Mitt Jaktblad ELG-SPESIAL

ELGJAKT SPESIAL ONLINE MAGASIN

ELG PÅ NEWFOUNDLAND BANDHUNDJAKT ELGJAKT I TRØNDELAG ELGJAKT I NORD STOROKSENES HJEMLAND ELGJAKT PÅ KAMTSJATKA

1

LEDEREN Kjære leser av Mitt Jaktblad!

Dette er første utgave av Mitt Jaktblad SPESIAL, som er tenkt skal komme ut annenhver måned i relasjon til Mitt Jaktblads ordinære utgave. Hver utgave vil ha et konkret tema som du som jeger eller villmarking kan ha nytte eller glede av å lese litt mer om.

Hovedoppslaget i magasinet vil alltid være nyskrevet eller ikke utgitt i Mitt Jaktblad tidligere, mens de øvrige artiklene godt kan ha stått på trykk i de ordinære utgivelsene. Tanken med dette ekstramagasinet vil være å samle noe av tema-stoffet til glede for både nye og gamle lesere.

Samtidig vil det bli lettere å finne det stoffet du er interessert i , du skal etter hvert kunne søke opp de temaene du vil lese mer om - når dette blir søkbart på nettstedet jakt123.no.

Morten Brekke / redaktør Mitt Jaktblad / SPESIAL

Følg oss på nettstedet http://jakt123.no og les også ”daglige” nyhetssaker der.

REDAKTØR/GRAFISK DESIGN

Mitt Jaktblad SPESIAL

jakt123.no Hjelp oss å gjøre Mitt Jaktblad kjent!

Lik og del oss på Facebook: facebook.com/MittJaktblad

2

Morten Brekke er ansvarlig for å fylle magasinet med redaksjonelt innhold. Ta kontakt med ham hvis du vil levere tekst og/eller bilder til magasinet. Tips gjerne om hva du synes Mitt Jaktblad bør skrive om i kommende utgaver.

920 89 873

morten@brekke.to

Utgitt av Sofaliv AS, i samarbeid med Taiga Media

Mitt Jaktblad SPESIAL Elgjakt - februar 2017

DAGLIG LEDER / SALG Når Håkon Kyllesø ikke jakter, tester utstyr eller driver Sofaliv AS, jobber han med samarbeidsavtaler for Mitt Jaktblad. Ta kontakt med ham for en hyggelig samtale og avtale!

909 76 058

hakon@sofaliv.no

Mitt Jaktblad er helt gratis for leserne, og blir finansiert av annonser og samarbeid.

I magasinet er det derfor lenker til ulike produsenter, leverandører, butikker og arrangører.

Mitt Jaktblad tar ikke ansvar for innsendt materiale som vi ikke har bestilt på forhånd. Tekst og bilder blir lagret digitalt, og kan bli brukt til markedsføring eller i våre søstermagasin.

3

Omslagsbilde Elgjakt i Russland er noe av det tøffere du kan være med på.

Ikke bare spredt elg, men det er kaldt og snøen er dyp!

20

ELGJAKT

Mitt Jaktblad SPESIAL - Februar 2017

06

28 4

Side 06 På Newfoundland kan du jakte elg nesten som i Norge, men elgen blir større - og jakta er langt billigere enn i Alaska.

Side 20 Ettersom ulven brer seg til flere områder, er det stadig fler som begynner med bandhundjakt hos naboen Sverige.

Side 28 Et lite jaktlag med hjortejegere fra Møre har stor suksess med elgjakt i Namdalen i Trøndelag. De skyter storokser tre år på rad!

44 INNHOLD Side 44 Niklas fikk allerede

som femåring oppleve sin

første elglos - og da var det

gjort. Et slikt utgangspunkt

kan gi en god start på en

karriere som elgjeger.

Side 56 Storoksenes hjemland -

det trenger ikke være

Alaska. Sverige har også en

stor bestand med elg og

mange store okser.

Side 66 Bli med til Kamtsjatka -

helt øst i Russland på en

virkelig tøff elgjakt i snøen.

Stort kaldere blir det ikke!

56

66 5

ELGJAKT NEWFOU - nesten som i Norge

6

PÃ… UNDLAND

77

ELGJAKT PÅ NEWFOUNDLAND

Midtveis mellom Norge og Alaska ligger Newfoundland, en kanadisk øyprovins med en tredel av Norges flateinnhold. Elgpopulasjonen er tettere enn i Norge, og har dermed den tetteste bestand av elg i verden. Dette har blitt en av de mest populære jaktstedene for elg i Nord-Amerika. Nordmenn har også oppdaget dette jaktparadiset, som ligger nærmere og er langt rimeligere enn jakt på elg i Alaska.

F

TEKST OG FOTOS: MORTEN BREKKE

orvaltningen og elgjakt på Newfoundland, den 15. største øya i verden, har mange likhetstrekk med Norge hva kjøttvekt, antall dyr og jaktmetoder angår. Antall elg ligger et sted mellom 110 000 og 130 000, jaktlisenser som selges er cirka 30 000, men uttaket av elg er litt mindre.

Elgen er en del større enn i Skandinavia, med store, flotte fjøler, og hovedtyngden av jakta foregår som kjøttjakt av fastboende jegere.

Jakta starter den 12. september og varer til 12. desember. Fellingsprosenten ligger helt oppe i 90 prosent i enkelte områder.

8

Fellingsløyvene fordeles derimot på en mer demokratisk måte enn i Norge. De benytter et system med loddtrekning, som gir like muligheter for alle, og er du ikke heldig ett år, kommer du lenger frem i køen neste år. Utenlandske jegere har et fortrinn og får løyver fra en viss kvote utenom løyvesystemet, men utlendingene har guideplikt.

Den beste og mest spennende tiden for jakt er brunstperioden fra midten av september til midten av oktober. Det er flere nordmenn som har benyttet seg av denne muligheten …

ELGJAKT PÅ NEWFOUNDLAND

JAKTOMRÅDET – OVER TO MILLIONER MÅL STORT

Jonas Røen drar Sauerrifla ut av våpenkofferten, lader med 180 grains Rhino Bullet-patroner og følger deretter guiden Tim Sheppard fra pickup-bilen og inn i krattskogen. Målet første jaktdag er et høydedrag med utsikt mot et skogs- og våtmarksområde, som er prime-biotop for den tallrike Newfoundlandelgen.

Tim hever den store glassfibertrakten til munnen og lager en lokkelyd som ville ha gjort en elgkolle misunnelig og som forhåpentligvis klarer å lure oksene. Den nasale lyden runger ned gjennom de glisne bartrærne mot myrslettene nedenfor.

- Ahhhhhhhhh-ahhhhh-ahhhhhhhhh! Tim repeterer lyden et par ganger før han legger den store lokketrakten fra seg og griper kikkerten for å studere myrområdene under seg.

Jonas setter riflen opp mot et tre og hever ivrig sin egen kikkert. Han skal endelig selv få jakte elg og svartbjørn på Newfoundland og ikke bare legge forholdene til rette for at an-

dre jegere skal få oppfylt sin jaktdrøm. Jonas har to lisenser for elg og to for svartbjørn, og to uker til rådighet sammen med fotografen Morten Brekke for jakt og filming.

Skogs- og fjellområdene på den nesten 110 000 km2 store øya Newfoundland i øst-Canada, kan minne litt om jaktområdene for elg i Norge – med mye barskog, myr og løvskog.

Den østamerikanske utgaven av sin slektning Alaskaelgen er større enn sin skandinaviske slektning, omtrent like tallrik som den norske elgstammen og blir primært jaktet for kjøttets skyld, i mindre grad for troféet.

Selv etter et par timers iherdig lokking og speiding klarer ikke Tim å lokke frem en eneste elgokse. Resultatet gjennom dagen blir observasjon av en svartbjørnbinne med to unger på myra nedenfor og en nysgjerrig og innpåsliten Grayjay, en gråskrike som gjerne vil ta del i nistematen vår.

En fantastisk blå og solrik høstdag i medio september går snart mot hell. Tim og Jonas med fotografen på slep, er på vei tilbake til

9

ELGJAKT PÅ NEWFOUNDLAND

hovedveien da drømmesituasjonen dukker opp i Island Pond – et lite vann med et par småøyer. Fra bilen ser jegerne en elgokse på bredden med en beitende elgku ute i vannet, i det varme lyset fra den lave ettermiddagssolen.

Jonas og Tim sniker seg forsiktig ned til vannet gjennom det tette orre- og vidjekrattet. Tim lokker og klarer å få elgoksen måtelig interessert og irritert. Den begynner å komme rundt vannet, men snur og følger elgkua da denne kommer opp fra beiteplassen i vannet og forsvinner i skogen.

LURT AV STOROKSEN

Neste dag drar Tim og Jonas inn i et jaktområde som ligger rundt vannet Indian Pond, nærmere hjemstedet til Tim, en liten landsby med navn Sheppardville, oppkalt etter grunnleggeren, faren til Tim. Området rundt Indian Pond skal ikke ha vært jaktet i på to år, og Tim er spent på om det kan få noe å si på utfallet.

Resultatet lar ikke vente på seg. Etter en halvtime med lokking passerer en elgku og kalv myra cirka 100 meter borte. Elgene forsvinner i jevnt trav og blir borte i skogen med svartgran. Like bak forsøker en stor elgokse å snike seg forbi, cirka 200 meter unna lokkeposten. Ingen lokk klarer å stoppe oksen eller å lokke den tilbake. Tim tar med seg Jonas og forsøker å avskjære oksen fra å følge etter kua og kalven.

Tim lokker først som en okse for å irritere elgoksen til å stoppe opp og deretter som en elskovssyk elgku. Til slutt forsøker han å ”trashe” eller å ”rake” vidjebuskene med lokketrakten i glassfiber. Oksen svarer, men Tim klarer ikke å lokke den tilbake. Hvis brunsten hadde vært skikkelig i gang, er det få storokser som ville ha klart å motstå denne utfordringen!

10

Men forholdene er ikke normale i år. De norske jegerne som jaktet her forrige uke hadde en lovende start på brunstsesongen.

Den startet som vanlig med at oksene begynte å bevege seg mer på jakt etter brunstige elgkuer. De svarte på lokken og av ni jegere fikk alle skutt hver sin elgokse. Så kom Indian Summer med varmt vær og brunsten bråstoppet. Oksene sluttet å bevege seg og de større oksene ble langt vanskeligere å lokke inn.

EN INNPÅSLITEN SEKSTAKKER OVER ELVEN

Dagen etter sitter Tim og Jonas ved elven Black Brook, som renner ut i Indian Pond og lokker på elg. Tim, en av de mest erfarne lokkerne i området, har lokket inn et stort antall okser gjennom mange år, flere steder i provinsen. Han og broren Roger, som også er guide for outfitting-selskapet Tim jobber for, er oppvokst i dette området med elg- og cariboujakt som en del av den tradisjonsbærende jaktindustrien på øya.

Det blir sagt at hvis noen skal kunne lokke en brunstig elgokse fra den ene siden av Newfoundland til den andre, så må det være Tim Sheppard. Praksisens hans er å lokke

ELGJAKT PÅ NEWFOUNDLAND

elgen så nær opptil en skogsbilvei som mulig, for minst mulig bæring. Jonas får et lite bevis på dette cirka en time senere. Til tross for vind og 15 grader varmt vær får Tim svar på lokkingen ved elven. Han får kontakt med en stor okse på den andre siden, det høres på den grove svarlokken fra oksen.

Stor blir skuffelsen da en liten sekstakkers okse kommer frem fra svartgranene på elvebredden. Den er for liten for Jonas så tidlig i jakta, men Tim lokker den nærmere for at fotografen Morten skal få noen knallgode scener på video. Den gråsvarte oksen begynner å vasse over elven. Den kommer og kommer mot Tim, som smålokker for å holde oksen gående. Sekstakkeren sikler og gørper hele veien over elven.

Snart er oksen så nære at Jonas bare ser masse brunt i kikkertsiktet på riflen og geviret fyller hele linsen på videokameraet til Morten. Fem meter unna må Tim stanse den ustoppelige oksen med noen få ord fra sitt menneskelige vokabular.

– No... no… no… no… Oksen stopper opp og setter hele breisiden mot Tim, Jonas og blir stående. Først når Tim reiser seg opp i vidjekrattet og veiver med armene trekker oksen motvillig oppover elven.

Tim fortsetter å lokke på storoksen på den andre siden og etter en time får han respons.

- Nå kommer den ... Tim smiler og peker mot vidjekrattet på elvebredden. Samtidig hører vi en brunstlyd nedenifra elven og den lille sekstakkeren fra tidligere er tilbake på arena-

11

ELGJAKT PÅ NEWFOUNDLAND

en. Storoksen blir stille og den lille oksen følger samme rute som før og stopper igjen fem meter fra Tim. Nok en gang må han skremme oksen ved å reise seg og vifte med armene.

Det blir ingen storokse på Jonas den dagen!

ELG OG SVARTBJØRN

Neste dag sitter Tim og Jonas ved myra der de ble lurt av storoksen den andre dagen. Etter litt lokking hører de plasking i vannet Indian Pond bak dem. De sniker seg ned til vannet og oppdager okse, ku og kalv som passerer ute i vannet. Dyrene svømmer, går og beiter seg mot bredden av innsjøen lenger bort.

- Hva synes du om oksen? Tim ser bort på Jonas.

- For liten, det må minst være en 12 takker. For Jonas er det ikke nødvendigvis bare størrelsen som teller. Han har ennå flere jakt12

dager å ta av og opplevelsen må også være riktig for ham som jeger og for fotografens kamera.

Samme ettermiddag, etter å ha gått på en okse i den lave kveldssolen ved Island Pond - uten hell, lykkes endelig Jonas. Men ikke på elg! På vei opp til skogsbilveien oppdager han og Tim en liten svartbjørn. Jonas finner raskt bjørnen i trådkorset og venter på at bjørnen skal flytte seg en meter til høyre ut av vidjekrattet. Endelig! Skuddet smeller og den 180 grains tunge Rhino-kula skyter ut fra Sauer 303-rifla i kaliber 300 winmag. Kula treffer høyt i lungene på 200 meter og den svarte skinnfellen skyter inn i vidjekrattet og blir borte.

- Den sitter som den skal. Jonas er nesten sikker. De venter en stund før de går bort, finner blod på skuddplassen og følger et

ELGJAKT PÅ NEWFOUNDLAND

markert blodspor inn i et tett kratt 100 meter unna. Bjørnen er død, men ikke stor. Jonas skal bruke bjørnekjøttet til hermetisering i småbokser på søndag, da det er jaktforbud på søndager og helligdager på Newfoundland.

For hermetiseringen er det bare bra at bjørnen er liten og kjøttet så mørt som mulig.

EN LITEN 14-TAKKER GÅR I BAKKEN

Mandag over helgen må Jonas få en ny guide for å guide seg den siste uken. Bobby, sønn av Coq Pelley, eieren av guideselskapet tar Jonas med seg opp til sitt Honey Hole. Det er et område som ligger høyt i terrenget, hvor storoksene ofte samler kuene i brunsten, og som bare Bobby vet om.

De starter mens det ennå er mørkt og går fra bilen i det solen bryter horisonten og kaster sitt første rosa skjær over fjellskogen

og vidjekrattet. Oppe på utsiktspunktet lokker unggutten litt usikkert i starten, som en brunstig elgkolle. Etter litt lokking får han svar fra en okse nede i lia og den kommer forsiktig på den litt for ivrige lokken til Bobby.

Samtidig kommer tåka sigende nedenifra dalen. Gran, vidjekratt og myrer hylles snart inn i naturens ulne slør og oksens svar forstummer i den gråhvite grøten. Sløret dekker alt og jegerne ser til slutt ikke lenger enn til hverandre. Tåken blir liggende en times tid, og noe mer kontakt med oksen blir det ikke den morgenen.

Først på ettermiddagen får Tommy svar fra en ny okse. Fotografen oppdager oksen med 14 takker i bakkant av området jegerne speider ned i. Den svarer på lokken til Bobby og kommer parallelt med jegerne og Jonas danner seg et godt bilde av oksen.

13 13

ELGJAKT PÃ… NEWFOUNDLAND

14

ELGJAKT PÅ NEWFOUNDLAND

- Den tar jeg! Jonas følger dyret i kikkertsiktet og venter til hele oksen går klar av vidjekrattet. Den er grovbygget. Ikke veldig stor, men med et pent fjølgevir med 14 spir.

Kanskje ikke så stor som han hadde ønsket, men settingen her har vært perfekt gjennom dagen.

En flott soloppgang, innlokking av èn okse, tåken som stjal oksen og nå en perfekt situasjon med en fin okse. Jonas har oksen i trådkorset. Det er bare èn hake ved situasjonen! Rangefinderen i kikkertsiktet til Jonas forteller at elgen står på 235 meter! Jonas kompenserer og trekker forsiktig i avtrekkeren. Den 180 grains tunge kulen forlater løpet med en hastighet av 920 meter i sekundet og treffer oksen i lungeregionen – tror Jonas. Dyret kaster seg fremover og forsvinner mellom granleggene.

- Perfect shot! Bobby smiler og senker kikkerten.

De venter litt før de går inn på skuddplassen og finner en død okse 50 meter til høyre. Jonas begynner å åpne dyret til Bobbys protester. Det er vanlig her at guidene gjør grovarbeidet og vommer ut. Bobby slår seg til ro da Jonas forteller han skal vise Bobby hvordan de gjør opp en elg i Norge. På Newfoundland deler de av og til oksen i to deler før utfrakting begynner. Oksen har et utlegg på cirka 100 – 110 centimeter. En kjempeflott okse i Norge. På Newfoundland er det en gjennomsnittsokse. Okser med et utlegg i Alaskastørrelse på 50-60 tommer eller opp til 150 centimeter er skutt her, men er ikke så vanlig.

NÆRKONTAKT MED OKSEN

Jonas må dagen etter nok en gang skifte guide. Nå får han en erfaren guide med navn Deon Dicks. Han er ekspert på elglokking og da spesielt visuell lokking. Han lokker først

med stemmen, deretter bruker han bogfjøla fra en okse og en finerplate han har skåret ut som en elgfjøl. Han har lurt mang en storokse med dette visuelle trikset.

Med sin kraftige Toyota pickup med en Quad firhjuling bakpå frakter han jeger, fotografen og seg selv langt inn i villmarka.

Han lokker først inn en brunstig elgku som ikke vil gi slipp på Deon med den perfekte fjøla over hodet. Kua står 20 meter borte i en fuktig tåkedis, beiter og kommer med noen brunstige lyder. Til slutt må Deon skremme bort elgkua.

En halvtime senere lokker han utenfor et tett skogholdt av vidje, or og kortvokst gran.

Deon får svar fra en elgku og senere fra en okse sammen med kua. Raskt skifter han taktikk og lokker som en utfordrende okse.

Resultatet lar ikke vente på seg. Oksegryntene kommer nærmere og nærmere. Til slutt hører jegerne lyden rett på andre siden av et tett orekratt. For tett for elgen å komme gjennom, så oksen grynter seg mot venstre rundt krattet. Deon grynter tilbake og slår med fjøla i orekrattet.

- Oksen er irritert. Nå kommer han! Deon peker snart på oksehodet som dukker opp i orekrattet og fortsetter mot Deon. Hele oksen er snart synlig med bredsiden mot jegerne.

Hodet vagger sakte fra side til side og sikla renner fra den bløte og dirrende mulen. Dyret vagger seg nærmere og står til slutt bare fire-fem meter fra Deon. Han lurer på om han skal dytte fjøla borti oksen. Nei, risikoen er for stor. De spisse gevirtappene til småoksen er et farlig våpen.

Oksen vagger seg videre og står til slutt med ryggen mot oss. Elgen kan bevege øynene uavhengig av hverandre og ser oss like godt om den står med ryggen til. Deon brusher i en busk ved siden av seg og det får oksen til å skvette til og løper ti meter unna 15

ELGJAKT PÅ NEWFOUNDLAND

før den snur seg mot Deon og Jonas. Skikkelig skremt blir den ikke. Til slutt går oksen tilbake til elgkua på andre siden av orekrattet.

Nærkontakten med oksen er over.

HVOR ER STOROKSENE?

Innlokkingen av den lille oksen viser at noen av de mindre oksene kommer på lokken nå, men Deon har problemer med å lokke inn en virkelig storokse. Han tar med Jonas og fotografen til de mest bortgjemte steder,

16

besøker myrer og klatrer opp i grantrær for å få et overblikk over terrenget. Nei. Han blir fortvilet. Det er første gang noensinne at han andre dag ut i jakta verken har sett eller lokket inn en storokse.

Til slutt tar Deon med seg Jonas opp til sitt Honey Hole. Det ligger som en høy sukkertopp i terrenget med nesten 360 grader utsikt. I to dager går de opp hit for å speide.

Den første ettermiddagen ser de en ku og en liten okse den første timen. For nesten to

ELGJAKT PÅ NEWFOUNDLAND

uker siden så Deon og jegerne nesten 30 elg herfra i samme tidsperiode! Nå er alt nesten dødt. Men det er elg her, men hvor? Noen av de beste elgbiotopområdene på Newfoundland har den høyeste elgtettheten i verden!

Endelig mot kvelden ser Jonas og Deon en elgku med en relativ stor okse. Ulempen er at den er for langt unna og det blir mørkt om cirka en time. Jegerne prøver. De løper ned fra sukkertoppen, slenger seg på Quad’en og følger en gjengrodd tømmervei så langt de kommer og går over myrene inn mot der de sist så elgene. De får kontakt. Storoksen svarer, men det gjør også en liten okse på motsatt side. Deon lokker med grovere mål og skraper i smågranene for å skremme bort småoksen, men mørket kommer og ødelegger hele seansen. De må fortsette neste morgen.

ENDELIG EN STOROKSE

Neste morgen er Jonas og Deon tilbake på stormyra de snek seg inn på kvelden før. Kua og oksen viser seg derimot ikke, men det gjør en liten nysgjerrig titakket okse, en svartrev, noen ryper og rovfugler. Det hjelper ikke hvor mye Deon lokker og skraper. Storoksen er fraværende.

Deon og Jonas klatrer opp på sukkertop-

pen igjen og speider en ny time etter elg.

Bare en ku og en liten okse. Deon klatrer opp i et grantre han har kvistet som et stigetre.

Her speider han en hel time med kikkerten før han klatrer ned og kommer løpende til Jonas.

- Den nest største elgen jeg har sett i år.

Fjølene glinser i solen hver gang den snur seg. Jegerne pakker sammen våpen og utstyr, løper på nytt ned fra sukkertoppen for å slå mørket denne gangen. Deon leder an i rask gange over myrer, gjennom vidjekratt og teiger med glissen granskog. Han trenger ikke kompass eller GPS. Det har han i bakhodet.

Til slutt leder Deon følget inn på en langstrakt glenne i skogen med høyt, tørt gress fra sommerens frodige blomstring.

- Den store, tørre bjørka der er kontrollpunktet mitt. Deon peker og begynner straks å lokke som en elgku, for å få storoksen til å røpe sin eksakte posisjon. En rask halvtime går. Deon skraper også og lokker litt som en okse, for å irritere den andre oksen mest mulig. Deon ber Jonas stå blant noen småvokste grantrær, mens han lokker seg bort til en klynge med svartgran 60 meter bortenfor.

Derfra skal han lokke inn oksen til Jonas.

En ny halvtime går. Så kommer oksen.

17 17

ELGJAKT PÅ NEWFOUNDLAND

Nasal grynting fra storskogen bortenfor.

Jonas avsikrer Sauer’en og venter. En okseskygge materialiserer seg mellom trærne. Et vaggende gevir kommer først til syne og snart er hele den brunsvarte kroppen fri fra trærne. Jonas hever riflen sakte til kinnet. Tråkorset sikter seg inn mot hodet og geviret, først for å studere fjølene. I hvert fall 14 takker. Jonas er fornøyd.

- Dette er oksen min, Morten. 14 takker. Jonas smiler til fotografen og flytter siktet til rett bak bogbladet. Nå må han vente til dyret står stille. Plutselig dukker nok et dyr opp bak oksen! Enda en okse?

Neida, det er bare en av haremkuene til oksen, som blindt følger maken sin.

Oksen stopper opp, snur seg og begynner å brushe noen småbusker for å vise hvem som er sjefen. Men det er Jonas som får det siste ordet her. Skuddet smeller og oksen kaster seg frem i vegetasjonen. Selv om det muligens ikke er nødvendig, så smeller Jonas på nok et skudd. Dyret detter i skuddet og blir borte i det høye gresset. Kua ser litt etter oksen, før hun lunter unna for å finne seg en ny storokse i området.

- I am the man! Jonas roper til Deon, som tilfreds skriker tilbake og veiver med den kunstige brunstfjøla. Endelig har Deon fått lov til å gjøre jobben skikkelig og Jonas har fått oppfylt en drøm han mange ganger har stått på messer i Norge og forsøkt å selge inn til jaktinteresserte kunder. Drømmen hans blir oppfylt nest siste dag i jakta. Nå står bare vommingen for tur, før mørket setter strek for den flotte høstdagen i Newfoundlands villmark.

18

HISTORIEN OM ELGEN PÅ NEWFOUNDLAND For skandinaviske jegere, som er vokst opp med elg og elgjakt, er det vanskelig å forestille seg et granbevokst landskap uten elg. Ikke med lav elgtetthet, men helt uten elg! Før 1898 fantes det ikke elg på Newfoundland – heller ikke historisk sett. Øya Newfoundland ligger noen mil øst for det kanadiske fastlandet og etter istiden for cirka 10 000 år siden, migrerte elgen aldri til den frodige øya.

I 1898 ble det transportert en elgku og en okse til øya og deretter to elgokser og to kuer fra New Brunswick på fastlandet i 1904. Den nye elgstammen på tre okser og tre kuer formerte seg under optimale forhold i mange år med litt påfyll, slik at den første jakta kunne foregå på 1930-tallet. Gode vekstbiotoper, en fornuftig forvaltning, liten predasjon og fravær av ulv og grizzly gjorde at elgstammen toppet seg på midten av 1990-tallet med en populasjon på nesten 150 000 elg.

Deretter kom det et lite krakk, som på Østlandet i Norge. Bestanden sank deretter til dagens stabile populasjon på cirka 120 000 dyr.

ELGJAKT PÃ… NEWFOUNDLAND

19 19

BANDHUNDJA –SNART DET ENESTE AL

Å SITTE STILLE og observere elgen på våren er nyttig trening.

20

JAKT PÅ ELG

T E R N AT I V E T N O E N S T E D E R Samtidig som at ulven brer seg til nye områder, er det stadig flere jegere som ikke har lyst til å bruke hunden sin til løshundjakt. Sjansen er rett og slett for stor til at noe skal skje med hunden. Dette har gjort at interessen for jakt med bandhund har øket. Spesielt I Sverige er interessen ekstra stor. Men hvordan gjør man det og hva gjør du for å lære opp en hund til bandhundsjakt?

TEKST OG FOTO: MARI NÄLSÉN

21

D E N LY D L Ø S E J A K TA

D

et er ikke like vanlig ofte kjedelig for jegerne å med bandhundjakt sitte på post når man går i Sverige som i Normed bandhund, sier Tomas. ge. Sverige har ikke noen Det går veldig sakte og tradisjon for å jakte elg på det tar lang tid å gjennomden måten, eller for den føre et drev. En må være saks skyld – på hjortehelt stille og postjegerne får jakt. Men interessen har liten informasjon om hva øket hos vår nabo i øst, som skjer i skogen. selv om det er vanskelig Men du får lov til å jakte å finne instruktører eller på laget med bandhundjakt annen hjelp – om man er også? helt uerfaren på området.

- Ja, sier Tomas og ler.

HOPP OVER, aldri krype under.

Men de finnes. Tomas Det må en. En måte å løse Lager i Pershyttan, øst for Karlstad - er en av dette på, slik at postjegerne vet litt om hva dem. Steg for steg kommer han til å guide oss som skjer - er å bruke en GPS for alle på laget fra valg av valp og frem til det er tid for å jakte og sette en peiler på både hunden og hunmed hunden. deføreren.

Men først skal vi utrede begrepet en tanke.

En må bestemme seg på forhånd – løs- elMange (i Sverige) vet nemlig ikke hva bandler bandhund? hundjakt egentlig er. En vanlig oppfatning er En må ikke tro at en kan få hunden til å at bandhundjakt er å føre elgen til ventende fungere som både løshund og bandhund, der postjegere. Men slik er det nødvendigvis er Tomas bestemt. Selv det til tross, han har ikke. Bandhundjakt er i aller høyeste grad hunder selv som fungerer som både løshund en ensom jakt der hunden skal bruke sine og bandhund. Men dette er bare unntaksvis. sanser, først og fremst lukt til å markere hvor - Jeg er egentlig en løshundjeger og det er elgen er. Sakte og forsiktig skal hunden og slik jeg trener og fostrer opp mine hunder. fører ta seg frem til elgen og hundefører skal Hvis har de det rette temperamentet eller kunne skyte elgen. Ofte kommer de nære, lynnet, så trener jeg dem opp til å bli en bandvirkelig nær. hund, forteller Tomas videre.

- Det er ikke uvanlig at de kommer innpå en 15 til 20 meter fra elgen, forteller Tomas. Å VELGE RETT VALP Det er viktig å velge riktig valp. Om hunden JAKTEN PÅ DET RETTE JAKTLAGET skal brukes som bandhund, så bør det allereMålsetningen med bandhundjakt er altså at de i stamtavlen finnes hunder som har gjort hundefører skal kunne skyte elgen. Det er det det bra som bandhund. jaktformen går ut på. Om det er postjegeren - Det er ekstremt viktig med de rette linjesom skyter elgen som hunden jobber med, så ne, og dessuten synes jeg at man skal ta koner det hele mislykket – sett fra bandhundjetakt med avlsrådet for å se på sykdomsbildet i gerens side. de ulike kullene - slik at en velger ut de beste - Det er naturlig at elgen blir jaget og det er genene som mulig. vanlig at postjegeren skyter elg også. Det er 22

D E N LY D L Ø S E J A K TA TIPS FRA TRENEREN De beste tipsene fra Tomas Lager • Velg rett rase • Velg enten bandhund eller løshund – ikke begge to i samme hund • Begynn treningen tidlig • Bekreft lydighet • Ha bandhunden alltid i bånd • Du må bruke mange skogstimer ute • Tenk bra utstyr • Avbryt jakten i skogen - ikke på en vei

TOMAS LAGER, som er både bandhundsdommer og instruktør - har to dyktige gråhunder i sin hundegård hjemme i Pershyttan. Her med sin egen opptrente Smygarebäckens Elli.

Og hunderasen da, hvor viktig er den?

Tomas’ råd er at om en skal ha en bandhund, så er det selvsagte valget en norsk elghund – svart. Men selv en norsk elghund – grå, kan være et bra valg - forutsatt at den har bra

bandhunder i stamtavlen.

- Alle spetsrasene kan brukes som bandhunder, men det er de to norske rasene som oftest blir de beste. Hvis en ser på statistikken, så er det definitivt de som går igjen. Hvis 23

D E N LY D L Ø S E J A K TA

BANDHUNDSJAKT er i aller høyeste grad en ensom jakt der hunden skal bruke sine sanser, først og fremst lukt for å markere for hundefører hvor elgen er.

jeg kun skulle ha en hund til bandhundjakt, så ville det definitiv bli en norsk elghund – svart.

VIKTIG MED GRUNNDRESSUR

Når valget er gjort og en får hjem sin lille valp, så begynner en nesten omgående med grunndressuren. Det er veldig viktig med en hund som skal brukes til bandhundjakt.

Valpen skal lære seg å ikke dra i båndet, aldri krype under noe og den skal kunne styres til høyre eller til venstre, uten kommando.

Den skal dessuten lære seg å være helt stille i skogen og å sitte ned uten at en trenger å si noe. Deretter skal den sitte stille og lydløst se etter om det kommer en elg.

- At hunden ikke skal 24

krype under noe, beror på at fører får vanskeligheter med båndet til hunden. En skal aldri noensinne slippe tak i båndet når en jakter med båndhund.

En annen ting du også skal tenke på med den lille valpen, er at den ikke skal løpe løs.

En hund som er, eller skal bli en bandhund skal alltid holdes i bånd.

Tomas gir videre et råd til den som nettopp har blitt en båndhundsjeger, du bør gå et kurs for å få de riktige råd og tipsene om hvordan en skal gjøre dette - hvis det skulle oppstå noe som helst av problemer.

Som han sier, det finnes mange bra kurs hos de virkelige ekspertene i Norge.

Men selv noen svenske elghundklubber som BÄK (Bergslagens älghundklubb) har noen kurs iblant.

NÅR HUNDEN spisser ørene fremover, er det ofte elg i nærheten.

D E N LY D L Ø S E J A K TA

BANDHUNDEN skal kunne styres til høyre eller venstre ved bruk av båndet - uten kommandoer.

OPPTRENING

Om hunden din har de rette genene, pleier jakt med bandhund å kunne fungere med en gang. Det vanskelige er å lære seg å tolke og å lese hunden. Hvordan den oppfører seg når den finner elg og hvordan du best kan samarbeide med den - det er det som er viktig.

Når du har en bandhund, så gir dette deg en mulighet til å begynne å trene valpen tidlig. Ved at hunden hele tiden er i bånd kan den trenes året rundt og du trenger dessuten heller ikke å bekymre deg for at den lille valpen eller unghunden skal overanstrenge seg.

Du bør så ofte du kan, gå ut i skogen med hunden. Gå sakte og opp mot vinden.

- Ikke driv det for langt i starten. Etter en stund bryter du av, tar sporbåndet av hunden og setter på det vanlige halsbåndet – før du går tilbake til bilen.

Et godt råd som en bør følge, er å aldri av-

bryte treningen eller jakta på en vei. Det kan ellers bli en dårlig vane, som gjør at hunden selv bryter av når den kommer til en vei.

- Jeg lar alltid mine hunder jobbe seg over veien og avbryter inne i skogen på andresiden.

Dette gjør jeg med løshundene mine også.

NÅR SKAL DU SI NEI?

I starten kommer valpen og unghunden til å ville spore alt annet enn elg. Det kan den godt få gjøre, men den dagen kommer når det er på tide å fortelle den at dette ikke lenger er ønsket.

- Det er et lite problem når en skal gi valpen beskjed om at det ikke lenger er greit å jage skogsfugl og rådyr. Men det må du! Når valpen er rundt seks måneder synes jeg at det er på tide å si nei. Da bør du avbryte hvis valpen sporer noe annet enn elg.

25

D E N LY D L Ø S E J A K TA

For å lære deg å lese hunden, kvige eller gjelkolle – eller er så kreves det veldig mange det en kalv i nærheten? timer i skogen. Hva er det hun- Dette er kjempevanskelig den forteller med kroppsspråog en bør være veldig forsikket sitt egentlig? Det gjelder å tig når en skyter på hunndyr være oppmerksom på tegnene.

– primært på grunn av at elgNoen hunder spenner seg opp kua kan ha en kalv. når den nærmer seg elgen, andre slipper halen, noen setter BANDHUNDPRØVE seg ned og løfter et av forbena.

Når en har fått en hund som - Ørene pleier å være et ganen synes fungerer tilfredsske sikkert tegn. Når hunden stillende, ja da er det på tide spisser ørene framover er det å gå opp til bandhundprøven ofte elg i nærheten. med hunden. Ikke bare fordi ALDRI AVBRYTE på en vei.

Det er også viktig å vite det at det er spennende å få et papir en aldri blir helt utlært. Både fører og hund på hvordan hunden fungerer i skogen, men utvikler seg hele tiden, både hver for seg og også fordi det er viktig at avlen på bandhunsom et team. der skal kunne fungere på en bra måte.

Vanligvis er det ganske enkelt å gå opp HVA SLAGS UTSTYR? med hunden til prøven og få den bestått, så Både fører og hund skal bevege seg helt lenge hunden finner elg, men det er derimot lydløst i skogen for å komme så nære elgen vanskelig å få den ettertraktede førsteplassom mulig. Det stiller store krav til utstyret. sen.

Problemet er at det i dag ikke finnes jaktklær En går ut i vinden og det er veldig viktig som er helt stille. Fleece er bra, men ikke all- å ha kontroll på hvordan vinden oppfører tid like praktisk. seg på grunn av høyder og slikt i terrenget.

- Det finnes ingen jaktklær som er helt lyd- Prøven pågår i seks timer og ettersom man løse. Det som er stille for en postjeger, fungår ganske sakte, så kommer en kanskje fem gerer vanligvis ikke for en bandhundjeger. En kilometer. Dette er de fem momentene som får bare prøve seg frem. bedømmes på prøven: Selve linen til hunden må gå lydløst og fungere bra. Likedan selen som sitter på hun1. Oppførsel ved søk på elg – her viser hunden. At en ikke har på radioen eller mobilen , den hvor utholdende den er og hvordan den er selvsagt eller må i det minste stå på lydløs. utnytter terrenget og vinden for å finne ut hvor elgen befinner seg.

SELVE JAKTA 2. Evnen til å finne elg – her viser hunden Når en har lært seg hvordan hunder fungerer sin dyktighet i å utnytte terrenget og vinden og en har skaffet seg det rette utstyret, så er på en fornuftig måte. det på tide å skyte elg. Ofte blir ikke skudde3. Hvordan hunden opptrer og markerer ne så vanskelige etter som du kommer gannår den nærmer seg elgen. Hunden skal være ske nære elgen. Det som derimot er vanskelig helt rolig og stille når den går frem mot elgen er å skille hunndyra fra hverandre. Er det en – og vise tydelig hvor elgen står.

26

D E N LY D L Ø S E J A K TA

LA ALDRI bandhunden springe løs.

DET ER IKKE SÅ VANLIG ennå med båndhundjakt i Sverige. Vi har ikke, slik som i Norge - noen tradisjon på å jakte elg på denne måten, eller for den saks skyld kronhjort.

4. Oppførsel når hunden ser elgen – her skal hunden være stille og rolig.

5. Sporing etter at dommeren har jaget bort elgen – hunden skal spore, men ikke være for tett på sporet - må også jobbe seg opp på vinden.

For å få en førstepris, så kreves det at dommeren ser elgen, selv om hunden ikke kom-

mer så veldig nære.

Kanskje har denne reportasjen fått deg interessert i jakt med båndhund. Jeg håper virkelig det. Hvis du i det minste hadde interesse i å leke cowboy og indianer når du var liten, så kan du være sikker på at du vil kunne oppleve den spenningen igjen med en bandhund.

27

Storokser i Ă…r 1

28

Trøndelag Et lite jaktlag fra Møre har i flere år jaktet elg i Namdalseid i Nord-Trøndelag, men aldri fått en skikkelig storokse. De inviterer en jaktfotograf til å komme og filme jakta deres. Første jaktdag feller de en storokse på post. Ikke bare det første året, men også det andre året filmfotografen kommer …

TEKST OG FOTO: MORTEN BREKKE

År 2

29 38•39

STOROKSER I TRØNDELAG

D

e syv hjortejegerne fra Møre og Romsdal jakter elg på et jaktfelt tilhørende gården «Nedre Berre» - rett nord for det lille stedet Namdalseid. Jaktområdet er 7000 dekar stort, relativt smalt og jaktmetoden deres er i hovedsak «et stille jag» - uten hund.

De har imidlertid tilgang på en svart elghund – når det trengs. De vekselvis benytter seg av smyg, drivjakt og posteringsjakt, samt en kombinasjon av disse. De jakter effektivt og resultatet er full kvote hver gang – år etter år.

Det har vært bra med elg i flere år og utsiktene fremover ser svært lovende ut – som i Nord-Trøndelag generelt. I år har de invitert en jaktfilmfotograf til å 30 30

følge jakta og lage film om resultatet.

Blir det en storokse i år? Det skal være flere store okser i området. Som dere allerede har lest – det blir en stor okse!

STOROKSE FØRSTE JAKTDAG

Det blir tidlig samling på gården midt i jaktterreng. Jaktleder Tor Inge tar frem kartet og administrerer fordeling av postene. Første jaktmorgen skal det jaktes på Tullmoflaten og Ranken (jegerne har gitt egne navn til alle sine jaktområder/poster) - hvor det er sett elg og mye spor de siste to dagene. To jegere skal drive, resten skal postere.

Men forholdene idag er vanskelige, siden væromslag og barfrost i løpet av

STOROKSER I

natten har gjort dyrene mer vàre og forsiktige. Det viser seg å holde stikk - ingen skuddsjanser dukker opp i et ellers bra område. Jegerne tar et lite drev til, før de tar lunch på hytta i skogen. På ettermiddagen, når solen har tint den frostne marka, er det tid for et nytt drev ...

Vidar og jaktfotografen Morten skal sitte i ei jaktbu i Sørlia - der det tidligere er observert en større okse. Jaktbua står i skogkanten mot et stort jorde, hvor elgen ofte kommer ut for å beite om høsten. Vidar er forventningsfull, men det skjer lite de første par timene – før nabopostene melder om bevegelse i terrenget. Det spraker over radioen:

TRØNDELAG

- Ku og kalv passerte langt nede på myra. Det må være Tor Inge som melder. Han sitter på den nærmeste posten. Vidar ser på fotografen og holder tommelfingeren opp i luften. Klokken drar seg sakte forbi 19.00.

På slaget 19.30 kommer en mørk skygge forsiktig ut mot skogkanten og jordet hvor jaktbua står. Det er vanskelig å se hele dyret – hodet er skjult bak noen greiner på grantrærne. Fire sekunder går før elgen tar et par skritt …

- Det er storoksen! Fotografen hvisker ivrig til Vidar, som umiddelbart tar anlegg i vinduskarmen og sikter på bogen til oksen.

- Det er ikke den største av oksene, 31 31

V SI NT TO ERROJKASKETR PIÅ T ERLØGN DI ESLVAEGR I G E

32 32

V I N T SE TROJ AR KO TK SPEÅR EI L GT RI ØSNVDE ER LI G A EG

men stor nok! Vidar tar et par dype drag og holder igjen pusten. Skuddet smeller. Lyden høres øredøvende ut i den trange jaktbua – til tross for ørepropper. Oksen fortsetter nedover jordet, men ser ut til å ha store problemer med å holde seg på beina. Etter 60 – 70 meter stopper den opp – står stille et par sekunder før den deiser i bakken og blir liggende.

- Det må være et godt bogskudd.

Vidar skjelver i stemmen og åpner døra og fortsetter å holde øye med oksen gjennom kikkertsiktet på Tikka T3-riflen.

Den 68 grain tunge Swift A-frame kula i .338-kaliber har gjort jobben denne gangen også. Det er ikke første gangen Vidar skyter elg for jaktlaget.

Vidar kaller opp på radioen og melder: - Nummer en ligger på marka. Det er små forhold i bygda – så laget har laget kodenavn for alle kvotedyra de har. Etter hvert som mørket kommer, blir det samling rundt det store slaktet til Vidar.

- Jeg så oksen på andre siden av Skardberget – på langt hold, men torde ikke skyte. PK er litt skjelven i stemmen han også. Oksen er skikkelig grov i nakken og bikker akkurat 300 kilo på vekta. Kula hadde passert gjennom dyret og stod i skinnet uten å penetrere på andre siden. En flott okse med 13 takker.

KALV SOM ANTIKLIMAKS

Neste dag posterer laget med Frode, Knut, Egil Arne, Kjetil, Vidar, PK og Tor Inge i et nytt område av terrenget.

Først på ettermiddag mot kveld blir det uttelling for jaktfotografen og Tor Inge.

Morten får en ny felling på video. Tor Inge skyter en av to tvillingkalver på et jorde i skogkanten. Det blir nok et lite antiklimaks etter oksefellingen kvelden før. Men jegerne må jobbe seg systematisk gjennom elgkvoten de har til rådighet. De jakter jo for kjøttets skyld, en 33

STOROKSER I TRØNDELAG

34

STOROKSER I

TRØNDELAG

stor okse er bare en ekstra bonus. I år har de seks dyr på kvoten: en storokse (som nå er felt), en elgku, en kvige, en piggokse og to kalver (hvor den ene nettopp er felt). Vekta på kalven er 55 kilo og dyret datt som sagt for kula til Tor Inge, på 210 meters hold.

KALVEMYRA

Tredje jaktdag ser det nesten ut til at de skal få lagt en piggokse i bakken også. Men jaktgudinnens Dianas gunst ville det annerledes. Oksen lurer seg mellom postene og forsvinner – som bare en okse kan gjøre. Først på ettermiddagen er det stor-jegeren Vidar som feller dyr nummer tre, på sin post ute på Kalvemyra. En kalv på 44 kilo. Drevet gikk i skogen og på myra langsetter riksveien mot Osenkrysset.

Det er tredje jaktdag og de har felt tre dyr av seks. Jegerne synes det går treigt for laget i år. Vanligvis har de et bedre snitt enn ett dyr per dag. Men i år har de jo også skutt storoksen …

Fotografen må nå videre til en ny jaktfilming, men laget feller resten av kvoten i løpet av de neste tre dagene.

NY STOROKSE – HISTORIEN GJENTAR SEG

Ett år er gått og jaktfotograf Morten er invitert tilbake til det samme jaktlaget. Mot slutten av formiddagen sitter fotografen på post sammen med PK, i en kraftgate i skogen. På denne posten er det skutt elg før, langs en av trekkrutene til elgen. Men i dag er det stille her.

På vei opp mot hytta er det en av jegerne som melder om okse og ku ute på Hjortemarka.

- Den kan være stor! Jegeren er ivrig, men det blir bestemt at Kjetil og Tor Inge, siden disse er nærmest – skal gå på oksen. Fotografen slår følge i håp om å få nok en skuddscene på stor okse.

35 35

STOROKSER I TRØNDELAG

Det viser seg å være tre dyr ute på Hjortemarka. En stor okse – samt to elgkuer. Navnet har området fått da de ofte skyter hjort her, rett før elgjakta starter. Nå sniker Kjetil seg først gjennom skogen, fotografen henger seg på og Tor Inge danner baktroppen. Han skal dekke opp som «bakpost». Kjetil snur seg og holder pekefingeren opp mot leppene og hvisker lavt: -Vi lager for mye støy. Det er normalt.

Tre personer lager tre ganger så mye støy som en jeger. Jeg blir hengende litt etter Kjetil, som når frem til et lite jakttårn i skogkanten. Foran ligger en stor gresslette med spredte grantrær.

En stor okse og en av elgkuene er synlig ute blant de spredte trærne.

Kjetil må være rask – hvis han skal ha en mulighet til å forsøke seg på oksen.

36

STOROKSER I

TRØNDELAG

Elgkua er allerede i bevegelse mellom de glisne trærne.

Kjetil tar anlegg mot tårnet og lar skuddet gå – mot oksebogen. Dyret forsvinner i søkeren hos fotografen, men kommer frem igjen da skudd nummer to kommer fra .308 Tikka T3-riflen til Kjetil. Oksen detter nå overende og beina peker i et par tre sekunder rett mot den gråblek himmelen.

Det kommer et gledeshyl fra Kjetil og Tor Inge er raskt fremme for å gratulere.

Kjetil har skutt sin første elgokse noensinne. Oksen viser seg å være litt mindre i kroppen enn Vidars okse fra året før, men fjølene er flottere på dette dyret.

Det blir en produktiv dag for jegerne første jaktdag dette året. Egil Arne skyter dessuten en pigg-okse på Fallmyra litt senere på ettermiddagen.

37

STOROKSER I TRØNDELAG

38

STOROKSER I

TRØNDELAG

39 39

STOROKSER I TRØNDELAG

Den viser seg å veie 129 kilo.

MYE ELG – ØKT FELLINGSKVOTE

I løpet av den første jaktdagen så de syv jegerne på laget hele 23 dyr i terrenget. Elgbestanden i Nord-Trøndelag er gjennomgående god og det tillates felt flere dyr i år enn i fjor. Derfor har laget i år fått en kvote på hele åtte dyr: to storokser, en piggokse, to kviger, en elgku og to kalver. I Nord-Trøndelag fylke ble det året 2012 felt 5040 elg og kvoten i 2013 var på 5300 elg. I inneværende jaktår vil det bli felt hele 300 elg i Namdalseid kommune.

Tidligere har man i Nord-Trøndelag benyttet seg av et prognoseverktøy som hjelpemiddel for å avgjøre uttaket av elg i fylket. Etter anbefaling fra forskningen og Direktoratet for Naturforvaltning i Trondheim – har en fra 2013 gått over til å gjøre en kvalifisert vurdering ut i fra «sett elg»-skjemae-

40

ne, som jegerne leverer inn etter sin jaktutøvelse. Mange kommuner har tidligere hatt en for lav fellingskvote for elg – og elgstammen har derfor økt i antall. Nå vil det kompenseres for dette ved å benytte de nye vurderingene.

På landsbasis har tallet på felte elg i samme periode gått noe ned – fra tidligere år. Nå felles det faktisk flere hjort i Norge enn elg, selv om det er langt flere jegere som jakter elg enn hjort. Året 2013 ble det felt 34 950 elg i Norge og som sagt litt flere hjort i samme tidsrom.

ELG SKUTT PÅ ”HOTELLET”

Neste dag er det «stang ut» for gutta.

En høststorm har bygget seg opp utenfor norskekysten og kaster seg inn over landet og treffer Vestlandet med full tyngde. Det resulterer i mye vind også i innlandet med kraftige regnbyger. Ingen elg i løpet av dagen.

STOROKSER I

Dagen etter skyter Frode en kvige på Hotellet - etter en lang vurdering, om det er en kvige eller en elgku. Frode lander på kvige og skuddet går over et jorde med trygg bakgrunn. Han skyter elgen fra en post i en løe de har gitt kallenavnet Hotellet.

Dagen blir meget produktiv, for Tor Inge skyter en kalv og Vidar får kalv nummer to rett etterpå. Senere på kvelden får Vidar nok et dyr. Denne gangen en kvige – som viser seg å være en elgku. Da har jaktlaget kun en storokse og en kvige igjen på årets kvote – etter bare fire dagers jakt.

ELGKU ELLER KVIGE?

Mange elgjegere har problemer med å gi en riktig vurdering om et dyr er en elgku eller en kvige! Ofte må dette avgjøres i løpet av kort tid i kikkerten på posten – og uten referanse til en elgku eller en kalv som f. eks. står ved siden av.

Dagen før hadde både Frode og Vidar gjort vurderinger før skuddsituasjonene – om dyret de hadde foran seg var en ku eller en kvige – og resultatet deres ble 50/50 – 50 % riktig og 50 % galt. Heldigvis hadde de både ku og kvige igjen på kvoten, men et problem kunne ha oppstått hvis de kun hadde en kvige eller en ku igjen på kvoten.

I så fall måtte avgjørelsen ha falt på en riktig konklusjon i utgangspunktet.

Når dyret først er felt, er det kjeven og tennene som bestemmer hva resultatet blir.

Neste kveld er situasjonen som følger: Frode og fotografen sniker seg i skogkanten, langs en beitemark mot en gressende «kvige». Avstanden minker proporsjonalt med det svinnende dagslyset. De har en kvige og en storokse igjen på kvoten. Avgjørelsen til Frode må derfor være riktig når han til slutt klemmer inn avtrekkeren når

TRØNDELAG

han er nærme nok. Det er flere vanskelige forhold i denne situasjonen nå; De må nærmere, han må gjøre de riktige vurderingene i kikkerten, «kvigen» står med rompa til og lyset blir stadig dårligere.

Til slutt er Frode innpå 60 meter av dyret, har kun noen få busker foran seg og gjør de siste vurderingene i kikkerten. Han konkluderer med følgende påstander om at det er en kvige - fordi: 1. Dyret er butt i ansiktet, ikke så lang og buet som en voksen ku.

2. Den er hvit i bakspeilet med hvite bein.

3. Kvigen er mer firkantet i kroppen – enn en ku.

4. Og selvfølgelig litt mindre enn en elgku- selv om dette er vanskelig å se nå uten andre referanser.

Frode setter seg ned og tar anlegg i det svinnende dagslyset. Han bruker lang tid, synes fotografen - men omsider faller skuddet og treffer kvigen bak i bogen – et hjerteskudd. Vekta viser seg å bli 98,5 kilo – vurderingene hans holder stikk og dyret «forblir» en kvige.

KVOTEN FYLT OPP FOR I ÅR

Fotografen må videre i år som i fjor, når de har ett spennende dyr igjen på kvoten – stor okse nummer to. De kommer i mål et par dager etter at Morten har dratt og det er Vidar som er heldig og skyter oksen. Men noen storokse er det ikke. Jegerne er i mål med årets kvote og har all grunn til å være fornøyd med årets jakt og storokser to år på rad – begge to på film. Nå kan de mimre litt gjennom vintermånedene – før de er tilbake i terrenget et nytt jaktår, med nye muligheter.

SISTE: Ny storokse skutt tredje året på rad. Se neste side!

41

ra

tf Siste nyt

Når jeg holdt på å skrive denne artikkelen og den skulle på trykk første gang, fikk jeg en bildemelding fra jaktlaget jeg hadde fulgt gjennom to jaktsesonger. Nå hadde de skutt en tredje storokse - det tredje året!

Status var at nå hadde Egil Arne skutt en okse på en avstand av 104 meter, på mandag den 28. oktober. Geviret hadde 16 takker, et utlegg på 120 centimeter og oksen veide 280 kilo.

Det var tredje året på rad de skjøt en stor okse. Om ikke jaktfeltet deres snart var tømt for store okser? Nei, det ser ikke slik ut. De siger inn fra alle kanter.

Mitt Jaktblad gratulerer Egil Arne med oksen og ønsker lykke til videre - alle sammen.

Red. anmerk.

42 42

Foto: Frode Misund 43 43

NIKLAS MODIG fra Övertorneå har det privelegium å kunne jakte på områder der tilgangen på stor elg fortsatt er god. Som fireåring fikk han følge med sin pappa på elgjakt for første gang og i elleve års alderen skjøt han sin første elg.

ELGJAKT 44 44

I NORD 45 45

JAKT FOR LIVET

Allerede som femåring fikk Niklas Modig oppleve sin første elglos. Med et slikt utgangspunkt har man en god start på sin elgkariere. Som voksen jeger gir han alltid viltet en sjanse når jakta er i gang.

TEKST OG FOTO JOAKIM NORDLUND

Tornedalen og inn i landet finnes utrolige Flangsraområder for elgjakt. Et fruktbart landskap elven med bra beite og skogsmark med blandingskog. Elgene kan fråtse i frodig blåbærsris, som gjør at elgene stortrives – og vokser.

Når Magasin Min Jakt besøker Haapakylä har Rolf-Pekka Simu akkurat kommet tilbake fra sitt livs elgjakt. Rolf-Pekka Simu har jaktet elg i de samme traktene i 30 år, men når jaktkameratene har lykkes med å få noen riktig fine elgokser, har han måttet nøye seg med betydelig mindre dyr.

TIRSDAGEN DEN 12. SEPTEMBER forandres dette. Det var da han møtte storoksen noen kilometer nord for hjembyen.

– Jeg så bare to mørke skygger borte i skogkanten og jeg forstod at det var to fullvoksne elgokser. Jeg innså at det ikke gikk an å skyte herfra, men jeg gjorde meg allikevel klar og håpet de skulle komme forbi meg, sier Rolf-Pekka Simu og fortsetter: – Vanvittig nok kom den minste av elgoksene i medvind femti meter fra tårnet, det pleier de jo ikke å gjøre. Og den andre ser jeg ikke. Men jeg skjøt ett skutt mot oksen og jeg så den gikk overende.

Men det skulle komme mer.

– Da jeg snur meg, ser jeg storoksen med de store skovlene gå fra meg og når jeg ser geviret tenker jeg ”den der må jeg jo få”. Jeg ropte til jaktlederen på radio at ”jeg tar den andre også”.

46

ROLF-PEKKA SIMU hadde ventet i mange år, men til sist fikk han felt en real okse.

Og slik ble det.

Da elgen var hundre meter fra ham snudde den seg og Haapakylä-jegerens første skudd traff elgen i ryggraden. Deretter handlet det mer om formaliteter. elgen ble avlivet med ytterligere ett skudd og deretter begynte gratulasjonene å strømme på fra jaktkompisene.

– Jeg har vel fortalt hele historien minst ti ganger i dag, sier skytteren og ler med hele ansiktet.

– Men egentlig var det meningen at jeg skulle ta en post ut mot elven, men jaktlederen syntes at jeg skulle sitte her i stedet.

Går det an beskrive følelsen?

– Det er som å vinne en storgevinst i lotto.

Det er som en drøm. Man tror ikke at det er sant. Jeg fikk se en stor okse i fjor, men da var den ikke lovlig å skyte og da tenkte jeg ”der røk min sjanse, noen slik sjanse får en aldri igjen”.

JAKT FOR LIVET

”ELGJAK TEN ER HELLIG HER OPPE O G V I E R LY K K E L I G E S O M H A R FÅT T F E L L E S Å PA S S M A N G E F I N E O K S E R ”

jakt for livet 47

JAKT FOR LIVET

ROLF MODIG har drevet med elgjakt og hund i hele sitt liv og han synes fortsatt at det er like fasinerende.

48

JAKT FOR LIVET

49 49

JAKT FOR LIVET Jeg trodde virkelig ikke at fine jakter akkurat en slik sjanse skulle komme her, sier Rolf Modig tillbake, men det gjorde når vi går ned mot inden. Derfor kjennes det eknsjøen Rautajärvi. stra godt nå.

Kastor følger med Deretter fortsatte uken sønnen Niklas, mens i elgoksenes tegn. Blant Rolf tar hånd om ungannet feltes tre trettentaghunden Mille. gere og når vår utsendte – Vi skjøt to elg for fikk rapporter om den fine ham forrige høst, så jakta, som dessuten skjeddet kan nok bli en de i et fantastisk sensomjakthund av han også, mervær, ja da kjentes det sier Rolf samtidig som bare som en nødvendighet Mille stanser opp og å reise opp til Tornedalen værèr. på nytt.

Så slipper han hunDenne gangen for å følge den. med hundeførerne Rolf og Og alt ser riktig lovenNiklas Modig. Rolf Modig de ut - 15 minutter bor i Övertorneå og han er etter at Mille forsvant blant annet en av landets ut av syne, så hører vi KASTOR har nettopp gjort en bra jobb beste feltskyttere. Men framfor med oksen og belønnes for det. den første losen. alt så er han elgjeger. Hjemme – Der hører vi uttaket, sier Rolf på Lingonvägen i Övertorneå har han fem elgog tar frem hundepeileren for å se hvor hunden hunder, som han deler med sønnen Niklas - tre befinner seg. jämthunder og to gråhunder.

Morgenen er fantastisk. Litt morgentåke og MEN SÅ OPPHØRER losen og den neste halven sol som sakte stiger opp på en nesten skyfri timen er det bare noen kråker og en rev i det himmel. fjerne som bryter stillheten.

Samtidig hadde Kastor funnet elg noen kilomeKLOKKEN FEM om morgenen er det samling ved ter borte og når den andre runden med pølser er slaktehuset, som ligger ved Jan-Olov Heikkiläs grillet og spist, får vi beskjeden om at Niklas har låve mitt i byen. skutt en elgokse. Vi beveger oss bortover mot Bak i Rolf Modigs Volvo 745 venter den sekså- den andre siden av åsen. rige gråhunden Kastor og den toårige jämthunPå veg over mot Niklas Modigs elg, treffer vi på den Mille på å komme ut. Denne dagen skal det en storfugl. jaktes i traktene rudnt Rautiovaara, cirka 1,5 mil – Her er det bra med skogsfugl. På denne tiden nordvest for Övertorneå. Dette området er cirka er det vanlig at man støkker opp fugl. Ofte flyr de 4 500 hektar stort. De har også et annet område kun et lite stykke før de slår seg ned igjen, sier som er 4 000 hektar stort.

Rolf.

– I begynnelsen på 80-tallet vokste elgstamPå andre siden av åsen, 50 meter inne i den men kraftig og siden den-gang har vi hatt mange tjukkeste skogen ligger det en praktfull elgokse.

50

JAKT FOR LIVET NIKLAS KLØR Kastor under haken der han lå og myste i blåbærriset. Uten hundens hjelp hade Niklas aldri fått skutt den flotte elgoksen.

51

JAKT FOR LIVET

NIKLAS MODIG og postjegeren Hans Björkén er i ferd med å ta hånd om dyret.

– Kastor søkte ut området, men det ble flere tomme drev før det slo til. Jeg merket jo på hunden at det hadde vært elg der og etter noen omganger holdt han elgen. Deretter gikk jeg noen hundre meter, men stanset opp da jeg hørte at de var på vei mot meg og en lysning i skogen, sier Niklas og fortsetter: – Jeg forstod at han ville passere lysningen, så jeg satte meg ned i kne-

52 52

stående, men plutselig ble jeg litt urolig for at elgen skulle komme rett på meg.

Første gangen Niklas Modig fulgte med på elgjakt var han bare fire år gammel. Når han var fem år fikk han oppleve sin første los

JAKT FOR LIVET

sammen med pappa Rolf og som elleveåring skjøt han sin første elg. Niklas har frem til årets jakt felt 110 elg, men det skulle komme til å bli ytterligere en elg.

– Jeg innså at elgen ville komme på siden

SKUDDET SATT der det skulle og Niklas viser frem kulen han nettopp har tatt ut av elgkroppen.

av lysningen, så jeg måtte snu meg og jeg hadde siktet på fem gangers forstørrelse.

Når jeg hevet riflen hadde jeg mest pels i siktet, men jeg kunne uansett skimte konturene av bogen og halsen.

Kastor gjorde en riktig bra jobb, sier han.

SKUDDET GIKK INN ved halsroten for så å gå gjennom begge lungene. Nå hadde Haapakyläs jaktlag felt ennå en fin elgokse - og på en stor blåbærtue hadde den staselige titakkeren lagt ned sitt hode for godt.

– Jeg så på sporene på veien at ”dette her ikke kunne være noen alminnelig piggokse”, sier Rolf når vi kommer frem till elgen.

Et par ravner har forstått at det kunne bli noe mat på dem. Skrikene deres høres i det fjerne samtidig som Niklas innleder utvommingen med å åpne i halsen for å skjære ut spiserøret på elgen.

Det merkes tydelig at dette her er et arbeide som han har utført mange ganger før og det tar bare ti minutter før han tar ut hjertet på elgen.

Med hjelp av jernhesten dras slaktet ned til veien, og deretter er det på tide å se hvor Mille er i terrenget. Når Rolf drar så langt han kan komme med bil, tar han opp hundepeileren.

– Det er lett å forstyrre en unghund med hundepeileren. Hvis du går inn og henter hunden din med en gang den har vært borte litt for lenge, så kan hunden få for 53 53

JAKT FOR LIVET

HELE JAKTLAGET hjelper til når elgen skal ut av skogen for å transporteres til slakteriet.

”ENN Å H A R V I IKKE B EGY NT Å JA K TE DER DE STO RE ELGENE ER” seg at den kan gå hvor som helst. Men nå fantes det ikke noe alternativ.

– Oj, oj. Han er langt borte. Mot Vyöni. Nesten en mil unna, sier han og rister på hodet.

DERETTER SKJER DET NOE merkelig. Etter at han har sagt de ordene ringer mobiltelefonen. En kvinne i byen Vyöni forteller at de har fått besøk av en glad jämthund. Deretter fortsetter samtalen, delvis på tornedalsfinsk og delvis på svensk før Rolf avslutter samtalen og legger på.

– Han har fulgt på et spor. Han har hatt et uttak. Han har vist at han kan, men vi får bare håpe at han ikke blir en som følger elgen på ubestemt tid, sier Rolf.

På slakteriet nede i hjembyn gleder de seg over nok en fin okse, og med typisk tornedalsk kortfat54

tet underfundighet sier Rolf: – Og ennå har vi ikke begynt å jakte der de virkelige store elgene er.

Som vanlig er, så er det elgjegeren som er i fokus.

– Det har blitt mange elg og stort sett alle har jeg skutt for hunden. Det her er en fin en, jeg skulle vel si at slaktevekten ligger på rundt 300 kilo. Til tross for at jeg har jaktet mye, så er det fortsatt like spennende. Å se hunden gjøre jobben sin og så vet man jo aldri hva slags elg en har foran seg. Det er det som er så spennende, sier Niklas Modig.

Det sier elgjegeren som har fått det privelegium å vokse opp på et sted med virkelig en god tilgang på store okser.

Steadify skytestokk Støtt riflen i vanskelige situasjoner. Kan brukes: - stående - sittende - liggende - ideelt på drivjakter

Kr. 1149,-

Gå til nettside KLIKK

55 55

STRÖMSJÖNÄS

56 56

STOROKSENE HJEMLAN

ES ND

PEDER VAHLBERG strekker frem neven og gratulerer Kjell-Erik ร strรถm med storoksen.

57 57

OKSEN DE SENT VIL GLEMME

Alle jegere i Strömsjönäs minnes høsten 1978. De, som ikke selv var med, har med all sannsynlighet hørt om jaktdagen da sju store elgokser datt i bakken – i løpet av 40 minutter. 101 tagger fordelt på syv dyr gjorde at bygda fikk navnet storoksenes hjemland. 30 år senere var vi tilbake for å se om stedet skulle leve opp til sitt navn ...

TEKST OG FOTO JOAKIM NORDLUND W W W. P R E S S P R O M E D I A . S E

D

e ni jegerne som var med denne regnfulle oktobermorgenen visste ikke at også denne jaktdagen skulle gå over i jakthistorien.

Det var en morgen hvor normale (les ikke-jaktinteresserte) fremdeles lå og sov i sengen – for dette skulle bli nok en våt dag denne regnfulle høsten.

En etter en samlet jegerne seg rundt varmen i den lille hytta ved byens slaktehus. En varm kopp kaffe gjorde godt, mens regnet slo mot taket og dagens jaktplan begynte å ta form.

Det lille stedet Strömsjönäs har kun ni innbyggere og ligger cirka tre mil fra Vindeln i Västerbotten. Jaktområdet omfatter 2 477 hektar og Peder Vahlberg har alltid kommet tilbake for 58 58

å jakte på sin mors hjemsted. Denne morgenen ble det besluttet at han skulle slippe den seksårige jämthunden sin Tric syd for innsjøen, mens KjellErik Åström skulle slippe sin 17 måneder gamle hund på et smalt parti i en annen del av området. Peder Vahlberg har hatt flere jaktchampions og har felt nesten 400 elg. Nesten alle skutt for en av hundene hans, og den 48-årige bygningssnekkeren kunne like gjerne lagt til storjeger på visittkortet sitt.

Men han var ikke alene om å eie en ekstraordinær hund.

TO ÅR TIDLIGERE hadde Kjell-Erik Åström kjøpt en jämthundsvalp, av jaktlederen og oppdretteren Kent-Ove

OKSEN DE SENT VIL GLEMME

BUKÅPNEREN og kniven som nettopp er brukt, får tørke omgitt av vakre høstfarger.

59 59

OKSEN DE SENT VIL GLEMME

Långström, som driver Strömsjölidens kennel. Det skulle vise seg å være et godt valg. Den dengang 15 måneder gamle jämthundsvalpen, innledet sin karriere med å begynne å lose på elggeviret, som hang på sommerhusets utedass. Hunden fortsatte i samme stil og under høstens elgjakt ble det skutt fire elger for valpen.

Men det skulle komme mer – og mye større.

Postjegerne la i vei, mens Kjell-Erik og Peder ventet femten minutter med å kjøre, slik at jaktkompisene skulle rekke frem til postene før hundene ble sluppet. Når Kjell-Erik slapp Rapp i utkanten av den cirka 700 meter smale landstripen, som gikk mellom den lille bygdeveien og Strömsjön kunne han bare vente og håpe det beste. Foran ham lå en skog som førte tanken hen til John Bauers historie hvor det bare tok ti minutter før den vakre skogen ble fylt en lyd, som er som musikk i hver elghundjegers ører. Rapp hadde funnet elg bare 600 meter unna, og det var ingen tvil om at den loset i uttaket.

PEDER VAHLBERGS TRIC hadde samtidig funnet elg den også, og nå loset to jämthunder i hver sin del av området. De jaktinteresserte landsbyboerne kunne nå skru ned morgenradioen og i stedet åpne vinduet og nyte en direktesending med hunder som loste fra storoksenes hjemland.

Peder Vahlberg var den som først fikk en skuddsjanse. Tric hadde funnet en kolle med kalv, men den rutinerte elgkua, som formodentlig før hadde vært i samme situasjon, tok til å bruke alle knepene – den hadde. Men når hun til tross for to svømmeturer ikke hadde lykkes med å riste av seg sin forfølger, valgte hun å stille seg inne i et tett buskas.

Peder smøg seg nærmere og til sist kom skuddsjansen han hadde ventet på. Da han kom frem etter å ha avfyrt det dødelige skuddet, kunne han høre Rapps losing cirka fem kilometer borte.

ETTER AT UNGHUNDEN RAPP hadde jobbet cirka 40 minutter

t

med elgen, kunne Kjell-Erik begynne å stille innpå, noe som skulle vise seg å bli en opplevelse for livet. Da han var under hundre meter borte, hørte han elgen grynte.

- Jeg både gikk og krøp og endelig fikk jeg et glimt av elgkua, sier Kjell-Erik.

60 60

OKSEN DE SENT VIL GLEMME

PEDER VAHLBERG har nettopp skutt en elgkalv.

MED EN SISTE krampetrekning sendte elgkalven som Peder Vahlberg skjøt, en kaskade av vann som traff en allerede våt fotograf.

61 61

TOE KS ST E AN V DRE I FSLEENKTR YV KI LK EGRL E M M E

Noen sekunder senere hørte han en annen lyd og han speidet mot en stor gran og bak treet, kunne han se noen kvister som flyttet på seg og deretter så han noe mørkt og stort som beveget seg. Da så han noe som gjorde at hjertet hoppet over et par slag, for deretter å slå mye raskere.

Bak den tette vegetasjonen av barnåler dukket det opp et stort elggevir.

- Jeg tenkte nå ”hei, hei - her må du være forsiktig.”

Jeg så jo at elgfjøla var stor, og regnet med at det kunne være en okse med et gevir på en 14 – 15 takker. Jeg var så fokusert på hvor hunden var og hvor vinden kom fra og hadde derfor ikke så mye oppmerksomhet på den faktiske størrelsen på elgen, sier han.

ELGOKSEN SENKET geviret og gjorde deretter et utfall mot

t

hunden, som bare stod på tre-fire meters hold.

– Det bare dundret i bakken, det var en mektig opplevelse. Rapp stod nære, men han var årvåken og bare danset unna, sier Kjell-Erik.

Den unge hannhunden gjødde med en frekvens på cirka 90 ganger i minuttet og Kjell-Erik kunne sakte snike seg nærmere, etter som begge elgenes fokus var rettet mot hunden.

Av erfaring, så visste Kjell-Erik at et enkelt feiltrinn med en kvist som knakk under føttene hans – med stor sannsynlighet ville spolere sjansene hans i løpet av brøkdelen av et sekund.

Han var derfor ekstra forsiktig og sjekket skogbunnen for hvert steg han nærmet seg.

Forsiktigheten bar frukt og skuddsjansen kom da han var en 30 - 40 meter unna elgene. Noen grankvister stengte for et rent skudd og han måtte legge seg ned på en tue med blåbærris for å få inn et godt skudd.

– Normalt ville jeg ha skutt elgen i nakken, men med en slik okse, så vil jo en ikke risikere noe, sier han.

Skuddet satt perfekt, godt plassert i hjerteregionen.

62 62

OKSEN DE SENT VIL GLEMME

NOEN GANGER ER det praktisk å ha kamera på mobiltelefonen.

Elgkua snudde seg og forsvant – med Rapp i helene. Oksen derimot, tverrvendte og forsvant som et lokomotiv inn i granskogen.

– Det bare knaket i greiner når oksen pløyde seg gjennom den tette skogen. Jeg kunne bare håpe på at det gikk bra. Det kjentes jo bra ut, men en vet jo aldri, forsetter Kjell-Erik.

Da han senere steg fram, trodde han ikke sine egne øyne. Cirka 60 meter inne i skogen lå enkjempestor elg, som kun var sekunder fra å vandre til elgenes himmel. Det var ingen tvil. Det var virkelig skogens konge som lå der.

– Den var så stor. Da jeg hadde telt til åtte-ti takker på den ene fjøla og fortsatte på den andre siden, tenkte jeg at «dette er for godt til å være sant».

HAN TOK OPP mobiltelefonen og ringte Kent-Ove Långström. I løpet av ti minutter hadde to elger blitt skutt og jakta ble avbrutt. Da Kent-Ove møtte Peder ved slaktehuset fortalte han: – Kjell-Erik har skutt et monster av en elgokse.

Sakte ble den trolske granskogen

TAGGENE TELTES og de erfarne tilskuerne slo omgående fast at dette var et gullgevir.

Jegerne som trosset regnet med en storokse de sent vil glemme.

63

OKSEN DE SENT VIL GLEMME

om storoksen han fylt med glade felte på 70-tallet. jaktkolleger og Paul Det ble naturligJohansson, som er vis snakk om den en av de eldste på uforglemmelige dalaget, rekte fram gen da syv elgokser neven. ble skutt i løpet av – Oi, oi. Gratulerer.

40 minutter. Og PeDen her var stor, der Vahlberg, som sier han og ler.

87 ÅR GAMLE Sixten Långström var en jeger av rang Han hadde selv besøkte lagets hytte. Det ble snakk og den som hadde skutt en 22-takker om alle de store elgoksene som var skutt flest elg av på 80-tallet og sam- skutt av laget opp gjennom årene. alle rundt ilden, var men med Bo Eriksstrålende glad. son begynte han – Det er flere elg vi kan jakte på, men umiddelbart å telle takkene på geviret. på en slik dag som dette bør vi avbryAt dette var et gullgevir var temmelig te og istedenfor glede oss sammen, sikkert og først så det ut til å være en sier han. ujevn 26-takker, men senere ble de Og Kjell-Erik måtte gang på gang enige om at det var 24 takker i den beskrive historien om storoksens staselige kronen. fall og når vi tenkte etter stod det Da elgen var vommet ut og festet klart for oss at vi hadde fått vært på jernhesten tok Kent-Ove Långström med på noe historisk. Det hadde blitt det store hjertet i nærmere øyesyn. skutt stor elg her tidligere også, men – For et hjerte. Det er jo mat for en spørsmålet var om det noen gang var familie en hel uke. Det er dobbelt så skutt en som var like stor. stort som et normalt elghjerte, sier Storoksen i Strömsjönäs får leve han. lenge i jegernes minne. Og Kjell-Erik Elgoksen hadde i prinsippet tom Åström kommer ikke til å glemme mage og den hadde kanskje gått ned den dagen da Rapp fikk los og han cirka 60 kilo i løpet av brunsten. Like fikk anledning til å skyte en elg i fult hadde den en mektig kropp. særklasse.

– Sier jeg 300 kilo har jeg nok ikke tatt – Det bildet sitter som etset i bevissti for mye. Før brunsten var dette en heten min. Dette tar jeg med meg så riktig så staselig kar, sier Kjell-Erik. lenge jeg lever.

Og troféet?

DA ELGEN TIL slutt hang i slaktehuset – Det skal stoppes ut. Senere skal det samlet alle seg rundt ilden inne i stua. få henge over sengen, sier Kjell-Erik.

Landsbyens eldste innbygger, storjegeren Sixten Långström kikket innom og Kent-Ove Långström minnet ham 64

OKSEN DE SENT VIL GLEMME

ALLEREDE PÅ SLUTTEN av 70-tallet fikk Lövö-Strömsjönäs navnet Storoksenes hjemland. De som trosset regnet denne morgeenen fikk være med på en jakt de sent skulle glemme.

DENNE REGNFULLE oktobermorgenen vil Kjell-Erik Åström aldri glemme.

Det var han som felte storoksen i Strömsjönäs.

65

KAMTS

Jakteve 67

66

SJATKA

entyret i villmarka

Bli med oss til Kamtsjatka i Russland på en virkelig tøff elgjakt i snøen. Stort kaldere blir det ikke når vinteren har overtatt etter høstens farger!

TEKST OG FOTO JENS ULRIK HØGH

67

KJEMPEOKSEN PÅ KAMTSJATKA

K

alenderen viste slutten av november og vinteren bet allerede fra seg.

Klokken var cirka ni om morgenen, men min indre klokke var snudd på hodet etter den lange reisen over 11 tidssoner. Vi hadde vært på reise i tre døgn, da vi stanset pickup-bilen ved bredden av elven Kamtsjatka, som krysser denne halvøya ved den russiske Stillehavskysten fra nord til syd. Planen var at en liten ferge, som kunne ta to biler av gangen, skulle frakte oss over elven.

Men i Russland er planer ganske flyktige. Fergen lå stille med siden 68

mot seilretningen 20 meter ute i elven - med to småbiler ombord. Båten var hjelpeløst strandet på en sandbanke. Et tykt lag med rimfrost på bilenes frontruter fortalte oss, at båten hadde ligget der hele natten. Jaktsjefen Yevgenij, som skulle kjøre oss ut i jaktområdet, sukket høylytt da han så den ramponerte båten. Han ristet oppgitt på hodet og gikk ut for å løse problemet.

En gammel kone og hennes middelaldrende sønn fisket laks med tykke nylonliner, gjennom små hull i isbremmen langs bredden. De bevegde

KJEMPEOKSEN PÅ KAMTSJATKA

seg ganske uforstyrret på isen, kun få meter fra strømmen i elven, som var fyllt med store drivende isflak.

Det gikk ikke lang tid før det kom flere folk til stedet. Guidene våre kom kjørende med store firehjulstrekkere med snøskootere, sleder og proviant på tilhengere. Folk fra landsbyen noen kilometer unna, dukket også opp. Mest for å se på og komme med gode råd.

Til slutt dukket det opp en stor lastebil med en stor bulldozer. En modig mann i en liten gummibåt fikk kjørt en trosse ut til den ventende fergen.

Etter en time lykkes de å trekke fergen til land og de to billistene, som hadde tilbrakt mer enn to døgn på fergen, kunne kjøre i land. Desverre var alt håp ute for å krysse over med fergen, siden den fremdeles satt fast i mudderet i elven. Vi hadde med andre ord brukt tre timer til ingen nytte.

ET NYTT FORSØK. Men Yevgenij gav ikke opp. Etter ytterligere en times venting i den bitende kulden, ankom en stor sekshjulsdreven russisk militær lastebil, den motsatte bredden. Den hadde 69

KJEMPEOKSEN PÃ… KAMTSJATKA

70 70

KJEMPEOKSEN PÅ KAMTSJATKA

med seg en liten aluminiumsbåt med påhengsmotor, som ble satt på vannet mellom de drivende isflakene.

Ganske udramatisk, krysset båten den 200 meter brede elven.

Russerne trakk båten på land og begynte straks å fylle den med proviant og forsyninger. Kort tid senere krysset den tungt lastede båten motsatt vei og ble losset på den andre siden. Dette gjentok seg flere ganger med transport av forsyninger. Timene gikk.

Jeg vet ikke akkurat hva vi hadde forventet. Til slutt var det kun jegere og guider, samt tre store snøskootere tilbake på vår side av elven. Både jeg og min medreisende – den 65 årige svenske jegeren Mats Inge, ble overasket over at det var russernes plan å seile snøskooterne over med den lille aluminiumsbåten.

Den ene av guidene våre, Vasili – var den lykkelige eier av den minste snøskooteren. De bestemte seg å frakte over den først. En kunne lese i ansiktene deres at erfaringene med denne type transport, var mangelfull. Men de lykkes med å få snøskooteren ombord i båten, som forsiktig ble dyttet ut i elven. Det gikk et lettelses sukk gjennom forsamlingen, da den langsomt stabiliserte seg med snøskooteren fremdeles over vann. Med stor forsiktighet steg fire storvokste russere ombord i den tungt lastede båten. Langsom og forsiktig arbeidet de seg mellom de drivende isflakene mot den andre bredden, med jubel og klapping fra tilskuerne på land.

Motet blant russerne vokste ytterligere, da den andre og en noe større snøskooter ble fraktet over. Til slutt var det vår tur til å bli transportert over.

- Hva skjer hvis vi faller i vannet? Mat Inge stilte spørsmålet da vi krysset over til den andre siden.

- Da dør vi! Jeg svarte kort på det spørsmålet.

– Det er nok bedre å bli i båten. Det gjorde vi også – vi satt dørgende stille hele veien.

Tross mye folk på den motsatte bredden, tok det allikevel tid å få alt utstyret inn i stålkassen bak på den terrengående veteran-lastebilen fra 1960-årene. Vi brukte ventetiden med å fiske noen knallrøde laks gjennom noen hull i isen. På Kamsjatka er laks hverdagsmat.

ER VI SNART FRAMME? Min svenske reisekamerat fikk det siste ledige setet i førerhuset, mens jeg fant en trang plass i lasterommet sammen med tolken. Vi satt 71 71

KJEMPEOKSEN PÅ KAMTSJATKA

inneklemt mellom baggasje og proviant i alle varianter. Utette bensinkanner, masser av nesten frossen, noe fersk laks og mengder med hvitløk, skapte til tross for kulden, et kvalmt inneklima.

Det siste som ble stuet inn, før den rustne døren ble lukket, var to store spisshunder. De la seg straks inntil oss, da vi tross alt var det bløteste og varmeste i dette bunnfrosne lasterommet.

Da lastebilen rykket igang lente jeg meg opp mot veggen og la armene over kors for å holde varmen. Det var minst 10 grader minus i lasterommet og jeg sendte en vennlig tanke til designerne av tykt vintertøy, som jeg gjemte meg bort i. Støyen gjorde det umulig å føre en samtale og det kom lite lys inn gjennom de tilfrossne gluggene oppunder taket. Et stort smil bredte seg i ansiktet mitt. Jeg var tross alt lykkelig. Jeg skulle på jakt, dette var et eventyr!

72 72

Vi kjørte en times tid i relativ høy fart. Det måtte være på en god vei.

Bilen stanset og dørene ble åpnet. Ettermiddagssolen stod lavt i horisonten og det var bitende kaldt utenfor. Jeg stavret meg ut av bilen og så meg omkring. Vi hadde ankommet en landsby, men de fleste av husene rundt oss var derimot forlatte.

Vi ble ønsket velkommen av et eldre ektepar og fant straks plass omkring kjøkkenbordet deres. Snart satt vi godt i det lune varmen og spiste brød med pålegg på. Vi skålet i vodka for hverandres helse, jaktlykke og for våre respektive fedreland. Jeg gledet meg som en liten guttunge til jakta i dagene som kom i dette snødekte landskapet.

Etter hvert begynte jeg også å tenke hvor jeg skulle sove i natt.

Men vi var overhodet ikke fremme.

Dette behagelige avbrekket i reisen var

KJEMPEOKSEN PÅ KAMTSJATKA

kun en pause og snart befant jeg meg igjen i det kalde lasterommet med en hund på fanget. I mellomtiden var det blitt mørkt og temperaturen hadde sunket til minus tyve grader.

STRABASENE FORTSETTER. Etter en kort distanse ble veien markert dårligere og snart var det tydelig at vi snarere kjørte på et smalt tråkk, enn en vei beregnet for biler. Den tunge lastebilen gynget frem og tilbake som en fiskeskøyte i dårlig vær. Støyen fra motoren og girkassa ble stadig overdøvet av tykke greiner som slo og ripet langsetter stålkassen vi satt inni. Denne lastebilen gjorde akkurat det den var bygget for, den jobbet seg gjennom den russiske villmarka med brutal kraft.

Jeg lukket øynene og falt i søvn til tross for ”sjøgang” og støy. To timer senere våknet jeg av et forferdelig bråk.

Noe tungt slo inn i stålkassens sider og gned seg videre med en skrikende lyd. I neste sekund slo det mot kassen igjen og dette gjentok seg flere ganger.

Bakgrunnslyden fra hjulene og snøen ble senere avløst av en konstant brusende lyd. Vi kjørte i rennende vann og det forferdelige bråket mot sidene på lastebilen må ha vært drivende isflak.

Akkurat som vi opplevde ved den forrige elven – tidligere på dagen. Det var et lite øyeblikk, at en russisk Ural terrengbil kom på min hemmelige liste over utstyr, det kunne ha vært kjekt å ha ...

På den andre siden av elven kjørte lastebilen opp på bredden og kjempet seg videre gjennom skogen. Jeg kjente etter 73 73

KJEMPEOKSEN PÅ KAMTSJATKA

hver en kjent følelse i magen, som jeg husket alt for godt fra min barndoms fisketurer i båt. Sjøsyke!

Jeg forsøkte først å ignorere det, men kvalmen tok til i styrke for hver eneste krengning. Det var som om lukten av bensin, fisk og hvitløk tok til i styrke og tok langsomt kontroll over nesen min. Jeg forsøkte å tenke på jordbær, på hundevalper og solnedgang på en palmestrand, men det hjalp ikke det grann. Jeg lente meg tilbake og lukket øynene. Selv om jeg hadde det altfor jævlig, var det som om det stabiliserte seg og jeg klarte meg sånn passe.

Plutselig ble jeg revet ut av min tilstand av en velkjent lyd i støybildet. En lyd som alle hundeeiere kjenner. Lyden av en hund som skal til å kaste opp.

Det var hunden i fanget mitt som hadde problemer med magen. Som en ren refleks lempet jeg hunden ned på gulvet og jeg begynte febrilsk å lete etter den lille hjemmelagede trykknappen,

74 74 74

som sendte et stoppsignal til sjåføren om å stanse. Den var ikke lett å finne i det totale nattemørket. Min egen sjøsyke eksploderte i styrke, og noe ville nok skje de neste sekundene ...

Hunden kastet opp over buksene mine, samtidig som jeg fant knappen og fikk trykket på den. Den umiskjennelige lukten gjorde det ikke bedre for meg – og det var ren flaks, at de klarte å åpne bakdøren i tide, før det gikk galt med meg også ...

NATURMEDISIN. Med føttene solid plantet i snøen og hodet nede mellom benene, kunne jeg fremdeles merke lastebilens krengninger – selv etter ti minutters pause. Jeg spurte forsiktig om hvor langt det var igjen til leiren.

- Omkring tre timers kjøring. Tolken svarte etter en kort samtale med sjåføren. Tre timer! Jeg fornemmet at det var jaktgudene som testet min jaktiver – og sukket oppgitt. Den russiske tolken virket heller ikke fornøyd han

KJEMPEOKSEN PÅ KAMTSJATKA

heller - med utsikten til en ny økt bak i lastebilen.

Sjåføren ble redningen vår. Han hentet en liten flaske med russisk folkemedisin, basert på lokale urter. I følge ham virket denne medisinen stort sett på alt mulig, Etter å ha delt flaskens innhold med tolken, falt jeg hurtig i søvn og ble fraktet som et stykke gods det siste stykket. Miraklenes tid var ikke forbi.

Vi ankom leiren sent på kvelden og fant oss til rette i hytta vår. Vi befant oss 150 kilometer fra nærmeste nabo like ved Kamsjatkas stillehavskyst. Været var krystallklart og melkeveien lyste opp nattehimmelen helt uforstyrret av menneskelig lysforurensing.

tømmerhytter spredt rundt i landskapet, i bunnen av en dal med skog på hver side. Tynne blå røyksøyler avslørte at hyttene ble oppvarmet av små vedovner. Det luktet godt av brent ved i den frostklare luften. Flere jakthunder i alskens farger og størrelser trippet rundt i leiren og tok seg av og til en løpetur etter løse hester, som kom og gikk som de ville. Flere elggevir, rovdyrfeller, samt stivfrosne ekorn og harer hang rundt omkring på husveggeme. Et par hundre meter fra leiren lå en liten grunn elv, som ennå ikke var tilfrosset.

I horisonten tårnet noen av halvøyas mange aktive vulkaner seg mot himmelen. Vi befalt oss midt i villmarken.

Lenger ut kan man ikke komme ...

Vi var vinterens første gjester, så EN FRISK START. Neste morgen våknet vi hele den første dagen gikk med til å få opp i et eventyrlig vinterlandskap. Tem- liv i alle leirens fasiliteter. Jeg monterte peraturen hadde krøpet ned til minus Mauseren og fikk prøveskutt den med 26 grader og det lå godt og vel en halv den store Zeiss V8’er på toppen. Det meter snø over alt. hele forløp uten problemer. Hullene i Leiren bestod av en håndfull små målskiven etter mine Hornady GMX

75 75 75

KJEMPEOKSEN PÅ KAMTSJATKA

prosjektiler kunne dekkes av en mynt.

Jeg var så klar som jeg kunne bli!

Neste morgen kjørte vi i samlet flokk mot jaktmarkene, som befalt seg i fjellene omkring 50 kilometer nord for selve leiren. Jegerne satt i hver sin slede bak guidens snøskooter og Yevenij fulgte etter på sin egen maskin. I alt fem mann fordelt på tre snøskootere.

Kulden var nådeløs og stilte store krav til utstyret. At det var ned mot 30 minusgrader i den stillestående luften var én ting. Noe annet var, at med 30 kilometer i timen føltes ferden på sleden som minus 45 grader. Jeg hadde varmt undertøy og lange ullsokker på føttene. Samt superisolerende vinterstøvler. En foret overalls bukse og jakke i tillegg til en fleecetrøye var strengt tatt nødvendig. En elefantlue og skooter-briller beskyttet ansiktet og kraftige votter med innerhansker på hendene.

Med det rette utstyret bevarer man bevegelsesfriheten, tross alle lagene 76

med klær.

Vi spiste frokost i en liten hytte i fjellene og kjørte deretter direkte på jakt. Endelig!

DET VILLE ØSTEN. Jaktformen her er kort fortalt meget spesiell og vidt forskjellig fra de jaktformer vi er vant til hjemmenfra. Jaktområdet er fullstendig mennesketomt. De lokale jegerne er kjøttspisere og på vinterjakten etter elg er snøskooter det eneste praktiske transportmiddel i den meterdype snøen.

Det er langt mellom elgene og det skyldes ikke et høyt jakttrykk, men derimot de barske vinterforholdene og mye bjørn – som tar flere av kalvene om sommeren. Jakttrykket reguleres med lisenstildeling og jakttrykket er utrolig lavt. Det resulterer i mange gamle dyr i bestanden. Dette er bakgrunnen for at det finnes flere store elgokser på halvøya. Utfordringene er

KJEMPEOKSEN PÅ KAMTSJATKA I DEN RUSSISKE BJØRNENS RIKE

derimot å finne dem.

På selve jakten anvender man snøskooter for å se etter elgspor i snøen.

Det kan ta flere timer å finne et fersk spor og deretter ta flere timer å få øye på elgen. Det er umulig å se forskjell på sporene fra unge og eldre dyr. Det kan derfor forekomme at en har brukt krefter på å spore opp et dyr, som viser seg ikke å være jaktbart.

Får en øye på en stor okse, kan en være sikker på at den forlengst har hørt skooteren og er på vei mot nærmeste kratt. Hvis elgen kommer inn i skogen, kan en ikke lenger fortsette sporingen med snøskooteren. Jegeren må være inneforstått med å springe av sleden, så fort en får øye på dyr og finne seg et stabilt sted å skyte fra – hvis elgen vurderes å være jaktbar. Skuddsjansen vil som oftest være på relativ langt hold og elgoksen vil mest trolig være i bevegelse.

Dette er ikke den formen for jakt vi

er vant til hjemmefra, men det er skikken her. Verken jegerens egeninnsats eller selve skuddsituasjonen skiller seg vesentlig fra det en postskytter opplever på en alminnelig elgjakt. Jeg hadde derfor ingen problemer med å prøve en slik jakt på de lokale premissene.

PÅ JAKT. Vi sporet hele den første ettermiddagen i fjellene uten å få kontakt med noe annet enn elgkuer og noen unge elgokser. Vi så en enkelt storokse snike seg inn i et tett kratt på meget lang avstand. Det var det nærmeste vi kom en skuddsjanse i dag. Natten i hytta, hvor fem brautende jegere delte 15 kubikkmeter luft mellom seg, er et kapittel for seg. Jeg vil trygt overlate denne del av historien til lesernes fantasi og tilføyer kun, at jeg selv sov for tungt til å ta notis av enkeltepisoder med støy- eller luftproblemer.

Hele neste formiddag var jakthellet fraværende. Vi inntok frokost på en kol77

B E KRJEETMT AP E -O K5 S0 E0 NÅ PR Å K A M T S J A T K A

78

K J E M P E O K S EBNE RPEÅT TKAA M- T5S0J 0A TÅKRA

le i fantastiske omgivelser, med uberørt villmark på alle kanter så langt øyet kunne se. Snart forsatte vi søket. Jeg har ingen anelse, hvor langt vi kjørte – men det var mange kilometer.

Etter en tid fant guidene spor etter tre voksne dyr og begynte straks å spore dem. Ruten som elgen hadde valgt var ganske utfordrende og jeg hadde nok med å holde meg fast til sleden i de bratte skråningene. Et par ganger veltet sleden og jeg endte i stor fart i dybsnøen. Det gav meg noen blåmerker, men ingen alvorlige skrammer.

Avtalen var, at min jaktkamerat skulle få den første skuddsjansen som bød seg. Hans snøskooter lå derfor først i sporet. Plutselig satte guiden opp farten – han må ha fått et glimt av elgene. Guiden min fulgte etter på passende avstand og noen hundre meter lengre fremme stanset den første snøskooteren ved en liten bekkedal – som kun var 150 bred. Vi var fremme ved kanten et halvt minutt senere enn Mats Inge og i det øyeblikk jeg spang av sleden, skjøt han. Jeg fikk av meg votter og lue, tok ladegrep og kom meg frem til kanten – for å kunne se hva som skjedde.

På motsatt side av bekken løp tre elgokser opp en skråning. Guiden min pekte ivrig på den midterste elgen, men i samme øyeblikk jeg fikk den i siktet, lød nok et skudd fra min svenske kamerat. Oksen falt sammen som truffet av lynet. Det var heldig at jeg ikke skjøt, fordi det viste seg at det var det samme dyret som Mats Inge allerede hadde skutt på fra før.

Jeg rakk kun å få spent ned hanen og hengt den på skrå over magen før Stanislav, guiden min ga gass for å følge sporet av oksen, som løp til venstre.

Jeg ble sittende på sleden uten lue og votter og holde meg fast, mens iskald snø sprutet over meg. Ikke kunne jeg se noe og det var også helt umulig å trekke pusten utenom i noen krampaktige gisp. For hvert åndedrag fyltes munnen min med snø.

Etter et par minutter kunne jeg ikke føle noe i verken ansiktet eller på hendene. Etter enda et par minutter innså jeg, at dette ville føre til varige skader hvis dette fortsatte. Jeg skulle nettopp til å slippe taket og rulle av sleden med vilje for å stanse guiden min, da han plutselig stoppet.

Jeg vaklet av snøskooteren og fikk hurtig snø og is ut av øyene. Selv om dette kostet meg noen øyenvipper.

Solens stråler var utrolig skarp, og jeg måtte bare sitte noen minutter med øyene igjen. Jeg fikk til slutt riflen frem og begynte å spenne hanen på nytt.

Hånden min var helt følelsesløs, knallrød og våt av smeltet snø. Da jeg satte tommelen på metallet for å spenne hanen, frøs fingeren fast i det kalde stålet. Jeg nappet fingeren til meg og noen hudrester satt igjen på riflen. Guiden min nærmest hoppet opp og ned, der han stod og pekte på et område med krattskog cirka 100 meter borte.

Mellom noen forkrøplede bjørketrær så jeg den svarte silhuetten av en okse som løp mot et åpent område.

Jeg kastet forsiktig riflen til kinnet. Jeg var meget bevisst på at det ville bli et skudd på et dyr i bevegelse og at EN SJANSE TIL. De to andre oksene var jeg ikke ville ha følelse i fingeren på allerede over all hauger. Det tok til en avtrekkeren. Jeg valgte derfor å løse ordveksling på russisk mellom guidene, skuddet med et uortodokst vipp med innen jeg med tegn og fakter fikk befingeren i stedet for et følt avtrekk, da skjed om å kaste meg på sleden igjen. den røde laserprikken befant seg i rett 79

KJEMPEOKSEN PÅ KAMTSJATKA

høyde med elgoksen øye. Skuddet traff, som planlagt høyt i bogen og den store oksen stupte forover med en sådan kraft at den ene skovelen boret deg dypt ned i snøen. Med et enkelt skudd var en gammel guttedrøm om å skyte en virkelig stor elg – gått i oppfyllelse.

ALT HAR EN ENDE. Stillheten i snøen var ufattelig – ikke minst i forhold til støyen og kaoset som hadde preget minuttene forut for skuddet. Det eneste som rørte seg, var en enslig ravn – som nysgjerrig nærmet seg høyt oppe på den blå himmelen.

Jeg kikket over på Stanislav, som var kommet frem til meg. Da blikkene våre møttes, lyste han opp i et stort guttesmil.

- Sniper – snikskytter! Han pekte på riflen min og smilte fra øre til øre.

- No ... Hornady! Jeg svarte mo-

80 80

KJEMPEOKSEN PÅ KAMTSJATKA

mentant og rakte ham en av patronene jeg hadde i lommen. Han studerte den inngående i noen sekunder, før han stakk den i lommen som en souvenir fra jakta – hvor en elg ble felt med ett enkelt skudd.

Vi tok oss et par minutters pause, før vi kjørte tilbake til de andre. Kjøttet fra de to dyrene ville bli tatt godt vare på. Det var godt over 400 kilo med kjøtt Da vi reiste hjem noen dager senere, ble kjøttet delt ut til landsbyboerne langs elven. Det skulle rekke til et godt julemåltid til dem alle.

Vinterjakt på Kamsjatka handler ikke så mye om de intense sekundene rundt skuddsjansene. Det er et villmarkseventyr fra start til slutt – en opplevelse for livet.

81 81

Neste planlagte Mitt Jaktblad SPESIAL skal komme 28. april.

82