føringer av det partiet som sitter med makten som avgjør hvordan kommunens midler skal brukes. Det vil ofte satses mer på noen etater, slik som skole og helse, mens andre igjen kan bli noe nedprioritert (Hagen & Sørensen 1997). Kommunene er en del av offentlig sektor og er derfor pålagt krav til kvalitetssikring. Det generelt økende økonomiske velstandsnivået har gjort at folk krever mer og forventer like høy standard på offentlige som private tjenester (Moland & Bogen 2001). Det blir vanligere å snakke om begrepet tjenesteproduksjon i kommuner. Dermed blir det viktigere for kommunene å fjerne arbeidsoppgaver som ikke understøtter tjenesteproduksjon. Fokuseringen på offentlige tjenester har medført at kommunen i større grad legger vekt på kvalitetssikring av sine tjenester. De fleste kommuner har et visst kvalitetssystem, men dette er sjelden helhetlig. Noen rådmenn og andre ansatte har vært på kurs og har dermed fått et mer bevisst forhold til kvalitetssikring. Kvalitetssikring blir sett på som viktig når det gjelder dokumentasjon og behandling av personsensitiv data (Moland & Bogen 2001). Bedriftskultur i kommunene En kommune kan ikke gå konkurs, og de ansatte har et svært sterkt oppsigelsesvern. Kommunene har to parallelle beslutningssystemer; politikere og administrasjon. Selv om politikerne ideelt sett skal begrense seg til å trekke opp målene og angi de økonomiske rammene, overlates sjelden hele det reelle ansvaret for gjennomføringen til administrasjonen (Houge 1991). Det er vanskelig å få politikerne i et kommunestyre til å bli enige, og det er lett for næringslivet å glemme at politikerne ofte har ulike synspunkt på ulike saker. I det offentlige er det å fatte en beslutning en tidkrevende prosess. Det er mange som skal delta i beslutningsprosessen, spesielt når det gjelder større kjøp. "Svært få administrative ledere har fullmakt til å undertegne kontrakter utover en viss størrelse.(…) En administrativ leder må som regel skrive en innstilling til sitt innkjøpsutvalg eller styre. Og det er dette som så tar den endelige avgjørelsen (...) (Houge 1991:41).
I det offentlige er kommunikasjonen mellom kommunene og etatene åpen. Rådmenn, ordførere og innkjøpssjefer møtes regelmessig for å utveksle informasjon og erfaringer. Dette medfører at dersom en leverandør har sendt en dårlig selger til en kommune, tar det ikke lang tid før dette blir kjent flere steder.
23