Suppe, sommerleir og nye sko

– Det finnes ikke ord for å beskrive takknemligheten jeg har for den omsorgen Misjon Uten Grenser viser oss, sier småbarnsmoren Lidija. – Takket være dere, slipper barna mine å gå barbeint.

TONJE H. STANG

Lidija har bodd Glamoc i BosniaHerzegovina siden hun kom flyttende dit som sekstenåring i 1996. Da var krigen, som herjet i 1992–95, nettopp avsluttet. Ungdomstiden hennes var tøff i et hjem med mye vold, og Lidija har kommet fast til suppekjøkkenet siden 2003. Det gjør hun fremdeles. Nå er hun gift og har fire barn, men lønnen mannen hennes får for tungt kroppsarbeid der de bor, er langt fra nok til å holde liv i familien. Støtten fra «misjonen» betyr alt.

Sårene fra krigen

Byen de bor i var en gang full av liv. Nå er området preget av avsperrede minefelt og utbombede hus. Folketallet er synkende; fra 12 500 før krigen til bare noen få tusen i 2023. Mangel på arbeid har tvunget mange yngre til å reise bort. Eldre og syke har blitt igjen, sammen med fattige flyktninger som kom fra andre steder i landet etter krigen. Blant dem var Lidija.

Gatene er tomme og stille. Bare på suppekjøkkenet Misjon Uten Grenser driver, er det aktivitet og ivrig samtale. Da det åpnet i 2001, var planen at det skulle stenges etter to år. Men 22 år senere serverer kokken Julia stadig varme måltider. Hun og Blazenko, lederen for arbeidet, gleder seg over hva stedet betyr for lokalsamfunnet.

Blazenko forklarer at det ikke bare er byens bygninger som har merker etter krigen på 90-tallet. De fleste av innbyggerne har traumer etter krigshandlingene og bærer på stor sorg over tapene de led. Derfor har de to medarbeiderne i Misjon Uten Grenser jobbet så hardt for å skape en plass der folk får mye mer enn et måltid mat.

– Her deler vi Guds ord og oppmuntrer hverandre, forklarer han. – Og vi organiserer strikketreff for kvinner. Siden vintrene i Glamoc ofte er ekstremt kalde, sørger de også for å dele ut varme klær, sko og fyringsved.

Takknemlig mor Lidija bekrefter at det som skjer der, handler om mye mer enn suppe – og at alle aldersgrupper tilgodesees:

– Takket være dette arbeidet slipper barna mine å gå barbeint, smiler hun: – De har fått sko, klær, skolesekker og varme måltider. Sist sommer var to av dem til og med på sommerleir. De var så glade da de kom hjem. Det betydde mye for dem å møte barn fra andre steder og se en annen plass enn Glamoc. Mest stolte var de nok over at de hadde lært å svømme… Takknemligheten lyser av småbarnsmoren, som sier at det ikke finnes ord for å beskrive gleden hennes. Hun må bare legge til en ting: – Det gir til ett menneske, får en dominoeffekt og berører flere mennesker, ja til og med hele nabolag. Dette arbeidet vil vi fortsette med!

– Det beste av alt er likevel at vi får tilhøre et fellesskap der vi kan dele smerten vi kjenner på, og der omtanken for andre er så stor.

Trøst gjennom Guds ord

Nevenka er en av de eldre som ikke får fullrost arbeidet som gjøres ved suppekjøkkenet. Hun har ansvar for en funksjonshemmet søster som krever tilsyn natt og dag. Støtten de mottar fra staten, dekker så vidt strømregningen og nødvendige medisiner.

FOR LIDIJA, familien hennes og mange eldre i Glamoc betyr suppekjøkkenet ikke bare varme måltider, men også støtte i hverdagen og ekstra gleder for barna. Og fellesskap: et sted der de kan dele både smerte og håp.

– Jeg vet ikke hvordan vi skulle klart oss uten suppekjøkkenet, sukker Nevenka. «Byens hjerte», kaller hun det: – Fordi det finnes, vet vi at vi ikke er alene, og at vi slipper å sulte.

– Mange av de 80 som kommer hit fast, forteller at det ikke bare er sulten deres som stilles på suppekjøkkenet, men at det hjelper på ensomheten. Her får de veiledning og praktisk støtte, og mange får trøst og håp gjennom å lytte til Guds ord, legger Blazenko til. Nevenka nikker bekreftende:

– Blazenko besøker oss også hjemme for å høre om vi har det vi trenger, sier hun og legger til at hun bekymret seg mye for hvordan det skulle gå med søsteren om noe hendte henne selv: – Men ved å lytte til Guds ord har jeg fått fred, avslutter hun takknemlig.

LIVSVIKTIG HJELP