MUSIKK
Jeg ekke homo assa, wolla.
SKAPELSESBERETNINGEN TYLER, THE CREATOR Goblin (XL RECORDS)V
Jeg skal ikke lyve på meg å ha vært OFWGKTA-fan i flere år, og må fortsatt gå på Google for å finne ut hvordan navnet staves, men i likhet med mange andre der ute, ble jeg supergira da Los Angeles-kollektivet tok steget ut av den verste undergrunnen med Tyler-videoen «Yonkers» og deres wow-opplevelse av en opptreden på Late Night with Jimmy Fallon tidligere i år. I ukene og månedene etter Fallon, klarte hype-beistet derimot å snu min egen Odd Future-begeistring til uffing og himling med øynene hver gang jeg så et #swag på Twitter eller alle de unge hipsterkidsa som slukte (og fortsatt sluker) alt Tyler & Co. sier og gjør. Men til tross for dette, kunne ikke en sinna, gammel anmelder som meg selv fornekte det musikalske, som jo faktisk er en stor grunn til at såpass mange har fått opp øynene for Odd Future. Og i en tid der en stor del av rapmusiken enten er nøye iscenesatte hitforsøk eller lamme gangsterkopier, har gutta (og lesba) uten tvil vært et stort og friskt pust med sin tenåringsbarnslige jeg gir faen i alt-holdning, super-ukommerse musikk (med
5
64
6/2011
klare referanser til blant annet The Neptunes, Gravdiggaz og The Pharcyde), og ikke minst lojalitet til egne prinsipper. I min bitreste Odd Future-tvilsperiode spådde jeg at vi snart kom til å se dem i en Mountain Dew- eller Snickers-reklame, men til tross for at Tyler stadig snakker om hvor mye han gleder seg til å «selge ut» og bli stjerne, beviser Goblin at han nok er langt smartere enn man først skulle tro, og at målet ikke er raske bransjecash. Til tross for at han nå har «alles» øyne på seg, leverer han nemlig et album som følger i samme spor som gratisdebuten Bastard fra 2009, både når det kommer til beats, tekster og sin selvanalyserende alterego-tråd. Først sparket i gang av den tidligere nevnte genistreken «Yonkers», og så rett inn i den klisjé-provoserende «Radicals», som åpnes med «Hey, don’t do anything that I say in this song, okay? It’s fuckin’ fiction/ If anything happens, don’t fuckin’ blame me, white America», før låta fortsetter med «Pigion»-linjene «Kill People, burn shit, fuck school» (en låt fra Earl Sweatshirt-albumet Earl, som mange anser å være Odd Futures beste utgivelse så langt) og senere følger opp med «Fuck your traditions, fuck your positions/Fuck your religions, fuck your decisions/They’re not mine,
you gotta let ’em go». Jeg sier klisjé, for det er vel strengt tatt ikke andre enn Fox News og 21 år gamle kids som lar seg provosere/ rives med av denne typen påtatte opprør, og hadde dette vært alt Tyler hadde å by på, ville det hele blitt svært uinteressant. Det beviser de tolv resterende godlåtene at det ikke er. For heldigvis handler Goblin om så mye mer enn Tylers sjarmerende, dog uprovoserende tenåringsopprør og stadige forsøk på å sjokkere med det enkelte mener er rent homsehat (Tyler er særdeles glad i ordet «faggot») og kvinneundertrykkende tekster. Med linjer som «The Devil doesn’t wear Prada, I’m clearly in a fucking white tee» og «Rape a pregnant bitch and tell my friends I had a threesome» er det vel ingen tvil om at tjueåringen selv ønsker å være i moralrytternes sikte. Men å kun henge seg opp i denne ene siden av Tyler, The Creator blir ganske håpløst, når han vel så mye framstår som en både ærlig og usikker tenåring, som bak det aggressive språket også avslører en relativt følsom personlighet. «See when I’m with my friends I just put on a front/But in the back of my top I’m writing songs about we», rapper han på den Frank Ocean-gjestede «She» (som lett kunne ha vært et spor fra N.E.R.D. sin første skive),
og joda, han rapper både om å dra den samme jentas livløse kropp inn i skogen og forgripe seg på henne, men kom igjen’a … har du hørt noe søtere enn «Cause I usually just stalk you and masturbate/And I finally got the courage to ask you on a date»? Denne reisen mellom Tylers forskjellige personligheter fortsetter gjennom hele albumet, og gir et ganske tydelig bilde av hva vi har med å gjøre. Både en ung, sinna mann som hater faren som forlot ham som barn, jentene som ikke ville ha ham, og alle som prøver å påtvinge ham sine egne regler og prinsipper, men samtidig også en lættis og reflektert fyr med mye kjærlighet for kompisgjengen sin. Vi snakker altså om personifiseringen av et godt, gammelt ungdomsopprør, akkompagnert av et overraskende variert og fett lydbilde, produsert i sin helhet (bortsett fra «Transylvania») av Tyler selv. Og det burde strengt tatt imponere de fleste. Kort oppsummert, er den «offentlige personen» Tyler, The Creator sikkert lett å hate på, men er man ærlig med seg selv, skal det mye til for å kunne avfeie det åpenbare talentet denne unggutten er. Mathias Rødahl