DATAFUCKED
TEKST HÅVARD NYHUS FOTO BENT RENÉ SYNNEVÅG
Datarocks andrealbum skal være inspirert av Formel 1 og Toto. Er mastermind Fredrik Saroea i ferd med å bli Vestlandets svar på Thomas Seltzer med geisha-sveis? Ok, vi lover at dette blir siste gang vi seltzifiserer rock. Vi skriver tross alt snart 2010, og det er på høy tid at vi slutter å plassere norsk musikks episentrum midt på vommen til gamle Seltzer. Men her kjører vi altså på igjen, forhåpentligvis for aller siste gang: Thomas Seltzer sa en gang at Turboneger ”er en særs vellykket kunstinstallasjon som bare går og går”. Samtidig kan han ikke fordra ”denne intellektualiseringen av rocken, dette med at Dylan skal få Nobelprisen i litteratur”. Er det i dette spennet vi også finner bergenserne i Datarock? Kanskje er nettopp parhestene Entreprenørskap og Referanseteft hemmeligheten bak det treningsdresskledde bandets suksess: De har skjønt verdien av å bygge en pakke. Et konsept rundt musikken. Det er tross alt ikke alle band forunt å holde seg med egen ideolog, men i Datarocks åndsentreprenør Fredrik Saroea har Vestlandet kanskje fått sin egen Thomas Seltzer. Det Turboneger har gjort for Oslo, denim og raketter, er kanskje Datarock i ferd med å gjøre for Bergen, treningsdresser og solbriller. Etter at Datarock slapp sitt debutalbum i 2005, har i alle fall bandet fått en formidabel eksponering i Apples nye Ipod-lansering, flere av Coca-Colas verdensomspennende reklamekampanjer, og i FIFA- NHL- og NBA-serien til spillprodusenten EA. Og da har verden ennå ikke tatt høyde for at den nye plata Red – som ifølge bandet er ”det beste som er skjedd menneskeheten siden Commodore 64” – slippes i juni. For å forsøke å forstå ideen bak Datarock tok Natt&Dag turen til musikkvideoinnspillingen av singelen ”Give It Up”. Siden teksten handler om hvordan man klarer seg i storbyjungelen, havnet vi i Bergens beste forsøk på å imitere et slags nedtagget åttitalls-Brooklyn: Et nedlagt jernstøperi i en bydel som ingen lenger husker navnet på. To gjenger står over14
5/2009
for hverandre. Stedet er tilgriset med fugleskitt. Et par tusen duer har søkt ly her under de verste vinterstormene. Det er bikkjekaldt, og i kroken ligger en ihjelfrosset fugl. De Snille og De Slemme gjør seg klar til en dance-off. I rødt hjørne: Datarock med røde treningsdrakter. I blått hjørne... ”Øh, vi kaller dem bare The Bad Guys”, forklarer Fredrik Saroea. – Vi er på sett og vis posører. Det er ikke noe 1:1-forhold mellom oss og musikken. Vi er ikke singer-songwritere. Vi har heller vært opptatt av å representere noe. Ja, du skal kunne digge oss på face value, fordi du kan danse til oss. Men vi skal også være noe mer; og noe helt annet. Og dessuten, hvem sier at installasjonskunst ikke kan rocke? Se på DEVO. Ut av en strippeklubb og inn i det som ligner en lurvete bakgård, strener The Bad Guys mens de messer låtas credo: Cause the Strong Shall Thrive/While the Week Will All Perish/Only Those Fit Survive. Gjengoppgjør er darwinisme i praksis. – Det er veldig Talking Heads. Alt vi gjør har en tendens til å bli byrnesque. Det er vår brønn, og vi har aldri prøvd å lure noen. Vi er et tribute-band til tiden mellom 1976 og 1983, en periode jeg mener det er ganske åpenbart at representerer peaken i den menneskelige utvikling. Derfor bruker vi nesten bare utstyr fra før 1983 på den siste plata. – Det handler også litt om å restaurere Toto sitt rykte. Vi ligger jo nydelig nært opptil deres ”Rosanna” her. Om vi i tillegg slenger på Coppola-filmen Rumble Fish (1983) og kult-favoritten The Warriors – 1979-filmen om en skokk rivaliserende gjenger i et lovløst New York – begynner vi å få orden på nøkkelreferansene, forklarer Fredrik. Som alltid er han iført bandets karakteristiske solbriller. – Jeg så et portrettintervju med Fred Olsen og oppdaget til min store glede at han fremde-
les hadde samme briller som Yoko Ono brukte sent på 70-tallet. Det er grunnen.
”HVA ER DET MOTSATTE AV NERDEN? DET MÅ VÆRE FORMEL 1-SJÅFØREN.” I tillegg til at de begge hadde sine formative år på 1980-tallet, er det også noe annet som forbinder Datarock med Oslo-ekvivalenten Turboneger. Nemlig måten de begge tar (Den Slu) Vinnerens parti, mens resten av norsk musikk gjerne legger sin elsk på den edle outsideren. I stedet for det ”autentiske”, har de dyrket det ”utstuderte”: – På 80-tallet var alltid de slemme de rike med de kuleste klærne, mens helten var en fattig outsider. Så da vi skulle ha nye uniformer husker jeg at vi tenkte: Ok, hva er det motsatte av nerden? Jo, det må være Formel 1-sjåføren. Vi bestemte oss for å parafrasere det vinnende røde Formel 1-teamet til Marlboro – som på den tiden vant alt som var – og undersøkte om vi kunne skaffe oss noen av disse røde draktene. Det viste seg å bli i dyreste laget, så vi gikk for en litt billigere variant. Litt mer Beastie Boys enn Schumacher. Men det ble fett likevel. Først hadde vi jo hvite drakter, men det gikk det jo kraftig inflasjon i. Det ble en slags løkete greie for pretensiøse studentband. Det var det siste vi ville være.
”FOR MEG ER WEST SIDE STORY SELVE HOVEDREFERANSEN.” En av fordelene ved den poserende posituren er at man kan gjøre hva som helst og likevel slippe unna med det. Det er tross alt ingen puritanske idealer å ivareta, ikke noe kred-politi å blidgjøre.
Så hva er det neste som skal inkorporeres i Datarock-universet? – Det er mange som sikkert synes det høres litt fjernt ut. At universene våre krasjer om vi skulle rote oss borti musikal-sjangeren, men for meg er West Side Story selve hovedreferansen. Og da tenker jeg på ’61-årgangen. Den filmen har alt. Det gjelder å hele tiden utvide repertoaret, mener Saroea. Ekspander eller dø. – Dessuten er vi blitt litt et monster som lever på egenhånd. Datarock er jo mye større enn oss. Det ruller og går, og det er ingen som lenger har full kontroll. I hvert fall ikke jeg. Saroea tar seg til hodet. Til musikkvideoinnspillingen har han fått montert en bæremeis av en sveis på hodet. En Grease-frisyre gone wrong: – Jeg begynner å lure på om dette var en tabbe. Du er den tredje som sier jeg har en geisha-greie gående. Og det er jo ikke helt der vi vil være… Datarocks Red slippes 8.juni. Fredrik Saroea driver i tillegg plateselskapet YAP Records som gir ut artister som Karin Park, Noxagt og John Olav Nilsen & Gjengen. Sistnevnte kan du lese om et annet sted i dette nummeret.
DATAROCK Bergensbandet Datarock gav ut debuten Datarock, Datarock i 2005, og ble nominert til Spellemannspris og Alarmpris. ”Computer Camp Love” var med på lista over de hundre beste låtene i Rolling Stone i 2007. Kjernemedlemmer: Fredrik Saroea, Kjetil Møster, Thomas Santuna Larsen, Tarej Strøm.