På randen Før Ida Ekblad går i kunsteksil i det fjerne Østen, fikk NATT&DAG en siste kveld i Stockholm med Norges stigende kunststjerne for en samtale om død, intuisjon, selvdestruksjon og globetrottertilværelsen på verdens søppelhauger. TEKST Marie-Alix Isdahl Voisin FOTO Knotan – Det har fulgt meg veldig dette med «skiftet», sier Ida Ekblad. – Jeg vet ikke om man egentlig kan snakke om et skifte i et så ungt kunstnerskap, det er noe man gjør når en kunstner er 60 år og har retrospektiven sin på Pompidou-senteret. Jeg hadde jobbet mye med internett, gifs og youtube og alt det, og etter Silvers Ruins på Fotogalleriet var det naturlig å gå andre veier. Samtidig ser jeg mye som er interessant med de arbeidene, og kommer til å jobbe mer med digitale prosesser. Jeg skal ikke bastant si at jeg skal male ekspresjonistiske oljemalerier og lage abstrakte skulpturer resten av livet. Det går i bølger. For meg er det helt naturlig at man ikke repeterer seg selv fra man begynner med musikk, nei, jeg mener kunst. Ah! Freudian slip. Det er musikk jeg egentlig kunne ønske jeg drev med skjønner du. Hehe. Er det derfor du ofte beskriver kunsten din i analogi med musikk? – Ja, jeg mener det å male har ekstremt mye til felles med det å lage musikk. Men det er også fordi jeg ikke alltid har vokabular til å beskrive hva det er jeg holder på
med. Postmodernismen har gitt et voldsomt forklaringsbehov innen samtidskunsten. Det er ikke nødvendigvis så enkelt med de mange intuitive prosessene som inngår i et kunstnerskap. Jeg jobber veldig på instinkt og intuisjon, og det kan fort bli patos og klisjé å sette ord på. Jeg spør ikke en musiker om hvorfor hun har lagt den og den noten der, mens det er forventet av en kunstner å kunne forklare hvert malingsstrøk. Musikk er vel også på mange måter mindre institusjonalisert enn kunst, du kan bare legge ut materialet ditt på nett og så er du i gang. Misunner du den friheten? – Jeg gjør jo det. Det er også noe av grunnen til at jeg skal legge ut på en lang reise når jeg er ferdig med utstillingene i Stockholm og Bergen, til India, Afrika… hvor enn jeg føler for. Jeg skal jobbe, men ikke stille ut, og utforske på andre måter enn jeg er vant til. Musikk, video og poesi... Måten jeg jobber på nå - ved å reise til byene der jeg stiller ut og gjennomføre «drifts» – som jeg kaller det når jeg driver rundt og leter etter søppel til skulpturene mine - har gjort meg veldig stedbunden. Så på reisen skal det bli skikkelig åpent. Jeg ser frem til å slippe å forholde meg til aspekter som frakt og et stort apparat av personer - men i stedet fordype meg i eget
prosjekt helt til jeg synes det er ferdig og levere det som det er. Jeg har ikke hatt noe fritid siden jeg begynte på kunstskole. De siste årene har jeg reist ekstremt mye, men alltid i kunstsammenheng. Alltid med en deadline. Man møter ofte bare kunstnere og andre som jobber i kunstverdenen, og det kom til et punkt hvor jeg opplevde situasjonen min som ganske trist og innsauset i en slags kunstrus. Jeg trenger et avbrekk. Hva slags musikk er det snakk om? – Jeg bare loker rundt med garageband. Neida, det er på ganske nybegynnernivå, men en videreutvikling av ting jeg allerede har leflet med. Noise. Med skulpturene jeg nå stiller ut på Bonniers Konsthall har jeg utforsket deres soniske kvaliteter, og på åpningen hadde jeg og Nils (Bech) en performance der vi laget musikk ved å spille på dem. Hvordan har du arbeidet med dine to aktuelle separatutstillinger i Stockholm og Bergen? – Det handler fortsatt om en utforskning av sosiale strukturer og kunstnerisk dragning mot det irrasjonelle, gjort i interaksjon med gata og dynga. Hele sommeren har jeg vært i Stockholm og Bergen og gjort drifts i områder rundt byen og på skraphaugene deres. Jeg liker å tenke på måten jeg jobber
på som en arkeologisk prosess, først utgravning, un-earthning, ved at jeg tar objekter fra en skraphaug hvor alt ligger blanda, til at jeg lager musikk med materialet og skriver poesi om det og dokumenterer det med film, til at jeg begraver det igjen, ved å støpe objektene i betong. Jeg ser etter objekter som skaper konflikt mellom assosiasjoner: fra den melankolske, lett bedrøvelige auraen de forlatte metallene gir fra seg – nesten som arkeologiske relikvier utstilt på The Metropolitan Museum i Nyc – til det mer corny og tacky: hårspenner og IKEA-lamper fra 2005, eller et relieff som gir assosiasjoner i retning av en «rustikk» pizzarestaurantvegg med innstøpte kasseroller i veggene. I Stockholm har jeg laget et stedsspesifikt vindusmaleri og på Bergen Kunsthall viser jeg flere malerier laget i Berlin det siste året.
”Jeg sto utenfor Friday’s med skraptrallen full etter en lang økt på fyllinga.” 8/2010
43