I Los Angelesuten kart Regi: Mika Kaurismäki
Notting Hill Regi: Roger Michell
En morsom overraskelse
Elsker, elsker ikke, elsker, elsker ikke. Den perfekte romantiske komedie.
Matrix
Regi: Andy & Larry Wachowski
Go
Skulle ønske jeg så ut som hun kule i
Regi: Doug Liman
svart plast
Årets beste fest.
Kirikou og herskerinnen
Matrix
Regi: Michel Ocelot
Regi: Brødrene Wachowski
En annerledes tegnefilm
Hvordan vite at du ikke er en hjerne på tank?
FiLm AT FIRST SIGHT Regi: Irwin Winkler I rollene: Val Kilmer, Mira Sorvino, Kelly McGillis Hei du. Nå har de laget en film hvor nittiåras svar rpå Don Johnson, altså Val Kil ;A mer, spiller en blind massør som har det helt OK med sitt enkle landsens liv. Mira Sorvino
\v^s
kommer fra New York, hun får massasje, de blir kjærester, hun fikser en øyeoperasjon til Kilmer, han får igjen synet, han fikser det ikke, det blir slutt, han mister synet igjen og de blir sammen likevel. Synes du dette høres patetisk ut kan jeg si deg det at det faktisk er mye verre. Filmen går stort sett ut på å bevise at blinde folk er tusen ganger mer innsiktsfulle og harmo niske enn oss andre. For noe tull. For noe dritt. Som en to timer lang Cupidonovelle, bare uten puling. Ivar Winther PS. Kelly "Top Gun" McGillis er også med, og rynkene til tross er hun mer sexy enn noensinne!
FILMs PENSUM
ENGLENES DRØMMELIV Regi: Erick Zonca I rollene: Madeleine Bouchez, Natacha Régnier En knallhard realisme vi ikke har sett
TOUCH OF EVIL Regi: Orson Weiles I rollene: Orson Weiles, Charlton Heston, Janet Leigh, Marlene Dietrich Da Orson Weiles var filmkritiker på radioen avsluttet han alltid med ordene —* "My name is Orson Weiles". Da var han bare tolv år gammel, men han forble ikke like selvsikker gjennom hele sin karriere. Han ble mere selvsikker. Til slutt endte han opp med å lage reklamefilmer for sherry. Historien til Welles handler ikke så mye om at hovmod står for fall, som at berettiget hovmod bare gir deg en masse trøbbel.
mangel på maskinpistoler er temmelig kostelig. Som mange vet er Han i dag frontfigur for en förening som heter NRA, som driver med veldig effektiv lobbyvirksomhet til fordel for amerikanernes rett til å bære våpen. (I motsetning til hva mange tror var amerikanerne i all hovedsak et nesten fullstendig ubevæpnet folkeslag inntil ganske nylig. Sprøtt, eller hva?) Da studioet til Weiles lanserte denne filmen i 1958 hadde de rota ganske mye med klipping en, og Weiles skrev likegodt 58 sider med nota ter om hvordan filmen burde blitt ferdigstilt, Forskjellen fra den opprinnelige versjonen ser ikke ut til å være enorm, men så hører ikkejeg
Mellom Citizen Kane på den ene siden og oppdrag som statist for Pasolini og fortellerstemme i obskure nederlandske filmer på den andre laget han Touch of Evil, en glitrende noirfilm lagt til en grenseby mellom USA og Mexico. Weiles sjøl spiller den groteske etterforskeren Hank Quinlan, en "god detektiv men en elendig purk". Moralen til Quinlan er heller dubiøs, men hans naive tro på sin egen form for rettskaffenhet er nesten rørende. Han mistenker en mexicaner for mord, og får bevisene til å falle overens med sin teori. Inspirasjonskildene til Weiles var mange, og ikke alle lå på flaskebunnen. Allerede i begyn nelsen av tyveåra hadde han regissert teaterforestillinger og radioprogram som ville ha sikret ham et navn for ettertiden seiv uten pressernarimbaen Citizen Kane. I Touch of Evil (en tittel Weiles sjøl syntes var i tåpeligste laget) skjeler han kraftig til europeisk film, særlig tysk ekspresjonisme fra 20-tallet. Tyske ekspresjonistiske filmer fra 20-tallet handler kort fortalt om menn som filmes i eks-
til dem som husker filmer scene for scene. Jeg er altfor opptatt med å kverne ut vittigheter jeg kan bruke i anmeldelsene til at jeg egentlig føl ger noe særlig med, skal jeg være ærlig, Den mest markante forskjellen er at den legendariske åpningsscenen (veldig lang og vel dig, veldig komplisert) ikke belemres med en masse tekstkluss. Du har nesten aldri anledning til å se en så fet film i en så god kopi på et så stort ierret laget av en så tragisk og genial regissør. Så benytt anledningen nå. Mitt navn er Bjørn Gabrielsen
trem belysning mens de fortviler over sine spaltede sinn. Touch of Evil handler ikke egentlig om spaltede sinn, men om forskjellen mellom jus og rettferdighet. "Hvem er egentlig sjef? Purken eller loven?" spør Charlton Heston, fornøyelig nok i rollen som meksikansk advokat. (Til dere som aldri har vært i klammeri av noe slag: svaret er purken.) Det ville være synd å påstå at filmen egentlig er godt spilt i tradisjonell, naturalistisk forstand. Faktisk virker opptredenene litt halvcorny. Allikevel er skuespillerprestasjonene voldsomt fascinerende i sin pappaktighet. Dietrich spiller en prostituert man skulle tro nettopp har fått fyken fra en tysk cabaret, Weiles dominerer lerretet fullstendig hver gang han viser seg. Og å se Heston skryte av den skumle grensebyens
merende, dessuten ble jeg akkurat passe kåt av ase den -I l' kbet med Clueless handler den om det overfladiske livet til en gjeng kåte 18-åring er> °9 ' likhet med annenhver film som kommer ut for tiden så er den by99et På et skuespill av gamle Bill Shakespeare, nemligTam/ng of the Shrew• Rollegalleriet er akkurat slik vi vil ha det i amerikanske high-school-filmer. Den forelskede nerden, den innesluttede (men rocka) skjønnhe ten - den 9'ftesyke søsteren, den sjarmerende barskingen, den egoistiske degosen og den overbeskyttende alenefaren. 10 ting jeg hater ved de9 er P' °9 rnorsom om hverandre, men burde muli 9 ens vært utstyrt med omvendt aldersgrense: Forbudt for alle over 20 år. Ivar Winther var Winther
52 NATT&DAG
TING JEG HATER VED DEG Regi: G/7 Junger Julia Stiles, Larisa Oleynik, Heath Ledger, Andrew Keegan, Joseph- Gordon Levitt, David Krumholtz «• 70 ting jeg hater ved deg er ganske sik kert en av de døveste filmene som —— kommer til a bli vist på norske kinoler reter i år, men samtidig er den også ganske sjar
siden søttitallet har dukket opp i en del ny fransk film. Englenes drømmeliv er representant for denne nye dønningen som skyller inn over europeiske filmfestivaler og river med seg de gjeveste prisene. Filmen både åpner og slutter med "kvinner på fabrikken", scener jeg ikke hadde trodd jeg skulle se igjen i film fra slutten av nittitallet. Englenes drømmeliv handler om to ensom me, småfrikete jenter i slutten avtenårene. Isa (Bouchez) og Marie (Régnier) møtes på en fabrikk, og flytter sammen i en leilighet de pas ser på mens de rettmessige eierne ligger i koma på sykehus etter en bilulykke. De tar ymse strøjobber og blir venner med to harry dørvakter, men stort sett driver de dank. Filmen er utvilsomt for lang, og plotet er nokså uspen nende, til tider direkte kjedelig, men, og det er et stort men, gjennom sin renskårne realisme og sine flotte skuespillerprestasjoner klarer Englenes drømmeliv etter hvert å gi en opple velse av virkelighet. Bouchez og Régnier fikk sammen prisen for beste kvinnelige skuespiller i Cannes i fjor. Personene isa og Marie får god tid til vokse fram som to svært troverdige rolle figurer, og etterhvert skal det godt gjøres å ikke leve seg inn i de to jentenes prosjekter. En uvanlig film som hviler fullstendig på sine per soner og ikke sin historie. Ingvild Torsen
den tar seg opp etter en times tid, og dreier om til faktisk å bli litt spennende mot slutten som forøvrig er ganske så overraskende. Honey Sweet Love henter seg altså inn og plasserer seg dermed i en endeløs rekke ubetydelige fil mer man er nødt til å la seg provosere av. Men ikke kast bort verdifull tid på dette tullet. Maria Fiirst
KLASSETUREN Regi: Claude Miller I rollene: Clement van den Bergh, Lokman Nal cakan, Francois Roy, Yves Verhoeven Dette er filmen som delte juryens spesialpris med Festen i Cannes i fjor, og seiv om Klasseturen er en helt annerledes film enn den danske dogmefilmen, har den omtrent samme tema: En gutts oppgjør med en dominerende far. Med andre ord ganske triste greier. Hovedpersonen Nicholas er snart tenåring, og skal på leirskole i fjellet. Alt ligger til rette for at det skal bli en traumatisk opplevelse for den lille gutten, han er sengevåter, sjenert, en pingle og en dagdrømmer. For gjøre ham til en skikkelig outsider insisterer Nicholas' far på å kjøre gutten sjøl, sånn at Nicholas ankommer etter alle de andre, og dessuten uten bagasje. Klasseturen er en blanding av virkelighet og Nicholas' dagdrømmer og nattlige mareritt. Gjennom drømmescenene skjønner vi hvilket skrustikkegrep den nevrotiske faren har Nicho las i. Han er av typen som sier: "Nei, vi kan ikke ta berg-og-dal-bane, for da kommer det noen organtyver og kidnapper broren din og skjærer ut nyrene hans" når Nicholas ber om litt sårt til trengt moro. Ikke rart Nicholas drømmer at vekselvis faren eller han sjøl dør. Dette er nok en smart, fransk film, som får til trengt energi fra Nicholas' skrekkfilm-inspirer te, surrealistiske drømmer. Nicholas er det ble keste og tristeste barn jeg har sett på film i år (og det har vært mange gode, triste barneskii dringer på kino), Klasseturen blir både verre, og bedre, enn forventet. Takk for at det finnes en del ålreite lærere her i verden. Faen ta dårlige fedre. Ingvild Torsen
NOTTING HILL Regi: Roger Mitchell I rollene: Julia Roberts, Hugh Grant, Rhys Ifans, Tim Mclnnerny, Gina McKee # v /
Notting Hill bygger på det spørsmålet vi alle har spunnet dagdrømmer rundt: Hvordan er det å være sammen med
Regi: Enrico Coletti I rollene: Ben Cross, Jo Campa, John Evans Man biander Allo 'allo, Postmannen og Casablanca sammen i en eneste film.
noen som er skikkelig berømt? For eksempel verdens mest berømte filmstjerne? Filmen er en slags omvendt Askepott-historie, der prinses sen, den selvbevisste superstjernen Anna Scott, stiger ned til den vanlige mannen i gata, nær mere bestemt bokhandler William Thacker i Portobello Road.
Det kan umulig bli vellykket. Eller — umulig er det sikkert ikke, men det lar seg van skelig gjøre, og Honey Sweet Love er et godt eksempel på dette. Her er handlingen lagt til et krigsokkupert Sicilia, hvor en engelsk oberst, Harold Pearson, kommer for å styre en liten landsby. Og det blir litt av et kaos -thi-hi. Selve den sanne historien er (bortsett fra eks tremt langdryg på film) i og for seg grei nok. Det er utformingen og det håndverksmessige som skorter denne gang. Og ikke minst skue spilleriet - det er til dels skandaløst dårlig. For de som fikk med seg fjorårets Alt for Roseanna kan den gamle irritasjonen over engelsktalende italienere på film dukke opp igjen under synet av Honey Sweet Love. De som er ukjente med fenomenet fra før vil bli kjent med det nå. Det som redder filmen fra total fiasko, er at
Hugh Grant spiller den samme rollen som han alltid spiller, "britisk, lettere forknytt, tørr vittig ung mann", og i denne settingen, eller rettere sagt i dette gode manuset, funker det. Når verdens største, deiligste smil, Julia Roberts, kommer inn i hans liv, skjønner vi godt at han ikke får ut fingeren. For seiv om du forel sker deg ved første blikk i en fyr/dame på trik ken, så går du ikke bort og sier det, gjør du vel? Det gjør i hvert fall ikkejeg eller Hugh. (Men Julia Roberts og Liz Hurley og kjæresten min, de gjør sånt. Heldigvis.) Notting Hill har mange av de samme kompo nentene som Fire bryllup og en gravferd. Hugh og Julia er støttet opp av mange fornøyelige og sympatiske biroller, gode replikkvekslinger og et knippe komiske situasjoner. Og et par hjerte skjærendetristfine scener. Filmens framstilling
HONEY SWEET LOVE