BASTARD PRIEST XXX (BLOOD HARVEST/IMPORT)
Håhå! Knallbra svensk old school death metal. Tar opp arven med glans og pisser på alle. ALLE! MONTÉE Isle Of Now (STRØMLAND RECORDS/VME)
(Mens vi venter på Tjalltaar/ Moskée splitten…) Mine damer og herrer, en stor applaus for Montée, folkens! BURZUM Hvis Lyset Tar Oss (MISANTROPHY)
Tidligere satanist, nazist, hedning og nå fulltids bonde og familiemann. Et av hans beste verk, spør du meg. SONIC YOUTH NYC Ghosts & Flowers (GEFFEN)
I ettertid: én av topp tre Sonic Youth-skiver så langt?! LURKER OF CHALICE Lurker Of Chalice (TOTAL HOLOCAUST/ SOUTHERN LORD/TUBA)
Jaja, nå som Wrest har lagt Leviathan på hylla (snufs), får vi håpe på mer fra denne fronten.
NEIL YOUNG Fork In The Road (WARNER)
Gamlefar Neil Young har skjemt oss bort med jevnt over bra skiver de siste årene. der det har vært en fornøyelse å følge den aldrende mannens levende deltakelse i bade musikk og samfunn. Likevel uten at noen av disse står frem som direkte klassikere. Dog jevnt over kvalitative skiver som har holdt på fanskaren. Han har et naturlig øre for melodier og groove som gjør at han uanstrengt leverer godlåter på rekke og rad. Følsomt og inderlig sterkt tilstedeværende i de meste han foretar seg. Men tydeligvis ikke allltid. Denne gangen er det mer ujevnt selv om det også nå er vanskelig å sette finngeren på noe direkte pinlig. Tittelkuttet er dog noe vanskelig å svelge tross et røfft og svingende groove i sin tunge bluesfremtoning. Skit-
3
NOORA NOOR Soul Deep (BLUE MOOD RECORDS/GRAPPA)
Norsk R&B og soul har aldri helt fått fotfeste, og overraskende er det vel heller ikke, med tanke på at dette er den sjangeren som er mest misforstått blant norske musikkritikere -og ”forståsegpåere”. En sjanger som derimot aldri har hatt problemer med å oppnå respekt blant musikkjournalister er retrosoul, noe flommen av denne typen musikk de siste par årene har vært et soleklart bevis på. Nå tror jeg ikke at denne trenden har vært noen avgjørende grunn for at Noora Noor nå på sitt tredjealbum har valgt å gå tilbake i tid, jeg velger heller å tro at dama elsker denne typen musikk, og gjerne ønsker å synge retrolåter i stedet for dårlige forsøk på amerikansk R&B…som jo er noe av det vanskeligste man kan få til. Nesten like vanskelig som det er for en norsk rapper å overbevise noen som helst med engelskspråklig rap. Problemet for Noora blir derimot at hun nå vil bli sammenlignet med den økende massen av unge sangerinner som synger gammeldags soul. Vi vet alle hvem jeg prater om. Og Noora havner sånn midt i mellom. Hun byr oss på en mye større og mer overbevisende stemme enn makkverk som Duffy og Adele, men er likevel ikke i nærheten av den plagede, crack-påvirkede og ektefølte soulen til Amy Winehouse. Lar man også tankene gli over på en annen retrosoul-skive som blir relansert i Norge denne våren, ”The Way I See It” med Raphael Saadiq, blir kvalitetsforskjellen dessuten overhengende. For selv om man kanskje skulle tro det, er det nemlig ikke bare å puste nytt liv i noen flotte, gamle låter, og regne med at det skal gjøre susen. Kanskje for journalister og lyttere som synes alt var bedre før, og som aldri kan finne på å si et vondt ord om ”ekte” soul, men denne musikktypen kan veldig lett ende opp i ”dette har vi da hørt mange ganger før”-seksjonen. Og dette fører meg inn i det neste problemet på skiva. 7 av Soul Deep sine 12 spor er nemlig coverlåter, noe som for meg er svært overraskende, med tanke
4
ANBEFALER:
CD
Miss Harmonica debuterer med en herlig blanding electrobeats, synthpop, nintendolyder, indiepindie, old school hip hop, plasticfantastic outfits og godt humør. Med referanser som Peaches, M.I.A, Crystal Castles, Matt and Kim og Robyn leverer hun dansbar dynamitt!
MISS HARMONICA
CHAMPAGNE, CAVIAR & ME!
Aftenposten
OBITS I Blame You
Dagbladet
(SUBPOP/TUBA)
”We’re not into innovation as a band, innovation is overrated”, uttalte Obits-vokalist Rick Froberg nylig i ett intervju. Faen, der røk det argumentet, og som den legenden han er kan Froberg fint slippe unna med noen hvileskjær på dette tidspunktet i karrieren. Med en fortid som frontmann og sanger i Pitchfork, Drive Like Jehu og Hot Snakes, smått legendariske band i den mer melodisk orienterte enden av hardcore/punkskalaen, er det ikke vanskelig å gjette seg til hvordan det låter når den nå Brooklyn-bosatte Froberg for første gang har satt sammen et band uten sin gamle venn John Reis ved sin side. Reis og restene av Hot Snakes seiler for tiden under nytt flagg som The Night Marchers, og jeg må innrømme at det er litt forunderlig at Froberg har valgt å starte opp parallelt med Obits når de to bandene låter såpass beslektede at de nesten kunne ha byttelånt låter. Når det er sagt har han vel aldri frontet et streitere rockeband enn dette, uten at gamle fans på noen måte vil føle seg fremmedgjort av Obits enkle, men effektive blanding av surf, rockabilly, punk og klassisk rock n’ roll. Froberg er fremdeles i stand til å låte fly forbanna og fullstendig likegyldig på en gang, og leverer et knippe iørefallende og umiddelbare melodier som tidvis tangerer, men aldri topper, Hot Snakes på sitt beste, og gjør det lett å forstå hvorfor SubPop var raskt ute med å signere bandet. At I Blame You allikevel totalt sett er den svakeste plata vår venn Froberg har levert fra seg på et par tiår skyldes derfor mer den høye kvaliteten på de foregående, heller enn åpenbare feil med denne, rent bortsett fra mangelen på innovasjon da... Glenn Olsen
4
NRK Lydverket
CD
Dagsavisen Side2/Nettavisen SIGH & EXPLODE
THESE SEEM LIKE TARANTULAS MAS-KINA
Natt og dag
Kritikerroste og Alarm-nominerte Safariari er tilbake med sitt tredje soloalbum! Sommer, sol og igloodisko! “Velklingende, episk og leken elektronika” - Natt og dag “Igloodisko is a highly enjoyable and enduring dance album, which I hope will gain attention and engage the masses!”- Nö Music Media
SAFARIARI IGLOODISKO
“Röyksopp har en lillebror. Han har humor, og flørter uhemma med både nittitallet og med oss. Leken produksjon og deilige, liksomsimple synhtlyder er stikkord” - Adresseavisen
CAFE SUPERSTAR
NRK Lydverket Adresseavisen Bergens Tidende Side2/Nettavisen ABCNyheter.no Exact Firdaposten UNGDOMSKULEN
PETER, BJØRN AND JOHN Living Thing
BISEXUAL
UNGDOMSKULEN
(V2/TUBA)
Så var de da likevel ikke et one hit wonder med en vidunderlig deilig, eventuelt ekstremt irriterende, plystrelåt. Vi visste det vel egentlig. Peter, Bjørn & John hadde jo allerede laget to ganske fine album allerede før de slo igjennom med et brak i 2006. Living Thing er likefullt en positiv overraskelse på flere måter. Det første vokalalbumet etter at de la verden for sine føtter er en utflukt i den mer friforme psykedeliske instrumentalverden på ”Seaside Stories”. Her lykkes trioen med å fornye konseptet sitt ved å gjøre det hele mer urbant, moderne og dansevennlig. Elektro-pop, hiphoprytmer og afropopflørt tilfører de beatleske melodiene noe friskt og innbydende. Plystringen har blitt erstattet av barnekor på Kanye Westfavoritten ”Nothing to Worry About” som står frem som en av de mest iørefallende melodiene
“Det er klin umulig å ikke smile med på “Champagne, Caviar And Me!” Og låtene har noe eget som kan myke opp selv den stiveste eller kleineste fest” - furoreiharare.com
BEATME
CD
ANDREAS TYLDEN
på at en nærmest samlet norsk musikkpresse har presentert å si at Noora denne gangen ”endelig” har funnet greia si. I mine øyne blir det en smule fornærmende å mene noe slikt med tanke på at materialet i det store og hele ikke er artistens eget. Og det er synd, for spør du meg, er Nooras egne låter det som griper meg mest her. Soul Deep er en tvers igjennom behagelig skive, med en Noora i sin karrieres beste form rent sangmessig, og det er ikke vanskelig å høre at 29-åringen trives godt innenfor denne sjangeren. Men for meg blir det litt for ofte som å være tilstede på en Groove Experience-kveld, og ikke et album som definerer Noora som artist. Og det var det jeg hadde håpet på denne gangen. Litt for flinkis, litt for lite sjel. Men at dette faktisk kan funke bra rent kommersielt, og ta Noora Noor et langt steg videre rent karrieremessig, er det vel ingen tvil om. Jeg hadde bare håpet at Soul Deep kom til å bli en skive jeg personlig kom til å høre mer på. Mathias Rødahl
CD
BEST AKKURAT NÅ
ten sørstatsrock gjennomsyrer flere av sporene på denne plata i sin fulle bredde. riffingen og tilstedeværelsen er definitivt der, men musikalsk har det kanskje vært litt slapt håndverk på mange av låtene her? Fork In The Road inneholder en del odde melodier som er trassig lite harmoniske og finstemte. I stedet får vi et langt mer funky uttrykk enn det vi er vant med, og det er vel ikke nødvendigvis et sted gitarhelten helt hører hjemme. Tekstene er heller ikke de skarpeste eller mest engasjerende vi har hørt. Men den gamle stabeisen prøver da i det minste hele tiden på å gjøre nye ting innenfor det han holder på med. At han har noen utrolig mislykkede forsøk på å lefle med synthisizere og støy får så være. Det ville vært verre om vi skulle fått et tredvetalls mer eller mindre identiske plater. Den akustiske gitarspillingen har sterkere røtter i folkblues enn den melankolske countryen han tidligere har esponert oss for. Denne evige artistiske søkenen videre og litt til siden er det som holder vår interesse ved like og gjør han til en stor artist. Men noe mer regelbundet har det nok tross alt blitt. Han er ikke lenger like villfaren når han sklir ut til siden. Nå handler det vel først og fremst om at han enten kjører nedstrippede ballader eller rocker på med Crazy Horse eller andre kompanjonger i ryggen. Men noe variasjon er her likefullt. Hvor ofte har du hørt hornblåsere innen country for eksempel? ”Light A Candle” byr på noe av de finesser og delikate arrangementene vi har blitt bortskjemte med, mens ”Off the Road” virker mer sliten og ødelagt. Alt i alt en skive med noen høydepunkter, men kanskje en parantes i diskografien til en levende legende? Jan-Olav Glette
4
Natt og dag 6/7 Groove.no
Nytt, glimrende, slemt, skranglete, støyende, ufint, freidig, bøllete og fett album fra skotske Art Brut, produsert av selveste Black Francis! 11 catchy og bråkete låter, inkludert singelen Alcoholics Unanimous!
CD
hadde håpet. Personlig synes jeg både ”Return The Favor”, Lil Wayne-gjestede ”Turnin’ Me On” og ikke minst den flotte ”Energy” var veldig lovende, men nå lever vi jo i en tid der platesalg sjeldent avgjøres av bra musikk. Etter mye om og men, har Universal likevel endelig valgt å slippe Keris gjentatte ganger utsatte debutalbum In A Perfect World, men dessverre er det nok ingenting her som kommer til å hjelpe henne videre mot stjernedrømmen med det første. Albumet er for det meste produsert av Polow Da Don, Timbaland og hans makker Danja, noe som betyr et sound vi begynte å gå litt lei allerede for et år tilbake. De beste bidragene her er de nevnte singlene, samt flotte ”Slow Dance”, mens resten av skiva er overraskende intetsigende og platt. Hadde albumet kommet ut i 2007 slik det egentlig skulle, hadde dette nok kunne ha funket atskillig bedre, men i 2009 er det rett og slett ikke like interessant lenger. Damnit Keri, we were rooting for you, gurrl! Mathias Rødahl
ART BRUT
ART BRUT VS. SATAN COOKING VINYL
Tuba Records - The Devil You Know...! 3/2009
53