When a Painting Moves… Something Must Be Rotten!
Ei nok i angstens sved å bades; du må igjennom martrens ild.
Tim White-Sobieski, Sunset Blues, 1999.
14. januar – 13. mars
MONIKA BRAVO, ALEXEY BULDAKOV, IVAN CANDEO, MYRITZA CASTILLO, RAÚL CORDERO, RAPHAEL DILUZIO, CHUS GARCÍA-FRAILE ORI GERSHT, JOSÉ MAÇÃS DE CARVALHO, FABIÁN MARCACCIO, ENRIQUE MARTY, KRISDY SHINDLER, SAM TAYLOR-WOOD, MARIANA VASSILEVA, BILL VIOLA, TIM WHITE-SOBIESKI, A K DOLVEN OG CRISPIN GURHOLT.
Just Loomis ~As We Are
Just Loomis, Los Angeles Car Show, 2005
11. februar – 3. april Åpningstider:
Tirsdag og torsdag: 11-19; Onsdag, fredag, lørdag og søndag: 11-17; Mandag: Stengt
Gratis inngang. Munkedamsveien 15, Oslo www.stenersen.museum.no
72
1/2011
JAMES BLAKE James Blake (ATLAS/A&M / UNIVERSAL)
Årets beste album? Årets beste album. Det er ikke ofte man blir målløs av musikk lenger. Som ung skjedde det hele tiden, at man hørte musikk som hadde en substansiell fysisk effekt. Men etter hvert som man hører mer og mer musikk, og mer og mer nybrottsarbeid er unnagjort, så blir det fryktelig sjeldent. Men av og til, en sjelden gang, så dukker det opp slike artister som James Blake, som påfører en det ene stendahlsyndromet etter det andre. Sette seg ned, lytte til Blake, det føles som et privilegium. James Blake har møysommelig og perfekt timet bygget opp sin egen status før dette slippet. Via flere ep’er og singler som hver for seg har vist de forskjellige sidene ved hans kunstneriske talent (tenker særlig på vokal-manipulasjonen på CMYK, bruken av stillhet og den klassiske sensibiliteten på Klavierwerke – og den hjerteskjærende popteften på «Limit To Your Love»). James Blake skulle være albumet som sveiset sammen alle disse sidene til et helhetlig uttrykk. Og det gjør den, så til de grader. James Blake skal ikke hylles for at han gjør noe fullstendig nytt, men han skal hylles fordi han gjør det han gjør helt avsindig bra. I korte trekk er Blakes musikk en slags hybrid mellom dubstep og soul, men å avstumpe det til dét, blir lettere idiotisk. I sentrum for utrykket står Blakes litt enkle, men ekstremt følsomme vokal, klangfulle og rene akustiske instrumenter, samt delikate dubstep-rytmer. Men vel så spennende er det som foregår i kulissene: Blake er en mester i bruken av klang og tilfeldigheter, måten stillheten i låtene blir vektlagt for å skape emosjonell tyngde er verdt å notere seg. Samtidig låner han mesterlig fra My Bloody Valentine når det kommer til å legge lyd på lyd for å skape klimakser (bare hør «Wilhelms Scream»).
6
Disse elementene alene burde vært nok til å genierklære Blake, men guttungen har enda flere attributter det er verdt å skryte av. Hans evne til å holde igjen er en av dem; Blake behersker antydningens kunst til fingerspissene. Melodiene hans drives ofte frem av enkle repetitive hooks, som vokser og vokser i løpet av sangen og som til slutt ikke gir lytteren noe annet valg enn å bli beveget, som nevnte «Wilhelms Scream» er et eksempel på. På sitt mest engasjerende skaper Blake mye av den samme rå, emosjonelle nærheten som Antony & The Johnsons, noe mindre teatralsk riktignok. Det føles ekte, personlig og spesielt å lytte til James Blake, og det på en måte som er sjelden. Dette er i sannhet en unik lytteropplevelse. Håvard Ringen DIDDY/DIRTY MONEY Last Train To Paris (BAD BOY/UNIVERSAL MUSIC)
Du er ganske retard hvis du fortsatt hater på Diddy. På slutten av 90-tallet var det en selvfølge for mange å hate på Sean «Diddy/Puff Daddy» Combs. Som lederen av «the shiny suit»bevegelsen ble Bad Boy-sjefen sett på som hiphopens antikrist, og på lang vei gjort personlig ansvarlig for den ekstreme kommersialiseringen som sjangeren gikk gjennom på den tiden. I dag er du derimot én av tre ting hvis du fortsatt hater på Diddy; stuck in the 90’s, du er en håpløs hiphop-nerd eller musikalsk sneversynt (eventuelt alt sammen på en gang). Ikke det at Diddy er noen glimrende artist. Tvert i mot, alene er han ganske så uinteressant. Men i motsetning til en rekke av verdens «stjerner», har Diddy innsett sine egne begrensninger, og i stedet tatt i bruk sin kontinuerlige strøm av makt, penger og nettverk til å skape hyggelige album ved hjelp av mer talentfulle venner og bekjentskaper. Hans forrige «solo»album Press Play overbeviste i stor grad undertegnede da det kom i 2006, så jeg er egentlig ikke overrasket over at Last
5
Train to Paris ble bra. Likevel, jeg hadde ingen anelse om at den skulle bli SÅ bra. I likhet med Press Play har han også denne gangen fått med seg en haug av kjente navn, men der han for fire år siden leflet med både det ene og det andre, byr Last Train to Paris på et mer helhetlig lydbilde. Vi snakker glimrende rap og R&B som er akkurat kommersielt nok til å fenge massene, men samtidig frir til «de med peiling». Som vanlig er Diddy skivas «weakest link», men det ødelegger ikke det ferdige produktet siden han heldigvis har gitt over store deler av rampelyset til sin nøye utvalgte stall av gjesteartister. Ja, også Kallena og Dawn da, som selvfølgelig utgjør gruppa Dirty Money sammen med vår gode venn. Sistnevnte er kjent fra Diddys Making the Bandgruppe Danity Kane, og skinner fortjent over store deler av Last Train to Paris. Skinner gjør også stjernelaget bestående av blant annet Usher, Chris Brown, Swizz Beatz, Wayne, Drake, Rick Ross, Notorious BIG (RIP), Wiz Kalifah og Trey Songz. Sammen skaper de en knakendes god samling av grommusikk. Med unntak av den forferdelige Skylar Grey-gjestede «Coming Home», er så godt som alle sporene minneverdige opplevelser, men spesielt «Yeah Yeah You Would» med gamlemor Grace Jones, fest-anthemet «Ass on the Floor», Chris Browns hjertevonde «Yesterday», «Loving You No More» med Drake, og selvfølgelig den Usher-sexy «Looking For Love» (som er alt Atlanta-sangerens eget album burde ha vært) må nevnes. Skal jeg peke på noe som helst annet enn det nevnte makkverket «Coming Home», må det bli at man faen meg har å gi Bilal mer ansvar enn å være bakgrunnssanger når man først skal ha med soul-geniet på skiva si. Dette er likevel ikke noe som hindrer Last Train to Paris i å være en av de absolutt beste skivene fra 2010. Og det er jo også årsaken til at vi velger å ha med denne anmeldelsen, selv om det har rukket å bli 2011. Mathias Rødahl