INA BLOM
techno-logiske tåken. Nye konstellasjoner för svinner like fort som de oppstår, å lytte blir å rekonstruere, å prøve å knekke en kode du ikke kan være sikker på eksisterer. Slik blir Laibachs stilskifte stående som en ironisk parallell til krigstilstanden og den jugoslaviske oppløsning en: Der virkeligheten tidligere var organisert i et rigid system av kategorier med klare betydninger, er tilstanden nå kaos, kronisk uklarhet, ingen løsning i sikte, fordi enhver løsning betyr under trykkelse av en eller annen part. Hvis Laibach var et interessant band tidligere, er de mer enn inter essante nå: Dette er kanskje den eneste virkelig politiske LP-en jeg har hørt på flere år. Ina Blom
ecoii
Laibach Kapital
(Bloodline)
(Sonet) Jugoslavisk oppløsning
P.J. Harvey Dry (Import/ Akers Mic) Et ekte rock-øyeblikk, tro det eller ei.
Nick Cave Henry's Dream (Sonet) Uunngåelig
Naka Salvador (Mango/BMG) Tett, fort og afrolatinsk. Fra Guinea-Bissau.
John Zorn Filmworks 1986-1990 (Warner) Istedenfor å skru fra stasjon til stasjon på radi oen Prøvehør musikken fra Ina Bloms ”Best akkurat nå’’-liste. Ring Natt&Dags telefonservice b 020 16 704. Takst 4,84 per minutt. Hør og lær.
BL .& Vil
BEATE CHARLOTTE LUNDE The Pooh Sticks The Great White Wonder (BMG) Stadig like bra som Ole Brumm
Nick Cave Henrys Dream (Mute) Trenger ingen kommentar
Steve Wynn Dazzling Display (RNA) Hans beste soloprosjekt hittil
The Boo Radley's Everythings allright torever (Creation) Indiepop ain't noise polution ( seiv om den begynner å bli ganske utvanna etterhvert).
The Release Party CD spor fra singlen Dont Say it Again/Pink Bubblegum (Perfect Pop)
• •
Recoil er et sideprosjekt for Alan Wilder fra Depeche Mode, og dermed (antar U jeg) ikke så lite av en indikasjon på hva man ikke kan gjøre innenfor Depeche Mode’s elektropop-konsept. Jeg antar videre at videre at dette ikke dreier seg om å "leke" - her åpenbart definert som å "eksperimentere fritt i studio". Hvilket bare viser i hvilken grad rutinerte hit-snek kere undervurderer den konsentrasjonen, den spenningen og de nødvendige kjemiske reaksjo nene som er forutsetningen for god techno, tech no som fungerer. Til tross for afdette er Recoils tredje sidesprang gjør ikke Wilder stort annet enn å pirke borti en rekke lydfenomener han synes er interessante, med det resultat at de gode voka listene han har med seg (Toni Halliday fra Curve, Doug fra Nitzer Ebb) ikke får særlig mye sub stans å arbeide med. Om ikke annet får det Depeche Mode seiv til å fremstå som relativt grensesprengende. Ina Blom
John McVies gotta band with Lola Thomas John McVie s gotta band with Lola Thomas (Warner Music) • • . .
Dette her skjønner du er velproduserte fete saker. Ved første overhøring kanskje for velprodusert, men det tar seg kraftig opp. John McVie's gotta band with Lola Thomas består av den legendariske John McVie som var bassist i Fleetwood Mac (forøvrig også eneste konstante medlem av bandet) og Lola Thomas - et forholdsvis ubeskrevet blad. John McVie's gotta band with Lola Thomas er en mutasjon av rock'n'roll historie og en suiten debutant med knall god stemme. Innimellom kan det naturlig nok minne farlig mye om gammel Fleetwood Mac, men med et råere og mere tids riktig lydblide (les; roots). Espen Sletner
John Zorn Filmworks (Warner) • o
John Zorn er en av de hovedansvarlige for å ha introdusert rock’n roll i New , Yorksk avant-garde/samtidsmusikk, og dette er en bragd han bærer som et annet jakt trofé, ofte på grensen til det stupide. På en "seri øs" konsert i New York i fjor høst var det en ren lidelse å se ham sprette rundt på scenen mens han høvlet salen flat med ren gitarstøy i barnslig (og usexy!) begeistring over sitt eget vågemot. Man kunne høre Lester Bangs ånd fnyse i kulis sene. På plate, hvor han ikke kan sees, er det derimot noe helt annet, og ikke minst på denne siste utgivelsen som er en samling filmmusikk fra årene 1986-90. Det beste med platen er at den hverken har hode eller hale og slett ingen logikk - den beveger seg i alle retninger og er inn om absolutt alle genre. Det er en plate der lyd ganske enkelt er lyd, en plate til å bruke, som privat soundtrack, som effekt, istedenfor å skru fra stasjon til stasjon på radioen; et stykke colla ge som selvsagt ikke lenger har noe med noen av filmene å gjøre, siden de færreste av oss noengang kommer til å få se dem. Slik er det en merkelig avslappende og uforpliktende av en pla te - en plate til å flyte på overflaten av. Ina Blom
Så skjeivt, så skjeivt... Prøvehør musikken fra Beate Charlotte Lundes ”Best akkurat nå”-liste. Ring Natt&Dags telefon service b 020 16 704.
Takst 4,84 per minutt. Hør og lær
Virus 100 16 Artists stone & Assassinate Dead Kennedys songs (Alternativ Tentacles/Amigo) Virus 100 er en samle LP/CD/kassett utarbeidet av plateselskapet Alternative Tentacles. Varen inneholder 16 spor
58
NATT & DAG DEL II
med Dead Kennedys "covers". For å gjøre dette så omstendelig som overhodet mulig skyter jeg inn at D.K. var en amerikansk kvartett som spilte utpreget punk/hardcore (kommer litt an på ørene som hører og hvor i verden de er plassert). Dette gjorde de til glede for noen, men til sjenanse for fler. Det interessante her er hovedpersonen og vokalisten i D.K: Jello Biafra, en politisk og sam funnsbevisst ung eks-guvenørkandidat fra California. Han var også leder for forutnevnte pla teselskap, tar her med eksempler på grupper med relationer til selskapet; Black Flag, Husker Du, Butthole Surfers. Han drev sin virksomhet så langt at han oppnådde store meritter både gjen nom plateselskapet, som etterhvert ble en sverd spiss for hans politiske engasjement, og i band sammenheng. Dette er utgangspunktet for Virus 100, en samling for det meste bestående av temporære hardcore band. De fleste versjonene er uferdige og slappe, og i den anledning vises det til Mojo Nixon, Søppeltura, Faith No More pluss et par andre jeg ikke finner et fnugg av lyst til å nevne. Godbitene kommer fra de forventede Didjits, Sister Double Happiness, Steel Pole Bath Tub. Og overraskelsen Les Thugs en fransk power-garasje sak med 60-talls nykker. Men er dette nødvendig! Fudgepackin ' "Claes" Buttwig
Carter 1992 The Love Album (Chrysalis) Dette er lyden av England anno 1992: En kaotisk smørje av slentrende vise ' * pop, skranglende metall-gitarer og pumpende danserytmer. For desillusjonerte tenå ringer i post-Thatcherismens England er denne mutanten av et band en innertier; et perfekt uttykk for retningsløst opprør, eskapisme og bit tersøt humor. Helt ubegavede er de ikke: Det er mye sjarm og friskhet, enkelte tilløp til fengende pop og altså den nevnte humoren i Carters förun derlige brygg. Låter som “Is Wrestling Fixed” og “The Only Living Boy In New Cross” er gode eksempler. Men under det hele lurer talentløs heten: Her er ingen ting som kan måle seg med Pet Shop Boys' geniale kommersialitet, ei heller med Morriseys introverte melankoli - for å sam menlikne med landsmenn i ytterkantene av Carters lille verden. Jan Omdahl
I
I
Def Lepard Adrenalize (Mercury/Polygram) Endelig er britene tilbake etter noen vanskelige år. Men så ser det ut til at de har brukt tiden på å overprodusere og arrangere ihjel gjenkom sten. Men imponert blir man likevel når åtte av de ti låtene er potensielle singlehits.
John Hammond Got love if you want it (Pointblank) Hammond er definitivt en av de » . beste hvite blues artistene i dag. v Han er enestående på munnspill. J.J. Cale har produsert og medvirker. John Lee Hooker dukker også opp på et spor. En lekker skive.
Oyster Band Deserts (Cooking Vinyl/Amigo) Dette er den hippe britiske folkmusikkens eliteorkester, som ’ * selvfølgelig er bra i sin sjanger, men de låter fortsatt som en proggvariant av svenske Persons Pack. Altså ikke spesi elt artig.
• «
Iron Maiden Fear Of The Dark (EMI) En 15-åring jeg kjenner synes dette er svære greier. Men etter hvert som han har oppdaget Metallica, Red Hot Chilli Peppers, Nirvana og hele den nye generasjonen av støysendere, er det håp om at Iron Maidens klisjéfylte hårdrock og tegneserie-skrekk snart går i glemmeboken. I mellomtiden er Iron Maiden det de alltid har vært: Et ganske middelmådig hardrockband med perfekt grep om de fleste tricksene i heavyrockens ABC. Vokalist Bruce Dickinson er fremdeles rockens verste nøtteskri ke, og på “Fear Of The Dark” vræler han i vei som alltid. Ingen nytenkning å spore, men desto flere velkjente klisjéer å kose seg med på gutte rommet. At undertegnede er 74 år skulle være unødvendig å legge til. Jan Omdahl
Monster Magnet Spine of God (Primo Scree/MuDi) _
—-j
Det er slettes ikke ofte man på forhånd
hører så mye skryt av et produkt, hvilket er tilfelle med M.M., og det er sjeld nere at skrytet er treffende og utilstrekkelig. Hva jeg først og fremst sparker bikkja for, er hvordan man kan få utpulte, trøtte og ikke minst bedritne 70-talls Birmingham-riff til å høres ut som satan med nysepulver i pungen og brennesle i rasshø let har gått inn i hvert enkelt band-medlem kun med ondhet og sjøkuer i blikket. Monster Magnet startet karrieren med "under produksjon, singler, wah-wah atter wah-wah pluss mengder av lyd. Mye av dette er beholdt på "Spine of God". Bare det stunt å starte LP'en med trommesolo viser tegn til den totale förstå elsen av det mest utskjelte musikk ti-år samt alle de kule shcjy-lydene, sjøldigger-frasene, snakke-partier med hi-hat dribling i bakgrunnen, litt Frank Zappa hyllest og dop. Yes, jeg må gan ske enkelt bare resignere og lufte noen betroel ser vedrørende kone-mishandling og om hvor dypt det stikker meg i hjertet å iakta alle de spretne små 16-åringene som kommer frem om
Sator Headquake (Metronome/Warner) Trolig er det dette som kommer til f—-j
å bli det definitive gjenombruddet for Sator. De er hardere enn noensinne, men med sjarmerende pop i bunn. Det ene heiagjeng-refrenget avslører det andre. Vi kapitulerer helt enkelt.
The Beatiful South 0898 (GolDiscs/Polygram) "Old red eyes is back" må være en av årsskiftets fineste pop-perler, men i så tilfelle holder det lenge med å ha den på single. Dog, låter som "Here it comes again" og de finurlige tekstene vil man jo ikke la gå til spille. Tvilsomt er det rette ordet.
Mark 0'Connor New Nashvilie Cats (Warner) At Nashvilie kan lage instrumentalf—-j
album som gir deg bakoversveis er dette beviset på. Man kan ikke annet enn å ta av seg hatten for Mark 0'Connor som på "New Nashvilie Cats" har tatt med seg hele 53 av countrybyens fremste musikere. Det står som bærsj i kram snø!
Biggie Tembo Out of Africa (Coocking Vinyl/Amigo) Biggie Tembo lager sørøst-afri kansk pop som er mer Stones enn Beatles. Noe av det samme som hos Thomas Mapfumo eller Four Brothers, men grovere og enklere. Reggae påvirkningen er majestetisk, stemmen og følelsen er mørk, varm og sterk.
Hiram Bullock Way Cool (Atlantic Jazz/Warner) Den overstyrte rockpåvirkede jazzgitarens gigant tar et skritt mot populærmusikken og funker avgårde gjennom en samling hyggelige og glade dansenummer.
Etienne Daho Paris Aiileurs (Virgin) Frankrikes svar på Lloyd Cole har antagelig aldri tatt i et stykke grovt sandpapir. Hans siste suksessalbum (over 200.000 solgte på hjemmebane) er så mykt og melankolsk at t. o. m single ne snufser... Videoen til låten "Saudade" er kanskje årets fineste.