•• • ... den observante leser vil kunne notere seg at månedens Overhørt spalte er splittet opp og spredd ut på forskjellige steder i avisen. Det te skyldes de mange juridiske bas ketak som harfulgt i kjølvannet av våre spektakulære, men helt nød vendige, avsløringer. Selvsagt snakker vi her om en listig forvir ringstaktikk myntet på byens mange grådige advokater. Målet er å forlede dem til å tro at det ikke står noe av "interesse" denne gang. Men det gjør det. Den som leter finner ...
• • •
høre andre artister i Jenssens hjemsøkte lydinnpakning, særlig der en vokalist er med i bildet: To glitrende låter som Nicolettes "No Goverment" og James' (!) "She's a Star" tilføres helt nye og spennen de innfallsvinkler. Og det er dette en remiks handler om, velger vi å tro.
ADRIAN/BJØRNOV Adrian/Bjørnov (VIRGIN)
Et betimelig og velkom ment comeback fra våre __l elskede og hatede vennin ner. Nå skal de konkurrere med artister som Anja Garbarek, Frost og Kari Rueslåtten. De er dyktige, halvhysteriske og selvsikre. Begge synger med en klar norsk diksjon, litt sånn NRK aktig. Veldig unge jenter kan like dette, særlig låter som barnlige "Min venninne Chris tine", seiv om den handler om mid delalderen. Kvinnens, altså. De er utvilsomt spik spenna gærne, men det må til for å lage musikk, tror jeg. Adrian/Bjørnov er preget av en smøremyk produksjon med vekt på drum'n'bass, dump trip hop og halvjazz. Hva ellers? I den sikkert behagelige produ sentstolen finner vi Javed Kurd, som tidligere bl.a har vært lydtekni kerfor DDE. Ikke at dét har noe å si. Audun Vinger
BJØRN BERGE Blues Hit Me (BLUE MOOD/WARNER)
Et knallalbum! Dette er j
ung, barberbladskarp countryblues, moderne som F. Glem våre 40-50-årige blu esgutter med hengebukfor en stund, seiv om de skal ha honnør for å ha holdt bluesbålet ved like gjennom åra (ikke skjønner jeg at de kan ha inspirert nye generasjo ner, men det er nå så). Det er da også Robert Johnson som er lede stjerne for unge Berge, slik han har vært det for generasjoner av gita rister gjennom 60 år. Og vet du ikke hvem Johnson er, får du stue samtlige av dine rockeskiver på lof tet et par måneder og begynne på scratch. Ikke siden Four Roosters med en veeeldig ung Reiersrud herjet først på 80-tallet, har en ny bluesgenerasjon slik meldt sin ankomst (Busk regner jeg her til det utvidede blues-begrep). Berge spiller rå gitar og synger like rått, og også munnspilldjevelen Jan Flaaten og Kyrre Sætran skal ha honnør. Det eneste som er direkte skjemmende er koringene fra Rita Eriksen og Britt Synnøve Johansen - det er ikke dårlig, det hører bare ikke hjemme i dette formatet. Ennå uferdig, herr Berge, men her frå vil det komme mer snadder.
Jenssen lykkes i særdeleshet med sine bearbeidinger av norske kolleger: Alania, lllumination, Mind over MIDI og Motion Control ikles Biospheres formspråk med en naturlighet som trolig skyldes at Jenssens utgangspunkt ikke er milevis fra artistenes egne spring brett. De fleste arbeidene er fra '95-'96 og gir langt flere ekko av Patashniks ('94) pulsdrevne dun kelhet snarere enn Substratas ('97) gufsenblå ishavsestetikk. Men et lett datert lydbilde kan ikke øde legge følelsen av at man lytter til noe unikt. Geir "Biosphere" Jens sen er en av våre få elektroniske visjonærer. Måtte han fortsette å være nettopp det i lang, lang tid fremover. Harald Grenne
DIV. ARTISTER Deeper Concentration (OM/MNW)
Det lille San Franciscolabelet OM har påtemme lig kort tid seilet opp som et solid navn innen de fleste varian ter av moderne elektronisk musikk. Mye takket være suksessen med samleplaten Deep Concentration, som med sin temmelig vellykkede cocktail avfunky electronica og abstrakt instrumental hip hop vel kan betraktes som det amerikansk motstykket til den banebrytende Mo' Wax-samleren Headz. Og nå er de altså tilbake, denne gangen med et enda dypere dykk ned i undergrunnen. Deeper Concentra tion skiller seg ut fra forløperen på to vesentlige punkter; ved å inklu dere britiske artister, og ved å inkludere (gisp!) vokalspor. Resul tatet er blitt fykandes flott, spesi ellt for oss hip hop-entusiaster, som får eksklusive nye spor med heiter som Siah & Yeshua Da Poed og Rob Swift. Største positive overraskelse er britiske Part 2, som har et par halvgode prosjekter bak seg på DJ Vadims Jazz Fudge label, men trår til ordentlig på "Wireless 2012", en ordentlig lek kerbisken av en futuristisk kjærlig hetssang. Jeg vil tro at også andre med interesse for moderne elek tronisk musikk vil ha stor nytte og glede av å tilbringe litt tid sammen med den brokede församlingen denne inspillingen presenterer oss for. Uansett er den ihvertfall å fore trekke fremfor Headz 2. Martin Bjørnersen
John Erik Frydenlund
DIV. ARTISTER Biosystems - The Biosphere Remixes (BEATSERVICE/VOICES OF WONDER)
Geir Jenssen har ikke vært å betrakte som en av våre —— ivrigste remiksryttere, like vel har oppragsboken de tre siste åra vært full nok til å mette et album (for å glemme det nylig utgitte remiksalbumet Nordheim Transformed). Dette er saker som man tidligere må ha hatt såkalt stå på-vilje for å oppdrive, ettersom Biosphere-mikser har det med å havne på de obskureste tolvtom mere og andre ting av sterkt begrenset tilgjengelighet. Det er ofte realt fascinerende å
30 NATT&DAG
FEBRUAR
D ATS UN Preaching the gospel of porn (CYLINDER/VOICES OF WONDER)
Datsun er en del av en ny bølge Osloband, og faen heller om de liker jazz, kaffebarer, tolvtommere, Camille Paglia, remastrede CD'er eller folk som "trur døm er no". Dum, regressiv og småtøff gara sjepunk (seiv kaller de det rock, av en eller annen grunn). Ironisk rock er noe ganske annet - og mye ver re - enn sarkastisk rock. Bandmed lemene oppleves bedre i andre sammenhenger, som Astroburger, Hellride og XL-TV. Audun Vinger
PEANUT BUTTER WOLF My Vinyl Weighs A Ton (STONES THROW/COPASETIK/ VOICES OF WONDER)
Det er selvfølgelig livsfarj
lig å rope ut "årsbeste!" så tidlig på året, men når det kommer til kategorien for bes te albumtittel, vil nok denne bli vri en å overgå. Musikken er ikke så rent gæli den heller, og seiv om vi forhåpentligvis vil høre enda bedre album i løpet av året, vil det ikke forundre meg om denne skulle kunne snike seg inn blant de ti bes te eller så. Peanøttsmør-Ulf (OBS! Må ikke forveksles med Folk8tRøvere-Ulph, seiv om tittelkuttet fra sistnevntes forrige album had de mistenkelige likheter med først nevntes Lunar Props) har rukket å opparbeide seg et solid navn gjen nom sine utsøkte produksjoner og remixer (fornøyde klienter inklude rer blant mange andre hip hop-helt Kool Keith og Løkka-heltene The Herbaliser), utsøkte instrumentale ekskursjoner og sitt utsøkte plate selskap Stones Throw. Allikevel er det først nå, i en alder av snart 30 år, at han debuterer på orntli'. Orntli' betyr i denne sammenhen gen blant annet bruk av rappere, og der mistet vel halve Løkka inter essen allerede. Det får være deres problem, vi andre kan kose oss med en lang rekke solide gjestespill fra kremen av San Francisco og omegns hip hop-undergrunn. Aller best er kan skje de to bidragene fra mannen med det beskjedne navnet Planet Asia, foruten singelen "Styles, Crews, Flows, Beats" med eks tremt talentfulle Lootpack (trippe lalbumet Soundpieces kommer om et par strakser på Stones Throw, og kan raskt vise seg å bli et av årets viktigste). Dødpunkter er det befriende lite av, og mens produ sentbaserte hip hop-album med sine lange rekker av gjesteartister ofte kan virke både usammen hengende og konstruerte, unngår PBW elegant denne fellen, fordi hans produksjonsstil har nok per sonlighet til å fungere som en rød tråd gjennom hele albumet. Årets første essensielle hip hop-skive, og hvis du har tenkt deg til San Fran sisco i år, se for guds skyld til å ta de latterlige blomstene ut av ditt hår. Martin Bjørnersen
COLDCUT Let Us Replay (NINJA TUNE/VOICES OF WONDER)
Parhestene Jonathan More og Matt Black har i en tiårsperiode satt sitt tydelige preg på Londons alterna tive klubbscene. De har jobbet med så forskjellige folk som Yazz og Jello Biafra og ivrer stadig mot nye mål og uttrykk, både gjennom Coldcut-aliaset og driften av plate selskapet Ninja Tune. At Coldcut ikke har vært direkte i skuddlinjen det siste året betyr bare at de som alltid følger sine egne neser, frem for å gi publikum "det publikum vil ha". Fjorårets Let us Player en ujevn, men likefullt småspennende affæ re. ...Replay er låtene derfrå sett gjennom brillene til bl.a. Cornelius, Shut Up & Dance, Silent Poets, og The Irresistible Force. Et sympatisk tilskudd i platesamlingen, om ikke strengt nødvendig. Harald Grenne
\ SKIUERs UIRKELIQHETSFLUKT KÅRE & THE CAVEMEN
hyllest. Kun disse to forblir upreget av de nok-
Long Day's Flight 'till Tomorrow (Virgin) — Dere vet det, venner, at for noen få år - siden var Kåre & the Cavemen eksponenter for såkalt swinger-musikk. Cocktail-core. Endog på TV... Så albumet: BAFF!! Jet Age pulveriserte det som måtte være av både fordommer og forventninger, og avdekket et band som hadde en veritabel kortstokk skjult godt opp i ermene. Smartinger. Et norsk poporkester med grandiøse musikalske ambisjoner, og ikke minst evner til å gjennomføre dem. Se dét er sjelden kost i rocke-Norge. Men trangen til å nå høyere og videre ble ikke stagget med debuten. Dere som jublet over Jet Age bør gå til primalen når dere møter Long Day's Flight 'till Tomorrow Ord trenger ikke nødvendigvis være fattige, men når man blir konfrontert med idéflommen som er pumpet inn i Cavemens opus nr. 2 (jeg hadde nær sagt magnum opus) føles det mer naturlig å abstrahere, snarere enn å prate om sekundære greier som f.eks. hvordan det hele lyder. Hvem som spiller hva, hvor og hvordan. Slike ting. Long Day's Flight 'till Tomorrow er en stentavle; et sett nye regler for hvordan vi skal bedømme et norsk rockeband fremover. ...Flight er anti-periferi; en transantlantisk hyllest til knutepunkter og bysentra. ...Flight er kontra-konserverende, på tross av bandets soleklare forkjærlighet for seksti- og søttitallets musikalske skattekiste. Kåre & the Cavemen kanaliserer egen förståelse og svermeri overfor førti år med populærmusikk - alt fra The Who til Cantil Tortoise-inn i sitt eget kollektive korpus, og ut kommer en helt egen støy. ...Flight er pro-bevegelse, den er fokusert, Lido-erotisk, fanfarisk. Ikke minst: Long Day's Flight 'till Tomorrow er en suggererende, narkotisk dagdrøm satt til musikk; en dokumentär fra et imaginert døgn i livet til Knut Schreiner, Superstar. Det hele åpner med "Deliverance": grålysning, opptakt; et langsomt, duvende øs. Det gynger og det vugger. Skjør optimisme; John Barry som ennå ikke har fått gnidd søvnen ut av øynene. Her, som på resten av platen, ligger soundtrack-følelsen som et tjukt, cineastisk slør. I tillegg fornemmer vi en selsom undertone (akkurat som på åpningssekver.sen i filmen av samme navn). Merkelig vakkert. Så ljomer "Filadelfia" og "Down the Road of Golden Dust" forbi i rask rekkefølge. Hard, kakafonisk rock, vill peak, flott, flott ynglings-
turnale stemningene som gjennomsyrer resten av platen; en form for majestetisk melankoli som det ikke finnes maken til her til lands, annet enn hos våre aller største jazz-kakser. Deretter "Transatlantic Phonecall": et slags intermesso allerede nå, ertende tradCavemensk i første halvdel, deretter mollstemt mektig. Plutselige fråvær og paradigmeskifter som dette dukker opp over hele skiva, det gir pusterom, luft og variasjon. Så, den første av platens tre mest åpenbare mesterverk: "Gallery Oslo (a Long Day's Flight 'till Tomorrow)", et awentende, gåtefullt Bullittaktig groove driver av gårde til forløsningen kommer i form av en nesten vondt leng tende tverrfløyte. Slik skal slanger temmes! De to andre favorittene, "In Farfizium" og "99° Degree", kommer lengre ut i platen, begge definitivt farget av natten, langt over menig manns leggetid. Mens førstnevnte har en slags deilig, sentimental nær-stengetids-døsighet, er den siste (skrevet av og gjort i samarbeid med Anders Woltmann og Per Schimmel fra King Midas) en blekgusten konsekvens av et nach spiel som har pågått alt for lenge. Mørke saker dette, en nedtur på kjærlighet og kjemikalier. Mens første halvdel av skiva har noe lett califor nisk over seg, ligger atmosfæren på "99° Degree" nærmere våre breddegrader: amerikanere i Berlin ca. det midtre søttitall. Når platen til slutt klokker inn etter nær søtti minutter er det "Gibraltar" som avslutter. Vi er i havn; en ny dag truer, blanke ark og fargestifter, bot og bedring... men ingen tegn til anger. En rakrygget avslutning på et mesterlig album, Også disse titlene: "Sex Kabin", "Invisible Horse", "Rock'n'roll Farmacia", "Black Fez", "Ambulance Cruiser"... alt fra huggende stor byblues, til Bacharachsk chic til Doors-aktige sumplandskap til småtribal orientalisme til... Et stort lerret å fylle med beskrivende ord, men dere kan heldigvis stole på meg, jeg vet: Long Day's Flight 'till Tomorrow funker som fan. "Å reise er nyttig. Det utvikler fantasien. For øvrig medfører det hovedsaklig slit og skuffel ser" - Louis-Ferdinand Céline, Reise til nattens ende. Mye er forandret siden grinebiter-Louis skrev så. Men han har fremdeles rett i mangt: "Forresten er dette noe hvem som helst kan gjøre. Det er bare å lukke øynene." Akkurat. Harald Grenne Illustrasjon Dennis Eriksson Slippes 15. februai