nvnnoRSKFiimBinD
konsekvensen av den nye mediesituasjonen og vil ta for seg
Filmtidsskriftet Rush Print har gjenoppstått som bransjeblad for film og TV-bransjen. Det første nummeret ble sluppet onsdag forrige uke. Bladet har tatt
film 1 alle dens vananter’ fra kinofilm tjl fiemsynsdrama og v,rkelighets-TV. Redaktør er Kjetil Lismoen - Designen star ,kka ukiente Stephanie Dumont for. klengete, kaklete dovendyr som ikke akkurat ble klissvåt den da
«fø
|K|
DRØmmEFHBRIKKEII TEKST HARALD GRENNE
tet I demetode siste par forårene å samle har kompatible antologiformen idéer,blitt personlige en skaterfaringer og skrivende bedrevitere mellom to permer (seiv om resultatene ofte ikke er like heftige som selve viljen til å lage bok). Populærbøker om film har tradisjonelt begrenset seg til biografier og mer eller mindre nerdete, kultus-orienterte hyllester, men nå kommer det en norsk bok som diskuterer hva filmen faktisk har betydd for vår måte å tenke på. NRKs kvinnelige filmfjes, Anne Hoff, er initiativtaker bak essaysamlingen Mitt liv som film der ti forskjellige bidragsytere fabulerer fritt ut fra Hoffs hovedtanke: - Jeg hadde lyst til å lage en bok som viste hvor viktig filmen er for oss - for vår måte å se oss seiv og verden på, for våre forestillinger, drømmer, forventninger og handlinger. Filmen er vår tids fremste kulturuttrykk og eventyrfortelling, myteskaper og myteformidler, læremester, referanseramme og kollektive visuelle hukommelse. Det var et bevisst valg at ingen av bidragsyterne er typiske filmbransjefolk eller etablerte filmjournalister. Det jeg var ute etter, var tenkende, skriveføre mennesker med et sterkt forhold til film, som kunne inspirere leserne til å se film med nye og åpne øyne, forklarer Hoff. Således skriver Tore Renberg om Den Store Kjærligheten, Tor Åge Bringsværd om roboten og det kunstige liv, Torgrim Eggen kikker på filmens påvirkning rundt våre ideer om ungdom og norsk-amerikanske John Erik Riley undersøker hva som har skjedd med Den amerikanske drømmen. De øvrige bidragsyterne teller Ingunn Økland, Finn Skårderud, Dag Johan Haugerud, Jo Nesbø, Sindre Kartvedt og Ingrid Rommetveit, mens Anne Hoff innleder gildet.
' ’-'V !
vi' *^,,. 5^3j»SEi|l
J
'
'’ *r
vjlHBfe-'
/
"'*"
£*'
J|B||||B|Hgp.:: ' .
50 NATT&DAG / APRIL
-
rfPii . v%h
l"‘*,l
'•
jégr. '-å?*
jf
,jj
Mitt liv som film kommer ut på Tiden Norsk Forlag 3. april. Samme dag går starter Cinemateket en serie med utgangspunkt i fUrnene som diskuteres i boken.
-éjli? ’ø .jgK^^f':'^Æ
gT 'JfM§Lm ,-i
er tvillinglike og imponerende i sine roller som stammende, brillebefengt og uerfaren professor. Dench gjør en innsats verdig sin Dame-tittel, og Winslet er kraftfull som frigjort intellektuell - sistnevnte klarer for øvrig heller ikke denne gangen å beholde klærne på. Filmens problem ligger på manussiden. Når vi nå en gang har å gjøre med en historie alle kjenner slutten på, må det skapes mer spenning underveis. Denne filmen har vi sett før. Dessverre mangler også de personlige reiasjonene kjøtt på beinet. Jeg har store problemer med å forstå hva den intelligente, munnrappe og seksuelt erfarne Iris ser i fomlete professor Bayley. Motiveringen her er mildt sagt laber, og at filmen bare er halvannen time lang hjelper ikke akkurat. Litt åpenbar symbolikk kan heller ikke redde den. Blanke ark som flyr i vinden, spar meg! Musikksporet blir dessuten utholdelig. Solofiolinen tar fullstendig overhånd. Knapt ett minutt i filmen er uten dette klissete lydteppet, og en god del av scenene hadde stått adskillig bedre uten. Iris Murdochs forfatterskap er spennende. Dench, Winslet, Broadbent og Bonneville er solide
skuespillere. De hadde alle for tjent en bedre film. Maja Lunde
ISTID (ICE AGE) Regi: Chris Wedge og Carlos Saldanha Norske stemmer: Otto Jespersen, Sven Nordin, Dagfinn Lyngbø. Originale stemmer: Ray Romano, John Leguizamo, Dennis Leary. r]J J"1 Klar for chillout på dyp frysnivå mens vi venter på våren? Spol tilbake 20000 år, pluss/minus et mille nium, også inn i en tyngre ani mert verden av kjempehumor. Formelen er road-movie - skjønt "road" da selvfølgelig i prehisto risk utgave - der reisefølget har sånn cirka null forutsetninger for å gå ihop. Også kan du jo gjette deg til om de alle får seg en lek sjon i samhold innen filmens fem kvarter har gått. Når istiden setter inn, strøm mer alle dyrene til varmere strøk med samme iver som busslaster med giktbefengte pensjo'er til Spania i oktober. Stapeisen Man fred holder dog stand, som gruffen, pessimistisk, malmrøstet mammut mot strømmen. Fin fi gur, typ en røffere utgave av Tussi. Ufrivillig får han et påheng: Sid, et
gen det regnet intejligens. Som om ikke to var et uheldig par, blir tre en umulig crowd da de fårføl ge av en sniken sabeltanntiger med skjulte agendaer. De tre finner en menneskebaby (som i animert form er langt min dre menneskelig enn dyrene), og bestemmer seg-om ikke helt enstemmig - for å redde sneipen tilbake til flokken sin. Prikken over denne i'en, er si dekick-krydderet Scrat, et prehis torisk ekorn som sliter med å få kylt ned nøtta si i isen. For en mo roklump! Vel, det er alltid en glede å se animasjonshegemoniet til Dis ney/Dreamworks få seg en på kjeften. Velfortjent har Istid busta blocken i USA allerede. En annen minst like stor glede er at fremtiden ikke skuffer leng er, i hvert fall ikke når det gjelder computer-generert animasjon. Det er først helt i det siste at den teknikken har vært oppe og stått. Fräscht. Tor Erik "Bikkja" Sollid KATE AND LEOPOLD Regi: James Mangold I rollene: Hugh Jackman, Meg Ryan, Natasha Lyonne Hun Meg Ryan er meg en fin en. Blunke litt her, L U gneldre litt småpikeaktig der. Rynke litt på oppstoppern, kaste litt på lokkene. Irritert, nå? Stressa karrierekvinne, nå? Hel sprø, nå? Sårbar og yndig, nå? Helledussen. Registeret er brukt opp. Vi har sett det før: Hennes navn vil for alltid forbindes med bedritne kjærleikskomedier, for viklingar. Gi henne en rolle som psykopat, morderisk tøyte. Det kunne hatt uante konsekvenser. Redd Meg Ryan. Her møter hun for sikkerhets skyld en billedskjønn britisk her tug som har reist i tidslomme fra 1800-tallet. Han synes biler og brødristre er rare greier, ramler litt rundt i New York, blir bøtelagt (fnis!), men har av en eller annen grunn fått med seg den nye rolle fordeling mellom kjønnene. Fyren vasker uoppfordret opp som han ikke skulle gjort annet. Spør meg ikke hvorfor. For no forbanna sludder. For en forbanna umo ralsk film. Klimakset er en rekla mejobb-forfremming. Folkfjernes fra produksjonsmidlene og blir stadig mer sjuke i skallen. Er du fjorten år, jente, og ikke den vasseste blyanten i Guds pe nal, vil du kanskje ha glede av denne. Nei, forresten: Kjøp deg ti milde Price, en festlig sms-logo og en Battery i stedet. Mye bedre. Nils Anker
|
Mulholland Drive Regi: David Lynch Hollyvondt. Bully Regi: Larry Clark Riding in cars with boys The Royal Tenenbaums Regi: Wes Anderson Ben Stiller og Owen Wilson briljerer også i skandaløst oversette, samtidsbeskrivende Zoolander. Snart på utleievideo.