JOHN ERIK FRYDENLUND
HARALD GRENNE ABb Kåre & the Cavemen Long Day's Flight 'Till Tomorrow (VIRGIN)
Cassius 1999 (VIRGIN)
Fransk house er ut sier noen. Dem om det!
Jet lag Lou Reed Berlin
Basement Jaxx
(RCA/BMG)
"We were in a small cafe/you could hearthe guitars play/it was very nice/oh, honey it was paradise"
Red Alert/Yo Yo (12") (XL/MNW) Hemningsløst øs fra Londonduo. Björk Alarm Call (single) (One Little Indian/PolyGram) På tide å våkne opp og lukte kaffi'n!
THE BLACK CROWES By Your Side (COLUMBI A/SONY)
Øy! Liker du rock fortsatt, eller? Se da ikke lenger enn hit. I en tid hvor fanden og hans oldemor, for å nevne noen, konsentrerer seg om premillenial angst og nervøs introspeksjon velger Verdensmesterne i Rock heller en positivt tilbakeskuende posisjon. The Black Crowes har allerede gått en lang vei siden suksessen med "goodtime rock’n'roll"-debuten Shake Your Money Maker for fire album siden. De har på sin vei laget noe av den mest potente mainstream-rockemusikken, med innslag av soul, gospel, psykedelia og mørk narkoromantikk. Denne gangen satser de på mye enklere komposisjoner, det er mer lettfattelig og mer fengende. Seivfølgelig et lurt trekk, men hvor interessant resultatet blir - det er et annet spørsmål. Tenk deg Aerosmith minus meskalin og dyktige sugejobber, men på den annen side The Faces minus fotball og mørkt øl. Chris Robinson synger fortsatt meget godt og broren Rich har mange gode riff i posen, men den når ikke opp mot tidligere skiver som Amorica og Three snakes and one charm. Det er meget gode rockalbum. Audun Vinger
BONNIE PRINCE BILLY I See A Darkness (DOMINO/MNW)
SMOG SMOG Knock Knock (DOMiNO/MNW) • • • • Plateselskapet Domino er i ferd med å etablere seg som et av disse selskapene hvis utgivelser du trygt kan kjøpe ene og alene fordi de er på net(DOMINO/MNW)
topp dét selskapet. Her er to veteraner på labelen ute med kanskje sine beste album til dato, og det
joda, det er spor her som kunne vært en Jonathan Richman verdig, i all sin godmodige, lett famlende halvakustiske riffing, komplett med sleivete handclaps og hele pakka. Andre låter er nærmest bar nesanger, men i Velvets-tapning og med Chicago Childrens Choir som ustø kulisse, mens sistesporet "Left Only With Love" er en hjerte skjærende liten sak om å miste dem man man er glad i. Fem av de ti låtene her ble skrevet på en og samme dag - jeg kan love deg at de varer mye, mye lenger enn som så. To flotte skiver, igjen, fra Domi no. Husk navnet. John Erik Frydenlund
ANI DIFRANCO Up up up up up up (RIGHTEOUS BABE/MNW)
Først for et par år siden enne steintøffe, lille dama oppmerksomhet her i landet, og det var sannelig på tide. Dette er album nr. 12 fra hennes hånd og strupe, stadig på hennes eget, veltitulerte lille selskap, og det er som alltid en nytelse. Hun tiltil hører i utgangspunktet sanger/låtskriver-tradisjonen, men tråkker gang på gang langt utenfor dét reservatet, både med tøff funk og upolert språkføring. Tekstlig er hun både syrlig, sår og vittig, hun er personlig uten å bli privat, og kommenterer sine omgiveiser méd en begavet betrakters detaljrikdom. Hva funken angår har det blitt trukket paralleller til selveste Funkadelic - det er å tøye det altfor langt, men den 13 minutter lange "Hat Shaped Hat" (he he) er en fin oppvisning i sparsomt instrumentert rytmegroove. På andre spor, som "Angry Anymore", vartes det opp med både trekkspill og banjo, men brorparten av låtene er fundamentert i hennes eget aldeles utsøkte gitarspill, akustisk sådan. Også stemmen, da, mørk og nær, fra det nærmest hviskende (sjekk f.eks. suverene "Come Away From lt“) til det bitende og fresende. Direkte mainstream blir hun neppe noen gang, men hun har solgt masse plater og varmet opp for snart det som er av mega-rockeartister. All opp merksomhet er henne vel unt, og når hun entrer scenen i Oslo helt i begynnelsen av mars, bør du sanne lig kjenne din besøkelsestid - hun skal være en live-opplevelse av de helt sjeldne.
sier ikke lite. Bak tøysenavnet Bonnie Prince Billy skjuler Will Oldham seg, for en del lesere kjent som mannen bak det ypperlige bandet Palace Ralace Music, Music, som som har har minst minst fire tire
John Er/k Frydenlund NEVILLE BROTHERS Valence Street (sonyj
album bak seg, og fullstendig parkerer f .eks. de selvhøytidelige surpompene i Spain (puh, så var dét
løselig sagt/ egenskapene Lin og evnene til å inngå for bindelser med andre elementer.
sagt). BPB fortsetter i samme gate som Palace, og takk for det. Mer fengende lavmælthet skal du lete lenge etter, og det er ikke minst
|kke vet jeg om dette | jgger som en dobbeltbunn i tittelen på disse veteranenes nyeste album, men det vi||e jså fa || være dekkende for
Oldhams sprukne, småtrøtte stemme som opprettholder magien, delikat backet av folk med bakgrunn fra både Palace-skivene og
deres musikalske uttrykk. Det har vært og er fortsatt en broket palett, bestående av New Orleans, voodoo, gospel, jazz, r'n'b, soul,
Oldhams solo, Joya. Du kan jq begynne med spor 1, vanedannende (og morsomme, synes jeg) A Minor Place", så har du en god pekepinn om hvor dette landet ligger. Smog, med Bill Callahan i spissen, har ikke fullt så langt rulleblad, meg bekjent, det siste jeg hørte av
blues og 50.ta ,| s doo wop.fakter. Vel og bra _ og de fortjener a ||e de stjerner i boka de med åra har fått. Allikevel er det først og fremst ambivalens denne plata vekker i meg. Og det er ikke bare fordi jeg bar en g|-yende mistanke om at de er j ferd med å bli utvannet av en
dem var albumet Red Apple Falls. De vandrer i samme musikalske landskap som BPB, men er atskillig mer "tongue in cheek", ikke minst når Callahan postulerer at han har laget et "teenage-album". Vel, vel,
uendelig rekke samarbeidsprosjekter og big time-profilering. For all del de må gjeme synge country og samarbeide med Wyclef Jean og all verdens glættinger, men kjernen i brødrenes artisteri var vel
32 NATT&DAG
FEBRUAR
Ordet "valens" beskriver,
Chuck E. Weiss
Beenie Man
Extremely Cool
Gospel Time (FRA STRICTLY THE BEST, VP/MNW)
(RYKO/MNW) Just det!
Shake Yu Booty In The Name Of Jesus.
Thinkerbell Ve/vet Days (FRA THINKERBELL, SONY) Veldig Godt Norsk
Bonnie Prince Billy / See Darkness (DOMINO/MNW) Cry, baby, cry.
Sweet Honey In The Rock Sometime (FRA TWENTY-FIVE, RYKO/MNW)
Seks a capella-damer synger deg naken.
det som i utgangspunktet gjorde dem til en attraktiv samarbeids
BU ILT TO SPILL
partner? Pr. 1999 må i hvert fall jeg lete etter "pepper'n" hos Nevilles - men dårlig blir det selvfølgelig aldri. Aarons kjerubstemme er i ferd med å bli overeksponert, i mine ører, men han gjør likevel en glimrende jobb på den kommende singelen "A little piece of heaven" og Cate Brothers' "Give me a rea son". Ellers er svisken "Mona Lisa"
(CITY SLANG/HS)
Wmr Hl1 III | HKll'
fra Wyclefs Carn/va/-skive her, uten at det er noen højdare, og coveret av "If I had a hammer" funker som
.
bare det. Det gjør også, i dobbelt forstand, åpningskuttet "Over Africa", mens tittelsporet er en smågroovy instrumental. Jo da, såre vel, men jeg savner altså ele mentet av råskap og desperasjon som Nevilles har hatt på sitt beste. John Erik Frydenlund
Keep it like a secret
I
m 9
K tJllflvi:•
x*
: |ikl Ä: émmå I Y: :.: jpll
TIMBALAND Tim's Bio: Life From Da Bassment
CASSIUS 1999
(BLACKGROUND/VIRGIN)
For...tja, fjerde år på rad eller der omkring, gjør en liten klikk av housable V y parisere sitt ytterste for å overbevise omverdenen om at de er suverene på moderne diskotekmusikk. Det er en ideologi jeg svelger unna uten annet enn svak, kritikerplikskyldig motstand. Det som i hovedsak knuffet den fran
Studiorotte Tim "Timba land" Mosley blir verden over hyllet som en slags moderne R&B-messias, takket være sin innovative, futuristiske og (uansett hvor mye han nekter det seiv) mer enn en smule drum'n'bass-inspirerte produksjonsstil, som de siste par årene har gjort underverker for et utall artister, fra Aaaliyah og Missy Eliott til Ginuwi ne, SWV og Jay-Z. Dette er solode buten, hvis man (i likhet med Tim baland seiv) velger å glemme hans tidligere fremstøt sammen med rapperen Magoo (en mindre talentfull Q-Tip-kloning, som dess verre også dukker opp her). Og Tim's Bio skuffer forsåvidt ikke. Her er det tjåka fullt av fete produksjoner, jeg vil endog si at mye her må regnes blant Timba lands beste produksjoner noensin ne. Sjekk for eksempel singelen "Here We Come", med sin uvente de vri på kjenningsmelodien til "Spiderman" (en serie vi Sky Chan nel-nostalgikere husker med vemodsfyllt glede) eller det suve rene elektroaktige sluttpartiet på "Talking On The Phone" (sammen med Kelly Price, definitivt et soul navn å holde øye med, på tross av skuffende debutalbum på tampen av fjoråret). Og når han samarbei der med tilstrekkelig talentfulle vokalister, er det bare å gi seg over fullstendig. Skeptikere bør sjekke "Wit' Yo' Bad Self", hvor Tim i sel skap med tidligere undergrunns rapper Mad Skillz (som nylig har signet med Timbalands selskap) går løs på enda en Sky-klassiker, nemlig "I Dream Of Jeannie", eller det overraskende vitale bidraget fra Jay-Z på basstunge "Lobster & Scrimp", visstnok neste single. Problemet er imidlertid at meste parten av låtene inneholder bidrag fra langt mindre talentfulle navn, som før nevnte Magoo, Ludichris og Lil' Man (gjø og fyse, Timbaland med smurfestemme!). Det er ikke nok til å ødelegge moroa helt, men de eksepsjonelle resultatene når flinkere folk får slippe til tatt i betraktning, er det allikevel vold somt irriterende. Dette forhindrer T/m's B/ofra å bli den klassikeren mange hadde ventet seg, men bevares, den er så absolutt verdt en lytt slik den er. Bare ikke ha alt for store forventninger. Martin Bjørnersen
(SOURCE/VIRGIN)
ske housescenen i gang var utgivelsen av Motorbass' Pansoulfra 1996. Denne duoen besto av Etienne De Crecy (senere bejublet gjennom Super Discount-albumet fra året etter) og Phillippe Zdar, som på sin side utgjorde en halvdel av produksjonsteamet La Funk Mob sammen med makkeren Boombass (de produ erte bl.a. tre album for rapperen MC Solaar). Zdar og Bombass har igjen gjort seg til par under dette nye, keiserlige aliaset, og for første gang utforsker de sammen housemusikken. Og hvilken tungt messende knallert av en plate det har blitt! Fra de aller mest trendsyke magasinhyllene lyser navnet Cassius nå mot deg som det hetes te heite tipset for nettopp 1999. Et slags Daft Punk med milleniumsangst? Nåvel, det er ikke en totalt urimelig påstand. Begge duoer er eksponenter for det ypperste innen jublende tomsete housemusikk, men der DP fallbyr ultra nynnbare enfoldigheter som f.eks. "Around The World", er Cassius enda mer minimalistisk anlagt: Man får sjelden mer enn korte, korte øregiimt av vokalsnutter hentet fra en eller annen soul- eller funkklassiker. Resten består stort sett av en maskinelt pumpende rytmesek sjon. 1999 har likevel blitt smørt sammen på en mangefarget palett: paret har bakgrunn først som alternativrockere, deretter fattet de inter esse for denne pandorasesken vi kaller en sam pler. Som så mange av de andre, franske house artistene tilegnet de seg sine studiotriks da de fremdeles gikk i hip hop-klær. Denne sample baserte ujåletheten fra Yol-dagene sitter i, og gjør dette ultrasimplistiske formelrytteriet eks tra tiltalende og tungt avhengihetsskapende. En rekke plater har blitt foreslått som akkompagnement til tidsreisen fram mot det förestående milleniumet, bl.a. "meningsfylt" musikk som Trickys raspete dommedagsblues og Goldies overproduserte lissom-seriøse sym fo-jungle. Jeg mener bestemt at Cassius' kaldt pulsernde og veloljet skitne storbygroove er et langt mer høvelig reisefølge inn i neste årtusen. Vel, ihvertfall ut 1999. Harald Grenne
Tittelen henspiller kanskje ikke på det faktum at Boise, Idaho -gruppen Built to Spill er amerikansk undergrunns best bevarte hemmelighet, men det kunne like gjer ne være slik. De har i alle fall gitt ut to av nittital lets beste skiver innen det som tidligere ble kalt alternativ rock: 95's flotte There's Nothing Wrong with Love, og den noe mer "rocka" Per fect From Now On fra '97. Og det uten at ver den har fait av stolen av den grunn. Nå er de til bake, skjønt de - Built To Spill er i bunn Og grunn låtskriver/vokalist/gitarist Doug Martsch med følge. Han parrer nyklassisk rockextravaganza med det vi på godt norsk kaller pop sensibility, men med en mye klarere identitet og et adskillig bedre resultat enn de utallige andre som prøver på det samme. Det er mye lyd, mange følelser (en sterk, klagende vokal som treffer mange), og fremfor alt: Mye gitar. De er mange som grå ter sine bitre tårer over gitarens død som det viktigste instrumentet i ung musikk. Dem om det. Gitaren ertilstede overalt, den har bare en midlertidig pause fra det aller sterkeste rampe lyset. Du finner den f.eks i platas beste spor, "You Were Right", hvor Martsch parafraserer opptil flere udødelige Alice Cooper -signaturer. Keep it like a secret er essensiell hvis du vil følge med på amerikansk gitarrock, og en per fekt anledning til å bli kjent med en markant låt skriver. Enkelt og greit. Audun Vinger "Ikke lag en
—jjj^
LOCOMOTIVES Albert (RCA/BMG)
Disse gutta har jeg fått kjeft for å "hai pe". Det tar jeg ikke til meg i det hele tatt, for debutalbumet og EPene før og etter det bar bud om et band med identitet og spilleglede som var, vel, unorsk. For et snaut år siden fikk de Spellemannsprisen som beste nykommer, og med den møllesteinen rundt hal sen skal de nå ifølge skjemaet ta skrittet fra "lovende" til "viktig" i norsk rock. De presente res i presseskriv som "Frank Zappa meets The Monkees". Det er i beste fall upresist, i verste fall en bjørnetjeneste, for de er ingen av delene. Men en kjerne sannhet er det i det, i den for stand at de blander uforskammet fengende poplåter med ambisiøs eksperimentering. Kan skje XTC møter M'psycho Light er en bedre beskrivelse? Popfaktoren ivaretas fint på låter som "Yeah" og "Drunk", og "Down" vokser også for hver gjennomhøring. De har dessuten en styrke i vokalen, som er distinkt og lett gjen kjennelig. Men jeg opplever Albert som sprikende og uferdig, vurdert som album. De kan bli anmassende i all sin frenesi, uten at jeg her skal frata dem lisensen til eksperimentering. Det 12 minutter lange tittelsporet er et eksem pel på bredt anlagt, til dels voldsomt orkestrert episk rock, som kan være både imponerende modig og tiltalende, men det griper aldri. Kan skje er jeg urettferdig, kanskje ventet jeg for mye, men jeg ønsker Locomotives hjertelig, hjertelig tilbake med den PLATA jeg er sikker på at de kan lage. John Erik Frydenlund