– Er vi framme snart? – Nei.
VOI VOI FJELLET Regi: Ole Giæver I rollene: Ellen Dorrit Petersen, Marte Magnusdatter Solem Mye er allerede sagt om Fjellet, ikke minst i herværende avis – symbolet på den nye norske dugnadsånden, de nye kreftene mot etablissementet, opprøret mot kvalitetstradisjonen, disse ting. Det er ikke måte på. Få av disse ordene er nok Giævers egne, han er bare en fyr som ikke gadd vente fem år på å lage film. Og som i stedet tok med en liten flokk med dertil egnende kvalifikasjoner opp på Norefjell, for å lage filmen om to kvinner som forsøker å nøste opp floker fra fortida. Umiddelbart er det heller ikke noe særlig opprørsk over Fjellet, ingen ikonoklasme eller avslørende angrep mot hegemoniet, heller tvert imot – den bare er, i hele sin kompletterte minimalisme. Uten å mane frem den vante velvilligheten som gjerne sniker seg inn
5
78
1/2011
på en stakkars filmanmelder når det kommer til vår nasjonale filmarv. To av norsk filmhistories fineste eksemplarer er laget på fjellet: Arne Skouens Kalde spor (1962) og Erik Løchens Jakten (1959). Sammenlignet med disse er Fjellet en ganske klassisk film, det vil si at den er verken teatral eller modernistisk, men realisitsk, rett og slett. Motsatt en ganske utbredt norsk fortellerform, og litt på samme måte som det gjerne er i virkeligheten, ligger det sentrale like mye i hva karakterene undertrykker, som hva de ytrer med faktiske ord. Så kan det altså se ut som Giæver utfordrer hegemoniet litt likevel. Med en usedvanlig velfungerende dialog. Noe en film med to karakterer og en visuelt begrenset location naturligvis er helt avhengig av. Faktisk er dette i stor grad en film om språket – hvordan det forråder oss, hvordan et enstavelsesord kan bære med seg flere år med frustrasjon, hvordan kommunikasjonen hele tiden bryter sammen og
bygges opp igjen i et forhold. Til å være en film om dyp sorg er dette derfor tidvis overraskende morsomt, nettopp fordi vi gripes av gjenkjennelsens komikk – når Nora og Solveig fåmælt krangler om hvordan man setter opp et telt, eller hvem som har glemt å ta med nok kaffe. Det er ofte et rent studium i passiv aggressivitet. Dette er ikke en film om fjellet, men valget av location er alt annet enn likegyldig – fjellets folketomme åpenhet legger et klaustrofobisk press på jentenes havarerte forhold, over tregrensa er det få steder å gjemme seg. Handlingen består mest av små dramatiske mikrokurver – kjappe stemningsskift, ofte utløst av en feil replikk, mens det kinematografiske blikket på fjellheimen er langt fra Kittelsen eller Tidemand og Gude, verken særlig romantiserende eller demoniserende. Først i de siste avgjørende scenene åpner bildene seg opp, skuer utover, og gir en slags følelse av at situasjonen kanskje kan
beherskes. På toppen venter ingen snøskred, som i Ibsens Når vi døde vågner, bare utsikten. Og en mild antydning til forsoning. Fram til da er panorama i stor grad erstattet med en nær framing, som gjør bredformatsfotografiet unormalt klaustrofobisk, og her er nok a close-up av kvinner som heldigvis kan spille. Ellen Dorrit Petersen er sedvanlig nok en av norsk films mer solide. Det kompenserer langt på vei for den truende mangelen på visuell variasjon, som det minimale oppsettet legger opp til. Bare unntaksvis tipper det over mot det monotone. Det er trist, men ikke trauig, og hovedgrunnen til det er at Giæver ikke dyrker den traumatiske hendelsen som har fått kvinnene opp på fjellet i flashback og subjektive bilder, bare gjør den til et usynlig, men ekte, spøkelse. Da har man den minst pretensiøse, og dermed beste, norske filmen på en stund. Maria Moseng Premieredato: 25. februar