THE CONTORTIONS
Sljß
W B
Bl FlfJ
”' ™*s Gonzo-saksofonisten James White . . James Chance) dukket opp i det newy-
jw!B
V orkske jazzmiljøet på slutten av 70-tallet, men ble sparka ut igjen etter noen ukers angst og beven. Hans kombinasjon av be-bop fri-form og
wj^' m K
fleste unge saksofonister idag prøver så godt de kan å få lavbudsjettsinstrumentene sine til a høres ut som 10.000 dollars horn, men James Chance er den eneste som greier åfå en 10.000 dollars-sakS
Bu''
var det eneste albumet
Th
c y t rt‘ °n °
cT
6‘
Ib
t i
“ Musikkbladet BEAT har etter mye om og men greid å komme seg littebitte9 ranne °PP av "Texas“(les: Aker Bryg*W
? jSIMBr ålærW jr
ge)-sumpen, men de fremstiller seg ennå^som llPtf
i!®*®'
de ikke; BEAT er snarere blitt TOPP for kjønnsføpi
lv -
man kan leke med stoyarkitektur og aggresjon uten å ende som aipelue-dilletanter slik mange av
media så vet ikke jeg. Koveret er ganske dårlig, av tynt og ekkelt papir, og både Savoy og Mo-
y\n;ta Håland
Dream". Alt i alt er dette en heller dårlig CD.
SEPULTURA
pl 0 | EiWlcl/ R 119 IV
R ° otS (ROADRUNNER/MD) # ,
Intens jungel (ikke jungle) fra Brasils forurensede brakkebyer, minimalistisk eklektisk metal fra smaragdskogen. Sepultura
V
behårede. Når man kjøper BEAT får man med
| g* I #"8” 8U 1 I
äSk Wf*
| wk Kv>#H f Hl U •
nnr pvf c wtf\a/ DUG EYE 5 VILW Happy Nowhere (COLUMBIA/SONY) j * s I Amerikansk lett-rock CDer kan flisleg_ ge et meget høyt antall baderomsgulv. Dog Eye s View ender som et bidag i
SAVOY
Card" en trist powerbaiiade-samling.
Mary js Coming (WARNER) , , . , . • • A-ha-epoken har sånn smatt gått i glemmeboken, og de respektive * medlemmene har fått sjansen til å gjore en ny start. For som Paul (eller Paal eller Pål) 85 det let intervi u: " det er vanskelig å
Paul, som satt inne med det største kreative ta{entet av detre» har 1 motsetning ti! Morten knapt fått hjelp fra noen. Ja, til og med studioet har han og kona bygd opp seiv. Den* ne tilliten til egne ferdigheter har også båret frukter, for i motsetning til alie de triste norske produsentene som gjor hva de kan for ä få alt til å late stort, sa har Paul ved å tenke
dSe lformav og^bZ^ de trommer p, uss en voka | å,a norske René Andersen (hvor har han gjemt seg forresten?). Det er snakk om pene låter som luller en stakkar rett i dvale, og gjett om det slår an "over there". Happy Nowhere forstyrrer ikke sinnsroen et sekund - det skal den ihvertfall ha. KL
snu etter en hit som "Take On Me"". Ikke
annerledes greid äfå det til å late internasjo-
SYSTEM 7
dårlig. Det er bare at har du først fått fotfeste blant svært unge jenter, så har du ikke så vetdig stort valg. Du må enten begynne forfra,
Integriteten i lyd og musikk, er også det som gjor at Savoy blir en gruppe av verdensformat, noe de ved siden av Bel Canto er ale-
(R&s/border) I, 0 I Den tidligere Gong-gitaristen Steve _ Hiila 9 e °9 Miquette Giraudy er ute
eller lage musikk som fortsetter å selge til
ne om her på berget. Mary Is Corning er ing-
seiv bli slitt i fillebiter av det 21. århunderets bakteriologiske mega-mutanter. Og dét er ikke bare bare. Lydbildet spenner fra spinkle runebom-aktige
Det er forsåvidt interessant åse hva de tid{i96re teenageidolene har tett seg til de siste årene. Magne (eller Mags) har prøvd seg som kunstner, men uten at det noensinne kommer til ä rokke ved kunsthistorien. Det blir. som i John Lennons og Mick Kams tilfelle, mest interessant fordi han er popstjerne. Morten prøvde seg først med Poetens Evangelium og trynet stygt, og var såredd for å gjøre det igien/ ai an Akk med både Torstein Flakne,
minner oss kraftig om hvorfor fyren en gang ble så kjent, tåten har noe av samme potensiafe som Radioheads "Creep", og vil med riktig markedsforing bli en virkelig landeplage. Ellers er her flere andre hyggelige øyeblikk, så som "Foolish", Byrds-pastisjen "Raise Your sieepy Head" og den meget Grant Lee Buffa10-inspirerte "Tears From A Stone". En av styrkene til albumet er at det vakser mec| antall spillinger. Flere av låtene som i ut-
heatet b?standfra kompisane Derick May^lex Patterson og Youth, men uten at det klarer å forhindre at mye av materialet høres utdatert ut. I sine beste og mest Bnan Eno-inspirerte oyeblikk ("Davy Jones Locker" & "Night Owl") klarer de likevel å skape stemninger som gjør produktet verdt noen runder på platespilleren.
indianertrommer til gitarer som er stemt så lavt at svingningene kun rekker å svinge et par gånger før låta er slutt, toppet av den mest brutal-gutturale skrikinga man har registrert siden arkeologer
Kjetil Bjerkestrand og Håvard Rem, for etter beste evne åfå til en hit. Det fikk han også, men albumet som fulgte avslører den paniske søken etter en storselger. Plåten mangler to-
gangspunktet virker tannløse, får etter noen runder personlighet og sjel. Det er det som gjør at albumet har blitt ett av de få unntakene i Norges ellers så bedrøveliae pophistorie.
mARNER^"° Ve
faktisk oppdaget snakkebobler i lavaen . Pompen. Kvaliteten lider heller ikke av at engeiskuttalen ligger under Ketil Stokkan-nivå, snarere tvert imot; sjarmkontoen vokser av den mest latinofiserte engelsken jeg har hørt siden Cheech & Chong. Anita Håland
talt sjel, og er toruten A Ktnd Of Chnstmas-
Stig Jakobsen
følger opp Chaos A.D. med en plate som er så overbevisende ra at man rett og slett kan føle seg ÆSGBBCflnMSmW&ffl ')s>
8
SPy Il || *'•,'/ R|yJ:
i%SZÉik
• • 1/
-T~
(DIV. ART.) Brit Hop and Amyl House (DECONSTRUCTION/IMP.)
, Ä 1 BSBSBIMM r L
TARJE HOLTVEDT
The Style Council The Style Council Collection (Polydor)
AT H L ETICO ACompilation (ACID JAZZ/IMP.) “JJ jn Til alle dere trendofre som leser , Natt&Dag på jakt etter nye bølger å kas—- te dere på: her er den. Mens Ecstacy-
, ute 1 snøføyka for at de skulle fa et mer degenerert uttrykk.) Chemical Brothers har vært mer enn sentrale i å etablere denne nye genren, og pressen har med sedvanlig kategoriserings-iver funnet frem tii termen "brit-hop" (m.a.o. kan vi vente et ras av andre varianter: hard-hop, grind-hop, goth-hop osv.). Så er da også kjemibrødrene representert . _ . .' , . Pa tre kuttene {en lat °9 t 0 rem 'xer) - Det betyf likevel ikke at de øvrige sporene later særlig annerledes, for også på dem blandes "store" breakbeats med synther og basser som er så hårete at de er perfekte for luftgitarspilling. I god technotradisjon er låtene også mikset over i hverandre, så her kan du trygt ta del i fes-
Soulmusikk for fotballsupportere. Et eksellent samlealbum.
ambiente bäneh^vdefen".?'^
da v puadi er c RAY CHARLES
• •
3' r
Hvordan Kjetil Bjerkestrand endte opp arran90r or ‘ ®9en en Ray
undertegnede. Men slik er det, og på Strong Love Affair har Bjerkestrand arrangøransvaret forenflertallavlåtene.Selvsagtenfjærihatten til nordmannen, men i undertegnedes ører k|er jkke Bjerkestrands ofte synth.baserte arrangementer legendenes vidunderlige stemme særlig godt. På balladene fungerer det brukbart - ikke minst fordi Charles fremdeles er en så fantastisk sjelfull sanger. Men på de mer "funky” sporene der Bjerkestrand selv trakterer bassynth og programmerte trommer, blir det stivbent ' °verarranfrt f*9 syntetisk snarere enn svett, ratt og hertig. Sammenlikn med 35 år gamle Charles-klassikere som "What l'd Say" og "Let The Good Times Roll", så burde det være rimelig klart hva jeg mener. JO THE TONY RICH PROJECT Words (LAFACE/BMG)
ofrene zombie-aktig trekker seg ut av de store raten uten å frykte tenkepause hvert 5. minutt. Brit vepartyene (og rehabiliteres hos nervøse psykiaHop and Amyl House bør være pensum for videtre), er en ny utekultur i emning London. Engelsk rekommende pub-rockere med techno-fortid. Cowboy JunkieS ungdom har rett og slett gått hen og gjenoppdaDet ærverdige Acid Jazz-selskapet har også Lay It Down (Geffen/MCA) get god gammeldags moro, med poging, ølsøling, skjønt at noe er på gang og samarbeider med Best siden The Trinity Session. "poppers" (må ikke lekes med) og pub-runder klubbkonseptet Athletico om Athletico - A Comsom favorittaktiviteter. Omtrent som pønk med pilation. Chemical Brothers, Lionrock og Death in Frank Black J -I , ... . . r . „ , T, ... . , , ion» *“* andre ord, men heldigvis uten punkens hapløse Vegas er navn som gar igjen ogsa her, og uttrykThe Cult Of Ray (Dragnet/Sony) trendposeringer. En anti-trend, tenker jeg vi sier. ket er omtrent like rocka og funky som på den
24-åringen Tony Rich har tidligere jobbet som produsent og låtskriver for i ' I folk som Toni Braxton, TLC, Johnny Gill og Boys II Men. Her debuterer han med en gitarbasert soulskive som inneholder mer søtningsmiddel enn TLC, men samtidig er hakket hvassere enn Boys II Men. Først og fremst for soulentusiaster. GD
Pixies-sjefen er fortsatt å regne med. Pat Boone . _ ,_ _ . . . „ IAm Proud To Be An American (MCA) ... .i. i Amerikanernes svar pa Horst Wessel-sanqen. — i • i A . j , . . , , , Et av de sjukeste åndsverk i vår kulturkrets.
I Wish (SCOTTI BROS ,/MEGA)
Mark Putterford Philip Lynott - The Rocker x. _ . (Castle Commumcations/Pengum - 1994) ...... . Den tragikomiske historien om Thin Lizzv. J y wpprj AkTtfllPÅTMÅ VtlKM AlVlvUKA IMA Servicen på Onkel Oswald. Makan.
22
PELrl
Soundtracket til denne "back to basics"- livssti' en baserer se9 Pa Pr 'ns 'PPet om at dess mer oppfucka, dess bedre. Derfor lar man samplinqe. . * ,. ne sine gjennomgå diverse deformeringsprosest ,r .. ser som f.eks. a kjøre dem gjennom tre forskjelli, , , \ , J - x . , . ge fuzzbokser og to gamle rørforsterkere, for sa t!l slutt a filtrere bort bassfrekvensene helt. (Kunstparallell: også Munch lot måleriene sine stå ornriTitii
overstående samlinga. Imidlertid runder eden av etter bare 8 låter, noe som blir desto mer skuffende fordi avslutninqssporet (Reneqade Soundwal ve) er tam brmgebærsaft i denne sammenhen. ...... . , , gen. Et annet minus er at siden Acid Jazz-abe en er uten distribusjon om dagen, ma du betale import-pris. Og det er en god del tiere for mye. Gaute Drevdal
i inntirr^iirfTiwISnff r?'i i^inHnni'\\ nTOTff awyg HMB bHHhI SSPHHB! IWHFH PiMi BmIi mm wSSå IWM mSSå HBI BaSl Wøffl BBBKIBBBI MM
„ • •
Jeg går gjerne med på at "I Wish" er . , . ,r ,. _ x en enkel og titalende rap-hit. Det er cu. i«i,., ogsa beundringsverdig at Skee-Lo har hatt mot til å stå frem som bifil ien rapbransje som aldri har lagt skjul på sin homofobi. Men det hjelper så lite når han ikke har musikken som kan matche alle denne politiske korrekthe, „ ten. Det er som om I Wish gar igjen i hver bi. dige latpa skiva, og nar han i tillegg ikke har invitertenenstegjesterapper(hanviihaallesporene for seg seiv) blir sluttresultatet statisk oa mildt sagt kjedelig. GD