. Vi forventer, slik konsertfronten har vært i byen de siste åra når ringrever kommer på besøk, at kvelden kommer til å ha ett av disse to utfallene: A) Det blir en uforglemmelig kveld med sexy legender og klassisk tidløs musikk som startet det hele for snart et halvt århundre siden. B) Det er bare gamle og grå has-beens i cheesy gulldresser med tynn sveis og desillusjonert tro om de skal få pult puppemor foran scenen som viser seg å egentlig være en prosec-vakt med pukkelrygg. Vi satser alle korta på alternativ A. VIP-billetter selges også til konserten, hva nå i all verden det innebærer.

METAL HAMMER En av verdens største musikkmagasiner, britiske Metal Hammer, starter omsider opp med en egen norsk versjon. Første nummer er ute på gata lørdag 31. april og frontes av sjefredaktør Guro Juul Andersen. – Det bobler og syder i musikkmiljøet som aldri før, og Metal Hammer Norway vil bli en flott plattform å vise seg frem på, sier hun. – Norsk metallhistorie innehar en enorm respekt rundt i verden, og vi gleder oss til å kunne vise verden norsk metalfremtid også. Riktig, for når man tenker over det, er det litt snodig at dette ikke har skjedd før siden det nettopp er kongeriket Norge som har satt metalskapet på plass de siste tjue årene. Også kongen over alle konger, Lemmy Kilmister har fått med seg nyhetene fra nord. Som han sier: – Good luck, hope you don’t freeze your fuckin pencils off – keep the topics hot.

6

6

FEM SANGER OM KRIG What’s Going On, 1971 MARVIN GAYE Fra pulings til skarp politisk kritikk om krigens grusomheter. Motown skulle aldri bli det samme igjen. (Også tilbake til pulings på neste skive igjen, da. På Let’s Get It On.)

Give Peace a Chance, 1969 JOHN LENNON & THE PLASTIC ONO BAND I retrospekt kan man vel si at denne duoen – kjipt geni møter ond heks – er selve definisjonen av jøggel og fanteri, men historisk sett var dette banebrytende shit i 1969 som fortsatt har en relevans drøye 40 år senere som selve antikrigsanthemen av alle antikrigsanthems.

2 1

1 1

Born In The USA, 1984 BRUCE SPRINGSTEEN Det amerikanske folk brukte to tiår på å skjønne at denne åttitalls«perlen» ikke var ment som en patriotisk hyllest til frihet, håp, grilling, fyllekjøring, gode kristne verdier og den amerikanske drøm i verdens beste nasjon. Sånn kan det gå, douche.

3 1

Holiday In Cambodia, 1980 DEAD KENNEDYS Klassisk punkrockanthem med tekstlig innhold like relevant i dag som i 1980, Hvorfor kan bare ikke folk i krigsherjede deler av verden slutte å krangle, legge ned våpnene, gi hverandre en klem over en kaffe på Starbucks og se en episode av Seinfeld, liksom. Vi i vesten vet alltid best.

4 1

MÅNEDENS ARTIST:

JENS CARELIUS TEKST ANDREAS TYLDEN Gratulerer med ny plate. Satt den langt inne, den vanskelige tredjeplata? – Takk! Tja, når jeg først kom i gang var det ikke så ille, men alt det maset før det, før man finner den første låta som man merker er god nok til å gi retning på arbeidet med en plate, det var ganske frustrerende. Du reiste til Frankrike? – Det var ikke før jeg dro til Frankrike og kun fokuserte på musikken at jeg fant retningen, fant ordet å «bygge» og ut ifra det The Architect, som en fellesnevner både i tekstene og i det grafiske. Men man blir jo bevisst på sin rolle som soloartist, jeg har aldri hatt noen intensjon om å gi ut fem stykk folkplater spilt inn på bånd og som låter trygt. Jeg er veldig glad for at det var nettopp disse låtene jeg nå skrev, at det ikke var klassisk fingerpicking og lavmælt vokal. Jeg håper jo at jeg kan utvikle meg i forskjellige retninger, og kunne gi ut skiver som nettopp viser til det. For de som ikke kjenner til deg, hvem er du, for du heter vel ikke Jens Carelius, sånn egentlig? – Nei, jeg heter Jens Jørgen Carelius Krogsveen. Eller mine venner kaller meg Jørgen, pappa kaller meg Jens. Jeg er 28 år gammel og jobber ved siden av musikken som grafisk designer. Jeg bor på bislet i Oslo 62

5/2011

sammen med Nina, og tar trikken til jobb. Jeg brygger øl sammen med Hayden og Erlend, er vegetarianer og hører kun på Nick Drake, KUN. Gode tunger skal ha det til at The Architect er den beste norske skiva på tjue år. Hva tenker du om det? – Haha, sier de det? Hvem da? De vil jeg snakke med. Det skal du ikke tenke på. – Nei, jeg synes skiva er veldig bra, definitivt det beste jeg har laget. Jeg må jo mene det, ellers hadde jeg hatt problemer med å gi den ut. Jeg står sterkt inne for denne plata, både konseptet, tekstene og arrangeringen er særegen, mener jeg … unorskt. Konseptet gjør jo at jeg kan samkjøre artwork og lyrikk, og jeg synes det er enormt deilig å kunne gi bilder til tekstene, samt å kunne gjøre noe såpass pompøst som å lage et hus og presentere låtene parallelt med rom. Men jeg er jo en musiker som hele tiden vil fremover, og håper at jeg fortsetter å utvikle meg. Blir det noe på deg til sommeren, gigs altså? – Ja det blir noen runder nå i mai, til de største byene, og så blir det noen sporadiske jobber her og der før sommeren. Ellers er man i kontakt med masse festivaler, men vet ikke når det blir offentliggjort, og så blir det jo å få æren av å åpne hele Øyafestivalen med fullt band. Det blir fantastisk.

– Jeg kan logre foruten hale!

War, 1992 BURZUM En pro krigslåt er alltid på sin plass i godt lag, er det ikke det man sier? «I lie wounded, on wintery ground/ With hundreds of corpses, all around/Many wounded, crawl helpless around/On the blood, red snowy ground/War!» Nettopp.

5 1


NODe Berlin Oslo

O�LO

15.– 2 0 AUG . U 2 S

Z JAZ

, lson» i W ancy N g l i t st ddin e l e l y W H Solli son, int, « r i l a a l s d A s i V tou Mose jørn , B t , e Allen t med k n c i » i u e n n s Q l ia n Gru arrel e Math l H l y m vind i G o e t / å , n P « e , Band nriks trio, kken e a d H b n r lu e No /Arve g n l lage a e g H r / ugge o B d k , n t S t a islev ekste Anita l S f l n o o et/r pen -Olss m m o Aars a K i l z, erg, Wil a f b f l n l u a r a f t Staf ngt H t/erik e f B o / t l etic g e n o s r g s K a e W sen, Karin rio, M n t , t e r e t g æ Quin r Jør Molv e P r / e e t t e alk rian B , » Nils P ed Jon B g stron m m k r nd, o A a s Bo B g n p i wshi ing s / o s l s l i e D F « Kelly e e h t c a e& d, Gr o Blad o eastw e l .fl. y K m s d oo Phil W

L A V � T � FE 25 ÅR

www

.osloja

zz.no

Billetter www.billettservice.no – 815 33 133

110429_ojf_ad_241x360_ah.indd 1

29.04.2011 15:40:59 Uhr


MUSIKK SKIVER

PRESENTERER

TRAVIS BARKER Give The Drummer Some (Deluxe-utgaven) (UNIVERSAL MUSIC)

Rap-tromming uten Questlove, funker det da? Det er ingen tvil om at Travis Barker er en dyktig trommis, heller ikke at han har en imponerende samling tattiser, og generelt virker som en relativt grepa kar. Disse kvalitetene innebærer derimot ikke at det nødvendigvis burde være en smart ide for det tidligere Blink 182-medlemmet å gi ut et mer eller mindre rendyrket hiphop-album, men med tanke på diverse remikser og gjesteopptredener Travis har gjort for en haug med rapartister de siste årene, er ikke dette prosjektet direkte overraskende heller. Og med en gjesteliste (ja, for det er selvfølgelig ikke snakk om at Travis selv har plukket opp mikrofonen …) bestående av et bredt spekter av Unaitens dyktigste ordtraktører, har Give The Drummer Some faktisk blitt en til tider ganske hyggelig affære. Nå skal det forøvrig sies at jeg anmelder deluxe-utgaven av albumet, noe som innebærer både opp- og nedturer. Dette i form av to av settets beste raplåter («City of Dreams» med The Clipse, og «Don’t Fuck With Me» med Paul Wall, Jay Rock og Kurupt), men også det malplasserte rockesporet «On My Own» med Splipknot-vokalist Corey Taylor, og det like upassende steke-makkverket «Misfits» i regi av partysjefen Steve Aoki. Men Give The Drummer Some er altså i bunn og grunn en ren rapskive, som begynner med en litt ujevn oppstart, før den så til slutt finner et stødig spor med Slaughterhouse-gjestede «Devil’s Got a Hold of Me», og deretter cruiser gjennom noen fin-fine låter med Kid Cudi, Tech N9ne, Bun B, Beanie Sigel som en overtrent direktør i Birkenrennet. Jeg skal ikke fortsette langrennsanalogiene med å snakke om hundebæsj i løypa, selv om det jo er litt av det her også, istedet skal jeg heller konkludere at albumets beste spor er den livatte og Neptunes-produserte «If You Want To» med Pharrell og Lupe Fiasco, hvor Travis virkelig kjører seg opp på trommene. Litt rart, siden jeg vanligvis hater livetrommer på raplåter, et problem jeg forøvrig trodde skulle bli større på denne skiva, med tanke på at dette jo tross alt er albumet til en trommis, men heldigvis er Give The Drummer Some skrudd såpass tight at beatsa ofte kunne ha vært rene samples (noe de kanskje er enkelte steder også?). Rapfans trenger altså ikke å være redd for dette albumet, som noen av dere helt sikkert også kommer til å digge. Er du Blink 182-fan, bør du nok derimot styre unna … Mathias Rødahl

4

BETH HART BIGBANG DELILLOS TIMBUKTU (US)

(S)

EARTH WIND & FIRE FT. AL MCKAY HELLBILLIES MADCON CC COWBOYS POSTGIROBYGGET

(USA)

GLENN MAIN ODD VIDARS NOISE POLLUTION JEAN CLAUDE GODDAMN (UK) STARSTRUCK AUTOKARMA CARNIVAL KIDS (UK) LILLEBROR PECHORA TELLUS REQUIEM HAUGEROM HEGE NIELSEN KVARTETT ANNA VON HAUSSWOLFFS (S)

KJØP BILLETTER NÅ! 7-Eleven, Posten, Narvesen og Billettservice.

Facebookgruppe: “Hamar Music Festival”

MUSICFEST.NO Med forbehold om endringer og feil.

www.rim.no

BOBBY V Fly on the Wall (WARNER MUSIC)

Samarbeidspartnere: Scandic Hotel Hamar, Renholdsbehov AS, Dokumentsenteret AS, Ramirent, Nokas Security, Giset AS, Hamar Sentrumsforening, Norengros AS, Voksenopplæringen for innvandrere i Hamar og Stange, Eka Profilering AS, Seb’s Hotel, Hamar Sportsbar, Hedmarksmuseet, Trendoptikk AS, Hamar Bilutleie, AS, Hamar Olympiske Anlegg, Huskelappen, Rune Asla, EDB ErgoGroup, Rubicon AS, Personal Eltek, 3K Live, Riis Bilglass Hamar Bilpleie Hamar, CC Martn Hamar Rim Idé & Kommunikasjon AS.

64

5/2011

Hva er egentlig poenget, Bobby? Musikkens eneste gjenlevende Gud, eller Prince om du vil, har bevist at høyde ikke nødvendigvis har noe å si når det kommer til en manns sexsymbol-status. Ingen

2

kan likevel komme og fortelle meg at Bobby V (tidligere Bobby Valentino) sine 160 centimeter ikke har vært et sårt tema når diverse plateselskaper har forsøkt å spinne videre på Atlantasangerens gjennombrudds-hit «Slow Down» fra 2005. Det er jo faktisk ikke slik at alle voksne menn kan sporte høyhælte sko slik Symbolet gjør, og når det kommer til akkurat sjangeren R&B, kan man vel heller ikke påstå at man har å gjøre med en lite utseende-opptatt lytterskare. Men nå er det jo ikke akkurat mulig å operere knærne heller, så det første steget på veien for en videre suksessfull karriere for Booby, ville vel være å lage uslåelig musikk? Vel, akkurat det er som kjent ofte lettere sagt enn gjort, noe som også gjelder for Bobbys seneste album, Fly on the Wall, som settes i gang av et über-cheezy intro man lett kan forvente seg av en slik albumtittel. Ikke at det er noe galt i ost, men jeg føler at vi strengt tatt burde ha lagt bak oss kåthviskende damer i R&B nå. Det som likevel irriterer meg mest, er hvordan Bobby denne gangen har klart å slippe et helt album uten et eneste standout-spor, noe som er ganske imponerende når man faktisk lager musikk på heltid. Og faktisk er det ganske, siden godlåta «I Like» droppet på nett i januar, og ga undertegnede nogenlunde store forventninger til dette albumet. Men hva gjør Bobby? Jo, han forkaster den beste låta han har laget på mange år, og fyller heller opp albumet sitt med 15 relativt uinteressante spor. Forøvrig aldri skikkelig elendig, noe som skal godt gjøres med stabile produsenter som Bryan-Michael Cox, Babyface, Jazze Pha og Tim & Bob (gutta bak nevnte «Slow Down») med på laget, men heller aldri bra nok til at jeg orker å høre ferdig et eneste spor. Og med såpass mange låter, blir det selvfølgelig en heller slitsom affære. Vanligvis hadde jeg kanskje foreslått å kutte ned på antall spor, men hva hjelper vel det når ingen av låtene skiller seg nevneverdig ut fra resten av denne lunkne R&Bsuppa? Og med gjengående tekster av typen «I wanna rock with you baby, all night long/Rock and roll and roll and rock/Making sweet love, don’t you ever stop», ser jeg ingen annen mulighet enn å rulle toeren på dette albumet, som i en Frank Ocean-fri verden muligens hadde vært en treer. Sorry Bobby, R&B-lista har blitt satt litt høyere siden sist. Mathias Rødahl BILL CALLAHAN Apocalypse (DRAG CITY/VME)

Halvtroverdig apokalypse. Innenfor Bill Callahans idiosynkratiske produksjon – enten det er under eget navn eller som Smog – så blir forskjellene fra plate til plate minimale. Allikevel, all den tid Callahans styrke som låtskriver ligger i å få de marginale detaljene til å virke betydningsfulle, så blir disse minimale forskjellene ganske viktige i det store bildet. Forrige album fra Callahan var I Wish I Was An Eagle fra 2009, et album som var hans diskutabelt beste, uansett alias. Nå er han tilbake med Apocalypse, et mer grovkornet album enn forgjengeren, som var et overflødighetshorn av fløyelsmyke stemninger. Apocalypse er i alle aspekter et mere sosialrealistisk album, det er alvorligere, mørkere og på sett og vis, skitnere. Allerede fra de første gjennomlytningene får vi inntrykk av at Callahan her har ofret det søte preget fra I Wish … til fordel for et råere lydbilde, med den hensikt å si noe viktig, noe mer substansielt, om verden og menneskene i den. Noe tittelen på plata ikke går av veien for å motbevise.

4

Varianter at vendingen «my apocalypse» går igjen i flere låter på denne plata, nærmest som et slags negativt mantra. Dette budskapet, kommer i sin mest outrerte form på låta «America!». Over et skittent bluesrock-komp synger Callahan med god ironisk distanse om alt som er så fantastisk med Amerika, og om hvordan han lengter tilbake til dette akk så fantastiske landet, med sin flotte hær, sine kriger, sin vidunderlige regjering. Låta er et tydelig forsøk på morsom og bitende satire, men den funker på veldig få nivå. Den er Callahans mest ambisiøse forsøk på å si noe utover den personlige sfæren, men det er ganske tydelig at det er der han bør holde seg, for det er når han er på sitt mest intime, at han er best. Som på «Riding For The Feeling», kremeksempelet på Callahan som en intim historieforteller. Låten tar for seg avskjeder og hvor vanskelig disse kan være, men den tar også for seg frihetsfølelse og hva det egentlig betyr. Callahan er vag i å gi noen konklusjon, men han lander på noe i retning av at det er bedre å høre til et sted enn å jage friheten. Apocalypse virker å være en slags diskusjon over hva det vil si å være fri, samt en kontemplasjon over hvor Callahan befinner seg i livet, og i den store sammenhengen. Det hele lykkes når Callahan holder seg intim og bruker seg selv som utgangspunkt, de er her Callahan klarer å røre ved lytteren og skape en reell kontakt. Når han går utover seg selv, så virker han derimot distansert og nærmest uinteressert i å egentlig si noe. Det gjenspeiler seg i musikken også, på låtene hvor verden skal til pers, blir arrangementene større og svulstigere og Callahan mister nærheten han besitter på de roligere, personlige låtene. Og det er, som sagt, disse han mestrer, bedre enn de fleste. Håvard Ringen GRAVEYARD Hisingen Blues (NUCLEAR BLAST/IMPORT)

Ganske bra til å være svensk. Som vi alle vet, i god norsk janteånd, har svenskene alltid tatt musikken sin blodig seriøst. Kanskje litt vel seriøst for sitt eget beste. Trender kommer og går, söta broder hopper godtroende ut fra stupet og rekker å forandre både hårsveiser, klesstiler og musikksjangre minst fire ganger før bakken inntreffer. I og for seg ikke noe galt i det når man ser på våre egne altfor mange, altfor stusselige forsøk på verdensherredømme på musikkfronten. Så har det blivet, säger dom. I det sommeren, anno 2011 står for dør, er det skranglete og såkalt «okkult» syttitallsrock som gjelder, noe kollegaer Ghost og Witchcraft allerede har vist til, tungt inspirert av Black Sabbath, Coven, Black Widow, Pentagram, Witchfinder General og den pakka der. Nye tilskuddet er Graveyard fra Göteborg og bandets andre album som, sjokkerende nok, gikk rett til topps på de svenske hitlistene for en drøy måned siden. Men der ovennevnte snubbar in arms fort høres ut som halvslappe pastisjer på halvslappe band i utgangspunktet (det er vel en grunn til at mange av referansepunktene aldri ble større enn de ble, eller hva?), henter Graveyard inn både bluesrock ikke ulikt The Yardbirds på sitt tyngste, følelsesladd Zeppelin-balladeri med obligatoriske Robert Planthyl og Ennio Morricone-inspirert ørkenrock med, ja, hold deg fast, plystring. Hisingen Blues er til tross for stor skepsis fra undertegnede en riktig så bra plate når det setter seg etter syvåtte runder, men det er også her skivas svakheter lyser i mørket på kirkegården. Hvor er de umid-

4


MUSIKK

– Røykestopp i E-dur.

7 th International

Stavanger Norway

Foto: Erik Five Gunnerud

PÅ KARRIERETOPPEN (TUBA)

Solvarm hud, jordstøv med et hint av piss og øl som river deg i nesa, lunken øl i plastbeger som skvetter over i det publikum smelter sammen i kollektiv poging, konstant behagelig promille, Orange scenen på Roskilde, og Rumble in Rhodos som får tid og rom til å opphøre i det de forener et euforisk festivalpublikum i den stekende ettermiddagssolen. Det er lenge mellom de platene som i sin helhet kommuniserer med lytteren. Signs of fervent devotion gjør det. Allerede ved første gjennomlytting settes følelser og assosiasjoner i sving. Og jeg håper mine er en profeti som går i oppfyllelse! For er det noen som fortjener de tilmålte minuttene på Skandinavias største rockefestivalscene, og samtlige festivalscener for den saks skyld, er det Follogutta i RR. Etter åtte år som trofaste leverandører av dansbar indiepunk holder de fortsatt stand i samme gata. Umerket av tidens strømninger har de forfinet og perfeksjonert det umiskjennelige Rumble in Rhodos uttrykket. Thomas Bratlies kontrastfylte vokalprestasjoner mellom frenetisk, men kontrollert skrikevokal, og skolerte vokal er på sitt beste. Den drivende

5

delbare refrengene, de klassiske rockelåtene? Hva husker man egentlig etter såpass mange runder? Jeg prøver hardt å ikke være kjip musikkanmelder nå, men troverdigheten til Graveyard faller til grunn bak et teppe av politisk korrekt gitartwang, grumsete (altfor lav!!) bassgitar, helt ok trommespill og en vokal som alltids kunne vært mye bedre. Dette holder femmeren tilbake. Men så er det slik at tvilen kommer definitivt disse gutta til gode, det skal sies. Både tittellåta, «No Good, Mr Holden», «Cooking Brew», «Uncomfortably Numb» og «Ain’t Fit To Live Here» er alle sterke låter som pisser på mye av dagens retrorock og vil garantert komme til sin rett i sceneformat, og det gleder jeg meg stort til. 1-0 til Sverige. Andreas Tylden THE HEX Tyrannosaurus Hex (RIOT FACTORY)

Kvalitet vs. Kreativtet. For de fleste gutter på tolv år er det spennende å ha et Playboy-magasin i hendene. Det tunge magasinet, med det glossy trykket oser kvalitet. Jenta på forsiden stirrer

3

energien som strømmer ut av gitarseksjonen er større enn noen gang. Nå snakker vi høydepunkt i karrieren. Det er noe som heter at «you gotta know the rules to break the rules». Det demonstrerer de på den funkdraperte Carve Visage, som med visse genremodifikasjoner like gjerne kunne vært å finne på den nye Montée-plata. Og når produsentene heter Erlend Mokkelbost og Anders Tjore, hvis har en cv spekket med rock, hardcore og delikat funk er det et samarbeid verdt å ta i nærmere betraktning. Sammen har de skapt en plate spekket med kontraster som glir over i hverandre uten hensyn til sjangeroverskridelser, og får med det et lydbilde i en sammensmeltning av metallisk, soft og rått. Dette er plateårets hittil beste søknad til festivalsommerens høydepunkt. I en vill flørt med Veronica Maggiosk cabaretpop, Montées funkadelica, godt pakket inn i 2000-tallets fineste hardcore. Dette er genre som tilsynelatende er uforenlige, men både bandet og gutta bak spakene kan sin hardcore så det holder, og kan dermed bryte reglene som de vil og når de vil. Det er SOFD et eksemplarisk bevis på. Nytes på festival, med en dæsj solfaktor, et brett øl, og den beste festivalgjengen. Inger Lise Hammerstrøm

på deg med dådyrøyne samtidig som hun viser fram attributter ingen av jentene i skolegården er i nærheten å ha, langt mindre noen gang få (kjøpt). Spenningen sitrer i kroppen i det man sakte blar seg forbi pike etter pike. Noen blonde, andre brunetter. Blå øyne, brune øyne, store pupper, små pupper. Tilsynelatende forskjellige, vakre og perfekte jenter. Men for de fleste av oss gutter slår det seg etter hvert, at jentene i skolegården er både mer forskjellige, attraktive og spennende. Det er de jentene som utvikler seg, blir fargerike, ulike, spennende og senere veldig interessante. Jentene i Playboy vil derimot alltid se helt like ut. Det er kanskje en viss trygghet i dem, men spennende blir de aldri igjen. The Hex fra Narvik, bosatt i Trondheim har skapt et flott ytre med debutskiven Tyrannosaurus Hex. Coveret er enkelt, men iøynefallende og effektivt, produksjonen, som gutta selv har stått for, er upåklagelig, til tider imponerende. Også rent teknisk yter Narvikingene på et meget høyt nivå. Ta for eksempel vokalist Rune Røstby, han er en talentfull kar. Det er ikke mange

mannlige rockevokalister som synger så bra som han gjør, uanstrengt er det og. Problemet er at en av de få menn der ute som innehar de samme kvalitetene som Røstby er den ikke ukjente Cedric Bixler-Zavala fra At The Drive-In/The Mars Volta. Den lille sør-amerikanske kinaputten har utvilsomt en av de mest unike stemmene i moderne rockehistorie. ATDI og TMV er også de to bandene som stikker seg ut som The Hex største inspirasjonskilder. Som oftest virker det som om The Hex har tatt utgangspunkt i spesifikke deler eller hele låter fra de to nevnte bandene uten noe ambisjon om å skape noe fra eget hjerte. Singelen «City Of Death» er en av flere låter på plata som lider av akkurat det. Låta er fengende og velspilt, men det er ikke til å komme bort i fra at det høres ut som en grei b-side låt fra ATDIs Relationship Of Command. At albumets klart beste låt med den Chino Morenoske tittelen «She Cuts Like Knives (I need Morphine …)» har skremmende mye til felles med Deftones-låta «Knife Party» bekrefter følelsen av at The Hex er bedre til å spille enn å skape. Tyrannosaurus Hex

POLYNESIAN DANCE SHOW STAGE PERFORMANCE BY NICOLE FROM GERMANY MOSTTATTOOED SENIORWOMAN

ISOBELVARLEY

...plus many more SPECIAL GUESTS!

Artist: Liam Peskett Design: creationstation.no

RUMBLE IN RHODOS Signs of Fervent Devotion

•SHOWS •DEMOS •ART CONTEST •TATTOOING & PIERCING BY PROFESSIONAL ARTISTS

www.tattooconvention.no 5/2011

65


MUSIKK er på ingen måte en dårlig plate, ei er den spesielt spennende etter første gjennomlytting. For noen kan den nok være en grei erstatning for de som aldri falt for vendingene Cedric og Omar tok med TMV. Tungt er det likevel å måtte konstatere at gutta i The Hexs mange harde arbeidstimer og kvaliteter ikke når kreativiteten til de nevnte sør-amerikanske hårdottene til hofta. Tete Lidbom

noen runder. Å signe på Tech N9nes Strange Music må uansett være det smarteste trekket i BLH sin karriere til nå. Hånd i hanske. Jørgen Nordeng

BROTHA LYNCH HUNG Coat Hanga Strangla (STRANGE MUSIC)

Cannibal Holocaust. Har vi et ord for «acquired taste» på norsk? I så fall. Sacramentos sykeste stemme har aldri gått av veien for å sjokkere, og allerede før gjennombruddet Seasons of The Siccness i 1995 var det tydelig at vi hadde med en forkvaklet sjel å gjøre. «Rest in Piss», liksom. Kannibalisme, babymord, ekskrementer og nekrofili. Selvmord, selvforakt og selvmedlidenhet. Som en manisk depressiv raputgave av Cannibal Corpse. Med GG Allin som vokalist. Det var likevel tydelig at vi hadde med et unikum reint å gjøre reint artistisk og. Her er gutten som kunne nådd langt. Men i stedet for å slenge seg på datidas G-funk, sol og weedbølge valgte Lynch å begrave seg enda lengre ned i sitt eget perverse univers. Og samtidig lengre unna noe annet enn sitt eget syke sinn og selskap. Snoop Dogg uttalte en gang at BLH kunne blitt superstjerne, om han bare kunne rappa om noe annet enn å spise babyer. Men det gadd han faen ikke. Etter noen år i villmarka, både kreativt og mentalt om jeg har forstått rett, kom Brotha Lynch Hung tilbake med et smell med fjorårets A Dinner & A Movie. Ikke bare et konseptalbum, men det første i en trilogi av konseptalbum, hvor Coat Hanga Strangla er nummer to. I likhet med forgjengeren, noe av det beste han har gjort siden nevnte 1995-klassiker. Hvis Public Enemy i sin tid påsto å være CNN har vi her med Dario Argento eller Ruggero Deodato å gjøre. Selv refererer han til Hostel-filmene som inspirasjon. Han gjør det ikke enkelt for seg selv, stakkar. Ikke bare på grunn av den mildt sagt bisarre tematikken, men også fordi han velger å utforske nye stiler kontinuerlig. Det største ankepunktet mot Coat Hanga Strangla er at han insisterer på å dra med seg crewet sitt på brorparten av sporene når brorparten av disse ikke når mjelkekua si midtveis opp på leggen. Tech N9ne selv og First Degree the DE er unntakene, ellers sitter man og venter på å få hovedpersonen tilbake. Og så er jo skitsene viktige i historien hans, men bare irriterende etter

4

THE KILLS Blood Pressures

du gjennom en variert plate med gode overganger. Eksempelvis fra den åpenbare Lennonflørten på «Wild Charms» med Hince på vokal, til den soundtrackkandidaten «DNA», til Stoneshyllesten på «Baby Says». Bra låter jevnt over, med et par spillelistekandidater. Mer trenger strengt tatt ikke et band i disse dager. Det er vel hva man kan kalle velsignelsen av den økte tilgjengeligheten nedlastning gir. Selv tar jeg med meg «Satelite» og «DNA», gir platen en femte runde i spilleren, før jeg setter den i hylla for godt. Takke meg til 40 minutter med repeterende posørsatser, når jeg kan få de to beste låtene, og skippe resten. Bra for deg og meg, bra for The Kills. Hill den teknologiske revolusjonen! Inger Lise Hammerstrøm

(DOMINO RECORDS/PLAYGROUND)

Nok til å fornye VIP-kortet. The Kills er en duo med høy. H&M-rockfaktor, som hevder å spille punkbefengt bluesrock. Undertegnedes første møte fant sted i Dublin, hvor de var oppvarming for Jon Spencer Blues Explosion. Mens hovedbandet sto for det største musikalske inntrykket sto oppvarmingsbandet med Allison Mossheart i spissen, for å gjøre et stort estetisk inntrykk. For en landsens jente, som så vidt hadde fått øynene opp for punkrock, var dette den kuleste fremføringen hun hadde sett siden det lokale punkrockcbandet gjorde en Ramones-cover på UKM-en. The Kills hadde et upåklagelig image, med Allisons tunge, mørke lugg, slangeskinnsboots, og coole fremførelse. Som den da trofaste musikkforbrukeren jeg var, kjøpte jeg plata, Keep on your Mean Side, tvangslyttet til den i et par uker, og lot den gå i glemmeboken. Siden de så dagens lys i kjølvannet av bluesrockbølgen på begynnelsen av 2000-tallet, har de enda ikke levert noen nevneverdig plate i den store sammenhengen. Likevel har de klamret seg fast, og fått ytterligere tre plater utgitt på større selskap. De har holdt seg i toppen, prydet magasinforsidene, gitt soundtrack til ymse tv-serier og filmer, og figurert i den kjendisbefengte bandkoalisjonen Dead Weather. Sistnevnte var det Mossheart som fikk æren av å fronte, men James Hince ville ikke være noe dårligere, så han gikk hen og kapret kjendisgroupien, Kate Moss. Etter at henholdsvis nyforelskelse og sideprosjekt hadde lagt seg, gikk duoen i studio og mekket Blood Pressures. Hvilket til nå er deres beste plate, og innehar mer enn nok kvaliteter til å fornye VIP-kortet på Londons utesteder, oppgradere designbootsgarderoben og få noen betydelige festivaljobber. Drevet av Mosshearts sensuelle bad girl-vokal, og Hinces popbefengte bluessatser tas

4

PANDA BEAR Tomboy (PAW TRACK/VME)

Polyrytmikk anyone? Jeg har alltid til en viss grad foretrukket Animal Colective-medlemmene solo fremfor kollektivt. Det har nok ikke så mye med ren musikalsk kvalitet som det har med den panegyriske mottakelsen AC har fått i denne bransjen, som i tur gjør det litt klamt å lytte til dem. Tåpelig, men sant. Det kan også argumenteres for at det ikke er strengt nødvendig å lytte så mye til AC når man blir servert soloplater av et slikt kaliber som dette, eller som fjorårets Avey Tare-album, eller som hvilket som helst foregående solo-album fra AC-medlemmene. Det er nærmest bemerkelsesverdig hvor lite kvalitet som forsvinner når de bestemmer seg for å gjøre det på egenhånd. Tomboy føles vel så helstøpt og ordentlig som et hvilket som helst AC-album, men forskjellig og eget nok til å skape tilstrekkelig med entusiasme for prosjektet. Tomboys styrke ligger i det samme som hele AC-prosjektet, nemlig i å dyrke dikotomien i forholdet tilgjengelig/utilgjengelig. Dette er ved første lytt skikkelig rar musikk, sonisk ligner det på lite annet og ting som låtstrukturer og rytmestrukturer kan være vanskelig å svelge for mannen i gata. Men så har man melodiførselen; selv om den ikke akkurat er A4, så er den alt annet enn uspiselig. Spesielt på låter som «Slow Montion», «Last Night At The Jetty» og «Alsatian Darn» viser Panda Bear seg fra en låtskriverside som det virkelig står respekt av. Det er vanskelig å finne den riktige balansegangen mellom det rare og det vanlige, det stygge og det vakre eller det tilgjengelige og det utilgjengelige, men på sitt beste balanserer Panda Bear så godt som noen. I Panda Bears musikalske univers finner vi to store ledestjerner: Brian Wilson og Arthur Russel.

5

– Vi må vente på Godot. – Å ja, det er sant. (Pause) Er du sikker på at det var her?

SÅNT NO’ HAKKE DEM I BY’N KING CREOSOTE & JOHN HOPKINS Diamond Mine (DOUBLE SIX/PLAYGROUND)

Her på berget har Stein Torleif Bjella høstet kanskje noe ufortjent mye skryt for sine enkle og romantiske folk-pop-fremstillinger av livet på bygda. Hans prosjekt, der han bruker livet på bygda som en ramme for å fortelle omverden om sitt følelsesliv, er nærmest identisk med den uttalte ambisjonen bak Diamond Mine, samarbeidet mellom popeksentrikeren King Creosote og elektronikavirtuosen John Hopkins. De setter seg ut å formidle dagliglivet i skotske Fife, men på veien sier de vel så mye om mellommenneskelige forhold og mer eller mindre vellykkede romantiske relasjoner – og de gjør det med en emosjonell brodd som er langt fra Bjella forunt. Det er alltid en ganske solid fallhøyde når to personer som gjør bra ting på hver sin kant bestemmer seg for å sette seg ned for å samarbeide, men det er også en mulighet for at de kan virke som katalysatorer for hverandres beste sider – slik tilfelle er her. King Creosote er kanskje den mest profilerte av disse to – til sammen har han sluppet i overkant av 40 plater. Med en slik produksjon er det nærmest gitt an en del av det ikke holder nevneverdig god kvalitet, som ofte er tilfelle med artister med enorm produksjon. Men på sitt beste er han en låtskriver av rang, som smelter sammen eksentriske, enkle folk-pop-låter med en virkelig emosjonell brodd. Og det er den følsomme siden John

6

e g i l r e H

k ol

f 66

5/2011

www.rogafest.no

Hopkins hjelper å fremheve på Diamond Mine. Det er tydeligvis han som er katalysator for King Creosote, heller enn omvendt. Hopkins er simplistisk av natur, og hans kjølige og atmosfæriske innpakning stagger King Creosotes, antatte, impulser om å ta låtene i rare retninger. I stedet sitter vi igjen med enkle, utbroderende og hjerteskjærende vakre melodier perfekt balansert opp mot Hopkins elektroniske bakteppe. Diamond Mine starter med en kort intro, som kun består av stemningssettende ambient, krydret med samplet pub-prat fra Fife, samt et og annet måkeskrik for å understreke den lokalgeografiske forankringen. Plata følger opp med «John Taylor’s Month Away», som tematisk tar for seg hvor heldig King Creosote føler seg som slipper å jobbe skift på sjøen. «For once, I much rather be me», gjentar han låten igjennom, og hinter til at han har sine problemer, men tross alt er ikke livet så ille. Og dette er et gjennomgangstema: En slags erkjennelse av hvor man befinner seg i livet, at det er dette man har, og at det finnes gjerne bedre liv der ute, men livet i Fife er faen meg ikke så ille når man tenker over det. Om å krangle med kjæresten sin, synger King Creosote: «It’s such a waste of what we have», på «Bats In The Attic». På «Running On Fumes» synger han: «Why do we bother, with all this fighting». Og gutta har melodiene til å pakke opp sin kontemplative erkjennelse. Diamond Mine seiler opp som en av utfordrerne til årets album, rett og slett. Håvard Ringen

4.Juni


MUSIKK Wilsons inspirasjon finner vi tydeligst på de mest melodiøse sporene, som den overnevnte troikaen. Mye ligger i stemmebruken til Panda Bear, men det er også tydelig i melodiene at han henter tung inspirasjon fra den californiske pop-guden. Arthur Russels inspirasjon manifesterer seg i dualiteten på plata, mer enn noen andre stod Russel for å finne spenningen som oppstod i møte med det vakre og det stygge. Det er også vært å nevne Paul Simon, dog er ikke dette så tydelig, men Panda Bear deler mye av den samme fascinasjonen for world music, og ønsket om å inkorporere den i vestlig popmusikk. Tomboy inneholder mengder av polyrytmikk og shamanistiske, messende refrenger. Tomboy er et imponerende ambisiøst stykke musikk. Håvard Ringen

E-40 Revenue Retrievin’: Overtime Shift Revenue Retrievin’: Graveyard Shift (HEAVY ON THE GRIND ENT.)

Physical Graffiti. Herregud, går det an? Hvilken annen jævla rapper når formtopp etter over tjue år i gamet? Og det med et dobbeltalbum? Og det igjen et skarve år etter forrige dobbeltalbum? Fonzarelli er unntaket som bekrefter alle regler, skrevne så vel som uskrevne. Han har klart å holde tritt med utviklinga, samtidig som han har holdt det old school. I motsetning til andre veteraner har han heller ingen problemer med å velge beats som ikke bare er relevante, men også forut for sin tid. Samtidig som han holder det tradisjonstro. Han klarer å fornye seg selv gang på gang uten å egentlig noen gang gjøre det. Det er samme gamle 40 vi dealer med, han bare finsliper gamet sitt kontinuerlig. E-40 har aldri gitt ut et dårlig album, men de har uten unntak hatt et svakt punkt eller to. Det sliter jeg litt med å finne her. Å bare høre hvordan han formelig sklir, hopper og danser piruetter over beatsa, måten han stabler setninger og omarrangerer det engelske språket på, alt med et smil om munnen, er motivasjon nok til å sitte gjennom bortimot to timer i selskapet hans. Det blir ikke kjedelig, hvorfor? Jo, fordi E-40 er en av de beste all roundrapperne vi har. Folk har ofte problemer med å se forbi den sinnsyke stilen og imaget, og glemmer at E-40 er en historieforteller av rang, og også klarer å komme unna med sosial samvittighet og hoodpolitikk bedre enn de fleste. Og attityden som ligger i bånn under er så riktig. Jada, han representerer for alle D-boys og gangstere, men han har en voksen manns innstilling. Eller en guttunge med en voksen manns forpliktelser. E-40 virker som en likanes kar, rett og slett. Og det har han alltid gjort. Mens Too Short i beste fall er en skygge av seg selv i dag, og andre Bay Area-legender enten har lagt opp eller burde gjort det, er 40 vital som aldri før. Å trekke frem enkeltspor her blir bare bortkasta. Har vi årets hiphoput-

5

givelse i fanget allerede? Vanskelig å si, for med rundt to og en halv time med galskap trenger man nesten resten av året på å fordøye dette overflødighetshornet av et dobbeltalbum. Jørgen Nordeng ELEPHANTINE Leverage (DAYLADORE)

Elefantpine. Elephantine er et bandnavn som skriker: «Værsågod kjære lytter, detta er svære greier». Første gang undertegnede snappet opp navnet Mastodon for nesten ti år tilbake var den samme følelsen til stede. Mastodon levde umiddelbart opp til navnet med sin episke og illsinte konseptmetall. Det gjør ikke Elephantine, uten sammenligning forøvrig. Det starter veldig lovende, hvis du starter med coveret vel og merke. Coveret på Leverage er vakkert, mystisk, forstyrrende og nesten hypnotiserende. Innholdet på plata er dessverre det motsatte. Her smøres det tykt på med kjente stonermetall riff og til dels proggete sovedeler (les: mellomdeler). Nordmenns ville fascinasjon for stoner har alltid undret meg. Fascinasjonen har fått fram uinteressante band som Tömmermenn, Kite og Jaquline, sammen med et par mer interessante band som El Caco og Stonegard. Elephantine legger seg her midt i mellom. De er teknisk flinke, men kommer ikke mye lengre enn det på grunn av uinspirerte låter og en fryktelig flat produksjon. Det hjelper heller ikke at tekstmaterialet er av det kleine slaget; «This ain’t no mustang sally, this is no blue suede shoes» skriker vokalist Simon Nylund ut på åpningen av «Fifth And The Truth». Noen lyspunkter er det heldigvis. Som på platas klart beste spor, «Hooray For The Hypes Parade» hvor Elephantine dyrker melodiene et godt steg utenfor stoner-landskapet. Eller på den nu-metal refererende videosingelen «Godscent» hvor tempoet og energinivået er høyere enn på resten av Leverage. Tete Lidbom

2

MINT CONDITION 7... (SHANACHIE RECORDS)

Overraskende bra fra 20-årsjubilerende R&B-helter. Minnesota-bandet Mint Condition har både solgt millioner av skiver, laget en hel haug med glimrende godlåter, og ikke minst vært gjennom det som er av R&B-videoklisjéer siden tidlig nittitall (inkludert synging i ørkenen, følsom saksofonspilling, synging på barkrakk med Sure 55S-mikrofon osv.). Likevel har sekstetten aldri helt fått det samme ettermælet som flere av sine kolleger fra denne magiske perioden. Men der de samme folkene enten har lagt opp for lenge siden, eller forsøkt å oppdatere eller «retro-fisere» seg for å nå dagens publikum, har den trommende vokalisten Stokley Williams og resten av hans trofaste band holdt seg ved sin lest, og leverer fortsatt en type R&B-musikk man nesten skulle tro var utrydningstruet i 2011. På deres syvende album siden 1991, passende nok kalt 7..., svinger gutta gjennom en rekke forskjellige sounds, og må nesten beskrives som en slags herlig blanding av god, gammel Bell Biv DeVoe og Tony! Toni! Toné!. Noe som selvfølgelig treffer rett i hjertet til undertegnede. Det hele føles også autentisk i og med at vi faktisk har å gjøre med en gruppe som var med å skape sjangeren, og er ekstra hyggelig med tanke på at hverken Bell, Bivins, DeVoe eller Saadiq bruker tiden sin på denne typen klassisk R&B lenger. Med unntak av en hyper-cheezy og unødvendig «Bossalude» (to minutters

5

interlude med blikktrommer … *grøss*), er 7... overraskende sterkt til komme fra et band som nettopp feiret sitt 20-årsjubileum. Lydbildet er som snytt ut av nittitallet, enten det er snakk om superfunky synthbass-spor eller gitar- og pianodrevne ballader. Albumet starter fin-fint med The Time/Prince-kanaliserende «Can’t Get Away» og «I Want It» (Mint Condition er forøvrig med som oppvarmere under Prince sin «Welcome 2 America»-turne denne våren), samt hyggelige «Caught My Eye», men settes virkelig i musikalsk høygir på den totalt overumplende rap-godbiten «7», som faktisk får tankene til å gli i retning J.Dilla/Slum Village (Hvis det er de godt over 40 år gamle gutta selv som rapper, er det intet annet enn en sensasjon). Deretter funk’es vi inn i «Ease The Pain», som høres ut som noe fra glansdagene til den nå mer retro-ridende Raphael Saadiq, før Stokley og en uidentifisert kvinnelig vokalist tar det til kirka på den gospelinspirerte «Unsung». Det absolutte høydepunktet kommer likevel helt mot slutten av albumet, da Stokley henter inn den sterkt undervurderte sangerinnen Kelly Price for den fantastiske duetten «Not My Daddy», hvor det på troverdig grown&sexy-måte presiseres at lil’ mama/big daddy-sjargongen burde roes ned blant voksne kjærestepar («You’re not my daddy, you’re my man/And I think it’s time you understand/So just make me happy if you can/I’m not your mama, I’m your girl/ And I am the lady in your world/ And loving each other’s how we work»). Den praktfulle låta er forøvrig også å finne på Price sitt kommende album, Kelly. Med 7... byr altså Mint Condition på R&B slik den ble laget i sine glansdager, og er du fan av sjangeren fra denne perioden, skylder du deg selv å gå til anskaffelse av denne overraskende godbiten. Mathias Rødahl RAPHAEL SAADIQ Stone Rollin’

unike sound like tilstedeværende i disse låtene, slik man gjorde på The Way I See It, til tross for at det albumet også var inspirert av en annen tid. Låtene bærer derimot et mye sterkere cover-preg, noe som sikkert ikke bryr «hvermansen» nevneverdig, men som i alle fall skuffer meg litt. Dette forandrer seg heldigvis likevel rett etter den rockabilly’ete og glade «Day Dreams», når Saadiq hopper inn i flotte «Movin’ Down The Line», som definitivt byr på det flotte og egne soundet som sangeren har bydd oss på helt siden nittitallet. Fra og med denne låta gjør Saadiq også opp for det ekstremt korte albumets første, og kanskje ikke fullt så fantasifulle del, og avslutter med tre låter fra det nivået vi liker å se ham på. «Just Don’t» med den svensk-japanske sangerinnen Yukimi Nakano er deilig avslappende etter de tidligere rock&roll-sporene, mens «Good Man» byr på en herlig dose av det norsk musikkpresse rundt tusenårskiftet hadde referert til som «sløye toner» (lol). Albumets sukkerbit kommer dog i form av sistesporet «The Answer», hvor Saadiq tradisjonsrikt tar lytterne med tilbake til sitt gamle Oakland-nabolag og kunnskapen han fikk på gatene der. Hadde jeg håpet på et litt bedre album? Ja. Er dette krise? Nei. Hadde det vært kult med noe annet enn retro-musikk fra Raphael Saadiq snart? Ja, takk! Og der har du en ganske passende oppsummering av Stone Rollin’. Mathias Rødahl SUGAR LOUISE Everything’s Better With Sugar (NAKED HOLLYWOOD RECORDS)

Barneselskap er best med Sugar Louise. Ny musikk trenger ikke alltid å være nyskapende, ny musikk kan også være nostalgisk og artig. Sugar Louise er ikke spesielt hypp på å finne på noe nytt her. De er mest interessert i å ha det like artig som i et ellevilt barneselskap. På Everything’s Better With Sugar drar

5

Sugar Louise så gæli på at man halvveis ut i plata vet at leken vil ende med oppkast og tårer. Det gjør heldigvis ingenting. For med pangåpningen «Pair-A-Dice», en hyllest til dineren med samme navn i prinsenkrysset, Hermanns Hermitt-coveren «Henry VIII» og den spinnville «Be My Demi Moore» banker Sugar Lousie inn sin egen naivitet inn i lytteren. Så derifra og ut hiver man seg med på festen uten å frykte overdosen. Humoren sitter løst, kompet er tight og refrengene sitter klistret som rosa tyggegummi. Plata har utvilsomt en del å gå på når det gjelder dynamikk og variasjon. Låtene kommer nesten oppå hverandre her, men det spiller liksom ingen rolle. Man blir egentlig bare lettet av å slippe de flaue, balladene som tre-greps/skate-punken ofte skyter seg selv i leggen med. Det er lenge siden jeg har hørt på band som Rancid, Millencolin, Pennywise, Descendents og Me First And The Gimmie Gimmies, men Sugar Louise har gitt meg trua igjen. Kommunen er i full gang med å blåse bort grusen av gatene, samtidig burde du børste støv av skateboardet og Punk-O-Rama-skivene. Fyll sekken med Øl, legg til Everyting’s Better … på iPoden og sommeren blir garantert like fet som i 1996. Sugar Louise kommer nok aldri til å bli et spesielt stort band, til det er de altfor sent ute. Plata kommer heller aldri til å få oppmerksomhet på Lydverket eller fra Spellemannskomiteen, til det er den for enkel. Sikkert er det likevel at Sugar Louise vil gi mange trua på at musikk også smaker godt når den er uhøytidelig. Jeg er i hvert fall klar for noen runder til; kjøret går! Tete Lidbom SNOOP DOGG Doggumentary (EMI)

Gullrekka kunne ikke vare evig. Han er utvilsomt en av rappens største navn, men det begynner å bli noen år siden store Snoop Dogg

4

fikk den musikalske respekten han i mine øyne fortjener. Ok da, så er han kanskje ikke fyren med den mest kompliserte rapstilen i bransjen, men med unntak av et par av No Limit-skivene sine, har den nå 39 år gamle California-veteranen konsekvent droppet finfine album siden han debuterte i 1993 med Doggystyle, en av hiphop-historiens desidert beste utgivelser. Det er derfor jeg med tungt sinn er nødt til å opplyse om at mannens seneste prosjekt, Doggumentary dessverre bryter denne overlegne vinnerrekken fra begynnelsen av tusenårsskiftet. En gjesteliste bestående av blant andre Bootsy Collins, Young Jeezy, E-40, R.Kelly, Wiz Khalifa, Too $hort, Daz, Kokane, Kanye West og John Legend burde strengt tatt være en garanti for det motsatte, men denne gangen byr ikke hunden fra Long Beach oss på A-gamet sitt. I likhet med de fleste av Snoop sine skiver, inneholder Doggumentary over tjue spor, noe som rett og slett blir for meget når man hverken får servert en rød tråd eller skikkelig sterke spor. Dette til tross for at skiva jo byr flere hyggelige øyeblikk, inkludert Battlecats klassiske vestkystbeat på «The Way Life Used to Be», Mr. Porters balsamerende refreng på «My Own Way», min personlige favorittlåt «I Don’t Need No Bitch» (til tross for et uvanlig svakt vers fra Devin The Dude), Goldie Loc på «We Rest In LA», og selvfølgelig godlåta «This Weed Is Mine» med Wiz Khalifa. Det er fristende å skrive at Snoop kanskje har hvilt litt på egne laurbær denne gangen, så dermed gjør jeg det, og strengt tatt er det vel nettopp mangelen på fokus som er hovedproblemet her. Åtte låter mindre og et sterkere bånd mellom produksjonene ville for eksempel utvilsomt ha sørget for et mer lyttervennlig album. Så la oss bare håpe det ikke er snakk om en tidlig 40-årskrise, og at Snoop finner fram godformen når han helt sikkert slipper album nummer tolv neste år. Mathias Rødahl

(SONY MUSIC)

Joda, det er gode ting, men kan du snart hoppe av retrotoget igjen, Raphael? I likhet med mange andre soul/R&B-interesserte der ute har jeg svevet på en Raphael Saadiq-sky gjennom mesteparten av mitt musikalske liv, fra Tony! Toni! Toné og overgangen til Saadiqs første soloskiver, til Lucy Pearl og den flotte retroskiva The Way I See It (2008), som en gang for alle åpnet opp det norske markedet for multitalentet fra Oakland. Det må derfor nevnes at undertegnede kastet seg inn i mannens nye album, Stone Rollin’ med en forholdsvis lite tilstedeværende skeptisisme. Raphael leverer jo, sånn er det bare. Og etter første gjennomlytt (med et par øl innabords) så jeg heller ingen grunn til å mene på noe annet. Det svingte, instrumentene hørtes ut slik de skulle, og stemmen til hovedpersonen var upåklagelig. Men da jeg skrudde på skiva for andre gang, uten å ha rockefoten påvirket av malt, innså jeg brått at mye av dette faktisk ikke var fullt så spennende. Helt klart fint nok for en hyggelig konsert med mye merkelig vrikking fra tidligere kormedlemmer og studenter på Rockefeller, men likevel ikke på samme nivå som forrige gang Raphael Saadiq skrudde tiden tilbake med en ny retrorunde. «Denne gangen feirer Saadiq lyden av 60- og 70-tallets rock og soul», skriver Sony i presseskrivet, og ymter dessuten selvsikkert at han muligens gjør det bedre enn sine inspirasjonskilder, en påstand som jo faller på sin egen urimelighet. Men selv om jeg ikke tror at hovedpersonen hadde sagt noe så teit selv, finner jeg ikke Raphael Saadiqs

4

YOUR HEADLIGHTS ARE ON Your Headlights Are On (DAYLADORE COLLECTIVE)

YHAO for egenart og nerve! Your Headlights Are On har fått mye skryt for det de har presentert på scenekanten det siste året. Noe de igjen beviste som oppvarmingsband for Motorpsycho to kvelder på Byscenen i Trondheim. Der de utstrålet en egenart og selvsikkerhet det er få unge band forunt å matche. Supportgiggene overbeviste i hvert fall det kravstore Motorpsycho-publikummet kraftig. Med den selvtitulerte debutskiven må de være forberedt på mer skryt, for YHAO har spilt inn en meget sterk debut. Det hele åpner med den klaustrofobiske «Cold Mountain». Her ligger Ingri Helene Håviks sterke vokal i front, samtidig som gitarist Lars Ove Fossheim sakte, men sikkert river alt som er av (u)lyd ut av gitaren. Låten har en nerve og et fokus som er representativ for hele

6

plata. Den musikalske avstanden mellom singelen «Diskobar» og albumets sterkeste låt «A Whole Day Nearer Now» er stor, men uten at platens utrykk virker sprikende av den grunn. «Diskobar» er en klar utfordrer til Razikas «Vondt i hjertet» som årets søteste ungdomsskildring. På «A Whole Day Nearer Now» derimot trikser YHAO fram et utrykk som får de til å høres ut som et opprocka Massive Attack. Trommis (Hans Hulbækmo) og tubaist (Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobec) maner sammen fram en nærmest dansbar groove, mens Ingris vokal her veksler mellom det stramme, autoritære og drømmende. Nærmest som det kule, skumle kjærlighetsbarnet til Bjørk og Karin Dreijer. De er en meget ung gjeng medlemmene i YHAO, men jeg blir ikke overrasket om de har eldre søsken som var på sitt mest kjønnslystne midt på nittitallet. For plata er spekket med smakfulle (!?) nit-

titallsreferanser. Massiv Attack og Bjørk er allerede nevnt, samtidig ligger det lag av Radiohead, PJ Harvey og Smashing Pumpkins her. Det YHAO har klart bedre enn de fleste referanse-nørder og riff-tyver er å skape et eget utrykk på tross av disse referansene. Dette er den sterkeste norske utgivelsen så langt i år og det med Se Deg Rundt I Rommet friskt i minne. YHAO kan også bli Norges første ordentlige (les: uten joggedrakter) indie-eksportvare. Om det skjer med det første er egentlig ikke så interessant å spekulere i. Anja Lauvdal vil uansett spille wurlitzeren sin på «Drink Gone Dead» med like stor autoritet og pondus som Bent Sæther fortsatt spiller bassriffet i «The Golden Core». Ikke vær redd for å rope klassiker. Wenche Sundt Bendixvold

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

5/2011

69


FILM

ARTHUR 3 OG DE TO VERDENER Regi: Luc Besson I rollene: Freddie Highmore, Selena Gomez, Mia Farrow, Jimmy Fallon, Lou Reed, Iggy Pop Norske stemmer: Julian Mæhlen, Pia Tjelta, Kalle Moberg, Kåre Conradi, Christin Borge Ikke greit å vite hva Besson har røyka for å komme opp med dette konseptet. Neonversjonen av Toy Story, pedagogisk biomangfoldslære, småkolonialistisk rasisme og gamle new wavehelter som Bowie, Iggy Pop og Lou Reed i samme film. Og ved treeren i rekken er brennerten enda ikke over. Elleveåringen Arthur har i bestefars mirakeldråper funnet nøkkelen for å alternere mellom sitt hengslete selv, og sin atskillig mer fotogene versjon som tre millimeter høy minimoy. Disse vesenene har sin biotop i hagen til bestefar, og nå er de truet igjen, av Malthasard – den personifiserte ondskapen. Guttungen får spille superhelt. Og sjekke drømmedama – minimoyenes bombshell Selenia. Ikke filmens største svakhet kanskje, men absolutt litt perverst når klønete barneskoleforelskelse møter FHM-uttrykket for sexy. Vekslingen mellom animasjon og live action er teknisk ganske sømløs, det samme med reproduksjonen av Toy Story-gager – om å være liten i en stor verden. Det går sikkert hjem hos målgruppen, i en film som dermed er både kalkulert og ansvarsløs. Kan man for eksempel unnskylde å ikke oppdatere femtitallsuniverset bare fordi det er en barnefilm? Jeg har ikke noe i mot pastellkulisser, men her har man altså anstrengt seg for å lære barna mot og økologisk bevissthet – men ikke at mor har forlatt kjøkkenbenken til fordel for verden omkring. Deretter passerer rulletekstene over Iggy Pops cover av Bowies «Rebel Rebel». Absurd, men langt fra morsom, ironi. Maria Moseng Premieredato: 6. Mai

2

DET AKUTTE MENNESKE Regi: Knut Eirik Jensen Med: Mats Gilbert Unntakstilstand og unntaksmenneske: Gaza 2009 og Gilbert som en av to norske leger der ingen andre slapp til, langt mindre rapporterte fra. Men det er mer, mye mer. Mads Gilbert er ikke bare mangeårig akuttmedisiner på palestinsk side, kjent universitetsprofessor, aktivist og idealist – han er det akutte menneske. Akutt til stede med ett gir og en intensitet. Benbrudd i Tromsalpene eller bomberegn på Gaza, Mads gir alt, alltid. Hele tiden ett skritt foran, på to steder samtidig og likevel fullt konsentrert, helt til stede. Egenskapen det travle menneske går på kurs for å lære. Troen på at akkurat her, akkurat nå, er det akutt vesentlige. Eller enda verre – at det er det som er livet.

5

70

5/2011

Men først og fremst handler Det akutte menneske om nødvendigheten av å ta klare standpunkt for å i det hele tatt å kunne utrette noe. Om betingelsene for å ikke bare vise, men også utføre, solidaritet. Om den humanistiske grunntanken i praksis, mer enn politisk krigføring. Alt dette videreformidler Knut Erik Jensen. Dynamikken i Gilberts liv fanget ved å holde samme tempo, følge etter som en klegg. Ved å la seg gripe og prege av volden, overgrepene, menneskene, mennesket, men også ved å la være å dvele for lenge. Isteden vender vi tilbake til de samme stedene, de samme hendelsene, de samme menneskene i en langdistanseloop. En effektiv dramaturgi som følger Gilberts arbeidsmetode, som viser betydningen av kontinuitet og langvarig engasjement satt i system. Litt for lang (nesten to timer), men heller litt for mye enn litt for lite. Som hovedpersonen selv. Hett og imponerende. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato: 29. april HJELP, VI ER RUSS! Regi: Kenneth Olaf Hjellum I rollene: Erlend Bentesønn Fougner, Bjørnar Nilsen Øksenvåg, Marte Aunemo, Even Vesterhus, Kristi-Helene Engeberg, Kristoffer Gustavsen, Vinh Duy Nguyen, Kristoffer Joner, Are Kalvø, Aslag Guttormsgaard Hjelp, vi er russ! En yr, realistisk knullekomedie til å kjenne seg igjen i? En norsk American Pie med russeluer foran tissefanten og sexknuter i snora? Ingen av delene, pussig nok. Kenneth Olaf Hjellums regidebut skal handle om alt det som er typisk norsk når du er atten år i mai: Om russ, buss, dress, booze, sex, knuter og vennskap. Og, den skal være en glad og vårkåt karikatur av annerledeslandet Norge – det med alle bygdene, alle hølene. Det er umiddelbart forfriskende at russegjengen i Ødvåg – et av flere arketypiske «moronavn» – ikke er et konsentrat av kjente og kjære figurer fra skoletida. Og, at stedet ikke er et tradisjonelt norsk høl (selv om det beskrives sånn). Isteden er Hjellums vestland befolket med amerikanske implantater: sleipe B-filmcasanovaer, ville rednecks, gammelmodige tapertyper (Vigdis = «Uglis») og anakronistisk slang selv for «åttitallsgutter» å være («åååh, du lovd mæ vagina!»). For all del – high school-komedien er en salig sjanger å låne fra, men skal den sprøytes inn i norsk film for å fortelle om et norsk fenomen på en «annerledes» måte bør det ha mål og mening ut over å være et «morsomt» grep. Det har ikke Hjelp, vi er russ! Den har heller ikke rare plottet å støtte seg på. Isteden er det som om en norsk koloni i Amerika hadde forsøkt seg på russeferiring utstyrt med et bilde fra en gammel utvekslingsstudent. Et med rødkledde typer foran en buss på en holdeplass i Geirangerfjorden med den kryptiske påskriften «On our way to russetreff in Oslo!!!=)» Hvordan ville du ha tolket det? Omtrent som Hjelp, vi er russ! kanskje. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato: 15. april

at historien ikke er ment som ren underholdning. Handlingen er enkel å oppsummere: En håpløs forfatter tar et dop som gjør ham til verdens smarteste, kjekkeste og kuleste fyr. Plutselig tjener han millioner, får alle damene, forstår alle språk og kan dessuten kung-fu. Det minner litt om The Matrix, med en liten dose Fight Club. Bruken av NZT har noen negative sider, men de løses alltid med simpelthen å ta mer dop. Filmen er også en trip i seg selv. En uendelig zoom snirkler seg tvers gjennom en hel by, kameraet flyr opp langs en skyskraper og skinnende sepia farger illustrerer beruset tilstand. De som tør å le av morbiditeter vil nyte mye mørk humring. Klippingen hjelper til med morsomme innfall, som da en ekskone oppsummeres på to sekunder: «I do»/«This is not working». At filmen er basert på en bok blir ironisk da hovedpersonen selv skriver en bok på fire dager, under påvirkning av superdopet. Mulig dette kan forklare det trettsomme faktum, at filmen daffer av etter hvert, og dessuten er stappfull av plothull. Torgeir Blok Premieredato: 10. juni

– Dzzzzz. Nå skal det bli folk av deg, sønn.

BEST AKKURAT NÅ

2

LIMITLESS Regi: Neil Burger I rollene: Bradley Cooper, Robert de Niro, Abbie Cornish En stor Hollywood-thriller som tør å påstå at narkotika kan være bra for deg, det ser du ikke hver dag. Dopet det er snakk om kalles NZT. Det er fiktivt, men i boka filmen er basert på kalles det samme dopet MDT; en klar omskrivning av det virkelige stoffet DMT, kjent for å «utvide» sinnet. Dette er et av flere hint til

4

TORGEIR BLOK 13 ASSASSINS Regi: Takashi Miike Miike leverer som alltid. HOBO WITH A SHOTGUN Regi: Jason Eisener Innvoller og eksploderende hoder. What’s not to like? GOD OF LOVE Regi: Luke Matheny Vant velfortjent Oscar for beste kortfilm.

LINCOLN LAWYER Regi: Brad Furman I rollene: Matthew McConaughey, Marisa Tomei, Ryan Phillippe, Josh Lucas, John Leguizamo, Michaela Conlin, William H. Macy Så kommer filmen som prøver å gjøre det samme for McConaughy om Coen-brødrene gjorde for George Clooney. Ut av rom-kom og melodrama, inn i sweet-talkende kredroller. Looks, charm – talent? Jaggu, her er Matthew på nye dybder, med riper i hårlakken og plakk på colgate-smilet. Og må nokså ensomt bære en ellers triviell affære. I rollen som gatesmart advokat med egen sjåfør og kontor i baksetet av Lincoln’en. Han forsøker å sjarmere seg gjennom rettssystemet. Og, innimellom, tilbake i kløfta til ekskona. Her gestaltet av Marissa Tomei, som hva hun enn gjør, ikke unnslipper auraen av white trash. Antagelig er det for mye sminke. Da er William H. Macy mer oppsiktsvekkende, i sin hittil lengste bevegelse vekk fra Jerry Lundegard. Kledelig. Foruten om skuespillere og saftig, kontrastfylt filmfoto, har denne filmen også et kriminalplot. Som stemningsmessig forsøker å gjenoppfinne neo-noiren, dog med mindre parodisk distanse og infam diabolisme enn forgjengere som

3

SKJELETTER I UNDERTØYSSKUFFEN NAWALS HEMMELIGHET - INCENDIES Regi: Denis Villeneuve I rollene: Lubna Axabal, Maxim Gaudette, Rémy Girard, Allen Altman Etter den merkelige og noe pretensiøse affæren Polytehcnique har Denis Villeneuve rett og slett filmatisert en av de sterkeste historiene jeg har sett på film på mange år. Fra en høyskolemassakre i Montreal til borgerkrig i Midtøsten – det er åpenbart noe som trekker Villeneuve mot tragedien, barbariet og lidelsen. Og han vet å behandle det uten alt for mye sentimentalitet og melodrama. I Polytechnique resulterte det i en underlig estetisering av en virkelig tragedie. Nawals hemmelighet er mer vellykket, med en stort sett kjølig formidling av historiens fakta, som også resonnerer i tittelkarakteren Nawal Marwans påfallende mangel på selvmedlidenhet. Historien fortelles etter hennes nylige død, hvor barna, tvillingene Jeanne og Simon, oppdager at de aldri har visst hvem moren deres var. Testamentet inneholder instrukser fra moren om å finne den faren de for lengst trodde var død, og en halvbror de aldri før har hørt om. Jo da, den klassiske reisen inn i fortida – men når Jeanne og Simon reiser fra Canada mot røttene i et ikke navngitt land i Midtøsten, er det ikke for å luske rundt i bygdebøker og kirkebøker. Det er heller ikke for å personifisere en utviklingskurve hvor vi skal være

5

Coens, Tarantinos og Lynch. Det vil si Chinatown anno 2011, der moralsk skyggeland dyrkes med mye drama, og likevel ender med å handle om at Matthew skal sør-

vitne til at unge sinn preges av realitetenes grusomhet. For selv om dette til dels handler om at immigrantidentiteten skjuler en fortid med mange sorte hull man har blitt beskyttet mot, er Jeanne og Simon mest av alt bare narrative nøkler, som skal utløse brikkene i morens fortid. Som vi skal pusle sammen. I illustrerende parallellklipping mellom nåtid og en fortid, der vi ser et land hvor konflikten kristen kontra muslim forgifter selv de næreste familierelasjoner. Hvor noen mennesker blir til ulver, hunder, zombier. Ikke noe vi ikke visste fra før. Men det er før filmen tar et klassisk skjebnegrep, som viser krigens brutale ironi med en finte som garantert trekker deg ut på kanten av det lunkne kinosetet. Historien er opprinnelig skrevet som et teaterstykke, men Villeneuve skal ha kred for at den filmiske oversettelsen fortellermessig funker. Det er litt som å se Sofokles gjort for det tyvende århundret, med politisk relevans, klassisk og dyp katarsis, og ikke minst, spenning – Nawals hemmelighet er nesten en thriller. En slektsforskningsthriller. Og en universell fabel mer enn en billig skjematisering av konflikt, slik vi nylig fikk se i Julian Schnabels Miral. Mye tyder på at Villeneuve har laget den filmen Schnabel så gjerne ville lage: En engasjerende personifisering av kollektivt arrvev, i stedet for nok en såpeopera fra krigen. Maria Moseng Premieredato: 29. april

ge for at sannhet slår cash. Den obligatoriske overklassestuten får ikke kjøpe seg fri – verden er ikke så kynisk likevel. En utdradd episode av CSI, på mange måter.

Med denne oppskrytte bilen som eneste gimmik. Se Malteserfalken i stedet. Maria Moseng Premieredato: Juli


FILM

14.- 16. JULI 2011

POTICHE – FRUSTRERT FRANSK FRUE Regi: François Ozon I rollene: Catherine Deneuve, Gérard Depardieu, Fabrice Luchini, Karin Viard, Judith Godrèche, Jérémie Renier Det finnes åpenbart to utgaver av den franske regissøren Ozon – den melankolsk dvelende observatøren som gjenskapte en middelaldrende Charlotte Rampling og melankolsk anstendighet i Under Sanden og Swimmingpool. Og en sukkergutt med hang til glorete tapeter, vimsete farser og iscenesettelsen av Catherine Deneuve i alvorlig undervurderende karakterportretter. Dessverre er det sistenevnte vi står overfor her. I sannhet ikke med samme ødsling av talent som vi så i hans 8 kvinner, et grotesk overgrep på brorparten av Frankrikes kvinnelige skuespillere. Vi får tross alt gleden av å se Deneuve reise seg fra temmet syttitalls hausfrau til fabrikkdirektør til ordførerkandidat, mens hun sjarmebehandler streikeglade arbeidere og skeptiske filmpublikummere. Med like mye kjølig karisma som Maggie Thatcher. Eller Segoléne Royal, som visstnok var Ozons inspirasjon til å filmatisere farsen. Blant fyrens inspiratorer finner vi for øvrig den største av dem alle – Jacques Demy, historiens mest campy streiting, og at det er unikum som Paraplyene i Cherbourg, eller Pikene fra Rochefort, som lurer i de estetiske, tonemessige og melodiske skyggene her, blir vi til stadighet minnet på. Men akk, dessverre ingen sammenligning Ozons fjernsynsteater lever opp til. Maria Moseng Premieredato: Mai

3

GRINDERMAN THE PUSSYCATS KVELERTAK MONSTER MAGNET MUDHONEY BIFFY CLYRO KYUSS LIVES! KLARE ARTISTER

[AUS]

BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG

[US]

[US]

[UK]

Billetter kjøpes hos Posten, Narvesen, 7-Eleven og

Alle dager fra kl 16: 18 års aldersgrense. Lørdag kl 11-14: Fri aldersgrense, gratis, rusfritt arrangement.

DAGSBILLETT: 699,- HELGEPASS: 1369,[SAMARBEIDSPARTNERE]

72

5/2011

konfronterer oss med et samfunn som fraskriver seg ansvar og produserer offer. Det er steinhardt. Og indignerende. Og opplysende. Og ja, litt melodramatisk. Det største problemet er nok å identifisere seg med karakterer som i så stor grad blir fremstilt som offer. Den største styrken, at Mustafa har turt å la slutten stå såpass åpen og uforløst, at vi bli sittende igjen håpefullt og glane – inn i framtiden. Maria Moseng Premieredato: 29. april

RØDT HJERTE Regi: Halkawt Mustafa I rollene: Shahen Jamal, Soran Ibrahim, Ali Ahmed Dette er altså en norskirakisk samproduksjon, spilt inn i Kurdistan i Nord-Irak, et samfunn vi ikke akkurat er bortskjemt med fiksjonsfortellinger fra. Sånn uavhengig av hva vi skal kalle tv-nyhetene. Per automatikk dermed en viktig film, så det har den jo for seg. Det som starter som en yndig og småromantisk comingof-age, utvikler seg raskt til en alvorlig, om noe sjablongmessig, moralfabel. Om et samfunn hvor de unge har mer moderne forestillinger om kjærligheten enn det som passer deres konservative foreldre. Og myndighetene. Rømmer man hjemmefra med typen, slik Shirin gjør, for å unngå å bli gifta bort med en utiltalende pervo, ja da går det som det må gå. Uten ekteskapspapirer får man ikke hotellrom, sover man i parken blir man arrestert, og det er vel de alternativene man har. Verken fedre, soldater eller poliser er til å stole på, og det er tilsynelatende umulig å klare seg alene som kvinne uten å bli lurt eller voldtatt. Mustafa

SANCTUM Regi: Allister Grierson I rollene: Ioan Gruffudd, Richard Roxburgh, Alice Parkinson, Rhys Wakefield, Dan Wyllie En gjeng forskere drar inn i verdens største hulesystem, i Papua Ny-Guinea. At det ikke går som planlagt er innlysende, ellers hadde det ikke vært noe film. «Inspirert av sanne hendelser» står det i begynnelsen, og manusforfatteren skal angivelig ha blitt sperret inne i en grotte en gang. Men det er også det eneste disse «sanne hendelsene» har til felles med filmen, og man skjønner at virkelighetsstempelet bare er et tamt markedsføringstriks. Et annet triks er å sette James Camerons navn på plakaten, selv om han bare er en av ni produsenter. Det er ingen annen grunn til å kalle filmen «James Camerons Sanctum» annet enn å forsøke å ri på suksessen til Avatar. Et tredje triks er å spille inn filmen i 3D. Verken regissør eller kameramenn hadde erfaring med 3D-film fra før, og måtte visst læres opp i mediet fra scratch. Dette hjelper ikke på den klaustrofobiske følelsen de forsøker å skape. Her lukter det altså flaggermusskitt lang vei. Innledningen er utrolig lang, og innen det begynner å skje noe, har du for lengst mistet all interesse for hvem som lever til slutt. Når filmen nærmer seg halvveis begynner du å titte på klokka. Det er vanskelig å si noe positivt om Sanctum, men det finnes horder av filmer som er dårligere også. Dette er altså en typisk lett forglemmelig sak som du ikke trenger å kaste bort penger på. Torgeir Blok Premieredato: 6. mai

SKRIK 4 Regi: Wes Craven I rollene: Neve Campbell, Courtney Cox, David Arquette How meta can you get? Det er gore-geekene som lurer, når Wes Craven et tiår senere returnerer til sin innbringende sequel. Og Sidney Prescott, altså Neve Campbell, returnerer til det hjemsøkte hølet Woodsboro. Og man lurer jo hvem som er den største dåren – Sydney, kua som frivillig navigerer inn på slakteriet, eller Craven, som forsøker melke et konsept langt forbi datostempelet. Er vi ikke alt for trøtte av dette, etter snart to tiår med demonstrativ nihilisme? Vel, gubben får oss fortsatt utrolig nok til å skvette, og poenget hans er ikke helt datert. Skrekksjangeren er litt som karnevalet – galskap innenfor faste, tidsbegrensa rammer, en erkjennelse den endeløse refleksive repeteringen forsøker å dolke inn i skallen vår. Terror og trygghet

smidd i gjensidige lenker. Historie lar seg heller aldri helt bruke opp, og når Craven og manusforfatter Kevin Williamson forteller om nittitallets popkultur – stjernene, humoren, ironien, sjanger-geeking – fra gyngestolen, er det absolutt ikke sjarmfritt. Kanskje ikke helt tilsiktet: «New decade, new rules» heter det nemlig, men konseptets forsøk på å imøtegå generasjonen flasket opp på Idol og FB, er dårlig utnytta. Kameraene er overalt og både morder og offer kan lettere overvåkes, uten at det egentlig bringer noe nytt til skrekksuppa. Da er det heller gleden av å se rynkene i fjeset på bestemor Cox, de åpenlyse hentydningene til dennes havarerte ekteskap med Arquette, støvskyen rundt Campbell, som gjør at dette nesten er litt uimotståelig: Museal popkulturhistorie, masse idioti og ren nostalgi. Maria Moseng Premieredato: 20. april

3

2

INCENDIES Regi: Denis Villeneuve Kan man lage thriller av gresk tragedie? Ja. A WALL IS A SCREEN Guerilla filmprosjekt i Oslo 14. mai Film på fasader – gratis og offentlig. LANDSBYEN PÅ TOPPEN AV FJELLET Regi: M. Frammartino Få nå sett den geitefilmen!

4

[US]

FOR FLERE ARTISTER OG MER INFO SE WWW.BUKTA.NO

er noen høyere makter som står bak, enten det er Gud eller hvite menn i dress som kjører i suv. Som representant for et naivt, vestlig publikum som ikke vet hva en IED er (veibombe), blir Frankies kjæreste Rachel med på Fergus’ detektivjakt. Route Irish blir også kalt en eksplosiv politisk thriller med larm og vrede, og etter min smak kler ikke alltid Ken Loachs sosialrealisme å bli dytta inn i slike klisjéfylte rammer – men det verste er at beskrivelsen er ganske presis. Etter dirrende venting på at Fergus og Rachel skal kaste seg over hverandre, og dialoger de barske militærmennene fåkkings skriker seg gjennom for å finne ut av mobilmysteriet som kan avsløre mordet, blir publikum også vitne til det brutale faktumet i grunnmantraet. Noen er rett og slett på feil sted til feil tid. Og hva gjør man da, når man innser at det ikke alltid finnes en årsak? Svaret vi får er kanskje det ærligste ved historien, men samtidig den mest forutsigbare løsningen på uløselig grubleri. Aina Villanger Premieredato: 15. april

ROUTE IRISH Regi: Ken Loach I rollene: Mark Womack, Andrea Lowe, John Bishop, Trevor Williams, Talib Hamafraj, Najwa Nimri, Stephen Lord I begynnelsen av filmen får vi beskjed om at leiesoldaten Frankie var på feil sted til feil tid. Dette skjebneløse mantraet fremlegges som forklaring på hans død av sikkerhetsselskapet han jobba for i Irak. Men Frankies livslange venn, Fergus – sannhetssøker og beintøff eks-soldat som drikker, sloss og jogger – skal finne den sanne årsaken til drapet. Etter tida i Irak har Fergus forstått hvor meningsløst krig er. Men når krig blir personlig er det vanskelig å tro at det ikke

4


FILM TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

THE BACKPACKER TWIST FRA KR. 16.850,COLOMBIA PERU BRASIL DUBAI AUSTRALIA BALI

– Har du husket å pusse tenna? – Ja mamma – Har du husket å tisse? – Ja mamma – Flink :D

THE TRENDY FRA KR. 12.990,DUBAI SINGAPORE AUSTRALIA FIJI HONG KONG KINA

ATT OG FRAM TIL FRAMTIDA SOURCE CODE Regi: Duncan Jones I rollene: Jake Gyllenhaal, Michelle Monaghan, Vera Farmiga David Bowies sønn er kanskje ikke sendt til jorda for å redde science fiction-sjangeren fra sine egne klisjeer, ironiske distanse og tilgjorte hjerneføkking. Men han gjør da et hederlig forsøk. Først var det den skrapa, lo-fi Moon – kanskje en av de store skuffelsene i 2009. Nydelig pitch – en mann, alene, på månen, i tjeneste for et jordelig energiselskap, gjør en ubehagelig oppdagelse: (for så vidt den samme som Ripley gjør i Alien, i det hun finner laboratoriet med alle sine mislykkede klone-forgjengere) Han er ikke kommet med storken, for å si det sånn. Han er, som replikantene i Blade Runner, samlebåndsvare med påskrevet datostempel. En ekte «arbeider» i selskapets tjeneste, implantert med minner og følelser fra en virkelig manns liv. Duncan «Zowie» Jones tenker dypt altså, og vil tilbake til sjangerens eksistensielle og problematiserende kjerne, både filosofisk og kvasipolitisk. I Source Code er vi i en mer nærliggende fremtid, eller til og med kanskje nåtiden – hvem vet hva det amerikanske militæret skjuler av kvantefysiske og neurovitenskapelige finter dypt nede under betongen. Akkurat som i Moon får vi nok et fiffig konsept, som ikke er så veldig lett å gjengi, men jeg prøver: Sersjant Colter Stevens blacker ut i Afghanistan og våkner opp i en togkupé i Chicago. I kroppen til en annen mann. Han friker ut når kvinnen ved siden av han skravler videre som om ingenting har hendt, og minutter senere eksploderer hele toget, før han våkner opp – igjen – i en udefinert kapsellignende sak med tykke vegger. På skjermen foran seg har han sersjant Colleen Goodwin, som er mer enn gjerrig på info.

4

Hei, hva foregår her, liksom? Helten Colter vet ikke, vi vet ikke, men sakte men sikkert får vi etter hvert distribuert hintene og plassert tingene, alt i en avmålt, fortellerøkonomi som er produktiv for suspensen. Imens sendes den stakkars sersjanten tilbake til togvognen, gang på gang, for å gjenoppleve de åtte minuttene som ledet opp til togets eksplosjon. Naturligvis med det formål å avsløre selveste bombemannen. Det finnes en intrikat kvasivitenskapelig forklaring på hvordan dette er mulig, men jeg sparer plassen – den er ved ettertanke ikke spesielt troverdig heller. Uten dermed sagt en svakhet – for når var sannsynlighet et parameter i denne sjangeren? Eller for film i det hele tatt? Groundhog day møter Speed møter Inception, altså. Denne gangen har Jones med mer production value enn i Moon, og i tillegg en mye stødigere hovedrolle i Jack Gyllenhaal. Mer action betyr også mindre karakterrefleksjon, og det er for så vidt bra, for er det en ting som faller igjennom her, er det dialogen. Men det er for så vidt også litt synd, i en film som forsøker å stille spørsmål som – når er man egentlig død? Skal man ofre et menneske for sikkerheten til flere tusen? Hvilke avgjørelser er mest humane, de basert på utilitaristisk etikk eller medmenneskelige følelser? Ikke fordi en actionfilm behøver filosofisk resonans. Men når konseptet på sitt kvasikløktige vis legger opp til det, er det en liten tragedie at det ikke er utnyttet bedre. Uansett, denne ansporingen til å vise helten som offer for vitenskapelige fremskritt er tydeligvis Jones store prosjekt, og på den måten tegner han seg allerede etter to filmer opp som en auteur. La oss bare håpe at neste gang kommer en smArt-film som er litt mer smart, og litt mindre fiks. Maria Moseng Premieredato: 20. mai

JAPAN AUSTRALIA ARGENTINA BRASIL PERU COSTA RICA USA

THE ULTIMATE JOURNEY FRA KR. 19.850,-

DISCOVER THE WORLD PRIS GJELDER ALLE FLYSTREKNINGER INKL. SKATT I RUNDREISENE

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

5/2011

73


FILM

THOR Regi: Kenneth Branagh I rollene: Chris Hemsworth, Anthony Hopkins, Rene Russo, Stellan Skarsgård, Natalie Portman, Tom Hiddleston Det rareste først: Thor, spilt ut i fortid, nåtid og tre dimensjoner med Shakespearefantasten Kenneth Branagh bak spakene, har blitt en overraskende morsom film.

4

Originalt plot? Banebrytende action å kvesse animasjonsavdelingen på? 3-D-grafikk som sender Mjølner mitt i trynet ditt? Nei, men god underholdning likevel. Basert på Marvel-tegneserien om guden Thor, går historien slik: Odin, faren til Thor og Loke, har klart å forhandle frem våpenhvile med jotnekongen, Laufey. Men skrekk og gru – fred er en skrøpelig plante – inn i Asgaard kommer jotnene. Her ser far mulighet for fortsatt fred, mens sønnen legger i vei til Jotunhaim for å vinne ære, den selvgode tosken! Dermed forvises Thor til Jorden for å bli et skikkelig kongsemne og et bedre menneske. Og, eventyret kan begynne: Thor blant menneskene. Og det er morsomt å se Hemsworths Thor – en eksakt blanding av Brad Pitt og Magne Furuholmen – føle seg frem på jorda. Overraskende nok ikke flaut og banalt å høre den

malplasserte, men stadig vekk selvsikre gudethor i konversasjon med astrofysikerteamet som er på plass idet han lander på jorda. Pussig nok ikke pinlig – men tvert imot ganske fornøyelig – å se Portmans fnisete tolkning av kvinnen (astrofysikeren Jane) som møter mannen med stor M uten helt å skjønne greia med kyssingen på hånden, bukkingen, ordknappheten og den voldsomme appetitten. Ganske underholdende å høre FBI-agentens kryssforhør av den mistenkelig sterke løsgjengeren. Likevel, Thor er og blir en gjennomsnittlig fantasyfilm. Men, stjerne og fisk i boka for påfallende ujålete skuespill og en beundringsverdig upretensiøs tone. Ragnhild Brochmann Premieredato: 27. april

FILM: MARIA MOSENG

AKTUELLE KINOFILMER: MAI - JUNI

Kniven

KORT ER GODT?

THE ADJUSTMENT BUREAU Regi: George Nolfi

6 LANDSBYEN PÅ TOPPEN AV FJELLET Regi: M. Frammartino

5

LIMITLESS Regi: Neil Burger

BLACK SWAN Regi: Darren Aronofsky BLUE VALENTINE Regi: Derek Cianfrance CASTAWAY ON THE MOON Regi: Hae-jun Lee INCENDIES Regi: Denis Villeneuve KLOVN Regi: Mikkel Nørgaard MONSTERS Regi: Gareth Edwards

SKRIK 4 Regi: Wes Craven

4

RØDHETTE OG VARULVEN Regi: Catherine Hardwicke SANCTUM Regi: Allister Grierson

ROUTE IRISH Regi: Ken Loach

THE EAGLE Regi: Kevin Macdonald

3

Jo, hvor om ikke på Ringen Kino. En av de få gode tingene dette gummi-helvetet har ført med seg er nemlig den daglige visningen av nye, aktuelle norske kortfilmproduksjoner. Alle dager. 17.30. Gratis. Kvaliteten er naturligvis som med det meste annet varierende, men som regel vises to filmer i slengen, og dermed er sjansen logisk sett 50/50 for å få en god opplevelse. Om ikke får du i hvert fall gjøre din helt personlige subjektive vurdering av noe av det den norske staten sponser. Og du får gledes eller forstemmes over hvem som har vunnet tillit hos konsulenten med stor K for alle håpefulle filmauteurer – før Kalle Løchen, nå Åse Meyer. Hittil i år har vi blant hatt sjansen til å se høydepunktene Camilla Figenschous Det begynte å bli ingen natt, en skarp stemningsskildring fra et rugget sted kalt ungdommen. Og Eirik Smide-

TOMORROW WHEN THE WAR BEGAN Regi: Stuart Beattie

COUNTRY STRONG Regi: Shana Feste VANN TIL ELEFANTENE Regi: Francis Lawrence

POTICHE Regi: Francois Ozon

I mens vi svelger sure oppstøt og fordøyer mengdene av marsipan og middelmådige påskefilmer, og kanskje eventulet venter i lengsel på premieren av Lars von Triers Melancholia – hvorfor ikke vie litt oppmerksomhet til filmens lillebror? Tenåringen i konstant identitetskrise. Kortfilmen, naturligvis. Et format som burde ristes ut av «forfilm-stempelet» og vurderes på sine egne premisser. Ikke tar det hele kvelden heller. Men hvor?

HJELP, VI ER RUSS! Regi: Kenneth Olaf Hjellum

TRUE GRIT Regi: Coens

LINCOLN LAWYER Regi: Brad Furman

TEKST MARIA MOSENG

ARTHUR 3 OG DE TO VERDENER Regi: Luc Besson

SOURCE CODE Regi: Duncan Jones

ANNE + JØRGEN = SANT Regi: Anne Sewitsky

2

WORLD INVASION: BATTLE LOS ANGELES Regi: Jonathan Liebesman

1 THE MECHANIC Regi: Simon West

RØDT HJERTE Regi: Halkawt Mustafa

EN MANN SOM SKRIKER Regi: Mahamat-Saleh Haroun

SUCKER PUNCH Regi: Zack Snyder

sang Slåens Kniven, freidig nok basert på tekster av den tyske komponisten Kurt Weill. Den største grunnen til å tro på kortfilmen, er at den gir større muligheter for å jobbe med et personlig uttrykk, en rendyrket idé, en kompromissløs visjon. For de som altså ikke utelukkende betrakter det som obligatorisk trening på vei til å få lage langfilm med Joner, Henie eller Ousdal på rollelista. Likevel, hva er vel en diskusjon av norsk kortfilm uten perspektiv og sammenligning? Hva skjer i den store verden og hvem skal fortelle oss det? Svaret er overraskende, men enkelt: UKS. Altså Unge Kunstneres Samfunn i Lakkegata, som hele resten av året kjøret et ambisiøst og latterlig bra kompilert internasjonalt kortfilmprogram. 57 filmer fordelt på tolv visninger under tittelen New Authors / New Visions. Som du kanskje har gjettet av tittelen satses det her på personlige visjoner, og du får blant annet sjansen til å Fish Tank-regissør Andrea Arnolds kortfilm Wasp, Harmony Korines Act da Fool. og Ruben Östlunds Hendelse ved bank. Alle screeningene er temabaserte, med akkurat passe definerende titler som «Cross Roads» og «Sense of Reality», som er på programmet for mai. Og som muligvis skjuler små perler du ikke visste at du ikke måtte gå glipp av. På tide å gripe dagen og rive seg løs fra Youtube. Program: New Authors/New Visions på uks.no. Program for Kort på Ringen på oslokino.no.

A HOTEL WITH A ROCK ´N´ ROLL ATTITUDE 74

5/2011

COMFORT HOTEL

XPRESS

OSL

FROM 299NOK

MØLLERGATA 26 - 0179 OSLO +47 22 03 11 00 CO.XPRESS.OSLO@CHOICE.NO WWW.COMFORTHOTELXPRESS.NO


FILM

FREMTID FOR NORSK FILM? KANSKJE I MORGEN Regi: Mariken Halle Foto/medskaper: Clara Bodén I rollene: Bianca Kronlöf, Micha Thunberg, Jan Coster, Åsa-Lena Hjelm, Peter Anderberg, Rasmus Lindgren og 103 andre i Göteborg «Kan vi få lov til å filme deg litt?». Med kamera som et uberegnelig våpen, slenger Mariken Halle med crew rundt i Gøteborgs gater. På måfå tilsynelatende. Og stiller spørsmålet til de av byens befolkning som måtte slumpe til å treffes innenfor synsfeltet. Vi konfronteres med et stigende antall vanlige fjes, stygge, pene, selvsikre, kokette – alle som én fanget i det mest selvbevisste uttrykket for seg selv. «Hvilken film ville det blitt om du var hovedpersonen?» «Romantisk komedie», svarer husmoren som har vært godt gift i ti år. «En kjedelig affære», svarer de fleste. Hvorfor synes vi våre egne liv er så uinteressante? Det er filmens upålitelige

4

premiss, et premiss den innledningsvis borer seg dokumentarisk igjennom. Fram pipler hverdagsdrama. Originalene. Fyllikene. Tullingene. Og galskapen. Etter hvert setter filmen etter utvalgte av karakterene, og suger oss inn i en gradvis flauere rolle som voyeur. Alle jordens menneskeskapninger er interessante, det er bare spørsmål om vinkel. Eller? Et ungdommelig, sjarmerende prosjekt som vil gjenerobre hverdagsmenneskets status. Romantisere og orientalisere det trivielle, verdigheten i livskampen, historiene i det ordinære. Tenker man kanskje. Det tenkte i hvert fall jeg. Jeg tenkte også på Jean Rouche og Edgar Morins verité pionerverk, interaksjonsdokumentaren En sommerkrønike fra 1960. Med vikarierende ambisjon om å ta pulsen på Frankrikes arbeiderklasse setter de en jente med mikrofon på gata – Er De lykkelig? spør hun forbipasserende. Denne halvseriøse vox

pop’en munner imidlertid ut i en mer interessant erkjennelse – man kan få mer ut av at folk spiller seg selv enn at de er seg selv. Det er imidlertid et litt annet filmatisk tokt Halle og medskaper Clara Bodén her er ute på, skjønner vi når de gradvis lar kamera skyte virkeligheten i stykker. Et sted underveis skjer en vending, som trekker teppet du står på så stille vekk under beina dine at du knapt nok legger merke til det. Kanskje ikke engang før rulleteksten går. Og det er da, eller eventuelt på vei hjem fra visning, at det går opp for deg hvor intelligent denne filmen egentlig tar deg fra naivisme til kynisme. Mer er det ikke verdt å avsløre her. Dette er Halles avgangsprosjekt fra filmskolen i Gøteborg, et velsignet sted som etter alt å dømme oppfordrer sine regissørspirer til å dyrke egne ideer i stedet for inntørka filmkonvensjoner. Her er det ikke noe som heter «den gode fortellingen», Syd Field,

k a Sm

e l l u f Smil

eller maks 25 minutter. Med den konsekvens at Halle har katapultert seg ut fra startgropa med en fullverdig langfilm, som både estetisk og tematisk er langt mer opprivende enn mye av det som har besøkt norske lerreter i postGiske-rusen. Man kan svakt fornemme Ruben Östlund og Gitarmongo i skyggende, men prosjektet er alt for selvstendig og egenartet til å flashe noen virkelige inspiratorer. Ved et par episoder trekkes vår tålmodighet litt langt, men i de fleste scenene er det nettopp lengden som skaper intensitet, særlig der hvor vi kommer i tvil om hva vi egentlig sitter og betrakter, og dermed vender blikket inn mot oss selv i stedet. Halle vil lage film som gjør noe med deg. Og det har hun lykkes med. Snart på en kino nær deg? La oss absolutt håpe det. Maria Moseng

4.Juni

www.rogafest.no 5/2011

75


NORGESPREMIERE 6.MAI SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 13.MAI SF Kino Stavanger

NORGESPREMIERE 18.MAI SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 27.MAI SF Kino Stavanger / Sandnes


FILM

– I seek myself thru humanity.

Kan den norske naturen brukes til annet enn himmelblå kystkuriosa og blodrød skauskrekk? TEKST MARIA MOSENG A Spell To Ward Off The Darkness er et langfilmsamarbeid mellom kunstnerne Ben Rivers og Ben Russell, som spilles inn i norske utkantstrøk. Det tegner til å bli en uimotståelig meditering over vikinger, svartmetall og alternative livsformer, som vil gjenoppbygge deler av hippiekunstnerkolonien Drop City fra sekstitallets Colorado. Bak prosjektet står blant annet produsent og kurator Leif Magne Tangen, som fra eksilkontoret i Leipzig representerer en lovende organiseringstendens i europeisk filmkunstproduksjon. Du har nettopp starta produksjonsselskapet Vitakuben, hva er planen med det? – Vitakuben har egentlig eksistert siden 2000, etablert av Aksel Høgenhaug som en plattform for forskjellige prosjekter. Videreføringen som produksjonsselskap var opprinnelig ment som en plattform for å realisere A Spell To Ward Off The Darkness. Nå har det utviklet seg til å bli et større prosjekt, hvor vi har ambisjon om å jobbe med langfilmprosjekter med kunstnere. Det er viktig at det er kunstnere fordi de er smartere og klokere enn alle andre mennesker. Hvorfor blir det bedre film når kunstnere lager den? – Ofte er film for lite utfordrende, den skal ikke tvinge meg til å tenke eller tvile, den er omsvøpet av Hollywood-tåke som skal underholde meg, forhindre meg i å tenke, vurdere eller undersøke. Det er for mange filmer og for mange filmskapere som tar for lite sjanser, som ikke tør å prøve noe nytt. Og med all respekt til norsk film, det å lage en 22 millioners CGI-basert actionfilm om flyu-

lykker, eller noe slikt, eller å lage thrillerfilmer som har lært fra Scream-trilogien hvordan man skal være kul på skjermen, har ingenting med å utfordre tilskueren å gjøre. Dette er noe som jeg tror filmbransjen både i Norge, Tyskland, antakeligvis hele Europa håper på. Og der er kunstnere veldig viktig, de tenker i nye baner, og vil utfordre oppfattelsen av film – hele tiden. Du har jobbet lenge som kurator, hvor kommer filminteressen din fra? – Jeg var en kort periode leder for Stiftelsen Fotogalleriet, jeg har etablert en kunstforening her i Leipzig – D21 Kunstraum Leipzig, og har de siste fire årene har hatt ansvaret for en kuratert serie med eksperimentalfilm – Reihe Experimentalfilm. Det har gjort at interessen min for kunst har forandret seg, i retning av kunstfilm, eksperimentalfilm og etnografiske filmer. I tillegg skal det nevnes at jeg hadde nå avdøde Ellen Thrap-Meyer som lærer en periode, det var et crash-course i eksperimentalfilm, noe som har etterlatt krater i Hollywood-forståelsen min. Fortell om filmprosjektet du jobber med nå – A Spell To Ward Off The Darkness. – A Spell handler om ensomhet og om det å leve i alternative samfunnsformer. Om black metal, vikinger og om nordlys. Egentlig handler det om å være spirituell i dagens urbane og sekulariserte samfunn. Prosjektet er et lite speil av de sammenfattede interessene til Ben Rivers og Ben Russell, to kunstnere og filmskapere som har mye til felles, men som aldri har jobbet med noe sammen tidligere. For de uinnvidde, hvem er Ben Rivers og Ben Russell? – To av de kuleste kunstnere jeg har jobbet med så langt. Rivers er britisk og jobber

Vi er alle interessert i forskjellige uttrykk og former for spiritualisme – magi, søken, psychedelia …”

med film, hovedsaklig 16mm, som blir brukt i installasjoner i utstillingssammenhenger. Filmene har en klar romantisk touch – han jobber veldig ofte med outsidere som prøver å finne nye måter å bo på, ofte langt vekk fra sivilisasjonen. Hans siste film Slow Action har fått stor oppmerksomhet blant annet under Filmfestivalen i Rotterdam. Og Russell? – Ben Russell bor i Chicago, han er født i 1976, og er kunstner, filmskaper og filmprofessor. Filmene hans handler ofte om opplevelser, og har interesse for det spirituelle, performative og det skulpturelle. Hans første langfilm, Let Each One Go Where He May, er fantastisk. Hvorfor har dere valgt å skyte A Spell i Norge? Har det med penger å gjøre? – Siden Rivers og Russell begge er interessert i black metal, natur – Rivers har laget filmer i Norge tidligere – bortgjemte steder og individets oppfattelse av omgivelsene, føltes Norge som et perfekt sted å lage en film. Vi er alle interessert i forskjellige uttrykk og former for spiritualisme – magi, søken, psychedelia … Penger er viktig når man bestemmer seg for å lage noe, men dette blir ikke laget for å skaffe penger. Men siden du spør, vi har søkt om støtte fra Norsk Kulturråd og håper at de vil være med på dette. På et tidligere stadium ville vi søke om støtte fra NFI, men av tidsgrunner viste det seg å være svært vanskelig. I tillegg leter vi etter andre samarbeidspartnere. Hva er elementene i filmen, og hva forsøker den å gjøre? – Filmen har mange elementer som alle handler om å forstå det som driver deg, en person, egentlig hvilken som helst person. Robert AA Lowe, som spilles av Robert AA Lowe skal leve alene ute i naturen oppe i nord. Vi skal bygge en alternativ kommune med Drop City i Colorado på sekstitallet som forbilde. Og vi skal vise et vikingspill. Den vil

bli en taktil opplevelse, film som ikke snakker bare til intellektet men også til deg som følelsesperson – eller til deg som spirituell person. Den er blant annet beskrevet som etnografisk. Hva sier den om Norge? Hvilke miljøer går den inn i? – Den viser sider av Norge som ikke er vist på film alt for ofte. Deler av filmen blir spilt inn i Lofoten, som så godt som aldri er blitt vist på film. Vi skal lage en CGI-versjon av nordlyset, som en kommentar til filmmediets problem med å beskrive et slikt fenomen. Er dette langfilm eller kunst? – Begge deler. Det ferdige resultatet er både en langfilm og en filminstallasjon. Langfilmen blir nitti minutter lang, mens utstillingen skal lages som tre geodetiske domer, basert på de Drop City-inspirerte domene som skal bygges for å bo i over noen uker i sommer. Hver installasjon skal vise én del av de tre delene som filmen er delt opp i. Og når skal den ferdigstilles? – Om alt går etter planen; om ett år. Målet er å ha premiere i Cannes 2012 for filmen og premiere på utstilling i Ghent i april 2012. Hvilke andre filmprosjekter driver Vitakuben? – De som er bekreftet er et prosjekt med Knut Åsdam i Kirkenes og Murmansk, i samarbeide med Pikene på Broen. Et annet er et lengre kortfilmprosjekt og utstilling med Declan Clarke, og et langfilmprosjekt med Leipzig-baserte Loretta Fahrenholz. Vi har også begynt å utvikle et konsept som baserer seg på en myte om den siste personen som ble halshugget i Lofoten i 1814, Tenneskaspara. Vi skal se på koblingen mellom denne myten og Medea-myten, spesielt slik Medea blir beskrevet i Christa Wolfs roman med samme navn. Dette prosjektet har ennå ikke noen samarbeidspartnere. A Spell To Ward Off The Darkness har – ideelt sett – premiere i Cannes neste år. 5/2011

77


Den største kuriositeten på VG-lista av alle vestlendingene som surfet over Hardangervidda med bergensbølgen, er Leo Ajkic. Han er ikke på lista, men på alle de røde løperne. Han har aldri rappet eller sunget, men kanskje holdt i flest mikrofoner av dem alle. FOTO FRANCISCO MUNOZ Leo: Ke det gaori, ke de stauri. Snakk norsk din bægænser. – Det betyr «how do you do», liksom. «What’s up», liksom. Sånn som de sier i USA. Vi bruker det mye i gjengen.

1

Hvorfor prater vi med deg? – Det må dere nesten spørre dere selv om. Det var dere som ville intervjue meg.

6

Du twitret «Osama R.i.P Baby – Obama next maybe?» da Osama ble plaffa ned og dumpet i Kong Neptuns lekegrind …

1

… var det en gledens ellers sorgens dag for deg? – Jeg vet ikke om det er sant en gang, jeg. Jeg gir faen. Det går uansett ikke hardt inn på meg.

6

Synes du det er tøft å true med presidentdrap fra hybelen din i Laksevåg? – Obama graver sin egen grav uansett.

1

Blir det lettere å være muslim fremover nå? – Vanskeligere. For hver Osama de tar, blir det ti nye som vil ta plassen hans.

6

Vent, eller var det katolikk du var? – Jeg er en bosnier fra et blandet ekteskap. Jeg ser på meg selv som muslim. Men det er mer kulturen, tradisjonen, jeg identifiserer meg med.

1

Om kristendommen er en iPhonereligion, som du proklamerte på Trygdekontoret, er Bamas «5 om dagen» Norges svar på islam? Blir det en smoothie om dagen på deg? – På en religiøs skala fra 1-10, er jeg cirka 1. Jeg er ikke troende muslim. Gud finnes ikke. Eller, jeg vet ikke om Gud finnes. Jeg tror ikke det. Ikke slik våre religioner presenterer Gud i hvert fall.

6

Kjenner du noen terrorister? – Ja, femten stykker. Hei, hva tror dere? Hadde jeg kjent noen, hadde jeg ikke sagt det til dere! Den eneste terroristen i verden er USA.

1 6 1

Om Vesten versus radikal-islam er den nye kalde krigen. Hvem er du?

Ajkic Treholt? He he. – Jeg er Sveits og jeg er Sverige. Jeg er nøytral. Jeg bare tjener penger på at de andre er i krig. Samtidig kan jeg være den som forteller til den ene siden at den andre siden slenger dritt. Der er jeg. Vietnameserne har falt og B-gjengen har starta suppekjøkken. Er du den siste gangsteren i Norge? – Shit. Jeg bor i Norge, jeg kan ikke snakke om slike ting. Jeg er ikke en gangster, jeg jobber i statskanalen NRK, driver NMG/G-Huset og Leo Ajkic ENT på fulltid.

6 1 78

Er faren din stolt av deg? – Ja. Seff.

5/2011

Anser du deg selv som en intellektuell? -– Ja. Eller nei. Jeg er ikke med i den intellektuelle gjengen i hvert fall. Men jeg har kanskje større IQ enn alle de som kaller seg intellektuelle.

6

Kan du på stående fot komme med en løsning på sigøynerproblemet i Stavanger? – Nei, det får være å jage dem vekk og bare si: «stikk!» Kaste steiner på dem. Hvis alle er enige om det lissom. Men vi får ta et demokratisk valg først. Hehe.

1 6 1

Hva slags utdanning har du?

Fullførte du videregående? – Jaja, jeg påbegynte til og med universitetsutdannelse. Jeg tok emnene akademisk skriving, ex.phil, og sosialantropologi. Men universitetet er ikke noe for meg. Den eneste grunnen til at jeg trivdes var på grunn av alle damene. Jeg kunne aldri tenkte meg å bli lege, liksom, å bare holde på innenfor ett felt. Jeg vil ha masse kunnskap. Har du noen gang lest en bok? – Jeg har nettopp kjøpt meg to nye bøker: Freakonomics og SuperFreakonomics. Jeg leser egentlig aldri bøker, jeg ser mye heller film. Men da jeg gikk på skole i Bosnia leste jeg en bok i uka. Vi måtte lese 200-300 sider på et par dager. Heavy shit. I tillegg måtte vi skrive oppsummeringer etterpå. Det var helt VGS-nivå på barneskolen. Jeg fikk god disiplin av det, og jeg var veldig god i matte på den tiden. Jeg deltok faktisk i kretsmesterskapet i matte. Alt i livet kan regnes ut, vet du. Men jeg er ikke nørd.

1

Hva er gærent med norsk media? – Det er ikke noe gærent med norsk media, men de trenger mer fet underholdning. Det kunne vært bedre. Se til Japan, de tar det hele veien. I Norge er det greit å banne og si stygge ting, men man må gjøre ting som er moralsk riktig. Du kan ikke skremme en unge på seks år liksom, gjøre barnet dødsredd og så le av det og si at du kødda etterpå. Det går ikke. Ting kan ikke bli for drøyt.

6

Er du fattigmannens Ali G? – Nei, jeg er ikke noe Ali G. Jeg var inspirert av Ali G da jeg var yngre, men nå er jeg mer Ricky Gervais.

1 6 1

Hva har du å tilføre i norsk media? – Krydder.

Mmh, bosnisk krydder! – Det er alltid de samme folka i media, som oppfører seg på en viss måte. De har alle gått på samme skole. Jeg gjør det på min måte. Jeg driter i det, for jeg er ikke redd for å dumme meg ut. Jeg er jævlig takknemlig for at jeg får gjøre det jeg gjør, men jeg behandler det som om jeg er utakknemlig. Kjører stil vet du. Hva går på TV i Bosnia? – Nesten det sammen som her. Idol, Skal vi danse, Big Brother. Same shit. Dokumentarer. Men om den dokumentaren NRKs Brennpunkt sendte der de holder bosniske myndigheter «ansvarlige» for Srebrenicas fall hadde blitt sendt der nede, hadde alle i tv-kanalen blitt slaktet samme dag. De hadde bomba hele gjengen. Det var nær til propaganda. Skikkelig fucked up.

6

6

Du fulgte opp med å be hele Brennpunkt-redaksjonen suge feit hestepikk.

– Ja. Nå som du er en del av bygget, skal du gjøre noe med det eller var det bare store ord? EH? – NRK vil ha Leo og Leo vil ha NRK. Derfor kan jeg si: «fuck NRK». De tør ikke fucke med meg i den posisjonen jeg er nå, for i det siste har jeg fått masse tilbud fra andre konkurrerende tv-kanaler som også vil ha meg. Men vil Leo ha dem? Jeg og NRK er så gode venner at jeg kan si fuck you til dem. Hehe. Ke det gaori, ke de stauri.

1

Du verken rapper, synger, produserer eller spiller instrument. Hva er egentlig din rolle i A-laget? – Jeg er manager.

6

A.k.a maskot og fluffer? – Naaay. Jeg er mentor, manager og jobber med strategi. Business. Men vi holder det undergrunn, ikke sant.

1

Kan vi vente oss god gammeldags massegravende journalistikk fra deg fremover eller skal du vinne Gullruta med den syvhundreogfemtifjerde «rock ’n roll»-varianten av fem på gata? – Tingen er at folk aldri må forvente noe fra meg. Med en gang du forventer noe blir du skuffet. Eller overrasket. Jeg driter i research. Jeg tar alt som det kommer og gjør det jeg gjør.

1

6 1

Du sier du gjør hva som helst for å stige i rang … – Ja.

Mørkt-rang-o-lemma: Det omskårede alibiet i neste sesong av Trekant eller et syv siders portrettintervju i Magasinet som Frp-Birkedals ukjente offer? – Vent, er ikke han Frp-duden homo? Jeg er ikke homo. Jeg er ikke omskåret heller. Men jeg kan godt ofre tuppen, for jeg har ikke så mye bruk for den uansett. Men om du knuller en dame i NRK, kommer du deg oppover, vet du. Jeg jobber med saken. Jeg går for de produksjonsansvarlige. Hva er du redd for? – Mener dere 2012 lissom? Eller personlig frykt? Svineinfluensa er vel de fleste av oss muslimene litt redd for, flaut å få det lissom.

6

Eller å ikke leve opp til rollen som TV-høstens rappkjefta-integrertjenteinnvandrer-kvote kanskje? – Nei, nei, nei. Jeg er ikke redd for noe. Jeg har det greit karrieremessig, for det jeg gjør nå bare kom til meg. Jeg har jo jobbet hardt for å komme dit jeg er, men hvis jeg må gjøre noe annet en dag, så går det helt fint.

1

Mørkt-etno-lemma: invitere Åsne Seierstad hjem til familien din i Bosnia for å skrive bok, eller bli Åsne Seierstads nye au pair og gartner? – Hvem er Åse Seierstad?

1 6 1

Først og fremst Norges mest kjente kvinnelige krigsjournalist, på en måte.

Dø, hun er først og fremst en blond kvinne. – Aldri hørt om henne ass. Jeg følger ikke så godt med i media. Hvor gamle er barna da?

En er nyfødt og en er på to og et halvt. – Jeg ser at penger er likhetstrekket her. Men jeg kan sikkert tjene mer penger på boka enn på barna.

6

Dårlig dømmekraft. Det er jo hun som alltid sitter igjen med alle pengene! – Seriøst? Ok, fuck it. Jeg tar barna hennes og selger dem på svartebørsen i Balkan.

1

Hvordan reagerer folk når du konfronterer dem med spørsmål? Blir de redde for deg fordi du er utlending? – Noen kan bli redde. Men nettopp fordi jeg er utlending kan jeg ofte spørre om ting ikke nordmenn kunne spurt om. Noen merker ikke at jeg er utlending. De spør om hvor jeg er fra i Sunnmøre. Og så sier jeg at jeg hater utlendinger. Og så svarer de at de også hater utlendinger. Hahaha, og så ler vi sammen. Høyt.

6

Men du er jo en monsterbergenser på to meter med gulltenner! – Nei, jeg går ikke så ofte med grillz lenger. Nå er tennene mine helt vanlige. Se!

1

Er nordmenn rasister? – Ja, men ikke alle. Jeg skal ikke generalisere, men generelt er det ikke så direkte her. Det er mer i det skjulte, som for eksempel at du ikke blir invitert med hjem til folk. At du ikke får være med i gjengen. I andre land er folk mer direkte, ta Frankrike, Spania og Bosnia for eksempel. I Bosnia kaster de bananer på John Carew. Shit, jeg kan kritisere mine egne folk også.

6

Hva synes du om norske menn? – Jeg har mange norske kompiser, men jeg er ikke homofil altså. De får gjøre sin greie.

6 1 6 1

Så alle de norske kompisene dine er homo? Haha.

Balkanbrødre er så harde ass.

Hvem er Norges største pussy? – Ah, det er så mange som er pussies, det er så mange dicks og så mange assholes. Norges største pussy? Det er Ari Behn. Har ser ut som en skikkelig pussy. Men det kan jo hende han er skikkelig hard også, med tanke på de orgiene og sånn. Ravi ser umiddelbart heftig pussy ut. Vi har hørt du er en jævel på å freestyle’e, Leo. Kan du gi hasjmarsjen et nytt slogan? – Jeg er best på beatboxing. Jeg må nesten si at jeg tar avstand fra marihuana. Men den dagen marihuana blir lovlig, hopper jeg frem i toget og røyker meg en jonny.

6


NRK tør ikke fucke med meg i den posisjonen jeg er nå.”

Leo Ajkic (1983): Fra programleder i MTV Cribs-spoofen Kåk på midten av 00-tallet, portrettserien Gate og THC-effekten på BT-TV, degosboss i Chess-reklamene, servitør av skråblikk med Flippeligaen på TV2, til etterdilter av John Vaular Fjordenbaby & Gjengen. Leo tok steget ut av backstagen og inn på NRKs kostymelager da han ble Hove- og Øya-reporter for P3 i fjor sommer. Per i dag er han bosatt i Bergen, der han tar seg av gutta i A-laget og NMG/Ghuset. I tillegg jobber han som utegående reporter for Banden på P3 innenfor temaene sex, dop, vold, penger og religion. NMG/G-huset: Bergensbasert plateselskap og musikkollektiv som samler byens hete gate-flammer under samme fane, blant annet rapcrewet A-laget, John Olav Nilsen & Gjengen, Lars Vaular og Fjorden Baby! 5/2011

79


reload.no

Knutene du ikke vil ha

Det fins knuter det er morsomt å gjøre seg fortjent til, og det er knuter du ikke synes det er verd å dumme deg ut for. Så er det knutene ingen har lyst på - de som kaster skygger over russetiden og gjør dagene tunge og vanskelige. Med russetid kommer også innspurt til eksamen og dager med press og stress. Det kan bli mye på en gang, og for enkelte kan det bli for mye. Kombinasjonen av krevende skoledager, mye festing og lite søvn kan faktisk utløse alvorlige psykiske problemer. Hvis du sliter, eller ser andre som gjør det er det hjelp å få. Ring TIPS for råd og hjelp, for deg selv eller andre. Du kan være anonym om du ønsker det.

TIDLIGE TEGN PÅ PSYKISKE PROBLEMER: Isolerer seg • Sover dårlig • Angst • Tristhet • Konsentrasjonsvansker • Forsømmer husabeid, hygiene,jobb eller skole • Ekstremt opptatt av temaer som døden, politikk eller religion • Store humørsvingninger • Tankene høres ut som stemmer • Snakker usammenhengende • Føler seg forfulgt eller styrt av andre

51 51 59 59 hverdager 08.00-15.00, tips-info.com SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG, DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK


2011-mai-stavanger.pdf  

LEIF MAGNE TANGEN DET AKUTTE MENNESKET ROBIN ARTHUR RUMBLE IN RHODOS VINYLPALASSET JENS CARELIUS SUGAR LOUISE PROCLAMATION +++ - LAR SEG IKK...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you