Gay på landet.
Et YNDIGt LAND ARmADIllO Regi: Janus Metz Ryktet løper milevis foran dette dokumentariske nådestøtet, som i tillegg til å sanke heder på Croisetten, allerede har lykkes i noe langt viktigere — å plante uforglemmelige raljeringer og bilder på danskenes (selvsensurerte) netthinner. I årevis har de blitt forledet til å tro de sendte sine eventyrlystne drenge ned til Afghanistanen for å dele ut tyggis til barna, sigaretter til gamlefar, og spørre pent om de ikke nu kunne se til at oppføre seg ordentlig, for så bygger vi dere en skole eller to. Men Danmark er et land i krig. Og det er ikke et pent syn. Og her får vi det. Etter at den vestlige innsatsen, den norske inkludert, har brukt åtte-ni år på å skape et Taliban som er mer radikalt og militant enn noensinne, er skillene mellom sivile og slagmark kringlete og innvevde. Da skal det mer enn tyggis til for
6
BEST AKKURAT NÅ
mAGNAR KVAlVIK INCEpTION Regi: Christopher Nolan Lett hjernetrim. DOGTOOTH Regi: Giorgos Lanthimos Tyngre hjernetrim. CENTURION Regi: Neil Marshall Total utkobling.
pREDATORS Regi: Nimród Antal I rollene: Adrien Brody, Laurence Fishburne, Alice Braga og Danny Trejo Se for dere Arnold Schwarzenegger gestalte utmagret, jødisk musiker i Pianisten. Eller eldstebror på Darjeeling Limited. Litt feil? Muligens, men langt fra så fullgærent som når rollebyttet reverseres og Adrien skal fylle camokremen til Arnie. En håndfull soldater og kriminelle havner uti bushen. De kjenner ikke hverandre, husker ingen ting, men finner snart ut at liv og helse er i en akutt utsatt posisjon. Vel, dere vet resten. Vi er altså tilbake: Til jungelen. Og på en måte 1987. Noen mener kanskje at 2000-tallets gjennom-animerte fantasy har skrapt bort sjarmen til sjangeren. Mulig det. Men Predators demon-
2
72
7/2010
å sjarmere en herjet afghaner. Tidlig i filmen ser vi nyankomne soldater trampe rundt i de nysådde markene til fattige bønder, før de på fumlende vis forklarer de lokale at det var helt nødvendig. For å kunne skape fred. Så de kan bygge skoler til barna. Senere er det et par geiter som går med i skuddvekslinga med talibanere, og etter hvert både gamle, kvinner og barn. Noen som har lyst på tyggis? I et Afghanistan som fremstår mer og mer som et okkupert land, blir soldatene svar skyldig, selv om de fortsetter å klamre seg til legitimeringsstrategien. ”Det er sgu et fucked up land”. Hvorfor? Slik at de kan fortsette å beholde det som lekeplass? Det er noen plagede adrenalinjunkier regissør Metz og fotograf Lars Skree stiller oss overfor, men uten å heve den moralske pekefingeren til lettvinte høyder. For et av spørsmålene som synes å styre deres livsfarlige flue-på-veggenekskursjon er: Hva kjemper gutta for? Hvorfor
strerer med all tydelighet at det uansett ikke er noen vei tilbake. Meningen her er vel å gjenskape magien og gi oss litt old-school action. Men, akk! Predator er et barn av sin tid med glinsende bolemuskler og beinharde oneliners á la «If it bleeds, we can kill it». Helhjertet, barokk maksimalisme. Men også en teknisk triumf og superstram spenningsfilm. Nå er disse kvalitetene renset vekk og erstattet med postironisk tafatthet, tidenes fattigste forsøk på å gjøre actionhelt av en akademiker – og Laurence Fishburne i en hysterisk lite vellykket rolle som krysningen av Yoda, Morpheus og Gollum. Ett tvilsomt hakk over bunnscore på grunn av åpningen; se de første tre minuttene på Viasat til høsten. Men jo høyere du elsker originalen, desto viktigere er det å spare deg for resten. Gaute Brochmann Premieredato 6. august THE KARATE KID Regi: Harald Zwart I rollene: Jaden Smith, Jackie Chan, Taraji P. Henson Blant det nye årtusenets bølge av remakes må dette være en av de mest dumdristige, megalomane og overflødige. Og heller ikke så rent lite spekulativ, ettersom de innebygde show-off-kvalitetene nærmest er dømt til å imponere hopen åkkesom. Likevel er The Karate Kid anno 2010 verken noen lettvint blockbuster eller sjarmløs pastisj. Og bare det, min venn, er ingen liten bragd. Hvorfor? Den erkeamerikanske fortellingen om å nedlegge egne redsler, er flyttet fra romantiske californiske strender og backlots til et autentisk Beijing. Det gir et gatebilde med labyrintiske hutonger som skapt for katt-ogmus-lek og et usammenlignbart visuelt alternativ til originalen. Legg til Den forbudte by, muren, og et par fine templer, og sjansene til å få i det minste et par
blir de ikke hjemme ved joysticken? Eventyr, kameratskap, sier de selv, mens en intelligent kompilering av ikoniske hverdagsscenarier avslører et oppdrag fylt av rastløs venting, udefinert angst, fremprovosert menneskeforakt og abstrakte fiendebegreper som konkretiseres i et pronomen – ”han”. ”Hans” hensikt er angivelig å ”destablilisere sikkerheten i Helmand med henblikk på å underminere befolkningstilliten til ISAF-styrken” får vi vite. Det er ikke mye å bygge kampånd på, og en av dokumentarens filmatiske genistreker er at vi er med; voktende, desillusjonerte. Til det smeller, og vi ligger der med nesen i ørkensand, mens sårede soldaters oppsperrede sjokktryne gir oss en actionrealisme vi aldri riktig lengtet etter. Vi har sett det før, bare ikke på ordentlig. Det er ”kraft edermame sejt” å være i kamp avreagerer soldatene, og det er nesten så man skjønner det, der man sitter og kjemper med å begripe at det vi ser
spektakulære tablåer, skulle være tilstede. Karate kid blir Kung Fu kid, og i avslutningssekvensen får vi en freidig oppdatering av det ikoniske trane-sparket. Same story, men nytt kreativt innpakningspapir, og karakterer det stort sett er mulig å leve seg inn i, inklusive Jackie Chan. Og, som Chan maser om i hvert bidige junket-intervju, sønnen til Will Smith har virkelig lært seg imponerende mye Kung Fu på tre måneder. Slåss-scenene til tolvåringene er minst like brutale som i voksenverden – det føles nesten litt heftig for en familiefilm av dette kaliberet. Ellers er det fortsatt en rørende, og naturligvis rablende usannsynlig, underdogfortelling. maria moseng Premieredato 13. august
ikke er fiksjon. Hver dag i livsfare, og så endelig får man muligheten til å blåse hodet av noen onde skjeggete fyrer. Store geopolitiske analyser får vi ikke, men det er heller en styrke enn en svakhet, fordi det holder fokus på det nære, detaljerte, viktige og morbide. Her, i de nederste leddene av stormaktspolitikken, er det selve ideen om det siviliserte mennesket som står på spill. Uten å være et polemisk pasifistmanifest, lykkes Armadillo med å gjennomhulle den dyrebare billedkontrollen som har forfulgt de fleste krigshandlinger etter lærdommen i Nam. Og selv om vi i disse tider vokter oss vel for å sette likhetstegn mellom sannhet og dokumentar, får vi denne gangen flerfoldige bevis på at bildet fortsatt kan brenne. maria moseng Premieredato 27. august
Eddie Vedder fant omsider lyset.
BEST AKKURAT NÅ
5
mARIA mOSENG ARmADIllO Regi: Janus Metz Ubehagelig eksotisk. TAQWACORE - THE BIRTH OF pUNK ISlAm Regi: Omar Majeed Ubegripelig eksotisk (Øyakino). DOGTOOTH Regi: Giorgos Lanthimos Ubegripelig estetisk.
TROllmANNENS lÆREGUTT Regi: Jon Turteltaub I rollene: Nicholas Cage, Jay Baruchel, Alfred Molina, Monica Bellucci BNoe av det mest interessante med denne filmen er å bevitne forskjellen på skuespillere som har vært med lenge og på større prosjekt, og unge startgropskuespillere som så intenst ønsker å gjøre uutslettelige inntrykk for å nå enda lenger. Trollmannens læregutt flytter trolldom og magi fra den fantastiske verden til vestlig sivilisasjon i moderne tid. Etter at trollmenn og –kvinner først har kjempet en
3
beinhard kamp en gang for lenge siden, dukker de opp igjen på Manhattan i 2010. Der fortsetter kampen midt i livet til en stakkars, stressa student som har jenter og nerdeting å tenke på. Denne studenten, Dave, blir spilt av utrolig slitsomme Jay Baruchel som åpenbart har gått samme skole som Shia Labeouf, med overspill til å få eksem av. Nicolas Cage, trollmannen som blir guttens læremester, er trøtt og gjør ting på rutine, uten å vise særlig tro på dette filmprosjektet. På sett og vis kunne deres karriereutgangspunkt passet bra for karakterene, men når evnene til å vekke sympati er såpass
fraværende blir det vanskelig å engasjere seg i dette. I tillegg føles historien så omfattende og rik på detaljer, at den ikke får plass i en fortellertid på 90 minutter. En sammenligning med de store eventyrfilmene (Ringenes Herre, Harry Potter etc.) føles urettferdig, men akkurat dét understreker hvor middelmådig Trollmannens læregutt er. magnar Kvalvik Premieredato 30. juli
FIlm: mARIA mOSENG