|
ÉÉÉ||M|ÉMÉÉÉW|
Møt 120 Days, Norges beste nye band. TEKST AUDUN VINGER FOTO KRISTINE JAKOBSEN
3@Pr* •«
. -
Itäft
bok Les 120 journées de Sodom at den Det om marquis sades ble fortelles skrevet i løpet av trettisjudedager i 1784, mens han ble holdt i fangenskap på Bastillen. Det var naturlig nok ikke særlig med skrivemateriale for den bannlyste forfatteren i cellen, så han skrev med mikroskopisk hånd skrift på små lapper, som ble limt sammen til et tolv meter langt “manuskript”, og gjemt bort. Etter storm i ngen av Bastillen forsvant manuskriptet, og det ble først utgitt (ufullført) i 1904, selvfølgelig like kontroversielt som da det ble skrevet. Svært kort fortalt omhandler det fire ekstravagante medlemmer av aristo kratiet, som gjemmer seg bort på et slott sammen med haugevis av tenåringsbarn, pro stituerte, familiemedlemmer, og andre med virkende i en avsindig feiring av nytelse og perversjon. Med det menes sodomi, incest, of ring, og litt mat. Jeg tør ikke fortelle mer her, av frykt for annonsørene. Den finnes i en flott svensk oversettelse fra i fjor, let den opp pron to.
Æ
I
ils
Det er slett ikke sikkert at 120 Days hadde en like strabasiøs prosess under innspillingen av sitt debutalbum, og det musikalske innhol det er ikke fullt så forrykt, men nå er det i alle fall snart klart for utgivelse. Det er Smalltown Supersound som er fødselshjelper her hjem me og i Europa, mens Vice Records, som fra før har Bloc Party, Death From Above 1979, The Streets og Annie i stailen, tar seg av businessen i Statene. Ting bør ligge til rette for noen innholdsrike dager fremover for de fire guttenefra Kristia nsund-traktene, i hvertfall når man tar i betraktning at de har laget et flott album (hvor flott? Råflott) med merkelappen høyspent elektronisk rock. Urban, despe rat' kald, seksuell, maskinell, fatalistisk, digital, analog, varm; slike ord er lett å gripe etter om man plutselig får en mikrofon foran seg fra en eller annen døv TV-stasjon og blir bedt om å beskrive bandet. Det harsummet lenge om disse guttene, nå skal støyen kanaliseres ut i et suverent støt. Noen hver ville fait i amdam og mistet fokus om hele verden (vel, deler av den) hadde skrudd forventingene så grundig i taket på deres vegne. Føler 120 Days presset? - Nei. Eventuelt press står vi for seiv. Og det er andre ting å få angst av i livet Men hva når folk sammenlikner dere med de tre “S”-ene?
' ‘'v... w
_???
(v%Ll
-*
Det er da åpenbart: Stooges, Suicide og Spacemen 3!
1 |
- Heh, da burde de trekke inn Stereolab, Spectrum, Silver Apples, Spiritualized også. Og Steve Reich! OK, den er god! - Men favorittbandet er Neu!
-'--
-*? '
, v.;.:i :*
Her kan vi skyte inn at vi lar intervjuet gå i vi-form. Men det er ikke fordi 120 Days er et ansiktsløst band. Bassisten Jonas Dahl har et klassisk nordisk utseende, han kunne med letthet havnet i Hep Stars eller Ola & The Janglers på sekstitallet, eller farget håret i alle regnbuens farger og kalt seg Todd Rundgren. Trommisen Arne Kvalvik (han som ser ut som om han bare dasker på en cymbal nå og da) har kanskje en noe Kåre Bulie-aktigfremto ning, men står for alt av beats, organiske som digitale, og omtales som det musikalske skje lettet i bandet, mens resten av maskinparken blir voktet over med stoisk ro av den ariske
ts
»pPi"s®^
»«s
p5p.;i^;::i ;! ":
ZJifÉfcj ~ 1
,ty r liiillllilll'|ilpi B|pl
,,;:;y:vv.:-'"-:
T*s
nt* :
SS, <5-
Ä
prinsen Kjetil Ovesen. Da gjenstår frontfigur Ådne Meisfjord, som velter rundt på scenen med en styggpen eleganse bare de mest karismatiske av frontfigurer er i besittelse av. Han er et blikkfang av internasjonalt kaliber; noen andre kalibertyper er da heller ikke
interessante i denne sammenhengen. - Vi vil ikke være endimensjonale, det pas ser ikke for oss med faste rammer, kleskodeks eller noen som helst form for stram linje. Mange band kler den greia der, men ikke vi. Vi føler oss frem, og ser hvor veien tar oss. Sånn er det i alle ledd med 120 Days. Vi har aldri planlagt noe, ingen møter om mediastrategi eller imagebygging. Du må gjerne smile av det, men det dreier seg om ærlighet, på et vis. Det handler om å ta øyeblikket, i stedet for å bestemme seg på forhånd hvordan øyeblikket skal bli. Er dere typen som legger hodet på blokka for kunsten, eller ligger det en optikerutdan nelse på is for noen av dere? - Det har aldri vært snakk om annet enn å jobbe med bandet. Vi ville flytte til Oslo for å få det til, men visste ingenting om hvordan. Eventuelle studier eller jobber måtte være for å skaffe pengertil utstyr, øvingslokale, studio tid også videre. Men vi har forskjellige me ninger; alt handler ikke om å gjøre det stort. Bare det å få lov til å holde på med musikk, lage den, hele skapergleden: Det er der det ligger. Det er vanskelig å skulle være A4-journalist uten å grave litt om bandnavnet, og om de hyppige skittene gjenspeiler en tydelig utvik ling i bandets indre og ytre uttrykk. Først var de oppkalt etter en Marilyn Manson-låt (The Beautiful People), så var det en Gun Club-låt (Sex Beat), før nå den innledningsvis nevnte de Sade-romanen. Her går man altså med ensrettet kraft vekk fra overflatens skjønne dekadanse inn til menneskets styggeste for lyste Ise? - Nei, vet du hva, navn er egentlig noe vi driter i. Du tar også feil, vi har aldri vært Mari lyn Manson-fans. Noen av oss hadde ikke hørt låten engang, vi forsøkte bare å finne et ufyse lig og pompøst bandnavn. Etter at vi havnet i noe rettighetstrøbbel med navnet rota vi lenge rundt uten å klare å komme på noe. Til slutt tenkte vi; faen, er det så nøye da? Og gikk kjapt for Sex Beat, noe vi selvfølgelig våkna opp til bondeanger for. Vi bare tenkte, oj, det var dumt. Navnebyttene signaliserer også en del besetningsendringer. Når det gjelder den aktuelle romanen, så kan man jo si hva man vil om den, men den etterlater et sterkt inn trykk hos den som leser den, det er umulig å ikke la seg affisere. Og det er en egenskap vi li ker ved kunst, og gjerne vil stå for seiv. Det er også fritt for enhver å fylle navnet med den betydningen de vil. 120 Days har da heller ikke blitt tatt lett på i sin karriere. To små EP-erfikk bandet, som da het Beautiful People, på alles lepper, det var snakk om at landet endelig hadde fått et “exciting” band igjen. Og det var konsensus, fra bransjefolk som savna Dum Dum-dagene, til de mer relevante MySpace-kontoinnehaver ne. Ådne var sexy i damekjole, og så hadde de ingen trommis, men var rocka for det! Det var noe by:-larm-oppstuss, for den som er inter essert i det, og bra gigs på viktige utenlandske festivaler. Men for den norske mann i gata har det vært forholdsvis stille. - Det er lenge siden vi har gitt ut noe nå. De to første EPene våre lagde vi helt aleine i Spendless-studioet. Med albumet var det pla nen å oppgradere, gjøre det dyrere. Passe på å skru på mikrofonen og sånn. Vi jobbet først i Propeller, med en litt annen besetning, men merket kjapt at det var mellom oss fire opp rinnelige at musikken kom frem klarest. Vi har felles opplevelser, og skjønner hva vi skal være litt bedre til. Og det gikk opp for oss at over gangen til å få en flashy produsent utenfra vil le bli for stor. Derfor gikk vi heller for Crystal Canyon, der Anders Møller låste opp døra for oss, og lot oss holde på for oss seiv. Det pas-
ser oss rett og slett best slik, og om vi eventu elt skulle funnet en produsent, måtte vi ha funnet ham opp. Vi går heller inn med musi kalske skisser, og lar dem utvikle seg under veis. Men vi kan si med en gang at det unektelig går i retning av færre gitarer i lydbillydbil det det. Men tekstene, da, Ådne, tekstene?! - Har lite klart før innspilling. Det starter med lyd, som etter hvert blir til ord. Det er best når tekstbudskapet er lettfattelig, men samtidig dekker over veldig mye. Det må være substans der, men form og innhold skal være like viktig. Og de er hakket mindre depressive enn tidligere. Det er et retrofuturistisk aspekt ved musik ken til 120 Days, men de er ikke instruments amlere med vintage Moog-synther og de riktige kablene. Ennå. - Vi kan forsåvidt gjerne bli det! Det ville være en god følelse å gå inn i et rom, titte på veggen, velge instrumentene, la tjue henge igjen, og så begynne å jobbe. Det må innrøm mes at vi har en greie med eldre instrumenter. Det blir noe eget med trepanel i tillegg til tek nologien. At vi fysisk skrur lyden i studio og på scenen gjør det kanskje lettere for de reaksjo nære ballerockerne i Oslo å godta? Det er uan sett dårlig med dogmeregler i bandet. Det er ikke til å komme fra at dere er et am bisiøst band, et av de beste vi har. Er dere snarere en del av en større verden? - Da vi spilte på Fabric i London gikk det vel opp for oss at vi hadde levet med et usunt, lite perspektiv på hvordan den musikalske ver den er skrudd sammen. Verden generelt, egentlig. Man merker etterhvert at det ikke er aksept i Akersgata, for eksempel, som er det viktige. Men da dere tuslet rundt oppe på nordvest landet, gjorde dere som bysbarna Frode Al næs eller Håvard Wiik og så utover horisonten? Store musikkteoretiske vyer som barn? - Vi gikk jo forsåvidt på musikklinja på videregående, men bandet er vel mer en reak sjon mot det igjen. Vi har alltid holdt oss for oss seiv. Småbydyret gnagde? - Kristiansund har jo opplevd en ekstrem økonomisk vekst, oljeeventyr og alt det der, men det har skjedd etter at vi forsvant derfrå. Det er jo en spesiell by, den er bygget på tre øyer, du reiser aldri gjennom Kristiansund, det er en blindvei. Merk deg ordet. Den følelsen av å være “de eneste” er ganske sterk i en by som det, men vi er vel i ferd med å komme over det nå! Vi har snakket nok dritt om Kris tiansund, det er på tide å komme seg videre. Og videre er nettopp hvor 120 Days er i ferd med å komme. Disse evinnelige blogger ne og pitchforkmedia-medarbeiderne digger dem, og hipsterstempelet er vanskelig å kom me unna med en avsender som Vice Records og Smalltown Supersound. Mote og kunst er i alle fall dekket. - Det kan være farlig for kreativiteten, det der, men vi er ikke redde for å bli noen flavour of the month. Om det er hipt, er det greit for oss. Men det er musikken som teller for oss. La oss være pompøse: det er veien som er målet. Men det var noen som skrev et sted at vi hadde fått 1,8 millioner for å skrive under platekontrakten: Det er bare sprøyt! Aner du hvor vanskelig det er å få bommet øl når det står i avisa at du er millionær? 0 120 Days spiller på numusic-festivalen i Sta vanger 9. september. “Come Out (Come Down Fade Out Be Gone)" finnes på tolvtommer nå, inkl. Mental Overdrive-remiks. Debutplata slippes i oktober. Kjøp den, f.eks. på smalltownsuper sound.com
NATT&DAG / SEPTEMBER 25