MUSIKK
7. JULI
U.D.O ★ BLIND GUARDIAN KVELERTAK ★ MERCENARY
8. JULI
BLACK LABEL SOCIETY MESHUGGAH ★ CANCER BATS PAGAN’S MIND
THE DARKNESS ★ EDGUY TNT ★ KEEP OF KALESSIN ROCK STAGE
INGENTING ★ LUXUS LEVERPOSTEI ★ BLACK INGVARS ★ SAINT DEAMON BLOOD COMMAND ★ DJERV ★ CRUCIFIED BARBARA ★ INSENSE ★ BREED GUARDIANS OF TIME ★ MONGO NINJA ★ OZZMOSIS ★ TRENDKILL POWERRIDE ★ HEATSEEKERS ★ METALLICATZ ★ TEARDROWN Musikk i 3 lange dager under åpen himmel. Festivalcamping, MC-Camping, Badeplass, bredt utvalg av matboder og handlegate. Kvinesdal er stedet å være andre helga i juli. Kjøp festivalpass og campingpass på billettservice.no. 18-års grense. Sjekk www.facebook.com/norwayrock
www.norwayrock.no
6/2011
selvfølgelig er snakk spor som skal vise fram damas enestående stemmeattributter, men dette er et album, ikke Showtime at the Apollo. Andre irritasjonsmomenter jeg sliter med, er dessuten Jessies stadige «animering» av stemmen sin (når det for eksempel grenser til piping), og ikke minst hennes ganske simple, PK-ete og klisjéfylte tekster om hvordan vi alle er like enten vi er rike eller fattige, vær snille mot hverandre, barn av regnbuen osv osv, og som til slutt kulminerer i «Stand Up» med drøyt pinlig tenåringsvisdom av typen «If you surround yourself with negative people/You’ll never feel settled in or become equal – no!» og «If you let a frown become your normality/You don’t set an example for the youth of our humanity», som virkelig får kynikeren i meg til å skjelve av kleinhet. En skjelving som forøvrig ikke avtar nevneverdig når Jessie tar et oppgjør med sin barndoms mobbere på «Who’s Laughing Now» (også
er en forferdelig låt). Men selv om jeg er streng med Jessie nå, finnes det faktisk noen skikkelige gullkorn på Who You Are, og ikke helt uventet er dette når frøkna roer seg litt ned. Både «Abracadabra» og «Casualty of Love» gir lytteren en smak av hennes flotte stemme, men uten å bli totalt bucaket ned slik man blir på andre spor. Det samme kan sies om «Love», hvor hun til tider høres ut som Lauryn Hill, og den vakre power-balladen «I Need This». Sistnevnte er muligens litt musikalsk malplassert her, men jeg tar glatt i mot litt puddelhår før en ny pop-rock låt om mobbing. Til slutt må selvfølgelig også førstesingelen «Do It Like a Dude» nevnes, som til tross for et par irriterende detaljer, selvfølgelig også er en catchy liten sak. Og da gjenstår bare det store spørsmålet alle gutter spør seg om dagen: Er egentlig Jessie J fin eller er hun ikke? Svar kan sendes til redaksjonen. Mathias Rødahl
JESSIE J Who You Are
9. JULI
60
ulikt Jesus fra Nasaret samler hun folket, og gir håp til samfunnets utstøtte. Mens Jesus tok avstand fra makteliten, og samvittighetsfullt jobbet seg opp fra grasrota spjåker Gaga seg skamløst ut i kjøttkjoler, neonfarget hår og oppmerksomhetssøkende kreasjoner og angriper massene med heroinistisk popmusikk. Hun er den mest lønnsomme mjølkekua siden Madonna og Michael Jackson, og verken fans eller bransje kan unnvære henne. Dermed kan hun herje på som hun vil med de konservative amerikanerne, og resten av verden for den saks skyld, for Gagaismen når ut i hver en krok av denne vide verden. Bortsett fra noen utblåsninger om han bad assen som har såra henne, har ikke Gaga bydd stort på seg selv, men heller fylt ut tekstene med ymse varianter av Gagaoh-la-la i et svulstig og vulgært MGP-univers. Gaga safer med samme oppskrift denne gangen også, og slår til med hele femten spor pur eurodisco. Born This Way er gagaism, svadasim, gagavison alt ettersom, men det er for kult til at det faller inn under en guilty pleasure. For hun har en edge som favner alt fra dansegulvet på Lux til de hippeste mikseboksene. Det er cheezy som faen, og det er bare å innfinne seg med at hun kommer til å dominere underholdningskanalene de kommende månedene også. Her er det plenty miksemateriale, musikkvideostoff regissørene kan knives om å få regissere, catwalksoundtrack og gay klubbmusikk. «Government Hooker» med den The Knife-aktige beaten, «Scheise» som gjorde sin debut på Thiery Mugler-visningen med Gaga som modell (seff), «Edge Of Glory» og de allerede etablerte hitlåtene «Born this way» og «Judas» kommer ubønnhørlig til å prege underholdningsåret 2011. Som et selvstendig musikalsk verk er ikke dette noe å skrive inn i historiebøkene, det skal jeg holde med mine anmelderkolleger i, men i en bransje som står for fall, er det bare å bøye seg i støvet for kvinnen som for tiden selger mer plater enn Bibelen, til tross for at låtene er tilgjengelige for nedlastning og gratis lytting overalt! Lady Gaga er Jesus møter Stalin og Lenin, og kan med rette lansere gagaismen som tiårets ideologi. Frihet, ulikhet og brorskap til folket! Inger Lise Hammerstrøm
(ISLAND/UNIVERSAL MUSIC)
Punkeruta. Mens mange av dagens håpefulle artistwannabe’s forsøker seg på snarveier som Idol og X-Factor, kan 23 år gamle Jessica Ellen Cornish skryte på seg å ha gått den lange og respektable veien oppover karrierestigen, både som låtskribent for stjerner som Miley Cyrus og Chris Brown, bakgrunnssanger for Cyndi Lauper, og ikke minst ved å opparbeide seg oppmerksomhet via sine mange, imponerende YouTube-videoer (aka 2000-tallets demoer). Her fikk Jessie virkelig vist fram sin fantastiske stemme, som i mine øyne både har vist seg å bli hennes velsignelse og forbannelse. For selv om vokalpresentasjoner av dette kaliberet selvfølgelig er fascinerende, kan det også bli særdeles slitsomt i lengden, noe som dessverre skjer litt for mange ganger på debutalbumet, Who You Are. Jeg mener, selv om man har en svær pikk, så betyr det jo ikke at man er nødt til å slenge den om seg hele tiden? Og det samme kan sies om stemmen til Jessie J, som rett og slett blir for mye av det gode når hun vokalrunker i vei på låter som «Nobody’s Perfect», «Big White Room» og «Mama Knows best». Og ja, jeg forstår at det
3
Foto: Isabell N Wedin
SONDRE LERCHE Sondre Lerche (TELLE RECORDS/VME)
Gullgutten! Norsk pops ypperste låtskriver, kanskje sidestilt med Anders Tjore, er tilbake. Han er klar med sitt syvende album, det første siden Phantom Punch fra 2007. Lerche er sitert i presseskrivet med noen ord som får lytteren til å forvente nyvinninger, han skriver at han denne gangen har funnet seg selv inspirert av ting han ikke har brydd seg om tidligere, at han har fokusert på atmosfære og at han vil være både intim og intens. Det har gått gode fire år siden sist album, noe som er relativt lang tid. Kanskje har det gått så mye tid fordi all den nye inspirasjonen har krevd en masse bearbeiding, kanskje har han jobbet skikkelig tungt med denne plata, eller kanskje har han, til tross for nevnte utsagn, slitt med inspirasjonen. Det er mye som kan sies om Sondre Lerche, men at det er en radikalt ny versjon av Lerche vi blir servert, det skal det ikke ha på seg. Her er det meste ved det gode gamle, på godt og vondt. Og til å være et såpass
4
ambisiøst album, så er det, dessverre, ganske kjedelig. Ikke det at det er dårlig: ofte er det klassisk Lerche, altså ypperlig pophåndverk. Men det med at dette skal være en eksperimentell plate, det er et lass med hestedritt altså. Mer enn noen ting annet, så føles dette albumet som trygt; som akkurat det man forventet seg. Og det, det oppleves som litt kjedelig. Men så var det også dette med at Sondre Lerche kan – virkelig kan – popmusikk. Klassisk firepersoners (trommer, bass, gitar, gitar, vokal) popmusikk, er det få som gjør bedre enn ham. Lerche har finstudert Elvis Costello, Sean O’Hagan, Todd Rundgren og Van Dyke Parks. Han kan akkordskifter som Kate Middleton kan velge kjoler, og akkurat dette gjør at han aldri kommer til å lage et kjedelig album, men fortsetter du å gjøre den samme tingen om igjen og om igjen, så blir folk til slutt litt lei. La det være mer et varsku enn en betegnelse på akkurat denne plata, for til tross for en uhyre trygg følelse på det hele, noe stillstand, så er Sondre Lerche imponerende håndverk. Håvard Ringen