tilløp til analyse, av frykt for at förståelsen vil blokkere tilgangen på råmateriale fra underbevisstheten. - Sant nok. Ogjeg har sagt, utallige gang er, at enhver genre som baserer seg på å holde igjen en kunnskap de mener å besit te, men ikke tør si høyt av frykt for å rive ned genren seiv, ikke fortjener dagens liv. Hvilket paradoks er det når du sier at du ik ke kan fortelle det som faktisk er i ditt hjer te fordi den vil få alt til å falle sammen? En hver kunstners oppgave, endog plikt, er å fortelle alt han eller hun vet om et gitt te ma - enten det er sex, død eller kaninopp drett. Så når jeg hører noen motsette seg en nærmere undersøkelse av sitt eget ar beid av frykt for at arbeidet så ikke skal tale dagens lys, vel, alt jeg har å si til det er fuclc you. Å være kunstner er å slå alarm. Kunst må konstant dra ut teppe under sine egne føtter. Alternativet er komplett stagna sjon!- Jeg holdt et foredrag for den ameri kanske föreningen for horror-forfattere ny lig, og innledet med å påstå at de færreste av dem var personlig kristne. Og allikevel, når de kommer til sine siste kapitler, så må heltene deres ty til disse evinnelige krusi fiksene for å overvinne ondskapen? Er ikke det litt merkelig? Kunne ikke det få en opp vakt leser til å undre på hvorvidt dere seiv tror på det dere skriver? For dersom du gjør det, så må du enten gå løpet helt ut, og inn rømme at det ikke finnes noe forsvar over for ondskap lenger, eller du må finne en måte å forsvare helten på som er relevant for lesere på tampen av det tyvende århun dre. - Alt annet er en lettvint løgn. Du bare snylter på et lettvint redskap som en fortel lertradisjon fra forrige århundre har latt ligge igjen etter seg. OK, dersom det finnes katolske horror-forfattere der ute, og de skriver bøker der vievann hjelper mot de moner, så har de min velsignelse. Dersom det er hva din tro forteller deg, og du som kunstner er overbevist om at krusifikset er etisk og relevant i situasjoner som dette, så bruk det i dine bøker. Men dersom du ikke er personlig troende, så lyver du hver gang du benytter deg av disse relikviene. Og jeg mister min tillit til forfatterens oppriktdg het i samme øyeblikk. Hvordan går du så fram for å overføre den ne overbevisningen til en film om troll-
sist handler dette hovedsaklig om tabu. Det dreier seg om å vise folk noe de tror de ikke bør se. Hvilket er en opplevelse vi har likt siden vi hørte mamma og pappa hviske bak den laste døren til soverommet deres lørdag kveld. Ting som er usett, usagt, ting vi ikke har lov til å oppleve. Hvis noen forbyr meg å se noe, gjør jeg som alle andre-jeg ser. Og skrekkfilmer- per definisjon, om ikke i praksis - viser deg ting du føler du ikke burde se på. Som “The Excorcist”, “Alien”, “Omen”, og, om jeg får lov, den første “Hellraiser”-filmen. - Mye av “Lord of Illusions” handler om illusjonister og tryllekunstnere, noe jeg elsker. Dessverre er jeg ubrukelig i enhver beslektet sammenheng. Jeg kan ikke engang spille piano - det eneste jeg kan gjøre med hendene, er å masturbere.
;}
'-.ri
-v '
; -i.- ;'V-f
.
i-,
."
‘
'
mak
'
.1
>
,''•
I
Bkv Pi®, ' , WBmå ' : *
, \ ''
V,' .
, lm {må
/ 'b;v:'V 'i;
;T^:-
i
««usd
'
s
vi4SiJ mtämmx ,
'V' -"i'-..,:
w«i®
' ... v.
ty ’i
'
'
••
„
-—-w
/ i' ......... VW: WK?
..
tekst SINDRE KARTVEDT menn, magi og djeveldyrkelse...? - Det store utfordringen er selvsagt å ska pe noe som er gjennomført troverdig utffa et premiss som allerede i utgangspunktet ligger godt utenfor var konkrete kjennskap til virkeligheten. I dette tilfellet dreier det seg hovedsaklig om tre ting - folk puster ild, folk svever, og folk vekkes fra det døde; dine mer elementære mirakler... Min jobb er dermed å legge de kreative forholdene til rette slik at skuespillerne faktisk tror på det som skjer. Hvis de gjør det, vil også pu blikum la seg overbevise. Så for opptakene begynte, hadde jeg lange møter med hver enkelt av dem, og forklarte at dette ikke var noe vanlig, hverdagslig virkelighetsdrama. Og at publikum virkelig trodde at den lille jenta i andre-etasjen var besatt av djevelen, eller at Gregory Pecks stesønn faktisk var djevelens barn - fordi skuespillerne overbe viste dem om det. Manus og effekter kan bare hjelpe deg et stykke på vei - før eller siden må noe skje som overbeviser publi kum om at, jo, disse personene har ikke øye for noe annet enn denne historien, og ingen av dem blunker til kamera. Dette skjer, kort sagt. Og dermed lykkes du i å skremme dem. -Ja! Hva er så bra med det? - Vel, for meg personlig er det ganske en kelt noe jeg liker å gjøre... Utover det, er det helt klart en eller an nen fysiologisk forklaring på hvorfor vår dyreart liker å bli skremt. Adrenealin-rus het fra en berg- og dalbane eller en skrekkfilm er noe vi finner en rent fysisk tilffedsstillelse i, utffa en kjemisk endring i kroppene våre. Samtidig nyter vi det på et psykologisk plan, fordi det får oss til å føle oss sterkere enn vi kanskje trodde vi var. Frykt-reaksjonen minner oss om at vi er i li ve - fordi noen av dem på lerretet ikke er det lenger. En av de tingene skrekkfilm gjør for oss, er å la oss se andre mennesker dø. Og i deres død hyller vi det faktum at vi er i live, at vi er overlevere. Men til syvende og
?
- Men jeg elsker magi, og det teatralske aspektet ved tryllekunstnere. Vi har en sce ne i filmen, et spektakulært sceneshow fö ran flere tusen statister, der vi så framfører ekstrem vold og død, som jo er det vi alle egentlig tror vi kan komme til å se ved en il lusjonist-forestilling. Det er tryllekunstens tabu - når de skjærer damen i to; hva skjer hvis noe faktisk går galt, som illusjonisten seiv så ivrig antyder? Har du noengang hørt en tryllekunstner som ikke lovte å “trosse døden”? Tryllekunstnerens rolle er å halshugge sitt offer, for så å gjenopplive henne, hvilket er en tradisjon med røtter tilbake til shamanen som viser resten av stammen de forbudte handlinger. - Og vi elsker også det faktum at det av og til faktisk går galt! Vi forteller hverandre historier vi har hørt om tryllekunstnere som feiler, akkurat som vi deler mytene om trapesartister som faller ned. Antakelig til fredsstiller det et psykologisk behov - disse individene lot til å være mektigere og mer kapable enn oss, men viste seg til slutt å være akkurat like feilbarlige som all andre. Hvis du stiller som betingelse at du seiv må tro på det du forteller - hvor ligger så dine overbevisninger? - Siden jeg jo har brakt opp problemene ved at en vantro benytter seg av en troen des tekniske redskaper og hjelpemidler for å lose sine egne strukturelle problemer? Det er et legitimt spørsmål, i aller høyeste grad. -Jeg føler sterkt at dersom jeg skal si noe i en roman eller en film, så kan jeg gjerne benytte meg av metaforer, ting jeg ikke opplever som bokstavelige sannheter men metaforens mening er nødt til å være noe jeg seiv tror på. Og “Lord of Illusions” er helt klart pro-kjærlighet. Den handler om det faktum at bare kjærligheten kan redde deg. Og at det ytterste vanvidd vil væ re å snu ryggen til kjærligheten, hvilket er
H
«b1
!å
BilisBiiiiiiiii.
et rom i helvetet. Og Harry forelsker seg i Dorothy, som er gift med en av skurkene, de drar til helvetet sammen, og der redder de hverandre, hver på sin måte. Hvis noe overhodet kan redde oss, så er det kjærlighet. Jeg tror like sterkt pa at den typen ondskap som Nix, vår overskurk, manifesterer i løpet av filmen ikke er noe som försvinner selv om han gjør det. Hvis du, som ham, trenger inn i andre menneskers sjelsliv og gjør skade der, så blir det hos dem, tærer og korrumperer dem. Det er en metafor jeg ikke kvier meg for å stå inne for. Og jeg tror på at mishandling avler mishandling i neste ledd - jeg vet ikke om noen i fullt alvor lenger stiller spørsmålstegn ved den sammenhengen. Ogjegtrorpåatvaregenmoralkodeksden definisjonen på ære og hederlighet som vi bærer med oss i vår daglige omgang med andre - er en av de få tingene som for-
4^‘
Æ; tf-
ti
g®
«Biiwii
hindrer oss i å forfalle til blind råskap. Det er noe vi er nødt til å bekjenne oss hver dag. Moral er ikke noe høytravende, fjernt liggende intellektuelt konsept. Det er det kompasset som styres oss fra øyeblikk til øyeblikk hver eneste dag. Det er det som be stemmer hvor høffige og hensynsfulle vi er, hvor ærbare vi er i forhold til andre, hvor vidt vi snyter vår neste idet han snur ryg gen til deg, hvorvidt vi trakasserer våre om givelser med vårt eget sinne... Det er ikke akademiske abstraksjoner vi snakker om lenger, men vår evne til å gjennomføre den mest elementære omgang med andre le vende mennesker. En omgang som, på et stort filmlærret, vokser til drama og metafor, men som først og fremst er vår egen. Kampen mellom det gode og det onde pågår dermed konstant - i vår hverdag og våre liv.
NATT&DAG DEL I 15
s nn Mrøfrøi&åf