RØMLINGEN «Jeg er fri… Jeg har rømt fra Norges eneste rømningssikre fengsel.»
TEKST TORE ANDVIG FOTO STEPHEN BUTKUS NATT&DAGs utsendte entrer en leilighet sentralt på Oslos beste østkant. Døren har nylig blitt slått inn av politiet, og nesten litt unnskyldende gjør «Kristian» oss oppmerksom på at dette ikke er hans leilighet, og at han kun har bodd der natten i forveien. Vi blir tilbudt røyk og noe å drikke. Før vi får høre historien til Kristian understreker han et par viktige momenter han tydeligvis synes vi er nødt til å ha i bakhodet. Det første han klargjør er at rømningen hans ikke er en klassisk «jailbreak». Den involverer ingen tunnel eller klatring over murene. Hans rømning er et resultat av noe ganske annet, nemlig en konkret innstilling kombinert med et sett av muligheter. Kristians innstilling til å være fanget er: «Når du er fanget så er det din fordømte plikt å prøve og rømme. Vi skal være fri og ikke fanget. Jeg hadde ingen stor plan, men jeg var alltid på vakt og oppmerksom på muligheter, og det var sånn jeg også rømte, jeg utnyttet den muligheten jeg hadde – og det lyktes».
hadde nylig operert bort blindtarmen og da han antydet at jeg kanskje hadde blindtarmbetennelse begynte noe som lignet en plan å utvikle seg. Jeg skjønte at dette var min sjanse til å komme meg ut derfra. Nå ville jeg kanskje få muligheten til å komme meg ut fra fengslet og dermed øke sjansen for å rømme, for å rømme fra Ringerike er umulig hvis man ikke først kommer seg ut. Etter at vi hadde stått en liten stund og pratet kom en vakt bort til oss. Han spurte hva som var galt og kompisen min svarte at han trodde jeg kanskje hadde blindtarmbetennelse. Igjen hadde jeg flaks, for det viste seg at også vakten hadde hatt blindtarmbetennelse så han så på situasjonen min med et sympatisk blikk. Han sendte meg tilbake til cella der jeg straks ryddet i tinga mine og forberedte meg på legebesøk. Jeg gav alle papirene mine til karen i nabocella og bad ham ta vare på dem hvis jeg måtte på sykehus. På veien til legen (i Ringerike fengsel har de egen lege slik at de innsatte ikke trenger å forlate fengslet ved legebehov, jou.anm.) møtte jeg igjen kompisen som hadde hatt blindtarmbetennelse. «Nå får du finger’n»,
”Den eneste sjansen jeg hadde var dassen… Hvis jeg hang meg fra vinduet der var ikke fallet på mer enn halvannen til to etasjer.” «Jeg hadde akkurat kommet av brev-og-besøk (brev og besøksforbud, jou.anm.) og hadde begynt å trene. Vi spilte fotball, men jeg var støl etter forrige dags styrketrening. Jeg var spesielt støl her [Kristian peker på nederste del av magen]. Hadde tatt for mange situps og var så støl at jeg tok meg selv av banen. En av gutta kom bort til meg. Han hintet til at det kanskje kunne være blindtarmen. Han
sa han. «Det gjør jævli vondt.» Da jeg kom til legen og undersøkelsen begynte, så jeg at reaksjonene mine var gale, fordi jeg skrek hver gang legen presset inn, men var stille når hun slapp. Jeg så på ansiktet hennes at dette var feil og begynte å endre reaksjonene mine. Hun var fortsatt i tvil da det var tid for den beryktede fingeren. Da den kom jubla jeg. Det virket. Selv om hun fortsatt var i tvil
sendte hun meg av gårde til sykehuset. På sykehuset fikk jeg beskjed om at jeg måtte vente på en anestesilege som skulle ta noen blodprøver for å se om jeg hadde blindtarmbetennelse. Faen, tenkte jeg, nå er det rett tilbake igjen. Men igjen hadde jeg flaks for et eller annet gjorde at anestesilegen ble forsinket og kirurgen kom først. Han tok de samme testene som fengselslegen hadde gjort tidligere, men nå visste jeg hvordan jeg skulle reagere. Vi opererer ham klokka åtte var konklusjonen til kirurgen, og som sagt så gjort. Tidligere hadde jeg hatt to operasjoner. Begge gangene hadde jeg våknet opp tidlig og så for meg en mulighet for å rømme her.» Her bryter NATT&DAGs utsendte inn: «Så du ofret en frisk blindtarm for en mulighet til kanskje å rømme?» «Ja. Det var min eneste sjanse, og som jeg sa tidligere så ser jeg det som en fordømt plikt å prøve å rømme når du er fanget. Også denne gangen våknet jeg tidlig, men hver gang jeg prøvde å ta av meg ledningene hylte alarmer og jeg ble bestemt tvunget tilbake i seng igjen. Til slutt våknet jeg på intensiven, motløs og sikker på at forsøket mitt hadde feilet. Det var to sivilpoliti som satt på rommet. Etter intense forhandlinger gikk de etter hvert med på å flytte seg ut. Resten av dagen gikk med til å opparbeide tillit hos politimennene som holdt vakt. Jeg fikk ordnet meg en gåstol jeg kunne humpe rundt med; jeg fikk rekognosert og jeg fant ut at jeg var plassert i fjerde etasje uten mulighet for å hoppe ut av vinduet. Den eneste sjansen jeg hadde var dassen. Den lå rett over hovedinngangen og over den var det et tak. Hvis jeg hang meg fra vinduet der var ikke fallet på mer enn halvannen til to etasjer. Det var telefon på rommet, men for å bruke den måtte man ha telefonkort, noe jeg ikke hadde. Til slutt fikk jeg ordnet en trådløs telefon og tillatelse til å ringe familien. Jeg ringte barna, men etter at samtalen var over latet jeg som den fortsatte og ringte bestekompisen min utenfor. Han
skjønte hva jeg planla med en gang og jeg fikk formidlet nummeret på korttelefonen på rommet. Han ringte en time senere. Da avtalte vi at han skulle ha en bil ventende utenfor klokken 01.00. (…) Jeg tar en blund, men da jeg våkner synker håpet betraktelig. Jeg har helt glemt å tenke på at det er vaktbytte. Nå må jeg igjen gjøre alt jeg kan for å vinne de nye politimennenes tillit. Etter hvert lyktes også det, men idet jeg begynnere å få troa tilbake så legger en av de to politimennene seg i nabosenga. Han trenger tydeligvis en hvil. Jeg tester ham hele tiden; flytter meg rundt i senga, men ingen reaksjon. Da jeg ved elleve-tolvtiden ringer på en sykepleier for å få mer smertestillende, reagerer han heller ikke. Jeg trenger mer smertestillende for å ha en sjanse til å tåle fallet senere. Etter å ha fått en sprøyte med morfin bruker jeg all energi og viljestyrke på å holde meg våken. Så, ti på ett ringer jeg etter en sykepleier. Håpet mitt er at ved å si at jeg er dårlig til bens, og at jeg trenger hennes hjelp, vil politimannen som sannsynligvis vil følge etter, stoppe sammen med henne utenfor doen, i stedet for å følge meg helt inn. Heldigvis har jeg rett. Jeg kommer alene inn på do. Jeg ser en bil utenfor med motoren gående. Jeg kjenner den ikke, men tenker: Faen heller. Jeg er nødt til å ta sjansen! Jeg setter meg på dassen, tenker meg om, men tar meg fort sammen. Jeg har ikke tid til å tenke nå. Jeg åpner vinduet, tar tak i vinduskarmen og slipper meg ned på taket over hovedinngangen. Det gjør mindre vondt enn forventet, og jeg sender morfinen et par varme tanker. Men jeg har fortsatt ingen tid å miste og sjekker raskt at ingen står under meg før jeg slipper meg ned fra taket over hovedinngangen. Jeg ser kjente fjes i bilen og trekker et lettelsens sukk. Jeg er fri. Jeg har rømt fra Ringerike. Jeg har rømt fra Norges eneste rømningssikre fengsel.»
Slow food, served faster. 9/2010
17