and Glory og fjorårets We Own The Night, er så oppsiktsvekkende at dette nesten er rart at ikke O’Connor sparer pengene ved å trykke opp en ny plakat og så bare viser James Grays film en gang til. Det handler om far og sønn. Bror og bror. I New York-politiet. Moral mot umoral. Colin, Edward og Jon tar rollene til Jaquin, Mark og Robert. Urbant forfall og menneskelig forfall. Alvor. Tematisk spissformulering. Helt identisk. Og like dølle er de begge to. NYPD-blue blir NYPD-black når korrupsjon og faenskap vokser som en kreftsvulst i lovens lange armhule. Intet nytt under solen, som sagt, men temaet er vel aktuelt nok. Vi som følger med på Mexicos pågående narkotikakrig, skjønner jo at snut på begge sider av Rio Grande har råtnet på rot i årevis. Og det er liksom ikke noen feil på Pride and Glory. Det er en helt plain spenningsfilm. Konflikt, karakterbygging, motivasjon bla bla bla. Og ikke for å være kravstor, men det at ingen ting er feil betyr som kjent ikke at alt er riktig. Og når X-faktor og alle tegn til særpreg er slipt vekk, ja da står man igjen med en meningsløs og drita kjedelig film. Gaute Brochmann Premieredato 17. april
BEST AKKURAT NÅ
MARIA MOSENG ALL THAT HEAVEN ALLOWS (CINEMATEKET) Regi: Douglas Sirk Melodrama er óg en kunst som kan perfeksjoneres. Fassbinders favoritt. FUGLEKIKKERE Regi: Marco Bechis Ikke ”Den store reisen”, men sorgvakker sosialrealisme fra jungelen i Brasil. ENCOUNTERS AT THE END OF THE WORLD Regi: Werner Herzog Ingen steder funker livsfilosofi som i Antarktis.
TAKEN Regi: Pierre Morel Manus og produksjon: Luc Besson og Robert Mark Kamen I rollene: Liam Neeson + + I følge Luc Besson er hans mest personlige film Angel A. en poetisk fabel i svart/hvitt om en fortapt mann som får hjelp av en engel i lårkort til å konfrontere seg selv. En dose overjordisk hjelp til selvhjelp kunne kommet godt med i manusarbeidet til denne actionthrilleren. I røff og tøff innpakning presterer adrenalinjunkiene Besson og Morel (District 13) gammelmoralistisk skremselspropaganda som i essensen sier dette: Verden er brutal. Så bli hjemme. Og sørg i alle fall for at din mindreårige datter også blir det om hun ikke har livvakt. Tidligere CIA-agent Bryan Mills har vært ute en vinternatt og kan kjenne på sin veltrente kropp at dersom datteren får reise til Paris sammen med venninnen, braker helvete løs. Det er derfor han er mer beredt enn overrasket da de etter fem minutter på Charles de Gaulle blir plukket opp av en tvilsom type, kidnappet og dopet ned av en albansk traffickingliga. Heldigvis for datteren har faren et knippe ferdigheter utenom det vanlige, kontakter til fransk etterretning og dessuten en hevntørst på nivå med Schwarzeneg-
2
58
3/2009
ger i den beslektede Commando (1985). Hell i uhell kan man si, for kidnappingen har merkelig nok ingenting med verken Mills’ yrkesbakgrunn eller familiens formue å gjøre. Det er i det hele litt for mange tilfeldigheter med litt for voldsomme konsekvenser her. Det får ikke hjelpe at Neeson leverer replikker som ”I will look for you, I will find you and I will kill you” med troverdighet. Taken klarer verken å mene noe, eller å ta actionsjangeren til nye høyder. Den er bare skvetten. Silja E. Johnson Premieredato 27. mars
Den erotiserte filmingen av Odette Yustman skaper opphisselse hos gutta. Jentene vil kose seg med den David Beckham-aktige kjæresten hennes. Men det blir altså for tamt til å engasjere ordentlig. Teknisk er det nemlig ikke så mye å sette fingrene på her. Det er manuset og skuespillerinstruksjonene som svikter. Og sjekk det bukkehornet som anvendes under opptakten til utdrivelsen av den onde ånden. Jan Olav Glette Premieredato 27. mars
AF DØDES DELIGHT
THE UNINVITED Regi: Charles & Thomas Guard I rollene: Emily Browning, Arielle Kebbel, David Strathairn, Elizabeth Banks Amerikansk underholdningsfilm har en beinhard sjangerlogikk. For eksempel: Hva betyr det hvis en typisk drone-i-bunn-av-lydbildetfilm med en sårbar tenåringsjente ikke inkluderer mord, sex eller reelle overraskelser i løpet av de første tjue minuttene? Jo, det betyr at dette ikke er horror á la Halloween. Ikke slash á la Saw. Og hva er det da? Ta daaa: En plottwister. Eksemplifisert gjennom filmer som The Others og Den 6. Sjansen. Der alt er så rett frem at det må være baklengs. Avledet fra kriminalnovellen som litterær form; alt skal snus opp ned til slutt. I fordums tid ble man faktisk overrasket. I The Uninvited blir sjangeren helt gjennomsiktig. Og filmens spenning består i en slags gjettelek for å snuse ut hva vrien mon tro kan være denne gangen. Greit nok det, Poirot på en ny måte. Og The Uninvited er ikke enkel å lese, det skal den ha. Men dessverre er dette bare en stor svakhet. For når sannheten omsider kommer for dagen, backtracker den arme tilskuer gjennom filmen for å se om dette var et definerende men usynelig mønster som lå som et hemmelig lag hele veien. Og det gjør det absolutt ikke. Når Bruce møter seg selv i døra som spøkelse, eller Edward slåss med seg selv i Fight Club tenker man: A-ha! Selvsagt! Det forklarer det hele! I The Uninvited er det mer sånn. Jaja. Why not. Noe måtte det jo være. Whatever. Gaute Brochmann Premieredato 24. april
2
THE BOAT THAT ROCKED Regi: Richard Curtis I rollene: Philip Seymour Hoffman, Bill Nighy, Jack Davenport, Kenneth Branagh, Rhys Ifans, January Jones, Nick Frost Open your knees and feel the breeze. - Working Titles har siden Mr. Bean og Fire Bryllup levert selve definisjonen på britisk feelgoodkomedie. Når de samler Storbritannias mest kjære tryner samt en skjeggete Seymour Hoffman for å hylle rock&roll, er resultatet en nostalgisk crowdpleaser som ikke står tilbake for Med hjartet på rette staden. At 60-tallet var en magisk tid er det vanskelig å være i tvil om når man har vært utsatt for popkulturens endeløse mytologisering. At britiske radioer i 1964 bare kunne sende to timer popmusikk om dagen er en større overraskelse. Den strenge sensuren ga grunnlag for en heroisk piratvirksomhet hvor uautoriserte radiostasjoner sendte rock nonstop fra båter ankret opp i Nordsjøen. Hva som foregikk her utenfor mikrofonens rekkevidde kan man bare spekulere i. Skal vi tro denne filmen, handlet det litt om musikken, like mye om å være helt, og enda mer om å ligge med damer. Som vi kan forvente, med en rekke skamløse replikker og flaukomiske episoder til følge. Og dette teamet behersker kunsten, det vet vi jo. Timing og toneskift er spot on, karakterenes særheter akkurat på kanten til det karikerte. Likevel er bakteppet en generasjonskollisjon som vi har sett alt for mange ganger på film, og skildringen av frigjorte bohemsjeler mot anspent borgerlighet, alt for uoppfinnsom til at den kan reddes av gode replikker. Maria Moseng Premieredato 17. april
3
THE UNBORN Regi: David S. Goyer I rollene: Odette Yustman, Gary Oldman, Cam Gigandet, Meagan Good David Goyers The Unborn lykkes verken å skremme oss ordentlig eller å peile ut nytt terreng for genren skrekkfilm eller overnaturlig thriller. Tross en befriende variasjon med å introdusere kabbala og jødedommen i stedet for den vanlige kristendommen som oftest hefter ved når det kommer til djevelutdrivelse. Ellers er denne filmen om en hjemsøkende dybbuk som forsøker å ta bolig/hevn i generasjoner av tvillinger i en familie minst like corny som klassikerne. Dessverre blir den aldri skikkelig fryktinngytende eller redselsfull. Jeg er mest fascinert over det skremmende Chris Cunninghaminspirerte ansiktet til den avdøde broren og de opp-ned vridde hundeansiktene. Og ja, det er vel og bra det altså, med god moral. Slik tilløpene til filosofering rundt eksistensiell angst og værenlære kan være stimulerende for ungdommen. Men skal ikke dette først og fremst være spennende?
2
VIN I VRANGSTRUPEN Regi:Randall Miller I rollene: Chris Pine, Bill Pullman, Rachel Taylor og Alan Rickman Feel-good filmer har en tendens til å skjule seg bak den tåpelige idéen om at det ikke finnes kvalitetsforskjeller i denne sjangeren. ”Denne filmen er ræva!” ”Nei, det er jo feel-good!”. Idiot! Som alle andre steder er det forskjell på bra og dårlig her også. Og da utgjør ikke alle Vestkystens samlede kvantum av klamme smil og rødvinsfargede solnedganger den minste forskjell. Ønologene serveres altså en ny film smakt til spesielt for dem. Sideways var av ganske fin årgang; tilsynelatende lett, men med overraskende dybde og glimrende ettersmak. Vin i Vrangstrupen er korka, ødelagt og bare å kassere. Synd det, med slurv i foredlingsprosessen, for druene er helt fine: Sent 70-tall, sann historie: En fransk vinsnobb ankommer Cali. Målet? Å bevise at de kulturløse hillbillyene er den Gamle Verden underlegne i alt som har med garvestoffer å gjøre. Men yankeene plukker opp hansken, og så er tvekampen i gang. Pullman og Rickman er glimrende semi-komikere. Og ungdommen bidrar med sitt. Fånyttes. I åpningstittelen krediteres fire forfattere. Det er en blinkende varsellampe. Som antyder at det var et helvete å få manuset til å henge sammen. Og filmen er snaue to timers smertefulle prov på at de kollektive strabasene var fullstendig bortkastet. Gaute Brochmann Premieredato 3. april
2
KRIG & KJÆRLIGHET LILLE SOLDAT Regi: Annette K. Olesen I rollene: Trine Dyrholm, Lorna Brown, Finn Nielsen Hvor ofte får vi fordommer bekreftet samtidig som vi presses til å tenke nytt? Lille Soldat viser oss et uventet, godt, vondt og gripende bilde av samfunnets tabloide bakside. Godt fordi kjent tematikk gjøres ny gjennom atypiske rollefigurer. Gripende fordi vi tror på det. Lille soldat, hva har du gjort i krigen? Barnesangens lille soldat er Lotte. En røff, ensom og alkoholisert ekssoldat i slutten av tredveåra. Røff på grunn av krigen kanskje, eller en oppvekst uten foreldre. Så står faren der: ”Min hårde negl, jeg ska’ hjelpe deg!”. Og datteren får hjelp. Hun får jobb som sjåfør for farens
5
hallikvirksomhet. og snart kjører de rundt: Farens utilnærmelige kjæreste/hore og en traumatisert yrkesmilitær. Litt etter litt avslører de hverandres hemmeligheter, håp og drømmer. Og finner fellesskap og ny glede. Men samholdet brukes ikke til å bryte ut av trist, problematisk liv: Lotte går aldri på middag til den søte naboen og Lily stikker ikke av med de pengene hun har. Hvorfor ikke? Filmen gir ingen svar. Befriende fri for føringer overlates du og jeg til å avgjøre hvorvidt faren til Lotte – human hallik, drittstøvel og engasjert pappa – eller Lotte selv - er snille, dumme, slemme eller bare mennesker. Lille Soldat viser kort og godt livets brokete kompleksitet slik vi kjenner og ikke kjenner den. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato 17. april