DEN SISTE KONGEN Alle i Norge, unge og gamle, har et forhold til den runde 73 år gamle mannen med navn Rolv Wesenlund. Sammen med Trond Kirkvaag, Rolf Just Nilsen, Harald Tusberg, Leif Juster og Harald Heide-Steen jr. tilhører han den gamle humorskolen – en utdøende rase. N&D har møtt den siste kongen.
TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO JØRGEN GOMNÆS Man blir aldri for gammel til å bli starstruck. I en alder av 31 tok det meg tre uker å ringe Rolf Wesenlund. Tre uker tok det å finne ut hvordan i all verden jeg skulle våge å slå telefonnummeret. Hvorfor? Når man har vokst opp med Norske Byggeklosser og Fleksnes på daglig basis, helt siden man gikk med bleier, er det ikke rart nervene peaker 11 pluss. Det er som å skulle treffe en bestefar man aldri tidligere har møtt. Pissenervøs møter jeg opp med fotograf på et hotell bak Solli Plass i Oslo, ti minutter før avtalt tid. Vi setter oss ned i lobbyen og venter. Jeg hiver i meg en hel pakke med tyggiser, leser over notatene, men får ikke med meg noe som helst. Fotografen prater til meg, men jeg hører ikke et ord. Så dunker han meg i skulderen og hvisker: ”Der kommer han!” Ut fra en dør kommer Wesenlund gående i sneglefart. Han hilser høflig og ber oss vente i fem minutter. ”Jeg må bare drite først”. Hvordan har du det om dagen, Rolf Wesenlund? – Jeg er ikke noe glad i sne og kulde. Wesenlund skifter umiddelbart tema til vær og vind. Ser ned i fanget, vekk fra meg. Alle gamle menn liker å snakke om været. Om et nedsnødd Europa og den danske kysten. Han forteller om huset sitt i Cannes hvor han tilbringer store deler av året, og han forteller om oppveksten under krigen i Horten. Hvorfor har du holdt deg unna rampelyset de siste årene? – Jeg har gjort det jeg skal, og jeg må
tenke meg om på andre måter nå. Det har kommet til et metthetspunkt. Hodet er fullt. Jeg har problemer med husken og forskjellige ting. Det var en som sa til meg; da har du slitt ut hodet ditt. Da må man bare ta det med ro. Er du redd for å bli glemt? – Man må jo regne med at man blir det med åra. Jeg får fortsatt en god del tilbud og forespørsler. Men som sagt, hodet mitt er fylt opp og jeg er fornøyd med det. Du vet, ettersom man blir eldre forandrer man synspunkt på hva man er interessert i.
”Det er andre måter å gjøre det på enn å bruke ordet ”fitte”. ” Wesenlund ser seg rundt i det velstelte rommet med brune panelvegger og lysekrone hengende ned fra taket. Malerier av pene, eldre menn i dress titter ned på oss. Rotaryklubben. Wesenlund forteller om Rotaryklubben som møtes her en gang i uken. Tidligere journalister, eks-operasjefer, gamle kollegaer og andre ringrever. For å diskutere kunst, arkitektur, kultur og andre voksne ting. Jeg tror han glemte spørsmålet mitt. Jeg må ta kontrollen og spør om Wesenlunds skepsis til kontemporær humor. – Det er folk i den bransjen som jobber ut ifra det klassiske mønsteret, på sin måte, men jeg synes det er mye som ikke interesserer meg. Mye unødvendig banning og sånn. Men klart det er moro å følge litt med. Det er
mange som holder på, men ytterst få som vil erkjenne at det er revy man egentlig spiller. Jeg synes det skal være visse begrensninger. Det gjør ikke noe å finpusse språket litt. Det er andre måter å gjøre det på enn å bruke ordet ”fitte”. Er ikke det ganske ironisk siden du selv har vært en riktig så sterk provokatør? – Ja, men jeg har ikke vært veldig sterk. Jeg har holdt på innenfor grenser jeg selv synes er morsomt. Med en av dine kjente figurer, Feriebiskop Fjertnes, kan man nesten si at du forandret synet på det pretensiøse presteskapet her til lands på 60-tallet. Du folkeliggjorde noe som var strengt og opphøyet, en overlegen holdning som kirken hadde hatt til da? – Jeg var ikke negativ til kirken, men det var visse ting som måtte gjøres noe med. Man skal følge med og ikke bløffe med, la oss si, uvitenhet for viten. Du skal være litt interessert i ting også. Prøve å forsvare noen eller noe som er vare for forandring. Er du selv religiøs? – Ja, jeg mener det. Har du alltid vært det? – Nei. Da jeg var liten pleide jeg å irritere bestemoren min, som var streng kristen, og da skjønte jeg ikke så mye av det. Wesenlund humrer forsiktig og det er mer enn tydelig at mimremaskineriet er i gang. Han forteller om de utallige sjømannskirkene han besøker hvert år og hans årlige 17. maitaler verden rundt, og sin ukjente halvbror fra Australia. Reisehistoriene renner ut av mannen. Jeg begynner å kjede meg og må ta kontrollen. Igjen.
2/2010
31