« * l
ÆÉBå . jKPP*®'"
i
å
H
fl «B^BnHHHLm
tBmT jf j
vektlagt her, dels på bekostning av de egentlig like tydelige bånd ene til house, techno og annen klubbmusikk. Allikevel en grei og lettfattelig intro til en for all del in teressant vri på afroamerikansk dansemusikk, er du interessert i litt fordypning skal det ikke være alt for vanskelig å finne sett fra f.eks. DJ Technics (som nylig signet til Neptunes’ StarTrak, i følge ryktene) eller K-Swift (Da Club Queen!) på nettet. Martin Bjørnersen
MY CHEMICAL ROMANCE The Black Parade (UNIVERSAL)
Emo-generasjonens første-elskere har fått seg ' nye sveiser forut for utgivelsen av The Black Parade, der es usunt ambisiøse og konseptu elle tredje-album. Visstnok for å matche tematikken på plata, som spinner rundt en døende syke huspasients oppgjør med seg seiv, men det passet sikkert bra med en liten imageforandring også. New Jersey-bandet har fått noen flasker med piss kastet mot seg, men seiv har jeg ikke rukket å hisse meg opp over deres skamløse publikumsfrieri, noe som kanskje skyldes at jeg ser for lite på MTV? The Black Parade oser i alle fall av en sånn nå-skal vi-jaggu-vise-dem-hvor-flinke-vier-attityd, hvor My Chemical Romance smører tjukt på med pompøse arrangementer og ut flytende effektbruk, og hemnings løst omfavner operafantomene i Queen, et band de fleste gutter har et forhold til i tenårene, men stuer bort sammen med Clearasil-stiften og pornobladene når de blir eldre. Dessverre blott legger også skiva en oppsiktsvekkende mangel på selvdi siplin, og gutta later til å tro at svulmende, sortglinsende pro duksjon kan dekke over det fak tum at de egentlig bare er et ganske ordinært og harmløst punkpop-band. Med en eim av sure sokker og Pizza Grandiosa er dette på sett og vis det per__
1#^
“ —vft-.-i-.yJi
- >- -- •
,
#
1 ’i
W& *
har som tidligere nevnt klare blogg-aktige kvaliteter; tenk på dagboknotater, henvisninger, kråketær, noe intuitivt. Det er frag mentarisk her, og konkret melodi øst, nærmest stadion-aktig der, men ALLTID med denne nerven som er så viktig for denne typen musikk. Eller: hva slags musikk er dette egentlig? Fuckit, vi går ikke rundt grøten, og kaller det kunst pop. Det er musikk egnet til å provosere, såvel som forføre. Seksualitet, språk og tegn er viktige markørerfor Hval, om vi skal dømme etter tekstene på platen, og det har vi all mulig grunn til å gjøre. Ordene og lydene snirkler bortetter i samme bevegelse, som om det er en felles reaksjon på noe. Mest virkningsfullt er det når de musikalske virkemidlene er spar somme, piano eller gitar med et liksvøp av noe atmosfærisk eller syntetisk rundt. Det er tilløp til „ ... popmusikk og musikere , . , . . Z . . her og der, med f.eks Torstein , ’ p, i. Lofthus pa trommer. Dette er også bra, men ikke spektakulært. I konkurranse med Maria Solheim har Jenny Hval laget denne høstens mest spennende poputgivelse, og i likhet med nordlendingen skremmer hun bort publikum med den ene hånda, og lokker det til seg med den andre. Det er utgivelser som dette som gjør det å måtte skrive om norsk musikk virkelig givende. Men rockettothesky tilhører tross alt verden, ikke bare Norge. Audun Vinger
SEMTEX Grime Wave (antidote/vme) t # For mange kan det nok virke som om grime —' bølgen har dabbet litt av, ettersom det i kjølvannet av gjennombruddet til Dizzee Rascal og Wiley ikke har dukket opp nye, store artister med like stor inter nasjonal appell (Lady Sovereign teller ikke, dessverre, hennes Def Jam-lansering ser ut til å bli tilpasset et pop-marked).
Æm
Martin bjørnersen DJ Orgasmic & Jean Nipon presents ... Eurogirls (WWWARCADEMODECOM) (wwwarcademodecom) Mystisk, Mystisk, men men eksemplarisk eksemplarisk baile ba''e funk. funk- Rød Rød vinyl! vinyl! Public Public Enemy Enemy Vb/ Bumrush The Show Bumrush The Show (DEF JAM) (defjam) . , PEs smått underkjente de. . , . but, endelig ute på pa en , ’ . , brukbar vinylpressing. Count Bass D junkies Junkies (fra ACT (FRA act YOUR your WAIST waistsize, SIZE, countcount bassd.com/fatbeats) Indieveteranen fra Nashville gjør g-funk. Eller noe som ligner veldig. veldig, Ludacris feat Young Jeezy Grew Up A Screw Up (DTP) (dtp) Rimelig Rimelig hektiske hektiske greier. greier, B Men bra! Tacteel jj Uhiver Uhiver Vous Vous ...... (Zdar (Zdar remix) remix) (INSTITUBES) (INSTITUBES) Ny franskbølge møter Ny franskbø|ge møter forrforr' jjj ige ige frankbølge. frankbølge. Skvulp! Skvulp! IMen bra! WMKRRttBRKKtRKKKKKMRÉ sin sin “Drink “Drink Bear” Bear” står står for for et et av av platas få humoristiske innslag), Lethal Bizzle og Fire Camp (tidlig ere More Fire Crew), Jammer, Flirta D og SLK-crewet. Grime Wave er en helstøpt mix-skive som i tillegg gir godt innblikk i en temmelig esoterisk verden. Malin Johansen
ANNA TERNHEIM Separation Road (UNIVERSAL)
Studio
loreal PARIS Styting Pasfe Remoutøa&te Textured EffeC Mon Handening
fekte lydsporet til lange netter med tegnefilm og tv-spill, men det blir nok en stund til jeg lar My Chemical Romance over natte hjemme hos meg. Glenn Olsen
ROCKETTOTHESKY To sing you appletrees
> ) å
MBlf!Wlfj ill jII i i i i{ :li)H|HVvii^ K M!; ; : II ji1|t}| j; I jjli Ul j|[ Hjl ffil i II 1 *r ™*^KSB!l3SIWSmam m»rgir* nWlHTn I il HMp I i||iffl 1 1
54 NATT&DAG / NOVEMBER
(TRUST ME)
Forrige måned kunne dere bli kjent med dette v—' (hovedsaklig) énkvinnesprosjektet, som med sin besnær ende debut har rørt opp i den norske offentligheten (nærmere bestemt minimale deler av den). Platen snuser på toppkarakter en, faktisk, slik en kinogjenger kunne snust på odørkort under John Waters-filmer på åttitallet. Men kan noe slik (en toppkarak tergivning) bære vitnesbyrd om den perfekte pressevinklingen om en ung, intens, ikke minst kvinne lig, men mest autodidakt og selv gjort artist utenfor allfarvei? Ja, mer enn noe annet kan det det. Jenny Hval har heldigvis mer å gå på, og platen har jo tross alt det som i en perfekt verden må kunne kalles svakheter. Musikken
Typisk nok diskuteres det allerede om grimen er død eller ikke, bare noen få år etter at det oppsto. Sier litt om hvilke krav til utvikling disse artistene møter. Nåvel, dupstep-fenomenet har fått mye hype i det siste, men skal man dømme etter utvalget på denne mix-cd’en, er den originale grime musikken langt fra død og be gravet. Og er det noen som burde ha peil på dette er det denne fyr en, DJ Semtex, en real tungvekter i miljøet. Ved siden av å være Dizzee Rascals faste turne-dj har han et eget show på BBC’s lXtra. Bare for å nevne noe. Ifølge hans egen karakteristikk er dette den definitive grime-samleren, og seiv om det er store ord, skjønner man hva han mener. Grime Wave er nemlig proppfull av høyde punkt, her er det ikke plass til noe daukjøtt. Dette er ruffneck grime av størrelse X-Large, krigersk og intens, utagerende og bråkete og med masse kul spytting fra en hel haug av talentfulle MC’s. Wiley, Dizzee, Sway, Kano og Roll Deep kjenner vi fra før. Vel så spennende er de mer (for oss ut enforstående) ukjente, som for eksempel Bear Man (som med
Debutalbumet til flickan fra det fjellhøga nord solgte til gull i Sverige, og skapte også en viss interesse her hjemme. Parallellen til vår egen Ane Brun er allerede trukket langt nok. Separation Road er en delikat sak. Arrangementene er akkurat passe pompøse, og strykere fra Stockholm Session Strings skaper et himmelsk lydbilde på mange av låtene. Damen besitter en klokkeklar, kraftfull stemme, som hun bruker til å formidle mer eller mindre interessante tekster. Med unntak av introen, som er en meget dramatisk, overdreven sak, består albumet av det som kunne vært ti korttekster fra hennes egen dagbok. Det handler om mellommenneskelige relasjoner. Intet mer, intet mindre. Innimellom virker det hele skremmende ærlig, og det er nettopp denne ærligheten som nesten skiller Ternheim fra resten av røkla innenfor sin sjanger. Men bare nesten. Joda, det er melankolsk som bara det Cinematisk og drømmende. Melodiøst rnen bare passe gripende. Separation Road setter seg nemlig aldri skikkelig. Ternheim er langt fra rørende nok, og det er litt for lite ved dette albumet som virkelig tar opp tankeplass. Musikk av denne typen melankolsk vise pop blir først interessant når det musikalsk eller tektsmessig røsker litt tak i en. Dessverre makter ikke Anna å gjøre lytteropplevelsen mer enn middels engasjerendedenne gang. Da er det bedre å sticka på krogen. Trine Sollie