Dette er ikke bare en gest til norske kortfilm skapere; det forholder seg nemlig slik at på den måten støtteordningene fungerer, er det mer eller mindre en forutsetning å ha lagd kortfilm før de som rår bestemmer at du er klar for det store formatet. I kortfilm-formatet får du prøvekjøre følelsen det gir å tulle bort Statens penger, men ikke så mange av dem. (Dog kan en ti minutters norsk kortfilm koste godtog vel en million. Spør ikke meg hva pengene går til.) Årets definitivt hotteste kortfilm er Mor ten Skalleruds Året gjennom Børfjord. Den har tatt to priser, både under kortfilmfestivalen i Grimstad og i Haugesund, der Skallerud fikk kortfilm-Amanda. I tillegg har han fått en eller annen internasjonal utmerkelse. Børfjord foregår ien fjord Ci nÅret n »v> ogjennom *•!/ at q** af fiol/ai/nat* (ral » i; Finnmark. Det er et fraflyttet fiskevær (selv om det nå viser seg at stadig fler nordlendinger flytter hjem igjen). Det er ingen ”handling” i filmen. Den dreier seg kort og godt om å legge skinner, skritt for skritt, gjennom denne fjorden, bevege kamera centimeter for centimeter framover på skinnene, og fange årstidene slik de kommer, i et langt, bevegelig sveip. Det er tolv minutter i 70mm hvor tiden er speedet opp 50.000 ganger. Nærmeste parallell må være - avhengig av hvor kynisk du er - Godfrey Reggios Koyaanisqcitsi eller Andy Warhols Empire State Building. Filmen er flott den, men jeg ser en stygg ironi i dette. Da jeg for mange år siden reiste rundt i Norge som musiker, var det alltid slik at det var roadiene (lyd- og lysfolk, sjåfører m.v.) som stakk av med alle pengene. De som spilte fikk ingenting. Slik er det kanskje ikke i norsk film, men det skulle forbause meg stort hvis vi ikke på en eller annen måte har å gjøre med et teknokrati, altså en struktur hvor det er fagfolkene som tar de egentlige avgjørelsene. I Året gjennom Borfjord er det definitivt kameraet som er stjerne. Kunstneren er på en måte gjort overflødig. Hvis Skallerud peker ut den nye veien med
sin film, så har vi imidlertid løst de fleste problemene vi diskuterer her. Hva skal man
med manns når man har skinner? Hva faen skal man med skuespillere? Da Alta-saken (forøvrig filmatisert av Bredo Greve, som i dag har tatt konsekvensen av sin kunst og kjører taxi) gikk som verst ropte de mest harry av debattantene ”Legg skiten i rør”! Nå roper jeg: ”Legg skiten på skinner -og kjør den vekk!” v Minste felles multiplum - Norsk film lages utfra ønsker om å lage både børs og katedral, sier Kalle Løchen, redaktør i KKLs (Kommunale Kinematografers Landsforbund) tidsskrift Film & Kino. Kalle
er høyt profilert som filmkritiker og mottar jevnlig trusler fra f.eks. Wam & Vennerød. - Gjerne ien og samme produksjon. Det vil si at den både skal ha et ”personlig uttrykk” og samtidig gi folk det folk vil ha. Min personlige oppfatning er at det vi ofte ender med er et minste felles multiplum. - Jég har ofte også følelsen av at de medvirkende, for eksempel regissør og produsent, er ute etter å lage to forskjellige filmer. Tar man Buicken som eksempel, så vet jeg at dette manuskriptet har Hans Otto Nicolayssen vært fram og tilbake med i seks-syv år. Det må ha vært slik at han - eller produsenten hans - har begynt å tvile på engasjementet i fortellingen. Resultatet er ikke så godt. Vi kommer med vår sedvanlige tirade om dårlige manuskripter. - Jeg synes det er en billig kritikk av norsk film at manuskriptene er for dårlige, sier Kalle. "
Anniken Krogstad og Bjørn Andrésen i mykporngrafiske "Lucifer” av Roar Skolmen, den mest utskjellte filmska
EN ØKONOMISKE SKANDALE
peren i Norge. Han er på ingen måte dårligere enn gjennomsnittet
U . „„
i''l ;V •' /, w|
Sfnglg; !É&$&'
: ~ ,-
'SL/ ” ''W
%
-®
.«mm • '
-r
••• ..
.
t - m-C
—b®BB8®1 '
- Dette er filmer som tar utgangspunkt i det mest særpregete ved Norge; naturen vår. Men i Havlandet oppfatter jeg ikke nordlyset som motivert. I Landstrykere kan jeg se steinen,
klage billige filmer i Norge. Norsk filmmiljø er på en måte en industri, den også. Det er ingen som tar sjansen på å produsere uav hengig film, så vi har fått en slags statlig
men jeg føler den ikke. Det gjør jeg derimot i En håndfull tid. Det er ingenting i veien med å være turist i sitt eget land, men Landstrykere fungerer bare for utenlandske turister. Det fåtallet av dem som får se den, vel å merke. Men blir Men er er ikke ikke problemet problemet ofte ofte at at verket verket blir
standard, en norm. Ta for eksempel Havet stiger - filmskaperne mener nok at den skulle ha hatt mer penger, men jeg tror nok snarere den burde hatt mindre. I utlandet er det ofte
privat, at det ikke
noe røft over uavhengig film, som f.eks. hos Jim Jarmusch, som snakker sitt eget språk, Jeg synes Einar-
spiller noen rolle for
andre enn filmskaperen seiv? - Jo, selvsagt. Auteur-tradisjonen har dype røtter i Norge. Alle her er regissører og kunstnere. De har sin egen gørr som skal ut. Siden
son fikk til det
Måker? Den viktigste årsaken til at Måker gikk på ræva var at . hele Norge hadde lidd seg gjeno Tiom Hud på TV noen liker Jør. dag alveberg
det er vanskelig å få
med X. Havet sti ger er verken fugl eller fisk. Det mangler ikke på verken kreative eller dyk tige mennesker i norsk filmmiljø, Men resultatet kommer ikke ut
noen kontinuitet som filmskaper her i landet, blir mange sittende og ruge på egne idéer i de åra de ikke produserer film. - Det mest ekstreme eksemplet er Vibeke
slik man ønsker. Jeg har vanskeligheter med ågi noen bestemt instans skylda for det, men man undrer seg jo litt over hvordan de arbei der i utvalgene, når man ser hvem som får
Løkkeberg; en sterk personlighet som insisterer på å lage egne ting. Fra magen og ut. Problemet for meg med både Hud og Måker
støtte. Men du mener framtida ligger i kortfilmmiljøene?
er at jeg ikke føler noen tilknytning til hovedpersonene. I Måker er jeg ikke engang sikker på hvem som er hovedperson. Her har vi noe av et kjerneproblem i norsk film; man ender med verken å godta personene eller ut-
- Jeg tror faktisk det, ja. Jeg håper mye på Marius Holst, som lagde Besøkstid, som gikk på kinoene nylig. Det samme gjelder Emil Stang-Lund. Jeg er spent på hva Sigve Endresen får til med Byttinger. Dessuten
viklingen. Er løsningen åta livet av Løkkeberg, Wam & Vennerød og alle disse andre, og de-
regner jeg med at Erik Gustavson og Eva Isaksen vil prege norsk film utover i 90-åra, og dette er folk med betydelige talenter. Og
le ut en million hver til de unge menneskene som viser talent i kortfilmer? - Det er ingen som vet hvordan man skal
i motsetning til deg har jeg veldig lyst til åse en film til av Unni Straume, sier Kalle Løchen. , . . Lesogsavatfilmdebattpaside43.
f
É 8 [1
- Det ligger like mye i regi. Norske film
skapere er for eksempel sjelden gode personinstruktører. Når det gjelder selve manus-sida, så er det en interessant utvikling på gang. Menusforfatteren er i ferd med å bli anerkjent som kunstner. Det er opprettet et manusstøtte-utvalg, og det sitter folk f.eks. hos Norsk Film som er villige til å vurdere et ”pitch” - altså en skisse eller et utkast. - Personlig er jeg veldig glad hver gang det kommer en film som ikke bygger på et litte rært verk. Vi er så stolte av litteraturen vår i Norge, men det er bare unntaksvis vi klarer å filme den. Ofte er det bare tull å prøve - hva kan man f.eks. gjøre med Knut Hamsun som ikke Hamsun har gjort seiv? Løchen nevner Landstrykere, Havlandet og For dagene er onde som eksempler på mis lykkede roman-filmatiseringer. Landstrykere var forøvrig den dyreste filmen som er laget i Norge; prislappen var på 32 millioner, peng er som stort sett gikk tapt. På kino spilte den inn 6.3 millioner.
Antall kinofilmer, antall solgte billetter, andel norsk film (i prosent) av total omsetning, og total omsetning (norsk film). ÅR
FILMER
SOLGTE BILL.
NORSK (%)
OMSETNING
1967
317
21.000.000
2.
1972
335
18.273.000
6.
76.658.000
1975
265
18.512.000
22.5
27.880.000
1978
230
16.803.000
5.
79.932.000
1982
238
15.009.000
6.
515.445.000
1985
260
12.940.000
10.
430.061.000
1988
283
11.653.000
8.
328.199.000
1990
191
11.379.000
9.
737.751.000
61.796.000
(kilde: Film & Kinos årbok 1991) Merk at billettprisen har steget fra (gjennomsnittlig) 3.96 kroner i 1967 til 33.78 kroner i 1990. NB: rekordbesøket i 1975 skyldes i det vesentlige Flåklypa Grand Prix, som til nå har spilt inn over 30 mill. kroner på kino!
- Jeg ser lysere perspektiver, men det er nå fortsatt en jævla skanda le, sier Dag Alveberg. Norge er et lite land. Det sier seg seiv at Staten må inn i bildet for at vi skal ha noen filmproduksjon i det hele tatt her til lands. Såvidt jeg vet er Flå klypa Grand Prix den eneste filmen som har gått med overskudd de siste tjue åra. Men hvorfor all denne... ja, dritten? Hvorfor satser Staten nesten alltid pengene sine på en halt hest? Vi gikk til Dag Alveberg. Han driver Filmeffekt A/S sammen med Petter Borgli. Dag og Petter begynte med å levere spesialeffekter til andres pro duksjoner, og utvidet til et produk sjonsselskap i midten av 80-åra. De har produsert seks filmer til nå (Orions belte, Etter Rubicon, Brun bitter, Dyk ket, Herman og Svampe), slett ikke de verste vi har. I høst er Filmeffekt aktu elle med Den hvite viking (en sampro duksjon med flere nordiske interessen ter) og Byttinger, en spillefilm av Sigve Endresen, som lagde den utmerkede dokumentarfilmen For harde livet. - Vi var drittleie av å jobbe med den dårlige norske sosialrealismen, og vi så at publikum var like lei som vi var. Men veien fram var lang. Vi hadde gått rundt med manuset til Orions belte si den slutten på 70-åra da vi fant ut at vi var nødt til å produsere seiv, sier Alve berg. Orions belte var forøvrig 80-åras største kassasuksess etter Veiviseren. - Alle sa nei til Orion! Vi måtte nes ten til Stortinget for å få presset den igjennom. - Det er helt utenkelig å lage film uten statsgaranti. Seiv om vi på mange måter var pionerer når det gjaldt å trekke inn andre investorer, komman dittmidler, vil statsgarantien alltid væ re stammen i en produksjon. Og inves torpengene sitter ikke like løst nå som de gjorde i 1984. Sett at du har en idé, spør vi. Sett at du sitter på noe du tror er det beste filmmanuskriptet noensinne. Hvordan går du fram for å realisere det? Er det mulig? - Alt er selvsagt mulig, mener Dag. - I teorien kan du sende manuskrip tet eller utkastet i posten til Norsk Film og få et tilslag med én gang. Eller du kan komme til oss. Alle andre sel skaper arbeider først og fremst med eg ne idéer; de er familieselskaper, som f.eks. Åsfilm (Løkkeberg/Kristiansen) eller Mefistofilm (Wam & Vennerød). - Men uansett hvor du går vil idéen din til slutt ligge på bordet hos Statens Filmproduksjonsutvalg, og det er de som bestemmer om den skal realiseres eller ikke. Statens Filmproduksjonsut valg sorterer under Filminstituttet og velges på årsbasis. De innstiller til sty ret i instituttet, som igjen innstiller til Kulturdepartementet, så det er de som sitter med den reelle avgjørelsen. - Dessverre, sier Alveberg, - Det er for mange talentløse mennesker i nøk kelposisjoner som legger hindre i veien for norsk filmproduksjon. Slik blir det alltid innen et byråkrati. Det som pla ger meg mest er at en så stor del av midlene går til folk som ikke er interes sert i å lage film for publikum. De er kunstnere. Når folk ikke går på filmene deres er det folk det er noe galt med. Eller kritikerne, selvsagt. Har du seiv eksempler på filmer du gjerne skulle ha lagd, som det er umu lig å få støtte til? - Javisst, massevis. Det beste film manuskriptet jeg har sett i hele mitt liv har jeg liggende i hylla her. Det er ba sert på Jon Michelets Terra Roxa. Jeg tviler på om det noensinne blir film. Så hvor ligger mulighetene sor at vi skal få en bedre filproduksjon i Norge? - For meg er det en kampsak at pri vatkapitalen må få fradragsmuligheter når de satser penger på film. Slik er det med idretten, hvorfor skulle det ikke gjelde film? Men jeg ser lysere på fram tida. Det har vært altfor mange eksem pler på at man kan lage film som fun gerer i Norge til at det går an å snu den utviklingen. Filmene blir bedre. Men uhorvelig mange millioner har gått i dass i mellomtida. NATT & DAG DEL II
65