50 malerier midt i livet
Ingrid Forfang
Forord Det er 2020. Vi sitter i lockdown i Spania når jeg til min store glede oppdager at jeg kan bruke male-språket mitt digitalt. Før jeg fyller 50 vil jeg gjøre ett "midt i livet"- prosjekt. Jeg gjør det gjennom å lage 50 nye grafiske blad. Jeg velger ut 50 malerier jeg har malt opp gjennom tidene, og tegner og maler dem på nytt på min iPad pro. I denne boken får du se maleriene, kildene, som jeg bruker som inspirasjon til å gjøre de grafiske bladene, og du får lese om bakgrunnen til hvert enkelt bilde. For meg er boken ett punktum som åpner opp for en ny start, med en ny innsikt, og en ny alder. Tallet 50 er magisk. Ingrid Forfang
A wonderful day 2003. Vi var beruset og fulle av kjærlighet. Klokken var bare åtte på kvelden på en pub i Oslo. Jeg foreviget mine fantastiske venner med mitt første digitale kamera, en canon digital ixus 330 med 2 megapixler.
2020. Et varmt minne fra ett gammelt vennskap. Lyden er borte, men inderligheten står standhaftig igjen. Disse vakre kvinnene er mine venner, og jeg er evig takknemlig for at de er en del av mitt liv. For meg har bildet blitt en påminnelse om hvor viktig det er at vi tar vare på hverandre, mens vi fortsatt kan.
2009. I maleriet ville jeg fange bruset, lyden og den magien som oppstår i minnene. Jeg ville male vennskapets kraft og kjærlighet. Maleri, 60cm x 80cm, olje på aluminum.
Blues 2020. Brønnen. En kilde. Min kunstkilde. Hverken mer eller mindre.
2001. "Blues" var en del av ett stort drømmeprosjektet med tittel "12+12". Det bestod av 12 store malerier av meg og 12 av Orion Righard som ble innkjøpt av Sten Ihlebakke. Mine 12 malerier var 2m x 2m store. Dette er ett av få malerier der ingen mennesker figurerer. Det er et viktig maleri fordi jeg fant små deler av mitt malespråk som jeg kunne ta meg meg videre. Maleri, olje på lerret, 2m x 2m.
Building the future 2020. 20 år senere har to av mine barn blitt voksne og minstebarnet har blitt en moden tenåring. Mange spørsmål har blitt besvart under livets gang. Fargene endret seg underveis til blått som for meg representerer himmelen og vannet, det uendelige og det livsviktige, noe som graviditeter jo er. For meg var det en magisk tid.
2001. Gravid, introvert og full av nye følelser som jeg ville ha på lerretet. Maleri, 2m x 2m, olje på lerret.
City nature 2021. Inspirert av maleriet i en helt annen tid, et helt annet sted. Det er pandemi og gatene er kontrollerte og stille. Ord som frihet har fått nytt innhold i det jeg for første gangen i mitt liv har opplevd utgangs-forbud.
2015. Antwerpen. Natten som aldri var stille. Reunion i min gamle studentby, byen der jeg fant min store kjærlighet, og fikk venner for livet. Maleriet er malt med en god porsjon nostalgi. Jeg er takknemlig over å ha fått eksprimentere i maleriets verden i fire unge år, noe som banet vei for resten av livet. Den beskriver følelsen av å være fanget av historiske bygninger og samtidig ha en lengsel ut til naturen. Maleri, 150cm x 130 cm, olje på lerret .
I byen ligger det flere hundreårs gamle hemmeligheter gjemt i veggene. Et løv minner om at det er en ny årstid. Politiet leter videre natt etter natt.
Conversation 2021. Det har gått mange år. Bitene av samtalene har blitt bruddstykker, som fragmenter som det er vanskelig å få tak i. Samtalene har blitt flere, noen tydelige, andre vage, noen helt stille. For meg er de fortsatt noe av det fineste og viktigste jeg har i livet, samtalene med gode venner der man er så trygg på hverandre at man kan holde hverandres hender, og se hverandre inn i øynene full av interesse, forståelse og kjærlighet. 2002. Da som nå skildret jeg ofte sterke kvinner. Mitt perspektiv er fra en kvinne om en kvinne. Kunsthistorien er full av nakne kvinner som har stått modell for mannlige kunstnere, ofte som et objekt. Fra mitt ståsted ønsker jeg å skildre vennskap, søsterskap og styrke. Jeg har hatt gleden av å ha nære venner som kan se hverandre rett inn i øynene, og som kan holde hverandres hender uten å miste grepet. For meg er det "power of union".
Maleri, olje på lerret, 1m x 1m.
Cycle 2021.
2000. Hormonene spøkte og jeg ville formidle det mørket som de besatt meg med. Jeg var premenstruell, tårene rant, og det føltes ut som om de tok over mitt liv og ledet meg inn i en mørk skog der jeg ikke kunne finne fram.
Fortsatt styrer hormonene. Inget hus er renere enn vårt dagen før mens! Istedenfor å gråte, vasker jeg. Fortsatt er det lurt å holde seg unna, eller bli med på vaskinga, for ingen er surere enn meg denne dagen i måneden. Kvinnekroppen er finurlig.
To malerier, 150cm x 130cm, olje på lerret.
Dancers in the dark 2020. Lyset. Blåtonene. Danserne danser fortsatt i mørkret. Musikken stopper ikke. Rytmene og svetten blandes sammen til et uforglemmelig minne. I ett dansende øyeblikk glemmer man til og med en pandemi.
2003. Dansere i mørket. Frihet. Musikk. Rytmer. Lys og mørker. To malerier, olje på lerret, 1m x 1m.
Deep breath 2021. Yoga har blitt en viktig del av min hverdag de siste årene. Det er pusten som er nøkkelordet. Da jeg studerte maleriet på nytt, var det akkurat den som inspirerte meg.
2003. "Power of pleasure" var orignal-tittelen på dette maleriet. Munner har alltid fascinert meg. Maleri, olje på lerret, 1m x 1m.
I mange måneder har vi gått rundt med munnbind her i Spania. Det er ikke lengre en selvfølge å få puste fritt. Følelsen når man endelig får ta av seg munnbindet er befriende, og etterlater ett eget dypt åndedrag. Bildet fikk derfor ny tittel: Deep breath.
Dreams 2021. Jeg lukker øynene. Det er stille. Det er blått. Vi får ikke lov til å gå ut på nettene lengre. Gatene er tomme klokken 20.00. Jeg ser på maleriet jeg malte etter min første reise til Afrika. Drømmer om å reise dit igjen. Ingen andre reiser har lært meg mer enn reisene til Tanzania, Senegal og Gambia.
2008. Etter tre måneder med familien i Tanzania var harddiskene fulle av bilder med mulige motiver. Jeg lengtet sterkt tilbake. I ettertid har jeg fått veldig forskjellige reaksjoner på dette maleriet. En mente det at det kunne tolkes rasistisk, noe som for meg er den værste tenkbare anklagelsen jeg kan få. Derfor ble jeg ekstra glad når Kodjo Akolor, en svensk komiker og TV-personlighet, stod framfor det og sa med bestemthet at verden behøver flere slike bilder. At det var en motvekt til alle bilder som florerer der ett lite mørkt barn er omringet av hvitinger som skal trykke det ned med sitt være-snill-behov. Maleri, 150cm x 130 cm, olje på lerret.
Jeg begynner på motivet med barna, men hvisker det bort. Lukker isteden øynene i bilde etter bilde. Det er sterke drømmer i blåfargene, og jeg sovner. Nesten.
Expectations 2021. Stengte danse-lokaler. Ord som milonga og tango-kvelder er fjerne minner. En danser sitter stille og venter. Men tiden er snart inne! Snart setter vi på oss danseskoene igjen og fyller kroppene med musikk, rytmer og kroppsspråk. Vi bader i gult lys, i energi. 2017. På en helt uventet reise til Tyrkia møtte jeg denne vakre danserinnen. Vi gikk på milonga i Izmir der hun danset tango som ingen annen. Siden den gang figurerer hun som modell i mange av mine malerier.
Maleri, 1m x1 m, olje på lerret og akryl-glass.
Jeg føler meg klar.
Forward 2021.
2007. Out of frame/ut av ramme. Noen barn gjør sterkere inntrykk enn andre, og denne jenta har inspirert meg utallige ganger. Vi spiste mandags-middag sammen nesten hver mandag i 7 år. For oss var mandags-middag en stor eller liten fest, hvor vi gaflet i oss nydelig mat fra restauranten i Röstånga som faren hennes drev. For meg er hun et symbol for rammer som må sprenges til en framtid der kvinner har en selvfølgelig plass i alle verdens styrende rom. Maleri, 60cm x 60cm, olje på aluminum.
2014. Maleri, 1m x 1m, olje på duk med montert akrylglass over.
Hun fortsetter å løpe. Kommer nærmere. Glassene får riper. De kanskje sprekker. Hun vet hva hun vil, og hun er utrolig smart. Jeg vil at hun får til det hun vil, vil at alle jenter får det til, og at hele jævla verden respekterer det.
Friendship 2021. En hånd å holde i. En befriende latter. Hemmelighetene som deles i største fortrolighet. 2016. Vennskap i Dakar. I Skåne, Sverige, bygde vi en liten scene som ofte huset fantastiske band. Et av bandene bestod av Sousou og Maher Cissoko som ble våre venner. Vi besøkte dem på en fantastisk reise i Senegal. Våre døtre gikk hånd i hånd. Motivet rørte noe i meg, noe fra et gammelt vennskap som jeg savner i voksen alder.
Maleri, olje på lerret og akrylglass, 60cm x 60cm.
Det er vakre øyeblikk som jeg samler på.
2017. Jeg kunne ikke slippe motivet og måtte male det igjen. Ovenpå maleriet har jeg montert ett akrylglass med teksten fra ett gammelt brev jeg skrev til min bestevenn da vi var barn. Det var siste siden på ett 13-siders langt brev. De siste linjene gjelder den dag i dag, til tross for at mottakeren gikk bort for mange år siden. Maleri, 1m x 1m, olje på lerret og akrylglass.
Å tegne dette i en tid da det var forbudt å gå ut og forbudt å omgåes med venner, forsterket følelsene rundt motivet, og jeg fikk behov for illustrere med hvitt at de går en lys framtid i møte.
Frokost i det blå 2021. Minner. Smil. Nostalgi. Blåe nyanser. 2002."Frokost i det grønne" er en parafrase på det kjente maleriet med originaltittel "Le Déjeuner sur l'Herbe" av Eduard Manet hvor jeg byttet om rollene. Maleri, olje på lerret, 150cm x 130cm.
Det var prosecco og idyll til frokost. Den nakne mannen på bildet er en ung variant av kunstneren Orion Righard, kvinnene er mine gode venner. Men bak penslene var jeg, en kvinne, som var forbanna på kunsthistorien som viste opp menn som store kunstere og kvinner som deres objekt. Jeg ville ha forandring. Til min store glede har store og viktige kunstinstitusjoner valgt å løfte fram alt flere fantastiske kvinnelige kunstnere de seneste årene. Mitt sinne har derfor stilnet noe, selvom man alltid kan ønske seg mer, noe som man kan se i den seneste varianten av frokost-maleriet som måtte døpes om til "Frokost i det blå".
1863. "Le Déjeuner sur l'Herbe av Eduard Manet
Frozen 2021. Det har bare gått fem år siden jeg malte bildet. Mye har skjedd siden den gang. Vi har flyttet til ett varmt land der man knapt kan finne dette motivet. Likevel har jeg behov for å tegne henne igjen, for å trøste henne og for å varme henne. For selvom sola skinner er denne verden mange ganger iskald og veldig, veldig hard. 2016. Vi, min datter og jeg, står ved Odensjön, et merkelig dypt tjern i et gammelt vulkanutbrudd i Skåne. Det er sommer, men det er kaldt. Når datteren min hakker tenner framfor meg ser jeg dette bildet som påminner meg om min egen barndom ved et helt annet tjern i ett annet land. I samme øyeblikk som penslene hugger tak i motivet forandres tjernet til noe abstrakt og gir meg et hav av ulike tolkninger. Det er dette øyeblikket som interesserer meg mest som maler for det er her tid og rom opphører og magien begynner. Maleri, olje på lerret, 1m x 1m.
Følger ingens fotspor 2021. Hun rører noe i meg fortsatt der hun står rett opp og ned i en åker. Det er ingen spor, ingen vei å følge, så hun må gå sin helt egen retning. Hun gjør det med ett smil i en åpen verden full av muligheter. Lyset er på henne. Det gir meg håp.
2007. Vi bor på et jorde i Skåne. Det er mandag igjen. Mandag-middag med fest. Da står hun der og stirrer, rett opp og ned, og jeg ser henne, ett barn som står stadig i en høy gul åker, uten å bry seg om mørkret der bak. Hun inspirerer, og i løpet av en halvtime har jeg malt henne på en en blank aluminiumsplate.
Maleri, olje på aluminium, 60 cm x 60 cm.
I svarte granskauen 2021.
2009. "I svarte granskauen" er ett av mine favorittuttrykk på norsk. Det er nesten umulig å oversette til andre språk jeg snakker for det har en helt egen følelse av overraskelse, av noe innmari, av noe man bare forstår om man har gått i en mørk granskog. Jeg vokste opp i granskauen og har barndommens hemmeligheter der.
Maleri, olje på lerret, 60 cm x 60 cm.
Jeg bor langt borte fra granskauen. Den er ikke like tydelig for meg lengre, men fortsatt mørk i minnet, hemmelighetsfull og mystisk. Fremdeles elsker jeg dette saftige uttrykket som jeg fortsatt ikke klarer å oversette til hverken svensk, engelsk, spansk eller flamsk. Jeg tror man må være oppvokst i eller i nærheten av en mørk granskau for å forstå hele innholdet.
In between 2021.
2008. Inspirert av Rubins vase, men med målet å fylle mellomrommet med energien som oppstår mellom to mennesker i samtale. Samtaler er noe av det fineste og viktigste vi mennesker har, uansett hvilken form som skapes. Maleri, olje på lerret. 1m x 1m.
I pandemiens spor gaper mellomrommet mellom oss så stort at det knapt former en vase eller andre interessante energifelt lengre. Men det kommer en annen tid der energien ikke er besmittet, og der båndene mellom oss mennesker får gi nærhet igjen. Der mellomrommet fylles av lys og kjærlighet. For vi behøver det, vi mennesker.
2008. Maleri, olje på lerret, 60 x 80 cm.
Light in the forest Lyset. Mørkret. Formene. Naturen. Kvinnekroppen. Elsker fortsatt dette bildet som for meg handler om harmoni, balanse og samspill. Det handler også om ett helt annet ideal enn det som presenteres i den kommersielle verden der syltynne, syke kvinnekropper vises fram som noe å streve etter.
2003. Kroppen. Skogen. Lyset. Elsker å være en del av naturen og at naturen er en del av oss.
Fotografi.
Jeg malte dette motivet en gang for lenge siden, men maleriet ble borte og ble aldri fotografert.
Livsbånd 2021. Uendelig kjærlighet. Livsbånd. Nærhet og lyden av livskraft. Man glemmer aldri en ammende baby. 2001. Jeg hadde diet to barn når jeg malte dette. Fler ord behøves ikke. Maleri, olje på lerret, 2m x 2m.
2006. Mitt tredje og siste mirakel kom til verden. Vi holdt på å dø begge to under en dramatisk fødsel. Derfor tok det tid før jeg fikk holde henne for første gang. Dette intime maleriet ble laget i stor takknemlighet til livet. Maleri, olje på lerret, 1m x 1m.
Madonna 2021. Det er 8 år siden begravelsen. Der sa jeg at jeg aldri kommer til å male henne igjen.
2001. Jeg og min bestevenn sitter i en stor stue på Jar. Som vanlig diskuterer vi kunst. Hun er kunsthistoriker og jeg har endelig begynt å livnære meg som kunstner på heltid. Hun tar opp det faktum at det er veldig få med asiatisk utseende i kunsthistorie-bøkene, og etter en stund blir det tydelig at jeg skal gjøre en parafrase av Munchs Madonna.
Maleri, olje på lerret, 1m x 1m.
Jeg pleide å male henne når jeg savnet henne, og når jeg ville prøve meg på en ny teknikk. Det var lærerikt å vise henne resultatet for hun kunne sette bildene mine inn i et kunsthistorisk perspektiv. Dessuten var hun den ærligste personen jeg har møtt, på godt og vondt. Det var en sterk opplevelse å male henne med ny teknikk etter så mange år. Jeg lurer på hva hun hadde sagt, men tror jeg vet det. Jeg tror og håper at hun hadde vært stolt, både som kunsthistoriker og venn.
Memories 2021. Det har bare gått to år siden jeg malte dette. Innholdet er det samme. Den idylliske leken som plutselig ikke er idyllisk hvis jenteflokken deler på seg og stenger en ute. Hvorfor gjør vi jenter det, gang på gang? 2019. Vi er i Helsingborg. Vi har sett en kunstutstilling på Dunkers kulturhus som egner seg for barn. Vid kaien oppdager barna fiskene, og jeg ser dette motivet til ett større maleri. Det jeg ser er at det så ofte er noe problematisk i jentegruppene. Det er usikkert om man får være en del av den, eller ikke. Jeg husker det fra jeg var liten, og jeg kjenner det igjen i min datters oppvekst. Og jeg lurer på hvorfor.
Maleri, olje på lerret, 160cm x 120cm.
Øyeblikkene etser seg fast i sjelen, og er med på å forme den man blir, enten man ser det svarte, det gråe eller det hvite.
Milonga 2021.
Vi har ikke vært ute og danset på over et og et halvt år. Ingen har det. Verden ble med ett dansløs. Men snart skal vi danse igjen. Det er vårens dans som er på vei. Den er like grønn som små museører på en bjørk. 2017. Vi danser tango på landet i Skåne. Kommunikasjonen er ordløs. Som malerkunsten. Vi improviserer og neste steg er ikke bestemt. Dansen vokser fram i samme takt som rytmene. Det er sexy, det nært og det er veldig, veldig vakkert.
Maleri, olje på lerret og akrylglass, 60cm x 60cm.
Miracle 2021. Mirakel. Det har gått mange år siden vi gikk gravide, mine venner og jeg. Minnene er sterke, viktige og tidløse.
2005. Vi er i atelieret i Ask. Jeg fotograferer svettende. Det betyr mye for meg at bildene får fram det magiske ved en graviditet. De blir bra og de inspirerer meg til å male ett bilde, et bilde som jeg aldri fotograferte, men som jeg fortsatt har i minnet. Det het framtid, arv og nåtid.
Fotografi.
Det er like fascinerende å tegne motivet nå som da. Ord som forventninger, framtid, forandringer, kjærlighet, takknemlighet og ikke minst mirakel preger hodet i det tegningen vokser fram.
New heights 2020.
1996-2001. Vi hadde avlagt kunst-eksamen og skulle flytte fra Belgia. Vi ville hverken bo i Norge, Sverige eller Belgia så vi valgte Frankrike som neste mål. I vente på å få flytte inn i det nye huset vårt i Frankrike, var vi med hele flyttelasset i Sverige. For to nyeksaminerte kunstnere betydde flyttelass en haug med bilder fra studietiden. Vi fikk låne ett stort, tomt rekkehus i Hjärup i Skåne hvor vi lagde en utstilling med studie-bildene som utgangspunkt. Det var der denne jenta klatret opp på stigen for å se på noen små bilder som hang under taket. Kunsten skulle ikke være lett-tilgjengelig på den tiden. I det jeg malte henne på ett 2m x 2m stort lerret, ble hun mer og mer symbolsk for meg. Hun våger å overvinne redselen, høydeskrekken, for å ta seg videre. Det er noe jeg selv ønsker å gjøre i mitt liv, den dag i dag. Maleri, 2m x 2m, olje på lerret.
2008. Jeg reiste til ett litografi-verksted i Kristiansand og fikk hjelp av Andres Fredriksen til å trykke en variant av dette bildet. Litografi, 45 x 45 cm
Noen bilder betyr mer for meg enn andre. Dette er et slikt bilde. Jeg har lyst til å tegne det om og om igjen fordi det rører noe i meg som jeg ikke kan forklare med ord. Det handler om barndom, om mot og om vilje. Det handler også om små og store livsvalg som vi våger eller ikke våger å ta.
Nightlife 2021. Bildet skulle være en del av en stor utstilling med tittelen "Juntos" som betyr "sammen" på spansk, enn tittel som i pandemiens spor virker helt absurd. Utstillingen skulle ha åpnet i Centro Cultural Virgen del Carmen i Torrevieja i mai 2020, men ble avlyst pga lockdown, som så mange kulturelle evenement. Ulf Lundells uttrykk "En inställd spelning är också en spelning" gjelder og blir "en avlyst utstilling er også en utstilling".
INGRID FORFANG & ORION RIGHARD
2019. Hun poserte for seg selv på klippene i Torrevieja. Etter en stund våget jeg meg bort til henne og spurte om jeg fikk ta noen bilder som jeg kunne bruke som skisser til ett maleri. Hun viste seg å være en fantastisk modell. Den ene ideen avløste den andre, og hun stilte opp i alle slags lys i min nye hjemby. Nattlys og nattliv gir en mengde spennende og inspirerende motiv. Jeg har alltid elsket natten.
SOUSOU & MAHER CISSOKO
ART & MUSIC
Innbydelsen til konserten og utstillingen "Juntos" FORFANG som INGRID aldri ble av. & ORION RIGHARD Fotografi.
SOUSOU & MAHER CISSOKO
Nightlights 2021. Skyggen. Mørkret. Lyset. Valget. Er det alltid mitt valg, spør jeg meg i det jeg sitter innelåst i mitt hus med portforbud. Jeg kommer fram til at valgmuligheten handler om å velge utifra de forutsetningene man har som utgangspunkt. Jeg valgte å tegne og prøver alltid å finne lyset.
2016. Solen har enda ikke stått opp, men byen begynner så smått å våkne. Jeg går en tur før barna våkner. Det er da jeg ser dette spennende motivet. Med penslene former jeg en figur som vi ikke vet om løper mot sin skygge eller mot lyset.
Maleri, 1m x 1m, olje på lerret og akrylglass.
Novemberlys i Oslo 2021. Det evige vinterregnet. Jeg rømte til solen, men nostalgien sitter igjen i kroppen. Barndomsminner og de første stablende skrittene ut i voksenlivet, ute i natten i Oslo. Fremdeles er byen min hovedstad som jeg gjerne besøker. Med årene har jeg forstått att det er ett privilegium.
2014. Jeg i Oslo. Sover på hotell. Føler meg ensom. Det er november og det eneste lyset man kan finne er kunstig. Det regner og jeg gråter innvendig.
Maleri, 1m x 1m , olje på lerret og akrylglass.
Out of the dark 2021. Barnet har blitt voksent. Jeg er fortsatt en stolt mamma til mine flotte barn. Og takknemlig. Veldig takknemlig. Brystene er tomme for alltid.
1999. Selvportrett. Melkespreng. Barnet hadde kommet til verden. Ny fokus. Nye dører som åpnet seg. Jeg var en stolt mamma.
Maleri, 130cm x 150cm, olje og blyant på lerret og papir.
Pink tango 2020. De nye stegene er kanskje glemt etter den lange, danseløse tiden. Vil de noensinne komme tilbake? Blir verden seg lik igjen? 2017. Tango-serien vokser. Vi lærer oss nye steg. Neotango. Vi lærer oss å lukke øynene mens vi danser.
Maleri, 60 x 60 cm, olje på lerret og akrylglass.
I disse tider stiller vi oss spørsmål som vi aldri før har stilt oss, mens vi lengter etter nærhet og nye danser.
2003. Vi bodde i Norge. Søkte oss til Grafisk Stentrykk i Oslo hvor disse trykkene, mine første litografier, ble laget i tre forskjellige varianter. Jeg ville at fettet skulle flyte, noe som nøyaktige trykkere ikke var helt begeistret for. Jeg fikk det til slutt som jeg ville.
Litografier: 45 cm x 45 cm
Power of union 2021. Det vokser fram en stor, varm firkant mellom kvinnene. Jeg er usikker på hva den betyr, men den gir meg en følelse av å være en del av en samtale som fant sted for mange, mange år siden. En viktig samtale i en tid da man fikk være nære hverandre.
Pure love 2021. Morskjærligheten er evig. Et barnehode får ett kyss av sin mamma, også når pandemien herjer. Barnet er pakket godt inn i ett teppe og skal beskyttes for alltid. Vi fryser ikke lengre.
2001. Vi bor i den gamle skolen i Ask, Sverige. Huset er iskaldt og vi har ikke råd til å varme opp mer enn ett lite soverom. Vi pakker barna godt inn i tepper og tar dem inntil oss slik at de aldri skal fryse. Jeg maler dette bildet som er en del av 12+12 -prosjektet. Vi kjøpte ovner for pengene. 2mx 2m, olje på lerret.
Ringer på vannet 2020. Barnet. Framtiden. Ringene på vannet. Valgene vi tar, og valgene vi ikke tar. Bildet gir meg håp, selv i lockdown. Alt vi gjør, alle steg vi tar, får konsekvenser. Det er fint. Og det er meningsfult.
2013. Håp. Vi er i Norge, nære kjente tjern og barndommens skoger. Jeg er i sorg etter å ha mistet min nærmeste venn i selvmord. Rett foran meg ser jeg dette motivet, min datter som lager ringer på vannet, som redder kjolen og som stirrer langt inn i noe jeg ikke vet hva er, kanskje framtiden. Motivet vekket male-gleden i meg igjen.
Maleri, 1m x 1m, olje på lerret og akrylglass.
Run for fun 2021. De har blitt voksne. De har laget mange spor siden sist jeg malte dem. Men fortsatt er de barn et eller annet sted der inne.
2005. Vi har landet i Australia. Det er desember og full sommer. Bare ett døgn tidligere reiste vi fra snøslaps og glatte veier. Jordkloden er fascinerende, og barna som leker på den er blant mine favoritt-motiv.
Maleri, 60x60cm, olje på lerret.
Verden omfavner dem. Og de omfavner verden.
Rythm of a city 2021. Jeg maler en stripe på ett papir, fotograferer den med iphonen, og lagrer den som en pensel i ipaden. Lager en ny pensel og enda en til. Oppdager til min store glede at jeg og ipaden endelig har blitt gode venner, etter flere års kamp. Hver eneste strek blir en liten timelaps som fascinerer meg.
2001. Jeg ville ha fram en følelse av et gammelt svart-hvitt fotografi fra en by. Ville skildre hverdagslivet som en rytme. Den gule fargen var befriende og gjorde det fotografiske følelsen sterkere. I dette bildet fant jeg tekniske svar som senere alltid skulle bli viktige for min måte å male på. 2005. Sement. En by uten natur. Jeg fant skissen igjen og ville male det stort og grått. Maleri, 40 cm x 30 cm, olje på lerret Det er tristesse. Menneske-skapt natur. Maleri, 2mx2m, olje og sement på lerret.
Plutselig gjør det ingenting at vi er innelåste. Jeg glemmer tid og rom i det by-rytme vokser fram på skjermen foran meg. Igjen åpner dette motivet et hav av nye muligheter.
Shopping is a feeling 2021. Shopping is a feeling. Shopping is a feeeeeling. Shopping IS a feeling. I en boble. "Painting is a feeling". Uten sted og rom. 2006. Vi er i København da dette motivet dukker opp. Noen dager tidligere fortalte en venn om sitt opphold i USA der vertinna utbrøt "Shopping is a feeling". Jeg kobler setningen til motivet foran meg og maler det senere på en plexiglass-skive for å illustrere en tidsalder. Maleri, 90 cm x 90 cm, olje på plexiglass.
Mange ble fortvila når butikkene måtte stenge. Jeg ble ikke det for jeg har svært sjelden blitt bitt av kjøpe-basillen. Derimot synes jeg det er spennende å male en følelse.
Step one 2020. En trapp, kanskje livets trapp. Første steget. I den lille kroppen er det en enorm livsvilje. Jeg beundrer den, og håper at det er en belønning lengst oppe. Fargene får lande fritt. For meg er de livets håpefulle farger.
2001. Vi er på Arken kunstmuseum i København for å se utstillingen til Gerhard Richter. Han er en av de store kunstnerene som har inspirert meg aller mest, men denne utstillingen var heller skuffende. Heldigvis fant jeg dette motivet i trappen, så reisen ble likevel veldig givende. For meg handler det om viljen til å lære seg nye saker, viljen til å gå videre til tross for at det noen ganger ikke er helt lett. Maleri, 190 cm x 140 cm, olje på lerret.
Summertime 2021. Å male er å tenke, å drømme, å kjenne etter for å kunne ta valg. Det er tidløst og gjør at man noen ganger forflytter seg til et helt annet sted. Dette bildet tar meg tilbake til magiske Odensjön og til ungdomstiden. Det er energi og livsglede. 2012. Odensjön. Brygga. Sommer i Sverige. Glade ungdommer som dokumenterer alt de gjør. Det er ett av få bilder som har tekst på seg. Det står "Feel good".
Maleri, 50cm x 50cm, olje på lerret med akrylglass.
Sunshines 2020. Jeg tegner dem igjen. De er voksne nå. Tiden og milene har skapt avstand, men jeg glemmer aldri deres ansikter. Mine solstråler.
2002. Ansikter. Barneøyne. Blikk. Øyeblikk. Det er så små nyanser som skiller oss fra hverandre, så lite som skal til før ett uttrykk viser glede, sorg, sinne eller andre følelser.
Maleri, 70 cm x 100 cm, olje på lerret.
Touch. 2020.
2006. Jeg maler på speil. Fragment av en klem. Fragment av samhørighet, av trøst. Ingen kan komme mellom. Det er surret hønsenetting rund dem og en vaier som skaper en bølge knyter dem sammen. Man vet ikke om det er ett gjerde som stenger dem inne, eller ett gjerde som beskytter dem.
Maleri, olje på speil, vaier og hønsenetting.
En klem smitter. Nærhet smitter. Fargene har blitt kalde under isoleringen. Men vi kan prate med hverandre online. Gjennom usynlige linjer.
Those eyes. 2021. Hver gang jeg ser bilde av dette maleriet, tenker jeg at det er mye større enn det er i virkeligheten. Å tegne det på nytt tok lang tid. De små detaljene, nyansene og strekene ble viktige og langsomme, og jeg nøt av å borre meg inn i disse øynene, som sier så mye.
2003. Jeg stirrer inn i dype øyne. Det er en egen verden. Blikket gir meg ro. Det tar bare noen minutter å male det. Tynn, tynn maling på en treplate.
Maleri, 20 cm x 20 cm, olje på tre.
Those in power. 2021. Jeg er fortsatt provosert. Det er april og folk får begynne å trene igjen. Vi kjører datteren vår to mil tre ganger i uka for at hun skal få spille fotball, til tross for at vi har en stor, flott fotballbane på gangavstand. Dessverre er den bare for gutter. Fortsatt har de fleste land i verden aldri blitt styrt av kvinner.
2002. Jeg var provosert over urettferdighetene mellom menn og kvinner. Og samtidig fascinert av det kjønnsorganet jeg selv ikke har. Som på små svarte tavler skrev jeg spontane ord på engelsk i de svarte rutene. Det står Those in power, power power i den første ruta. I den andre og den tredje står det love. I den fjerde står det reproduction, instinct, instinct. I rute fem står det love og i nummer seks står det life. I nr syv står det Penis envy, envy, envy. I rute 8 står det love og i siste rute står det Those in power igjen. Man blir ikke klokere av ordene. Det blir man heller ikke av den enorme skjevfordelingen av makt og gods. Det er forvirrende. Maleri, 2mx2m olje og kakel-lim på lerret.
Fortsatt tjener kvinner så forbasket mye mindre enn menn på verdensbasis. Jeg ser rødt når jeg tenker på disse urettferdighetene. Samtidig klemmer vi hverandre, min mann og jeg, for vi kjemper samme kamp for en rettferdigere verden.
Tillsammans 2020. Jeg sitter i Spania, langt vekk fra snø og kulde når jeg tegner dette. Vi får ikke gå ut. Snøstormen blir sterkere under pennen. Hendene slipper ikke taket. 2017. Å leie hverandre er noe av det vakreste jeg vet. Det er en trygghet, en samhørighet, og det er omsorg og kjærlighet. Tittelen "Tillsammans" er den eneste svenske tittelen i prosjektet. For meg klinger den så mye bedre enn "Sammen". Dessuten er jeg litt svensk etter 18 år i Sverige. Maleri, 1m x 1m, olje på lerret og akrylglass.
Å leie hverandre er fortsatt noe av det vakreste jeg vet. I alle slags stormer.
Traces 2021. De er frie. Kanskje passer de på noen av oss. 2010. Pappa døde plutselig den 13. mars. Han etterlot seg esker med gamle bilder fra slekten, esker som han forsøkte å vise meg innholdet i da han fortsatt levde. Jeg lyttet for dårlig. Jeg ante ikke at det var hans siste mulighet til å gi den neste generasjonen informasjonen videre. Uansett inspirerte mange av bildene meg til å lage en serie som heter "Spor". Disse fire som jeg tror er min bestemor, hennes brødre og en fetter, var så interessante å male at jeg ikke kunne slutte. Deres sjeler lever videre. Jeg kan ikke tro annet. Malerier, 60 x 60 cm.
Kanskje er det de som gjemmer nøkler, lommebøker og andre viktige ting, men som sørger for at de dukker opp i siste liten. Kan man ikke høre de fnise? Kanskje er de ingenting. Uansett prater jeg litt med dem når jeg behøver det. Og det er fint.
Turn around 2020. Hun ser oss ikke. Hun er inne i det hun gjør. Hodet er kanskje borte. Kroppen kaster seg inn i nye posisjoner. Jeg vil fange energien, og jeg vil rive meg løs. 2017. Dans. Bevegelse. Kropp. Energi. Kontraster.
Maleri, 1m x 1m, olje på lerret og akrylglass.
Det er det jeg gjør når jeg maler.
Ukjent landskap I 2020. Tiden flyr. Det lille barnet har rukket å bli en voksen, flott kar som jeg er uendelig stolt av. Mange spørsmål har blitt besvart. Tiden flyr videre. Jeg håper at det lille barnet stopper opp da og da, og ser seg tilbake. 2003. Motivet løper foran meg. Jeg ser bara ham. Jeg lurer på hvor han er på vei i livet.
Maleri, 60x60cm, olje på tre
Håper han liker det han ser og springer videre på en lys og vakker vei.
Ukjent landskap II 2020. Jeg ser på ham. Vi sitter i lockdown sammen. Også dette barnet har rukket å bli en voksen, fantastisk mann som jeg er uendelig stolt av.
2003. Vi er i Malmø. Han løper i en hvit sykehus-skjorte i parken. Det er tre-års dagen hans, og sykepleierne synger bursdagssangen for full hals før han blir utskrevet. Det er i denne stunden det ene motivet etter det andre åpenbarer seg foran meg.
Maleri, 60cm x 60cm, olje på mdf plate.
Fortsatt er det mange ubesvarte svar i et ukjent landskap. Men jeg ser en vei som er lys og spennende.
Ukjent landskap III 2020. Hun har blitt tenåring. Barn og ungdommer i Spania får ikke gå ut på over 9 uker under portforbudet. De lengter etter å få løpe, etter å få leke, etter å få være en del av naturen. Vi valgte en utfordrende vei når vi byttet land. Den er kanskje mer abstrakt enn de fleste veier. Men solen lyser sterkt, og kjærligheten er grenseløs.
2009. Vi er i løvskogene i Sverige. Lyset skinner på den springende jenta, mitt tredje mirakel. For tredje gang ser jeg bare barnet. Landskapet er abstrakt og for meg skildrer det hennes framtidige, ukjente veier. Maleri, 160cm x 140cm, olje på lerret.
Utsikten. 2021. Den finnes fortsatt der ute, den åpne framtiden med det vakre landskapet. Men vi må behandle den med respekt og kjærlighet. Det har både Greta, stormene og pandemien påminnet oss om. 2015. Vi er i Norge. En veldig god venn tar oss med til en fantastisk utsiktsplass i nærheten av Hønefoss. Vi sitter og nyter utsikten da dette motivet dukker opp rett foran meg. Hun stirrer rolig ut over jordkloden, utover alle verdens muligheter. Det vekker noe fint i meg.
Maleri, 60 x 60 cm, olje på lerret og akrylglass.
What happened with the soul 2021. Det er utfordrende å male strukturer på en skjerm. Sement har sin helt egne struktur. Til sist finner jeg noe som ligner og bildet snakker til meg som aldri før. Det spør og graver etter etter spørsmål vi ikke får svar på. Hva skjer etter døden? Hva skjer med sjelen? Er sporene vi har etterlatt oss det eneste som blir igjen etter oss når hjertet slutter å slå? 2010. Inspirert av slektens gamle fotografier. Jeg maler med olje og sement. Det blir sten-tungt. Den utklipte kroppen er borte, som sjelen. Maleri, 60cm x 60 cm, olje og sement på lerret.
Er døden bare forbanna trist, eller svever man fritt rundt de man elsker og finner nye eventyr? Jeg vil ikke at det tar slutt.
YES! 2021. Dette bildet er det som forandret seg mest under prosessen. Jeg ville ha mer energi, mer fart og mer glede. For det behøver vi, mer enn noen sinne.
2011. Yes! Jeg er i Ask. I atelieret. Jeg har solgt flere bilder og er lykkelig. Da takker jeg automatisk til en eller annet høyere makt eller bare lufta, knyter nevene og roper YES! Maleri, 150 cm x 130 cm, olje på lerret
Takk!! Tusen takk til Orion Righard som har stilt opp for meg og mitt kunstnerskap helt siden vi møttes på akademiet i 1996. Uten deg hadde det vært umulig å gjøre dette prosjektet. Du gir kloke tilbakemeldinger, og du har aldri sluttet å tro på meg som kunstner. Tusen takk til mine fantastiske tre barn som har vært modeller og som har gitt meg nye perspektiv på verden. Dere har heiet og dere har inspirert meg på så mange måter. Tusen takk til alle fantastiske modeller og venner! Spesiell takk til Kristin og Marte, Ahnikee, Kristina, Sameli, Nidia og Mercedes. Tusen takk til Christian Stam som har vært en fantastisk venn som alltid har vært der for meg uansett vær og vind. Og tusen takk til gallerister og alle dere som har kjøpt bilder av meg gjennom tidene. Dere gjør det mulig for meg å leve av mitt skapende, noe jeg er uendelig takknemlig over.
Ingrid Forfang, Orihuela Costa, 2021
Ettersom jeg ikke har tilgang til de fleste av maleriene lengre, kan det hende at noen størrelser på malerier har blitt feilaktige. Jeg beklager i så fall dette. Det samme gjelder årstall. De er ca riktige.
Det er 2020. Vi sitter i lockdown i Spania når jeg til min store glede oppdager at jeg kan bruke mitt male-språk digitalt. Før jeg fyller 50 vil jeg gjøre mitt "midt i livet"- prosjekt hvor jeg tar ett tilbakeblikk gjennom nye bilder med gamle motiv. Jeg velger ut 50 malerier jeg har malt opp gjennom tidene og tegner/maler dem på nytt på min iPad pro. I denne boken får du se maleriene, kilden, som jeg brukte som inspirasjon til å gjøre de grafiske bladene, og du får lese om bakgrunnen. For meg er boken ett punktum som åpner opp for en ny start med en ny innsikt og en ny alder. Tallet 50 er magisk. Ingrid Forfang