AUDUN VINGER rws MÉÉlF
JOHN ERIK FRYDENLUND
'
House of Hiss No fi
Matthew Sweet In Reverse
Presence Future Love
(EMI)
(INGEN FORELØPIG)
(VOLCANO/VIRGIN)
(FRA ALL SYSTEMS GONE,
Prince-inspirert. Men først og fremst seg seiv
Helén Eriksens engelske onkel med sjokkerende bra prosjekt. Denne kommer vi tilbake til
Så på vranga at det blir
Ark 21/Universal)
helt riktig, gitt
Det var jo en slags sommer i år også. Flott, sval taffelhouse
D'Angelo ænmsm Voodoo
Beck Midnite Vultures (geffen/universal) Prince-inspirert. Men først og fremst seg seiv
Primal Scream Screamadelica (creation/sonyi
The Artist Rave un2 the joy fantastic
Min siste mulighet til å namedroppe nittitallets beste album
(ARISTA/BMG)
Prince-inspirert. Seg seiv
Ward 21 Model And Pose (fra greensleeves sampler
Handsome Boy
20/Mnw) Råreggae med baller
Modeling School So ... How's Your Girl? (TOMMY BOY/PLAYGROUND)
Weeping Willows Endless Night (Grand/virgin) Stefan Sundström-kompiser begår nydelig høstmelankoli
•
Moro-hiphopfra Prince Paul (De La Soul) med gjes ter som DJ Shadow, Alec Empire, Moloko og, eh, Sean Lenrion
*
5HXUEF? Brown også her tidvis trår feil, kunne dette lett
THE DONNAS
ha blitt et glimrende album. Rettelse: Det er et glimrende album, dog med en del skjønnhetsfeii. I stedet for å fronte en gjeng anonyme session-musikere, har Brown denne gangen skapt et stort sett programmert lydbilde, et smått futuristisk lydlandskap som likevel har beholdt en tynn navlestreng mellom han seiv og det som i en begrenset periode var britenes beste band. Golden Greats er en grøtet, nordengelsk og marijuana-forvirret speilforvrenging av Becks Odelay. Det ser lysere ut for lan. Harald Grenne
The Donnas Get Skintight (lookouti/tuba) r~ “] The Donnas er tenåringsliv som tenåringskamp, med både låter og sek / suelt innhold på høygir. Herlig blottet for skrupler pumper de ut Ramones-aktig punk pop uten stopp. Get Skintight er stilmessig lik den to år gamle American Teenage Rock 'ri' Roll, men The Donnas har større trykk og javnt over mer fengende sanger enn sist. Med en vidunderlig innstilling og en enda bedre stil - og en nydelig tøs på gitar - bør de kunne sjarmere hvem som helst i senk. Sangene handler hovedsakelig om forelskelse, lyst (åååh så mye lyst) og den sårt savnede ungdomsfylla. Hvis flere unge jenter fristes til å kjøpe indie-punk kan faktisk Donnas bli et rollemodell-problem. Slik blir det nok ikke. Dette er en plate som gir pur glede på 70-talls-punkens regler. Det er partypunk uten nyskapningen og dybden til Ramones, men med ironien og gleden til The Donnas. Eirik Blegeberg
CAMPAQ VELOCET Bon Chic Bon Genre (pias/playground) Den engelske musikkpressen elsker sine egne, og vil sikkert også ta Campaq Velocettil sitt bryst. Inspirert av den forgudede Manchester-scenen og støyende undergrunnsmusikk høres de ut som en råere utgave av Happy Mondays. Plata begynner ganske funky og gir håp, men ender i en mid delmådighet som minner mer om en dårlig bytur enn den rytmetunge støyfesten de prøver å skape. Lyspunkter: "Bon Chic Bon Genre" og den utypiske "Vito Satan". Eirik Blegeberg THE CLARKE & WARE EXPERIMENT Pretentious (mute/playground) q O Det er så feigt, så feigt. To halvgamle * synthpoppere i form av Vince Clarke (Yazoo, Erasure) og Martyn Ware (Heaven 17) møtes for å gjøre eksperimentell musikk, og så livredde er de for å bli stemplet som pretensiøse at de bruker betegnelsen som tittel. Æsj. Det skrytes av at Pretentious er laget med 3D Soundscapes, hva nå enn det måtte bety, og at platen byr på søtti minutter med "cinematisk musikk" som "utnytter det siste i surround-teknologi". Mjau, sexy! Tenk deg Blade Runner regissert av Aune Sand. Dette er lydsporet. Harald Grenne
*jg§
-S:: &
DR. DRE The Chronic 2001 (aftermath/interscope/universali J"| Etter nærmere 7 år er doktoren endelig inne igjen, og under armen har han y oppfølgeren til banebrytende The Chronic. Og for de som ikke vet det, 7 år er laaaaaang tid i hip hop-sammenheng. Ikke mange har klart å stable seg på beina igjen etter så langt fråvær, men seiv om godeste André ikke er fullt så Young lenger, Kolder han seg forbausende godt. Noen fullverdig oppfølger til The Chronic er det ikke blitt, men det er da vel også kun de mest sykelig optimistiske der ute som har ventet seg slike underverker. Vi skeptikere, derimot,.får oss en positiv overraskelse. OK, Dr. Dre er nok ikke verdens stødigste på mikken, men han har en stemme og en, tja, skal vi si "attitude", som langt på vei veier opp for tekniske ujevnheter. Dessuten kan han med sin posisjon i industrien bare velge og vrake når det gjelder gjesteartister, og han velger visere enn de fleste. Xzibit og Eminem på samme låt høres kanskje ikke ut som allverden på papiret, men du verden som det svinger av "What's The
msm
Difference" for det. Og på "Some LA Niggaz" (min personlige favoritt, forresten) byr han på et nesten forbausende velkomment gjenhør med gamle Compton-helter som MC Ken, Kokane (som i 1994 sang "Don't Bite The Phunk" med klar adresse til samme Dre. Tydeligvis ikke så långsinte karer, dette her) og fyllefanten King Tee. Produksjonen er det også lite å utsette på. Seiv om ihvertfall jeg til tider savner den mer aggressive lyden vi husker fra doktoréns tid med N.W.A., er dette 100 % profesjonelt arbeid ned til hver minste detalj. Lydbildet har vel ikke forandret seg så radikalt siden forrige gang, det er bare blitt litt mer raffinert, litt mer "voksent", om du vil. En vesentlig forskjell finner vi allikevel; The Chronic's mer-enn-liberale lån fra P-Funk-katalogen er nærmest fullstendig fraværende på "millenniumsutgaven.". Heldigvis kanskje, for akkurat det trikset har vi nok gått lei av nå. Men som den backpacker-særingen jeg etter sigende er, blir jeg nødt til å presisere at... 2001 har hørbare svakheter. En kar ved navn Hittman har f.eks. fått tildelt en mengde med mikrofontid som på ingen måte står i forhold til hans ferdigheter. Alt holder ikke like høyt nivå. Av 22 låter er det minst 6-7 stykker man godt kunne unnvært, og det er 6-7 låter for mye. Men resten er som sagt stort sett glimrende. Martin Bjørnersen
Ws&åBSffiM
§i '-'> «&
FUN LOVIN' CRIMINALS Mimosa (capitol/emd • • Lounge-sKive, na. r-LC spiller inn gamle favoritter i swinger-drakt, og med fare for å låte patetisk: Det er keiserens nye dær. G roovy, smooth og cool er tre betegnelser trio en gjerne vil ha festet til sin musikk, Teah, r ght... Dette er gjennomført falsk, kynisk og ekk el musikk, blottet for ethvert sympatisk trekk. v eg vet at det er mange rundt omkring i verden som liker dette godt, men jeg kan med lånder på hjertet si: Dere har ikke skjønt noenting. H i/ilke tomme liv dere må leve. Audun Vinger DANIEL IBBOTSON Frequency And Phase (glasgow underground/tuba; # For tredje gang inkluderer britiske Ibbotson oss i sitt musikalske univers av I—— KM'9 jazzete deep house, denne gan 9en med et funky anstrøk av disco. Frequency Fftase er strømlinjeformet og sexy, en pla te både for house-hedonister og mer reflekte , rende" kjake-strykere. Den er nesten som en tysk bil = elegant, effektiv og dessverre en smule kjedelig. Harald Grenne
'%/
'
NATT&DAG
53