Noe er råttent i byen Bergen. Vi tok med oss en feministredaktør og en flåkjefta rapper for å sjekke ut byens nye strippeklubb.
Syndens påle TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON TRINE E. DANIELSEN www.triksetrine.com Charlotte Myrbråten, redaktør for det feministiske tidsskriftet Fett, har et problem. Vi er i heisen på vei opp til Dreams Showbar. Bergens nye strippeklubb. Redaktøren, bartenderen og teater-anmelderen kommer hastende rett fra feministdebatt (”Er 100 kvinnedager nok?”) og skal videre på Lars Vaular-konsert etterpå. Problemet er: Hvordan kler man seg for paneldebatt, striptease og hip hop-konsert på én og samme kveld? Ta med at ”det er snø-issues å ta høyde for også”. Siste døgnet har et seigt snølag døset av oppå Bergen by. – Og det er lite forenelig med høye hæler, sier Mybråten. Løsningen er blitt stripete genser, kort sort skjørt, farget strømpebukse og ekstra skotøy i veska. Vågard Unstad, autodidakt sjefsideolog i det grovkjefta rapensemblet A-Laget, sosialliberalist med KrF-sympatier (”jæævelig skeptisk til dette med stamcelleforskning”) og avholdsmann – kort sagt: byens mest sammensatte ignorant-rapper – har færre problemer: – Jeg kan jo gå med ka faen eg vil. Det er et av mine privilegier. Vel, egentlig ikke. Dette er nemlig vårt andre forsøk på å komme inn Drømmeporten. Forrige gang ble vi høflig-bryskt bedt om å gjøre et bedre forsøk neste gang. Skotøyet til Vågard, et par slitne sneakers, var ikke respektable nok. ”Vi har våre standarder”, forklarte vakten. Dette er halvannen uke siden. I mellomtiden har Vågard spilt på Bylarm (”det gikk inni helvete bra”) og Charlotte har vært opptatt med ”et uttall sakprosa-anmeldelser.” Det er derfor en tidspresset gjeng som møtes utenfor Dreams. Gudskjelov virker i det minste posisjonene satt. Vi tenkte det kunne være interessant å sette feminist-redaktøren Charlotte opp mot hedonist-rapperen Vågard midt i begivenhetenes sentrum, nemlig rett foran danse-stanga, for å diskutere stripping, syndefall og seksuallovgivning.
kommet til verden, men hun vil ikke ha den i sin egen by. Gamle pietistiske vestlandstradisjoner spiller med. Den andre kampen skjer langs feminist-aksen. Som Ane Kristine Aadland, leder i Bergen Ottar, sier til BA: ”Det går ut over alle kvinner og ikke bare de som jobber der. Jeg vil kalle det en slags ideologisk terror.” Også Oddny Miljeteig, gruppeleder i Bergen SV, sluttet seg til kritikken. I et brev til byrådsleder Monica Mæland mente hun at adressaten måtte gå i bresjen for å stoppe driften. Hvorfor? Fordi stripping ”perverterer og undergraver generasjoners arbeid for kvinners retter som fullverdige mennesker.” Siden oppstarten i januar har derfor Front mot salg av kropp (FMSAK) demonstrert utenfor strippebulen hver (!) lørdag. Som FMSAK reklamerer: ”Det blir appeller, sang, roping, hoiing og rettvis kaffe fra Zapatistgruppen.” Ottar har ikke vært noe dårligere. Samme oppskrift, bare mindre kaffekos og mer konfrontasjon. Som Aadland uttaler: ”Vi har en lang, god og stolt tradisjon for å skremme menn som er ute på slike ting.” Tilbake til heisen. Vi har valgt en annen dag enn Ottar, noe som frigjør Charlotte – kjent feministansikt – fra ”et forklaringsproblem”. Hun har vært her før også. Det koster småpene 225 kroner å komme inn, men det er prisen å betale for å kunne delta i samtalen, mener hun. Charlotte: Det kan være en fordel å faktisk se hvor eksplisitt salg av kropp foregår på Dreams. Det er også greit å se hvordan jentene investerer tid med de – mye eldre – mennene for å få de med inn på private rom. Det er spekulativt at stedet ikke kan gå rundt med norske jenter og at ekteparet Maaø, som driver stedet, må hente arbeidskraften fra Øst-Europa. Jeg mener det er prinsipielt feil å kunne kjøpe tilgang til andres kropp, og vil derfor alltid være imot all industri der kvinners kropp er en vare som menn kan kjøpe.. Du ser ikke problemet ved å legge igjen masse penger her, da? Ølen er jo dessuten dritdyr. 73 spenn for 0,33! Charlotte: Jeg har prioritert å vite hva jeg snakker om.
”Litt kleint, men kult å være på et sted som ser ut som det er med i GTA.” Hvorfor kom du ikke på debatten? Den Charlotte nettopp deltok i. Vågard: Eh, har ikke fått med meg at det skulle være no’ greier. Charlotte: Så hadde du visst om det, hadde du gått? Vågard: Kan jeg neppe tenke meg. Det blåser friskt i Bergen. Det er atten år siden forrige gang noen forsøkte å starte opp strippebar i byen. Da gikk det helt galt. Tropicana i Kong Oscars gate holdt ikke ut lenge. (Det var også en slags strippeklubb på Laksevåg i en kort periode for noen år siden, men dens fotavtrykk var så lett at vi ikke snakker mer om det stedet) Dreams virker i og for seg proffere – som i ”mer striglet” – men motstanden synes like massiv. Å Vestland, Vestland. Vågard: Du vet, i denne byen her er selv arbeiderklassen småborgerlig. Kampen mot utysket føres på to fronter. Som Vågard er innom: Bergen er for fin for dette. Bergenseren kan leve med at synden er 36
3/2010
Vågard: Men herregud. Du vet da vel hvordan en strippeklubb ser ut uansett. Vi stiger inn. Vågard må umiddelbart vedgå at han kanskje ikke visste hvordan stedet så ut likevel, all den tid det er ”mye mindre lugubert enn jeg ventet”. Vågard: Dette er da ikke noe å hisse seg opp over. Litt kleint bare, men kult å være på et sted som ser ut som det er med i GTA. Charlotte: Jeg har vært på strippebuler i Mexico som er mer classy enn dette. Over anlegget spilles Avalon av Roxy Music, platen som angivelig har akkompagnert flest unnfangelser i hele verden. En slick Ferry etterfølges av ”Africa” av Toto. Lyssettingen er rosa, lilla og fiolett. Pornobransjens og 80-tallsmusikkens fargepalett. Vi har kommet tidlig, og arbeidsstokken sitter først og fremst og perfeksjonerer kjede-seg-blikkene sine. En kortvokst og halvskallet mann i femtiårsalderen kommer imidlertid snart inn og redder kvelden til en av de ansatte. De småprater i femten minutter før de forsvinner inn i et av-
lukke, formodentlig for en private lap-dance, slik den utdelte brosjyren foreskriver. Prisen er ikke angitt, men emne for forhandling. De fleste av stripperne kommer fra Ungarn. Charlotte: Er lønnen her provisjonsbasert eller går det på timelønn? Vågard: Med tanke på arbeidstillatelse og sånn, går det nok på timelønn. Rimelig sikker på det. Charlotte: De er nok likevel avhengige av private timer. Om ikke annet for å holde på godviljen til arbeidsgiveren. Husk at dette er jenter med null tilknytning til Bergen og Norge. Deres eneste forbindelse hit er den lønnsslippen. Det var forresten nok til at jeg ble kalt rasist i debatten i sted. Du skal visst ikke påpeke at dette dreier seg om fremmedarbeidere. Vågard er mer forsonelig og mener det i større grad dreier seg om en slags voksen språkreise-variant. En frivillig arbeidsutveksling gjennom Schengen-ordningen. Vågard: Menneskehandel foregår i kjellere, ikke på Dreams. Det er forskjell på å selge mennesker, og mennesker som selger tjenester. Charlotte: Hah! Frivillighet fordrer valg. Ingen fra Ungarn velger – i ordets rette forstand – å bli stripper i Norge. Du skjønner da det!? Vågard skjønner ikke det. Dreams er et godt tiltak på ”rent språklige premisser”, mener han. Etableringen av en strippeklubb midt i hjertet av Bergen styrker ”den store samtalen om kjønn”. Vågard: Nå tvinges vi i det minste til å snakke sammen. Problemet er når det lille som diskuteres er kuppet av fløyene. Det vi står igjen med da er mannsidioter og en type feminisme som sår splid mellom to grupper som egentlig har det helt fint sammen. Men er ikke denne gode samtalen, initiert av Dreams-oppstarten, er veldig midlertidig greie? Dette stedet har jo ikke nyhetens interesse i all tid? Vågard: Nei, men det er jo å håpe at samtalen tas noen skritt videre, da. Vi setter oss med utsikt til strippepålen, og stemmen i høytaleren – ”konferansieren”, som han kaller seg – melder at ”den ungarske artisten Elena” vil gjøre sin entre om noen få strakser. Røykmaskinene hostes i gang, og Elena kommer ut til noe sørstatsrap. Mulig det er Gucci Mane, forresten. Den ungarske jenta åler seg sånn passe kattemykt rundt stanga og blottlegger et par solide silikonpupper. Får hun ikke brannsår av de raske bevegelsene rundt den stanga? Vågard: Talkum. De bruker talkum. Vi lærer mer. En tynn loddrett stripe er visst det som gjelder på intimbarberingsfronten. Hypotesen forsterkes ettersom kvelden skrider frem og datagrunnlaget styrkes. Charlotte: Jeg tenker at den visuelle profilen er så gjennomført at det nesten må dreie seg om et slags kjønnshår-direktiv utstedt ovenfra. Etter endt seanse kommer Elena bort og spør om vi ”come here often”. Charlotte forteller at hun har vært en gang tidligere, men holder kjeft om at hun er her i forskningsøyemed. Samtalen er fort overstått. Elena ler litt hånlig av oss. Så mye for den gode samtalen. Vågard: Dreams er bra fordi det er en jævlig stor lyskaster. Ta en vanlig aften på Felize: Menn kjøper champagne i bytte med fitte. Det er bare en mer diskré og raffinert
måte å gjøre det på. Det er akkurat det samme som skjer her og, eller i Strandgaten, det er bare gjort med mindre spissfindighet. Jeg kan bare ikke være med på at det er stilen eller skillsene som er involvert i en sexhandel som skal definere om den er lovlig eller ikke. Charlotte: Jeg ser mer pragmatisk på det. Jeg tror den nye sexkjøploven reduserer menneskehandel. Det handler dessuten om signaler; hvem skal vi være, hva skal vi aspirere mot? Vågard: Vi skal ikke gjøre oss til, vi skal vedkjenne oss hvordan ting er. La oss få statlige bordell med ordnede arbeidsgiver- og arbeidstakerforhold. La horene betale skatt og få pensjonsordninger. Det er det som er den siviliserte take på dette her. For noen er sex en hellig symbiose mellom to mennesker, for noen andre er det noe heeeeeelt annet. Charlotte: Men folk greier da å ligge sammen uten statens hjelp. Vågard: Nei, det er det de ikke gjør. Det er ikke til å fri seg fra at folk skuler litt bort på oss. Hva faen gjør vi her, liksom? To menn og en kvinne i ivrig passiar, forholdsvis uaffektert av ”artistene” som byr seg fram. De har skjønt det, vi er her på falske premisser. Vi er voyeurister med edle møkkahensikter. Er det ikke noe veldig devaluerende ved at vi sitter her som safariturister og diskuterer AFP-ordninger, mens disse jentene gir alt de har?
”Jeg håper den plassen her snart er historie.” Charlotte: Du mener de hadde foretrukket om vi satt og siklet? Ja. Da hadde vi i alle fall spilt med åpne kort. Nå gjør vi dem bare usikre. Charlotte: Pfh. Hvem er det som er devaluerende nå? Anyway, jeg håper den plassen her snart er historie. ”Get ready for Lisa, the Swedish girl!”, sier konferansieren. Lisa, søt nok, men med utradisjonelle modellmål (litt valpelubb; lite innsving i midjen; små pupper) entrer scenen og gjør sin greie. Vågard: Denne jenten liker jeg. Mer vanlig jente, liksom. Det samme gjør nabomannen vår (45ish), som prøvende stikker en hundrings i truselinningen hennes, før han gliser litt avvæpnende til kompisen ved siden av. Selv ikke de seriøse kundene kan helt fri seg fra ironien som ligger som et lavtrykk i rommet. Etterpå kommer Lisa bort og forteller oss at hun egentlig er bartender, og at hun egentlig hadde gitt seg med stripping, men så kom denne sjansen, og denne sjansen var for god til ”at tacka nej til”. Samtalen punkterer litt når vi gratulerer med stafettseieren i OL. Men helt til sist, gir ikke en showbar en provinsiell by som Bergen en ferniss av noe kosmopolitisk? Charlotte: Det er det dummeste jeg har hørt. Vågard: La meg kort minne om at det er to trøndere som står bak dette her…